august 2017

Verdens verste blogger

Hei snuppiser. Akkurat nå føler jeg meg som verdens verste blogger, haha. For det første kommer jeg ikke på NOEN ting å skrive. Hodet har tatt kvelden for lengst etter en lang dag på farta, og jeg hater å skrive noe som føles uviktig og uvesentlig. Misforstå meg rett, jeg kan godt skrive om hva jeg gjør eller hva som skjer i livet, men da skal det hvert fall være skrevet godt og være pittelitt interessant! For det andre så har jeg ikke knipset et eneste bilde idag, sånn som det ser ut som at alle andre bloggere er så flinke til hele tiden. Jeg har ingen unnskyldninger sånn egentlig, men det har rett og slett ikke vært prioritert. Men, sånn er det! Noen må jo ta på seg jobben som verdens verste blogger ;) 


Da blir det et gammelt blinkskudd. Jeg husker at jeg følte meg så himla voksen i stilen denne dagen at jeg NESTEN kjøpte meg et nytt antrekk.... Krise. Nå digger jeg det da, hehe

Nå sitter jeg som verdens verste blogger (haha) og oppdaterer dere, svarer litt på ting i innboksen og venter på middag fra mamsen. LIVET! Jeg er oppdratt med at jeg alltid må klare å lage mat selv, og at jeg overhode ikke bor på hotell... Men, mamsen glimter til og skjemmer meg bort når det trengs. Det er godt å være hjemme, men jeg kjenner at jeg gjerne skulle likt å hatt et par dager til før jeg skal tilbake. Jeg reiser lørdag ettermiddag, men hele morgendagen kommer nok til å gå bort til møter og kjas. Jeg skal inn til Nettavisen og henge litt med de andre bloggstjernene blant annet, så det blir stas. Jeg har allerede booket ny tur hjem om typ 12 dager fordi jeg må hjem for nye møter da, så det er ikke så krise. Jeg er spent på hvor lenge jeg holder ut 'pendlertilværelsen', hehe. Jeg tror at det kommer til å gå fint så lenge jeg faktisk har det bra og trives med det jeg gjør. Det er vel egentlig sånn med det meste! Samtidig så vet jeg at det nå i august og september kanskje har vært og blir litt mye hjemme i forbindelse med jobb, og at det kanskje blir roligere de neste månedene. Men, jeg vet aldri. Jeg trives jo tross alt, og spesielt i sofaen og mat i ovnen. 

Nå skal jeg ikke gjøre stort mer, for hodet ligger allerede i senga kjennes det ut som. Jeg håper dagen deres har vært fin!!

 

// Marty

G O O D B Y E

Hvor ble august av? Dagene og ukene går så fort at jeg føler at jeg sliter med å holde følge. Altså, wow! August har både vært innholdsrik, lærerik og givende. For første gang på så lenge jeg kan huske startet jeg ikke på skolen i august, og bare det har vært rart. 

Månedens nedtur: 

Jeg vil ikke kalle det en nedtur, for det var så mye mer enn som så. Jeg mistet bestemor i slutten av juli, og vi begravde henne i august. Det var vondt, sårt, trist, men samtidig veldig flott. Jeg er så takknemlig for alt som har vært, og til tross for at sorgen til tider er ordentlig vond er jeg glad for at begravelsen hennes ble så fin som den ble. Jeg tok til mot å holdt tale, og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde. 

Månedens opptur: 

At det har gått SÅ himla fint å flytte til Sverige. Vi har blitt tatt i mot med åpne armer, leiligheten er fin og stedet er midt i blinken!

Månedens favoritt antrekk:

Det må være dette. Det er jo litt komisk, for dressbuksen kommer fra Dressmann og jeg har rett og slett arvet den fra C, haha. Jeg elsker når man kan ta på seg kule bukser, kule gensere og kombinere det med t-shirts, kule skjørt og ikke minst lekre sko. Det er noe av det jeg gleder meg mest til med høsten!

Månendens oppgjør:

- Jeg føler at jeg har hatt et lite oppgjør med meg selv. Jeg føler at jeg plutselig tok et gedigent byks og vokste veldig på kort tid. Jeg tror mye av henger sammen med at jeg turte å løsrive meg litt og satse litt på meg selv. Det skal jeg jaggu fortsette med også!

Månedens irritasjonsmoment: 

- Det er mye som irriterer meg. Alt fra politikk, kriminalitet og annen møkk. Men for min egen del så syntes jeg at jeg har brukt liiiiiitt mye penger den siste måneden. Jeg kjøpte jo inn litt nytt til leiligheten, men føler også at vi ikke har falt helt til ro med tanke på rutiner og sånt. Det har gjort at vi nok har brukt mer penger enn nødvendig på for eksempel mat. 

Månedens opplevelse:

- Det må bli Zuccarello All Star Game. Der hadde jeg det kanongøy!

Månedens blogginnlegg:

- Jeg har hatt mange veldig godt leste innlegg i august, noe som er veldig hyggelig. Det er alltid stas at det man skriver blir lest! Det jeg selv kanskje vil fremme er dette: Kjære alle pappatrenere

Månedens mål:

- Har vært å komme meg på trening! Jeg er veldig fornøyd, for jeg har faktisk vært overraskende motivert og flink. Jeg har vel besøkt treningssenteret mer denne måneden enn jeg har gjort de tre forrige månedene, og jeg har vært flink til å komme meg ut i naturen. Dette har jeg bestemt meg for å videreføre til september, for jeg merker hvor godt kropp og sjel har av det! 

Månedens øyeblikk: 

- På søndag var vi en gjeng ute i skogen, og det må være august's fineste kveld - Uten sammenlikning. Bål, musikk, ro, grillings og gode samtaler... Ja takk til flere sånne kvelder. 

Nå er jeg på vei til ett par møter, og jeg kjenner at jeg gleder meg til september! I kveld skal jeg henge med familien, og det gleder jeg meg til. 

Kick ass

// Marty

GREEN DREAM

Reklame

Jeg leker med tanken om at jeg kanskje skal få til en tur til varmere strøk før jul, og har falt pladask for denne bikinien. Den har høy skjæring i livet, mønsteret er upåklagelig og jeg er solgt. Fra første stund faktisk. I sommer har jeg vært flink til å bruke bikinier som jeg selv føler meg komfortabel i. Jeg liker når livet er litt høyere enn vanlig, og at bikinioverdelen sitter godt. Jeg kan fort finne på å både spille volleyball og bryte i vannet, og da er det greit at bikinien sitter som den skal! 

Bikinien kommer fra en nettbutikk som heter Romwe. Romwe tilbyr fashion til rimelige priser, og jeg har tidligere gjort flere geniale kjøp der. De har kule t-shirts, (høstens) kuleste olajakker og sjukt mye fint badetøy. Du kan jo ta en titt på badetøyet deres HER, og se om du finner din favoritt! Hvis du for eksempel skulle behøve en bikini til svømmegym på skolen anbefaler jeg å sjekke ut baderaktene deres. 

Se flere bikinier HER

Enjoy!

 

// Marty 

Hvor er jeg på vei?

Jeg har akkurat pakket baggen igjen og satt meg på toget. Jeg er på vei hjem til Oslo, og jeg gleder meg masse. På en måte skulle jeg ønske at jeg bare kunne være i Norrköping, for jeg trives så vanvittig godt. På en annen side er det alltid hyggelig å komme hjem til familien, senga mi hos mamma og pappa og alle fine Oslomennesker. Jeg er i Oslo sent i kveld og reiser tilbake allerede på lørdag ettermiddag. Grunnen til at jeg reiser hjem nå er rett og slett fordi jeg er nødt til å ha noen møter. Det er vel et ganske så godt tegn at jeg ikke hadde et kjempe behov for å reise hjem denne gangen. Det er helt rart hvor godt jeg trives der nede, for det er nesten for godt til å være sant. La oss si det sånn... Jeg hadde trodd at det kom til å gå fint å flytte, men at jeg skulle STORTRIVES hadde jeg ikke trodd. 


I fjor var jeg sikkert i Frognerparken nesten en million ganger. 

Akkurat nå jobber jeg litt, småspiser litt nøtter og må egentlig sikkelig tisse. Problemet er at damen ved siden av meg sover, og jeg har allerede vekket henne en gang når jeg satte meg ned i stad. Haha, luksusproblemer.

Jeg ser frem til i morgen, for jeg skal møte en ny norsk designer som hvert øyeblikk skal lansere et nytt merke som jeg har vært så heldig å få jobbet litt med. Det er så kult å treffe sultne, kreative og inspirerende mennesker, for det gir meg så mye. Jeg tror ærlig talt at det er en av grunnene til at jeg trives så godt sosialt nede i Sverige. Menneskene vil ting, de er så ålreite og det er liksom kult å heie på hverandre. Hmm... Det finnes liksom fine mennesker over alt, uansett hvor man reiser! 

Jeg holder forresten på å vokse ut håret mitt. Jeg savner det så sjukt. 

Oslo er hvert fall fortsatt favorittbyen min, og det tror jeg at det kommer til å være for alltid. Men, det er godt med en forandring en gang i blant. Nå skal jeg 'toge' videre og forhåpentligvis få godt på toalettet snart... 

xx

// Marty

Si nå at du vil ha orgasme, kvinne!

Let's talk about sex

I helgen satt jeg i sofaen sammen med kjæresten min og noen av hans kompiser. Vi begynte å snakke om sex da en av kompisene fortalte om et 'one night stand' han hadde hatt dagen før. Jeg benyttet selvfølgelig muligheten til å spørre litt, og jeg trodde faktisk ikke at gutter snakket så åpenlyst om sex. Jeg trodde heller ikke at de lot seg irritere over oss damer når vi påpekte feilene våre under sex. 

Dette er noe av hva de sa: 

1. - Jeg vil faktisk ikke alltid ta initiativet!

- Hvorfor tror så mange damer at de ikke kan ta initiativet ovenfor oss gutta? Det er ikke en regel at vi må vise at vi har lyst til å ha sex for at man skal kunne ha sex. Det er faktisk ikke bare damer som trenger å føle at noen har lyst på dem. 

2. - Hvorfor er noen damer så usikre?

- Ja, vi ser kanskje mye på porno noen av oss, men det betyr jo ikke at vi forventer at dama vi ligger med skal være som damene i disse filmene. Hvis jeg skal være helt ærlig så syntes jeg det er mye mer sjarmerende med en som prøver seg litt frem! Det er kult med selvtillit, og man må faktisk ikke være ekspert for å kunne ta på hverandre. Det er jo faktisk også en grunn til at vi velger å ligge med dama - Og det er fordi hun er fin! 

3. - Jeg kommer ikke hver gang, gjør dere?

- Jeg føler at folk tror at man er nødt til å komme hver gang når man har sex som gutt. Og hvis man ikke kommer så tror personen man ligger med at den ikke er deilig nok! Noen ganger klarer jeg rett og slett ikke å få orgasme. Vi er ikke sexmaskiner vi heller. 

4. - Det er så irriterende når damer påpeker alle feilene ved dem. 

- "En gang lå jeg med en dame som jeg ikke fikk lov til å ta på fordi hun var så usikker på seg selv." Med et uhell kom jeg inn på rommet når hun skiftet, og hun ser jo ut som en million! Jeg tror sjeldent vi gutter legger merke til "feilene" ved en dame. Hvis jeg skal være ærlig så er jeg mer opptatt av å tenke på at personen er naken, fremfor at det er litt mye eller lite av noe her eller der.  

5. - Dama innrømte at hun pleide å fake orgasmer det første året vi var sammen! 

- For meg er det sjukt viktig å imponere, men det er jo umulig hvis ikke vi får litt tilbakemeldinger! Hver eneste dame er jo individuell og liker det forskjellig. Det ble faktisk en større knekk på selvtilliten min når hun sa det, enn om vi faktisk hadde gått inn for å få det til sammen helt fra starten. Hvorfor er det flaut å si hva man liker? Si nå at du vil ha orgasme da, kvinne! 

(må bare påpeke at min kjære gikk ca. her i samtalen og skyldte på et veldig langt toalettbesøk)

6. En naken kvinnekropp er jo noe av det diggeste på jord. (Etter en Bic Mac når du har vært på byen). 

- Damer er deilig, og vi er jo faktisk sammen med de fordi de er både fine å se på og være sammen med! Det er ingen grunn til å skjule seg bak klærne. 

7. Dama blir sur hvis jeg onanerer sjæl!

- Jeg har jo ikke så stort behov for det lenger. Men hun blir sikkelig fornærmet hvis jeg sier at jeg har gjort det. Hun tror automastisk at det handler om at hun ikke er tiltrekkende og fin lenger! For min del handler det jo ikke om det i det hele tatt. 

8. Dama tror alltid at det er noe galt med henne når jeg ikke vil ha sex!

- Igjen. Vi menn er faktisk ikke sexmaskiner. Hver gang jeg sier ifra at jeg ikke vil ha sex med kjæresten, så blir hun fornærmet. Men når hun sier at ikke hun vil når jeg prøver meg, da er jeg et uhyre som i det hele tatt ikke skjønner at hun ikke har lyst. Det er muligens laget et bilde på at vi menn er dyr som alltid er gira på sex, men det stemmer faktisk ikke. Ofte er det heller ingen god grunn, og dama er hvert fall ikke grunnen. Det kan skje litt mye i hodet, kroppen kan være sliten eller jeg kan rett og slett ikke ha lyst. 

Jeg vet ikke med dere, men denne praten lært meg nesten mer enn alle mine år på skolebenken. Av en eller annen grunn ble jeg litt flau også.... Hmm... Lurer på hvorfor. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

Er ikke landslaget bra nok?

En av Norges fremste fotballspillere Ada Hegerberg avslører i kveld at hun har valgt å ta en pause fra det norske landslaget. Først vil jeg starte med å si at det er synd for norsk damefotball at en så stor og sentral spiller velger å trekke seg i en alder av 22 år. Men jeg vil også påpeke at dette viser at norsk fotball har noen store utfordringer. Det er nemlig på tide at noe begynner å skje i gubbestyret. 

Det er både rart og overraskende at Hegerberg velger å avstå fra landslaget, og noe i meg skulle virkelig ønske at hun ville brette opp armene og heller jobbe for å få Norge opp og frem. Jeg tviler nemlig ikke på at Hegerberg kommer til å fortsette og prestere i klubbdrakta si, men jeg syntes det er skuffende at hun ikke på nåværende tidspunkt ønsker å representere Norge.
Det er ingen hemmelighet at det har vært nødvendig med en oppvask av landslaget etter EM i sommer, og spesielt nå som de snart skal begi seg ut på en ny kvalifisering. Men jeg syntes det er oppriktig synd at Hegerberg ikke ønsker å være en del av den nødvendige oppvaska, og at dette blir utfallet. For det er ingen hemmelighet at det sitter enormt mange unge, lovende og talentfulle jenter som har begynte å spille fotball på grunn av Hegerberg - Og da mener jeg at man har et stort ansvar. 

Norge underpresterte til de grader i EM som gikk i sommer, og mye av frustrasjonen ble lagt over på landslagstrener Martin Sjøgren. Både media, enkeltspillere, tidligere landslagsspillere, eksperter og en håndfull fotballtrenere var ute og mente og synset om hvorfor Norge underpresterte. Jeg er helt enig i at Norge ikke leverte til forventingene, men jeg er samtidig skuffet over holdningene som kom frem i forbindelse med resultatene. Jeg syntes nemlig at respekten til trenerrollen forsvant og at all skylden ble lagt på treneren, for flere av de norske spillerne underpresterte også. Ikke bare treneren. 

 

"Jeg håper bare ikke at hun føler seg større enn selve drakta og laget"

 

Jeg klarer å forstå frustrasjonen til Hegerberg, samtidig som jeg ikke klarer å si meg enig i vurderingen hennes. For dette er veldig trist, men jeg kan forstå at det er enormt frustrerende å spille for et lag der Norges Fotballforbund krever resultater, samtidig som de ikke er villige til å følge opp med tilhørende satsing av kvinne- og jentefotballen. Norges Fotballforbund er nødt til å ta reelle grep for å ta bedre vare på Norges kvinnelige fotballtalenter, og ikke bare på bakgrunn av det norske landslaget. Det er nemlig synd hvis Toppserien kun skal inneholde unge talenter, fordi de rutinerte, beste spillerne søker seg bort fra Norge for å oppnå bedre satsning og seriøsitet. 

Men, mest av alt kjenner jeg på en skuffelse for at Ada Hegerberg ikke tar ansvar og tar kampen. Ikke bare for landslaget, men genrelt for norsk kvinnefotball. Noen vil nok påstå at det ikke er Hegerberg sin jobb å stå for oppvasken av Norges Fotballforbund, og det er jeg helt enig. Men jeg vil påstå at det er Hegerberg sin oppgave, som en av Norges fremste utøvere å blø for drakta og gå frem som et godt forbilde. For hvis dette handler om at det ikke satses like hardt på norsk kvinnefotball som det gjøres på norsk herrefotball syntes jeg det er en feig måte å melde seg ut av kampen på. 

Det er nok mye vi ikke vet, og derfor er det muligens farlig å uttale seg. Kanskje fører dette til endringer, og hvis Hegerberg har hatt noen gode innspill håper jeg hvert fall at ledelsen har lyttet ivrig. Samtidig er jeg helt sikker på at hun ikke har spilt sin siste kamp i landslagsdrakta. Jeg håper bare ikke at hun føler seg større enn selve drakta og laget. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

En prat om angsten

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. Jeg har vært fast bestemt på at jeg skal skrive det, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg. Mest av alt er jeg faktisk litt redd for å bli stemplet som svak. For jeg føler meg ikke svak. Jeg føler meg både sterk, selvstendig og dyktig.
Det som skremmer meg mest med at jeg har et ønske om å dele, er hva andre vil tro. For jeg er ikke enda en profil som er åpen og ærlig. Jeg er nemlig så mye mer enn som så. Jeg er en jente på 19 år som både prøver og feiler, som ler og gråter. Som har både tunge og gode dager. Som får til mye, og mislykkes i noe. 

Jeg vurderte om jeg skulle starte dette innlegget med: "Mitt første angstanfall". Men det sitter så langt inne. For i bunn og grunn så handler dette innlegget om så vanvittig mye mer. Jeg nekter også at en hendelse, et øyeblikk og en følelse skal gi meg et stempel eller bli en beskrivelse av hvem jeg er. Det er nok å være hun lange, hun med nesa, hun bloggeren, hun som tror hun er noe. 

Min psyke er nemlig fin den, for den er med meg gjennom tykt og tynt. Til tider krangler vi litt, men stort sett spiller vi på lag. Forrige lørdag krangla vi litt, noe som gjorde at jeg i et øyeblikk trodde at jeg skulle dø. For akkurat når følelsen av panikk står på som verst, så kjennes det ut som at du skal dø. Hvert fall for noen. Hvert fall for meg. Jeg tror det var en måte for kroppen min å si ifra at jeg måtte sette meg ned, føle litt og ta tak i det som brusa i brystet og som jeg aller helst ville putte dypt ned i en boks. Egentlig er jeg ganske takknemlig for at kroppen sa ifra, og for at psyken min og jeg kan spille på lag på den måten vi gjør. 

 

"Jeg er også en av de som tror at jeg tåler alt, og at jeg kommer meg gjennom alt bare jeg fortsetter uten å blunke. Men så feil kan man faktisk ta."

 

Jeg vet at det finnes mennesker som påstår at de aldri har tunge dager og at psyken deres aldri spiller dem et puss. Jeg er en av de som ikke tror på disse. Jeg vet nemlig at alle mennesker har en psykisk helse, og denne psykiske helsen påvirkes av omgivelsene våres og følelsene våres. Jeg er også en av de som tror at jeg tåler alt, og at jeg kommer meg gjennom alt bare jeg fortsetter uten å blunke. Men så feil kan man faktisk ta. 

Jeg velger å være ærlig, og jeg ønsker ikke at noen skal syntes synd på meg. Jeg ønsker ikke at noen skal skrive at de tenker på meg. Jeg ønsker ikke at noen skal skrive at de støtter meg. Jeg ønsker heller ikke at noen skal skryte av meg fordi jeg er ærlig. For det er faktisk ikke en svakhet å vise følelser eller å være ærlig. Det er heller ikke en svakhet å føle på disse følelsene, enten i form av at man kan oppleve psykisk sykdom, angst eller depresjoner. Eller i form av at man opplever noe tungt, går gjennom noe tungt eller sliter litt med hvem man ønsker å være. 

Skolen har akkurat startet igjen, vi er tilbake i jobb og vi har akkurat ønsket hverdagen velkommen. Vi mister jobben, vi mister mennesker vi er glade i, vi skilles, vi blir syke og vi taper. Men vi møter også nye mennesker, vi når nye mål, vi vinner, vi opplever, vi ler og vi lever. Til syvende og sist vil jeg påstå at det er de siste punktene som er de viktigste, og at det er dette vi tar med oss. 

Noen vil nok lure på hvorfor jeg velger å være ærlig om dette. Svaret er at jeg føler meg så alene. Det hjelper nemlig ikke å snakke om dette om ti år, når jeg sitter i min dyre designersofa og drikker sterk kaffe. For det skjer nå, akkurat nå. Og hvis det hjelper én annen, så er det hvert fall én annen som ikke føler seg alene. 

