juli 2016

Til sommeren

Til sommeren.

Du som er så god og varm, du som er så trygg og lys, du som er så vanvittig fin. 

Jeg vil takke deg, jeg vil takke deg for at du viser lys, varme og tilbyr vanvittig mengder meg glede.

Jeg vil takke deg for at du viser meg at det er verdt å løfte hodet fra alle skjermene jeg ellers i året har fullt fokus på. 

Jeg vil takke deg for at du viser meg at føttene mine kan føle det fuktige og myke gresset selv uten nylakkede negler og filte heler.

Jeg vil takke deg for at du viser meg mennesker i alle farger og fasonger og at du godtar meg akkurat slik jeg ser ut.

Jeg vil takke deg for at du lar meg føle meg vel, akkurat sånn jeg er. 

Du minner meg nemlig på hvor avslappet og stressfri jeg blir når jeg lar mobilen ligge igjen på kjøkkenbenken mens jeg løper meg en tur, spiller kort eller drar på stranden.

Du minner meg nemlig på at verden er så vanvittig stilig bare jeg tør å slippe meg løs, blåse litt i at alt ikke er på stell og at det er verdt å løpe rundt barbent kun i gledesrus. 

Du minner meg nemlig på at den viktigste dietten jeg kan gå på, et dietten som tilbyr meg glede og den lykken jeg føler når solen varmer på mine solbrente skuldre. 

Jeg strekker meg nemlig av og til så langt at jeg gruer meg til å møte deg.

Men takk sommeren, takk for at jeg i det hele tatt får møte deg. Og tusen takk for at du lar meg spise is med god samvittighet. 

Neste år skal jeg kanskje huske på at du godtar og aksepterer meg uansett hvordan jeg ser ut, det gjør meg nemlig så mye gladere. 

 


Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

- Marty

 

 

Å høre sannheten

Vi blir foret med artikler, bevis og informasjon om såkalte generasjon prestasjon. Vi leser om den pliktoppfyllende ungdommen, du vet: ungdommen som er bedre enn aldri før, men som samtidig sliter mer enn noen gang. Jeg må bare si noe, og jeg håper du tar deg tid til å lese - for jeg er frustert og jeg undrer, og det er fullt mulig at du kjenner deg igjen.

Det hender jeg kommer over en artikkel skrevet av en voksen person som selvfølgelig presenterer klart og tydelig i artikkelen at den vet hva den snakker om ettersom personen selv har tre barn, og to av dem på videregående, og at den selv også har vært ute en vinternatt før. Det hender også at jeg kommer over en artikkel skrevet av en person som analyserer og konkluderer om hvorfor samfunnet vårt er som det er - hvorfor den pliktoppfyllende ungdommen er som den er.
Jeg har lest noen av disse. Ja, jeg skal ærlig innrømme at det ikke er alle jeg orker å lese, for jeg som ungdom selv, kan ikke forstå hvordan enkelte av disse i det hele tatt kan tørre å skrive om dette, langt nede i rødvinsglass nummer fire, på hytta, mens jeg er på hjemme-alene-fest med 150 andre ungdom, som overgår de med langt flere enn fire glass, hjemme hos dem. For jeg vet ikke hvor logikken er, og hvor kunnskapen kommer fra. Jeg klarer heller ikke å forstå hvordan vi kan kategoriseres som perfekte, når de aller fleste av oss kjører en real virkelighetsflukt både fredag og lørdag kveld. Jeg vet ikke om virkeligheten vår er så tøff, at festrøyken til mamma ikke holder mål lenger og at dette er grunnen til at det er lov å skeie ut med bare ett par drag av noen andre saker - pappa har jo trossalt fortalt at han prøvde en gang han også. Jeg vet ikke om det er sånn at presset vi opplever er så tøft at vi behøver å dukke unna, og på ett eller annet vis forsøke å glemme. Jeg hører at vi presterer bedre, oppfører oss bedre og alt i alt er bedre enn noen gang. Men i så fall så føler jeg at det er mye som mangler på veien. For hvis alt er så bra og flott som det sies, hvorfor føler mange av oss på den måten vi gjør? Hvorfor har vi det ikke bra? Hvorfor er vi ikke lykkelige når vi er så perfekte? 

