juni 2017

Det kribler i magen

Wow som jeg elsker Norge på dager som idag. Finnes det egentlig noe bedre enn norsk sommer, varme, grill og lek? Til tross for en digg sommerdag, så føles det faktisk ut som om denne dagen har vart i all evighet. Det er utrolig hva man rekker når man står opp om morran, hehehe. Dagen startet hos TV 2 og endte akkurat opp i sengen til bestemoren til bestekompisen til C, yes, du hørte rett. Jeg dro videre på jobb rett etter innslaget på TV 2 i dag morges, og rakk det på håret. Jeg jobbet til 17, og hev meg rundt for å rekke litt burgere, sol og volleyball etter jobb og litt ærender, før jeg nå total kollapset her jeg ligger nå. Jeg skal opp veldig tidlig i morgen også, og det er grunnen til at C og jeg sover hos bestemoren til Tobias. C sov der i går også, og det er rett og slett for å få alt til å gå opp disse dagene når han trener, jeg jobber masse og ting skjer. Vi er jo teoretisk sett hjemløse nå, så sånn får det bare bli. I morgen ettermiddag turer vi til Skien og blir der noen dager, før jeg må hjem å jobbe litt til. 

MEN SÅ.... Er det litt ferie! Jeg gleder meg så enormt. Jeg kjenner faktisk at det kribler i magen bare av å tenke på det. AAAAH. 

Er det en ting jeg er sikkelig nedfor for, så er det at jeg ikke får gått i PRIDE-paraden i morgen. Det skulle jeg veldig gjerne gjort, men man kan vel ikke få med seg alt. Jeg håper de som får deltatt får en fantastisk dag, fylt av sol, varme, kjærlighet og glede. Det ser ut som været skal være på riktig side i morgen og det sier vel sitt. 

Det føles nesten grusomt ut å legge seg nå som været er så fantastisk, men jeg vet at morgendagen også blir lang og kroppen skriker litt akkurat nå. Jeg kan garantere at jeg ikke skal legge meg så tidlig i morgen! Jeg håper dere nyter fredagen uansett hvor dere er og hva dere gjør.

// Marty

Sommerens dårligste artikkel.

Hør her Elle. Flat mage uten å trene har ingen verdens ting å gjøre med å ha et glimt i øyet. Det eneste artikler om flate mager uten trening gjør, er å signalisere en idealkropp - Og det gjør meg forbanna.

På søndag publiserte motemagasinet Elle artikkelen om hvordan du kunne få ballongmagen flat på et blunk. Triksene innebar å drikke mye kaffe, gå masse på do og slutte å tygge tyggis. I dag morges gjestet jeg Nyhetskanalen på TV 2 for å snakke om saken, og Elle sitt svar til artikkelen var at den var ment humoristisk, og med en glimt i øyet. 

Men hvor humoren ligger i det å publisere artikler, fra personer uten kompetanse, om hvordan man skal få flat mage, uten å trene ligger kan jeg faktisk ikke skjønne. Elle har i mange år vært ett av mine favorittmagasiner, men det skuffer meg at de ikke har kommet lengre i kampen om god selvtillit og selvfølelse, for ikke å snakke om at de ikke heier på damer, slik de burde. For når man er en så stor inspirasjonskilde er man nødt til å tenke se gjennom to ganger.

Det er ikke noe annet enn misvisende og oppfordre til andre tiltak enn fysisk aktivitet. I Norge har vi så mange gode og ledene profiler innen for trening, helse og kosthold, og disse beviser gang på gang hva som må til - Og halvgode artikler med ubrukelige tips er ikke en del av prosessen. 

Det jeg oppfatter som mest problematisk med artikkelen er derimot at idealet er å få flat mage, og at dere idealiserer en type kropp. Jeg skulle så gjerne ønske at dere gikk ut å forklarte dere og sa at dere bommet, fremfor å støtte opp under det og skylde på humor. For dette har ingenting med overvekt eller sunn helse å gjøre, og jeg savner innspill til morsomme aktiviteter, gode måltider og tips og triks til hva man kan fylle dagene sine med - Fremfor hvordan man skal bli kvitt magen sin. 

Hva med at dere fokuserer på å elske kroppen sin, uansett hvordan man ser ut? Hva med å bidra med at man skal ha et godt selvbilde? Hva med å gå bidra til feminismen sin utvikling? Hva med å bidra til sunne tiltak for å oppnå best mulig både psykisk og fysisk helse?

Elle, innrøm at dere bomma og ikke legg skylden på noen andre, eller skyld på humor. Jeg tror dere har vunnet sommerens dårligste artikkel - Gratulerer. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


Slutt å fortell målgruppen deres med kvinner som er mellom 18-39 om hvordan de kan oppnå det dere ser på som et ideal. La meg være fornøyd med den bikinikroppen jeg har - Ballongmage eller ei.

 

 

// Marty

Min verdi.

Jeg vil snakke om det viktigste forholdet vi har i livet. Nemlig forholdet vi har til oss selv. Hver eneste dag får jeg meldinger av både unge jenter, gutter, voksne damer og en sjelden gang menn som forteller om hvor dårlig forhold de har til seg selv. Og jeg begynner å forstå at den eneste som tar vare på oss, og vårt forhold til oss selv, er oss selv. Jeg har vokst opp med å hate det jeg ser i speilet, fordi samfunnet har fortalt at det har vært feil og at jeg ikke er bra nok. Jeg har vokst opp med å tro at jeg er feil, fordi jeg har vært annerledes enn malen som det har forventet at jeg skal passe inn i. Jeg legger skylden på media og samfunnet, som sammen lager en minimal standar på hva skjønnhet er. Men, jeg ønsker og vet at jeg er den eneste som kan ta tak i problemet. 

Jeg glemmer ofte hvor mye mer jeg er. For den jeg er burde jeg ikke skamme meg over, for den kroppen jeg bærer er mitt skjold, den er mitt våpen, den er mitt hjem og det er den jeg er, og jeg er nødt til å respektere det - Uansett hva samfunnet forteller meg. 

Vi ser alle forskjellige ut, men vi er skapt like. Vi har så mye mer å gi, enn hvordan vi ser ut og hvilke størrelser vi er. For vi er så mye mer enn bare hud. 
 


 

Jeg er ekspert på å fremme min usikkerhet og mine feil. Hver dag snakker jeg med folk som gjør det samme. Og jeg glemmer å se på meg selv med de samme øynene som jeg ser de med, på samme måte som jeg ser alle andre med. Alle de andre som jeg syntes er bra nok. Jeg vurderer med en standar som ikke burde eksistere. Jeg ser på tingene som samfunnet forteller meg at ikke er godt nok, i stedet for å vurdere de tingene jeg vet er bra nok. 

Vi er så mye mer, og vi burde se på oss selv og finne ut hvorfor vi burde sette pris på hverandre og oss selv. For vi må bli flinkere til å se hva kroppen vår gjør for oss, på styrken dens og alt vi har å være takknemlige for. For det er vår oppgave å feire hvem vi er og respektere hvem vi er. Vi kan ikke pålegge noen andre å gjøre oss fornøyde, for det er kun vår oppgave å elske oss selv. 

Vi kan forandre standarene, vi kan forandre måten vi ser på oss selv og vi kan forandre måten vi ser på andre. Vi må la forholdet til oss selv vokse, og vi må la det vokse hele tiden. 

Jeg er lei av at bransjen forteller oss at vi ikke fortjener å akseptere, sette pris på og elske sånn vi er. Vi fortjener å ha selvtillit, god selvfølelse og rocke den personen vi er. Jeg er lei av at motemagasiner gir oss tips om hvordan vi kan gå ned i vekt uten å trene, hvordan vi slanker oss med å kun drikke juice og hvordan vi får større rumpe ved å ta noen øvelser og svelge noen piller. 

For disse tipsene og triksene er ikke det som utgjør meg som menneske - Og det er min oppgave å forstå at min verdi er mye mer enn deres økonomiske interesse. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Skru på skjermen i morgen!

I går skrev jeg et innlegg om artikkelen magasinet ELLE publiserte på søndag, der de delte 11 tips om hvordan man kunne få flat mage uten å trene. Og i morgen gjester jeg TV 2 og nyhetskanalen for å snakke om temaet. Dette er et tema som engasjerer meg enormt, og jeg gleder meg masse. Skru på nyhetskanalen rett før 09.00 for å se på! 

// Marty

Jeg må be om hjelp.

For en liten stund siden ble bestemor diagnotisert med lungekreft. Kule, morsomme og rettferdige bestemor. Når jeg hører ordet kreft vet jeg ikke hva jeg burde eller skal tenke, men jeg frykter automatisk døden. Bestemor er bare 69 år gammel, og bestemor skal ikke dø. 

Allmenntilstanden hennes er dårlig, og uken etter at hun fikk diagnosen falt hun og brakk armen, og per dags dato kan hun ikke gå, men, hun er helt klar i hodet.

Forrige uke ble bestemor lagt inn på sykehuset, fordi hun var for syk, og det var da hun fikk beskjed om at hun var for syk til å få videre behandling. Når jeg snakket med bestemor på telefonen her om dagen lo hun og var blid, til tross for at hun hørtes sykere ut, var hun den samme gamle i telefonen. I går ble bestemor sendt hjem fra sykehuset på grunnlag av at sykehuset ikke kunne fortsette med behandling før hun er friskere. Hun kunne blitt på sykehuset, men da måtte kommunen betale, noe kommunen ikke var interessert i. Sykehuset oppfordret til at bestemor måtte på sykehjem, men sykehjemmet hadde ikke plass til bestemor. Så bestemor ble sendt hjem fra sykehuset, svært alvorlig syk, uten å kunne gå, med én fungerende arm og med bestefar som ikke vet hva han skal gjøre. 

 

For sykehjemmet hadde ikke plass til min kreftsyke bestemor. 

 

I går kveld 19.30 kom det en pleier fra hjemmesykepleien for å legge bestemor, men bestemor ville ikke legge seg. Hjemmesykepleien lovet å komme igjen litt senere på kvelden, og sto på døra 00.30. Da hadde allerede pappa og onkel hjulpet bestefar med å få bestemor i seng. 

Bestemor kan ikke gå på do selv. Bestefar er ikke sterk nok til å få bestemor på do, og det er heller ikke pleieren fra hjemmesykepleien. Bestemor vil ikke tisse på en stol i spisestua. Bestemor vil ikke legge seg 19.30. 

Bestemor fortjener verdighet. Bestefar fortjener rettferdig hjelp til å hjelpe bestemor. Bestemor fortjener å få gå på do ordentlig. Bestemor fortjener å få leve på sine premisser. Selv om hun er alvorlig syk. 

Før i tiden kom man på et gamlehjem når man var gammel. På gamlehjemmet fikk man ordentlig mat. På gamlehjemmet tok de vare på helsen din. De tok vare på deg, og børstet håret ditt, stelte deg og klipte tåneglene. De ansatte leverte ikke ut sovepiller og valium, de leverte smil og omtanke. Man fikk drikke kaffe med andre, og ensomheten var ikke så stor. 

Bestemor er alvorlig syk, men sykehjemmet, som det nå heter, hadde ikke i går plass til henne. 

Forrige uke fikk vi tilbake skattepengene våre, og jeg savner menneskeverd, forståelse og en lykkelig avslutning på alderdommen - For ikke å snakke om livet. Jeg nekter at min bestemor skal sendes hjem for å dø, fordi det ikke er plass til henne. 

Legene sier at bestemor er avhengig av fysioterapi, men fysioterapeutene skal nå ha en velfortjent ferie. Problemet er bare at bestemor ikke kan vente på at de skal ha ferie, for bestemor trenger hjelp nå. 

Jeg vil at bestemor skal oppleve mine barn. Jeg vil at bestemor skal være tilstede i mitt bryllup. Jeg vil at bestemor skal leve, og jeg vil at hun skal få en verdig avslutning, uansett når det blir. Bestefar skal ikke vie bort sitt liv til å være sykepleier, og det er smertefullt for han å føle seg så hjelpesløs. 

Jeg forstår at det er mange syke og at det er mange som trenger hjelp. Jeg skjønner at de fleste gjør sitt aller beste, og at alle til syvende og sist har nok med sitt. Jeg håper bare ikke at noen holder igjen på ressursene på bekostning av bestemor sitt liv. 

For bestemor får ikke lov av meg til å dø enda, og jeg ber om at vi får hjelp.

Del gjerne. 



 

 

Når homoer er i veien

PRIDE

I disse dager er det Oslo Pride, og jeg kjenner på en sikkelig stolthetsfølelse. Jeg kjenner på en stolthetsfølelse fordi vi har kommet dit vi har. Jeg kjenner på en stolthetsfølelse fordi det i år igjen vil gå mennesker i Pride Paraden som ikke er homofile, men som vil gå for vennene sine som ikke tør, for søsknene sine som ikke tør og for de menneskene som ikke har mulighet til å delta fordi homofili fortsatt er ulovlig der de kommer fra. Jeg er stolt fordi vi leder an. 

Jeg ser i kommentarfeltene at det alltid dukker opp en eller flere som syntes at det er for mye homofokus, at det dukker opp mennesker som hater og mennesker som informerer om hvorfor homofile ikke fortjener like rettigheter som oss heterofile. 

Og når disse menneskene spør hvorfor vi trenger homofokus, så mener jeg de helt på egenhånd viser hvorfor. 

Som for eksempel Per: 

Ut i fra profilen til Per er han 37 år gammel og har to små barn. Og Per gir meg enda en grunn til å ville feire Pride! For jeg vil feire for barna til Per, for at de skal ha muligheter til å elske hvem de vil, for at de skal lære at homo er greit og for at de skal se mangfoldet av oss mennesker.

Men også på grunn av holdninger som Øyvind har. 

Fordi ingen kan læres opp til å være homo, på samme måte som ingen har lært opp meg til å bli hetero. Fordi holdninger som dette er giftige, og vi trenger større forståelse. Øyvind gir meg en grunn til å feire Pride, for å vise at homofili ikke er et valg, for å vise at homofili ikke er en påvirkning og for å vise at homofili er helt greit! 

For ikke å snakke om holdninger som Kasper sine: 



Kasper ser ut til å være 14 år. Og han gir oss ENDA en grunn til å snakke om homofili. For selvfølgelig har homofilie sex, og syntes at det er digg. Kasper gir meg en grunn til å ville feire Pride, ikke bare denne uken - Men på skolen, i seksualundervisningen og i media. 

Disse holdningene og all denne uvitenheten gir oss grunner til å kjempe for like rettigheter, kjempe for rettferdighet og for at homofili er greit. 

Happy pride, og lenge leve kjærligheten.

Alt er LOVE. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

 

Akkurat sånn det skal være

FOR en digg, kul og spesiell dag. Nå sitter jeg med så mange inntrykk, og jeg vet egentlig ikke om jeg skal danse, ta en iskald dusj, sove, døgne, løpe en mil eller stirre i veggen. Jeg er lettet, takknemlig og fornøyd. Litt stressa, men den dagen jeg ikke er litt stressa - Da er det noe galt, hehe. Jeg våknet opp i min nye hjemby Norrköping idag og møtte en jente som er sammen med en på laget til C for å spise frokost. Det var første gangen vi møttes, og det var super hyggelig! Hun gjorde at jeg gruer meg litt mindre, og at jeg faktisk ikke er redd for det sosiale der nede i det hele tatt. Vi spiste frokost på en kul kafé, tuslet rundt, tittet litt i butikker, drakk en smoothie og snakket om alt mulig rart. Jeg DIGGER å henge med mennesker som det føles ut som man kjenner, selvom det er første gangen man er sammen! 


 

Etter daten dro C og jeg for å se på en leilighet, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli fornøyd med den første leiligheten! Den ligger i et veldig fint, rolig og sentral område i øverste etasje, den er stor, har gjesterom og balkong... Hva mer kan jeg egentlig be om? Den er litt gammel, men det gjør ingen verdens ting. Jeg tror jeg kommer til å stortrives i den! Jeg krysser hvert fall fingrene for det.
Etter visningen satt vi oss i bilen for å kjøre hjem. Jeg tror kanskje jeg kommer til å kalle hjemmet til mamma og pappa hjem for alltid, hvert fall til den dagen jeg får noe helt eget... Det tok haugevis av timer å kjøre hjem, men det gikk samtidig helt greit fordi magefølelsen var så god!

Her hjemme grilla vi, skravla og surra. C har lagt seg og sover for lengst, så jeg tenkte kanskje å prøve på det samme. Akkurat nå føles det som en umulig oppgave, men hey - Det er verdt et forsøk. 

I dag er jeg fornøyd, blid og glad, og det føles godt. Jeg gleder meg til i morgen og det føles sikkelig bra ut. 

Jeg håper dere har hatt en trygg, god og nyttig dag! 

// Marty 

"Hvordan du kan få flat mage uten å trene"

"Plutselig panikk over at bikinisesongen er her og magen din står rett ut som en ballong? Prøv disse 11 tipsene som alle er med på å gi deg en flatere mage". Slik innleder mitt favorittmagasin Elle artikkelen om "hvordan du kan få flatere mage uten å trene" som de publiserte søndag kveld, og jeg kjenner at jeg blir fortvila og forbanna på en gang. For det er fullt mulig at overskriften selger, men er det viktigere enn hvilke signaler man sender?

Jeg er lei av at kvinnemagasinene legger retningslinjer på hva som er rett eller galt, og tips til hvordan man kan få flatere mage, smalere lår og midje. Jeg ønsker heller tips til hvilke steder jeg burde besøke i sommer, gode treningsøvelser å gjøre på ferie og hvor jeg finner passende bikinier. Jeg ønsker meg så gjerne at man kan se bort fra rammene og forventingene til hvordan man burde se ut. 

For det går fint å ha en strandkropp med skjeve pupper, kjerringhåndtak, gnissende lår, spinkle legger, brede skuldre, smale hofter og brede hofter - For ikke å snakke om ballongmage. 

Det er overhode ikke noe galt i å ha flat mage eller å for så vidt å følge disse rådene. Men jeg har personlig prøvd alt, og jo, jeg føler meg kanskje lettere - MEN. Magen min ble aldri flatere, og jeg ble aldri lykkeligere. Det er ikke obligatorisk å ha flat mage for å gå på stranden. Jeg klarer nemlig fint å gå på stranden slik jeg ser ut, jeg klarer å spille volleyball, lage sandslott og bade i bølgene - Og er ikke det egentlig det viktigste? Jeg antar at det er viktigere å ha et sunt forhold til kropp, trening og bevegelse, fremfor å putte i seg produkter på grunn av en artikkel eller kaste tyggisen fordi den kan gjøre at man ikke kommer inn i favorittbuksene. 

Her bommet dere rett og slett totalt ELLE. Jeg kjøper bladet deres for å bli inspirert, ikke for å få instrukser om hvordan jeg kan forandre kroppen min. Jeg håper dere får det til bedre neste gang, og at dere kan gå frem som et ledende forbilde og løfte opp oss kvinner i stedet for. Det trengs, og det er på tide. 

Jeg tenkte å dele mine 3 råd for hvordan du blir klar for sommeren i stedet for:

1. Smil, fortell deg selv at du er digg og dra på stranda.

2. Dans til musikken i gatene, spis deg mett og dra på sykkelturer til spennende steder.

3. Kle deg komfortabel, vær stolt av deg selv og ikke la noen begrense deg. 

Jeg er sykt klar for både stranda og sommeren, uten råd om usaltede nøtter. Jeg har bikinien klar, og strandkroppen min er klar, sånn som den er. 

God sommer! 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

// Marty

Jeg er så spent!

Endelig har det vært en sommerdag her nede i Norrköping! Det er tredje dagen vi har vært her nå, og de andre dagene har jeg fryst sikkelig. Det har nesten vært sånn at jeg har måtte gått for å kjøpe meg noen varmere klær! Vi turer hjemover i morgen, og da står det litt jobb på agendaen før jeg endelig skal få reist til Spania. Jeg gleder meg SÅÅ masse. Jeg sikler på alle som sender snap av hvor digg de har det, og jeg kjenner faktisk jeg lengter etter ro, varme og kvelder jeg kan legge meg uten å tenke over hva jeg skal i morgen. 

Før vi reiser hjem i morgen skal vi se på en leilighet som vi muligens skal flytte inn i, og jeg er så vanvittig spent. Vi har bodd i en leilighet som tilhører laget til C disse dagene, og det har vært ganske så stusselig. Den er stor og har alt vi egentlig trenger, men den er veldig gammel, og vi har ikke hatt noen ting her. Det har til og med ikke vært lys her, hehe. Sa noen glamlife? Det var krise på søndag, for vi kom såpass sent at alt hadde stengt og vi hadde blant annet ikke dopapir. Heldigvis hadde vi en tørkerull liggende i bilen. Hahaha. Jeg kunne fint bodd i den leiligheten vi er i nå, men ville nok malt noen strøk først. Jeg krysser fingrene for at leiligheten i morgen duger, og jeg må jo ha i bakhodet at det i utgangspunktet er én sesong og at det dermed er ganske midlertidig. Jeg er sååå spent.


Denne restauranten var SYKT kul og hadde masse digg mat, jeg tror absolutt at det vil bli en av mine favorittrestauranter...
 