Vi skal og vi må fortsette å snakke om psykisk helse. Jeg kunne ønske at jeg ikke hadde følt skam over at kroppen min reagerte eller sa ifra. Min psykiske helse er en del av meg, men jeg nekter å la den definere meg som menneske. For jeg er mye mer en angst, panikk og følelser. Men, det er en del av pakka. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid ​

// Marty

 

 

 

Jeg kan ikke huske sist

Vet dere hva vi gjorde i går? Vi tok like så greit med oss våre kjære, hunden til Elin, pølser og fyrstikker ut i skogen og grilla. Vi var der i timesvis, lo og skravla. Hvor fantastisk? Hvis ikke vi hadde gjort det hadde vi antakeligvis ligget inne hele dagen og runda Netflix, og det skjer ofte nok. Eller, kanskje ikke for min del. Jeg ser jo tross alt aldri på TV alene, men dere tar poenget! Det er så deilig at man av og til kan gjøre sånt, og ikke minst finne andre som også digger å gjøre sånt. Jeg er jo oppvokst med grilling og tur i skogen, og hvis man først får smaken på det, er det noe man aldri slutter å like. Det var nesten sånn at vi dro og kjøpte et telt, så vi kunne sove i skogen, haha! For min del var det veldig deilig å koble av, puste ut og få et sikkelig avbrekk fra hverdagen. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg koste meg sånn som jeg gjorde i går. 

RO I SJELA

I dag har jeg jobbet hele dagen, og jeg har så vidt husket å spise lunsj. Det var jaggu godt jeg fikk ladet batteriene litt i går! Høstforkjølelsen har tatt meg, så jeg syntes litt synd på meg selv. Men, det hjelper ikke å sutre. Akkurat nå venter jeg på at C skal lage middag, samtidig som jeg oppdaterer dere. Vi kom akkurat inn etter en kjapp tur til kjøpesenteret, jeg skulle ta noen bilder og kom også over noen nye joggesko som ble med hjem. Jeg har så store føtter, så det er jo julaften hver gang jeg finner rosa joggesko i min størrelse! Nå skal jeg snart klappe sammen macen og ta kvelden. Jeg har klart å booke to treningsøkter i morgen, så jeg satser på at det kompenserer for at jeg har gjemt joggeskoa lengst inne i skapet i dag. Jeg merker hvor godt kroppen har av å få litt frist luft og mosjon! Hodet sier liksom ifra om at det trenger det. 

Forresten! Jeg har jo æren av å være ambassadør for Right To Play, og i dag startet Jimmy (en av de som jobber i Right To Play) sammen med RTP en sikkelig god greie. Jimmy skal løpe 20 maraton 20 dager på rad, 20 forskjellige steder. HVOR sinnsykt er ikke det? Alle inntektene i forbindelse med prosjektet går til utdannelsesprosjekter for flyktninger i Midtøsten, og jeg ELSKER det. Det er så bra og så viktig. De kommer blant annet til å besøke Trondheim 2.september, Ålesund 3.september, Bergen 5.september, Stavanger 6.september og Oslo Maraton 16.september. Jeg satser på å få med meg en av etappene selv, og jeg håper du også har lyst til å bidra! 

Du kan gjerne donere HER og lese mer om prosjektet HER. Når barn leker, vinner verden! 

NYYYYT.

// Marty

Er det trendy å hate muslimer?

Jeg stiller spørsmål om det er trendy å hate muslimer, for det sitter nemlig voksne mennesker i egne lukkede grupper på Facebook og deler hatytringer seg i mellom. De brøler ut, de trykker liker på hverandres ytringer og er samstemte om at Islam er det verste som har skjedd Norge. 

"En god muslim er en død muslim. Hilsen Ola og Kari normannsen" skriver en. 

"I HATE ISLAM", skriver en annen. 

Jeg gremmes, og jeg skjemmes. For disse menneskene tråkker på vår ytringsfrihet og vår neste kjærlighet, og jeg skammer meg over å være norsk når holdninger som dette regjerer. For hvem sa at hverdagsrasismen i Norge var borte? 

Disse holdningene har nemlig ingenting med god debattkultur eller gode meninger å gjøre. Disse råtne holdningene er ikke annet enn triste, uvitende og tåpelige. 

Jeg er skremt. For uansett hvor saklig, velformulert og dyktige en muslim fremstår, er det så mange nordmenn som velger å møte de med hat. Det overveiende flertallet henger seg opp i dette med hijab fordi de påstår at det er et symbol på at "de" ikke vil bli som "oss", og jeg kan faktisk ikke forstå problemet. Jeg kan heller ikke forstå hva som er så truende med en hijab. Det jeg syntes er truende er når norske, bemidlede mennesker sitter og ytrer hat, på hat, på hat til uskyldige, hardtarbeidene, helt vanlige mennesker. 

Jeg har selv vært vitne til at folk har fått klar beskjed om å dra tilbake dit de kommer fra, at muslimer ikke har noe i Norge å gjøre, og at de aldri blir norske uansett hvor mye de prøver. Jeg har selv fått høre fra naboer at de blir skremt av at det bor muslimer i området, og jeg har venninner som har blitt spurt om de ikke respekterer Norge nok til å slutte med hijab. For ikke å snakke om alle som har ytret at de syntes synd på de undertrykte, muslimske kvinnene. 

Debatten om TV-programmet "Faten tar valget" har rast i flere uker, lenge før noen i det hele tatt hadde fått sett hva programmet går ut på. Kringkastingsrådet har mottatt rekordmange klager, 5.300 i følge NRK.no. De fleste klagene går på at NRK tillater bruk av hijab, samtidig som de nektet Siv Kristin Sællmann å bruke kors på NRK i 2013. I dag ble det også kjent at Elin Ørjasæter er så misfornøyd med håndteringen av hijabklagene til Kringkastingsrådet, at hun trekker seg fra rådet.
Samtidig ønsker jeg å påpeke at det i mine øyne er en selvfølge at NRK har latt Faten bruke hijab i programmene sine, for det omhandler ikke på noen måte forskjellsbehandling eller likestilling. NRK har en klar regel om at nyhetsankere ikke skal bruke religiøse symboler, men Faten har sammen med NRK gjort et personlig prosjekt sammen med NRK, noe som betyr at hun selvfølgelig skal opptre som vanlig. På lik linje som at jeg selvfølgelig kunne brukt kors hvis jeg hadde vært i Faten sin posisjon. 

Jeg oppfatter at hatet mot Islam blir styrket, og at seriøsiteten i debatten sakte men sikkert forsvinner. Noe som er veldig synd. Jeg trodde ikke det var typisk norsk å møte fremmedfrykt med hat, og ønsker gjerne svar på om det har blitt trendy å hate muslimer. Jeg lurer også på om dere som skriver disse hatytringene noen gang skammer dere? 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

 

 

Snakk om sex!

Vi unge jenter lærer at gutter gjerne vil ha oss, gjerne glattbarberte og gjerne på en leilighetsvisning, i en kjørende bil eller i en badstue med flere jenter. Det er dette vi blir lært opp til at er sexy og tiltrekkende. Pornoen lærer oss nemlig at vi jenter er undertrykte leketøy som skal føye oss, med unntak av de gangene det er lagt opp til at det er sexy at vi undertrykker mannen.  

Jeg har aldri latt meg fascinere av porno. Første gangen jeg så på porno var sammen med flere fra klassen på barneskolen. En av de tøffe gutta satt på en film der tre menn hadde sex med en jente som var kneblet og med teip foran munnen, og dette var mitt første møte med sex. Det forklarer kanskje hvorfor jeg aldri har sett på porno som spesielt fascinerende og flott. 

Samtidig merket jeg fort at spørsmålene ble større og fler jo eldre jeg ble. Jeg var livredd for å være syk den ene dagen i året vi skulle ha seksual undervisning på skolen, og i ettertid har jeg lurt fælt på hva denne undervisninga egentlig lærte meg. Jeg husker at det var snakk om mensen på barneskolen, og at det var snakk om kondomer og bananer på ungdomsskolen. For ikke å snakke om kjønnssykdommer. På en ironisk måte lærte vi om alt som var fyfy med sex, og om alt vi måtte passe oss for. På videregående tror jeg ikke at jeg gikk gjennom en eneste time med ordentlig seksualundervisning, nesten som at det var forventet at vi skulle være ferdig utlært.
 

"Jeg lærte aldri at det var vanlig med sex mellom det samme kjønn, før jeg ble vitne til en pornofilm der to jenter hadde sex."

Det er jo heller ikke noe nytt at dagens seksualundervisning handler for mye om forplantningslære og hetero forhold. Jeg lærte aldri at det var vanlig med sex mellom det samme kjønn, før jeg ble vitne til en pornofilm der to jenter hadde sex. 

Jeg tror ikke lenger det er en hemmelighet at jenter også ser på porno. Jeg tror derimot at det hvert fall til en viss alder ikke er noe man prater stort om. Jeg tror mange unge tyr til pornoen fordi man sitter på så mange spørsmål knyttet til egen seksualitet, og fordi det virker som om porno er den enkleste måten å lære om det på. Og kanskje er det sånn at porno er den beste seksualundervisningen vi har. 

Nå har jeg venninner som snakker høyt om at de ser på porno både alene og sammen med kjæresten, men da gjøres det ofte for å oppnå en tenning og som et vorspiel. Jeg tror også at disse er ganske sikre på hva de selv liker og hvor grensene deres går. Men hvis du skal hoppe ut i sex for første gang, og den eneste informasjonskilden du har en kondom og porno, så vil jeg påstå at du står på en ganske så bar bakke. Nærmest ufrivillig. 
Jeg forstår at det kan bli skuffende for en gutt som tror at porno er svaret på sex, at han ikke klarer å holde på i timesvis, eller at jenta han ligger med ikke liker å bli slått, sperma i ansiktet eller at hun ikke er så begeistret for gagging (penis så langt ned i halsen som overhode mulig). 

Vi er så opptatte av sex, og mange av oss er veldig flinke til å skryte av både hva vi gjør, når vi gjør det og hvem vi gjør det med. Men vi er altfor dårlige til å snakke om hvordan. Jeg er sikker på at vi hadde tjent mye på å ha en bedre og tidligere seksualundervisning, enda større åpenhet og en annen arena til å lære om sex enn i filmer som heter "Lisa Ann Hardcore Gangbang by 4 dudes ALSO Facial Blast". 

Ulrikke Falch uttalte seg så fint rundt det samme temaet da hun sa: "Forklaringen på at jenter opererer underlivet eller leppene eller rumpa, er at all ungdom forsøker å bli som alle andre, å være normale." Og hun har jo rett. For hvis vi hadde lært at det ikke fantes en idealvagina, en idealkropp eller et forventingspress når det kom til sex, hadde vi sluppet unna med mye. For ungdom strever etter å være normale, ikke bra nok. 

Sex er så mye mer enn en kondom, litt klining og en varm, og god følelse. Sex er så mye mer enn porno. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


Foto: Kjersti Westeng

 

// Marty

 

Er jeg gravid?

En sen kveld i midten av juli ringte en journalist meg og spurte om det stemte at jeg var gravid. I kveld vet jeg at det har vært diskutert heftig i et anonymt diskusjonforum på nettet. Jeg vet helt ærlig ikke hva man gjør når noen konfronterer deg med noe sånt, og skal jeg være helt ærlig så ser jeg nesten på det som respektløst.

Jeg har en stor drøm å stifte familie en gang i fremtiden, og jeg gleder meg enormt til å en gang skulle bli mamma. Men for min del er det uaktuelt nå, og akkurat nå er jeg på et sted i livet der det ikke er et tema. I mine øyne er jeg jo fortsatt et barn! Jeg er fullstendig klar over at det selvfølgelig kunne vært mulig, og jeg håpte egentlig at jeg skulle slippe å uttale meg om saken. 

For nei, jeg er ikke gravid. Jeg er glad, jeg er fornøyd og jeg har det bra. Jeg smiler, jeg lever og jeg opplever mer enn på lenge. Jeg holder på å finne meg selv, finne mennesker jeg vil knytte bånd med og finne ut hva jeg vil. Jeg holder på å etablere meg i en ny by, med nye mennesker og gripe fatt i nye muligheter. Jeg holder på med å leve livet som ungdom, og det har jeg tenkt til å gjøre en god stund til. Jeg har tenkt til å leve uten gode nok rutiner en god stund til og jeg har tenkt til å finne meg selv enda litt mer før jeg skal leke med tanken om å få barn. Så, den dagen jeg har funnet meg selv, slått meg til ro og etablert meg, da kan vi godt ta praten om barn. 

Jeg gleder meg til dagen kommer, men jeg er fast bestemt på at jeg ønsker å leve en god del før den tid kommer. 

Altså:

Jeg reiser ikke ofte hjem til Oslo for å ha kontroller.

Jeg spiser ikke sunnere fordi jeg er gravid.

Jeg legger ikke ut færre bilder av meg selv fordi jeg er gravid. 

Jeg avstår ikke fra alkohol fordi jeg er gravid. 

Og nei, jeg er ikke medlem av noen mammagrupper på Facebook. 

Jeg lever, opplever og nyter - Og ser frem til den dagen jeg skal bli mamma. Men, jeg har litt jeg må gjøre først. 

Sorry å skuffe dere anonyme, og dere burde virkelig få dere noe bedre å gjøre. 

 

// Marty

 

Ferdig

Hello partypeople. Jeg kan ikke huske sist jeg har vært så sigen! Øynene henger og kroppen holder ikke følge med alt jeg egentlig vil gjøre. C har vært syk hele denne uken, og jeg frykter at han muligens har smitta meg. Æsj, jeg krysser fingrene for at det ikke stemmer. Jeg kom akkurat hjem etter å ha spist brunsj på en kul restaurant her i Norrköping. Hvor perfekt er det ikke at man kan dra å spise ferdiglagd egg, bacon, croissanter og pannekaker når hodet og kroppen ikke er helt på? 
 

Akkurat nå sitter jeg og jobber litt, men merker at jeg nesten ikke får gjort noen ting. I går var C sitt lag og spilte cup i Västervik, så jeg og Annalisa kjørte dit i går morges og tilbragte hele dagen der. Det var snakk om at vi skulle ut på kvelden, men før jeg visste ordet av det var stua her hjemme full av både den ene og den andre. Med andre ord: Fifa, sofaen og is slo fyll og fanteri, og det passer jo midt i blinken for meg. Annalisa og hennes kjæreste Kevin sov over her, og jeg hadde skrytt på meg at jeg skulle stå opp grytidlig i dag og se boksekampen mellom Conor McGregor og Floyd Mayweather, men når alarmen ringte fristet det sjukt lite. Kevin og C kom seg opp, mens både jeg og Annalisa kastet inn håndkle. 

Men, når jeg våknet opp idag trodde jeg seriøst at det hadde foregått et mord i sengen mens jeg sov. Det var blod OVERALT i sengen og jeg ber om at mitt hvite, digg favorittsengetøy ikke er ødelagt.... C hadde blødd neseblod, og jeg måtte faktisk vekke han for å spørre hva han hadde drevet med. Det så jo faktisk ut som at han hadde deltatt på boksekampen selv. 


Dette er tyvæææær ikke fra idag, selvom det hadde vært sykt hyggelig om Ingrid var her nede <3

Jeg har hatt en del tanker om Oslo Runaway som foregikk forrige uke, så jeg tenkte at jeg kanskje skulle få skrevet ned disse tankene. Jeg må bare få vekket opp hodet mitt på et eller annet mystisk vis. 

I mens håper jeg dere nyter søndagen!

// Marty

 

Hva syntes jeg om de andre bloggerne?

Er det et spørsmål jeg ofte får, så er det hva jeg syntes om de andre norske bloggerne. Jeg kan selvfølgelig skjønne hvorfor folk syntes det er så spennende, men jeg må alltid le litt når noen spør: Ja, hvordan er egentlig hun i virkeligheten? I bunn og grunn er jo de aller fleste fine folk som det er hyggelig å være sammen med!
 


Hanna Martine & Maria

Jeg tenkte derfor jeg skulle skrive noen linjer om noen av de jeg oftest får spørsmål om:

Andreaasveinsdottir: Jeg har møtt Andrea én gang, og det var veldig hyggelig. Hun er en energisk, oppegående og inkluderende dame! Jeg føler at hun har mye bra på gang, og at hun er veldig snill. Jeg oppfatter henne som veldig jordnær, samtidig som at hun er veldig tydelig på det hun mener. Jeg titter innom bloggen hennes fra tid til annen, og det dukker alltid opp noen spennende innlegg! 

Hanna Martine: Hun måtte med siden jeg fant det veldig koselige bilde av oss, haha! Altså. Jeg DIGGER henne. Hun er glad, sprer så mye glede og energi. Jeg er jo litt dårlig til å se på YouTube, som er hennes hovedplattform, men jeg prøver å følge med så godt jeg kan for det :-) Tommel opp for denne dama. 

Idawulff: Ida er kul! Hun har jeg også bare møtt én gang, men jeg oppfatter hun som smart, glad og veldig søt. Jeg tror vi er ganske forskjellige, samtidig som vi mener mye av det samme. Ida har en sånn blogg jeg titter innom hvis jeg er nødt til å hente litt inspirasjon, eller trenger å lese noe fint og nyttig!

Mammasom16: Er en sikkelig søt jente! Hun er veldig godhjertet og raus. Jeg liker hun godt, og her om dagen sendte hun meg faktisk en sikkelig hyggelig melding der hun skrøt av meg, og det trenger vi mer av i bloggnorge! Jeg syntes hun skriver bra, og at hun er flink til å holde en rød tråd med alt hun produserer.

Sophieelise: Jeg er mektig imponert over alt Sophie får til. Ingen kan si at ikke hun jobber hardt og at hun fortjener applaus. Jeg liker Sophie, hun er kreativ, ærlig, mystisk og empatisk. Jeg er ikke enig i alt hun sier og gjør, og det tror jeg også hun vet, men det betyr ikke at man ikke kan like hverandre! 

Mammatilmichelle: Jeg leser veldig lite av det Anna skriver, og det er rett og slett fordi jeg føler at det ikke er relevant for meg. Jeg kjenner ikke Anna noe særlig, og kan dermed ikke si så mye om hvordan jeg syntes hun er. Men jeg er også mektig imponert over hva hun har fått til! Hun er jo nærmest genial :-)

Sofienils1: Jeg har aldri møtt Sofie faktisk, selv om mange tror det. Sofie virker som en kul jente som man kan le og ha det kult sammen med! Jeg er innom bloggen hennes fra tid til annen, rett og slett fordi hun gjør det så SJUKT spennende at jeg ikke klarer å la være, haha. Det blir veldig spennende å følge med på hva hun gjør fremover! 

Annebrith: Snakket jeg akkurat i telefonen med (når dette innlegget ble skrevet). Haha! Jeg har sikkelig sansen. Hun er ærlig, kontroversiell og kul. Hun sier hva hun mener og står for at rett skal være rett. Samtidig er hun kreativ, inkluderende og morsom! Anne Brith er jo egentlig utenfor min målgruppe hun også, men allikevel skriver hun til tider veldig gode innlegg som jeg digger. Hun skaper debatt og det digger jeg :-)

Andreabadendyck: Jeg kom jo ganske sent inn i bloggverden, og jeg føler at Andrea har lagt seg litt bakpå. Jeg har aldri møtt henne personlig, og kjenner egentlig litt for dårlig til henne til å kunne uttale meg om henne. Men hun har også en slik blogg som jeg kan klikke inn på kun for å hente inspirasjon!

Krisssy: Jeg vet at Kristine og jeg er veldig forskjellig. Samtidig har jeg stor respekt for henne og jeg syntes hele dama er sikkelig tiltalende og spennende. Jeg klikker inn fra tid til annen for å lese, og syntes det hun skriver er fengende. På Instagram gjør hun det jo STOOORT. Så forresten at hun gikk en del modell under Fashion Week i Oslo, og hun så jo ut som en million. 

Pilotfrue: Er SÅ søt. Jeg får nesten lyst til å klemme henne hver gang jeg ser bilde av henne, hehe. Hun er en sikkelig søt dame, og jeg tror nesten det bare bor godt i den dama der. Jeg tror hun har et veldig streit syn på mye, og det har jo ikke jeg, så jeg tror vi kunne hatt noen sikkelig gode diskusjoner. 

Martinelunde: Virker kul, lojal og sikkelig ålreit. Jeg vet at Grunde liker Martine godt, og da har jo nesten ikke jeg noe annet valg. Jeg leser sjeldent bloggen hennes, men titter innom hvis det dukker opp noe spennende. Hun er også flink til å gjøre det veldig interessant, og det er imponerende! (Jeg likte henne nesten irriterende godt på Paradise, haha)

Sraad: Jeg og Isabel er veldig forskjellige, og jeg er uenig i mye av det hun har gjort. Samtidig så vet jeg gjennom felles venner at Isabel er en sikkelig glad og underholdende dame!

Spennende, hæ?? ;) 

// Marty

Vi klarte det!

I går postet jeg og en rekke andre sikkelig kule damer innlegg om den ene dagboken som Disney har produsert. Dagboken oppfordret små barn til å notere ned hva de spiste, for å likne på prinsesser. Beskrivelsen lød som følger:

"Et sunt kosthold hjelper deg til å se like bra ut om en Disney-prinsesse" 

Æsj. 

Du kan lese mitt innlegg HER for å sette deg enda litt bedre inn i saken.
Flere medier hev seg på å skrev om saken, og forlagssjefen presterte å uttale seg om at han syntes det var storm i et vannglass. Jeg ble intervjuet av Dagbladet i forbindelse med saken i dag morges, og stilte da spørsmål om forlagssjefen har en datter. Jeg tror nemlig ikke det er mulig å ha et så snevert syn på en sak som dette hvis ikke man ikke kjenner til konsekvensene av oppfordringer som dette. I mine øyne var ikke denne dagboken noe annet enn en oppfordring til spiseforstyrrelser. For HVORFOR skal små jenter sammenlikne seg med Disney-prinsesser og spise som dem? Spise sunt for å bli som dem? 