For den perfekte ungdommen formes, og den formes ikke kun av sosiale medier, press fra skolen og nyopererte bloggere. Den formes og påvirkes også når pappa konkurrerer med eldste sønnen om å ha flest mulig synlig magemuskler, når mamma er nødt til å ha rødvinskveld med venninnene og når de er så opptatt at de ikke har husket å spørre hvordan gårsdagens fotballkamp gikk - ja, du vet den de skulle vært på men som mamma ikke rakk på grunn av invitasjonen fra naboen til sommerfesten og pappa som akutt måtte sykle den årlige sykkelturen med gutta. Jeg påstår ikke at pappa ikke skal få være i god form, at mamma ikke fortjener å drikke rødvin med venninnene eller at de er pliktet til å huske alt og få med seg alt. Men jeg påstår at mamma og pappa til syvende og sist er en av de største rollemodellene. Så det er kanskje ikke så rart at eldste sønnen trener atten ganger i uka, når datteren forveksler rødvinskveld med hardfylla og når ungene er så opptatt at de glemmer å være ungdom.

Det hender jeg undrer på hvor mamma og pappa er, når 16 åringen deres ligger sørpe full i vei kanten natt til torsdag. Det hender jeg undrer på hvorfor ingen andre merker noe, når datteren deres kaster opp etter hvert måltid. Det hender jeg undrer når sønnen deres er høy tre dager i uka. Det er ikke bare disse tingene mamma og pappa overser. For enten så glemmer mamma og pappa å prate med barna sine, eller så er det kanskje ikke så viktig? For det hender barna deres sier noen ting, som kanskje mamma og pappa burde hørt og fått med seg. Eller kanskje mamma og pappa burde vært der og hentet etter fest da hvert fall? Eller vært der når de kom hjem fra skolen. Eller kommunisert på en annen måte en gjennom Facebook. Eller er mamma og pappa for opptatt av andre ting, bryr de seg ikke eller vet de det ikke? For; Jeg ønsker ingen forsvarstale som forteller at ikke alle har et sånn forhold, eller at det ikke er så lett å ha kontroll og at det var verre før. For jeg forstår at ikke alle har et godt forhold til sine foreldre, men at det ikke er lett og kontroll kan jeg ikke forstå, og at det var verre før - tja, fullt mulig. Men jeg prater om nå, og jeg ser ingen grunn til at det skal aksepteres, til tross for at det var verre før. Generasjon prestasjon skal snart inn i ett nytt skoleår, men ny russetid, med nye fester, nye prøver og nye muligheter. Så kanskje det er på tide at noen tar tak i sin del av generasjon prestasjon?

For jeg tilbringer tid med deres ungdom, jeg lever i samme miljø og vokser opp som en del av generasjon prestasjon. Jeg ser. Jeg hører. Jeg opplever. Jeg prater med de. Jeg er ikke bedre selv, og jeg har antageligvis ikke vært ute like mange såkalte vinternetter som dere voksne og erfarne - men, jeg har opplevd de samme deres barn.


 

Følg meg gjerne på Facebook HER
Følg meg gjerne på Instagram HER

 

- Marty

 

 

Kroppspressmonsteret

Jeg roter i kassene i garasjen hjemme hos mamma og pappa. Jeg løfter ned en etter en kasse. Ingen er hjemme, så jeg tillater meg og rote litt ekstra. Jeg finner den gjennomsiktige kassen. Kassen som er full av dukker. 52 totalt. Jeg blar gjennom og skimter alle, men ser ekstra nøye på mine såkalte favoritter. Den soleklare favoritten er blond, hun har smal midje og stor rumpe, for ikke å glemme sprettpuppene - og det sminkede ansiktet, hvis ikke vi skal kalle det "en sminkefri utgave". Hun har kun på seg en sko, den andre er ikke å finne.
Jeg betrakter dukken min og kjenner den emosjonelle klumpen bygge seg opp i halsen. Den klumpen som minner meg på alle timene som er lagt ned for å leke både superstjerne, sangstjerne, modell og ja, i mitt tilfelle profesjonell rytter med denne dukken. Samtidig, så slår det meg at jeg ikke har lyst til å kvele denne dukken på samme måte jeg leser at andre har. Den såkalte perfekte dukken, som har absolutt alt jeg kun kan drømme om. Jeg har ikke lyst til å kaste alle dukkene så mine fremtidige barn skal slippe å leke med de. Jeg har heller ikke lyst til å angre på timene jeg har lagt ned i drømmeland med disse 52 dukkene. Jeg ønsker nemlig ikke ta meg nær av at dukken fremstiller mitt ideale, og at jeg i mange år har hermet etter både frisyrer og antrekk som denne dukken har hatt på seg. Jeg ønsker ikke fordi jeg ikke syntes det er rett av meg og mislike det som i mine øyne er det perfekte. Det jeg derimot har lyst til, er at mine fremtidige barn ikke nødvendigvis skal få leke med flere, men også annerledes typer dukker. Jeg har lyst til at de skal leke med dukker i alle størrelser, farger og fasonger. Men også den slanke, flotte barbie-dukken.