Nå skal vi se videre på Orange Is the New Black før vi skal legge oss og lade opp til en lang tur hjem i morgen! 

xxx

// Marty 

 

Seriøst Instagram?

Jeg postet dette bildet i dag morges på Instagram Stories, men får beskjed om at det er slettet - På grunn av støtende innhold? 

Jeg prøvde derfor å poste det som vanlig bilde på Instagram, men får igjen beskjed om at bildet er fjernet av Instagram. Og jeg lurer, er det på grunn av at jeg ikke har på meg BH på bildet, og fordi jeg er dame? Fordi man kan skimte en nippel, gjennom en helt uskyldig genser?

Kom igjen a Instagram. 

Det eneste dere gjør med å fjerne bilder som dette er å bremse ytringsfriheten, for ikke å snakke om likestillingen. Dere ber meg som kvinne å dekke meg til, fordi jeg ikke har på meg BH, og dere lager et enormt skille når det kommer til menn og kvinner. Jeg skjemmes over at kjæresten min får legge ut bilde i bar overkropp, mens jeg blir fjernet fordi det ikke går i tråd med deres retningslinjer, og kan inneholde støtende innhold. 

Jeg syntes det er ironisk at det daglig postes bilder på Instagram som er mye mer seksualisert enn mitt bilde, men at det er greit så lenge brystvorten er dekket til. Dere seksualiserer noe vi alle har, men dere tar bare halvparten av oss - Og det mener jeg er å bomme totalt. 

Det er bare en nippel, og hvorfor i alle dager er den støtende, krenkende eller enda verre - Hvorfor mener dere at den lyser sex?

Pupp er pupp Instagram, og jeg håper dere kan bedre enn dette. 

For dette er rævva. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

Blond

Sponset behandling


 

Jeg har den siste tiden bare blitt mørkere og mørkere i håret. Jeg har alt for lenge bare satt håret opp i en dott, rett og slett fordi jeg har vært så ukomfortabel med mitt visne, grå og kjipe hår. For to år siden klipte jeg håret mitt kort, og jeg digget det! Jeg klipte det kortere igjen i januar, men følte meg ikke like komfortabel med det som første gangen. Det er fullt mulig at det var fordi jeg så haugevis av bilder av mitt gamle, lange og tjukke hår, men jeg bestemte meg fort for at jeg skulle la det vokse ut igjen. Jeg er på god vei nå, og nå er det bedre enn på lenge. Men det har vært så tungt, kjedelig og rart, så jeg bestemte meg for at jeg var nødt til å gjøre noe med det for å få en liten selvtillitsboost. Jeg dro derfor til Lise som alltid fikser håret mitt på Centrum Frisør Nesodden, og dro derfra like fornøyd som alltid. Forskjellen er at vi nå denne gangen kun gjorde håret lysere og tynnet det ut litt, og jeg er så fornøyd! For min del er det å fikse håret en hverdagsluksus, og det har faktisk ganske mye å si på hvordan man føler seg! 

Centrum Frisør Nesodden søker forresten frisører, så hvis du er en dyktig frisør/lærling, som trenger et godt og spennende miljø å utvikle deg i anbefaler jeg å ta kontakt med de! 


 

Jeg er veldig fornøyd med å være ordentlig blond igjen, og gleder meg til litt sol og varme nå, for ikke å snakke om litt farge på kroppen! 

// Marty
 

Til du som trenger det:

Du vet når håret er feil, neglene knekker, humøret er langt fra på topp, ting skurrer og du føler deg sikkelig kjip? En sånn dag har jeg i dag. Men, det er vel sånn det er av og til! Jeg tok på meg favoritt t-skjorten min, spilte favorittsangen min, danset til den og utrolig nok, så hjalp det. Det er heldigvis ikke så mye som skal til alltid. 

Tenkte å vise dere denne t-skjorten: 



 

Hvis du har en dag som meg så er jeg keen på å fortelle deg at du er forbanna bra, håret er overhode ikke ille og om neglene knekker har du en god grunn til å fikse de på nytt! Det er sommer, det er varmere, lysere og litt lettere dager. Det hender jeg må ta meg sammen og fortelle meg selv at det er litt opp til meg selv, og fortelle meg selv at dagen ikke er ødelagt fordi sminken ikke sitter som jeg føler at den burde. 

Det er digg å være glad, det er sexy å være stolt og det er vakkert med selvtillit! 

Jeg er ferdig med å ha en sånn dag og tenkte å skifte briller til de som forteller meg at jeg er bra nok. 

#LoveIt

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

Kjære Norwegian.

Kjære Norwegian. I fjor ødela dere ferien min, hvor mange ferier skal dere ødelegge i år?

På denne tiden i fjor hadde jeg pakket kofferten og var på vei til flyplassen da meldingen om at flyet var kansellert kom. Norwegian sa beklager, svarte ikke på telefonen og kom ikke opp med noen andre alternativer. Eller jo, en uke senere kunne de muligens tilby noen plass på et fly. Men det hjelper svært lite hvis ferien i utgangspunktet er på en uke. Og hvorfor skjer dette med dere, år etter år?

Det hjelper nemlig ikke å si unnskyld.

Jeg ser at dere har gjort det samme i dag, og jeg føler ekstremt med de som sitter på flyplassen og har spart i tre år for å ha råd til å dra på tur. Jeg føler med de barna som har pakket med seg favorittbadetøyet sitt, lekene sine og ikke kan vente til å få seg nye venner på ferie. Jeg føler med mammaene og pappaene som har spart og lagt alt tilrette så man skal få dratt på ferie sammen. For det er ikke greit å tulle med ferien til folk. 

Vi var heldige i fjor. Vi hadde muligheten til å kaste oss rundt og komme oss til Gøteborg, lande tre forskjellige steder og bruke penger vi egentlig ikke hadde. Norwegian lovet oss å få disse tilbake, noe vi ikke har gjort. 

Jeg er så heldig å ha jobb, og på min jobb kan vi ikke bare stenge fordi noe er syke, eller fordi vi er litt for få på jobb. Vi ordner det, vi løser det. Og vi gjør det fordi det forventes. For det er verken en terrortrussel, et vulkanutbrudd eller noen annen akseptert unnskyldning som ødela - og i mitt hode er det da noen som enten ikke klarte å gjøre jobben sin eller noen som ikke hadde kontroll.
For nok folk finnes, det må det gjøre - og det skal det vel gjøre? 

I fjor leste jeg et innlegg skrevet av en ansatt, kanskje i Norwegian, kanskje i ett annet flyselskap. Skrevet av mennesket på bakken. Der dette menneske ber om forståelse og litt omtanke. Og jeg er enig. Jeg kan nemlig forstå at det kan være tøft og være personen på kontoret som får telefonen fra oss, eller fra en av de andre mange som skulle på et av de kansellerte flyene. Det er nemlig tøft å ikke klare å leve opp til forventingene som dere gir. Jeg forstår det er tøft å få all skylden - men hvem skal jeg egentlig kunne skylde på siden dette skjedde? Hvem skal vi skylde på når slikt skjer? Det hjelper nemlig ikke å si unnskyld. For skaden har skjedd, og den skal vel og burde vel rettes opp? 

Det har seg nemlig slik at hvis en bukse ikke passer en av mine kunder, hjelper jeg de med å finne en annen som passer - jeg sender de ikke bare på dør, uten en passende bukse. 

Jeg forstår også at en pilot ikke kan sammenliknes med en bukse, men allikevel føler jeg at jobben som burde gjøres ikke er gjort. 
Jeg er rett og slett sikkelig skuffet. 

Dette her er et bilde av meg og lillesøster i fjor, og ja, jeg var sikkelig knust. Jeg spør igjen: Hvor mange ferier skal dere ødelegge?

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

 

// Marty

På vei


 

Jeg aner ikke hvor vi er akkurat nå. Vi kjører og kjører, men jeg finner ikke et eneste landemerke. Jeg har forsøkt å skjønne hvor vi er på GPSen, men blir ikke noe klokere. Vi er hvert fall litt under 2 timer fra Norrköping, mer aner jeg ikke. Været klarer ikke å bestemme seg, og det regner og er sol om hverandre. Gradestokken vingler også opp og ned konstant. Vi kjørte i halv tolv tiden idag, og det går overraskende fint å kjøre. Det har vært litt ulykker på veien og sånt som har gjort at det går gått litt tregt, men det som overrasker meg mest er hvor mange døde dyr som ligger langs de store veiene. Jeg har ikke tall på hvor mange døde dyr vi har kjørt forbi, og flere av de har til og med ligget midt i veien. Det gjør sikkelig vondt i hjertet faktisk, og jeg lurer sånn på hva jeg hadde gjort hvis jeg hadde kjørt på ett dyr. Det er så synd at de bare blir liggende der og at de kjøres over gang på gang. Sikkelig ugreit faktisk. 

Jeg er forresten SÅÅÅ glad, for en som er sammen med en av de andre på laget til C har spurt om vi skal møtes når jeg er der nede nå. Det er jo superhyggelig! Tenk om folk kunne vært så åpne og gira på og møtes hele tiden. Jeg setter stor pris på at hun kontaktet meg, og er keen på å ta meg så godt i mot ♥

C har kjørt hele veien, og nekter å bytte. Men jeg tror faktisk jeg må tvinge han snart. Jeg tror neppe jeg kommer til å kjøre frem og tilbake alene, for det er laaangt. Men, det går helt fint når vi kjører sammen, synger og spiser is, hehehe.

// Marty  

Alt har en ende


 

Dagene flyr av gårde og jeg føler at jeg henger etter med mye. I går flyttet C og jeg ut fra leiligheten vi har bodd i det siste året, og det føles helt greit. Om en knapp måned begynner sesongen hans i Sverige og jeg syntes det er skummelt, nytt og jeg er vanvittig spent. Det er ikke altfor langt hjemmefra, men det er langt nok, hvert fall sånn i første omgang. Jeg er ekstremt opptatt av rammer og rutiner, men lever et liv som innebærer alt annet enn det, og det er noe jeg velger helt selv. 

Det å leve med en som satser alt på å få til noe er tøft, givende og spennende. Det er et egoistisk, men samtidig så lærer jeg så vanvittig mye av det. Det er egoistisk fordi store deler av hverdagen blir lagt opp for at han skal prestere best mulig, fordi valg blir tatt på grunnlag av han og fordi alt må planlegges på grunn av han. Akkurat nå har han mye fri fordi det er ferie for han sin del, men jeg vet at det vil bli veldig lite fri så fort sesongen hans starter, noe som innebærer at jeg jeg kommer til å være mye alene. Men jeg har jo stor tro på at han kan få det til, og det gjør det litt lettere å støtte han hundre prosent. 

Jeg har jo tatt et valg om å flytte med, fordi magefølelsen sier at det er riktig. Jeg føler at det handler litt om å satse selv, gripe en mulighet jeg ellers aldri hadde fått og begi meg ut på en reise, sammen med personen jeg digger mest. Mange mener at det jeg gjør er å gi opp min egen hverdag og mine drømmer, men jeg ser ikke på det sånn i det hele tatt. For jeg gir ikke opp noen ting med å flytte på meg, jeg tror heller at det kanskje bare vil styrke meg som menneske enda mer. Hverdagen min finnes ikke stabil, og hvor jeg lever trenger ikke å ha noe for min hverdag å si. C er muligens en ungdomsforelskelse, men jeg syntes ikke at man ikke skal tørre å satse litt på hverandre fordi man er unge. Akkurat nå er det han jeg vil dele livet mitt med, og han tilføyer meg så sjukt mye bra. 

Jeg tror det å flytte blir en opplevelse, en reise og et nytt, tøft, lærerikt og fint kapittel. Alt har en ende, men det betyr ikke at det er slutten. 

// Marty

Tusen takk.

Kjære Skam. Kjære Julie Andem, kjære Eva, kjære Noora, kjære Isak og kjære Sana.
Takk for at dere har tatt med meg, og så mange andre på en til tider litt for gjenkjennelig reise. En reise bestående av hat, frykt, redsel, sinne, frustrasjon, tårer, latter, glede, kjærlighet og samhold. Takk for at dere har satt ord på mine følelser, mine tanker og min frykt. Takk for at dere har besvart spørsmål jeg har lurt på og støttet under ting jeg har ment. Dere har tatt opp så enormt mange viktige temaer, og brutt mange barrierer. Dere har satt Norge på kartet, og dere har satt Norge på kartet gjennom ungdommen - Norges fremtid. Dere har banet vei for mange unge homofile, mange muslimer, mange voldtektsofre, mange usikre, mange forvirra og mange fortvila ungdom. Dere har satt foreldre generasjonen inn i en tid de ellers aldri ville kunne forstå. 

Skam har til tider gjort meg fortvila og det har til tider satt i gang mange store spørsmål, for ikke snakke om mange tanker. Skam har gjort meg glad, og gitt meg håp. Skam har vist at det er andre enn meg som driter meg ut, at det er andre som føler seg utenfor og at det er andre som føler seg forvirret inn i et samfunn man bare er nødt til å forstå. 

Skam har gjort det lettere å ta tak i alt jeg selv har sett på som en skam. 

Skam har rett og slett gjort det litt enklere å føle på skam, og har gjort så jeg ikke føler meg så alene.

Tusen takk! 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


Kveldens episode ble tårevåt, som flere andre episoder. Faen så deilig at noen endelig klarte å slå spikeren på hodet. 

// Marty

Endelig.



Disse er åpenbart ikke fra idag, hehehehe. 
 

Hey partypeople. Sorry for sen oppdatering idag! Jeg har holdt på å flytte i hele dag, og hvert minutt har blitt brukt til det. MEN! Nå har vi flyttet ut av leiligheten og bor nå den neste måneden på gata. Hehe, neida, ikke helt. Vi flytter ikke til Norrköping før 1.august, så nå skal vi bo litt her og der. Vi skal jo to uker til Spania i juli, så jeg tror det skal gå helt fint. Det er jo helt vanvittig hvor mye jobb det er å flytte. Jeg har kastet vanvittig mye og samlet opp haugevis av poser som jeg skal gi bort til Right To Play. Igjen, HVORFOR samler man på skolisser og dritt haha... I morgen turer vi en tur nedover til vår nye by, da C skal på noen tester og sånn før sesongen begynner. Jeg gleder meg litt til å surre rundt der nede noen dager, og ble enda litt bedre kjent med byen. Jeg har lest en del på nettet og det står at det er Norden sitt svar på Manchester!!!!! Hvis det stemmer er det jo amazing, hehehe. 

Jeg tror faktisk at det er første året på veldig mange år at jeg ikke er på VG-lista. Når jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen var det obligatorisk hvert eneste år. Jeg mener å huske at det var på fredager før (?) ikke det at det er grunnen til at jeg ikke er det i år, haha. Jeg digger opplegget hvert fall, og syntes at det er dødskult. Jeg digger at det kommer flere og flere norske artister! Jeg heier så sjukt på folk som satser hundre prosent på drømmen sin og gjør sin greie. 

Nå skal jeg forhåpentligvis holde meg våken en liten stund til, før jeg skal lade opp til en laaaaaang biltur i morgen. 

Håper dere nyter kvelden!

xxx // Marty

 

 

Hvordan få bikinikropp?

Hvis jeg søker på "hvordan få" på nettet, er en av de første tingene som kommer opp "hvordan få bikinikropp". 
Jeg har selv googlet det haugevis av ganger, og det føles like håpløst hver eneste gang. 

Jeg elsker sommeren. Jeg elsker følelsen av å gå barbeint i gresset, bade og kjenne at solen varmer. Jeg elsker å spise is, løpe turer og kjenne at skuldrene senker seg. Sommeren gjør meg rett og slett godt!

Jeg ser at det er mange som lurer på hvordan de skal få bikinikropp, og mitt beste tips er rett og slett å ta på seg en bikini. Det er faktisk ikke verre enn som så! 

En bikinikropp er nemlig fylt av glede og energi. Det er en kropp som har små sår under føttene, fordi stenene i vannet er skarpe. Det er en kropp med bustete hår på grunn av saltvannet, svette og solkrem. Det er en kropp med solbrente skuldre og fregnete nese. Det er en kropp med støle armer etter lek på stranda. Det er en kropp med skitne føtter etter turer i gresset.
En bikinikropp er en kropp med bikini, som gjør det beste ut av sommeren! 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


// Marty
 

I kulissene

WHAT A DAY. Akkurat nå føles det ut som at jeg har lagt igjen hode i en av de mange flyttekassene. Er jeg den eneste som ikke hadde fått med meg at det var Sankthans? Haha, er det mulig. Nå sitter jeg i sengen (som nå står i stua) og spiser pizza. Jeg lurer litt på hvorfor vi ikke har satt senga i stua før, for det er jo superdigg. Regnet høljer ned og nyhetene surrer i bakgrunn av litt sen jobbing. Jeg tenkte å snart se gårsdagens Criminal Minds episoder, og jeg gleder meg så sjukt. Jeg ELLLLLSSSKERRR Criminal Minds. 

Dagens humør: Veldig opp og ned egentlig. Det skjer litt i kulissene som ikke er så veldig kult, men ellers er humøret bra. Jeg føler meg tilfreds og rolig akkurat nå, og det er deilig. Jeg har vært ganske stressa i det siste, så en kveld i senga (hehe), passer perfekt nå.

Dagens antrekk: Altså, antrekksbilde er overhode ikke prioritert idag. Men jeg hadde på meg en blå dressbukse fra 2NDDAY, birkenstocks og en hvit t-shorte fra Day Birger et Mikkelsen. Sykt comfy og digg.


 

Dagens gjøremål: Jeg har vært på jobb siden i dag morges, og kom hjem ganske sent. Etter det har jeg pakket frem til nå, men jeg føler overhode ikke at jeg kan krysse av check på noen som helst liste. Egentlig henger jeg litt bakpå med det meste, men jeg kan garantere at jeg ikke skal gjøre mer i kveld.

Dagens måltid: Selvfølgelig pizzaen jeg forsøker å spise mens jeg skriver. 

Dagens irritasjon: Hehe. At det kun er en episode igjen av Skam...... Æsj. Jeg vil ha mermermermermermer. 

Dagens klem: Når en av kompisene til C kom på jobb og ga meg en klem. SÅ hyggelig når folk gidder sånt!

Nå skal jeg klappe igjen macen, se CM og drikke PM. Neida, hehe, måtte bare.

Blåggæs.

// Marty

 

Jeg er lei av å tørke spy

Vennene mine begynte å teste alkohol allerede i 8.klasse, det var ikke de store mengdene, men folk fikk smaken på det allerede så tidlig. Da fikk folk eldre søsken til å kjøpe for seg, og hvis ikke de kunne kjøpe gikk de i barskapet til foreldrene sine. Jeg følte at så fort folk fikk smaken på alkohol, var det ikke lenger rom for filmkvelder og kos i helgene. Plutselig var det alkohol som var viktig, og drakk du ikke - Var du egentlig ikke en av de kule. Og jeg lurer på om man aldri kommer til en punkt igjen der det er innafor med filmkvelder og kos, nå som de fleste drikker hver helg - Og prioriterer det. 

Jeg merket fort at jeg ikke klarte å holde følge, og at jeg ikke ville holde følge. For min del var det alltid trening dagen derpå, og jeg følte ikke at jeg hadde tid til å være fyllesyk. Idretten ble derfor en arena der jeg kunne fortsette å leke, være barn og være meg selv, for på mine andre sosiale arenaer tok leken slutt og plutselig var det forventet at man skulle drikke i 15 års bursdagen til hverandre. En gang, var det en venninne som ikke kom i bursdagen min fordi hun syntes det var dumt at det ikke ble servert alkohol, og da fylte jeg 16 år. 

For hva sier man egentlig når resten av vennene skal ut å feste? Når de skal sitte på en strand for å drikke? Når de skal smugle med seg alkohol på klasseturen? For intensjonen er jo å bli full, og jeg ble aldri en del av de kule historiene fordi jeg trakk meg unna. Du vet, de fyllehistoriene som blir bedre og bedre hver gang man forteller de. 

Jeg er ikke motstander av alkohol, men drikker svært sjeldent selv. Jeg er ikke avholds, men har heller ikke et behov for å drikke alkohol. Fortsatt opplever jeg å ikke bli inkludert hvis det er alkohol inne i bildet, og jeg blir automatisk en outsider - For jeg trenger jo ikke å være med på jentetur til Kos, jeg som ikke drikker.

Det er et enormt drikkepress, og det starter tidlig. Det starter mye før det burde, og det tar knekken på filmkvelder, late fredagskvelder og den siste tiden av barndommen. Jeg tror det handler om at det er en forventing til det å drikke, men jeg klarer ikke å leve opp til de forventingene. Jeg vil heller ikke ta del i et samfunn der det forventes at du må drikke alkohol for å være med. 

Hvis jeg først blir med på fest blir jeg ofte den som tørker spy, tørker tårer og rydder opp etter de andre - Fordi jeg er edru. Kanskje det letteste er å gi etter for presset, så jeg slipper å henge på utsiden og ikke få være med?

Første gang jeg tørka spy var jeg 15 år gammel, og jeg er lei. Jeg syntes det er synd at alkoholen er løsningen for mange, spesielt i en så ung alder. For det har ikke blitt noe bedre, og 8.klassinger skal ikke gråte, fulle og fortvilet - Fordi livet er tøft. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 





 

// Marty

Når læreren min drakk.