Men dere!!!! Nå er bøkene trekt fra bokhyllene, og hvor rått er ikke det? Tenk hva man faktisk får til når man går sammen og sier ifra! Jeg er sikkelig stolt og ikke minst glad, og det viser at det faktisk finnes litt fornuft her i verden allikevel. Takk til alle som sa i fra, kastet bøkene og til de som hørte etter!

 

// Marty

Hvor blir det av?

Jeg har jo akkurat flyttet inn i ny leilighet, i ny by og i nytt land - Og det er utrolig hva man lærer seg. Jeg vasket leiligheten på søndag, og i dag er den jo like ille som den var før jeg vasket den. Dopapiret forsvinner sporløst uten at jeg rekker å blunke, og jeg går tom for Pepsi Max. Det er jo faktisk et under at jeg fortsatt holder liv i de to levende plantene jeg har i leiligheten! 

Det er noen ting man ikke tenker over før man flytter hjemmefra, og jeg tenkte å ramse opp noen av tingene jeg har merket best til etter at jeg flyttet hjemmefra:

1. Jeg fikk aldri med meg at mamma tørket SÅ mye støv som hun må ha gjort. Det samler seg opp støv overalt, fort som fy og på de rareste stedene. Jeg tørker av bordet i stua flere ganger daglig, for det er seriøst en støvmagnet. For ikke å snakke om listene i gangen! 

2. Hvor kjipt det faktisk er å bruke SYKT mye penger på mat. Det var først når jeg flyttet hjemmefra at jeg forsto hvor mye en avokado kostet. Altså, hvis ikke du er klar over det - Sjekk kvitteringen neste gang du handler. Jeg har nesten ikke spist avokado siden, hehe.

3. Dusjen blir faktisk ikke vasket av seg selv... Og det svir og bruke penger på både sprayer og andre vaskegreier. Vaskepulver er faktisk noe av det kjipeste å kjøpe, men det er nødvendig. Jeg har en kompis som vasket klærne sine uten vaskepulver fordi han ikke gadd å kjøpe det... 

4. Jeg ble og er fortsatt til tider (sånn som nå) sikkelig matlei. Det er utrolig at man er nødt til å spise middag hver eneste dag, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hoppet over middagen fordi det er ekstremt lite fristende å lage mat. Det finnes jo ikke noe bedre enn sikkelig god, varm og sunn middag, det er bare det at den også skal lages!

5. Du kan dusje så lenge du vil, og det er digg. MEN, strømregninga kommer etterpå. 

6. Du kan innrede akkurat som du vil! Og det er superdigg. 

7. Haha, første gang jeg måtte kjøpe tannkrem måtte jeg ringe mamma og spørre om det var vanlig at den ble tom så himla fort. 

8. Ingen maser på at ting må gjøres, og det er for så vidt befriende. Samtidig kan jeg se at det blir en utfordring for mange som ikke er så glade i å støvsuge, legge seg eller ta matpakka ut av veska. 

9. Vaskemaskinen må settes på, for det går faktisk tomt for truser i truseskuffen. 

10.  Planter og blomster er nødt til og vannes. Jeg har flere ganger stilt meg selv spørsmålet om jeg er i stand til å holde noe levende. Heldigvis så lærer man for hver gang en plante dør.

Nå skal jeg vaske leiligheten, igjen......... Jeg håper dere har en digg fredag!

 

// Marty 

 

Dette er en oppskrift på spiseforstyrrelser Disney

Kjære Disney, 

Tuller dere med meg?

"Et sunt kosthold hjelper deg til å se like bra ut om en Disney-prinsesse" 

Fra tid til annen dukker det opp leker, reklamer, bøker og klær som ikke har noe annet budskap til små barn enn at de ikke er bra nok. Denne gangen er det Disney som står bak, og jeg drar meg selv i håret og lurer på hvem som tar på seg ansvaret for dette? 

For Disney, dette er ikke noe annet enn ren ansvarsfraskrivelse og en oppskrift på spiseforstyrrelser. 

Dette er uopplyst, tragisk og trist. Barn skal ikke, eller behøver ikke under noen omstendigheter å ha bøker som oppfordrer dem til å se ut som noen andre enn seg selv. Det er ikke et barn sin oppgave å holde seg verken sunn eller frisk, og det er ingen andre enn foreldrenes ansvar og sørge for fysisk aktivitet, balansert kosthold og sunn mat. Barn skal ha bøker som forteller de om eventyr med lykkelige slutter, de skal ha bøker som forteller de om troll, alver og havfruer. De skal ha bøker som motiverer de til å leke, le og synge. Jeg vil påstå at det er svært uansvarlig å sette et matfokus som dette på barn, og ikke minst et slikt utseendefokus.

Når jeg var i målgruppen 4-10 år som denne boken er beregnet på, var min aller største drøm å se ut som en prinsesse. Jeg dro på trening i prinsessekjoler, jeg sov i prinsessekjoler og jeg gjorde alt som sto i min makt for å være like fin som prinsessene. I dag er jeg forbanna glad for at jeg aldri ble det. 

Dette er en oppskrift på spiseforstyrrelser Disney, og jeg er glad for at jeg ble foret med gulrøtter, poteter og smågodt på lørdagene når jeg var så liten, og jeg er enda gladere for at jeg slapp å notere det ned.
Jeg skammer meg på deres vegne Disney, og jeg håper virkelig at disse bøkene blir fjernet umiddelbart. 


________________________________________________________________________________________________________________________________

 

Dear Disney. 

Are you kidding me?

«A healthy diet will help you look as good as a Disney princess.»

Occassionally, toys, advertisement, books and clothing pop up that have no other message to young children than that they?re not good enough. This time, Disney are the ones to blame, and I can?t help but to ask myself whose going to take responsibility for this?

Because, dear Disney, this is nothing but irresponsibleness and a recipe for eating disorders. 

It?s ignorant, tragic and downright sad. Kids shouldn?t have, nor do they need, under any circumstances, books that encourage them to look like someone other than themselves. It is not a child?s duty to stay healthy, and the responsibility lies on no one but the child?s parents to ensure physical activity, a balanced diet and healthy meals. 

Kids need books that tell fairy-tales, happy ever afters,  stories about trolls, elves and mermaids. They need books that motivate them to play, laugh and sing. In my opinion, it is really irresponsible to place such a focus on food on these children, not to mention such a focus on their looks. 

When I was in the target group 4-10 years old, which is the target audience of this book, my biggest dream was to look like a princess. I went to football practices dressed in a princess dress, I slept in a princess dress ? I did everything in my power to look as good as the princesses. Today, I am so relieved I never did. 

This is a recipe for eating disorders, Disney, and I am happy I was fed carrots, potatoes and sweets on the weekends when I was little. I am even happier I didn?t need to note the amount of said sweets. I am ashamed on your behalf, Disney, and I really hope these books are removed immediately.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

 

 

Hvorfor er jeg ikke der?

I DAG er en sikkelig god dag. Jeg er litt redd karmaen kommer og tar meg når jeg sier det, men ja. Jeg kom meg på trening (07.00 = snikskryt) idag morges, jeg har kontroll på ting som må gjøres, sola skinner og jeg føler meg fresh. Deilig, hæ? En av de andre jentene her nede er en sikkelig morgenfugl, så det er digg å ha noen og komme seg på trening sammen med, ikke det at jeg er en sikkelig morgenfugl... Det er hvert fall utrolig hvor mye det hjelper! Jeg har slitt med migrene helt siden forrige uke, og akkurat nå kjennes det også bedre ut, så jeg håper det forblir sånn. 

Nå sitter jeg nydusjet, forsøker å spise litt tørr havregryn, klikker hjem noen digge nyheter fra NA-KD og skal svare på noen mailer. Grunde skal ringe meg i tolv tiden og jeg gleder meg nesten som en liten unge, haha. Dagene hans er så hektiske for tiden, og hvis ikke han er busy, så er jeg busy. Denne uken har vi ikke fått snakket ordentlig sammen, så det er jaggu på tide med en liten statusoppdatering. 

 Det er flere som har lurt på hvorfor jeg ikke er i Oslo på Fashion Week denne uken, og om det er en spesiell grunn. Den enkle grunnen er rett og slett at jeg ikke hadde overskudd til å reise hjem denne uken, og at jeg trengte å lande litt her nede i Norrköping. Jeg har vært mer i Oslo enn her nede siden jeg flyttet, og det merkes. Jeg følger ivrig med på Instagram og livesendinger, og jeg skulle gjerne vært der. Samtidig finnes det faktisk viktigere ting, og kroppen er en av de tingene. 

Så vet dere hva jeg gjorde i går mens motefiffen var på visninger? Jeg nakenbada i et vann som ligger i skogen, hahaha.

Forresten. Jeg tenkte jeg skulle fortelle dere en ting. For et par uker siden skulle jeg gjøre et samarbeid med en nettside som selger klær. Jeg bestilte noen sikkelig godbiter, og når det droppet ned i postkassen passet INGEN av delene, og alle plaggene skulle tilsvare en størrelse 42. Det var jo helt bak mål, så jeg sa rett og slett at jeg ikke kunne gjøre samarbeidet allikevel. Det rareste var at plaggene jeg hadde bestilt kun fantes i størrelse 34 i nettbutikken, og det er fint det, men jeg ønsker jo gjerne at det skal finnes i de fleste størrelser for at jeg skal anbefale det for dere! Hvis ikke blir det jo litt sånn: Denne er SJUKT fin, men bare hvis du er en størrelse 38. Nei, det gidder jeg ikke. 
 

Fikk dere med dere innlegget om Rakavan Jeevaharan i går? Hvis ikke, sjekk det ut og del hvis du vil. Jeg krysser alt jeg har for at alt er bra med han. 

xx
 

// Marty

Hallo - VÅKN OPP!

For 8 dager siden forsvant Rakavan Jeevaharan etter en fadderfest i Trondheim. Silje Lyngstad Noreng stilte spørsmål på Facebook om akkurat dette, og jeg ønsker gjerne å stille det samme! HVORFOR er ikke dette viktigere enn munnsåret til Johaug? 

For hallo folkens. Nå på søndag fylte han 21 år. Altså, en 21 år gammel mann er savna, og vi diskuterer hvilke farger som skal bli trendy til våren? Det er forkastelig. 

Jeevaharan beskrives av venner og familie som en lojal, pliktoppfyllende og sosial person som er engasjert i studentmiljøet på BI. De sier også at han gledet seg sikkelig til å være fadder for de nye studentene - Og nå leter de desperat etter å finne han. 

I et intervju med Stavanger Aftenblad fortalte Jeevaharans to søstre at han hadde tilbrakt sommeren i hjembyen Stavanger. De sa også at han liker Trondheim veldig godt, og at han bor der sammen med den eldste søsteren sin. Verken politi, venner eller familie aner hvor han befinner seg, og flere er bekymret for at det kan ha skjedd noe kriminelt. 

Familien og politiet har flere ganger bedt folk spre informasjonen, men vi er altfor opptatte av motevisninger og munnsår. 

Så kom igjen, spre ordet og finn fyren. 

Edit: Politiet har i dag (29.august 2017) bekreftet at Rakavan Jeevaharan er funnet død. Jeg håper både Rakavan og familien hans får fred. Takk til alle som har engasjert seg. 

// Marty 

 

Bare horer viser seg frem

Jeg fikk akkurat denne kommentaren på et av mine nyeste Instagrambilder. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, men mest av alt fordi terskelen for å kalle andre det er så lav. Og... Fordi det er så håpløst. 

Men først og fremst:

1. Jeg er INGEN hore, fordi jeg går i bikini på stranda.

2. Jeg er faktisk ingen hore uansett hvor jeg går i bikini. Om jeg går i bikini på Instagram, på terrassen eller på skolen, så gir det deg faktisk ingen rett til å kalle meg det.  

3. Hva jeg har på meg gjør ikke meg til et objekt som du kan kalle for hore. Hvis jeg går i en kort shorts, så er jeg ingen hore. 

4. Hore er et skjellsord vi burde finne oss for gode til å kalle hverandre. Prøv å sette deg inn i situasjonen om at du en gang skal bli forelder, eller kanskje du er? Prøv å forestill deg at datteren din blir kalt hore, fordi hun er litt bedre enn de andre jentene i basket i gymtimen. Fordi hun har på seg lik kjole som en av de andre jentene på klassefesten eller fordi hun tilfeldigvis spiller en fotballkamp der noen kaller hun det. 

5. Forresten. Husker du da du kalte dama på flyplassen for en hore, fordi hun ikke visste hvor bagasjen din ble av? Ja, hun har også en pappa. (Og hun er heller ingen hore. Faktisk er hun bare en som forsøker å gjøre sitt beste) 

5. Man er heller ingen hore fordi man ligger med mange. Hvem som bestemte at det ikke er greit å ligge med mange fordi man er jente, aner jeg ikke. Men man er ingen hore fordi man har andre behov eller lyster. 

6. Min verdi som menneske måles ikke i hvor mye eller lite jeg har på meg, og heller ikke i hvilket yrke jeg har.

7. Hore er et ord vi burde trampe på, gravlegge og la det bli der. For det er ikke bare horer som viser seg frem. Mennesker som vil opp og frem, som ønsker å oppnå noe og få til noe viser seg også frem. Mennesker som er gode i idrett viser seg frem. Mennesker som er gode i politikk viser seg frem. Mennesker som er gode til å skrive viser seg frem. 

- Så ikke kom her å si at det er en svakhet å vise seg frem, og hvert fall ikke ved å stemple det som noe negativt. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

Dinner & talk

Hallo, solen skinner her og det er så deilig! Akkurat nå sitter jeg inne for å poste dette innlegget, men jeg kom akkurat inn etter en litta trimtur ute. Jeg hadde mamma på tråden hele turen, så det var veldig hyggelig. Så fort jeg kom hjem ringte jeg lillesøster på facetime, og jeg må si det er rart at de er såpass langt unna. Det er liksom ikke bare å stikke hjem en tur, og det er veldig uvant. Blir nesten emosjonell av å bare tenke på det. Skitt au. Det er vel sånn livet er! 

Jeg poster svært sjeldent noe med mat, oppskrifter eller hva jeg putter i meg her på bloggen. Mest av alt fordi det sjeldent er så veldig delikat når jeg først er på kjøkkenet, men også fordi jeg ikke er spesielt inspirerende og kreativ når det kommer til mat. Det er faktisk C som er den flinke på kjøkkenet her i huset, men han lager allikevel minst mat.... Hvert fall! Jeg prøver å spise masse god, næringsrik og fargerik mat. Når jeg var yngre spiste jeg aldri salat eller grønnsaker frivillig, mens jeg nå elsker det. Jeg lærte meg egentlig først å like det når jeg skjønte at kroppen trenger mer enn pasta, hehe. Samtidig som jeg har en økende (noen ganger litt ufrivillige) interesse for grønnsaker, så syntes jeg at det er litt vanskelig å få i meg nok. Så hvis du er like rådvill som meg, men likevel behøver litt digg, enkel og kjapp mat så anbefaler jeg retten under her. (Den er også like god (og billig) etter en natt, eller tre i kjøleskapet = Hot matpakketips)

Kutt grønnsaker. Du kan selvfølgelig tilsette hva slags grønnsaker du vil! Paprika og løk er også veldig digg til. 

Stek kyllingfilet. Det diggeste er å skjære kyllingen i litt mindre biter enn det jeg gadd, hehe. Det er også veldig digg med strimla svinekjøtt!

Bland grønnsakene sammen med kyllingen og wok i vei! 

Tilsett a little bit crème fraiche! (Tror egentlig ikke det skrives sånn på boksene i Norge)

Smud hæ?

Kok opp ris og på 1-2-3 kan du skryte på Instagram over hvor flink du er, samtidig som du kan spise, chille og ha en digg matpakke dagen derpå. 

You're welcome.

 

// Marty

 

Johaug er skyldig

Therese Johaug fikk akkurat dommen om at hun er utestengt i 18 måneder og må stå over OL i Sør-Korea neste år. Folk flest syntes det er trist, og det er trist at folkekjære Therese Johaug har blitt tatt i doping.
Johaug-saken vitner om at det er en gråsone i norsk toppidrett som er tøff, og at norsk toppidrett generelt har et kjempe problem når det kommer til doping og gråsoner. Samtidig stiller jeg spørsmål om vi hadde syntes det hadde vært like trist hvis en ishockeyspiller, bryter eller bokser ble tatt på samme måte som Johaug. Eller om vi da hadde påstått at det hadde vært en selvfølge. For hadde det vært en russer, italiener eller svenske som hadde kommet med en tilsvarende historie etter positiv dopingprøve, hadde nok ikke sympatien kommet like raskt eller vært like ivrig. 

Selv er jeg sammen med en toppidrettsutøver, så jeg skal trå forsiktig, for jeg vet at det er lite som skal til. Samtidig vet jeg at det er slik idretten har blitt bygd opp, og at en toppidrettsutøver på 90 kilo ikke kan ta den samme hostesaften som et barn på 6 år. Jeg vet også at når min samboer ringte for en tid tilbake for å sjekke om noen av produktene han skulle begynne å teste var på dopinglista, fikk han til svar om at de var for opptatt med dopingsaken til Johaug. 
 

"Straffen kunne faktisk vært strengere, og det er trist at det må en slik dom til før utøvere og skiforbundet skal forstå alvoret og ikke minst konsekvensene av slurv."
 

I Johaug-saken trakk legen seg, da han mente det var hans ansvar å forhindre at noe slikt skulle skje. Men ansvarsfraskrivelsen og uskyldiggjøringen av norske utøvere er nødt til å ta slutt. Det er faktisk utøverne ene og alene sitt ansvar med hva de får i seg. Dette betyr at det også blir deres skyld. Og ja, igjen: Det er forbanna synd at det denne gangen var skidronninga vår.
Hadde det vært slik at utøverne slapp å ha noe ansvar kunne absolutt alle toppidrettsutøvere drevet med systematisk doping, fordi man da bare kunne sparket den som satt på ansvaret. Det er vondt å se at Johaug er knust, og jeg forstår godt at hun er det. Jeg er en av de kritiske som ikke kan forstå hvordan det er å bomme på et slikt produkt, men det betyr ikke at historien til Johaug ikke stemmer.
Det er mulig at Johaug i denne situasjonen blir brukt til å statuere et eksempel, men jeg vil påstå at vi må ha såpass tiltro til systemet at de har gjort rett. 

Straffen er beintøff for utøveren, men helt innenfor med tanke på regelverket. Jeg tror dessverre mange av det norske folk ikke syntes Johaug burde fått en straff i det hele tatt, men hvordan signaler hadde dette sendt?

For ja, Johaug blir dømt fordi hun har dopet seg. Vi kan like det eller ikke, vi kan diskutere om det var et uhell eller ikke - Men doping er doping. Og det er ikke greit. Men hvis jeg skal være helt ærlig så tror jeg Johaug hadde fått med seg OL hvis hun hadde vært mer ydmyk, tatt på seg ansvaret og beklaget. Det har ikke hjulpet Johaug at verken skiforbundet og folk flest har stilt seg uforståelig til dommen. Straffen kunne faktisk vært strengere, og det er trist at det må en slik dom til før utøvere og skiforbundet skal forstå alvoret og ikke minst konsekvensene av slurv. 

Jeg håper og tror at Therese Johaug klarer å komme tilbake. Jeg håper også at dette ikke blir et ufrivillig karrierepunktum. Dette er trist for Johaug og flaut for skiforbundet. 

PS: Norge har en utøver som bryter VM idag. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

Uken som gikk

Akkurat nå sitter jeg ute på balkongen i shorts og t-skjorte. Når jeg våknet opp idag trodde jeg for alvor at sommeren var borte for i år, men sannelig så var den ikke så langt unna... Heldigvis!

Det føles ut som det skjedde litt for mye forrige uke, men jeg har forsøkt å oppsummere det best mulig: 

♥ Ukens måltid: Den forsinka fredagstacoen som jeg spiste på lørdag er definitivt forrige ukes beste måltid. Herregud, så digg det er med taco. Jeg tipset på snapchat (martinehalvs) om å varme maisen sammen med smør i en kjele. For min del utgjør det hele tacoen, og det er kanondigg. Jeg er jo en av de som spiser ketchup på taco, hehehehe...

♥ Ukens check: Det var digg å endelig få postet bilder av leiligheten her på blåggisen. Jeg har hatt lyst til det så mange ganger nå, men forrige uke var jeg jo nesten ikke hjemme, og tiden har bare flydd av gårde. 

♥ Ukens høydepunkt: Garantert Zuccarello All Star Game i Stavanger. Jeg hadde det SÅ sinnsykt moro. Jeg var der fra tirsdag til torsdag, og koste meg 24/7.

Hvor proff ser jeg ikke ut? hahaha

Så blid a gitt. 

Som den bloggeren jeg er tok jeg faktisk ikke et eneste bilde av hva jeg hadde på meg annet en svett treningstøy!

♥ Ukens nedtur: At kroppen begynte å skrike etter at det ble litt lite søvn, dårlig mat og fjas litt for mange dager på rad. Jeg er fullstendig klar over at det skjer når jeg tenker på alt annet enn å være fornuftig, men denne gangen så var det faktisk verdt det. 