Jeg legger henne ned så dukkene blir 52 igjen og lukker kassen men blir sittende igjen og tenkte.

For kanskje det er på tide at vi slutter å snakke om kropp? Kanskje det er på tide at vi slutter å bli overrasket hver gang en ny størrelse i størrelsestabellen viser seg uten klær? Kanskje det er på tide at barna i dagens samfunn kan leke med en dukke i hvilken som helst farge, fasong og legning uten at det er noe spesielt?

For vi vet at det er mye kroppspress i dag og at alle burde være fornøyd med egen kropp, men det må da finnes en grunn til at det ikke blir noe bedre. Jeg tror nemlig ikke at mine 52 Barbie-dukker i utgangspunktet ikke kan påvirke eller har påvirket meg. Men vi roser det usminkete, vi roser når noen stiller lettkledd med former og vi heier når fedre legger ut bilde av pappakroppen. Men er vi ikke litt lei nå da? Er vi ikke lei alle innleggene og artiklene om at kropp er topp og at man skal være fornøyd med seg selv? Jeg er hvert fall det. For jeg blir ikke lykkeligere og midjen min blir ikke smalere av dette - og hvert fall ikke aksepten for at den ikke er så smal som ønsket.

Jeg vil ikke gjøres til ett evig offer for "kroppspressmonsteret", og jeg vil ikke at temaet skal være om jeg ligner på dukkene mine, damen på treningssenteret eller hun i klassen over - for spørsmålet er ikke om det er bra nok eller ei. For jeg er dritt lei å få høre at jeg er bra nok og at kroppen min er bra nok som den er, samtidig som verden kaster klærne i ukeblader med sminkefri forbilder og nyopererte rumper. Så kanskje vi bare skal la "kroppspressmonsteret" være litt i fred og heller ta en real kamp med oss selv og bli enige om at det ikke er et spørsmål om at vi ikke er bra nok eller ei.

For jeg trodde faktisk en gang at Barbie-dukken min kanskje var litt misfornøyd med nesen sin hun også, og jeg liker å tro det fortsatt.

Hun lever jo hvert fall fortsatt, til tross for det sultne "kroppspressmonsteret" - men det er kanskje fordi hun ga litt faen?



Bilde

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

 

- Marty

 

On My Mind

Hello inspiration and yes please to every inch of this picture!





Jeg kan ikke få nok interiørinspirasjon og blar nedover Pintrest daglig! Jeg holder jo stadig på å få orden i den nye leiligheten til Christian og meg, og trenger også stadig nytt innputt... Det er vanskelig å innrede når vi leier og det er vanskelig å innrede når vi kun bor er på kort tid og aldri vet hva som skjer.... Men! Jeg jobber stadig med saken. Kom gjerne med tips!

TRUE

Reklame

Hei dere!

I dag har jeg kickstartet dagen min med en treningsøkt før en del timer jobb. Jeg trener på Sats Elixia, og visste du at du finner denne energidrikken rundt på flere av Sats Elixia sentrene? Dette ser sikkert ut som alle andre energidrikker, men denne gir faktisk et nytt perspektiv på hva en energidrikk faktisk burde være.

- Inneholder smaker fra noen av verdens beste superfrukter!
- Inneholder naturlig farge fra grønnsaker og planter
- Inneholder BCAA (3 300 mg) og hele 4 Vitaminer
- Inneholder null sukker og har en lett kullsyre

Jeg personlig digger denne og er stolt av å være ambassadør for en slik vare! Den finnes i forskjellige smaker, men nå i sommer har denne med Citrus vært min klare favoritt. Sjekk ut nettsiden til TRUE HER hvis du ønsker å lese mer om produktene.

 

- Marty

 

 

 

Boyfriendzzz







Boyfriend Jeans fra Zara
T-shorte fra Zara
Sko fra DinSko
Veske unknown
______
(♥)______

Altså. Vi kan godt ta en prat om denne kule buksa, men la oss ha den til gode.
For spotta du egentlig skoene mine? De er såååå gode! Det kuleste av alt med de er at de kun
koster 299,- og er et av mine favorittpar. Jeg anbefaler de på det sterkeste. De piffer opp et hver antrekk
og er faktisk super gode å gå i - i alle fall på høye heler skalaen.
______
(♥)______

- Marty

 

Yummyyy pancakes

Altså! Hvor digg ser ikke dette ut? Jeg elsker pannekaker og jeg tror jeg har prøvd alle varianter som går å lage. Dette er hvert fall min nåværende favorittoppskrift, og den er både sunn og god. Oppskriften passer til frokost, lunsj, middag og kvelds!