Hvert øyeblikk slår klokken helg, og det åpnes vinkartonger, ølbokser og temperaturene øker betraktelig. Det er sommer, og vi skal unne oss det lille ekstra. Akkurat som vi gjør i julen, i påsken, på 17.mai, og nesten hver lørdag. Vi skal nyte solen fordi vi fortjener det, vi skal slå ut håret fordi vi fortjener det og vi skal spise reker fordi vi fortjener det. Gjerne med et glass til. 

Hver ferie og høytid finnes det mange unnskyldninger for å drikke, men haugevis av flere ganger enn det finnes unnskyldinger finnes det barn - Og jeg mener at alkohol og barn overhode ikke hører sammen. For et glass, kan være et glass for mye. Og hvor går egentlig grensa for ditt barn? 

Jeg husker så godt at jeg var i et selskap når jeg var yngre. Jeg husker så godt når det sluttet å være hyggelig, og når volumet økte. Når vi barna måtte gå et annet sted, opp på rommet å leke, bort på fotballbanen eller legge oss. Det verste av alt var å legge seg. Jeg husker det så godt fordi jeg alltid gledet meg, og aldri turte å spørre hvorfor det aldri ble som forventet. Det endte nemlig alltid med at noen kranglet, at noen kastet opp og at noen var ekle. Og de noen var voksne, fotballtrenere, lærere, politimenn og mammaer.

For det er så fort gjort å bli ekkel, skummel og ubehagelig når man har drukket, hvert fall fra et barn sitt perspektiv. På et tidspunkt følte jeg at selskapene kun dreide seg om å bli fullest mulig, og det ble verre og verre for hvert eneste år. Det ble til slutt så ille at mamma og pappa sluttet å dra. 

 

"For det er så fort gjort å bli ekkel, skummel og ubehagelig"

 

Når vi voksne drikker tvinger vi barn inn i en rolle de ikke er klare for, og på noen som helst måte burde være klare for. Når vi voksne drikker påtar de seg automatisk roller vi ikke forstår. De har da et ønske om å beskytte, være klovner, være tøffe, være brannmenn og barnevakter, de bekymrer seg for hvordan de skal klare å holde humøret til alle i familien oppe og om pappa skal orke å stå opp for å være med på fotballcup. Fordi pappa har drukket "et" glass. 

Jeg føler at det å drikke alkohol er helt normalt og helt akseptert. Jeg føler at flere og flere selskaper blir arrangert for å kunne drikke. For å bli fullest mulig. Nå er jeg gammel nok til å drikke selv, men jeg har ikke noe behov for det. Nå er det jeg som tørker spy på fest, kjører de som har drukket og møter fulle fedre som sjekker meg opp på byen. Og jeg er fast bestemt på at den dagen jeg får barn, skal de slippe å føle at voksne mennesker som er viktige for de drikker. At læreren deres er full, at politimannen i gata sovner, at mammaene til vennene hyler og er vulgære og at de selv er utrygge. 

Vi har en tid i møte der det er lett å unne seg det lille ekstra, og føle at man fortjener det. Men husk at det sitter småsøsken, barnebarn og barn som plutselig trenger deg kjørbar og tilgjengelig. Eller at de plutselig trenger en klem som ikke lukter alkohol. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


 

// Marty

 

Kapital, helt seriøst?

Jeg er 19 år, og burde antakeligvis bry meg mer om sminketips, de nye trendene og hvilke juicer som er best. Dette er hvert fall det de bladene som skal gjelde for min alder skriver om. Den siste tiden har jeg derimot fått øynene opp for business-magasinet Kapital. Jeg er muligens langt under målgruppen, men syntes det er spennende å engasjere meg og gå litt utenfor den rosa boblen jeg i utgangspunktet føler at jeg ikke passer helt inn i. 

I går hadde Kapital kåring av Norges mektigste kvinner, og jeg fulgte kåringen beundringsverdig over nett. For en liten stund siden postet de en film på Facebook der de reklamerte for dette, der hovedfokuset i filmen var vesker, høye heler og andre svært feminine ting. Allerede da stusset jeg, for det var ingen resultater, mektige stemmer og noen forklaring på hva en mektig kvinne er - For jeg håper ikke en mektig kvinne må bruke høye heler for å være mektig. Eller hold-in strømpebukse som ble delt ut i goodiebaggene i går kveld, i følge Sandra Bruflot, 1. nestleder i Unge Høyre.

For det er flott at man har fokus på kvinner og at man snakker om problematiseringen rundt kjønnsroller, likestiling, forskjellsbehandling og forventinger. Men mitt inntrykk er at enda et magasin fokuserer på det feminine og selv er med på å underbygge kjønnsrollene, noe de også gjorde med tittelen "Gullvagina" på et av magasinene for en tid tilbake. 

For hvis dette var en kåring av Norges mektigste menn (som vel ikke er en kåring som eksisterer???), hadde man da delt ut goodiebagger bestående av magasinet VI MENN, en barberhøvel, en sykkelpumpe og litt viagra? Kun for å signalisere at de er menn, menn og atter menn? 

Den anerkjennelsen disse kvinnene fortjener er et diplom for den viktige jobben de gjør, for å være forbilder og for å lede ann for oss andre. For tips til hjemmet, antrekktips og hårkremer kan de ta meg seg alle andre steder. Kjønnsrollene forfølger oss hvor enn vi går, og jeg sier ikke at man ikke skal skille på menn og kvinner - Men jeg vil tørre å påstå at dette bremser likestillingen vi iherdig ønsker. For ikke å snakke om forventingene. 

Jeg må innrømme at jeg håpte at Kapital sin film om kåringen var en dårlig parodi, men så feil kan jeg ta. Jeg syntes det er synd at man ikke kan ha et magasin som ikke er så fordummende og underbyggende. 

For vi kvinner behøver andre ting en tips, triks og kremer, for det er faktisk ingen av disse tingene som gjør oss mektige. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

// Marty

Jeg er sliten.

Jeg vet ikke hvordan man skriver om hvordan man har det. Jeg får derimot ofte spørsmål om hvordan det går. Du vet, av bekjente på butikken og i samtaler på Facebook. Jeg svarer alltid det samme, at det går fint, at det mye som skjer - Og at det er deilig at været er bedre. 

I januar svimte jeg av, igjen. Det har skjedd flere ganger, og det skjer når kroppen sier ifra at det er litt for mye. Og jeg har ikke sagt det til noen. Jeg vet ikke om det er fordi jeg syntes det er flaut, eller fordi jeg er redd for at noen skal syntes at det er tåpelig. Antakeligvis er det en god blanding. Det høres nemlig så lett ut å bare slappe av litt, og bare ta det litt med ro. Jeg vil ikke det, det er faktisk det siste jeg vil. Hvis jeg på noen som helst måte skulle roe ned, gi slipp på noe og puste ut - Ville det føltes som en svakhet, og jeg er faen ikke svak.

Det snakkes mye om åpenhet, og jeg er en av de som oppriktig mener at det er viktig å prate. Men, jeg gjør det ikke selv. Hver eneste gang jeg tenker at jeg skal prate, så stopper det seg fordi jeg ikke vil. Tankene om at alle andre har nok, om at jeg ikke skal plage noen og at det ikke er så nøye med meg kommer i fokus. Sammen med denne åpenheten opplever jeg at noen vil skyve den litt tilbake, fordi de syntes det blir litt mye og at psykiske lidelser blir normalisert. At det blir in. Jeg er til en stor grad enig, og jeg tror det blir lettere med selvdiagnostisering. Men jeg syntes ikke vi skal skyve det tilbake, jeg tror heller vi trenger et større mangfold av åpenhet. Vi trenger nemlig åpenhet om mer enn psykiske lidelser. 

Jeg trenger åpenhet om dårlige dager. Jeg trenger åpenhet om hvordan det er å være helt vanlig, og føle at man ikke strekker til og at man aldri er bra nok. 

Det å aldri føle seg bra nok er vondt, og jeg føler meg ikke bra nok fordi jeg tror at jeg er den eneste i verden som har det sånn som meg. For jeg finner ingen å sammenlikne meg med, noe å kjenne meg igjen i. 

For klumpen i brystet vokser, og akkurat nå er den vond. Jeg kan ikke sammenlikne med meg kjendiser som snakker om at de hadde det sånn for 15 år siden, når jeg har det sånn akkurat nå. For akkurat nå er det litt mye, litt fylt opp og jeg vet at det er menneskelig. Jeg er så sliten av å ikke føle meg god nok, bra nok og flink nok. For jeg er tilsynelatende frisk og flink, men drukner i forventingene om vellykkethet. 

Dette er ikke ment som klaging, for livet er fint. Jeg er frisk, sunn og ting er på stell. Tilfellet kommer aldri til å bli at jeg ikke er frisk, sunn og at ting er på stell, for det er jeg for flink til. Og kanskje det er akkurat det som er problemet?

Jeg sammenlikner meg med bilder av mennesker som er lykkelige på båtturer, av mennesker som spiser middag med gode venner og mennesker som i mine øyne er fullkomne. Jeg forsøker iherdig å være sånn selv, og jeg tror av og til det er viktig. For det er ikke feil å ha det bra. Jeg skulle bare ønske at det kanskje var mer vanlig å være menneskelig, å ha dårlige dager og ubarberte legger.

For jeg klarer søren ikke å holde følge med alt. 


Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

// Marty

Jeg tok feil


Kameraet ligger i en eller annen eske det ikke skal ligge i, så mobilen it is. 

 

Hei sjukt kule folk. Jeg hadde helt glemt hvor stress det er å flytte. Jeg trodde helt ærlig at jeg ikke hadde så mye, men nå blir jeg helt flau over hvor mye jeg har. Det dukker opp ting jeg ikke ante hvor var og ting jeg ikke visste jeg hadde. Jeg kan ikke tro at jeg faktisk har samlet på SÅ mye tull? Hvorfor i alle dager har jeg en boks med silkepapir under sengen? Skolisser i en boks? Og plagg jeg vet at er altfor små? Jeg tenker vel at det er smart, og at jeg kanskje skal få bruk for det en eller annen gang. Noe jeg overhode ikke gjør... Vi har jo kun bodd i denne leiligheten i 1 år, så jeg kan jo bare tenke meg hvor mye rart folk som har bodd i samme hus i alle år har klart å samle opp i kriker og kroker. 

Nå tenker jeg at jeg skal få ordentlig orden i tingene mine frem over, og at jeg skal slutte å samle på alt mulig rart, men det blir vel antakeligvis akkurat som før. Jeg skal hvert fall prøve å bli bittelitt mer orden i tingene mine... Og slutte å samle på ting som overhode ikke er nødvendig. Som sokker som ikke hører sammen med noen andre sokker, buljongterninger og skruer jeg ikke vet hvor kommer fra, haha. 
Det er på en måte deilig å rydde opp i alt mulig rot, men HERREGUD som det tar på. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan vi skal få med alt til Sverige, men det går vel til slutt, hehehe. 

Nå skal jeg for en gang skyld huske å spise, så må jeg og mamma dra med ett lass til Nesodden. Etter det må vi en tur på IKEA og så tilbake til Asker. Jeg jobber 24/7 de neste dagene, så vi må fortsette på lørdag, og da må vi nesten bli ferdig. Etter det skal vi nemlig til Norrköping på besøk, det er masse jobb, også reiser vi jo bort til Spania. SOM TIDEN FLYR! 

Jeg håper dere nyter dagen. Vi snakkes! 

// Marty 

I dag begynner det


 

GOOOD MORGEN people. Hvor digg er det ikke å våkne til sol? Jeg elsker det. Det er nesten komisk å tenke på hvor mye gladere jeg er om morgningen nå, sammenliknet med om vinteren. Dagene flyr av gårde og jeg rekker nesten ikke å henge med. Eller, jeg gjør jo det... Selv om det ikke helt føles sånn. Uansett, i dag begynner første prosess av flyttingen! Jeg vet ikke helt om jeg skal glede meg eller grue meg. Jeg gleder meg hvert fall til å rydde ordentlig i klesskapet og få orden på ting jeg føler flyter over. Det jo litt vemodig og rart, men sånn er det vel kanskje alltid? Jeg har jo aldri flyttet ordentlig bort fra familien, venner og Oslo tidligere, så jeg merker at det blir rart. Jeg beroliger jo meg selv mye med at jeg kommer til å være mye hjemme, og det hjelper litt. 
Jeg har vært hos mamma og pappa de siste dagene når C har vært borte, og det sier vel kanskje sitt. Jeg merker at jeg er ganske ferdig med leiligheten egentlig, jeg har jo faktisk vært mer borte fra den enn jeg har vært der de siste ukene. 

Nå tenkte jeg å komme meg ut av døren og på trening, før jeg må starte flytteprosessen. Wish me luck!

// Marty

Usikker

Tankene svirrer rundt i hodet mitt om dagen. Jeg syntes det er vanskelig å henge med på min egen hverdag og føler av og til at jeg står og ser på meg selv fra sidelinjen. Jeg føler på forventinger, krav og plikter, men mest av alt et driv om at jeg har lyst til noe. Jeg vet ærlig talt ikke hva. Jeg er 19 år gammel, og av og til føles det som om jeg er mange år eldre. Jeg prøver, prøver, prøver og feiler. Jeg lærer vanvittig mye, og jeg kjenner på et driv om dagen som jeg aldri tror at jeg har følt på før. 

Samtidig så er jeg sliten, glad, trist, sint, begeistret og surrete på samme tid. Jeg syntes det er vanskelig å ønske noe, og jeg skal ærlig innrømme at jeg iherdig forsøker å finne min egen plass og hvem jeg ønsker å være. Jeg jobber mye, og jeg vet at jeg til tider setter meg for høye krav - Og at jeg fort går i kjelleren hvis jeg ikke når de. 

Jeg føler så sjukt på det å være ung, og ikke ha peiling på hva jeg vil, hvor jeg skal og hvem jeg er. Jeg føler så sjukt på det at det er så mye jeg har på hjertet som jeg ikke tør å si høyt, men som samtidig brenner inne i meg. 

Jeg gjør mye rart, jeg sier mye rart og jeg tenker mye rart. Jeg liker å tenke at det er en del av det å være ung, jeg forsvarer det kanskje ovenfor meg selv. Mest fordi jeg er livredd for at det jeg gjør ikke er bra nok, og at folk skal syntes at det er teit. 

Jeg er livredd for å være teit. Ensom. Dum. 

Innerst inne, bak ordene, meningene og tankene så er jeg nemlig bare meg. Og jeg er redd, og jeg er liten, bitteliten faktisk. 

Hvis noen ler av det jeg gjør eller mener noe om hva jeg gjør, forsøker jeg å sette meg inn i deres situasjon og se saken fra deres øyne. Som regel så klarer jeg å forstå at det kanskje ikke er jeg som er problemet, men litt for ofte så er jeg enig med de - Enig i at jeg er dum, teit eller rar. Hvor komisk er ikke det?

Den siste tiden har jeg lukket meg veldig inne, og jeg har ikke turt å være like ærlig om meg selv som jeg egentlig vil. Mest av alt fordi jeg er redd for at mine tanker og følelser ikke er bra nok. At noen gidder å lese. 

Jeg skal åpne opp, i hvert fall litt. Jeg skal prøve. For jeg ønsker det så sykt. 

Det er mulig du ikke skjønte noe, men det gjør egentlig ikke jeg heller.

 

// Marty

Da jeg møtte Zlatan


 

Jeg har kun hatt et ordentlig forbilde noen gang, og det er den mannen her. Jeg har lest boken hans titalls-ganger, og jeg kan fortsatt bla opp boken hans for å bare lese - For å la meg inspirere. Det er noe med Zlatan både som spiller og som menneske som jeg digger! Jeg vet ikke om det er pågangsmotet, holdningen eller det at han aldri har gitt seg. Jeg har begynt å gråte når Zlatan har scoret mål og jeg har latt meg inspirere noe enormt. Han er så sårbar, så ekte og så kul. 

For to år siden møtte jeg han, og jeg får enda gåsehud av å tenke på det. FY SØREN for en fyr. 

// Marty

 

Jeg vil ikke se tissen din!

I dag morges satt jeg på bussen og gikk gjennom sosiale medier som vanlig. Jeg skrollet meg gjennom diverse nyheter, sladder og statuser, og når turen var kommet til Snapchat var det første jeg fikk slengt i ansiktet en halvslapp tiss. Fra en fyr jeg kjenner. En fyr med dame. I skam og frykt for at damen som satt bak meg hadde sett det samme som meg, gjorde jeg alt jeg kunne for å ikke gjemme meg under sete på bussen i skam. 

Det er fullt mulig jeg er veldig håpløs som ikke finner det interessant men...

Jeg liker ikke å få peniser slengt uoppfordret i fjeset.

Jeg syntes ikke det er tiltrekkende og attraktivt. 

Jeg kommer ikke til å gjengjelde.

Jeg får ikke lyst på deg.

Jeg vet ikke om det er et behov for å få oppmerksomhet, bekreftelse eller anerkjennelse, men jeg har overhode ikke lyst til å gi noen av delene. Jeg vet heller ikke om det gjøres fordi man føler seg mandig, men jeg vil mye heller hilse på deg enn tissen din. Det finnes så vanvittig mye som er mer tiltrekkende på menn enn penisene deres, så for guds skyld - By på noe annet! By på sjarm, by på en kopp kaffe, by på et smil eller på en hjelpene hånd. Hvis målet er å få en dame til sengs, så bommes det hvert fall totalt. 

Og når du har dame...

Please don´t. 



 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 
 

Les også: "Kjære du som sender datteren min penisbilder"

 

// Marty

 

Fra en trenerpappa

Gjesteinnlegg fra pappa

Jeg har så lenge jeg kan huske engasjert meg i idretten, det falt seg helt naturlig at barna mine skulle begynne med idrett så fort de var gamle nok. Det hender fortsatt ofte at jeg forteller de historier fra den gangen jeg var ung. "Du vet den gangen jeg scoret tre mål på hodet?... Med knekt arm?" Historiene blir bare bedre og bedre, og jeg ser tydelig forskjell fra den gangen, til nå. 

Jeg meldte meg som fotballtrener allerede når første barnet mitt var gammel nok til å begynne å spille fotball. I dag er det 15 år siden, og jeg trener fortsatt. For min del har det blitt det jeg har valgt å bruke fritiden min på. Det har vært fantastisk, og jeg har vært borte i mange talenter, mange foreldre, mange historier, mange skjebner og mange armbrudd (selv om ingen av de har scoret tre mål på hodet, med knekt arm...) 

Det diskuteres stadig rundt topping og satsing i idretten, og det stilles spørsmålstegn ved når man burde starte. Jeg skal innrømme at jeg har skiftet mening de siste årene, og jeg tror kanskje det henger sammen med at jeg har blitt mer voksen. Selvfølgelig skulle jo min talentfulle sønn satses på! I dag er han 22 år gammel, og har sluttet for lengst. Han syntes fortsatt fotball er gøy, men han ble ikke Norges nye fotballstjerne selvom jeg innerst inne håpet på det. 

Det skal være gøy å drive med idrett. Den dagen idrett slutter å være gøy, er det faktisk ikke vits å fortsette. Men det er ikke vår oppgave som forelder, trener eller støttespiller og bestemme når det ikke er morsomt å drive med idrett lenger. Det er ikke vår oppgave å bestemme hvem som skal bli best, og hvem som skal få trene mest. Det er vår oppgave å motivere, glede og heie. 

Jeg vet at jeg har bommet på mange talenter i løpet av min karriere som pappatrener, og de jeg trodde skulle bli best, ble aldri det. Men de som syntes det var gøyest, de holder hvert fall fortsatt på. Idretten er en arena for så mye mer enn prestasjoner. Det er en arena for utvikling, samhold og læring. Nå trener jeg et jentelag, og disse jentene lærer om å støtte hverandre, om å ha respekt og om moral. Det er en unik arena til å være sammen og få koble av fra en hverdag som ellers er fylt opp av krav og prestasjoner. Det er min oppgave å fokusere på hva de får til, og ikke hva de ikke får til, for det er det nok av andre som gjør. 

Det er greit å være god og ville satse, men det er ikke greit når det går på bekostning av de andre som kanskje ikke er fullt så gode i en alder av 12 år, eller de som kun spiller fordi det er moro og sosialt. Jeg mener det er viktig å trene sammen, og ikke skille - Uansett nivå. Det er nemlig fullt mulig å løse situasjonen best mulig, for alle. 

Det er ikke nødvendigvis de største talentene som lykkes, de som har best utstyr eller de som har foreldre som pusher mest. De barna som får bevare idrettsgleden, som tar på seg skoa, leker, lærer og opplever - Det er de som fortsetter og utvikler seg som spillere og enkelt individer. 

For hardt arbeid slår talent, om talentet ikke jobber hardt nok. 


 

// Pappa Trond
 

Til du som gir meg trygghet



 

Til den klokeste, tryggeste, snilleste og varmeste dama jeg kjenner. 

Takk for at du alltid er til stede, stiller opp og tar vare på meg. Takk for alt du alltid backer meg, heier på meg og setter pris på det jeg gjør. 

Du lærer meg så enormt mye, og du gir meg glede og omsorg. Jeg setter stor pris på at du veileder meg og for at du lærer meg forskjellen på rett og galt. Du inspirerer meg og overøser meg med kjærlighet. 