♥ Ukens god følelse: Okei. 2 ting. For det første var jeg ikke SÅ dårlig på skøyter som jeg trodde... Ikke at jeg var god, hehe, men det kunne vært verre. Det andre er at jeg vasket og fikset alt som var nødvendig i leiligheten i går, og det var sikkelig digg å bli ferdig med. 

♥ Ukens humør: Jeg hadde en veldig fin uke forrige uke, til tross for en liten smell i helgen. Humøret var stort sett på topp, bortsett når laget mitt røk ut av fotballcupen på tirsdag....

♥ Ukens serie: Vi så ferdig siste episode av Kingdom.... Snufs. 

♥ Ukens sang: Jeg har jo en eller annen rar forkjærlighet for Liverpool, og på onsdagskvelden under veldedighetsmiddagen hørte jeg "You'll never walk alone" live, og det var jaggu flott altså. 

♥ Ukens tanke: Det var rart å ikke forberede seg for skolestart forrige uke. Det er jo tross alt første gangen på veldig mange år jeg ikke har pakka sekken for et nytt skoleår. Det er veldig blandede følelser rundt det, men aller mest er det en god følelse. Det føles godt å styre selv, samtidig som det er ganske rart. Jeg skal jo ta noen eksamener i år også, så jeg gir jo ikke helt slipp på skolen! 

 

Nå skal jeg lage middag, surre litt og benke meg foran TV-en for å se en ny episode av Arne Dahl på TV 2 sumo. Hvis ikke du har sett det.... DO IT.

Jeg håper dere får en fin ny uke, og at dere som tar i mot nye mennesker på skole eller jobb tar godt vare på deg - Og snakker med de. 

xxx

// Marty 

 

Mobber du, Sophie Elise?

I går kom Sophie Elise med et friskt bidrag til valgkampen. Hun publiserte en film der hun parodierer Sylvi Listhaug og oppfordrer folk til å ikke stemme på Fremskrittspartiet. Flere av Sophie Elise sine venner er også med, der de blant annet spiller FRP's Per Sandberg og Siv Jensen. Filmen har selvfølgelig blitt diskutert til de grader, og spørsmål om Sophie Elise tyr til mobbing kommer på banen. Spørsmål om hennes uvitenhet og mangel på kunnskap blir også mye diskutert, da det viser seg at det er flere faktafeil (direkte løgner) i filmen. Sophie Elise bruker også et bilde av et dødt flyktningsbarn, noe mange også uttaler at de syntes er usmakelig. 

På den ene siden vil jeg klappe Sophie Elise på skulderen, for hun skal jaggu ha for at hun er tøff. På den andre siden sitter jeg igjen med en bismak i munnen, uten å helt klare og sette ord på hvorfor. Jeg vet ikke om det er fordi filmen ble for brutal, pervers, støtende eller for lite opplyst, men noe sier meg at det er en god blanding av alle de faktorene. Jeg håper hvert fall hun var klar for kritikk i denne omgangen, for den kom, og den vil fortsette å komme.

I Norge er vi så heldige at vi har ytringsfrihet noe som gjør at vi både kan synge og mene akkurat hva vi vil, og jeg hadde digga om vi kunne brukt det til å fremme noe positivt og heie, fremfor å dra andre ned. Sophie Elise uttalte seg til Seher.no, at hun kunne valgt å skrive en kronikk, men at hun heller valgte å lage et humoristisk innslag. Jeg tror helt ærlig at hun hadde nådd enda bedre frem ved å skrive en kronikk, sånn for seriøsiteten sin skyld.


Sophie & jeg i møte med Arbeiderpartiet angående psykisk helse hos unge for en tid tilbake.
 

Noen påstår at det burde vært ulovlig å publisere filmer som Sophie Elise nå har gjort, men det blir det samme som å si: Det her liker jeg ikke, så det burde være ulovlig. 

Jeg vil ikke være hårsår og si at suttinga på korset ble for mye for meg (selv om jeg kan forstå at noen finner det støtende), for jeg ser at alt hun gjør i filmen er gjennomtenkt, til tross for at kommentarfeltene mener noe annet. I bunn og grunn så er dette et humoristisk innslag, men om Sophie Elise hadde turt å suge på andre religiøse symboler enn korset tror jeg neppe. Hun forsøker iherdig å fremme et eksempel, og hun har noen gode poenger til tross for at det viser seg at hun har en rekke faktafeil i filmen. 

Jeg stemte for første gang forrige uke, og ved forrige valg i 2013 lot 1 av 3 førstegangsvelgere være å stemme. Jeg forstår at Sophie Elise ikke vil ta et tydelig standpunkt i forhold til hva hun kommer til å stemme i år, men det hadde vært kult med en film som oppfordret oss til hva man burde stemme, fremfor hva man ikke burde stemme. Jeg må innrømme at det var en enorm forvirring før jeg tok mitt endelige valg, og jeg er sikker på at filmen til Sophie Elise vil påvirke mange i min situasjon. 

Så ved spørsmålet om Sophie Elise mobber, så klarer jeg ikke helt å bestemme meg. Men jeg er rimelig sikker på at det ikke er hensikten hennes. 

Filmen forblir en parodi for mange, og jeg tror at Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Per Sandberg tar dette med et smil.

For det burde de hvert fall. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

 

 

 

"Mamma til Michelle er ubrukelig"

Kjære mamma, jeg er så glad for at du ikke er en av de som kaller andre for horer i kommentarfeltet. Jeg er så glad for at du forstår at det ligger mer bak alle artiklene i media, og at du forstår at det er mennesker det er snakk om. 

Kjære pappa, jeg er så glad for at du ikke er en av de som skriver at noen ikke fortjener retten på barna sine i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du forstår at man kun får innsyn i en liten del av en hverdag på nettet.

Kjære lillesøster, jeg er så glad for at du ikke er en av de som kaller andre stygge i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du vet bedre enn å rakke ned på andre.

Kjære storebror, jeg er så glad for at du ikke er en av de som sier at noen ikke fortjener å leve i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du vet at det er kriminelt, og forkastelig å si. 

Kjære bestemor, jeg er så glad for at du ikke er en av de som kaller ukjente mennesker for inkompetente og lite verdt i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du ikke dømmer mennesker før du kjenner dem. 

Kjære bestefar, jeg er så glad for at du ikke er en av de som skriver at noen hadde fortjent å blitt skutt av Anders Behring Breivik i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du skjønner hvordan man oppfører seg.

Og til alle dere andre, som skriver at noen ikke fortjener å leve, at noen ikke er verdt noen ting, at noen ser ut som horer eller at noen aldri burde vært fødd. Skammer dere, dere aldri? Slår det ikke dere at ALT dere skriver blir værende for alltid? Forstår dere ikke at barn, barnebarn, søsken, venner og sjefer får med seg dette? Forstår dere ikke at det er mennesker dere snakker om? 

Hva gjør at noen av oss tillater oss å sjikanere og rakke ned på andre i offentligheten? Hva gjør at noen av oss syntes det er helt greit å sitte bak tastaturet vårt hjemme, og vurdere hvor vidt en person er verdig til å leve? 

Jeg ønsker å fortelle en historie fra det virkelige livet, du vet, det som ikke hender bak skjermen, og prøv å sette deg inn i situasjonen: 

Forestill deg at du kommer på jobb en tidlig morgen. I garderoben henger alle jakkene sine langt borte fra din, slik at din blir hengende for seg selv. Ingen ser deg når du kommer, og ingen sier hei. Hvis du sier hei, får du ikke noe svar annet enn at noen himler med øynene. Rundt møte bordet sitter det noen og snakker om helgens festligheter og ler. De snakker om lønningspilsen som var etter jobben på fredagen, den som du fikk med deg etter at noen av kollegaene dine postet det på Facebook, og du minnes at det er akkurat det som skjedde ved forrige lønningspils også. Du gruer deg til lunsjen, for du vet at alle da kommer til og samles, og at du kommer til å bli sittende alene. Den første mailen som møter deg er svaret fra en av kollegaene dine i forbindelse med oppgaven du brukte hele forrige uke på. I den står det bare "kan du ikke bedre enn det?". 

I følge Udir svarte 69,3 % av norske elever i 2016 at de har blitt kalt stygge ting og ertet på nett. 40,5 % svarer at det har blitt spredt ting på nettet som har såret dem. 38 % svarer at de har blitt holdt utenfor og baksnakket. Halvparten av elvene som blir mobbet digitalt, opplever også tradisjonell mobbing. 

Som du ser er mobbing et stort problem i dagens samfunn, og vi voksne er nødt til å gå foran som gode forbilder. Vi er ikke gode forbilder når vi rakker ned på ukjente mennesker i kommentarfeltene eller når vi forteller åpenlyst om hvor håpløse noen er. 

Vi trenger empati, forståelse og omsorg. Vi trenger forståelse for at vi er forskjellig og vi trenger forståelse for at vi ikke alltid har rett. Vi kan jo stille oss selv spørsmålet om hvordan vi hadde følt oss hvis det var oss i historien over. 
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 
 

Edit: Dette er skrevet i frustrasjon etter kommentarene som har kommet etter at Anna Rasmussen trakk seg fra Skal Vi Danse. 


Bilde: Siri Granheim

// Marty

 

Leiligheten min!

Welcome h♥me! 
Ting begynner å falle på plass i den nye leiligheten, og vi begynner sakte men sikkert og trives. Leiligheten er stor, og vi elsker at vi har så stor plass. Samtidig så er den ganske gammel, og bærer preg av å være ganske slitt. Vi har diskutert frem og tilbake om vi skal male over, gjøre noe med gulvene eller kjøkkenet, men kommer frem til at det ikke er vits i og med at vi aldri vet hvor lenge vi skal være på et sted av gangen. Plutselig må vi kaste oss rundt og flytte, så jeg ser egentlig ikke noe poeng i å bruke verken tid, penger eller ressurser på å pusse opp. Vi har hvert fall forsøkt å gjøre vårt beste ut av situasjonen og leiligheten vi har fått utdelt! 

 

STUA

- er kanskje favorittrommet mitt. Den er stor, koselig, lun og lys. 

 

Gjesterommet

- Blir nesten som "gutterommet" til C. Her inne har han klærne sine, jeg har et skrivebord og det er PERFEKT når vi får gjester. 

 

Soverommet

- Er lyst, stort og luftig. Hele atmosfæren i soverommet er god, og jeg digger at leiligheten ligger øverst i blokka. 

 

Kjøkkenet

- Er muligens det eldste rommet i leiligheten. Samtidig har det sin sjarm, det duger helt utmerket. Spisebordet sto her når vi flyttet inn og vi bestemte at det ikke er nødvendig å kjøpe noe nytt så lenge det fungerer. 

_______________________________________

Jeg tror vi kommer til og stortrives i denne leiligheten, og det er perfekt at flere av de andre på laget til C bor rett rundt hjørnet. Vi tuller litt med at det nærmest er som å bo i et kollektiv, for det skjer noe hele tiden. Hvis jeg skal være helt ærlig så tror jeg ikke vi kunne vært stort mye heldigere!

xxx

 

// Marty

Kjære lærere

Kjære lærere,

Jeg har til tider klaget på skolen. Jeg har også klaget på enkelte lærere, men som regel har det vært frustrasjon for mye annet. Frustrasjon som hører med når man vokser opp, når man skal finne ut av rett og galt og av hvem man vil være.

Jeg har møtt mange forskjellige lærer gjennom mine år på skolen, og jeg har møtt mye forskjellig. Jeg vil på en ironisk måte kalle det lærere av forskjellig kaliber. Noen har jeg hatt kjemi med, andre ikke. Til tross for at det ikke alltid har føltes ut som om mine lærere har ønsket meg det beste, så har jeg med årene forstått at de faktisk har vært der for å hjelpe. Også de gangene de har bedt meg legge ned telefonen og faktisk følge med. 

I løpet av en vanlig uke ser mange skoleelever dere lærere mer enn foreldrene sine. Dere er med på oppturer og nedturer. Dere er tilstede når man lærer å lese, når man lærer å hoppe høyde og muligens når man har sitt første kyss på leirskolen. 

I løpet av et skoleår vet jeg at dere får haugevis av telefoner, mailer og beskjeder. Dere skal tilpasse dere alle elevene som er i en klasse, dere skal tilpasse glutenallergien til Herman og konsentrasjonsvanskene til Stine. Dere skal tilpasse gressallergien til Wilma og forkjølelsen til Mats. Samtidig skal dere se litt ekstra til Petter som lever midt under en samlivskrise, og Sofie som nekter å spise. Der gjerne alle er viktigst i følge sine foreldre og foresatte. 

Oppgaven deres er å lære bort, og jeg vil tørre å påstå at dere har en av de viktigste jobbene i verden. Det er dere som lærer oss å lese, som lærer oss gangetabellen og som lærer oss om hva man må gjøre når man får mensen. På mange måter så gir dere oss mye av det vi trenger for å fungere i, forvalte og videreutvikle samfunnet. Det er jo faktisk dere som utdanner de nye politikerne, de nye journalistene og de nye sykepleierne. 

For kjære lærer:

Takk for at du tok meg i hånden og smilte til meg på min første skoledag. Når du gjorde dette følte både jeg og mine foreldre oss trygge, og jeg følte meg sett. 

Takk for at du passet på do-døra mi når jeg måtte på do i friminuttet og jeg ikke turte å låse. Jeg vet at det ikke er en selvfølge, men jeg tror du visste at jeg ikke hadde gått på do hvis ikke.

Takk for at du tørket tårene mine da jeg falt i akebakken og begynte å blø neseblod. Du lærte meg at man av og til må prøve, falle og feile, for å klare noe.

Takk for at du leste opp norskteksten min i timen, og skrøt av hvor bra den var. Det ga meg selvtillit, og det hender fortsatt at jeg drar den frem for å huske det øyeblikket.

Takk for at du lot meg le, selv om du syntes det var irriterende at jeg forstyrret. 

Takk for at du satt en stjerne i leseboka mi i 4.klasse. Det ga meg en sikkelig leseglede! 

Takk for at du var tilstede da jeg mistet en venninne på barneskolen. Takk for at du var med på oppturer, nedturer, gleder og sorger. Takk for at du klemte og holdt meg i hånda. 

Takk for at du underviste meg og ga meg kunnskap om naturvern og menneskerettigheter, du fikk meg til å forstå hvor viktig det er. 

Takk for at du tok meg med på leirskole, og for at du husket å spørre om det gikk fint, når du visste at det egentlig ikke gjorde det.

Takk for gode og dårlige karakterer, og for at du har lært meg hva som er rett og fokusere på. 

Takk for alle gangene du har knytt skolissene mine, for at du lærte meg fargene på engelsk og for at du lærte meg å være en god venn. 

Nå står et nytt skoleår for tur. Nye skolisser skal knytes, nye tårer skal tørkes og nye historier skal læres. 

Takk for at dere lærere finnes, og for den viktige jobben dere gjør. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

 

 

Når kroppen sier ifra

TODAY´s shoots


 

Nå ligger jeg i sengen og har ei litta kollaps. C og jeg skal endelig ha en kveld sammen, der vi skal lage middag og se på film. Det har egentlig skjedd noe hver dag siden vi kom ned til Sverige enten i form av at vi har hatt besøk eller at det har vært noen andre planer. Jeg kjente faktisk at jeg gledet meg litt til høsten når jeg skulle kle på meg for en tur til byen i dag. Jeg har så mange fine strikkegensere som jeg nesten ikke kan vente med å begynne å bruke igjen! Høsten er egentlig generelt digg, samtidig så er jeg jo ikke så begeistret for vinteren og i og med at høsten betyr et steg nærmere vinteren er det litt kjipt. Men, jeg håper det blir en fin, lang og behagelig høst før vinteren melder sin ankomst. Jeg elsker når naturen byr på haugevis av forskjellige farger, når kinnene blir røde og når du hører at det knitrer i bladene som ligger på bakken. Ahhh... Jeg har jo snakket litt om at jeg kanskje har hatt lyst til å dra en tur til varmere strøk i løpet av høsten, men akkurat nå ser jeg faktisk ikke hvordan jeg skal få plass til det. Jeg tror denne høsten kommer til å fly av gårde! 

Men, over til idag:
I dag sov jeg lenge, og jeg tror nok jeg kunne sovet enda lenger enn jeg gjorde også. Denne uken har det vært minimalt med søvn, og jeg kjenner allerede at kroppen sier ifra om at den behøver rutiner igjen. Det er faktisk en av grunnene til at jeg sto over russetiden! Det ble to sikkelig lange, innholdsrike og kule dager i Stavanger tirsdag og onsdag, men det satte sinne spor, hehe. Jeg hadde jo prestert å takke ja til en kveld med hockeyjentene her nede også i går, og det hadde jeg ikke hjerte til å avlyse... Men, det var ordentlig hyggelig, og man kan faktisk ikke klage på at man får være med å henge! Men med andre ord: I morgen skal det soves, haha. 


Sara, Clara & Annalisa

Det skjedde noe jeg faktisk aldri hadde trodd jeg skulle oppleve idag, og jeg har egentlig lyst til å fortelle om det. Jeg tror bare at jeg kanskje må tenke litt på det og la det synke litt først. 

Nå skal jeg mekke taco og sove, kos dere!

// Marty

 

 

"Har du endret på utseende?"

For min del, er det ingen unnskyldning at motivasjonen til å endre på utseende er usikkerhet eller at man ikke er fornøyd med seg selv. For hvis jeg hadde valgt å forstørre leppene mine, hadde jeg indirekte sagt at jeg syntes det er greit at slike inngrep normaliseres. Jeg hadde altså indirekte sagt at det er greit å ikke være fornøyd med seg selv. 

Jeg følger per dags dato 695 mennesker på Instagram. Jeg har ikke tall på hvor mange av disse som faktisk endrer på utseende, og jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger i uka jeg blir eksponert for annonser som frister med tilbud på sprøytestikk og fettsuging. 

Selv har jeg mange venner og bekjente som velger å endre på utseende. For min del har ikke dette noen ting å si for deres verdi som menneske. For de er like ålreite å se på film med eller shoppe med, selv om de har fylt leppene sine eller hevet kinnbena sine, noe som betyr at de var like ålreite før de gjorde det også. Selv har jeg bestemt meg for at jeg aldri skal rose en venninne som har forandret på utseende sitt, og det kommer mest av alt fordi plastisk kirurgi og medisinske inngrep stort sett er overfladisk og unødvendig. 

Men. Jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet. Hvilket budskap sender egentlig en person som føler et behov for å fikse på sitt eget utseende? 

For en tid tilbake spurte jeg en venninne på 20 år om hvorfor hun valgte å fylle leppene sine og om hvorfor hun hver tredje måned stikker i sinnarynka si. Hun svarte helt enkelt å greit at: "Martine, det er jo helt normalt. Det er jo noe «alle» gjør, det er jo ikke noe stress." 

Men jeg blir faktisk sikkelig lei meg for at det gis utrykk for at det er helt normalt, og ikke minst for at det ikke er noe stress. Hva skjedde med å ta kampen innvendig først? 

Hvis jeg hadde valgt å gått for å forstørre, eller for så vidt minske noe med mitt eget utseende hadde jeg indirekte sagt at jeg ønsket å støtte industrien og fokuset. Samtidig hadde jeg bidratt til at min lillesøster, mine kusiner og mine fremtidige barn vokser opp til å tro at det er helt normalt, og ikke minst at det er greit. Aka at det er greit å ikke være fornøyd med seg selv.

Jeg har ofte tenkt på hva jeg ville sagt til mine fremtidige barn hvis jeg hadde endret på utseende mitt. For jeg kunne jo ikke sagt at de er fine som de er, og at de skulle elsket den versjonen som jeg selv ikke hadde klart å elske. 

Hver gang dette temaet kommer på banen så er det noen som har utført en, eller flere behandlinger som kommer på banen. De forklarer seg og forsvarer seg, og alle som har gjort det samme trykker "liker" for å støtte opp under dette. Men hvis man virkelig står for at man blir lykkeligere og vakrere av å endre på eget utseende burde man ikke trenge å forsvare seg. Man burde heller ikke ha et behov for å forsvare seg hvis man klarer å støtte opp under at datteren sin en gang kommer å sier at hun vil endre på utseende sitt. 

Det er viktig for meg å understreke at man ikke er et dårligere menneske fordi man ønsker å endre på sitt eget utseende. Men, man har heller ikke lov til å fraskrive seg ansvaret man har. For hver gang vi legger oss under kniven sier vi at det er greit. Samtidig gjøres det så generasjonene som kommer etter oss får et enda større press og en enda større usikkerhet.

Det er jo ironisk. For de største ofrene av kropps- og skjønnhetspresset, har blitt idealer. Og i disse dager så ser vi at vi har større problemer enn at leppene våre er litt smale, eller at rumpa vår er litt flat. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

 

 

 

Feeling fresh

Annonse

Hey rockebåålllsss. Jeg håper fredagen deres er fin! Som dere vet setter jeg fast på vipper, og er STORFORNØYD. Det er lenge siden jeg har fortalt dere om det, og sist jeg skrev om det var det noen som lurte på hvordan det slet på mine naturlige vipper. Jeg setter fortsatt på vipper hos @Neglhuset og forrige uke, når jeg var og fylte på vipper kjøpte jeg med meg et serum som skal styrke mine naturlige vipper fordi de vokser ut i et veldig ujevnt tempo. Akkurat hva som var grunnen til at jeg behøver å begynne med et vippeserum er jeg ikke helt sikker på, men det var for at mine naturlige vipper skulle ha det litt bedre. Jeg har satt på vipper i mange år, og jeg har hatt periode der jeg nesten ikke har hatt naturlige vipper fordi vippeextensionet har slitt såpass på mine naturlige. Men nå både merker jeg og ser jeg at de har det bedre enn på lenge, til tross for at jeg fortsatt setter på vipper. 