Oppskrift:

♥ 4 ss cottage cheese 
♥ 4 ss Cottage Cheese
♥ 120 g hvetemel
♥ 4 dl melk
♥ 2 egg
 
 Jeg tar faktisk og blander alt sammen i en blender så jeg slipper å røre selv + at det er mye enklere og hele oppi stekepannen når røren skal stekes!
Håper det smaker ♥
- Marty
 

Orden på kaoset

Endelig hjemme. Eller... Vet ikke om jeg skal si endelig eller ikke. Når jeg dro hjemover på lørdag føltes det ikke akkurat som endelig, men nå er det helt topp å være hjemme. Vel, minus leiligheten. For et styr det er å pakke ut av seks bagger, vaske, styre og komme i orden! Men det begynner å komme seg nå og det er vanvittig deilig. Jeg rakk jo såvidt å flytte inn før jeg dro, men etter en sikkelig fiksesøndag i går begynner ting å bli bra.

Nå har jeg trent og er små hysterisk ettersom min elskede Mac har tatt kvelden helt uten grunn, så nå går turen inn til byen for å forhåpentligvis ordne det....

Følg meg gjerne på Snapchat: Martinehalvs

- Marty

On my way to:



On my way to....... Norge!!!! Wow. Det føles som om jeg har vært borte i evigheter. Jeg lurer på om leiligheten fortsatt står og hvor høyt gresset har rukket å bli... Jeg må ærlig innrømme at jeg fint hadde klart meg nede i varmen en god stund til, men det skal bli godt å komme seg hjem også. De siste ukene har jeg jo hatt ordentlig fri og det kjennes på kroppen at batteriene er ganske så oppladet, og det er sikkelig DIIIIGG! Jeg leser at været hjemme er topp, så det skal bli spennende og se om sydenfølelsen kan vare noen dager hjemme også. Det ble jo så mye styr når vi skulle ned hit da Norwegian kansellerte flyet og æsj ja, orker nesten ikke å verken skrive eller snakke mer om det. Du kan hvert fall lese hva som skjedde HER. Jeg håper hvert fall at alt går bra på vei hjem nå, og at vi lander trygt på Gardemoen i natt en gang...

Følg meg gjerne på reisen hjem på Snapchat: Martinehalvs



 

 

- Marty

 

 

 

Nude and Black

 
 
 

Kjole fra H&M
Hatt fra Beck Sõndegaard
Sko fra Nelly
Klokke fra ett marked



Jeg digger kombinasjonen av nude/beige og sort. Det blir så klassisk, søtt og tøft på samme tid.
- Marty



 

Hairtalk

Annonse

La oss ta en prat om hår! Jeg klipte av meg 30 cm tidligere i år, noe som for meg var et stort steg. Jeg har nå vært mye på reisefot og jeg bare elsker lengden på det. Det er så sunt og lett å ta vare på. Tidligere har jeg brukt en halvtime på å få gredd gjennom håret mitt, mens nå går det lett som en plett. Men til tross for lengden og at jeg er super happy, så blir håret lett slitt når det tilbringer timesvis i sterk sol, vann, og alt mulig rart. Det blir også veldig lett for meg å vaske håret hver kveld... Jeg stakk derfor innom frisøren min Centrum Frisør på Nesodden før jeg la ut på eventyr for to måneder siden nå og fikk med meg en bunke produkter som jeg bare elsker. Jeg har mine perioder der jeg er veldig flink til å gjøre de anbefalte hårrutinene, mens jeg andre ganger enten glemmer det eller ikke gidder. Men jeg kan faktisk med hånden på hjerte si at jeg har brukt disse hver dag og er strålende fornøyd med merket Caviar Repair. Sjekk ut hvor du kan få tak i det til best pris HER.



- Marty

 

Er det lov å le i dag?

Jeg er redd, jeg er redd for å stille spørsmål og jeg er redd for å si noe feil. Jeg er redd for å tråkke noen på tærne, gjøre noen lei seg eller for å ikke vise nok respekt. Jeg vet jeg ikke er alene, jeg vet vi er fler, jeg vet vi er mange. Men hvor lenge skal jeg egentlig gå rundt å være redd? For når er det greit å spørre, snakke og når er det lov å le? Er det egentlig lov å le i dag?