Du er sterk, fin og god. 

Kjære mamma, gratulerer så mye med dagen. Hipp hurra for at du er den du er og for at du er min mamma!

Jeg er enormt glad i deg.

// Marty 

Selvfølgelig er det greit!

Det blir mer og mer populært å vise seg selv naturlig og det blir mer og mer fokus på naturlig skjønnhet. Kvinnebladene hiver seg på trenden og viser frem rollemodeller uten sminke, der de forteller om sine naturlige skjønnhet. Men hver gang dette gjøres syntes jeg man fortsetter å lage uoppnåelige forestillinger om skjønnhet. For skjønnheten hylles, og det gis utrykk for at skjønnhet er betydningsfullt. 

Personlig så har jeg utfordret meg selv på det å ikke bruke sminke i settinger jeg tidligere ikke har turt, men mye fordi jeg har ønsket å bli mer komfortabel i min egen kropp og fordi jeg har ønsket å bli glad i meg selv slik som jeg er. Det har faktisk hjulpet, selv om jeg har en lang vei å gå. 

Vi gjør ikke ting noe bedre ved å normalisere naturlig skjønnhet, vi gjør ting bedre ved å gi mindre oppmerksomhet til skjønnhet. For sminke er ikke en svakhet, og jeg mener at det ikke er der problemet vårt ligger. 

Vi skal ikke oppdras med at det er feil å ville fremme seg fra sin beste side, at det er feil å ville se godt ut eller at det er feil å ville føle seg fin. Selvfølgelig er det greit å være fin, og selvfølgelig er det greit å ville føle seg fin! 

Det er greit å ville sminke seg - Man skal ikke snakke ned dette, for det er helt greit! Jeg mener heller at det kommer an på hvorfor man gjør det, og hvem man gjør det for. 

Det er greit å ville pynte seg - Vi må ikke snakke ned det å ville pynte seg og det å ha et ønske om å ta seg godt ut. 

Det er greit å ville ta vare på seg selv - Det er ikke rett å si at det å ville ta vare på seg selv fysisk og psykisk er feil. Jeg syntes det er godt å vite at det er andre som av og til går for lenge uten å shave leggene, klippe de slitte tuppene eller smøre de tørre armene, men vi skal ikke normalisere det såpass at det er feil å ville gjøre det. 

Vi har en forventing til skjønnhet og utseende, og jeg mener det er viktig å vise frem det ekte. Jeg vrenger meg av reklamer som skal få oss til å fornekte strekkmerker og uren hud, gjennom sin egen økonomiske interesse. Men ønsket om å ville vise frem seg selv fra sin beste side er ikke feil. Det er fantastisk at vi sakte men sikkert kan vise frem det normale, for jeg finner en støtte og trøst i det. Samtidig så syntes ikke jeg at jeg skal skamme meg fordi jeg liker å pynte meg, sminke meg eller freshe meg opp. 

Som sagt handler det om hvorfor vi gjør det, og hvem vi gjør det for. I dag satt jeg på nye vipper, og føler meg sinnsykt fin - Og det syntes jeg er greit. I vår kamp mot et bedre samfunn uten så forbanna mye press trenger vi fjes med mye sminke, lite sminke og null sminke. Det siste vi trenger er enda flere fasiter. Vi trenger mangfoldet!

Og vi trenger at det er greit. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


Gleder meg til den dagen det blir sjukt sexy å være glad! 

 

// Marty

Uken som gikk


 

Mandag, sol og ett steg nærmere varme dager. Jeg kunne ønske at været kunne være like fint som i går, hele sommeren. 

♥ Ukens go'følelse: Det er at jeg har fått tilbake litt motivasjon på de fleste områder egentlig, men kanskje mest på treningsfronten. Jeg er sikker på at det har noe å gjøre med været, årstiden og at Norge sakte men sikkert går inn i feriemodus... 

♥ Ukens øyeblikk: Det må være gårsdagen. Søndag var desidert ukens beste dag! Vi feiret bursdagen til mamma, grillet, spilte kubb og bare hang. Elsker sånne dager. 

♥ Ukens måltid: Moren til C lagde noe sikkelig digg når vi var innom de på onsdagen. Jeg elsker sikkelig husmanskost, og irriterer meg alltid over at jeg blir så mett. Tante Brit hadde laget verdens beste sjokoladeboller til bursdagen til mamma, og de scorer ganske høyt på listen de også altså...

♥ Ukens innlegg: Det må absolutt bli det jeg skrev om Zara, HER. Det ble jo egentlig mest skrevet i skuffelse og aggresjon, og det viste seg jo fort at jeg ikke er den eneste som hadde bemerket at de opererte med ekstremt små størrelser i enkelte plagg. I går skrev også danske BT om saken! 

♥ Ukens tanke: Denne uken har det vært mye frustrasjon og tanker. Mye fordi jeg den siste tiden har blitt ekstra sliten av at så mange mener noe. Det er tøft når folk kritiserer, "hater" og sjikanerer. Det er ikke hver dag jeg rett og slett syntes at det går like fint. Samtidig så lurer jeg på om man egentlig noen gang kan gjøre  noe annerledes uten at folk skal mene og dømme? Jeg elsker bloggen min, og jeg nekter å gi opp på grunnlag av at noen ikke liker det jeg gjør. Det er utrolig hvordan folk føler seg bedre ved at andre blir trukket ned. 


Denne fine dama kom hjem for å ha sommerferie i går, og jeg gleder meg SÅ til å se henne. 
 

♥ Ukens morsomste: Altså. Hvis ikke du har lest DETTE fra C, så må du bare gjør det. Er det mulig? Hahaha. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte når han ville på enda en hyttetur med gutta. Uff, det er vel sånn det blir etterhvert...... Han satt seg akkurat i bilen og dro, så ja. Han fikk vilja si ;)

♥ Ukens ønske: At døgnet kan få flere timer. Altfor ofte kunne jeg ønske at døgnet var dobbelt så langt. Men det er vel sant at jeg har like mange timer i døgnet som Beyoncé. Forresten, hun har jo blitt mamma igjen!! Aaaah.... Den dama ass. 

♥ Ukens sitat: Hver gang jeg skriver uken som gikk pleier jeg å lete frem et godt sitat. Men, forrige uke fikk jeg spørsmål fra en av de kuleste damene jeg kjenner om jeg kunne bidra med et sitat inn mot et av hennes prosjekter (noe som fikk meg til å grine... FOR en ære). Altså, snakk om å ikke være best når det gjelder... Jeg kommer ikke på et eneste godt akkurat nå! 

Ny uke, nye muligheter eller noe sånt. Jeg håper dere får en super uke, og masse lykke til alle som enda ikke er ferdig med eksamener og sånt. Dere er flinke <3<3

// Marty

Til Marty:

Hei kjæresten min. 

Først må jeg starte med å si at du så ekstra fin ut idag, og beklage at jeg har ligget og sovet til nå (Selvom det var sjukt digg). For det andre så må jeg si at badet er nyvasket og at jeg tenkte meg ut på en ganske så lang løpetur straks. Jeg må dessverre dra før du kommer hjem, og blir nok borte en god stund. Jeg vet at jeg har vært på tre gutteturer den siste måneden, og at jeg lovte å hjelpe deg med å flytte denne uka. Men Fabian inviterte meg akkurat med på en ny guttetur...
I morgen.
Jeg syntes jo det hørtes veldig gøy ut, hva tenker du? Han kalte det forresten golftur, og jeg har jo blitt så veldig glad i å spille golf. 

Jeg har forresten kjøpt disse til den veldig snille og flinke kjæresten min:


 

Jeg har allerede pakka baggen, så hvis du skulle bli ordentlig irritert så er ikke det noe stress altså. Skjønner at du da kanskje trenger noen dager for deg selv uansett. 


 

For jeg takket ja. 

Elsker deg. Hehe.

- Chris 

 

 

 

Hard to get


 

En venninne sendte meg en melding her om dagen. "Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, du MÅ hjelpe meg". Først tenkte jeg at de var noen eksamensnerver, venninnetrøbbel eller annet trouble in paradise. Jeg svarte selvfølgelig ja, og forsto i neste melding at alt dreide seg om et Tindermatch. Hun hadde møtt fyren ute samme helg, og de hadde virkelig funnet tonen. Han hadde med beste lovnad lovet at han skulle ringe henne, men det skjedde aldri. Nå var hun hypp på å ta kontakt, og jeg kunne virkelig ikke forstå problemet.

Det kan jeg ikke nå heller.

Hvis du har vært forelska, betatt eller interessert i noen, noen gang - Så kjenner du antakeligvis følelsen av å overanalysere alt. Venninnen min hadde siden møtet deres analysert alt, til og med antrekket hans. Hun hadde altså begynt å interesse seg for typen som har barisbilde som profilbilde på Tinder, etterfulgt av et bunadsbilde med gutta på 17.mai. Han hadde blunket til henne på byen, og de hadde snakket om alt mulig rart hele kvelden. 

Problemet til venninnen min var at hun ikke visste hvordan hun skulle gå frem, om hun skulle ringe, sende en melding (tinder eller SMS) eller la det gå. Det er for så vidt de tre alternativene som oftest gjelder, og jeg prøvde i herdig og forslå at hun enten bare måtte ringe han eller la det gå. Nå skal det sies at jeg nå har vært i et ganske så godt og stabilt forhold en god stund så det er fullt mulig at jeg har mistet noen av de tankene der - MEN, jeg undrer fortsatt på hva problemet er, og var.

Venninnen min lurte selvfølgelig på om han kunne ha playa henne, og jeg sa at det ikke er å playe noen når man bare snakker sammen ute på byen. Hun lurte på om hun ikke hadde vært så fin som han trodde. Og det beste av alt: At han hadde død, blitt kidnappet eller at en i familien hans hadde blitt alvorlig syk. Da fikk hun et snev av dårlig samvittighet, som for så vidt gikk fort over når hun stalket han på Instagram og så at han hadde vært i bursdag men de såkalte 17.maigutta kvelden før. 

Hovedproblemet til venninnen min var nemlig at hun syntes han som gutt burde ta kontakt, og at det ble feil hvis hun gjorde det. 

HALLO! 

For noe fjas, kjas og bullshit. Konklusjonen hennes ble også dette, at hun ikke kunne ta kontakt fordi det burde være gutta som gjør det. Så hun mista altså den Tindermatchen, til tross for at det hadde blitt såpass at de hadde delt nummer. 

Altså, tenk om barisbunadsmannen var drømmemannen, og at hun lot det gå - Fordi hun mener at det er guttas jobb å ta kontakt. 

Sier bare 2017. 

 

// Marty

 

 

Be de holde kjeft, og tren videre.

Jeg kan umulig være den eneste som har fått med meg at Fitness24Seven har laget et eget treningsrom for jenter. Personlig visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte når jeg så det. For jeg stusser litt på forklaringen og bakgrunnen for at de har gjort det. Hvis den oppriktige grunnen er at jentene føler et ubehag når de trener med gutter og at de føler at de ikke får være i fred - Da mener jeg at man tar tak i HELT feil enda av problemet. Det er skremmende at det i denne saken er snakk om voksene mennesker, for hvis det er et problem at kvinner og menn trener sammen, fordi mennene oppfattes ubehagelig mener jeg at det er feil mennesker som må finne løsninger. Strengt talt sett burde vel disse mennene i såfall burde få forbud mot å trene der. 

Jeg trener selv på treningsstudio, og tanken har aldri falt meg inn at jeg skulle ønske at jeg hadde et eget rom å trene på. Faktisk opplevde jeg tidligere denne uken å finne dette bildet av meg selv på nettet:



 

Jeg ønsker å påpeke at dette bildet er tatt i damegarderoben. Men jeg gikk ikke til ledelsen for å spørre om et eget rom å skifte i. For problemet ligger vel heller i våre holdninger. Jeg mener det er å skru tilbake tiden og sette er grovt spørsmålstegn ved likestillingen når man iverksetter tiltak som dette. Jeg vil tørre å si at de drar det så langt som å sykeliggjøre kvinnene, og jeg lurer på hva vi som damer hadde sagt hvis mannfolka hadde fått et helt eget, hellig rom - Der du skulle slippe å trene med oss. 

Vi har et enormt fokus på kropp og utseende, og vi bekjemper ikke noen av delene ved å kle på oss, lukke dører og finne oss i at vi blir skilt fra hverandre. Jeg forstår at det er gunstig for treningssenterne, og jeg kan forstå argumentene som handler om at man som kvinne føler at man kan slippe seg mer løs, slappe av og at man kan få svetteringer uten å føle seg ubekvem. I bunn og grunn handler jo dette om kropp, selvfølelse og selvtillit, og det er jo også der vi må begynne. Hvis kropp kunne få vært kropp, hvis man kunne trent uten at hensikten handlet om at man skulle bli deilig, hvis mannfolka kunne sluttet å objektivisert og hvis vi damer kunne vært litt rause, og ikke så kritiske til hverandre - Hadde vi sluppet dette. Dette er selvskapt, og jeg nekter å finne meg i det. 

Her er dermed et bilde av rumpa mi, til du som snikfotograferte meg, og til de eventuelle mannfolka som ikke klarer å holde øynene sine for seg selv (dessverre i ført sofatruse). 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

// Marty

 

En annerledes sommer


 

Heialleihopa. Lørdag, jobb og C kommer endelig hjem fra en liten hyttetur han har vært på. Jeg vil også på hyttetur.... Haha:( C og jeg har prøvd å komme oss på hans familiehytte nå i snart ett år, og det har enda ikke skjedd. Haha, er det mulig... 

I går skrev jeg om hvorfor jeg valgte å slutte på videregående. Du kan lese det HER. I den forbindelse fikk jeg en kommentar om at jeg burde slette innlegget, fordi det kunne påvirke andre ungdommer dårlig. Min beslutning handler jo verken om at jeg syntes videregående er dumt, eller at jeg ikke syntes at det er viktig. I bunn og grunn handler det jo kun om at for min del, var det den beste løsningen.

Jeg anser ikke meg selv som en drop out, i og med at jeg fullfører videregående. Men jeg oppfatter det som en enorm tabu å gjøre noe annet enn hva som forventes, uten helt å skjønne hvorfor. For videregående er viktig, men det finnes så vanvittig mange måter å gjøre det på - Til tross for at man tror og føler at det kun finnes en eneste fasit. Jeg tror faktisk det hadde vært flere som fullførte videregående hvis man åpnet for flere muligheter å gjøre det på. Jeg syntes også det er synd at man sier at det påvirker dårlig, for det er snakk om forskjellige historier og muligheter. Jeg ser på det som en mulighet å få gjøre det på den måten jeg gjør - Og overhode ikke noe som er negativt. 

Vi er vanvittig heldige som har de utdanningsmulighetene vi har og vi er heldige som har så mye å velge mellom. Det er til en stor grad opp til oss selv om vi ønsker å benytte oss av de eller ikke, men vi burde hvert fall ikke flire det bort eller stresse det bort. 

Den største forskjellen fra i år til tidligere er at jeg ikke har hatt ferie i hele år. Det er rart, uvant og jeg kjenner det på kroppen. Samtidig så trives jeg godt i hverdagen og i mitt forsøk på å ha rutiner. Sommerferien i år er overhode ikke på åtte uker, men på en måte så er det liksom helt greit. 

Jeg syntes altså ikke at det er negativt å fortelle om andre måter å fullføre på, jeg vil heller påstå at det er en styrke, for ikke snakke om en gode vi er så heldige å ha. Til syvende og sist så handler det jo om å veilede oss og gjøre oss klare for voksenlivet, og voksenlivet har jo en haug av forskjellige veivalg. 

 

// Marty

 

Jeg er usikker

Hey dere! Jeg skulle gjerne ropt ut at det endelig er fredag, men jeg har ikke "fredagsfølelsen" i det hele tatt. Jeg savner litt den tiden der det var obligatorisk med taco, Idol og digg på fredagskvelden. Nå skjer det liksom så mye annet, og når jeg jobber så mye som jeg gjør har jeg sjeldent fri på lørdager lenger. Helgen er liksom ikke helt det samme som før, men sånn er det. Kanskje følelsen av helg kommer tilbake når man får barn en gang? Ikke vet jeg. I såfall. Denne uken har vært fin, innholdsrik og hektisk. Det er synd at det har bøttet ned i hele dag, for jeg trodde sommeren var på vei. 

Jeg har lenge tenkt på om jeg skal åpne snappen min. Mye fordi jeg ikke klarer å dukke så altfor dypt inn i mitt eget kommentarfelt og fordi jeg føler at jeg så gjerne skulle være tilgjengelig på en av plattformene. Jeg har bevisst stengt snappen min fordi jeg vet at jeg ikke vil klare å svare på alt, og fordi jeg ikke kan sitte å snappe med forskjellige mennesker om hva som skjer. Og rar som jeg er tar jo samvittigheten over da! Jeg snakket med Anne Brith om det i går, og hun sa det så fint at det var jobben hennes, og at det for henne var en selvfølge å være tilgjengelig på snap. Hmmm... Jeg vurderer det. Hvert fall å prøve kanskje? 

Hva tenker dere?

xxx

// Marty 

Derfor sluttet jeg på videregående.

Det snakkes idag om hvor mye tid på skolen som kastes bort på tullball, hvor mange dager skoleruta burde inneholde og hvor feil inntrykk elevene får av inngangen til arbeidslivet. Jeg valgte å slutte på videregående, og dette er en av grunnene. Jeg sluttet fordi det var for mye dødtid, og fordi jeg ville ut i arbeidslivet. 

Det er ingen hemmelighet at det er et enormt press på skolen, og dette presset er tøft. Jeg ser alle argumentene om at arbeidslivet også er tøft, men jeg mener at man ikke kan sammenlikne en 16 åring, og en 40 åring. Det skal være greit å syntes at det er tøft, at det er mye press og mange forventinger når man går på skolen. Jeg syntes det, og for min del kunne det bli så ille at jeg ble syk. 

I arbeidslivet trives jeg derimot mye bedre, til tross for mye mindre ferie og lengre dager. Og det er her jeg mener det skurrer.

Jeg kan, så lenge jeg kan huske, huske månedene etter påskeferien som behagelige på skolen. Det har de siste årene vært tynget av eksamener, muntlige tester og ting som har vært både tungt og krevende. Samtidig så har det vært enormt mye fritid og døtid, og mye av denne døtiden har vært obligatorisk å delta på. 

Det har vært obligatorisk å være tilstede når jeg overhode ikke har trengt det. Jeg har full forståelse for at det i utgangspunktet skal være sosiale, gode sammenkomster, men jeg ser ingen verdi i å se tre filmer i løpet av en skoledag, fordi man må være tilstede. Som oftest har det endt med at man har fått reise hjem mange timer før man skal, eller at man kun har trengt å møte opp. 

Derfor valgte jeg heller i år og ha mange eksamener på egenhånd, og komme meg ut i arbeidslivet. For all den tiden jeg de siste årene har "kastet" bort på skolen, kunne jeg jobbet og gjort mye annet som er mye mer nyttig og viktig. 

Jeg vet at skolen er en viktig sosial arena, og man skal få lov til å være ungdom, prøve og feile. Men jeg oppfatter skoleåret som rotete, og at det overhode ikke er tilrettelagt for elevene sitt beste. 

For det stemmer at man som skoleelev har mye skole, fritidsaktiviteter, ekstrajobber, og hvis man først skal ha all denne døtiden burde vel den kunne brukes til noe konstruktivt? For jeg har aldri funnet det spesielt motiverende og givende å sitte inne, uten å lære noe som helst - Kun fordi skolekalenderen sier at vi må. For hvorfor er det ofte slik at det er lagt opp til mer undervisning etter at eksamen er gjennomført? 

Skolen er viktig, men hverdagen er rotete. Jeg vet at skole er til for vårt eget beste, men det trengs en oppussning. 

Og den trengs nå.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs



 

 

// Marty

 

 

Kun tynne mennesker kan bruke skjørt.

Er det noe det er mye av, så er det utsagn og myter knyttet til kropp og sex. Her er noen av de jeg syntes er merkeligst: 

 

1. Kun tynne kan bruke skjørt:
Dette er noe jeg har hørt flere ganger, og jeg har til og med sett artikler der moteeksperter sier dette høyt. I tillegg kommer det ofte tips om hvordan man kan kle seg slankere når man er tjukk... Det er da selvfølgelig greit å bruke skjørt, uansett hvordan man ser ut! Vi kan godt diskutere hva som er flatterende eller ei, men holdninger som dette gjør at blant annet klesbransjen stadig vekk lager "du er stor og tjukk" klær i stedet for å utvikle størrelsesreportoaret sitt. 

2. Store mennesker har lyset av når de har sex:

ALTSÅ. Sex har da ingen som helst regler for lys, eller størrelse. En større kropp fortjener ikke noe mindre oppmerksomhet, og skal ikke ses noe mindre enn en tynnere en. 