@Neglhuset er veldig dyktige, og jeg liker de ansette veldig godt. Nå har jeg utført flere behandlinger der, og vært hos fire forskjellige terapauter - Og alle er veldige dyktige. 

Mellom 21-23 august har de en kampanje som gjør at alle behandlinger som går på permanent makeup koster 2100,- uansett førpris! 

Dette betyr blant annet microblading på bryn! Du kan klikke deg inn HER for å lese mer eller for å bestille time. 

MICROBLADING:

Goood fredag videre <3

// Marty

Er du terrorist?

I dag morges sto jeg bak en liten gutt og moren hans på butikken. Jeg hadde på meg min mørke joggedress, og jeg hadde tredd hetta over hodet. Jeg bor per dags dato i Sverige, men bemerket med en gang at gutten foran meg snakket norsk. Gutten stirret lenge på meg, før han helt ut av det blå spurte: "Er du terrorist?". En times tid senere ble jeg tagget i denne statusen til moren. 

 

Terroren i Barcelona ryster oss alle. Og ikke bare oss ungdommer eller oss voksne. Den ryster barna også, som hører mamma og pappa snakke om hat, død og terror. Barna får med seg klipp på TV, de får med seg ord på radioen og de får med seg mer enn vi tror, og terror er skummelt - Og jeg vil tørre å påstå at de fortjener å vite. De fortjener å vite at de er trygge, at de blir passet på og at de er gode mennesker. Fantasien er ofte verre enn virkeligheten, og det er tøffere å finne ut av hva en terrorist er selv, enn at mamma forsøker å forklare. 

Redd Barna har en liste med gode råd til deg som enda ikke har forsøkt å forklare. 

1. Snakk med barna om hva de har sett og hørt

Det er viktig å snakke med barna om hva de har sett og hørt. Bilder og lyd er overalt på nettet, i radio og på TV. Barna får også med seg at de voksne snakker om hva som har skjedd. Bildene på nett og TV kan virke forvirrende og skremmende på barn. Barna som er rundt seks-syv år har en forståelse av at man kan dø. Voldsomme bilder kan gjøre dem utrygge og lei seg. Noen barn forstår ikke at det er de samme bildene som blir vist flere ganger, de tror at angrepene skjer om og om igjen.
Med større barn som selv er interessert i å følge med, så kan foreldrene se nyhetene sammen med dem. Med mindre barn anbefaler vi å se på Supernytt på NRK, som velger ut bilder og vinkling på sine forklaringer til barna. Det er viktig å sette av god tid til å snakke om hva dere ser på nyhetene. Ikke la yngre barn se på nyheter alene.

2. Lytt grundig til barna

Barns forståelse kommer an på deres alder, og om de tidligere har sett og hørt om lignende hendelser. Før du svarer på spørsmål fra barna, bør du ha et godt bilde av hva de forstår, og hva som er bakgrunnen for spørsmålene deres. Snakk med barna og prøv å gi dem en grunnleggende forståelse som passer til alderen de er i. Små barn trenger ikke lange tekniske forklaringer. Kanskje de spør om hva en bombe er, eller hva terror betyr. Prøv å forklare det med enkle ord som små barn skjønner. Si f.eks at selv om noen voksne tror at de har rett til å drepe andre, så gjelder ikke det for alle voksne. Og at dere som foreldre passer på barna.

De større barna og tenåringene har sikkert sett bilder og videoklipp på nettet eller på TV. Snakk med dem om hva de har sett og hørt. Bryt tausheten. Vær ærlig, og husk at det noen ganger er helt OK å si til større barn at du selv heller ikke forstår at noen mennesker kan begå terrorhandlinger. Det er ikke alt vi kan forstå, men vi kan snakke om alt. 

3. Gi barna trygghet

Fortell barna at det blir gjort alt for å beskytte de barna og voksne som er direkte berørt av situasjonen. Si til barna at politiet og dere foreldre vil gjøre alt for å beskytte dem hvis noe lignende skjer i Norge.

 4. Vær åpen

Barn opplever ikke det som skjer på samme måte som voksne. Yngre barn er i høy grad avhengig av at voksne tolker og forklarer hendelsene for dem. Større barn og tenåringer kan få informasjon fra ulike kilder, kanskje er ikke alle kildene like troverdige. Selv om tenåringer tilsynelatende har en større forståelsesevne, så trenger også de ekstra oppmerksomhet og hjelp til å forstå hva som skjer. Husk at ikke alle barn blir påvirket av nyhetene. Det betyr ikke at de mangler empati.

5. Gi barna håp

Det er fint både for barn og voksne å få høre at alt kan bli bra igjen. Fortell barna at det finnes mennesker som hjelper og gjør alt de kan for at livet skal bli normalt igjen. Leger og sykepleiere tar seg av de skadede og syke, og politiet gjør en ekstra innsats for at dette ikke skal skje igjen. Mange er ute og reiser eller på ferie i andre land nå. Si at i mange land er det ekstra politi og sikkerhet på flyplassene og ved grensene for å passe på dere.

6. Vis medfølelse

Barn kan få en følelse av kontroll, trygghet og empati ved å støtte eller hjelpe andre. Ved katastrofer og andre voldsomme hendelser i mediene kan det hjelpe at voksne, f. eks sammen med barna, viser sin medfølelse gjennom sosiale medier, eller ved støtte - og minnemarkeringer. De fleste barn synes det er fint å være med på dette.

Terror angår oss alle, og vi bekjemper den med åpenhet og kjærlighet. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 
 

// Marty

Hijab på forsiden

I går viste motemagasinet Costume frem coveret sitt for septemberutgaven, der Iman Meskini kjent som Sana fra SKAM pryder forsiden. Forsiden er historisk fordi det er første gang i Norge en kvinne er avbildet med hijab på forsiden av et magasin, og jeg jubler! Jeg jubler fordi Iman Meskini er en vakker, talentfull, ung og dyktig dame, så selvfølgelig skal hun også få være på forsiden av et magasin! Norge er heldig som har en rollemodell som henne, og ikke fordi hun bruker hijab, men fordi hun symboliserer en sterk og selvstendig kvinne. 

Du kan ikke si annet enn at dama er FLOTT!
 

Forsiden har skapt mange reaksjoner. Blant annet har flere ropt høyt hvor håpløst det er at Costume velger å fronte hijab, og det gjør meg trist. For denne forsiden handler ikke kun om hijab, og at det er kun det mange av oss evner å se er synd. Iman Meskini sin skjønnhet er nemlig mer enn hijaben. Jeg tenker at vi kan velge hvordan vi ønsker å ta det. Jeg velger å hylle det, fordi det er på tide at alle kvinner får noen å sammenlikne seg med. For magasinforsidene har gjennom alle tider vært preget av vakre, vestlige kvinner, noe som kun gjør det sammenlikningsbart for en viss gruppe.

Jeg er ikke naiv eller håpløs fordi jeg klarer å se hvor positivt det er at man har tatt enda et steg i riktig retning. For mens kommentarfeltene som for det meste består av mennesker som kommer fra en eldre generasjon enn meg raser, forteller Meskini åpenhjertelig om sin religion og tro, og hvem av oss vet egentlig best? Jeg sier ikke at jeg forstår alt ved Islam eller at jeg kan sette meg inn i alt ved Meskini sin tro, men jeg sier at det er viktig med ledene forbilder som henne fordi hun representerer en annen side av mangfoldet vårt. 

I bunn og grunn er dette bare et plagg, og det er synd at så mange glemmer å se kvinnen som representerer den. For det er ikke hijaben som er i fokus, det er to vakre øyne og et vellykket smil. 

 

"Muslimske jenter fortjener og de trenger forbilder på lik linje som meg"

 

Samtidig som denne forsiden kommer på trykk blir NRK klaget inn til Likestillingsombudet for religiøs diskriminering. Dette er på bakgrunn av at NRK i 2013 nektet har NRK-programleder Siv Kristin Sællmann å bruke kors på TV, samtidig som de nå støtter opp under bruken av hijab. Jeg er for så vidt helt enig i at dette muligens blir dobbelt moralsk og feil av NRK, spesielt når kors har vært, og til dels fortsatt er et viktig symbol for oss nordmenn. Det er fullt mulig det er kontroversielt å si det, men hijaben og korset er begge et symbol på en religiøs overbevisning - Og er det ene mer greit enn det andre? 

Forsiden til Costume er historisk, og det er muligens en av våre viktigste forsider. Noen vil nok påstå at den representerer Islam, og at Costume velger å støtte Islam. Jeg vil påstå at Costume gjennom denne forsiden velger å representerer mangfold, og det er både viktig, riktig og nødvendig. Vi hyller til stadighet mangfoldet av kropp og fasonger, og jeg syntes dermed vi skal hylle bruken av hijab på lik linje som vi gjør med kropper og fasonger. Det er muligens kontroversielt, men med våre vestlige holdninger om at hijab er påtvunget og et negativt plagg syntes jeg det er fabelaktig at noen går frem og viser at muslimske, troende og hijab-bærende kvinner kan gjøre akkurat det samme som det jeg kan. Uten å la seg stoppe av verken religion eller tro. 

Muslimske jenter fortjener, og de trenger forbilder på lik linje som meg. Hvorvidt hijab er en viktig del av troen eller ei, tror jeg at vi kan diskutere til evig tid, men ikke på bekostning av unge, muslimske jenter sine drømmer og jobber, forbilder eller idealer. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Nå skjer det!


Foto: Marius Aune

HVEM hadde trodd at jeg noen gang skulle spille ishockey? Altså, vi snakker ikke litt leken hockey på løkka, men på en ordentlig stadion, med sjukt mye publikum, forbilder, musikk, susp og ikke minst - Live på TV. Jeg må innrømme at jeg har en litt indre panikk akkurat nå, og jeg vil egentlig aller helst bli værende under dyna. Men! Disse nervene er for en god sak. Inntektene rundt arrangementet går nemlig til Right To Play! 

Sendinga til kampen starter 16.50 på TV 2 Sportskanalen, og jeg håper (ikke) du vil se på! 

PS: Jeg må forresten bare be venner og familie om unnskyldning for drakta på bildet. Også burde dere gi meg en unnskyldning for at dere ikke har lært meg å gå på skøyter. 

God kamp!

// Marty

Slutt å send bilder av tissen din!

I dag morges våknet jeg opp til en melding som lød som følger "Vil du komme hit og suge kuk". Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, for hvordan skal jeg egentlig håndtere det? Skal jeg bare la det være og finne meg i det? For hvordan får man egentlig satt en stopper for meldinger som dette? 

Det fornuftige svaret er at man skal anmelde. Men hvor seriøst blir egentlig dette tatt, og skal man gjøre det hver eneste gang? Hver gang dette temaet blir tatt opp er det alltid noen som svarer useriøst, som i eksemplene under: 

1. Det er jo bare å blokkere personen: 

- Nei. For dette gjelder ikke bare én person. Dette gjelder så vanvittig mange, og det er skremmende hvor mange det er som finner det pirrende og interessant å sende slike bilder.

2. Du kan ikke ta screenshot, for det er ulovlig.

- Okei, men hvordan skal jeg da kunne anmelde forholdene hvis ikke jeg har noe bevis på at penis, etter penis dukker opp i innboksen? Er det seriøst verre å ta screenshot enn at en fremmed person, uoppfordret sender bilder og meldinger som dette? Hadde mannen stått på døren min og gjort akkurat det samme, så hadde det blitt tatt ekstremt alvorlig - Hvorfor er det mer greit når det skjer i innboksen?

3. Det er jo bare å ikke svare:

- Ser det sånn ut? 

4. Det er jo helt uskyldig morro:

- Nei, dette finnes ikke uskyldig, og det er hvert fall ikke morro. Det handler heller ikke om at jeg er sur eller sutrete, det handler om at det oppriktig kan være ubehagelig. For det er ikke bare jeg som får disse bildene uoppfordret. Vi kan da ikke finne på å normalisere og uskyldiggjøre dette? Det blir som å si at man må finne seg i at man får vulgære meldinger og bilder, og at det er noe vi bare må lære oss å leve med. Det er faktisk ikke greit. 

5. Du må ta det som er kompliment:

- Når skal man skjønne at penis ikke er det som gir bekreftelse til oss damer? Vi kan ikke feie dette under teppet, med unnskyldninger om at det er en bekreftelse på at man er attraktiv og flott. Sier man også det til 13 års gamle jenter som også får penisbilder? 

6. Hvis du sier ifra eller blir irritert, så kommer det bare flere:

- Skal man læres opp til at man ikke skal si ifra? Og er penisbilder en morsom lek, som aldri stopper? 

7. Hvis du slutter å vise deg så frem, så slutter det kanskje:

- Disse bildene har ingenting med utseende å gjøre. Det er ikke sånn at man ber om intime meldinger eller penisbilder fordi man legger ut et bilde i bikini på Instagram. 

Dette er ikke noen andre sin feil enn den som sender, og hvis man på død og liv har et behov for det - Så spør hvert fall om det er greit først. Vi må slutte å legge skylda på de som mottar det, for det finnes ingen grunn til at man verken fortjener det eller ber om det. 

Jeg aner faktisk ikke hva man kan gjøre for å stoppe det. Og forventet egentlig mannen som sendte meg melding i natt at jeg skulle hive meg rundt, dra på meg klærne og løpe til bussen med glidemiddel i hånda? Eller er det bare et sinnsykt markeringsbehov? 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

 

Min første gang

Det er noe helt spesielt med den første gangen, og jeg skal innrømme at jeg var sikkelig spent. Det har vært snakket mye om hvordan det er, og føles, så forventningene var skyhøye. Hva skulle jeg gjøre? Hvordan skulle det være? Hva om jeg gjorde noe feil? Hva om det ikke gikk som jeg håpte? Følelsene bød på et fullstendig kaos og tankene var mange. For ikke å snakke om spørsmålene! For hva om jeg tok et dårlig valg?
Min første gang skjedde i det ganske så nyoppussede biblioteket i kommunenen. Biblioteket som er sikkelig kommunegrått, men hyggelig. Jeg gikk lenge å tenkte på hvem jeg skulle velge, og følte at jeg var nødt til å velge riktig i og med at det var første gang. Skulle jeg velge han som garanterte at jeg skulle få en fin fremtid, eller han som ville at jeg skulle få bedre økonomi? Eller kanskje jeg skulle velge hun som lovte meg at hun skulle fortsette å jobbe for likestilling og like rettigheter? Jeg gikk lenge å vurderte om jeg bare skulle konsentrere meg om utseende. Hvem som var kjekkest, penest eller den som så snillest ut. Jeg rådførte meg mye med foreldrene mine før det skjedde, mest fordi jeg visste at de hadde gjort det før og fordi jeg håpte at de kunne komme med noen tips. Det gjorde de også. Utrolig nok så hjalp det litt, men jeg lot meg ikke påvirke av de - Og jeg følte meg ganske så selvstendig der og da. For ikke å snakke om voksen. 

 

I går stemte jeg for første gang. Jeg har virkelig forsøkt å sette meg inn i hva de forskjellige partiene står for, og jeg har tatt haugevis av partitester. Jeg husker godt når jeg var yngre og fikk lov til å være med mamma og pappa å stemme, så jeg syntes det å endelig få lov til å stemme selv var sikkelig kult. Hvis jeg skal være helt ærlig så ser jeg nesten på det å stemme som en borgerplikt. Jeg har tenkt tanken på at min ene stemme ikke har noen ting å si, men det er faktisk viktig at vi bruker stemmeretten vår. Jeg velger å stemme fordi jeg er takknemlig for at jeg får lov til å være med å påvirke. Jeg syntes det er viktig å engasjere seg fremfor å klage på alt som er dårlig. Både du og jeg kan påvirke samfunnet, og ikke bare nå, men for fremtidige generasjoner. 

Vi har hvert fall ikke lov til å klage over utfallet, hvis vi ikke stepper opp, svetter litt på ryggen og bruker den stemmeretten som vi er så heldige å ha! 

Det er ikke kult å ikke ha gjort det, så godt valg og lykke til. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

O N M Y W A Y

From last time
I N 
STVG

 

Hey finisær og god morgen. Først, ei litta funfact: Jeg har aldri skrevet ett innlegg så tidlig før. Altså, jeg er SÅ sinnsykt trøtt. Men, sånn er´e, jeg ville uansett stikke innom å oppdatere med hva som skjer akkurat nå.
Akkurat nå er jeg nemlig på vei til Gardermoen. Neste stopp er Stavanger og Zuccarello All Star Game! Jeg er så spent og jeg gleder meg masse. Jeg gleder meg til å møte masse kule mennesker, spille fotball (idag), spise digg mat, treffe Ingrid og Dorthea som bor i Stavanger og til å spille hockey på onsdag. Kampen på onsdag går forresten direkte på TV 2 Sportskanalen 16.50, så tune inn og få med den bambi på glattisen. 

Håper dere får en amazing dag.

// Marty

Flytte hjemmefra?

Jeg har akkurat flyttet hjemmefra, og jeg STORTRIVES. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært veldig spent, nervøs og ikke minst redd for hvordan ting skulle bli og hvordan jeg ville fikse det. Jeg har vært både spent og nervøs for hvordan jeg ville like min nye by, hvordan det ville løse seg sosialt og hvordan det skulle gå med hjemlengselen min. 

Jeg har flyttet hjemmefra fra før, men det er første gang jeg har flyttet helt bort fra alt som har vært trygt. Så, hvis du skal flytte hjemmefra og skulle trenge noen tips utenom det praktiske, så har dette fungert for meg: 

 

♥ Vær smart med hva du tar med deg. For min del har det vært viktig å få mitt personlige preg på den nye leiligheten, men det er ikke nødvendig å fylle skuffene like fulle som de er hjemme hos mamma og pappa. 

♥ Lån deg en sykkel eller ta bena fatt, og opplev den nye byen din! Alle steder, store eller små, har en historie og noe unikt. Det er alltid lurt å sette av litt tid til å bli kjent med nye omgivelser. Det er kanskje ikke sightseeing som er første prioritert når man akkurat har flyttet til et nytt sted, men finn ut hvor nærmeste buss-stopp er, nærmeste butikk, kino, klesbutikker, apotek og treningssenter ligger! 

♥ Vær frempå! Hvis man flytter til et sted for å for eksempel studere blir man helt i begynnelsen plassert inn i et miljø. Jeg det er viktig å gjøre det beste ut av det og faktisk tørre å være litt frempå. Tør å snakke med folk, inviterte folk med og by på deg selv. Det sosiale kommer, men det kommer ikke gratis!

♥ Forsøk å ha rutiner. Jeg er sånn at jeg nærmest får feriefølelse når jeg flytter på meg, for det er så spennende med ny leilighet, nye mennesker og nye omgivelser. Samtidig må man ikke glemme hvorfor man har flyttet, og forsøke å ha så gode rutiner som mulig. Men hallo, man skal jo selvfølgelig leve og nyte litt også! 

♥ Add folk på Facebook. Dette er et STORT steg for mange, men det koster så lite, og med en gang man gjør det føler folk seg inkludert. Hvis man har flyttet til en studentby, så er faktisk de aller fleste i samme situasjon som deg, og det er faktisk ikke kleint å si hei først. 

♥ Tillat å syntes at det er litt skummelt. Det er nytt, rart og litt skummelt å flytte hjemmefra, og spesielt hvis man flytter til et helt nytt sted. Det er ikke unormalt (håper jeg) å ha litt hjemlengsel en gang i blant. Jeg har savnet kattene mine noe ekstremt, faktisk så ille at jeg har Facetimet med de. 

(♥ Ta kopi av husnøkkelen og finner ut hvor sikringene i leiligheten er. Man vet aldri....)

Lykke til, lev, lek og le - Og nyt hvert eneste øyeblikk (bortsett fra når sluken tetter seg, det plutselig er tomt for dopapir og strømmen går.... ;-) 

 

// Marty

 

Oppnår du noe?

I helgen har det vært populært å sette "♥" i Facebook-statusen sin. Noen har også skrevet at "Jeg ble stoppet av politiet i en fartskontroll, men jeg blottet puppene og kom meg unna". Hvis du ikke har skjønt bæret av hva det har dreid seg om, eller ikke har fått haugevis av meldinger i innboksen - Så er dette en form for å minne på oss kvinner om brystkreft. Jeg anser det nesten som er kjærlighetserklæring mellom oss kvinner, og bemerker at dette er noe som skal være topphemmelig for alle menn. 

Etter at jeg hadde fått min tidene melding på lørdag kveld, og enda ikke hadde plassert dette hjertet i statusen min, fikk jeg melding fra en av avsenderne som lurte på hvorfor jeg ikke ville delta på dette. Først følte jeg meg litt ukomfortabel, for hvem vil vel ikke sette fokus på kreft og hvem vil vel ikke være med å støtte? Sannheten er at jeg ikke gadd, mest fordi det i mine øyne er totalt unødvendig. Jeg valgte heller ikke å svare henne noe ytterligere, annet enn å sende kontonummeret til kreftforeningen. Jeg fikk ikke svar. 