I dag er det 5 år siden de tragiske hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya, og jeg er sikker på at hver nordmann som opplevde og følte dette våkner opp i dag husker og tenker på dette. 5 år har gått, dagene har gått og veien fortsetter på samme måte som livet går videre. Men jeg undrer på om det er lov å feire i dag, om det er lov til å le og være glad. Jeg er nemlig redd for å gjøre noe feil, oppføre meg feil eller si noe feil. Men samtidig som jeg stiller spørsmål om det er lov til å leve, ha det bra og smile i dag, så vet jeg at barn fødes, at mennesker fyller år og at livet går videre, og jeg håper at barna som fødes og at de som fyller år kan feire og at de som ønsker å gifte seg på datoen i dag kan gjøre det, uten å trenge å være triste. Ikke misforstå meg, for det er lov å gråte, det er klart man skal gråte - jeg vil bare ikke være redd for å le, eller være redd for å være glad. For terror er ikke komisk, det er ikke gøy og det skal ikke les av, men hvordan skal man overvinne og bekjempe uten latter, nyfødte og bursdagsfeiringer? For meg symboliserer alt dette kjærlighet, og det er vel til syvende og sist kjærligheten som skal og burde vinne. Det er ikke redselen om å gjøre noe feil, si noe feil eller terroren som skal vinne, redselen burde aldri vinne og jeg syntes ikke den skal det heller. Verden skal ikke styres av ugjerninger og hat, for det finnes så mye som er sterkere enn dette. Jeg vil så gjerne be om tillatelse til å be folk føle i dag, jeg vil så gjerne be om tillatelse til at folk skal kunne le, gråte, smile og elske - for det er ikke rom for frykt, redsel og hat.

Latter ufarliggjør. Det normaliserer og det motiverer.

Vi skal aldri glemme, vi skal aldri slutte å leve, spre kjærlighet og heller ikke slutte å minnes.

For vi har vist at størst av alt er kjærligheten.



 

Les også: Til Anders Behring Breivik

 

Følg meg på Facebook HER

og Instagram HER

 

- Marty

Idag

Herregud så heldig jeg er som får være her nede og slappe ordentlig av. Kypros er virkelig ett av favorittlandene mine. Landskapet her er så vakkert og unikt. Det er mye klipper, palmer over alt og atmosfæren her er så god. Jeg og Christian sov lenge i dag, da vi faktisk har hatt på alarm hver dag her nede. Det er jo noe med det at jeg ikke har lyst til å sove bort dagene. I dag sto vi opp i elleve tiden før vi tok oss en treningsøkt i varmen. Det er så tungt å løpe i varmen her nede, men allikevel veldig givende og deilig! Etter treningsøkten badet vi og spiste litt før vi bare surret rundt og nøt. Jeg har jobbet noen timer nå, men skal avslutte for i dag da vi blir hentet straks for å dra inn til Larnaka for å se fotballkamp! Jeg gleder meg veldig til å dra inn dit, og det blir veldig morsomt å se kamp her nede :):):)

- Marty




 

 

Er vi noe bedre enn russerne?

Vi har sett han gråte gledestårer og vi har nå sett han gråte for hans største nederlag. Martin Johnsrud Sundby er tatt for doping. Nei, han er ikke "bare" tatt for å bruke for mye astmaspray, eller "bare" glemt å ordne noen papirer, han er tatt i doping. Eller er det ikke doping men feil bruk av lovlig preparat? Betyr dette at vi ikke er noe dårligere enn russerne? Betyr dette at dette skjer, men at nisseluen vår henger litt langt nede slik at vi ikke ser? Betyr dette at Norge ikke er noe bedre eller dårligere enn noen andre?

Jeg lurer på hvordan dette kan skje i Norge og i 2016, med kanskje ett av verdens beste team. Jeg lurer på hvorfor dette blir almennkunnskap 1,5 år etter at hendelsen har forekommet. Jeg lurer på om fristelsen til å lykkes har vært så stor at ett drag har blitt til flere. Jeg har ingen fasit svar, men fryktelig mange spørsmål, og jeg ønsker å stille spørsmål fordi dette aksepteres. Jeg har foreløpig ikke lest én kommentar fra en eneste nordmann som stiller spørsmål. Jeg leser at legen burde vært skutt, at Sundby selvfølgelig ikke visste dette og at "sånt skjer".