3. Høye mennesker kan ikke bruke høye heler:

For ett år siden skrev faktisk en av Norges moteplattformer dette: "Følelsen av å være en sjiraff på høye hæler er ikke særlig appellerende for noen, men er dessverre en realitet for mange høye jenter. Kjæresten blir ukomfortabel og spør om du vær så snill kan du bruke de lave sandalene i kveld, og venninnene dine blir så små der de går ved siden av deg med høye boots". Selv er jeg 1.80 cm, og selvfølgelig kan jeg gå i høye heler? Jeg har ALDRI følt meg som en sjiraff og kjæresten min er lavere enn meg når jeg bruker det. Klarer ikke han å fikse at jeg vil gå på høye heler og føle meg fabulous, er det faktisk hans problem. 

4. Folk som ligger med store mennesker må like det litt "kinky":

Jeg tror neppe det er en eller annen syk greie som gjør at noen vil ligge med noen fordi de er større. Jeg vil heller tro at det er fordi de syntes det er sexy, vakkert og attraktivt. SELVFØLGELIG kan store mennesker være seksuelt attraktive! 

5. De som er lave kan ikke bruke lange kjoler. 

Fordi de ser enda kortere ut da eller? De fleste kjoler kan sys opp, så hvis du er lav - Gå så mye du vil med lange kjoler. Det er ikke slik at lange mennesker er de eneste som kan bruke lange kjoler. 

6. Kan store mennesker onanere?

Det er ikke slik at det finnes et fasit svar på hvem som kan onanere vel?! 

 

For ja, vi må snakke om sex og vi må snakke om disse mytene og jeg lurer oppriktig på hvor de kommer fra. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


 

// Marty

Er du stolt av Grunde?

Hey dere! Jeg har svart på en del av spørsmålene deres, check it out: 


 

♥ Hvor henter du inspirasjon til nye innlegg?

- Godt spørsmål! Jeg har mye på hjertet, kanskje? Jeg tenker sånn at det skjer ting i media, i ens eget liv og i verden hele tiden - Og det er alltid noe å skrive om.

 

♥ Når flytter du og Christian?

- 1.august!!! Æh. Det er så nære. Jeg fant ut at jeg skulle hjem allerede 16.august i går da, så jeg kommer hjem en tur, eller til Stavanger ganske fort...

 

♥ Skal du reise noe i sommer?

- Jeg skal innrømme at denne sommerferien kommer til å handle mest om å flytte og jobbe. Det kommer nok til å gå skremmende fort! Men, C og jeg skal en tur til Spania i juli. Etter det er det flytting, før en tur til Stavanger i midten av august. Jeg håper jeg får tid til å reise bort en tur i løpet av høsten også. 

 

♥ Er du redd for å bli sett på som sur og bitter siden du kjefter mye på bloggen?

- HEHEHEHE. Nei. Overhode ikke faktisk. Jeg skriver to til tre innlegg på bloggen hver eneste dag, og de er så varierte og forskjellige at jeg tror de som tenker det må begynne å lese alt det andre også. Jeg tar opp mye jeg har på hjertet, men det betyr overhode ikke at det er kjeft :-) 

 

♥ Er du like mye med Grunde som før?

- Grunde er min bestekompis, og vi har daglig kontakt selvom vi ikke møtes hver eneste dag. Jeg er evig takknemlig for han!


 

♥ Er du stolt av Grunde etter han var med på PH?

- SELVFØLGELIG. Jeg er så stolt at jeg dåner. For en fyr!

 

♥ Kunne du vært med på Paradise selv?

- Haha. Godt spørsmål. I utgangspunktet nei, og hvert fall ikke slik livssituasjonen min er akkurat nå. Samtidig tror jeg det hadde vært SJUKT interessant og sett en som meg der inne, haha. 

 

♥ Skal du gjøre noe mer TV, vil du det?

- Vi får se ;) Men ja. Jeg elsker det.

 

♥ Når fikk du mensen?

- I 7.klasse tror jeg. Ah, husker det så forbanna godt. Må nesten fortelle om det en gang!

 

♥ Er du redd for å være ensom når du flytter?

- Jeg tror jeg blir gal hvis jeg skal være redd for det før jeg flytter. Samtidig så er jeg faktisk ikke engstelig for det overhode! Men det blir en spennende utfordring og jeg vet at mye avhenger av meg selv. Jeg er mer redd for hvordan leilighet vi får fremfor at jeg skal være ensom. Om det er for at jeg vet at det kommer til å ordne seg eller fordi jeg ikke vil tenke på det vet jeg ikke.... Samtidig så mener jo jeg at det er forskjellige måter å være ensom på!

 

♥ Har du noen gang farget håret?

- Nei. Jeg skal faktisk til frisøren og stripe det litt neste uke :-)

 

♥ Leser du noen andre blogger og hvem ser du på som din største konkurrent?

- JA! Men jeg leser ingen daglig. Jeg surrer rundt, klikker meg inn her og der. Det er jo litt for å følge med, hente inspirasjon og lese hva andre skriver. I forhold til klesinspirasjon så henter jeg mest fra utlandet, men jeg er oftere inne på diverse nettaviser enn andre blogger haha. Jeg er min egen største konkurrent. Helt på ekte. I bransjen "konkurrerer" man jo mot alle. MEN!!!!!!!!! Jeg syntes faktisk at altfor mange er dårlige til å omtale hverandre og bruke hverandre positivt. Jeg syntes det er kult når man kan utfordre hverandre litt og diskutere ting man ikke er enige i, men man skal faktisk unne andre suksess. 

 

xoxo

 

// Marty

Jeg vet at trening er bra, jeg lyver om jeg sier noe annet

(Dette var det eneste treningsbildet jeg fant i farta... Tar altså svært sjeldent treningsbilder av meg selv)
 

Jeg har fått tilbake treningsmotivasjonen. Den dukket opp fra ingen sted, og jeg stor trives med det. For første gang på lenge er det lystbetont, og det gjøres fordi jeg vil, ikke fordi jeg føler at jeg må. Jeg ønsker å ha et bevisst forhold til både kropp og trening, men jeg skremmes litt når noen gang på gang påpeker at man er et dårlig forbilde fordi man trener. Jeg vil nemlig tørre å påstå at man da har misforstått litt. For konseptet med trening har muligens tatt litt av, for det handler om så vanvittig mye mer enn kropp og utseende. 

På en måte skulle jeg ønske at trening kun ga utslag på vår psykiske helse - For den blir faktisk bedre av å trene. 

For jeg tror ikke vi kan normalisere holdinger om at sunt kosthold og trening er feil. For det stemmer jo overhode ikke. Det vi må ta tak i er holdingene til hvorfor vi gjør det og finne gleden til å gjøre det. For hvis målet kun er å bli digg, få sprettrumpe og smalere midje, kan det umulig være lystbetont, og det er vel da trening ikke er bra?

For trening har blitt så forbanna glorifisert, og alt handler mest om hvordan du kan trene deg smalere, lettere og større. Det handler ikke om hvordan du kan trene deg mer positiv, gladere og til en bedre psyke. Det å trene har blitt status og prestasjon som mye annet, og jeg nekter å la det bli enda en arena der jeg føler at jeg må prestere for å holde følge, og for å være bra nok. 

Jeg vet nemlig at trening er bra for meg, og jeg lyver hvis jeg påstår noe annet. Selv er jeg ekspert på å finne unnskyldninger for å slippe, og jeg ønsker heller å bli flinkere til å akseptere at jeg ikke gidder, orker eller har motivasjon, fremfor å finne alle andre unnskyldinger for å la være. 

I vår kamp mot kroppspresset er vi flinke til å bygge opp en rekke gode holdinger, men vi må ikke glemme hva som er bra for oss. Merk at jeg ikke viser til vekt eller størrelse, men at trening på ingen måte er feil, og at vi må slutte og snakke ned trening og gode vaner. 

Man aksepterer nemlig ikke kroppen sin noe mer eller mindre hvis man spiser tre kuler is fremfor tre gulrøtter. Så vi må slutte og lage fasiter, og heller forsøke å lage vår egen fasit, og finne en balanse for hva vi syntes er greit. Jeg er ikke et dårlig forbilde om jeg velger å trene eller ei. Samtidig er det ikke min oppgave å lage maler andre kan stå fritt til å sammenlikne seg med. 

For vi må ta vare på oss selv, for det er så sinnsykt verdt det. 

// Marty 

 

 

Er jeg redd?

OKEI. Tidenes surr, velkommen inn: 

Det gikk opp for meg hvilken dato det er idag. Hvor fort timene, dagene og ukene går. Mamma ringte meg tidligere idag og spurte når jeg tenkte vi skulle flytte ut av leiligheten. Herregud. Leiligheten som jeg føler at jeg akkurat har flyttet inn i, men som jeg aldri har rukket å føle meg hjemme i. Det har vært halvveis, halvhjertet og et forsøk på å trives i et kaos av fullbookede dager og svett treningstøy. Vi har knapt en uke igjen i leiligheten før vi begynner å pakke ned, og jeg har et behov for å utsette det, uten å vite hvorfor. For jeg er ikke redd for å flytte, oppleve og få enda flere erfaringer. Jeg er redd for å feile, for at jeg ikke vil ha det bra og jeg er kanskje bittelitt redd for å leve. 

Jeg er en sikkelig kontrollfreak, og tanken på å bo i pappesker og kaos gir meg et snev av panikk. Æsj, er jeg den eneste? Jeg gleder meg sånn til å kanskje falle litt til ro, få en struktur og kanskje en plan. På en måte vet jeg at det ikke vil skje, for jeg har valgt alt annet en trygge, stabile og rolige rammer. Jeg liker livet på farta, og det å flytte burde vel være skummelt? Fjernt? Vanskelig? 

Jeg vet ikke om jeg syntes det. 

Jeg har så tro på at det blir bra. På en måte så har jeg jo ikke noe annet valg, for det skjer selvom jeg ikke er klar. Jeg står jo hundre prosent inne for valget mitt, men det er skummelt å dra fra det jeg ser på som trygghet. 

Kanskje det er på tide å skape min egen trygghet? 

Eller noe.

 

// Marty

Ny motivasjon


 

Hey people! Jeg er i Skien akkurat nå. Solen tittet akkurat frem og det er SÅÅÅ deilig. Vi turet hit i dag morges i og med at C skulle trene på is idag. Vi må hjemover i kveld alt, men det er hyggelig å være en svipptur innom. 

Jeg har fått sikkelig treningsmotivasjon i det siste. Jeg vet ikke helt hva som skjer, for det er altfor lenge siden sist. Jeg tror kanskje det henger litt sammen med at temperaturene er litt deiligere, at dagene går litt smidigere og at livet er fint. Det er deilig, for jeg merker hvor mye det gir meg. Jeg er så flink til å nedprioritere det å trene når dagene er fulle av alt annet, til tross for at jeg vet hvor godt jeg har av det. 

Jeg har alltid trent og likt å bevege meg, og det gjør jeg fortsatt. Samtidig så har jeg til tider følt at jeg har trent for å trene, uten noe som helst glede. For min del har det blitt totalt kræsj, for hodet har ikke hengt med og tankene har vært på alt annet enn det positive. Jeg syntes derfor at det er ekstra deilig at motivasjonen og gleden sakte men sikkert kommer tilbake. Jeg har faktisk allerede begynt å lete etter en treningssenter i Sverige, så jeg håper at motivasjonen holder seg gjennom sommeren! Jeg skal jo innrømme at det hjelper litt å være sammen med C, som egentlig lever av å trene. Han drar på trening hver morgen, og det gjør at jeg ofte får et lite spark bak. 

Så, jeg tror treningsgarderoben min må ryddes litt i, kanskje jeg også skal kjøpe meg ett par nye joggesko. WOHO! 

xxx

// Marty

Zara, vi må ta en prat


Den hvite buksen er en størrelse 42, den rosa er 44. 

Kjære Zara.

Dere er en av mine favorittbutikker. Dere er rimelig, dere har mye å by på og dere henger med på alle trender. 
Jeg pleier å få det meste hos dere, alt fra kjoler til fest og t-skjorter å sove med. Jeg anser meg selv som helt normal, og jeg forsøker i herdig å akseptere meg selv. Dessverre, så gjør dere det ofte litt vanskelig for meg. Dere gjør det vanskelig for meg fordi mye av det dere har å by på ikke passer. Det passer ikke til tross for at jeg bruker de størrelsene dere i utgangspunktet byr på. Jeg blir lei, jeg blir sint og jeg blir fortvilet. 

Jeg liker vanligvis ikke å snakke høyt om størrelsen min, men jeg tenkte jeg skulle sette det litt i perspektiv. Jeg er 180 cm høy og er vanligvis en størrelse 40, av og til en 42, og en sjelden gang en 38. Størrelsesrepertoaret deres går så høyt, men allikevel passer det ikke. Når dere går opp til størrelse 44 i noen plagg, og de fortsatt ikke passer, så vil jeg tørre å påstå at det er noe veldig galt. 

Jeg vet ikke hva dere forslår som løsning, at jeg slanker meg eller at dere utvider? For dette gjelder ikke bare meg, dette gjelder enormt mange også. Jeg syntes det er synd at dere ekskluderer en så stor gruppe mennesker, for det er akkurat det som gjøres. Jeg forstår at dere følger internasjonale standarer, at dere ikke har noe behov for å utvide og at folk handler uansett. Men jeg vil ikke høre argumentet med at jeg bare kan gå å finne meg klær et annet sted - For jeg kan ikke alltid se bort, og finne noe annet. 

Jeg forstår at alt ikke kan passe alle, men dette skjer gang på gang. For en stund siden postet dere denne reklameplakaten: 



Jeg velger å la plakaten tale for seg selv. Men jeg sliter litt med å elske kurvene mine etter besøket hos dere. 

Så, jeg hadde satt pris på om dere kunne svart meg. Er det meg eller dere det er noe feil med? 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

 

Hvordan er egentlig hverdagen min?

Hei dere! Jeg håper dere har det bra, trygt, godt og at dere smiler, ler og trallala. Jeg er på jobb nå, og flyr rundt, hehe. Jeg får stadig spørsmål av folk som lurer på hvordan hverdagen min ser ut, hva jeg gjør og hva jeg ønsker i fremtiden. Per dags dato tar jeg jo siste rest av videregående som privatist, men jeg har planer om å ikke lese noe i juli, etter som jeg har lyst på litt sommerferie. Det er klart at det tar tid, men det er jo ikke noe jeg bruker hele dagen på lenger. Bloggen er det jeg elsker å drive med. Samtidig så gjør jeg jo mye ved siden av!

Jeg har siden oktober jobbet for Day Birger et Mikkelsen, en jobb jeg ELSKER. Jeg trives så godt og jeg liker veldig godt å ha noe annet ved siden av bloggen. Der er jeg på en måte "bare" Martine og der er jeg nødt til å være til stede. Der er jeg både i butikk og har ansvar for sosiale medier, noe som passer meg midt i blinken. Dette er en jobb jeg har lyst til å prøve og holde på selv om jeg flytter til Sverige. Logistikken har jeg ikke helt klar enda, men vi får se... I tillegg til dette er jeg Social Media Manager som det så fint heter, hos Norwegian Fashion House. Dette er noe som ikke er fast, men som er nå og da. Det går rett og slett ut på å hjelpe norske designere med sosiale medie profiler og utvikle de. Dette er en liten jobb, men som jeg setter pris på. 

Som du hører så går hverdagen rundt. Jeg trodde at jeg skulle få litt bedre tid etter at jeg sluttet på skolen, men det er tvert i mot. Forskjellen nå er at ting er veldig lystbetont og fint. Dagene er travle, men bra!

Selvom man blogger så får man ikke hundrevis av mails om dagen og man er ikke i møter 24/7 slik det kanskje virker. Men jeg elsker det å ha denne bloggen, og jeg håper den bare kan bli bedre og bedre. Jeg tenker hele tiden på hva jeg kan gjøre for å utvikle den, og gleder meg til tiden fremover.

xxx


 

// Marty

 

12 ting som gjør meg glad



 

Det er mye som gjør meg glad, og her er 12 av de tingene:

 

♥ Når jeg kommer hjem til middag. Aaaah, det er så deilig når man er skrubbsulten også står middagen allerede på bordet... Skjer dessverre ikke oftere enn det må, hehe...

♥ Når jeg tror jeg har mer penger på brukskonto enn jeg egentlig trodde. Det er ekstra kjipt motsatt da, haha!

♥ Hvis noen holder opp døren for meg eller er sikkelig gentleman. Det er så sjeldent det skjer, og da er det ekstra hyggelig når noen gjør noe sånt. 

♥ Når noen gir et kompliment! 

♥ Når noen hjelper noen fremmede uoppfordret. Sånn som å følge noen som trenger hjelp over veien, med bilen eller med å bære poser.

♥ Når noen smiler og sprer positiv energi. Jeg elsker hvis fremmede spøker i kassen på butikken for eksempel!

♥ Når det kommer nye episoder eller sesonger av mine favorittserier.........

♥ Ferske bakevarer. Det er så sjeldent jeg kjøper bakevarer, og mye av det kommer av at jeg ofte blir så sinnsykt skuffa. MEN! Hvis jeg er inne i en butikk eller på en kafe med ferske bakevarer... ALTSÅ nam!!

♥ Når folk faktisk klarer å heie på hverandre. Jeg mener jo at man skal kunne være uenige og diskutere seriøst, men da føler jeg at man på en måte bygger hverandre opp og at man på en måte heier på hverandre. Det er så mange som ikke unner andre å få det til, så når noen backer andre blir jeg sikkelig inspirert og glad. 

♥ Når jeg har en sikkelig god dag på trening og føler meg sikkelig bra!

♥ Når jeg klarer å bake en perfekt brownie....

♥ Når jeg får blomster! Jeg ELSKER å få blomster.

Ble nesten glad av å tenke på alt dette jeg altså. 

xxx

// Marty

Jeg er redd for islam.

I den siste sesongen av Skam er det Sana som har tatt hovedrollen, hun har tatt oss med i en verden bestående av sin egen frustrasjon og religion. Hun har fortalt om hvordan det er å stå mellom forskjellige kulturer og hvor vanskelig det er å føle at man aldri strekker til. Jeg forstår Sana godt, jeg forstår at hun er sint og at hun er fortvilet. Det rare er at jeg faktisk klarer å kjenne meg igjen, ikke i religionen. Men i følelsene hun snakker om. 

I formiddag kom det frem at regjeringen vil forby ansiktsdekkende plagg i skolen, og jeg er helt enig. Jeg er enig fordi det handler om kommunikasjon, fordi det handler om trygghet, fordi det handler om å bli kjent. 

Jeg er åpen for mangfold, jeg er åpen for forskjellige kulturer og jeg er åpen for flertall. For min del handler det ikke om verken kritikk av mennesker eller av religion, men om min egen skeptisk og min egen trygghet. For jeg finner det fremmed og jeg lyver hvis jeg sier noe annet enn at jeg syntes det er skummelt. Jeg skal ikke trekke inn kort som at det er kvinneundertrykkende, for i denne settingen så handler det i utgangspunktet om noe annet. Det handler ikke om de som bruker det, men om vi som ser det og vi som ferdes med det. 

For åpen kommunikasjon burde gjelde for alle, og ikke bare for noen. Bruk av ansiktsdekkende plagg gjør at kommunikasjonen blir mangelfull. Det lager skaper skille, et skille mellom oss, mellom kommunikasjon og mellom trygghet. Og det skille klarer jeg ikke å støtte. 

Så ja, jeg er positiv til at man forbyr ansiktsdekkende plagg. Men ikke nødvendigvis av samme grunner som nettavisene sine kommentarfelt mener. For disse kommentarfeltene er begeistret for nyheten, men ikke nødvendigvis fordi barna deres skal kunne se læreren sin i øynene, men fordi de bærer et generelt hat ovenfor Islam. Om det kun er hat, eller om det også er en dose frykt vet jeg ikke. Men disse holdningene smitter, og respekten ovenfor muslimer i arbeidslivet blir automatisk svekket - fordi "vi burde sende alle muslimer tilbake der de kommer fra, fordi det ikke bor noe godt i dem". 

Jeg er også redd for Islam. Jeg er redd fordi jeg ikke har kunnskap, fordi terroristene bomber i Allah sitt navn og fordi media fremstiller de som syndebukker. Men jeg har venner som spiller fotball, som jobber i klesbutikk, som er på fest, som synger, som danser - Men som også ber til en annen gud enn vi helst ønsker.
Vi trenger at de er litt smidige med oss. At vi kan møte de, se de i øynene og kommunisere slik vi ønsker. De må ha forståelse for at vi føler det som vi gjør. De må informere oss, og de må ikke stenge seg inne. Hvis de setter seg på bakbena skapes det et enda større skille, og det er det skillet som er farlig. 

Skam gjør et tappert forsøk på å gjøre oss litt smidigere og for å få oss til å forstå litt bedre. Jeg tror vi trenger det, jeg trenger det hvert fall. Jeg er ikke nødvendigvis redd for ansiktsdekkende plagg fordi det representerer Islam, men fordi jeg ikke vet hva som er under og fordi jeg overhode ikke klarer å relatere meg til det. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


 

// Marty

 

 

 

 

 

Uken som gikk

Hey alle i hopa. Håper dere hadde en fin uke forrige uke, og at dere er klare for en nyyy! Jeg har akkurat spist litt og skal snart hive meg rundt for å trene litt. 