For til du som spurte meg:

Jeg syntes det er flott at du støttet kreftarbeidet. Jeg er også rimelig sikker på at det finnes kreftsyke som anser disse statusene som en støtte, og at noen av disse er takknemlige for alle statusene du skriver om dette i løpet av året. Statusene i form av hjerter, nakenvitser og puppestunt. Men. Har du økt din egen bevissthet rundt brystkreft? Har du dratt på mammografi så ofte som du burde? Sjekker du brystene dine for kuler? Har du donert penger til kreftforskningen? Eller forblir disse lekene og statusene med hjerter og tall? Uten at vi oppnår noe? 

Disse meldingene skal bare gå mellom oss kvinner, og det er for så vidt greit. Men det hadde vel vært en idé å inkludert mannfolka? For brystkreft er ikke noe som rammer bare oss kvinner. Jo, tenker du sikkert nå. Men hva med ektefeller, barnebarn, fettere, onkler og sønner? 

Når vi skriver "Roma i 27 uker", for å lage mer fokus på brystkreft, vil jeg tørre å påstå at vi har satt i gang en lek. Og kreft er ingen lek. Jeg finner nemlig ikke brystkreft, eller kreft i seg selv som morsomt. Under noen omstendigheter. 

Jeg er den prosenten som ikke "tør" å sette dette i min status. Men jeg er en del av den prosentandelen som er utsatt for brystkreft, enten i form at jeg en gang får det, eller noen som jeg er glad i. Når det skjer vil jeg mye heller at folk har brukt tid og ressurser på å hjelpe, støtte og bidra. For vi redder ingen liv ved å sette hjerter i statusen vår. Men vi kan redde liv ved å dra å sjekke oss, oppfordre de vi er glade i til å sjekke seg og bruke to minutter foran speilet, for å sjekke at alt kjennes ut som det skal.  

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

Ble det noe på deg?

Vi har akkurat flyttet inn i ny leilighet. De som ikke har flyttet inn i nytt hus eller ny leilighet det siste året husker kanskje ikke hvor mye det innebærer å flytte. Men la oss si det sånn... Jeg hadde aldri trodd at jeg eide så mye. Det er utrolig hvor mye drit som kan samle seg opp i kriker og kroker. Nå har jeg gått inn med en visjon om at jeg skal eie minst mulig, men jeg har allerede på veldig kort tid gått til innkjøp på nye totalt unødvendige ting. 

I går kveld følte jeg at ting i den nye leiligheten begynte å falle på plass. Jeg vil tørre å påta meg mye av æren for at den nye, romslige leiligheten nå er klar til å bli bodd i, så etter at jeg i går hadde puttet alle klær inn i skapene, skiftet trekk på sofaen, vasket de fleste rommene og fikset alt annet som var mulig å fikse, spurte jeg pent om min kjære kunne vaske over badet. 

Etter en god del sukking fra sofakroken fikk han dratt seg opp for å ta fatt på arbeidet og han brukte akkurat 4 minutter på å vaske badet. Og ja, badet er lite - Men ikke SÅ lite. 

Uansett. Senere på kvelden ringte en av kompisene hans og jeg bemerket hvor mye han skrøt av den nye leiligheten og av at han hadde vasket badet. Snill som jeg er, og sliten som jeg var bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle engasjere meg noe i selvskrytingen - Selvom jeg himlet godt med øynene. 

Jeg klarte å la være og engasjere meg helt til jeg hørte at kompisen i den andre enden spørre: "Ble det noe på deg da eller?"

HVA SA?! 

Kjæresten min humret lett i røret og gliste - "Neeeh. Ikke enda, hehehehe". 

Og det ble det ikke heller. I mitt moderne hode er det nemlig ikke noe annet enn en selvfølge at mannen i 2017 skal bidra, vaske bad og lage middag. Det er ikke under noen omstendigheter en jobber som tilhører meg som kvinne, og jeg vet ikke om det er en guttegreie å gire hverandre opp med løgner og vas. Jeg skal ikke juge å si at jeg ikke satt pris på det, men ikke nok til at han hadde en kul historie å fortelle gutta. 

Misforstå meg rett. INGEN av mine venninner har spurt meg om jeg etter å ha jobbet 24/7 de siste dagene har fått noen form for belønning? Og er det forventet at gutta skal få et klapp på både skulderen og baken for å bidra hjemme? i 4 minutter? 

Nei, jøye meg. 

Uansett. Hvis jeg skulle fått samme belønning som det er forventet at han skulle få hadde jeg forventet et imperium av greske guder. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

Selvfølgelig photoshopper kjendisene bildene sine!

Når jeg var yngre husker jeg så godt hvem forbildene mine var, eller, jeg vil egentlig ikke kalle det forbilder. For det var ikke disse som motiverte meg til å bruke stemmen min, til å stå på eller som motiverte meg på grå dager. Men det var disse som jeg så gjerne ønsket å se ut som, og være som. Jeg har skjønt at det var en umulig oppgave. Så når jeg hastet inn på salget på H&M i en alder av 13 år, kun for å kle meg likt som Taylor Swift, var det fordi jeg ville se ut som henne. Eller som når jeg nesten vurderte å klippe, og farge håret mitt som Rihanna sitt. 

På et tidspunkt ble kropp mer i fokus. Det kan for så vidt hende at det har vært det i alle år, men det kan umulig være så mye kropp som det er nå. Du vet, "kropp selger". Og det gjør det, det er et faktum. Legger man ut et bilde av kropp, tiltrekker det seg enormt mye mer oppmerksomhet enn om man ikke gjør det. 

Den siste uken har det vært mye fokus på bildet som Rihanna delte på sin Instagramkonto, der man tydelig ser at hun har redigert bilde. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke la merke til det før folk begynte å kommentere det. I kommentarfeltet har folk rast, og stilt spørsmål om hvorfor hun gjør det. Men det kan jo ha en sammenheng med bildet hun postet for et par uker siden, der folk kommenterte som følger: 

Når andre kjendiser også redigerer bildene sine så kan det også har en sammenheng med artikler som dette:

Disse menneskene lager idealer som vi strekker oss etter, men disse er også et produkt av det utseendefikserte samfunnet vårt. Disse er også bare mennesker, og det er klart at de også har menneskelige komplekser for sine kropper. Det er klart de også føler på en usikkerhet knyttet til egen kropp, og ikke minst forventninger til hvordan de skal se ut. 

Ja, de burde gå frem som gode forbilder - Men, hvis forventningene er å være uoppnåelig, så forstår jeg at det kan bli ganske vanskelig. Problemet er at vi sammenlikner oss til det ekstreme, og at det finnes jenter som ikke vil ligne på seg selv lenger. Jenter som går inn i skjønnhetssalonger og ber om å få likne på forbildene sine. Og ja, det er muligens ikke noe nytt. Men når jeg ønsket samme hårssveis som Rihanna handlet det bare om håret. Det handlet ikke om leppene mine, kinnbena mine, brystene mine eller midjen min. 

Disse kjendisene lager uoppnåelige idealer, og de er uoppnåelige. Men mest av alt er de uoppnåelige fordi de er seg selv. Så ja, det er kleint når kjendisene blir fersket i å redigere bildene sine. Men skal jeg være helt ærlig så blir jeg nesten litt glad, for jeg har gjort det så mange ganger selv. Fordi jeg ikke har opplevd at bildet har vært godt nok i utgangspunktet. Samtidig må vi huske at det for mange ikke heter puberteten, men penger. Og at penger kan fikse nesten alt, også Instagram-vennlig materiale og kropper. 

Dette forsvarer ikke redigering eller retusjering, for hver gang vi gjør det, styrker vi urealistiske idealer. Men, kanskje det derfor burde bli kult å heller sammenlikne oss med oss selv. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Gjelder ikke reglene for Donald Trump?

Kjære Twitter,

Jeg har et kjapt spørsmål, nå som Nord-Korea's Kim Jong Un og USA sin president Donald Trump har innledet en kraftig ordkrig:

Gjelder ikke deres retningslinjer og regler for Donald Trump?

Jeg viser spesielt til reglene som lyder som følger:

  • Trusler om vold (direkte eller indirekte): Det er ikke tillatt å true med eller oppmuntre til vold (innbefattet terrorisme). 
  • Hatsk atferd: Det er ikke tillatt å true, oppmuntre til vold mot eller gå til direkte angrep på personer på grunnlag av rase, etnisitet, nasjonalitet, legning, kjønn, kjønnsidentitet, religion, alder, funksjonshemning eller sykdom. Vi tillater dessuten ikke kontoer som har som primært formål å hetse andre på grunnlag av kategoriene over. 

Donald Trump truer indirekte med atomkrig, og hvis ikke det er et brudd på reglene så vet ikke jeg. Trump oppmuntrer til vold, han truer og han lar dette gå utover svært mange uskyldige mennesker. Jeg vet ikke hvordan dere stiller dere til dette - Men jeg tror dere er nødt til å ta en oppvask med presidenten, eller rett og slett utestenge han fra Twitter, sånn som dere gir utrykk for at er vanlig i følge reglene deres. 

USA angrep Hiroshima og Nagasaki med atomvåpen under andre verdenskrig i henholdsvis 6. og 9. august i 1945. Siden den gang har ingen land benyttet kjernevåpen i krigssammenheng. 2017 er ikke året der det skal gjøres igjen. 

Kjære Twitter, ta ansvar. 

 

// Marty

Hvordan er det å leve med en toppidrettsutøver?

Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har ventet, hvor mange timer jeg har lengtet og hvor mange timer jeg har savna, grått og vært frustrert. Men jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har jubla, hvor mange gledestårer jeg har grått og hvor mange oppturer jeg har hatt. 

Når jeg valgte å bli sammen med Christian skjønte jeg fort at jeg valgte alt annet enn et A4liv. Jeg skjønte at jeg valgte bort lange morgninger sammen, faste kveldsrutiner og mye tilstedeværelse. Samtidig har jeg den tiden vi har vært sammen blitt haugevis av erfaringer og opplevelser rikere. Jeg kan kun snakke på vegne av Christian sin idrett, men når man velger å bli sammen med en som satser 110 % på idrett og en som lever av idretten sin, så er det en livsstil. Det handler om idretten nesten hele tiden, og alt handler om prioriteringer og valg. Det handler om neste måltid, neste treningsøkt og nok søvn. Det er selvfølgelig tid til middager, filmkvelder og opplevelser, men alt er veldig begrenset. Men igjen, så handler det om valg. 

Vi har akkurat flyttet inn i ny leilighet i Sverige. Han har kontrakt her nede i år, og jeg valgte å bli med. Det er mange som har reagert, og det har, og er haugevis av spørsmål. 

Hvorfor vil du gi opp livet ditt for å bli med han?

For min del handler det om alt annet enn hans drøm. Det handler om vårt liv, og om hvordan vi velger å leve det. Christian kan til en viss grad velge hvor han vil, men til syvende og sist så må man velge det som er det beste for hans karriere, og per dags dato så er ikke det hjemme, i trygge Oslo. Jeg gir på ingen måte opp mitt liv, og jeg velger heller å se på det som en ENORM mulighet til å treffe nye mennesker og utvikle meg. Jeg kunne selvfølgelig blitt hjemme, men jeg finner flere grunner til å satse enn jeg finner grunner til å bli hjemme. 

Skal du leve på han resten av livet da?

Selvfølgelig ikke. Jeg jobber og jeg står på, på lik linje som han. Det er ikke sånn at han bare gir meg bankkortet hans, også kan jeg gjøre akkurat som jeg vil. Det er heller ikke noen garanti for at man er så priviligert at man noen ganger har mulighet til det. Det er ingenting å bekymre seg for, for jeg klarer meg fint selv! Jeg har ikke valgt å dele hverdagen min med han, fordi at jeg en dag skal slippe å jobbe. 

Er det ikke kjedelig å bare gå hjemme?

Jo, det er det helt sikkert. Men nå har det seg sånn at jeg ikke gjør det! Jeg jobber, trener og jeg treffer mennesker. Uansett hvor man bor eller hvor man velger å leve livet sitt, enten om det er i form av noen måneder, sesonger eller år - Så må man gjøre det beste ut av det. 

Skal du bare være hockeyfrue da, og hva med ditt eget liv?

Mitt eget liv er det heldigvis jeg som har ansvar for, og jeg er så heldig at jeg har mulighet til å forme det akkurat slik jeg vil. Jeg opplever nesten at respekten for meg og mitt arbeid forsvinner, fordi noen tror at det å leve med en som satser på idrett kun handler om det. Mitt eget liv er nå, og Christian er selvfølgelig en STOR del av det. Jeg kan velge å se begrensninger eller så kan jeg velge å bli med han på de eventyrene som er. 

Vi er begge unge, og vi vet aldri hva fremtiden bringer. Dere fikk sikkert med dere prestasjonen til Karsten Warholm tidligere i uken? Jeg blir så glad på hans vegne, for jeg VET hvor mye det kreves - Men hvis jeg skal være helt ærlig, så tenkte jeg kanskje mest på kjæresten hans, og på hvor heldig han er som har en som stiller opp og heier på han. 

 

// Marty 

 

Har du hørt om Klara?

Jeg vet ikke om du har hørt om Klara? 

Hvis ikke du vet hvem Klara er, så tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om Klara og hennes korte historie: 

Det som skulle være en helt vanlig tirsdag på jobb i slutten av mai, ble alt annet enn det for kollegaene til Erlend og Eline, som er foreldrene til Klara. På hver sin kant fikk kollegaene en mail med et budskap som umiddelbart gjorde kontorlandskapet helt tyst: Erlend og Elines datter Klara, som nettopp hadde feiret sin første bursdag, hadde fått kreft. Akutt leukemi.

Hva gjør du, der du sitter som kollega og føler at du ikke kan gjøre noe verken fra eller til? Hva gjør du for en familie som har fått livene sine snudd på hodet fra en dag til en annen, for ei jente som er veldig syk, for en storesøster som bruker sommerdagene på sykehuset sammen med lillesøster og for foreldre som trodde hverdagen var noe de kjente? Vi trengte ikke engang lure, for oppfordringen kom i samme mail:

"De av dere som sitter og kjenner at dere skulle ønske dere kunne gjøre noe: Det er én ting Klara trenger mye av fremover som ikke kan kjøpes i butikken - nemlig blod."

Erlend og Eline oppfordret oss til å melde oss som blodgivere. Det gjorde vi. To dager etterpå kom det en snap fra Erlend, den ukronede kongen av snapchat, med et herlig glorete filter på; rosa solbriller, gullringer i ørene og en rosa caps med påskriften Make Klara Great Again, som Erlend selv hadde skrevet inn. Enda et par dager senere hadde Erlend og Eline bestilt capsene i virkelig form, og hadde dem på hodet på sykehuset. Og Klara selv? Hun hadde en liten, men altfor stor, caps med 💪 på sitt eget hode.

Make Klara Great Again er Erlend og Eline sin måte å møte livets største utfordring på. Vi, kollegaene deres, vennene deres og andre berørte vil vise at vi står sammen med dem. For Klara ? og for alle de andre Klaraene der ute.

I Norge mangler vi 25 000 blodgivere. Visste du at 1/2 liter blod kan redde tre liv eller at det trengs blod for å bekjempe kreft? 

Klara, og alle de andre Klaraene der ute trenger at vi bidrar. Alle kan ikke bli blodgivere, men vi kan ALLE verve noen - Og sammen så kan vi faktisk redde liv. 

Du kan melde deg HER. 

 

// Marty

 

En kamp om norske verdier?

Jeg forsøker iherdig å holde følge med det som skjer i det politiske Norge om dagen, men hvis jeg skal være helt ærlig føles det nesten ut som en umulig oppgave. "Norske verdier" har hatt en sentral plass siden starten av valgkampen. Sp sin nestleder Ola Borten Moe og kulturminister Linda Hofstad Helleland (Høyre) proklamerte nylig at norske verdier er under angrep og at vi nordmenn er for dårlige til å forsvare dem i møte med det som er fremmed. Den store verdidebatten om norske verdier startet under Evangeliesenterets sommerstevne da Arbeiderpartiets Martin Kolberg tok et oppgjør med Sylvi Listhaug (Frp) og mente hun handlet i strid med kristne verdier, og det kan nesten virke som at Kristendommen er årets sommermote. 

Alle er enige om at de norske verdiene er viktig, men hvilke verdier er det egentlig vi snakker om? 

Er det bacon på søndagsmorgen? Er det taco på fredager? Er det lønningspils? 

Er det familie? Nestekjærlighet? Kristendommen?

Er det medmenneskelighet? Kontantstøtten? Eller samholdet vi viste under 22.juli 2011?

I mine øyne ser nesten valgkampen ut som en kamp om norske verdier. Det stemmer at det moderne Norge er preget av den kristne kulturarven, men statskirken er avviklet, og stadig færre er troende. I 2016 gjennomførte Ipsos en undersøkelse av nordmenns tro på vegne av NRK. Det viste seg gjennom undersøkelsen at 39 prosent ikke trodde på Gud, mens 23 prosent svarte at de ikke visste om de trodde eller ikke. De troende var altså i mindretall. 

Norge er så mye mer enn et kristent land, og i bunn og grunn tror jeg at det viktigste for det norske folk er å få være i fred. Jeg tror det fleste av oss har nok med å holde følge med hverdagen, trene til Birken og jojo-slanke oss, og dermed er det viktigst for oss at rammene rundt dette fungerer best mulig. 

Vi kan godt ta en prat om norske verdier, men disse verdiene handler ikke nødvendigvis om religion, hvor du kommer fra eller hvilken inntekt du har. De norske verdiene handler om respekt for enkeltmenneske, forståelse for ulikhetene, nestekjærlighet og tro på demokratiet. Samtidig er det viktig å minne oss på at mange av disse verdiene ikke er norske. 

Det er fantastisk at det blir satt fokus på norske verdier, men enkelte politikere gjør det totalt feil. For vi viser ikke noen form for norske verdier gjennom forbud, hat og stengte grenser. Vi må tørre å bruke de norske verdiene, verdiene som handler om folkelighet, likestilling og religionsfrihet. Samtidig må det være greit å innrømme at vi ikke har behov for mennesker som ikke ønsker å føye seg etter disse. 

Vi kan like greit slutte å snakke om norske verdier hvis vi ikke har tenkt til å være samstemt om dem, og bruke dem. For Norge er i forandring, og i vi kan ikke la være å være med på utviklingen som er fordi politikerne er for opptatt av å diskutere om religion og verdier. Valget til høsten handler om fryktelig mye mer enn norske verdier, Kristendom og Islam. Uansett, så tror jeg ikke at jeg kommer til å slutte og spise bacon fordi naboen min ikke er kristen. 

Jeg vet hvert fall én ting om norske verdier, og det er at hat ikke er en av de. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

 

Aksepter

Her om dagen fikk jeg en melding fra en 15 års gammel jente, og hun skrev som følgende: 

"Hei! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette. Jeg er 15 år og jeg er så usikker på kroppen min. Jeg forsøker så hardt å like den, men syntes faktisk alt er feil. Jeg har strekkmerker, cellulitter og stygge arr, og jeg skammer meg så ekstremt. Til høsten begynner vi med svømmegym og jeg dør av tanken på å ha på meg bikini foran alle i klassen. Jeg vet ikke om du har noen tips til hvordan jeg kan få bort strekkmerkene for eksempel?? Jeg ELSKER å bruke sminke, og skjuler meg ofte bak det fordi jeg føler meg så grusom"

Dette gjør så vondt i hjertet mitt, og ikke fordi jeg er noe bedre - Men fordi jeg kjenner meg så godt igjen. Her om dagen kom jeg over en spansk kunstner som tegnet på kropper for å vise hvor flott det kan være med kropp. Kunstneren visste hvordan hvert arr og hvert merke på kroppen vår er en del av historien vår, og oss. 

Jeg har ikke noe konkret svar til spørsmålet, men først og fremst så tror jeg ikke at vi trenger å hylle strekkmerkene, cellulittene eller kroppen vår. Jeg tror vi må akseptere at den er som den er og lære oss å leve med det. Verken strekkmerkene våre eller cellulittene våre begrenser oss. Det eneste som begrenser oss da er oss selv - Fordi vi føler at vi ikke er bra nok. Det siste vi burde skamme oss over er kroppen vår. Det er faktisk den som bærer oss opp trapper, når vi haster av gårde til bussen og det er den som bærer oss gjennom tunge, gode og lærerike dager.

Vi skal verken være 15 år, 19 år eller 45 år og skjemmes over at vi er den vi er. Kroppen er en stor del av hvem vi er, men den definerer oss ikke.

Så kjære 15 åring. 

Sett deg ned, finn frem favoritt leppestiftene dine og tegn. Tegn på alle usikkerhetene dine, på det du er misfornøyd med og se hvor flott det blir! Selvfølgelig skal du ha svømmegym, og du skal være stolt av deg selv. Du burde bekymre deg mer for lengdene som skal svømmes, enn kroppen som skal utføre det. Jeg syntes ikke du skal gå inn for å fjerne strekkmerkene dine, for de er der og de er en del av deg. Hvorfor skal vi fornekte oss selv? Så lenge det ikke er noe som begrenser deg, ødelegger for deg eller hemmer deg, så syntes jeg heller du skal jobbe for å akseptere det, fremfor å forandre det.  

Jeg syntes ikke det er dumt at du bruker sminke for å føle deg fin, for selvfølgelig skal du føle deg fin! Du er antakeligvis dyktigere enn meg med sminkekostene og leppestiftene,så sett i gang - Og se hvilket kunstverk du kan være. 

Jeg syntes heller du skal si unnskyld til kroppen din, for alle gangene du har hatet. For den gir faktisk aldri opp deg, uansett hvor mye du misliker den. 

Lykke til. 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty 

HVA skjedde?