Men jeg ønsker så gjerne å stille spørsmål tilbake, ikke fordi at det kanskje ikke stemmer. For jeg håper at historien stemmer. For hvis det stemmer at legen har glemt eller ikke forstått dette, så burde han vel sparkes. Hvis det stemmer at Sundby ikke visste dette, så er det vanvittig trist, og hvis "sånt skjer", så kan vi vel bare stille spørsmål om hvem flere dette gjelder.
For jeg kan ikke fatte og begripe at legen glemte å opplyse om dette eller ikke klarte å oppfatte regelen rett, jeg kan ikke forstå hvordan det er fysisk mulig.
Jeg kan ikke skjønne at Sundby ikke har visst dette, og uansett så er det vel til syvende og sist hans kropp - og hans resultater.
Og nei. "Sånt skjer" ikke bare. Det er ikke tillatt å gjøre slike feil, og man misforstår ikke bare og snubler med munnen oppå en astmaspray og inhalerer uten å være klar over reglene selv - ikke som utøver eller lege på dette nivået.

Jeg syntes det er vanvittig trist for Norsk langrennssport og for Norges Skiforbund, og ikke minst Sundby selv. Jeg syntes det er synd fordi de som fremover kommer til å representere Norge kommer til å bli anklaget, bli tynet og ikke trodd. Hver gang Norge kommer til å stå på pallen.

Martin Johnsrud Sundby er kanskje den siste vi hadde trodd skulle drite seg ut, og den utøveren kanskje flest har lagt sin elsk på. Men han er jo fortsatt kun ett menneske, men et ønske og en jobb - og ikke minst en utøver jeg virkelig håper klarer å reise seg og komme sterkere tilbake. Og det viser seg jo nok en gang at man kan være konge den ene dagen, og knekt den andre - men forhåpentligvis med papirene i orden.

 



 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

 

- Marty

 

 

 

 

 

 

Natural// Red lips


 

Rett på sak. Hva slår vel ikke den små shabby hvite t-skjorten og det kule skjørtet her? For ikke å glemme mine småslitte Birkenstocks...
Jeg elsker ferie, altså, det gjør vel det fleste... Før var jeg veldig sånn at jeg kunne bruke tre timer på rommet mitt om kvelden før jeg skulle ut når jeg var på ferie. Vi snakker altså tre timer hveeeer eneste kveld. Jeg vet ikke helt hva som har skjedd med årene, eller kanskje jeg rett og slett har forelsket meg litt i den litt mer naturlige looken? Hvert fall noen dager. Her nede er det hvertfall deilig å føle at man ikke alltid trenger å ta seg godt ut. Det handler vel egentlig ikke om å ta seg godt ut en gang, men å være naturlig, slippe å dra på seg den forbanna masken.



Skjørtet finner dere nok ikke da det var på salg til 79 .- ;-)
T-shorten finner dere HER - 99,-
Smykke fra Marks&Spencer
Leppestift HER - 159,-
Sko HER - 1099,-

- Marty

 

 

Sunn Fornuft-plakaten

Hva er Sunn Fornuft-plakaten?

"Disse retningslinjene er utarbeidet av Kvinneguiden.no og United Influencers i samarbeid med psykiater Finn Skårderud, Bonnier Media og Aller Media. Vårt formål er å bevisstgjøre digitale opinionsledere på deres rolle og påvirkningskraft på unge jenter når det kommer til kroppsbilde og idealer. Vi står sammen i kampen mot spiseforstyrrelser" - link
 
Sunn Fornuft-plakaten skal altså være med på å forhindre og forebygge spiseforstyrrelser samtidig som det skal fremme sunt kroppsbilde. Endelig, tenker noen, mens andre kanskje stiller seg spørsmål om dette i det hele tatt er nødvendig. Vi er i øyeblikket 104 bloggere som står på listen som ønsker å støtte denne plakaten, og jeg er stolt av at mitt navn er å finne der. Jeg syntes definisjonen av hva plakaten er burde utdypes enda mer da det kun står påvirkningskraft på unge jenter, da jeg vet og tabuet vet at det ikke bare er unge jenter som blir påvirket - men, det er allikevel er stort og viktig steg i rett vei.  
 