Ukens happening: Det må ha vært Årets Stylista 2017-festen som ble holdt på onsdagen. Det var veldig hyggelig og ikke minst gøy. Jeg møtte flere av de jentene det alltid er hyggelig å møte, og da blir det automatisk hyggelig. Grunde gjorde også kvelden ekstra bra!

 


 

Ukens tanke: Jeg har tenkt mye på at jeg må komme inn i litt mer faste rammer. Siden jul har hverdagen vært som en karusell, og jeg håper jeg kan få litt mer struktur i tiden fremover. Jeg vet at sommeren kanskje ikke er den årstiden der det er enklest å ha faste rutiner, men jeg skal allikevel forsøke. 

Ukens ønske: Trening gir meg energi, det gir meg en god følelse og det gir meg en følelse av mestring. Det har alltid vært en stor del av livet mitt, og noe av det beste jeg vet er følelsen av å oppnå noe og ikke minst få utløp når jeg trener. Derfor har jeg bestemt meg for å bli enda litt flinkere til å faktisk prioritere det. Jeg vet hvor bra det er for meg, og da er det faktisk opp til meg selv å prioritere det og gjennomføre det. 

Ukens måltid: Altså, i går slo jeg på en eller annen stortromme som jeg aldri slår på haha! Jeg har lovet C hjemmelagd middag altfor lenge, og fant ut at i går var dagen. Ytrefilet, poteter, masse digge grønnsaker og saus, altså... Det var altså SÅ digg. Vi spiser jo alltid middag, men lager ofte noe kjapt som salater, kylling og den slags. Det blir fort sånn når jeg ofte er hjemme veldig sent og han trener hele tiden. Ah, jeg skulle ønske at jeg hadde litt mer glede rundt det å tilbringe tid på kjøkkenet, for det er jo egentlig ganske ålreit og det er jo så mye digg man kan lage. Tips mottas med glede!

Ukens overraskelse: Jeg må le litt. En av bestekompisene til C hadde bursdag i går, og i ellevetiden i går kveld sto han plutselig på døren og skulle sove her, haha. Det er for så vidt ikke noe nytt, men da hadde han jo kjørt i 90 minutter for å komme. Da kom det en annen kompis også, og jeg smalt sammen en bursdagsbrownie. De satt  oppe til langt på natt og så på hockey, mens jeg køya mye tidligere. 

Ukens frustrasjon: Jeg må innrømme at jeg var veldig frustrert i går da jeg ble gjort oppmerksom på at det er en profil som har skrevet og gjort ting i "mitt navn". Brukeren har kalt seg Cecilie Skaug, men den har delt ting og også sendt meg diverse meldinger. Heldigvis er den fjernet nå etter at jeg hadde sendt x-antall meldinger. 

Ukens sang: Jeg henger jo litt etter alle på musikkfronten føler jeg, men jeg har virkelig crushet på "Malibu - Miley Cyrus". Jeg har stor respekt for Miley, og jeg liker så godt historien hennes. Kul dame!

Ukens "jeg må bare få det ut": Haha, ny kategori. Jeg har vært inne på flere forumer i helgen, mest av nysgjerrighet. Disse forumene er ganske nye og har hengt ut bloggere herfra og til månen. Jeg skjønner at man som blogger må regne med mye, men noen er ordentlig fæle. Det har stått mye om Kristine Ullebø blant annet, og jeg syntes faktisk det er noen som burde skamme seg. Folk glemmer at de faktisk snakker om mennesker som virkelig prøver og som faktisk også har følelser. Muligens litt klisje, men tenk om det var en selv da. De som skriver sånt er jo nødt til å gjøre det for å føle seg bedre. 

Vær greie med hverandre...

xxx

// Marty

 

 

Verdens verste


 

Nå har jeg akkurat vasket leiligheten, ryddet, trent, vasket klær og middagen står i ovnen. Haha. Kødda. Jeg har faktisk akkurat støvsugd over leiligheten, for jeg tør ikke tenke på når det ble gjort sist. Jeg har blitt så giddelaus nå som jeg vet at det ikke er altfor lenge igjen til vi flytter. Samtidig så skal jeg innrømme at jeg hjalp litt, for vi skal jo faktisk trives her de neste ukene også. Jeg har prestert å love C steik til middag i over to uker, så idag var jeg faktisk bare nødt. Haha. De siste ukene har vært så hektiske så det har gått fryktelig mye i kyllingvinger og lettvint mat, så det skal bli digg med noe ordentlig tross alt. 

Denne søndagen har vært veldig avslappende og fin, samtidig så har hodet mitt gått veldig på høygir. Det har skjedd mye og jeg skal innrømme at jeg til tider har følt meg som verdens verste menneske idag. Jeg vet ikke om dere har lest innlegget jeg skrev før idag om bloggere som velger å ikke skrive under på Sunn Fornuft plakaten? Hvert fall. Det har selvfølgelig skapt mye reaksjoner, og jeg er ikke alltid like flink til å skyve det unna. Jeg står på mitt og jeg kunne diskutert det herfra og til månen, men det er aldri kult når kommentarfeltene blir useriøse og angriper meg som person. Jeg tror folk ofte glemmer menneskene i saken, for utad så er vi "bare" bloggere. Hvis dere skjønner? Jeg tråkker av og til utenfor, og det hender jeg setter ting jeg tenker på spissen. Dette gjør jeg mye fordi jeg ønsker at det skal bli debatt, fordi jeg mener det er viktig å snakke om. Men i dette tilfelle så var jo ikke dette et person angrep, overhode. 

Uansett. Nå skal jeg drukne meg, grave meg til Kina eller spise en giftig blomst. Neida, men det var et lite øyeblikk det fristet aller mest. Æsj, hater at jeg tar meg nær av det. 

Vi snakkes.

xxx

// Marty

Cecilie Skaug

Hey dere. 

Jeg har blitt gjort oppmerksom på at det er en person som skriver og sender ting "på vegne" av meg på Facebook og Snapchat. Dette er et navn jeg kjenner til da jeg selv har fått flere ubehagelige meldinger fra denne personen selv. Jeg har rapportert inn kontoen og forsøkt å kontakte personen. Jeg har ikke helt klart å skjønne om denne personen vil meg godt eller vondt, men jeg syntes det er veldig ubehagelig. 

Når mamma og jeg var i Stockholm for en stund siden fikk jeg melding på Snapchat fra en person med dette navnet med et bilde av rumpa til Christian, som for to år siden ble sendt til noen venner på tull. I meldingen sto det hils og si takk for lånet, noe som jeg overhode ikke syntes er greit. C og jeg har opplevd dette flere ganger, da det også har skjedd at noen har opprettet falske profiler i hans navn på blant annet Tinder. I fjor opplevde jeg å få en fremmed jente på døren som trodde hun skulle på besøk til C, i og med at hun trodde de hadde kommunisert på Tinder. 

 



 

Jeg syntes dette er helt ugreit og forsøker iherdig å ta tak i problemet. 

Takk til dere som sa i fra :)

 

// Marty

Til Martine Lunde, Caroline Berg Eriksen og Anna Rasmussen.

Og alle andre som ikke har signert Sunn Fornuft-Plakaten. 

Jeg ønsker å stille noen spørsmål i forbindelse at så mange av Norges nye, gamle, store og små bloggere ikke har signert Sunn Fornuft-plakaten. Målet med denne plakaten er å bevisstgjøre digitale opinionsledere på deres rolle og påvirkningskraft når det kommer til kroppsbilde og idealer, og jeg lurer på om grunnen til at det fortsatt er mange som ikke har signert er at man ikke ønsker å ta ansvar, at man ikke føler at man har ansvar eller ikke er enig det som står skrevet. 

Når man oppretter en profil på sosiale medier har man ikke et valg om man vil være et forbilde eller ikke. Dette er en tittel du får slengt i fanget, og jeg vil tørre å påstå at man er nødt til å håndtere det - Om man vil eller ei. 

Punktene i Sunn Fornuft-plakaten lyder som følger:

1.      Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Husk at du har unge lesere som sammenlikner seg med deg.

2.      Unngå å være for bastant når du skriver om positive eller negative sider ved en enkelt matvare eller en livsstil. Husk at du skriver fra egen erfaring og ikke er fagperson. Det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for alle andre.   

3.      Bilderedigeringsprogram kan være fint for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong.

4.      Del gjerne mat og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe. Husk at du ikke har noe kontroll på hvem som leser det du poster på nett. Selv om du har en kjernegruppe faste lesere som kommenterer har du også lesere som er yngre og eldre, friskere og sykere.

5.      Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for.

6.      Når du skriver om mat, ta gjerne bilde av matlagingen, bordet eller hele retten, men vær bevisst om du poster bilder som viser størrelsen på din egen porsjon. Vis særlig omtanke om din egen porsjon er liten. Presiser gjerne at du for eksempel forsynte deg flere ganger.

7.      Skriv gjerne om klær, men unngå å skrive hvilken klesstørrelse du bruker. Husk at leserne ikke kjenner deg i virkeligheten, og bare gjetter på om deres kropper faktisk er like. Får du spørsmål om størrelsen du bruker i et plagg, svar heller på om du opplever at plagget er lite, stort eller normalt i størrelsen.

8.      Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus. Kropp i biniki er naturlig på en strand, men tenk på omfanget i andre settinger. Vis gjerne hva som er bak fasaden i blant og post realistiske bilder av deg selv.

9.      Vær varsom om du deler informasjon om dine egne kosmetiske inngrep. Sett deg inn i hva loven sier om markedsføring av slike inngrep.

10.  Hvis du blir kontaktet av lesere som forteller at de er syke eller har det vanskelig, send dem videre til fagpersoner. Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummer:  116 123 De som synes det er vanskelig å snakke med noen kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no

I mitt hode er dette i utgangspunktet helt enkle retningslinjer man som forbilde og avsender burde og skal kunne følge. Jeg vet ikke grunnen til at disse navnene, med flere ikke står på denne listen over de som velger å støtte. Jeg vet heller ikke om det er fordi man har et behov for å skrive hvor mye man veier, hvor store mengder mat man spiser eller at man har et behov for å fortelle hvor mye man har i hver pupp. Eller at tanken er at man rett og slett vil være fri til å si og mene akkurat det man vil, uten å ha en liste med regler i bakhodet. 

Det å være blogger er ingen beskyttet tittel, og det blir til hva vi gjør det til. I Norge har vi skapt et univers av variasjon og forskjellige bloggere, der vi alle har et mål om å dele, skape og oppnå noe. Men. Vi bloggere er ingenting uten leserne våre, og jeg mener det burde være i vår ytterste interesse og ta hensyn til alle de vi når ut til. 

Det er forskjell på treningsglede og kaloritellere. Det er forskjell på nye leppestifter og nye sprøytestikk. Det er forskjell på ytringsfrihet og unødvendige detaljer. Men viktigst av alt. Det er forskjell på deg og leserne dine, og de ser opp til deg. 

 

Hvis du nå skulle ha lyst til å signere kan du trykke HER.  Hvis du lar være vil jeg gjerne høre forklaringen. 

Edit: Martine Lunde har kontaktet meg og sagt at hun ikke visste om plakaten, og at hun skulle sjekke den ut :-)
 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


 

// Marty

Når du ikke får vitnemål.


 

I disse dager avslutter de fleste av mine jevngamle sine siste eksamener og siste dager på videregående. Jeg valgte i år og slutte, følge magefølelsen og gå min egen vei. Jeg skjønte fort at det å slutte på videregående var det som var riktig for meg. Jeg gikk mange runder meg meg selv og menneskene rundt meg, og til syvende og sist så ble det et enkelt valg. 

Det er selvfølgelig rart at de jeg har gått i klasse med fullfører og er ferdige nå, samtidig så vet jeg så godt meg meg selv at jeg reddet meg selv dette året med å ta det valget som jeg gjorde. Dette året har jeg vokst, jeg har forsøkt å finne en ro og jeg har blitt tryggere på meg selv. Allerede til nå har jeg tatt flere eksamener som privatist enn jeg kanskje trodde at jeg ville klare, og jeg er godt i gang med å fullføre videregående på egenhånd. Jeg skulle selvfølgelig ønsket at jeg var ferdig nå, samtidig så gjelder jo det alt mulig annet også. Jeg skulle ønske at jeg hadde oppnådd alle drømmene mine allerede, og for min del så beroliger det meg. Skole er, og har alltid vært ekstremt viktig for meg. Til tider har det kanskje vært litt for viktig, og jeg har kanskje lagt litt for mye av meg selv i det. 

Det har vært rart å gi slipp på det å være ungdom, og være litt mer voksen enn de jeg har gått i klasse med og tidligere vokst sammen med. På en måte er jeg nå glad for å kunne gi ordentlig slipp på videregående, ikke med tanke på menneskene, men med tanke på det å bli voksen. Det å bestemme selv. På en måte er det veldig skummelt, men på en annen måte føler jeg at jeg nå må prestere og levere for min egen del - Og ikke for alle andre. 

Jeg er fast bestemt på å bli ferdig med videregående, og jeg er stolt av at jeg faktisk klarte å ta det valget som var best for meg. Jeg vil ikke anbefale noe som helst, for jeg tror man må gjøre det som føles rett, vel vitende om at ingen av delene er lett. 

// Marty

 

Når du feiler totalt.

Du vet den følelsen når det dukker opp en ekstremt enkel og fin look du tenker at du får til? Når du skroller ned over Instagram og en av de hundre inspirasjonskontoene du følger gir deg ett lite håp om å kunne herme?

Ja, så bra. Jeg også. 



Eller ikke. Man kan ikke være god til alt eller få til alt. Har skjønt det nå. Jeg ser ut som en eller annen popstjerne da, på 80-tallet, eller noe. 
Shit happens. 

 

// Marty

 

Derfor er jeg positiv til en film om 22.juli

Akkurat nå bugner det av artikler om at Anders Behring Breivik har byttet navn. I mine øyne klarer han nok en gang å tiltrekke seg oppmerksomhet, og vi får enda  en gang gitt utløp for hatet, frustrasjonen og tankene våre. Tankene om forakten, om hans menneskelige verdi og om tragedien han har utsatt oss for. Til tross for at han nå har byttet navn vil han alltid forbli det samme - For han er mye mer enn navnet sitt, og det er enkelt for oss å begynne å hate et annet navn. Vi er med på hans nasjonalistiske kamp ufrivillig gjennom media. Vi klarer ikke å gi slipp, jeg vet heller ikke om det er mulig. 

22.juli 2011 skjedde det vi ikke trodde kunne skje i Norge, og jeg opplever at vi ikke er ferdige med å bearbeide det nasjonale traume - Noe som er en av grunnene til at jeg er positiv til at vi skal eksponeres for en skildring av dette på et såkalt "kunstnerisk" vis. Men mest av alt er jeg positiv fordi vi må prate om det, og det dummeste vi gjør er å legge lokk på en så stor del av historien vår. For selv om dette kapittelet er mørkt, trist og vondt, viste vi som nasjon at vi var sterkere enn hatet. Det er fullt mulig at serien ikke blir vellykket, men jeg har tro på at det kan bli en ekstremt viktig historisk formidling. Jeg ser på dette som en måte å si noe positivt om landet vårt på.

Det kommer nye generasjoner som er nødt til å bli kjent med 22.juli og forhåpentligvis vil denne filmen være et nyttig verktøy. Forhåpentligvis legger de det frem på en måte som utstråler varme og kjærlighet, som gir de nye generasjonene en stolthetsfølelse - Fordi vi løftet roser i stedet for våpen. 

Det finnes fortsatt mennesker som påstår at enkelte hendelser fra 2.verdenskrig aldri fant sted, og om det er et forsøk på fornektelse vet jeg ikke. Jeg har selv sett spor, tegn og historien fra 2.verdenskrig, og jeg er takknemlig for at jeg fikk møte det med egne øyne. For det er tøft med de mørke sidene av historien vår, men det å fornekte, tie og se bort løser ingenting. Det hjelper ingen, det støtter ingen og det sender ingen signaler om samhold. For historien skrives, og den kan ikke alltid være slik vi ønsker den. For en slik film vil ikke kunne forsvare noe som helst, men den vil portrettere 22.juli på en viktig måte.

Dette handler ikke om å legge enda større fokus på ABB, men å lage et viktig merke. For vi kan ikke ta oss råd til å late som om 22.juli aldri skjedde. Det er ABB som er grunnen til 22.juli, men jeg har tro på at vi kan ta det fra han, og at dette er en av de måtene.

Kjærligheten er større enn hatet, og historien må ikke glemmes.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs





 

// Marty

Hvorfor kan man ikke ha one night stand som jente?

For noen uker siden satt jeg ved siden av en jentegjeng på bussen. Jentene satt og snakket om venninnen sin, som visstnok hadde ligget med en fremmed fra tinder samme helg. Jentene kunne overhode ikke forstå hvordan hun kunne hore seg rundt, være så billig og at hun kunne tenke så kort. 
Siden jeg var liten har jeg sett haugevis av såkalte "one night stands" i blant annet filmer. Ofte gjennom henrykt, vellykket og romantisk sex. Det har sjeldent vært kleine morgenstunder, walk of shame og klabb og babb.

Er det noe jeg har hørt altfor ofte er det at jenter, damer, kvinner - eller hva man nå liker å kalle oss, ikke kan ha one night stands. Jeg kan nemlig ikke fatte at aksepten for det å faktisk ha et one nights stand skal bestemmes på grunnlag av hvilket kjønn man er. For jeg oppfatter at det er akseptert å være gutt, slenge rundt seg og ligge med så mange du vil. Er du derimot jente, blir du fort stemplet som løs. Ikke bare av gutta, men av jentene også.
For et klapp på skulderen hos gutta, er ofte et "horestempel" hos jentene, og det verste er at det ofte er vi jenter som setter det på hverandre. 

 

"Man er ikke hore fordi man bruker kort skjørt eller utringing. Og man er faktisk heller ikke det, hvis man ligger med mange"

 

For vi kan godt diskutere om det er usexy med en som har ligget med mange, men jeg kan ikke fatte forskjellen på å være jente og gutt når det kommer til temaer som dette.

Jeg vil tørre å påstå at det er et større problem at så mange av oss har de holdningene vi har knyttet til andre - Og at hore er beskrivelsen på en jente som tror hun er noe, som har ligget med noen hun ikke burde eller som kler seg annerledes. Problemet er nemlig ikke hvem man velger å ligge med, men holdningene til de man forteller det til. 

Vi jenter burde hvert fall ta oss sammen, rette opp ryggen og ta til oss stoltheten vi svekker hver eneste gang vi kaller noen for horer eller tillater noen å kalle andre for det. Det eneste vi gjør, er å tråkke på vår egen seksualitet. 

Og at jenter ikke har et like stort behov for aksept, sex og tilfredstillelse er noe som hører vikingtiden til. Og vi har kommet litt for langt til at det ikke skal være greit. Man er ikke hore fordi man bruker kort skjørt eller utringing. Og man er faktisk heller ikke det, hvis man ligger med mange.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs



Så du Martine la ut bilde på nett eller? I BH og med ei litta nippel. 
HORE.

________________________________________________________________________________________________________________________________

Jeg syntes det er altfor mye vi ikke snakker om, som vi ikke tar hensyn til og som vi graver under en stein. Hver fredag de neste ukene vil jeg ta opp temaer jeg mener vi burde snakke om! Stay tuned. 

 

 

 

Takknemlig


Foto: Karoline Smådal

Blazer: H&M
T-shorte: Zara
Skjørt: Vila
Sko: Tamaris
Veske: Vintage Chanel



Helloistuggu. Herregud, kanskje jeg skal sutte å innlede innleggende mine med et gedigent HEI? På en rar måte så syntes jeg at det er så hyggelig at noen faktisk henger her inne og jeg vil klemme og si hei til absolutt alle, hehehe.
I går var det duket for Årets Stylista 2017 og jeg tok som vanlig med meg min andre mann her i livet, Grundis. Vi var en svipptur innom Silje, som forøvrig stakk av med tittelen som Årets Stylista, noe som var VELFORTJENT, før vi dro videre til MESH der festen ble holdt.
Jeg svetter alltid på ryggen før jeg i det hele tatt har tatt et steg inn på slike arrangementer, men i går var det veldig hyggelig. Det var en haug av flotte jenter og jeg koste meg masse! Jeg og Grunde var antakeligvis en av de første som dro, men det var overhode ikke fordi det ikke var hyggelig. Da var jeg rett og slett ferdig skravlet og han var ferdig danset. Jeg beundrer den fyren herfra og til himmelen... Tenk å svinge seg som han a! 

Noe av det hyggeligste med sånne arrangementer er å møte mennesker, bli beriket og hente masse inspirasjon! Noen folk er bare så vanvittig kule. Det ble mye champagne på enkelte i går, så det kan være grunnen til det jeg skal si nå... MEN! Jeg blir altså så vanvittig takknemlig når folk kommer bort og faktisk setter pris på det jeg gjør. Der og da vil jeg helst gå gjennom bakken, men det varmer og inspirerer enormt. Så, tusen tak til alle som leser!

Nå kom jeg og C akkurat hjem til familien hans i Skien. Vi skal være her til i morgen siden morfaren hans har bursdag! Så nå skal vi snart spise middag og forhåpentligvis slenge bena på sofaen.

xxx

// Marty 

Den gangen han voldtok.

TW.