Tidligere i år leste jeg at det i år var populært med mønster denne sesongen, og at leopardmønster var et must. Jeg gikk inn på appen WISH, og bestilte meg kjolen til venstre. I dag, fire uker senere kom mitt salgskupp til 32,- kr. 

Jeg har sett dette på film, men at det SERIØST gikk an i virkeligheten kan jeg nesten ikke tro på. Kjolen jeg fikk er jo en helt annen enn den jeg bestilte, og det eneste som stemmer er størrelsen og 10 % av mønsteret. Jeg tror muligens ikke at den nye kjolen blir en favoritt allikevel.... Jeg vet ikke om det er mangel på byster, rumpe eller midje som gjør at dette var totalt katastrofe, men jeg tror sannelig jeg har fått med en ny kjole til Halloween. 

Amen, og godt kjøp.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

Feelingzzz

Nå sitter jeg nede i Norrköping igjen. Det er så mange blandede følelser i kroppen akkurat nå, og jeg vet ikke om jeg trenger en løpetur eller å sove en time. Jeg reiste ned hit i går kveld, etter litt ærender og en date med Jakob. C var ikke hjemme siden han hadde sine første kamp i går, så det var faktisk første kvelden jeg hadde helt alene her hjemme. Jeg burde sikkert satt på en serie, tent stearinlys eller lagt med i badekaret (JAAA, vi har badekar) - Men jeg vasket like så godt hele leiligheten, og jeg var hjemme 23. Uff, jeg er så rar på sånne ting. Jeg gjorde det kun for å ha noe å gjøre og fordi jeg tenkte at jeg da kom til å slippe det i dag, haha. 

Denne uken har vært en følelsesmessig karusell. Jeg føler at bloggen har vært håpløs, at følelsene mine har vært kaos og at jeg har hatt sinnsykt lite kontroll. Det er jo nesten ironisk hvor stor kontrast det er fra forrige uke. Mye henger nok sammen med begravelsen til min kjære bestemor, så det blir nok bedre snart! 

I kveld tenkte C og jeg å bare være hjemme, spise en god middag og se litt på serier. Vi har lagt vår elsk på serien KINGDOM, som ligger på Tv 2 Sumo. Vi er på den siste sesongen nå, og har bare et fåtalls episoder igjen. Den anbefales virkelig!

 Nå tenkte jeg å komme meg ut døren for å lufte kroppen litt. Det har vært dårlig med det de siste dagene, så det tror jeg kommer til å gjøre godt! Jeg forsøker å bli litt kjent i nærområdet her nede, og har allerede funnet en sikkelig fin turløype. Det skal visst være haugevis av fine steder og naturområder her, og det er jo bare en måte å finne det på!

Norrköpingout. 

// Marty

 

En prat om dåsa

Jeg har lenge gått å lurt på hva vi egentlig skal kalle det kvinnelige kjønnsorganet. Tankene satte egentlig i gang etter at jeg klemte fingeren i kjøkkenskuffen og tok meg selv i å rope: "FITTE". Jeg måtte nesten le av hvor dumt det egentlig er, og jeg måtte le enda mer når en venninne av meg kalte en annen jente for det samme bare noen dager etterpå (For herregud så teit det egentlig er). Samtidig ble jeg ganske flau, akkurat som at jeg hadde banna og at det var en skam å si det. For det finnes faktisk ingen sexy ord for det kvinnelige kjønnsorganet, og det finnes heller ingen hverdagslige ord. Fitte har faktisk blitt misbrukt såpass at det er et stygt ord å bruke. 

"Down there", "musa", "du vet, mellom beina" eller "det der nede" er liksom ingen ord eller utrykk som verken er verdige eller innafor nok. Nedentil er et ord som blir brukt mer i sammenheng med artikler som forteller oss om "hvordan gutta vil at vi jenter skal se ut nedentil", men det er jo overhode ikke representativt for hva det faktisk gjelder. 

Faktisk, så kjenner jeg at jeg blir ganske flau av å skrive om dette - Og det sier vel egentlig sitt?

Vi har elegante ord som "edle deler", medisinske som "vulva" og "skjellsord" som fitte. Vi er opptatt av at vi skal snakke åpent om kropp, men jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig når jeg selv ikke vet hva jeg skal kalle meg nedentil. 

"Dåsa", "Kuse", "Dusken", "Skrævsylte", "Varmestua". Åltså, ærlig talt. 

- Vil du bli med en tur opp i "varmestua" eller? 

Det eneste jeg faktisk sitter igjen med når vi snakker om ord for jentetissen er at de aller fleste ordene og begrepene er knytta til sexsexsex.

Jeg prøver å tenke på hva man sier hvis man for eksempel har fått sopp i underlivet, og konkluderer med at det er akkurat det jeg sier. Ikke det at jeg sier det høylytt, for det er nesten så kleint at jeg skriver det på en lapp til dama på apoteket når jeg i herdig prøver å få vekk kløa "down there". 

Wikipedia sin beskrivelse for fitte lyder som følgende: "Fitte er en norsk folkelig betegnelse for det kvinnelige kjønnsorganet, og nyttes synonymt for både vagina og vulva, eller begge disse samlet. Ordets opprinnelse er ikke sikkert, men det kan komme fra norrønt fit eller fidje, for eng ved vann eller vått, myrlendt gress. Det har da i sin opprinnelse en poetisk, kjærlig og nærmest lyriskkonnotasjon. Betegnelsen kan også ha sitt opphav fra norrønt fitje, for bergsprekk, revne i fjell"

Det er et godt forsøk av Wikipedia å forsøke å kalle det en norsk folkelig betegnelse, men jeg er dessverre redd for at ordet har blitt misbrukt, slengt i veggen og tråkka på nok. 

Jeg er ikke ute etter ett kallenavn for det finnes nok av kleine kallenavn. Men det hadde vært fint med et ord som ikke gjorde at vi rødmet hver eneste gang vi sa det. 

Har du noen tips?

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Måtte "Havnesjefen" dø?

Foto: MAGNE TURØY/BA
 

Jeg har fulgt ivrig med på diskusjonene rundt den såkalte kjendis-svanen "Havnesjefen". Jeg har stort sett fått med meg alle kronikkene, kommentarene og sakene som har vært publisert. Jeg ser nå at dyrevernorganisasjonen NOAH har anmeldt Os kommune for svanedrap. De spesifiserer at det er selve avlivningsmetoden som er anmeldt, og i utgangspunktet er ikke det noe jeg kan uttale meg om med tanke på mangel av kunnskap. 

Men jeg syntes det er festlig hvordan denne saken opptar kjære I-lands Norge. For i avstemninger på Facebook er det tydelig at flertallet mener at svanen overhode ikke burde vært avlivet. Men hvilken posisjon er egentlig jeg, her hjemme i Oslo, til å uttale meg om svanen, og har ikke jeg egentlig viktigere ting å bry meg om? 

"Havnesjefen" var vakker å se på, og han har gjentatte ganger vært å se i media - Noe som også har gjort den til et populært dyr. Mange mener at svanen ble farlig fordi vi mennesker gjorde den det, men jeg stiller spørsmål ved om fuglen var noe mindre farlig fordi det er vår menneskers feil at den er som den er? Det er jo en rekke ganger bevist at svaner er et av Norges mest hissige og farlige dyr, og det er også flere eksempler på at andre svaner har gått til angrep på mennesker. 

Uansett, så finner jeg egentlig debatten ironisk. Jeg har en forkjærlighet til dyr, og jeg mener at dyr burde behandles med respekt, kjærlighet og omtenksomhet. Jeg stiller meg også bak at avlivningen muligens ikke var forsvarlig eller etisk riktig. Men, mens Os kommune blir anmeldt og mens det blir holdt minnestunder for "Havnesjefen" er det mennesker på flukt, sult og naturkatastrofer. Det er menneskehandel og seksuelt misbruk, det er krig i Syria og Donald Trump er president i USA. Her hjemme og i Os kommune opptar det oss mer at en svane er mannevond, og i stedet for å verve oss som blodgivere, melder vi oss som havnevakter for å vakte svanene. 

Jeg vet egentlig ikke om jeg skal le eller gråte, og jeg bemerker at jeg ikke tar noe standpunkt i forhold til om svanen fortjente å leve eller ei. Men, helt seriøst folkens. 

Vi har faktisk viktigere til å bry oss om. 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

"Jævla svarting"

For en tid tilbake stilte jeg en eier av en klesbutikk spørsmålet om hvorfor hun ikke ville ansette kvinner med minoritetsbakgrunn. Svaret hennes var at de fikk så mange barn, og at det alltid var de som måtte være hjemme fra jobb når barna ble syke. 

De siste dagene har det blitt satt et enormt fokus på netthets og rasisme, etter at Sophie Elise slapp sin nye musikkvideo søndag. I kommentarfeltene er de fleste enige om at de rasistiske og hatefulle ytringene som har kommet er helt bak mål, samtidig som jeg tror at mange av oss glemmer den såkalte hverdagsrasismen som hele tiden er tilstede i samfunnet vårt. For til tross for at vi har kommet til 2017 er det ikke unormalt å slenge ut kommentarer om hudfarge, religion eller bakgrunn. Senest i helgen som var hørte jeg en kommentar som lød: 

- Lå du seriøst med en neger? Var hun helt gal og beit og sånn? 

Akkurat som det er en forventing til hvordan du skal oppføre deg på bakgrunn av hudfargen din. For ikke å snakke om at det virker som at det er spesielt å ligge med noen fordi de ikke er hvite. 

Under Norway Cup forrige uke fortalte lillesøsteren min om at noen hadde kalt en av motspillerne for "jævla svarting", i et forsøk på å psyke ut motspilleren. I denne settingen er det snakk om 15 års gamle jenter, og disse 15 års gamle jentene har ikke skapt seg disse holdningene selv. 

Hverdagsrasismen og disse nedverdigende holdningene er å finne og de er å finne nesten hele tiden. Når vi debatterer om hijab, innvandrere og religion, tror jeg at mange av oss glemmer hvordan vi egentlig legger det frem og at mange av oss glemmer at vi faktisk snakker om mennesker. For de fleste av oss er enige om at rasisme, sjikanering og mobbing er feil, allikevel er det så mange av oss som gjør det. 

I går kveld publiserte SKAM-skuespiller Ulrikke Falch dette på Facebook:

"Jamarion Robinson, skutt og drept (76 kuler i kroppen) forlatt for å dø i sin kjærestes leilighet. Rashan Charles, 20 år gammel, døde på mystisk vis i politiets varetekt. Shy´Kemmia Shy´Ress Pate, forsvant september 1998, er enda ikke funnet. Jeremira Snell, 16 år gammel, forsvant i Juli, enda ikke funnet. Deonna Brown, 13 år gammel, forsvant i Juli, enda ikke funnet. Dejuan Guillory, skutt tre ganger og drept. INGEN av disse tilfellene fikk oppmerksomhet i presse eller media. Samtidig i Norge: kommentarfeltet i Sophie Elise sin musikkvideo er fullt av rasistiske utsagn, og plutselig er pressen og media villige til å snakke om rasisme. Fantastisk at Sophie setter fokus på dette temaet, men det er noe som skurrer med mediedekningen as."


Faksimile / Salon

(Dette er et bilde av Dejuan Guillory (27) og to av barna hans. Han ble skutt av en politimann 6.juli og etterlot seg 3 barn. Dette har jeg ikke funnet et eneste oppslag om i norske medier. Det virker som vi interesserer oss mer for lettkledde damer på panseret på en bil, enn hendelser som dette)

Ulrikke har rett. Jeg vet ikke om det er fordi det ikke interesserer oss, eller fordi det ikke blir ansett som viktig - Men det er noe som skurrer. Jeg vil tørre å påstå at fremmedfrykt er et av punktene, og det skremmer meg når norske politiske partier som Alliansen uttaler seg på følgende måte:
Lederen Hans Jorgen Lysglimt Johansen publiserte nylig dette på sin Facebook-side:

Faksimile // Jakob Semb Aasmundsen

Jeg bemerker: "Vi vil ikkje ha noko av at tyrkarar ligg med blonde damer og vatnar ut det norske med blandingsbarn"

Det er altså et faktum at hverdagsrasismen eksisterer, og det er skremmende. Hvis jeg skal være helt ærlig, så gjør det litt vondt å vite at det finnes mennesker som føler seg seg bedre, viktigere og mer verdt enn andre. Det er mye vi trenger en debatt om, og hvor vidt vannscootrere skal være lov eller ei, er faktisk ikke en av de nødvendige debattene. Vi trenger fokus på likeverd og respekt - For hudfargen din forteller ikke noe om hvordan du er som menneske. 

Dette handler om hudfarge og respekt, for jeg er nemlig ikke mer verdt fordi jeg er hvit. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

Myk hud med Face Gel fra May Beauty

Annonse

Etter at jeg flyttet til Sverige bestemte jeg meg for å bli flinkere til å sette av tid til ting jeg liker. Jeg har bestemt meg for at jeg skal forsøke å sette av én time hver eneste dag til noe som gjør meg godt! Denne uken har jeg faktisk klart det hver eneste dag, i form av at jeg faktisk har kommet meg på trening. Men i og med at det er søndag i dag, er det vel ikke noe annet som passer bedre enn litt hudpleie? 

Jeg har tidligere testet produktene til May Beauty, og har nå testet The Incredible Face Gel. For noen år siden hadde jeg er periode der jeg var dårlig til å ta av sminken, og jeg fikk virkelig kjenne på hvor viktig det er å sette av tid til å rense, fukte og ta vare på huden! Noe av det som er fint med denne er at det ikke finnes tidkrevende og at du merker resultater med en eneste gang. 

H v a  e r  d e t?

The Incredible Face Gel er en gelé du påfører ansiktet som tar bort døde hudceller og hudormer fra huden. Den er enkel å bruke og kan tas med overalt! 

H v o r d a n  v i r k e r  d e t?

- Bruk fingrene til å påføre produktet. Smør det lett rundt i fjeset. (Noe av det som er fint med denne er at man ikke trenger å skrubbe hardt for å oppnå et godt resultat) 

- Man masserer lett bort døde hudceller og hudormer fra huden

- Man ser bokstavelig talt hvordan huden blir fri for smuss, kun etter noen få sekunder

- Vask det av med en klut eller i dusjen. 

- Resultatet er en jevnere og renere hud - Og et resultat med en eneste gang. 

Det er ikke så mye som skal til for at man skal føle seg litt freshere! 

V i l  d u  o g s å  p r ø v e?

Hvis du også vil prøve har jeg fått lov til å gi dere rabatt på 30 % i en begrenset periode.
Bruk koden martinefacegel eller kjøp ved å trykke HER

Søndagtimen er nå check! YES.

 

// Marty

 

Gjett hvem som er med på Skal Vi Danse!

GRUNDE! Og er det egentlig noen som passer bedre? 

Når Grunde ringte meg og fortalte at han hadde fått gleden av å være med på Skal Vi Danse, hoppet jeg i taket! FY SØREN så stolt jeg ble. 

Jeg må egentlig le, for Grunde kan danse, han elsker å danse og han elsker å lage show. Det at han nå har mulighet til å danse hver eneste uke fremover, er jo bare amazing! Jeg gleder meg så masse at jeg nesten ikke kan vente. 

Jeg er så stolt av deg Grunde, og du er SÅ rå. Jeg heier på deg herfra og til månen. Kick ass! 

// Marty

I dag er en sånn dag

I dag morges planla jeg å poste bildet til høyre på Instagram, men helt ærlig. Hvis jeg hadde gjort det hadde jeg løyet. For det bildet kan ikke gjenspeile hvordan jeg føler meg idag. For akkurat i dag er ikke sannheten en lykkelig jente i bikini, men en jente som har en sikkelig dritt dag. 

Hvis du lurer på hvorfor jeg forteller dette, så er det fordi hver eneste gang jeg logger inn på mine sosiale medier, så bugner det av alt jeg føler at jeg ikke får til på en dag som dette. Det gjør ikke annet enn at jeg føler meg verre, og jeg nekter at noen skal gå inn på mine sosiale medier å føle det samme. Noen dager er ting sikkelig kult, men det finnes også dager som idag - Og jeg hater å føle at jeg er den eneste som føler meg sånn. For det er dager som idag der jeg føler at jeg ikke fikser livet, der jeg føler at jeg ikke elsker jobben min som alle andre, der jeg føler at jeg ikke er like bra som alle andre og der jeg føler at jeg ikke klarer å leve opp til det som jeg selv forteller meg selv at forventes av meg. 

Jeg vil at det skal være greit å ikke føle seg ok hver bidige dag, for de dagene finnes også. Jeg vet innerst inne at det ikke handler om at jeg ikke er bra nok, men at det handler om å være menneskelig. Samtidig så finner jeg så sjeldent noen andre som føler det sånn. For akkurat i dag så føler jeg at det er feil å ikke ha det bra, og at mine følelser gjør meg mislykka - Og sånn skal det ikke være. 

Jeg ønsker ikke et klapp på skulderen for at jeg er ærlig på hvordan jeg føler meg i dag, for vi kan ikke klappe for noe så menneskelig. Men hvis det sitter noen andre som har en sånn dag som jeg har i dag, i morgen, om en uke eller om et år - Da vil jeg at de skal vite at det er fler som også ikke alltid fikser det og at det er flere som av og til føler seg håpløse. 

I dag har jeg bestemt meg for å logge av sosiale medier. I dag fikser jeg rett og slett ikke nybakte boller på Facebook, løpeturer på Snapchat eller redigerte bilder på Instagram. Forhåpentligvis blir morgendagen bedre, og forhåpentligvis er jeg klar for det da. Men Instagram er perfekt, og akkurat idag så klarer ikke jeg det. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Jeg dro hjem i går

Hey dere.

I går ble det bloggfri. Jeg har ingen god grunn, men det bare ble sånn. Jeg sjekket ikke Instagram en gang, og jeg var fjern hele dagen. Jeg dro hjem fra Norrköping i går etter en fantastisk uke, og tilbragte mesteparten av dagen til å være i dårlig form og kjøre bil. 
Akkurat nå ligger jeg i senga og skriver. Litt senere idag tenkte jeg å bli med lillesøster på trening, for også lade opp til morgendagen. Bestemor skal begraves i morgen, og det er grunnen til at jeg er hjemme nå. Det er så mange forskjellige følelser i kroppen at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg! Jeg må innrømme at jeg gruer meg, samtidig som jeg vet at det både kommer til å bli godt og fint. Hmm...

Uansett, jeg tenkte å fortelle dere kort hvordan forrige uke var dag for dag! Det var litt lite hverdagslige oppdateringen forrige uke, so here you go:

Mandag: Jeg startet dagen med å trene, for også jobbe en god del. Jeg brukte også store deler av dagen til å fikse leiligheten. Jeg møtte Annalisa, en av jentene jeg har fått god kontakt med der nede. Vi brukte timene sammen til å handle inn litt interiør til leiligheten, og til å skravle!

Tirsdag: Jeg fikk jaggu kommet meg ut på en løpetur på tirsdagen også. Denne dagen brukte jeg stort sett hjemme i leiligheten og til jobb. Jeg tok noen telefoner, et intervju og svarte på mailer som hadde hopet seg opp i innboksen.

Onsdag: TRENINNNGGG! Yes, så stolt. Jeg er så glad for at jeg har kommet litt i gang igjen. Jeg møtte også to av hockeytjejene til lunsj, tok trikken for første gang der nede og følte meg sikkelig selvstendig og flink. Timene gikk, og resten av dagen brukte jeg på jobb og til å spise pizza med C ♥

Torsdag: Jeg gikk en tur, for også jobbe noen timer. C var hjemme på dagtid, så jeg hang litt med han og vasket over leiligheten mellom slaga. På kvelden var det ispremiere, så jeg og noen av jentene dro dit for å se. Etter det kom Annalisa og hennes kjæreste, som spiller på laget til C på taco! 

Fredag: Jeg jobbet fra morgen til kveld, dagen gikk rett og slett i ett! Jeg fikk klemt inn en times tur med Grunde på tråden, før mamma, pappa og lillesøster kom!!! 

Lørdag: Ble brukt til å surre rundt i byen, spise burger og henge med fæmmen. Ironisk nok var det lagfest for C, og vi jentene var også invitert. Mamma og pappa tvang meg til å dra, til tross for at jeg kanskje aller helst var keen på å henge med de. Men jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro, for HERREGUD så gøy jeg hadde det. 

Skitt som jeg digger den fyren her. 

Søndag: Kaputt, dårlig form og mange timer i bil. Hehe, det er egentlig ikke så mye mer å si om dagen i går. Vi kjørte, hørte på gamle sanger og sov litt om hverandre.

Jeg håper mandagen deres er fin og at helgen har vært bra! 

Vær greie med og mot hverandre ♥ 

// Marty

 

Hva faen er det Sophie Elise prøver på?

"Hva faen er det Sophie Elise prøver på". Det var den første kommentaren jeg så etter at den nye singelen "All Your Friends" av Sophie Elise ble sluppet på fredag. For noen timer siden dømte Jostein Pedersen den tidligere Melodi Grand Prix-kommentatoren sangen med følgende ord:

- Dette er bare ræl og holder du ut de 3 minutter 27 sekundene elendigheten varer, er du en tålmodighetens klippe. Hun høres som hun kommer fra Nebraska, har diksjon som en humle og alt er så følelsesløst og intetsigende som en sex-dukke fra diskret & privat avsender med 327 kroner i porto. 