Hvis jeg skal svare på om jeg syntes det er nødvendig, så kunne jeg ønske at jeg kunne svare nei. For ja, vi har vel kanskje kommet til det punktet at man burde ha noen skrevne retningslinjer, som for meg og for mange er en selvfølge. Trist? Tja. Rett tidspunkt? ABSOLUTT. Jeg syntes personlig at noen av punktene er vel tydelige, men tenker at det kanskje er nødvendig at retningslinjene er tydelige og konkrete?
 
Jeg vil de neste dagene ta for meg ett og ett punkt på listen og utdype mine tanker om dette...
En ting er hvert fall sikkert og visst: Skjønnhet starter i ens eget hode, ikke i speilet. Og BMIen kan drite og dra.
 

 
- Marty
 

Sorteringssamfunnet

Vi er nå midt i fellesferien, og som vi koser oss. Solen skinner, gresset er grønt og lufta er varm, hvert fall de dagene regnet ikke høljer ned, ullgenserne må dras frem og gradstokken viser ti. Flyplassene er stappfulle og grillmaten er robbet fra en hver lokalbutikk. Feriedager er spart opp og markedsføringen er i gang.
Jeg ser nemlig mødre som er på flotte ferier. Jeg ser at barna vokser og at sommerkjolen fra 82' endelig passer igjen. Jeg ser at barna vinner cuper og at mannen trener til birken, jeg ser også at morgenyogaen før seks er i gang igjen. Jeg ser solbrune fedre som fortærer øl med god samvittighet sammen med eldste sønnen på 17 og et halvt. Jeg ser at yngste mann har lært seg å svømme, til tross for solbrente skuldre i det karibiske hav og at yngste datteren elsker markedene stemor drar hun med på. Jeg ser at flyturen gikk bra, og at gnagsårene fra toppturene blir automatisk bra med en god biff på grillen.

Og dere er heldige, dere er vanvittig heldige. Men jeg kan ikke forstå hvordan dere kan feire alle cupseirene med barna når du ikke er 100 % tilstede, jeg skjønner ikke at ølen smaker bedre når alle andre vet du drikker den eller at yngste mann i det hele tatt kan lære seg og svømme når telefonen din ikke tåler vann?

Jeg ser dere drukner, og ikke i Middelhavet, jordbærkurver eller latterkramper - men i markedsføring. En markedsføring av det perfekte. Samtidig hagler kritikken mot meg og ungdommen rundt bordet på den årlige sommerfesten som dokumenterer alt fra ankomst til det sjangles hjem.

Nei altså. Jeg prøver bare å forstå meg på dere, for jeg strever etter det perfekte, og er egentlig det så rart? Dere som er mine, deres barn og samfunnets forbilder er jo ikke alltid bedre enn oss? Og det er kanskje en grunn til at samfunnet vårt sjener ut den veien det gjør? For sorteringssamfunnet blir tydeligere, og for du har kanskje merket at enkelte Facebookvenner går i skjul denne måneden, muligens i frykt for prestasjonsangst eller kanskje i panikk. Kanskje fordi pappa vant ungenes vilje om fire ukers ferie i Dubai, fremfor mammas forslag om kubb og hyttetur med myggstikk? Kanskje fordi nattevaktene føles ekstra lange når alle andre dokumenterer de hete nettene de opplever både på byen og i varmere strøk? 

Vi søker etter en forklaring på hvorfor vi er mer stresset, deprimerte og slitne. Men jeg blir stresset av å holde følge med jaget, jeg blir deppa av å aldri rekke opp og sliten av å alltid skulle prestere - og dette er kanskje hvert fall en av grunnene?

Det er nemlig litt kulere når mamma og pappa hopper i vannet og bader med, i stedet for å dokumentere hvor flotte ungene som svømmer rundt er.

Og det er forresten ikke så sinnsykt kult at mamma og pappa er mer opptatt av å fange Pokemons enn det barna er; bare fordi de slipper dyre telefonregninger takket være Telenor Frihet.

 


 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

 

- Marty

 

 

 

 

 

 

 

Back on track

Hei alle!

Wow. For en tid det har vært! Altså. Jeg er målløs, stum og forvirra. Så vanvittig forvirra og gira på en gang. Jeg har vært borte fra omverden lenge nå, og selv om jeg har prøvd å henge med så godt det har latt seg gjøre føler jeg at jeg har gått glipp av så mye. Selv om jeg har levd i min egen boble, så har jo hverdagen gått videre hjemme. Men! Jeg er hvertfall tilbake nå, og det føles godt. Jeg føler meg klar, og jeg har det bra.