Jeg bemerker at dette ikke er min historie, og at den er gjengitt med ønske fra personen selv. Den er beintøff, brutal og viktig. Personen har et ønske om å dele og jeg setter pris på at personen har valgt min plattform. Jeg ber om at det leses med respekt og forståelse. 

________________________________________________________________________________________________________________________________


 

Det dunker i ørene mine. Alt dunker. Festen er heit. Jeg føler meg heit. Jeg drikker øl, til tross for at jeg ikke liker øl. Jeg later som, jeg er faktisk sinnsykt flink til å late som. Jeg drikker mye øl, mer enn planlagt. Som vanlig. Jeg koser meg, jeg føler at alt slipper taket og jeg føler meg bra. Bra på den måten at jeg gir faen, i et øyeblikk føler jeg meg som Queen B. Kroppen er blandet med øl, frossenpizza og en bortgjemt angst. 

Takk kjære øl, takk for at du overdøver mine egne tanker, min egen luktesans, min egen frustrasjon og festens vibber. Takk for at du lar meg danse, være fri og elsket. Elsket av deg.

Fulle meg elsker å danse. Edru meg hater å danse. 

Jeg merker at han ser på meg. Han er fin, han er markert. Han er deilig. Jeg stiller meg spørsmålet om han pleier å være så deilig. Nei. Igjen takker jeg ølen. 

Jeg lurer på hvorfor han ser på meg. Tjukke, ekle og lille meg. Jeg som napper kjønnshårene mine med en pinsett for at alt skal forsvinne. Jeg som prøver alt av forbanna tips og triks som dukker opp, og føler meg mislykket. Uønsket. Han fanger meg med blikket, og jeg føler oppmerksomhet fra noe annet enn ølen. Det er deilig. Det er behagelig. 

Fulle meg aksepterer meg. Edru meg hater meg. 

Før jeg vet ordet av det drikker jeg fra hans øl. Nei, det er ikke øl. Det var noe helt annet, og jeg liker det bedre. Det er bitrere, surere og strammere.

Og jeg blir enda fullere. 

Han tar på meg, og det er fint. Jeg trekker til meg all oppmerksomheten, og lurer på om det er mitt nye salgskupp fra Bik Bok som gjør det. Han spør om jeg vil bli med på do. 

Fulle meg takker ja. Edru meg takker ikke ja til sånt. 

Uansett så må jeg jo tisse. Problemet er ikke at han vil tisse. Han vil kline. Det er greit, for til tross for at det har blitt hull i strømpebuksa og den ene løsvippen er på vei av tenker jeg at litt klining ikke er noe problem. 

Fulle meg kliner med hull i strømpebuksa og med løsvippene på svei. Edru meg kliner ikke uten å ha pusset tenna. 

Han tar litt mer. Litt hardere. Jeg tenker ikke. Jeg føler ikke. Kroppen min skrur seg av og jeg lukker øynene. Jeg vet ikke om jeg sier noe. Jeg merker at jeg har mensen. Fy faen. Mensen nå. Jeg vil ikke. Stopp. 

Jeg hører han kaller meg ekkel. Ekkel fordi jeg har mensen. Han sier noe mer. Jeg vet ikke om jeg hører, eller ikke vil høre. Jeg mumler, men får ikke frem et ord, tror jeg. 

Fulle meg blir voldtatt. Edru meg blir ikke voldtatt. 

. . .

Jeg lukker opp øynene. Jeg ser ned over lårene mine som er dekket i blod. Hodet mitt dunker. Jeg ser den ødelagte strømpebuksa under vasken. Underlivet mitt svir, det dunker og jeg skjønner at alt kommer derfra. All smerten, all skammen og all dritten. Jeg reiser meg, og til tross for at rommet snurrer kan jeg ikke unngå å se meg selv i speilet. Det er da det kommer. Det er da jeg begynner å hate, det er da jeg tenker at jeg angrer på at jeg ikke var fornøyd før. For nå kan jeg umulig elske. 

Jeg fomler etter telefonen min, og jeg har fått en melding. "Sorry. Ble litt ivrig. Var ikke planlagt at du skulle ha mensen". 

Festen er avsluttet. 

I dag er det tre år siden dette skjedde med meg. Først idag tør jeg å prate om det. I tre år har jeg hatet, grått og gitt opp. For den kvelden tok han fra meg det lille jeg hadde av meg selv. Han tok det og tråkket på det. Du tenker kanskje at jeg la opp til det selv? Jeg har tenkt akkurat det samme i tre år nå. Jeg har tenkt at det var den dumme kjolen fra Bik Bok som lyste at det var greit. At det var min skyld som drakk. Som lot meg forføre. Som svimte av. 

I dag angrer jeg på én ting og det er at jeg ikke anmeldte. Jeg anmeldte ikke fordi jeg trodde det han gjorde var greit. Fordi jeg trodde det var min skyld og at jeg fortjente det. Jeg trodde det var greit at han hadde sex med meg når jeg så vidt kunne stå oppreist. Når jeg var bevisstløs. 

Men det er verken mitt antrekk, mitt alkoholinntak eller mitt utseende som gjorde at jeg ble voldtatt. Det var han. Og kun han. 

For fulle meg ble voldtatt, og det var ikke min skyld. 

- Anonym 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

Edit: 

// Marty

Paradisedeltakerne fortjener ikke plasseringen sin.


 

Jeg har fått mange spørsmål den siste tiden om både hva jeg mener om de som deltok på årets Paradise Hotel, hva jeg mener om valgene deres og hva de velger å gjøre i etterkant. Jeg har egentlig distansert meg fra de fleste spørsmålene, for jeg tror veldig mange glemmer at de er mer enn bare Paradise-deltakere. Disse menneskene har eksponert seg selv noe enormt, og deltakerne har en enorm mulighet til å skape seg noe under perioden. Det dukker stadig opp kommentarer av folk som mener at de som velger å starte blogg blant annet ikke fortjener den plasseringen de får. Men dette er noe som skjer hvert eneste år, og det er jo genialt av de å starte opp når de allerede er så i vinden som de er når programmet går på TV. 

Men som med alt annet så kommer det en tid etter. Det kommer en hverdag, og hverdagen kommer hardt, fort og den blir brutal. For plutselig så står man på bar bakke, og det vil de fleste merke. Jeg liker ikke å si at man ikke fortjener plassen sin eller at man får mye gratis, for det legges ned et stykke arbeid uansett. Samtidig så vil man på et tidspunkt måtte finne på noe annet, for deltakelsen slutter på et tidspunkt å være spennende for folk, og det er da man må begynne å skape. Det handler nemlig ikke om å ikke fortjene, for det gjør alle som jobber for å oppnå noe. Alle må på en måte skape seg noe annet, for det kommer nye deltakere og kaprer den såkalte "Paradise-tittelen" neste år. Men bransjen trenger nye fjes, og ingen fortjener ikke noe mer eller mindre. 

Jeg håper bare alle nye bloggere velger å signere Sunn Fornuft-plakaten.

// Marty

Plettfri

Det er mye jeg ikke kan forstå meg på, og dette er fire av de tingene: 

Jeg kan ikke forstå meg på reklame som handler om hvor glatt og fint underlivet ditt blir med produktene deres, som ofte er i form av voksing eller barbering. Ved bruk av produktene får du jo tight gap, barnehud og du unngår noen som helst nupper eller inngrodde hår. 

Jeg kan helle ikke forstå meg på reklamer som dette. Jeg har aldri klart å bli så digg som de fremstiller det på bildet, men jeg oppnår nesten samme effekt som mascaraen med mine fake vipper...

Mensen og andre slike kvinnegreier er ikke morsomt, du danser ikke lett som en lek og du føler deg ikke komfortabel og fjong. Med mindre det er festet noen greier i bindene som fungerer som en morsom stikkpille, føler jeg meg verken ren eller digg. Jeg kaster heller ikke lett på håret og blunker til fremmede på gata fordi jeg har mensen. 


Er det noen hår på de leggene? Hvis man ser ordentlig nærme?

Nei. De er jo retusjert bort. Hele huden er jo softet og fin, og det forklarer muligens hvorfor jeg aldri oppnår den samme silkemyke huden som personen på bildet. Selv dunet på fingrene er jo borte. Den dagen det kommer en så effektiv hårfjeringssak på markedet må du gi beskjed. Forresten, man pleier å ha noe å fjerne før man fjerner hår. Jeg har aldri forstått hvorfor de alltid barberer hårfrie legger når de viser frem produktene sine... 


 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty


 

#Postitgeriljaen

I fjor skrev jeg under på Sunn Fornuft-plakaten med den største selvfølge. For min del falt det seg helt naturlig å ha noen enkle retningslinjer å følge, noen enkle tanker å tenke og noen enkle tiltak å ta. Dette er et valg jeg og hele 226 andre bloggere og influencere har valgt å bli en del av. 

I dag har vi satt i gang en #Postitsgerilja. Målet er å få folk over hele landet til å bli med i en gerilja-aksjon mot kroppshat. Med post-its som våpen. For vi bestemmer ikke at vi ikke er bra nok, fine nok eller gode nok. Dette er noe vi tror. 

Vår kropp skal ikke være et hatsobjekt. Kroppen vår er mer enn ord som deilig, fin, tjukk, brei og tung. Kroppen vår bærer oss opp trapper, gjennom eksamen, hjem sene kvelder, opp av sengen, gjennom motgang og med gang. Nå som sommeren er rett rundt hjørnet er fokuset på sommerkroppen og bikinikroppen i gang. 

Her ser dere min bikinikropp: 



Den er klar - Akkurat sånn som den er. 

På min lapp idag står det:

DU er bra nok.

DU er bra nok.

DU er bra nok. 


 

For det er ingen grunn til at vi ikke skal være bra nok, og det er ingen grunn til at vi ikke skal kunne fortelle oss selv at vi er bra nok. Hvis du ser min, eller noen andre sin lapp idag - Så ta det til deg. 

Sommerkroppen kommer når solen skinner og temperaturene øker. Bikinikroppen er klar når du tar på deg en bikini. 

 

// Marty

 

 

Til deg fra meg

Samarbeid

Det beste jeg vet er å føle meg fresh. Jeg trenger ikke nødvendigvis har stylet meg eller fikset meg noe særlig for å føle meg fin og tilfreds. Jeg kan føle meg fin og fresh etter trening, etter en god dusj, med ett nytt antrekk eller hvis solen skinner om morgenen. De siste årene har jeg satt på vipper fast. Det startet med at kjæresten til broren min skulle gjøre det før vi skulle på ferie, og at jeg kastet meg på. Jeg falt pladask, og har omtrent hatt vipper siden da. Jeg er opptatt av at det skal være naturlig, rent og passe mitt ansikt. Til tross for at jeg har satt på vipper i mange har har jeg byttet salonger altfor ofte. Mye kommer av at jeg rett og slett ikke har funnet en jeg er fornøyd nok med. Jeg har gjort den typiske feilen der jeg har tenkt pris fremfor kvalitet, noe som har ødelagt vippene mine betraktelig. 

Etter jul gikk jeg ikke til noe fast sted og jeg kom i kontakt med @Neglhuset helt tilfeldig. Jeg dro dit og ble tatt i mot med åpne armer, og jeg er strålende fornøyd. Jeg får akkurat det resultatet jeg ønsker meg, samtidig som jeg vet at arbeidet blir gjort ordentlig. Det å gjøre slike behandlinger er en investering, og noe man må prioritere. Man kan ikke gjøre det halvveis, for man har faktisk ikke råd til å tukle med øynene. 

Jeg har nå inngått et samarbeid med de, noe jeg håper blir langsiktig og bra. De har gitt et tilbud til mine lesere, så hvis du ønsker å gjøre noe ekstra, freshe deg opp litt eller rett og slett vurderer å bytte salong anbefaler jeg @Neglhuset på det sterkeste. 

- 200 kr. avslag på nytt sett klassiske vipper og volumvipper.

- Shellac + full manikyr 450 kr.

- Shellac + mini pedikyr 500 kr. 

Dette gjelder ut juni! Kontakt de på Facebook HER eller på 45833166. 






 

Enjoy.

// Marty 

 

Er jeg et dårlig forbilde fordi jeg kler meg som jeg gjør?

Er det noe jeg elsker, så er det å surre rundt i min egne, lille verden. Bestående av tekstiler, snitt og farger. Jeg elsker å svirre rundt i butikker for å hente inspirasjon, skrolle nedover inspirasjonskontoer på nettet og se på gatemote. Jeg har aldri kledd meg i noe på andres bekostning, og jeg har til tider ville kledd meg i alt annet enn alle andre. 

Når jeg var liten lagde mamma en regel om at jeg måtte finne frem klær kvelden før, fordi hun visste det ville bli et kaos morgenen etter. Jeg kunne gå med bobledress og høye heler. Pappas t-skjorte og mini skjørt. Mammas BH og prinsessekjole. Jeg har alltid likt å uttrykke meg gjennom klær, og føle meg komfortabel.
For min del fungerer det nesten som et skjold av selvtillit. 

Det følger meg nå også. Jeg kler på meg selvtillit, og dagen kan være ødelagt hvis jeg føler at ting ikke er som det skal. Jeg trenger overhode ikke alltid være i kledd noe "fint", for jeg kan like godt ønske å være on point med treningstights og hettegenser. 

Garderoben min består av ALT. Jeg kjenner alt, og til tross for en rekke bomkjøp vet jeg alltid hva som finnes i klesskapet. Uansett hvor kaos det er, har jeg full oversikt over hvor alt ligger. Jeg kjøper mye brukt, og blir mer og mer kritisk når det kommer til hva jeg kjøper, eller investerer i. 

Her om dagen fikk jeg en kommentar om at jeg var et dårlig forbilde fordi jeg kledde meg som jeg gjorde, med tanke på at jeg brukte altfor dyre klær. Jeg har tenkt på dette i flere dager, og kunne ikke la være å skrive om det. For det første hadde jeg kun på meg klær kjøpt brukt på bildet, men hadde det egentlig spilt noen rolle? 

Jeg er ekstremt opptatt av at man ikke skal føle et press på hvordan man skal se ut eller kle seg, men går man ikke litt langt hvis man skal begynne å påpeke hva en annen har i garderoben sin? 

Jeg har aldri lagt ut pris på noe som helst, og det tror jeg ikke at jeg kommer til heller. Eller jo, jeg la ut dette innlegget, om at hele antrekket kostet 119,- brukt. Mye for å vise at man kan kle seg trendy for en veldig fin pris. For man trenger overhode ikke å ha en eksklusiv garderobe for å kle seg fint, behagelig eller for å følge hva som er på moten. 

Har min garderobe noe å si for min, eller din verdi?

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

H E A V Y

________________________

Jakke: Freequent
Bukse: Laredoute
Veske: Vintage Chanel
Sko: Birkenstocks
T-shorte: Zara
Tørkle: Fretex
Belte: Gucci
_________________________________________


Hello råkkbåls. Håper langhelgen har vært fin!! Jeg skal ærlig innrømme at jeg nesten ikke husker hva jeg gjorde forrige uke. Hodet er litt fullt om dagen og det skjer litt mye. Men, sånn er det av og til. Det er flere som har lurt på hvordan det gikk med gutteturen til C, og etter hva jeg vet så gikk det utmerket. Han var hvert fall VELDIG fornøyd når han kom hjem og strålte fra øre til øre. Jeg misunner han så masse. Jeg skulle gjort alt for å satt meg på et fly ett eller annet sted akkurat nå. Men sånn er det jo egentlig året rundt. Om en måneds tid reiser C og jeg til Spania i et par uker, og det blir kanon digg. Det er på en måte kun da vi har mulighet til å reise sammen, for han har jo nesten opplegg hele tiden. Jeg er jo så privilegert at jeg kan gjøre det meste av jobb fra hvor som helst! Jeg leker med tanken om å lage en reisevlog derfra. Det hadde hvert fall vært veldig gøy:):) 

Sommeren forsvant like brått som den kom, men jeg har hvert fall funnet frem skinnjakken og noen sandaler. Det er deilig at jeg ikke fryser konstant og at jeg kan ty til de lettere plaggene. Jeg lever og ånder for sommeren, ferdig snakka. Jeg håper derfor at den snart kan komme på besøk igjen... 

xx

// Marty




 

Det er nok.


 

Jeg var flinkere til å åpne meg før. Sakte men sikkert har jeg bygd meg opp en fasade, akkurat den fasaden som jeg forsøker å få andre til å bryte ned. Ikke en slik fasade som omhandler utseende, hverdag og status, men er fasade av hvordan jeg har det. En fasade om at jeg fikser alt, at alt preller av og at jeg ikke tar meg nær. På en måte stemmer det, men det preller ikke av. For alt legges i en boks, og det blir liggende der, dessverre. Til min store fortvilelse blir det av og til litt for fullt. Da rammes jeg egentlig av en skam, en skam for å være menneskelig. For å gråte, være sint og føle. 

Jeg har valgt å eksponere meg. Ikke nødvendigvis å blottlegge meg, til tross for at enkelte tror det. For jeg vet egentlig ikke hva jeg prøver på, men jeg har faktisk tro på det jeg gjør. Jeg er takknemlig for at jeg får brøyte vei, at jeg får mene og at jeg får ta del av noe så stort som samfunnet. Samtidig som det er det jeg liker aller best, er det akkurat det jeg liker dårligst også. Problemet er at det av og til gjør så forbanna vondt. Dager som idag der det føles som om jeg blir slått i fjeset, og at min verdi måles i hva andre mener om meg. For i sammenlikningene til andre, meningene til andre og følelsene jeg sitter igjen med legger jeg hele hjertet mitt. Jeg gjør ofte det. Jeg legger hjertet mitt i alt jeg tror på. I de fleste tilfeller er det akkurat det som gjør at det blir slik det blir, mens det andre ganger gjør at jeg blir sittende igjen og stirre i veggen. Hardt og lenge. 

Jeg aksepterer at folk mener, at folk tror noe annet og vil noe annet enn meg. Jeg aksepterer at folk ikke er enige. På en måte er det akkurat det jeg liker med å si ifra, rope ut og mene på den måten jeg gjør. Jeg liker når det blir debatt, når folk engasjerer seg og vi sammen finner løsninger. Det som er vondt er når debatten glir over på meg, hvem jeg er, hva jeg liker og hvordan jeg ser ut. Det er da det ikke er greit, det er da sakene legges i boksen. Den fordømte boksen. 

Når man satser og jobber mot et mål så mister man mange, ikke nødvendigvis fordi man ikke liker hverandre, men fordi man skiller lag. Fordi man kanskje ikke er så like som man trodde. Jeg har blitt ekspert på å akseptere at vi mennesker er forskjellige og at man ikke kan bli likt av alle. Jeg har også blitt ekspert på å ikke tråkke på andre, og det kommer muligens av at jeg vet hvor vondt det gjør selv. Det gjør spesielt vondt når mennesker man bryr seg om, mennesker man er glad i og tenker på er med på å tråkke på deg. Jeg vet ikke om det kommer av sjalusi, uenighet eller at man ikke unner andre å få det til. Men når noen slår disse slagene mot meg gir jeg de nesten rett. Jeg gir nesten opp, og det plager meg. Det plager meg fordi mennesker jeg bryr meg om trykker meg ned, og gjør at jeg tror at det jeg gjør er feil, meningsløst og ubrukelig. Uviktig. 
 

Det verste er at jeg føler at det er en svakhet og si at det er nok, og innrømme at jeg også er menneskelig. 
 

I dag har jeg grini, lenge og mye. Høyt og dypt. Ikke fordi jeg ikke har det fint, for jeg har det bedre med meg selv på lenge, med tilværelsen og med mine egne følelser. Men fordi boksen av samvittighet, følelser og inntrykk ble litt for full. 

Det å ville noe er tøft, og det er enda tøffere når mennesker jeg bryr meg om trykker på "like" og støtter opp under hvor ubrukelig jeg er, hvor teit jeg er og hvor mislykket jeg er. At jeg burde være bombet, voldtatt og slått. At jeg burde holde kjeft og at jeg burde slutte å mene. Det er nemlig ikke det vi har vår frihet til. For det er de få kommentarene man biter merke i, og jeg får med meg alt. Til tross for at jeg lukker øynene hardt og forsøker å se bort. Det kommer som et slag i brystet, og jeg forstår at jeg velger mye av det selv til en stor grad. Men, det betyr ikke at det er lett. 

Når tårene er grått og sinnet, frustrasjonen og tankene har fått utløp kommer det nemlig en følelse av å ville enda mer. En følelse av at jeg gjør noe rett, og at jeg skal få til noe frem. En følelse av takknemlighet for at noen heller enda mer bensin på bålet. 

En følelse av at jeg ikke vil gi meg. Samme hvor vondt det gjør. 

 

// Marty

Oppmerksomhetsbomber


Foto: Agnes Etienne/enerWE

Tidligere i uken ble det holdt shipping messe på Lillestrøm. Søndag kveld postet Dagbladet, etterfulgt av en frustrert administrerende direktør bildet av to damer spaserende rundt som to levende reklameplakater, og jeg spør meg selv hva hensikten er. 