Jeg har ikke planer om å komme med en kjærlighetserklæring til Sophie, for det er ikke det hun trenger. Hun trenger ikke å høre hvor fin, pen og deilig hun var i musikkvideoen hennes som ble sluppet i går kveld. Hun trenger og hun fortjener å høre at hun har jobba bra, at hun har fått til noe stort og at hun er dyktig. For hvem som helst kan ikke gi ut en låt som det hun har gjort, og om engelsken hennes ikke er helt på topp - Hvilken rolle spiller det? 

Kommentarfeltene og halvgamle mannfolk som ikke holder følge med trendene i 2017 har (til tider dessverre) rett til å mene akkurat hva de vil. De har lov til å stille spørsmålstegn til hva Sophie Elise driver med, om hvorfor hun bruker en mørkhudet attraktiv ung mann i musikkvideoen sin og diskutere utseende hennes så mye de vil. Det eneste er at det er forbanna synd at det overlapper prestasjonen. For uansett hvordan vi vrir og vender på dette, så er det en prestasjon. Vi kan like det eller ei, men vi må da for guds skyld klare å diskutere denne prestasjonen saklig. Utseende til Sophie Elise har nemlig ingenting med dette å gjøre, og det har heller ikke hudfargen til hennes motspiller i musikkvideoen å gjøre. Samtidig er det helt på jordet at folk benytter denne muligheten til å komme med hatytringer, rasistiske meldinger og sjikanering. 

Jeg er på ingen måte en musikkekspert. Jeg hører stort sett på topplistene i Norge, sangene som spilles i bilen og på treningssenteret. Jeg skal derfor ikke begi meg ut på en analyse av verken teksten, kvaliteten eller stemmen, men jeg ønsker å oppfordre til at folk kan være saklige i debatten. Jeg forstår også at det selvfølgelig er noen som ikke syntes noe om sangen, noe som selvfølgelig er helt naturlig, men seriøst folkens:

 

Vi kan hate det, vi kan elske det og vi kan akseptere at det er sånn det er. Men ikke kom her og si at det er lett å være en ung, fremadstormende og eksentrisk kvinne som forsøker å få til noe. For det at folk både vil, tør og prøver, fortjener applaus - Uansett hvordan resultatet blir. Vi trenger kvinner med ben i nesa som både ytrer seg, synger, mener og protesterer, for det er nemlig disse som gir resultater. Det er disse som er fremtiden. Og det er disse barna til de som hater i kommentarfeltene ser opp til. 

Og folkens, det er bare en sang - Så det er bare å trykke neste. (Uten å legge igjen en kommentar om at artisten er en hore eller har sex med dyr - Som er en referanse til den andre personen i musikkvideoen). 
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 
 

// Marty

 

Hvordan er livet nå?

Hei alle i hopa. I dag er det en uke siden vi flyttet til Norrköping, og jeg kan ikke huske sist jeg har hatt en så bra uke. Det er så komisk, for noe som burde vært nytt, fremmed og rart føles så sinnsykt bra. Jeg føler overhode ikke at jeg slapper av, men jeg føler at jeg nyter. Jeg klarer faktisk å sette pris på dagene og øyeblikkene som er. For en uke siden var livet sikkelig tungt, og jeg vurderte å ikke dra. Da var det få dager siden jeg hadde mistet bestemor og det å reise føltes nesten umulig. Men nå er jeg både takknemlig og glad for at jeg faktisk gjorde det. 

T-shirt: 2NDDAY - Veske: Valentino - Bukse: C sin gamle dressbukse - Sko: Iconic
 

Hele uken har flydd av gårde, og jeg kan ikke huske sist jeg var så sosial som jeg har vært denne uken. Jeg har typ møtt noen nye jenter hver eneste dag, og det er jo egentlig helt nytt for meg. Jeg tror mye av det henger sammen med at alle de jentene som er med hit er i den samme situasjonen som meg. Det er ingen andre å lene seg på, og man skjønner at man er nødt til å skape seg et sosialt liv for å ha det bra. På en måte er det fint at man "bare" har hverandre, for da har man faktisk ikke noe annet valg enn å sette pris på det, og ta vare på det! Kanskje den dumme, plagsomme klumpen om å ikke strekke til og føle seg alene forsvinner nå? Det hadde i såfall vært HELT fantastisk. Jeg krysser hvert fall fingrene for det.

Leiligheten begynner å bli helt klar nå. Jeg har vel egentlig lovet litt bilder tidligere i uken, og det er rett rundt hjørnet. Det er rart å bli plassert inn i en leilighet der man bare er nødt til å ta det man får, og ikke minst gjøre det beste ut av det. Vi vet jo ikke hvor lenge vi kommer til å være her, og dermed så er det ikke vits i å gjøre noen store forandringer heller. 

Mamma, pappa og lillesøster kom hit i går kveld, og jeg har gledet meg hele uken til å vise de rundt. Vi blir her til i morgen før vi reiser hjem for å dra i begravelsen til bestemor. Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge jeg blir, for jeg må jo hjem igjen neste søndag/mandag igjen. Det lureste er sikkert å bare bli hjemme i mellomtiden, men det frister sånn å være her. Jeg får se. 

Jeg håper dere får en amazing lørdag!

// Marty

Forby overvektige modeller

Australia melder at de vil forby overvektige modeller, og jeg kan ikke annet enn å si at det blir for dumt. Det er ikke dumt fordi man gir uttrykk for at overvekt ikke er sunt, men fordi man boikotter en gruppe mennesker, og slenger i ansiktet på dem at de ikke er bra nok. For det eneste man gjør når man boikotter overvektige modeller er at man sier at de ikke er fine nok til å vise seg frem. 

Og hva vil man da at de egentlig skal gjøre? 

Slutte å spise? Ta en slankeoperasjon? Begynne på en diett? Få den feite rævva si opp fra sofaen? 

Poenget til Australia er at de ikke ønsker at overvekt skal hylles på den måten det gjøres. Men jeg tror ikke nødvendigvis at overvekten hylles fordi man mener at overvekt er bra. Man hyller det fordi de tør, og fordi det er viktig med mangfold. 

Hver eneste gang dette temaet blir diskutert er det noen som mener at man må slutte og syntes at det er greit at feite damer kler av seg, for det man signaliserer da er at det er greit å være feit. Men hva kategoriserer egentlig feit? Og hvor mange mennesker er det egentlig Australia ønsker at skal miste muligheten til å vise seg frem? 

Mangfoldet på catwalken er allerede for smalt, og at et helt land ønsker å forby en gruppe mennesker er ikke noe annet enn trist. For jeg savner allerede flere mørkhudede, rullestolbrukere, hijabkledde kvinner og korte mennesker i motebildet. For mote er ikke kroppen som bærer det, det er klærne utenpå - Og de trenger vi alle. 

Jeg mener at problemet ligger på at vi er så sinnsykt opptatt av størrelser. For tidligere var size 0 idealet i motebransjen, og heldigvis har idealet utviklet seg. Med dette mener jeg ikke at den størrelsen nødvendigvis er helt feil, men at det er fint at det også er åpnet opp for flere størrelser. Jeg er ikke tilhenger av begrepet "Plus Size" heller, for altfor ofte blir begrepet brukt i forbindelse med størrelse 38 og 40 - Noe som er to av gjennomsnittsstørrelsene for norske kvinner, og på den måten ekskluderer man fortsatt en enormt stor gruppe av befolkningen. Jeg er heller ikke tilhenger av det fordi det også blir et ideal, og idealene er det som gir fasiter, og som sier at noe annet er feil. 

Jeg tror ingen mennesker ser et menneske som er overvektig og tenker at "Oi, jeg vil legge på meg 40 kg". Så er det ikke bedre at alle har noe å sammenlikne seg med, i stedet for å ha en spesifikk mal som sier forteller om hvordan resten av verden ønsker at de skal se ut som? 

Og kjære Australia: Hvis dere mener at denne kroppen er feil, kan dere forby kenguruene, Cody Simpson og AC/DC også. For det blir like dumt. 

 

@Sarina_nowak

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

Kjære alle pappatrenere

Norway Cup er akkurat ferdig spilt. Lillesøster har selv spilt, og det har vært kult å få følge med på både oppturene og nedturene hennes under turneringen. Det er ikke så altfor mange år siden jeg deltok selv, og jeg kjenner fortsatt at det kribler i bena av å tenke på det. 

I år, som i fjor og året før der, har det stått haugevis av foreldre på sidelinja. Det har stått foreldre som har knytt skolisser, hjulpet til å holde vakt utenfor dodørene og foreldre som har stilt opp, og ikke bare for sine egne barn, men for alle de andre som også spiller på laget til barna sine. 

Pappatrenerne er et kjent fenomen. Du vet de som alltid lar barna sine spille uansett hvor dårlige de er? De som alltid hyler og kjefter på dommeren? De som alltid mener at de kan ting best? I går så jeg en sint Facebookstatus fra en forelder som klagde på treneren offentlig. Jeg er ikke sikker på om jeg selv var venn med personen en gang, men den kom hvert fall opp, og den fikk meg til å tenke. For hvis treneren er SÅ forferdelig - Så kan du vel ta jobben sjæl?

For disse som alltid lar barna sine spille uansett hvor dårlige de er, de som hyler på dommeren og de som mener at de kan ting best. Det er disse som skyver på familiemiddager for å rekke å trene barna dine. Det er disse som står og trener barna dine, i alt slags vær, mens du blir sittende i bilen fordi det regner. Det er disse som så barnet ditt score sitt første mål, mens du var for opptatt med å være på spinning. Det er disse som kjører land og strand, for at dine barn skal få spille, trene og utvikle seg, mens du syntes det er for langt. Det er disse som stiller opp på dugnad med dine barn, for at dine barn skal ha penger til å være med på cup. Det er disse som gjør at barna dine har et tilbud etter skoletid, det er disse som er med på å skape vennskap for livet og det er disse som gjør at barna dine lærer seg forskjell på rett og galt og om hva som er rettferdig.
For vi er avhengig av disse frivillige foreldrene som stiller opp uansett. Som tar en uke av ferien sin for å dra på cup med laget til sønnen, selvom sønnen har knekt ankel og ikke kan spille. 

Så hvis du syntes det er så forferdelig - Så syntes jeg jaggu du skal gå i deg selv.

For:

Disse trenerne er ikke pedagoger, de er mammaer og pappaer - Akkurat som deg.

Det er ikke VM, og hvis barnet ditt bommer - Så er det ikke treneren sin skyld.

De får ikke lønn, men legger ned timesvis med arbeid.

De rekker opp hånden og stiller opp, når ingen andre kan. 

De tar telefonen når dere foreldre ringer, uansett hvilken tid på døgnet det er. (De skal også svare på mail og SMS)

De skal sende ut informasjon, organisere og fikse. Og de skal også purre på alle som ikke svarer innen tiden.

De skal passe på at alle barna har det bra, og at alle føler at de mestrer noe.

De gjør sitt aller beste, og de er der, når du ikke kan, orker eller når du har egentid. 

Husk på det neste gang treneren er en dust på Facebook. Og husk på at barnet ditt får det med seg. For ikke å snakke om treneren. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

 

 

 

Skjerp dere, jenter!

Jeg utsetter ting hele tiden. Jeg utsetter klesvasken, jeg utsetter telefonen for å fikse internettet i leiligheten og jeg utsetter lesing til eksamen. Alt dette er ting som i utgangspunktet ikke har noen betydning. Det er ikke noe problem å utsette det, for til tross for at klesvasken hoper seg opp gjør det ingenting. Det har heller ingen betydning at jeg dropper å fikse internettet, selv om det til tider irriterer meg grenseløst. Det er heller ikke krise hvis ikke jeg fikser eksamen, for den kan jeg ta opp, gang etter gang. 

For 9 dager siden døde bestemoren min av kreft, og for tre dager siden sendte en venninne snap av at hun hadde fått #Sjekkdeg i postkassen. Hun lurte på hvorfor i alle dager hun hadde fått det. 

Jeg kjenner damer som lar være å sjekke seg fordi de syntes det er flaut. De syntes det virker flaut å dra til en gynekolog og ta undersøkelse, fordi de må av med trusa og blottlegge hele underlivet sitt. 

Jeg kjenner damer som ikke sjekker brystene sine for kuler, fordi de aller helst ikke vil vite om det eventuelt skulle ha dukket opp en kul. Fordi frykten for å miste håret, eller en pupp er større enn frykten for å dø. 

Jeg kjenner damer som lar være å sjekke seg fordi de ikke vet hvordan de skal gjøre det. Fordi et kjapt googlesøk etter hvordan man lager kokte egg, hvordan man får six-pack og hvordan man får stor rumpe er enklere enn å google "hvordan kan jeg sjekke meg"

Jeg kjenner damer som tror at de ikke trenger å teste seg fordi de ikke ligger rundt meg mange. Fordi de tror det er større sannsynlighet for å få livmorhalskreft fordi de har mye sex. (Jeg kvier meg i tanken på at noen slutshamer kvinner med livmorhalskreft).

Det er mye vi kan utsette, men vi kan faktisk ikke utsette livet - Og det gjør vi ved å slenge lappen om at vi burde sjekke oss i postkassen. Det gjør vi ved å utsette timen, uke etter uke. Det gjør vi ved å tro at det ikke angår oss. 

Det å miste mennesker gjør vondt, det er smertefullt og det etterlater seg et tomrom. Jeg nekter å miste damer jeg er glad i fordi de ikke tok seg tid til å sjekke seg, fordi de syntes det var flaut å vise frem tissen sin eller fordi en pupp er viktigere enn livet. Jeg nekter. 

Noen ting er fryktelig ubehagelig. Det er fryktelig ubehagelig å kaste opp. Det er fryktelig ubehagelig å være svimmel. Det er fryktelig ubehagelig å ta "praten" med sjefen. Men det finnes ting som er så ufattelig mye mer ubehagelig, og celleprøven er ikke en av de tingene. Det er ubehagelig å begrave en søster, en venninne eller en datter, og jo før vi sjekker oss og jo mindre vi utsetter, jo større sannsynlighet er det for at noen slipper akkurat dette. 

Sjekk deg. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

 

 

 

DAGEN I DAG & NOEN LENKER

Reklame

(Skjorten & toppen er spåånsa)

"Den klassiske skjorten"

Bukse: BIKBOK - AD// Skjorte HER - Øredobber H&M 

Jeg gikk for et behagelig antrekk idag. Øredobbene utgjør prikken over i-en, og til tross for at jeg har flyttet, bært og vasket de siste dagene har denne skjorten vært på hver dag siden vi kom ned hit. Jeg tror faktisk at både denne jeansen og skjorten er brukt nesten hver eneste dag siden lørdag, hehehe.... Jaja, skittau. Er det behagelig, så er det behagelig. Jeg elsker jo store skjorter og har en tendens til å stjele både pappa og C sine, men jeg tror faktisk at jeg begynner å få sansen for litt mer feminine, ettersittende skjorter også. Det fine med slike skjorter er jo faktisk at det passer til ALT (både den slitte jeansen.... Kontoret eller fest)

Jeg har også fått denne skatten i posten.... Både skjorten og toppen er fra ROMWE! 

AD// Topp: HER - Bukse: C sin gamle dressbukse

Pssst! Beltet i livet kan knytes på SÅ mange forskjellige måter. Her har jeg omtrent latt det henge, men det kan også snurres flere ganger rundt livet.

 

MEN DERE! Nok spååns for idag, hehe. For en fin dag. Jeg smiler fra topp til tå akkurat nå, og jeg føler meg veldig lettet. Dagen startet med en litt jobb, etterfulgt av en treningsøkt. Etter det var neste punkt på planen å spise lunsj med to andre hockeytjejer. Jeg tok trikken (for første gang her nede) og møtte de på Wayne´s Coffee. Vi satt i flere timer og skravla, og for hvert minutt som gikk ble jeg litt lettere. Hun ene er faktisk herfra, mens hun andre er i akkurat samme situasjon som meg, utenom at hun snakker svensk. Akkurat nå tror jeg kanskje at det ikke skal bli så ille å bo her nede. Tenk om dette faktisk blir HELT fantastisk, og at jeg aldri kommer til å ville dra hjem? 

For C sin del har det egentlig vært opplegg siden vi kom ned hit, så jeg skjønner at jeg ikke under noen omstendigheter kan lene meg på han. Jeg har allerede fått kjenne på hvordan det er å være alene her nede, og det føles overraskende greit! Leiligheten begynner også å komme på plass, så jeg tenkte jeg kanskje skulle vise dere litt i morgen :-) 

Nå skal jeg fortsette å drikke Pepsi Max før vi snart skal spise litt middag! Også muligens slenge skjorten i vaskemaskinen, hehe. 

// Marty

 

Kroppen til Erna

På mandag publiserte VG en sak om at Erna Solberg ønsker å fortsette som partileder, uansett utfall av valget. Nå diskuteres bildevalget til VG kraftig i sosiale medier, og i går var bildet et av hovedtemaene på Dagsnytt 18 hos NRK. Jeg stiller spørsmål om det er fordi Erna Solberg er større enn gjennomsnittet, samtidig som jeg syntes at det er synd at statsministeren sin kropp blir ansett som så viktig. 

Hans Rustad i www.document.no er en av de som har reagert i en kronikk. Han har blant annet uttalt seg om at "menn kan ha en omfangsrik kropp og det kan gi inntrykk av makt, sånn er det ikke for kvinner". Han bemerker også at kropp betyr mye i dagens samfunn, og at han mener at media tramper på kvinner som har en stor kropp. 

I mine øyne er Erna Solberg sterk, lojal og mektig - Og at statsministeren ikke kan avbildes i helfigur fordi hun er større enn gjennomsnittet, uten at noen reagerer er ikke annet enn trist. Erna er nemlig statsminister med hele kroppen sin, og det er ikke kroppen, størrelsen eller vekten hennes som verken burde, eller skal være i fokus. Vi kan godt diskutere om bildet var lite fordelaktig, eller om VG kunne valgt et annet bilde. Samtidig vil jeg tørre å vedde på at ingen hadde reagert hvis det sto en slank kvinne der, eller en stor mann, som ble fotografert i samme vinkel. I dette tilfelle gjør man kroppen til statsministeren svak, samtidig som man lager et problem ut ifra kvinnekroppen.  

Erna Solberg fremstår folkelig, og jeg syntes det er flott at hun ikke tar seg selv så høytidelig. Kvinnelige toppledere burde slippe å bli karakterisert ut i fra utseende, og Erna sin vekt har på ingen måte noen ting å gjøre med hennes makt å gjøre. Jeg reagerer mer på at folk henger seg opp i at statsministeren er tjukk - Og at de automatisk stempler dette som et "stygt" bilde. Flere stiller spørsmål om Erna sitt selvbilde, også under Dagsnytt 18 på NRK i går kveld, og jeg syntes det er synd at kvinner som ikke har den optimale idealkroppen blir satt i en bås der det forventes at de skal være usikre på seg selv. Erna Solberg er 56 år gammel, og jeg håper og tror at hun vet at hennes verdi måles i mer enn kroppen hennes.

Hvis vi skulle kommentert og brydd oss hver eneste gang er politiker ble avbildet uheldig hadde det vært mer fokus på det enn på politikken.
Selv verdens mektigste menneske viser tydelig at ikke han klarer å holde munn når han møter kvinner, og presterer gang på gang å kommentere utseende, kropp og sex. Diverse medier klarer gang på gang å kommentere sterke, selvstendige kvinner sine kropper - Og vi som nasjon føler ivrig med. Akkurat som det lages fler saker om kroppen til Dronning Sonja, enn om det gode arbeidet hun gjør. Det er sant som Hans Rustad sier, vi er sykelig opptatt av kropp. Men for meg har det ingenting å si om landets statsminister en tynn eller tjukk. 

Det finnes så mye viktigere ting å bry seg om enn utseende, statsministeren sin kropp og vekt. Politikk er et av punktene, og du må ikke ha en idealkropp for å være statsminister - Takk og lov. Det hadde vært så kult om vi kunne fokusere på hva Erna, og andre norske kjendiser, ledere og politikere gjør, fremfor hvordan de ser ut. 

Vi må ikke glemme at det er politikken som får landet vårt fremover, ikke kroppen til Erna Solberg. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

N Y H E T


 

Helt siden SKAM tok meg har jeg hatt en indre drøm om å få gleden av å spille mot Thomas Hayes. Jeg tror egentlig de aller fleste jenter som har blitt fanget av SKAM-universet har hatt en drøm om å bytte plass med "Noora" ett par ganger. Det har hvert fall jeg. Jeg er på ingen måte et skuespillertalent, annet enn noen prestisjetunge scener i noen skoleoppsetninger på barneskolen. 
Jeg skal ikke begi meg ut på en spennende rolle i en ny film, MEN! De siste årene har Mats Zuccarello arrangert en veldedighetskamp til inntekt for Right To Play, og jeg har fått gleden av å få spille denne kampen. Om jeg skal spille med, eller mot selveste Hayes vet jeg ikke enda - Og jeg tror ærlig talt at jeg kommer til å ha nok med å stå på bena. For, det er nemlig ishockey. Skøyter. Utstyr. Susp (neida, vet ikke om jenter som spiller hockey har det?). Det spilles to kamper der den første spilles av norske kjendiser (aka. alle mine forbilder) og en til kamp der haugevis av hockeystjerner spiller mot hverandre. 

Jeg vet at det kommer til å bli god stemning, god underholdning og at det kommer til å gi deg en god latter :-) 

Kampen skal spilles i Stavanger onsdag 16.august 17.00 og du kan skaffe deg billetter HER.

Nå må jeg ut å trene.

 

// Marty

hits