I øyeblikket befinner jeg meg på Kypros, og skal være her i noen dager til før jeg kommer ordentlig hjem. Hvor jeg har vært og hva jeg har gjort er dessverre enda ikke offentlig, men jeg er veldig spent og gleder meg masse til å dele det med dere. Som jeg har nevnt tidligere ble ikke alt som jeg planla, men jeg tror sannelig at ting kommer til å bli veldig bra allikevel.

Bloggisen og Instagram er hvertfall tilbake nå, muligens enda sterkere og det tror jeg faktisk at jeg også er!

 

- Marty

Unnskyld er ikke nok

Lørdag 2.juli hadde jeg og familien min bestilt fly til Kypros med flyselskapet Norwegian. Denne turen har vært bestilt i godt over et helt år, og er en tur vi har spart penger til, gledet oss til og bygget opp forventinger til. To timer før vi skulle sette oss i bilen ferdig pakket klare for avreise tikker meldingen inn på telefonen om at flyet er kansellert. Lillesøster og jeg bryter ut i tårer, kjæresten blir forvirra, pappa blir forbanna og mamma både gråter vel og blir forbanna. Storebror som allerede befinner seg på Kypros blir fortvilet - for hva skal han gjøre? Vi blir rett og slett så skuffet at vi ikke vet våre arme råd. Hva gjør vi? Hva skal vi gjøre? Hva kan vi gjøre? Vi får ingen hjelp av Norwegian, unntatt flybilletter om fem dager. Altså, fem dager borte av vår vel oppsparte og trengende ferie. Vi hiver oss rundt, søker opp alle muligheter som finnes, ringer alle som kan bli ringt og finner tilslutt nye flybilletter til 30 000 kroner. Fra Gøteborg. Med mellomlanding i Frankfurt som tilbyr et fly med en margin som krever mer enn flaks for å rekke. 

Men jo, vi gjør det. Vi punger ut 30 000 kroner fra ingensteder og vi får bedt en omsorgsfull bestefar og kul onkel om å kjøre oss til Gøteborg velvitende om at vi da har en 19 timers DYR reise foran oss. 

Det er sårt, og jeg er faktisk ganske sint. 

For kjære deg jeg møter når jeg sjekker inn, deg jeg møter ved utgangen når jeg går ombord i flyet, deg jeg kjefter huden full og deg jeg legger all skyld på når du ikke klarer å leve opp til forventningene jeg har. Og ikke minst, kjære deg, kjære Bjørn Kjos. 

For meg er ferie hellig. For meg er ferien høydepunktet. I mine øyne tuller du ikke med folks ferie. Jeg føler meg heldig fordi vi har muligheten til å spare slik at vi i det hele tatt har mulighet til å dra på ferie. Jeg føler meg heldig som får dra på ferie med de menneskene jeg er mest glad i. Jeg er heldig. 

Jeg har også så heldig at jeg har en jobb, og på jobben min stenger vi ikke fordi en, to eller syv stykker er syke. Vi order det, vi løser det. Vi gjør det fordi det er vår plikt og fordi det er slik det fungerer. Vi gjør det fordi det er det som forventes. For det var verken en terrortrussel, et vulkanutbrudd eller noen annen akseptert unnskyldning som ødela - og i mitt hode er det da noen som enten ikke klarte å gjøre jobben sin eller noen som ikke hadde kontroll.
For nok folk finnes, det må det gjøre - og det skal det vel gjøre? 

Jeg leste et innlegg skrevet av en ansatt, kanskje i Norwegian, kanskje i ett annet flyselskap. Skrevet av mennesket på bakken. Der dette menneske ber om forståelse og litt omtanke. Og jeg er enig. Jeg kan nemlig forstå at det kan være tøft og være personen på kontoret som får telefonen fra oss, eller fra en av de andre mange som skulle på et av de kansellerte flyene. Det er nemlig tøft å ikke klare å leve opp til forventingene som dere gir. Jeg forstår det er tøft å få all skylden - men hvem skal jeg egentlig kunne skylde på siden dette skjedde? Hvem skal vi skylde på når slikt skjer? Det hjelper nemlig ikke å si unnskyld. For skaden har skjedd, og den skal vel og burde vel rettes opp? 

Det har seg nemlig slik at hvis en bukse ikke passer en av mine kunder, hjelper jeg de med å finne en annen som passer - jeg sender de ikke bare på dør, uten en passende bukse. 

Jeg forstår også at en pilot ikke kan sammenliknes med en bukse, men allikevel føler jeg at jobben som burde gjøres ikke er gjort. 
Jeg er rett og slett sikkelig skuffet. 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty 

hits