For i en forsøk på å vise seg frem, objektiviserer det nederlanske selskapet ROG Ship Repairs damer herfra og til månen. Og det er fullt mulig det er en effektiv form for markedsføring, men en form for markedsføring jeg tror vil svikte på sikt. 
Kvinner har i lang tid blitt objektivisert og blitt sett på som symboler og objekter, men det jeg syntes er mest synd ved bruk av markedsstrategier som dette, er at det skygger for alle de andre kvinnene. Kvinnene som jobber seg oppover, og som overhode ikke lar seg stille som verken symboler eller objekter. Og jeg tror det er her det største tapet ligger. 

For det nederlanske firmaet sier at de har brukt markedsføring som dette lenge, og aldri fått klager på det. Og jeg har full forståelse for hvorfor de gjør det, men syntes allikevel at måten det gjøres på er feil, og tanken bak er skremmende. For i bunn og grunn så spiller de jo på sex, og at det skal komme så tydelig frem i arbeidslivet i 2017 er skremmende, og ikke minst krenkende. I mine øyne vitner dette om et mannsdominert yrke, som hadde trengt noe annet enn kvinner som seksualiserte reklameplakater. For jeg skjønner at menn selger til menn i denne bransjen også, og at de fleste menn syntes det er ålreit med såkalte blonde, deilige damer, spaserende rundt. Det hadde vært spennende å se effekten av det, og hvor mange menn som faktisk biter på agnet som i dette tilfelle er rumpe, kropp og et glimt i øye. 

Jeg tror ikke nødvendigvis at sleipe triks som dette kommer til å ta slutt. For så lenge kvinner er villige til å stille opp som oppmerksomhetsbomber, så er det lite resten av oss får gjort. Men la meg bemerke at de er helt uskyldige. Det som skremmer meg er de som tar beslutningene om å bruke de, om de hadde latt sine døtre sprade rundt sånn og om hvordan de ser på disse kvinnene. Og, deres eventuelle kvinnelige kollegaer. 

(Antar at det om kort tid dukker opp en som kaller meg sjalu, hårsår eller bitter. Det er helt i orden. For det er verken kroppene eller kvinnene som er problemet her, men de som har besluttet at det er helt greit å selge på kropp. Jeg håper ikke dette skremmer unge og talentfulle damer bort)

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

Jeg gjør det for meg selv


 

For en stund siden startet jeg opp med mitt eget "Prosjekt Sminkefri". Mest av alt fordi jeg ville gå litt ut av min egen komfortsone, og ikke alltid lene meg på masken min. Jeg har aldri vært opphengt av sminke, eller vært spesielt dyktig. Samtidig har jeg alltid følt at jeg må bruke det for å opprettholde min egen fasade. For noen år siden retusjerte jeg og fikset absolutt alle bildene mine. Jeg fikset blekere tenner, smalere nese og glattere hud. Hvis noen konfronterte meg med det, fikk jeg panikk. Det var som om mitt skjold av skjønnhet kunne bli brutt ned, og det kunne ingen vite om. Hvis noen spurte var jeg redd for at de ikke skulle syntes at jeg var pen nok, eller at de skulle tro at jeg ikke var pen i det hele tatt. 

Herregud, så sinnsykt latterlig.

For min del har prosessen med "Prosjekt Sminkefri" gått fint. Jeg har blitt mer komfortabel og akseptert enda litt til. Samtidig så har det gjort ekstra vondt hvis noen har spurt om jeg er sliten eller syk, fordi de har møtt meg uten sminke. 

Jeg vet at mange mener at sminke er totalt unødvendig, men jeg syntes ikke det. Jeg syntes heller det er viktigere å stille seg selv spørsmålet om hvorfor man bruker det og hvorfor man legger så mye tid i det som mange av oss gjør. For jeg vil tørre å si at hvis man gjør det for seg selv, så skal man fortsette med det. Men, hvis man kommer til det punktet at man gjør det på grunnlag av andre, så må man ta ett oppgjør. For det finnes en skjønnhetsfelle, og den gjør sinnsykt vondt å tråkke langt, og dypt inn i. Jeg har prøvd, samtidig så vet jeg at man kan tråkke enda dypere inn i den enn jeg gjør. 

For det er en forventing til hvordan man skal se ut, men jeg tror det er viktigere å legge disse forventingene selv. Forrige uke stilte jeg opp på jobb sminkefri, og jeg følte at det var en personlig seier. 

Jeg har blitt mer komfortabel på mitt eget utseende, og det kjennes godt. Jeg vet det kommer grå dager, men da skal jeg se på bildet under her - Og huske hvor digg det trøtte ansiktet her kan bli. 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty



 

 

Jeg hater

Jeg er opplært til å ikke hate. Jeg er opplært til å se det beste i alle, omringe menneskene rundt meg med kjærlighet. Men mest av alt, å ikke hate. Jeg er opplært til å gi en ny sjanse, akseptere og ikke møte hat med hat. Men til tross for at jeg er opplært til å ikke hate, er det eneste jeg føler på idag, hat. Igjen. 

For jeg hater noe jeg ikke kjenner, jeg hater de som ødelegger og de som vil oss vondt. Jeg hater, og det gjør vondt å hate. 

Igjen blir vi angrepet, og jeg sier vi. For vi er de uskyldige. Vi er de som uskyldig forsøker å få hverdagen til å gå rundt, følge opp våre treningsrutiner og rekke jobb. Det er vi som er målet. Vi uskyldige. For det er en ideologi og en tro jeg verken kan forstå eller sette meg inn i, som er villig til å skade, ødelegge og tråkke på oss, vi som er vanlige. 

Vi kan ikke se bort, vi kan ikke skrolle oss videre til viktigere ting. Vi kan ikke lukke øynene og bla videre til sommerens trender, sommerens beste øl og til hvordan du kan gå fortest ned i vekt. For det skjer rett foran nesen vår, og det skjer igjen, og igjen og igjen. Når skjer det neste gang? 

Jeg er 19 år gammel og jeg hater. 

Hvem tar egentlig ansvar for hatet mitt? Følelsene mine? Redselen min? 

Hvem tar tak i de som skaper dette hatet, de som skaper mine tårer og min frykt?

For jeg stiller spørsmål om hvorfor det ikke gjøres noe. Kan vi ikke gjøre noe?

Jeg mister troen på at vi kan møte hatet med kjærlighet, for hatet dreper, og det gjør ikke kjærlighet. For kjærligheten finnes ikke i menneskene som vil oss vondt. 

Snart vil det dukke opp artikler om hvem ofrene fra London var. Vi vil sørge, vi vil kjenne oss igjen i dem. Det vil være uskyldige, talentfulle, unge, gamle, smale, høye, brede og vakre mennesker. Det vil være mennesker som oss. 

Nok er nok. 

Og hvem i Norge tar ansvar for mitt hat? 

 


 

// Marty

 

 

 

Vi hadde mye å snakke om

Hey partypeople. Lørdag og kollaps på sofaen. AAAH, livet. Kroppen sa litt stopp i dag, og en kveld på sofaen har virkelig vært etterlengtet. Jeg var på debatt med en haug av fine folk på Chateau Neuf tidligere idag, og det var veldig interessant. Temaet var Sosiale Medier og selvbilde, noe jeg egentlig ikke tror vi får snakket nok om. Det er alltid spennende å diskutere med folk som har forskjellige synspunkter. Jeg blir alltid supergira, og digger det! 

På onsdag møtte jeg noen av jentene jeg fra Top Model, og det var veldig hyggelig. Vi presterte å sitte på Olivia på Aker Brygge i seks timer, hahaha! Er det mulig? Vi hadde hvert fall mye å prate om. Det er alltid hyggelig å møte de, og jeg tror det alltid vil være et helt spesielt bånd mellom oss. 

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvem jeg velger å bruke tid på. Jeg velger ofte å please andre, fremfor å tenke over hvem som faktisk tilføyer meg noe positivt. Jeg elsker forhold der jeg kan møte mennesker igjen etter en god stund og ha det like hyggelig som alltid. Det er så betryggende og vite at jeg har noen sånne som jeg alltid kan ringe, og som alltid vil stille opp. Det er kanskje ikke de som fyller tomheten og ensomheten når den slår til, men samtidig så er de villige til å gjøre det. Hvis du skjønner? 

xxx

// Marty





 

Den dere har ventet på!



Jeg har jo HELT glemt å legge ut episoden jeg lagde sammen med MinMote. Kanskje litt fordi jeg har syntes at det har vært litt skummelt, hehe? Jeg har ikke sett den selv, og det kommer jeg heller ikke til. Jeg kan hvert fall si så mye at de fikk meg til å føle meg absolutt amazing! Jeg har på meg en bikini fra H&M, en fra Calvin Klein og en badedrakt fra Bik Bok. Du kan se episoden HER

// Marty

"Seriøst pappa, selvfølgelig gjør jeg ikke sånn"

Nesten hver gang jeg er på en fest, kommer tilbudet om jeg ønsker noen sterkere saker. Om jeg vil ha hasj, kan det skaffes på et blunk. Hvis jeg vil ha noe annet kan det også skaffes. Jeg har aldri prøvd, men holdningene rundt disse stoffene hos mine jevnaldrende skremmer meg. Det skremmer meg fordi "hasj ikke er så farlig", fordi "det ikke skader å prøve" og fordi "man bare gjør det på fest".  

Ungdomskulturen er en helt annen i dag, enn det har vært tidligere. Jeg forstår at generasjonen som har oppfostret min generasjon også tok seg en fest, og jeg forstår at det var folk som røyka da også. Jeg forstår at folk ble fulle da også, at folk prøvde sterkere saker, at folk hadde grøftesex og tunge dager. Men det handler ikke om det, og det forsvarer ikke det faktumet av dagens begrep av festing. For jeg kjenner altfor mange som i utgangspunktet bare benytter seg av disse stoffene på fest, men som sakte men sikkert begynner å arrangere fester, for å kunne benytte seg av disse stoffene.

Jeg har full forståelse for at de fleste fra min generasjon kommer til å klare seg utmerket. Jeg skjønner at de fleste kommer til å nå målene om å bli leger, ingeniører, advokater og politi. Og antakeligvis møter man som forelder kun fasaden og arbeidet mot drømmejobben. I form av karakterkort, våkne netter og stress-anfall. Men. Hva med de som aldri gir seg? De som aldri slutter? De som aldri slutter å feste?

 

"Seriøst pappa, selvfølgelig gjør jeg ikke sånn"

 

For terskelen for å bruke narkotiske stoffer er lav. Skremmende lav. Med holdninger og forklaringer som: "Det er noe alle gjør", "Som politi er det jo greit å ha prøvd da", "Alkohol er mer farlig enn mange narkotiske stoffer".  For vi hører kun om de som ikke merker noe, de som fikk det sinnsykt fett. Vi hører sjeldent om de som bæsjet på seg, som begynte å gråte, som ble sinte og som ble avhengig, når de bare skulle prøve.

Det finnes ingen aldergrense på dagens og gatas festing, og alt er tilgjengelig. Det finnes ikke behov for legitimasjon på gata, og det er der det bugner av alt. For er du redd for å legge på deg av alkoholen, kan du ta deg en pille for samme effekt. Vil du har sterkere saker er det rett rundt hjørnet. Smuglerspriten eller barskapet til pappa er også lett tilgjengelig. Og brukerne har ikke nødvendigvis fylt 18 år. Ikke alle har begynt på videregående en gang. 

Jeg vet ikke hva som er årsaken til våre holdninger og får såkalte festing. For dagens festing består av så enormt mye mer enn noen drinker og et dansegulv. 

 

Og hvem har egentlig ansvaret for 15 åringene som jeg møter på gata? Som gir gutta fri entre inn i barnerumpa du nettopp føler du har sluttet å tørke? Som verken husker sitt eget navn, eller hvor de bor? Fordi de er høye som fjell? 

 

Jeg forstår at det er behagelig å slenge ut en lapp fra designer-sofaen, med vinglasset i hånden når de er på vei ut av døren. For dine barn er selvfølgelig ikke en del av det man hører om. Som man egentlig ikke vil høre om. Og de forteller det jo selv, gjerne i form av at "Seriøst pappa, selvfølgelig gjør jeg ikke sånn". Samtidig som de allerede før du har fullført din egen vinkartong glemmer fatning, drømmejobben og at de selvfølgelig ikke gjør sånn. 

Jeg er kanskje tidens største sladrehank, men jeg blir skremt. For det handler ikke om at man ikke skal få ta seg en fest, at man skal drikke mer enn man tåler i løpet av ungdomsårene eller at man skal utforske. Det handler om måten det gjøres på. Det handler om mindreårige og dårlige unnskyldninger. Det handler om foreldre som ikke har peiling og stoffer som skader deg.

Det er klart man skal få ha dårlige one nights-stands i ungdomsårene, at man skal løsrive seg fra foreldrene, teste grenser og utforske. For ja, min generasjon er bedre enn på lenge. Vi presterer bedre enn noen gang og vi sliter mer psykisk enn tidligere. 

Jeg vil tørre å påstå at alt henger sammen, og at de som unnskylder seg med at hasjen gjør de roligere, at de trenger å drikke og at de bare skal ta én pille, sliter med noe større enn lysten til å feste. Og det er der man som forelder burde komme inn fra siden, dra ut kjøkkenstolen og se ungdommen sin i øynene. 

For syntes egentlig dere foreldre det er helt i orden at barna deres røyker hasj? At barna deres ligger seg inn i sosiale settinger? At barna deres bruker deres lønninger på å "passe inn"

Hvis svaret er ja, har jeg ingenting med det. Men hvis svaret er nei ville jeg tatt praten. For det er stor sannsynlighet at det gjelder barnet ditt. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


Foto: Annie Hyrefeldt
 

// Marty

Hva syntes jeg?

Blazer: Zara
Bukse: Selected Femme
Sko: Din sko
Makeup: @Charlotte_sb1

I går var det duket for finalefest for Paradise Hotel. Jeg dro på meg denne sinnsykt kule dressen og kost meg masse. Jeg vet ikke hvilket ord som kan beskrive gårsdagen totalt sett. Den varte lenger enn jeg egentlig holdt ut, var stressende og hektisk. Hvis det er mulig å ha makspuls uten å trene, så hadde jeg det i går, HAHA. 

Jeg har fått mange spørsmål om hva jeg syntes om årets deltakere og selve sesongen. Skal jeg være helt ærlig så har jeg ikke satt meg mer inn i det enn nødvendig. Jeg har sett det meste og mener jo mitt om både det ene og det andre. Samtidig så vet jeg jo selv hvordan det er å være med på noe sånt, ta valg og hvor sinnsykt intenst det er. Jeg har til en stor grad sluttet å dømme folk jeg ser på TV, for jeg vet at det man får se er en brøkdel av hvordan de er som menneske. Flere har spurt meg om hva jeg syntes om valget til Grunde og ikke minst til Sofie. Jeg har latt være å mene noe gjennom hele sesongen, og det har jeg tenkt til å fortsette med. Nå er det kapittelet over og de er snart ferdige med å være Paradise-deltakere. Det blir spennende å se hvor veien går for de videre, og ikke minst for Grunde! Maser litt på at han skal få seg youtubekanal..... 

Akkurat nå jobber jeg, og hører på den nye sangen til Michelle Aavitsland. Den heter Replay og er SÅÅÅ fin. Det er ganske morsomt, for Michelle og jeg kommer fra samme sted, og jeg digger at noen jobber knallhardt for å få til noe. For ikke snakke om å følge drømmen sin! Den har gått på replay, hehehe, de siste dagene. Jeg anbefaler dere å høre den HER. Jeg tror det er en sang de fleste kan kjenne seg igjen i, hvert fall jeg:):) 

Xoxo

// Marty

 





 

Tjukk = Stygg


 

Her om dagen kom jeg over reklameplakaten til Snøhvit parodien "Red Shoes and the 7 Dwarfs". Plakaten fremstiller en veldig slank og høy Snøhvit, ved siden av en versjon av Snøhvit som er større, lavere og sminkefri. Ved siden av spør de "Hva hvis snøhvit ikke lenger var vakker, og de syv dvergene ikke lenger var så lave?"

Påstår de virkelig at det på være stor er det samme som å være stygg? I illustrasjonen viser de frem en kropp som skal fremstå "perfekt", og denne kroppen er så lite realistisk og oppnåelig som det går an. Det er sjokkerende med tanke på at filmen markedsføres mot barn, og at de sender totalt feil signaler mot både kropp, utseende og om hva som er pent og ikke. Hvorfor forteller de barn at det å være stor = stygg? Den "perfekte" snøhvit er umulig å strekke seg etter for noen, og hvis de kategoriserer det som perfekt, sender det livsfarlige signaler.

Det er ikke rart at samfunnet vårt blir så utseendefiksert og at så mange sliter med egen selvfølelse og selvbilde, når dette er fasiten på hvordan det forventes å se ut. Det skjer ofte at barnefilmer retter ensidige idealer mot barn og unge, og barn og unge skal for faen ikke tro at det er slik de må se ut for å være vakre. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

Jeg føler meg FIN!


Makeup by: @charlotte_sb1

Den beste følelsen i verden er å føle seg fin. Følelsen av at man har tatt på seg en god porsjon selvtillit, og noe man virkelig føler seg fin i slår nesten alt! 
Jeg skal snart hive meg rundt og komme meg på finalefesten til Paradise og jeg er sikkelig stolt - For jeg føler meg KANON FIN! Yessssss. Vi jenter er altfor dårlige til å fremsnakke oss selv, og hvorfor skal det ikke være lov til å føle seg fin? Vi må bli flinkere til å si at vi føler oss fine når vi gjør det og heie på oss selv - Og selvtilliten vår. Det er nok av dager med dårlige hårdager, håpløse følelser og dårlig selvfølelse. 

I dag er føler jeg meg fin. Ferdig snakka! 

// Marty 

Er Christian og Grunde brødre?



 

Er det et spørsmål jeg har fått mye de siste ukene er det om Christian, kjæresten min, og Grunde er brødre. C ble til og med spurt i svømmehallen her om dagen om han var Grunde. Jeg klarer faktisk ikke å skjønne hvorfor, haha. Er de SÅ like?? Grunde selv nekter for det. Jeg vet ikke om han blir skremt eller hva det nå er, men han rister klart på hodet hver gang, hahaha. Det er flere som har konkludert i diverse kommentarfelt med at grunnen til at jeg er så mye med Grunde, er fordi han er broren til C. Men nei, jeg må dessverre skuffe dere. 

C og Grunde har et veldig godt forhold, men noe kjøtt og blod er det ikke. Tanken har aldri slått meg, men den siste tiden er det haugevis av folk som har spurt. Jeg har oppriktig prøvd å finne likheter, men klarer faktisk ikke å finne noen andre likheter enn at de har samme farge på håret...
Det er også veldig mange som lurer på hva C syntes om at jeg og Grunde har et så godt forhold. Han er bare takknemlig og glad på mine vegne! De er veldig forskjellige. C gjør aldri noe nummer ut av seg og vil helst sitte lengst unna der det skjer, mens Grunde er det motsatte. Derfor digger C at han slipper å være med meg på diverse ting, for da stepper alltid Grunde inn! De kjente hverandre faktisk før jeg ble kjent med Grunde, og Grunde inkluderer seg også i livet til C. Jeg tror verken jeg eller C ser på Grunde som i veien for noe som helst. Jeg tror faktisk det handler om å bli litt voksen :-) 

// Marty

 

Når kjæresten skal på guttetur

Kjæresten min satt seg akkurat på flyet på vei på guttetur. I hele helgen. Destinasjon dåse, alkohol, baris og høy prompefraktor. Jeg burde antakeligvis kjent svetta renne og holdt haugevis av taler om hvorfor han ikke skal få dra på guttetur. Han har lagt igjen lapp med at han elsker meg og gikk på tå-hev i hele går kveld. For min del var det helt supert, for da ble hele leiligheten støvsugd og badet vasket!

Han spurte pent om jeg kunne pakke baggen hans, med argumentet om at jeg var så mye flinkere enn han. Om det var fordi han var lat, eller fordi han ville gi meg følelsen av kontroll vet jeg ikke. Og etter at de to shortsene og fire trusene var puttet i baggen spurte jeg hvor mange kondomer jeg skulle legge nederst. 

Muligens dårlig hersketeknikk. Uansett.

Jeg kunne faktisk ikke vært mer rolig enn jeg er. Samtidig er jeg veldig glad for at han satte seg ned å spurte om det var greit. For det er vel ikke min oppgave å si nei? For selvfølgelig skal han få dra på guttetur, synge, danse og gjør hva gutter gjør på guttetur. For jeg kan godt være redd for andre damer, strippeklubber og dårlige horehus, men hva er egentlig forholdet basert på da? Hvis ikke jeg kan stole på han, så er det vel ikke liv laget uansett?

Uansett så er jeg egentlig mer redd for at han skal bli solbrent. 

Jeg prøver å tenke motsatt. For jeg hadde blitt forbanna hvis han forhindret meg i å dra på jentetur, og hvorfor skulle det egentlig vært noe bedre? Jeg er overhode ikke keen på å være hun som sitter sur og grinete hjemme, mens han er å "testosteronerer" rundt. Han skal jo selvfølgelig få dra på guttetur!

Det kan jo umulig være sexy med en som bare kjefter og er nervøs. Jeg tenkte meg ut i kveld selv, og jeg skal garantert danse med god samvittighet. Og tenk hvor glad, sliten og fornøyd gutt jeg får hjem da. 

(med gave fra tax-free'n)

 

// Marty

hits