april 2016

Noen dager

Hei, 

Mitt navn er Martine Halvorsen og jeg er 18 år.

Jeg syntes det er gøy å være med venner, jeg syntes det er gøy å trene og jeg syntes det er gøy å ta fine bilder og legge ut på Instagram. 

Noen dager, har jeg ikke lyst til å være med vennene mine, trene, eller legge ut bilde på Instagram. 

Jeg syntes det er spennende å gå på skolen, jeg syntes er spennende å lære og jeg liker jobben min. 

Noen dager, er det kjedelig på skolen, det hender at jeg ikke lærer noen ting, og at jeg vil gjøre andre ting enn å gå på jobb. 

Jeg syntes det er morsomt å være glad, leke og leve livet.

Noen dager, klarer jeg ikke være glad, har jeg ikke lyst til å leke og jeg syntes livet er litt tøft. 

Jeg er veldig glad i kjæresten min, jeg syntes det er gøy å være med familien min og spise god mat.

Noen dager, klarer jeg ikke vise at jeg er glad i kjæresten min, syntes jeg ikke det er gøy å være med familien min og jeg unner meg ikke god mat. 

Jeg tror ikke det er noe uvanlig at jeg kjenner på disse følelsene. Jeg tror faktisk at det er ganske vanlig. Jeg tror kanskje problemet er at vi ikke tør å føle på disse følelsene, fordi det bryter med det perfekte. 

Men jeg er ikke perfekt. Jeg er bare Martine Halvorsen på 18 år. 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

- Marty

--> Sogndal

Hei dere!

Nå sitter jeg på Gardemoen og venter på at jeg skal gå på flyet til Sogndal, Jeg skal til Sogndal for å holde foredrag på Sogndal Convetion. Jeg er så spent, og ikke minst nervøs, samtidig som jeg gleder meg MASSE. Jeg skal holde ett foredrag om: Alt jeg er. Der jeg skal prate om prestasjon, press og psykisk helse. Jeg tror dette blir super bra! 

Sjekk gjerne ut filmen av meg HER, der jeg snakker om Sogndal Convention. 

Følg meg også gjerne på snapchat utover dagen for å følge med - martinehalvs

Jeg håper dere får en super dag :-) 





 

- Marty 

Kjære media, du gir oss spiseforstyrrelser

Når jeg ser hører jenter kaste opp frivillig på treningsstudioet, ser gutter ta ulovlige piller i sjul og jenter som aldri spiser - får jeg vondt. Jeg får lyst til filleriste de, fortelle de hvor flotte de er og hvor bra de egentlig er, men er det noen jeg får enda mer lyst til å filleriste, så er det de som fronter kampanjene som påvirker dette og oppfordrer til dette mellom linjene. 

Kroppskomplekser, spiseforstyrrelser og dårlig selvbilde blir bare mer og mer vanlig, og jeg føler tiltakene blir mer og mer brutale. Jeg får lyst til å gi jenta som kaster opp før hun skal løpe 3 mil på tredemølla en klem, jeg får lyst til å kaste pillene kompisen min tar og jeg får lyst til å smøre matpakke til hun som aldri spiser, men hjelper det egentlig å gi den klemmen, kaste pillene til kompisen min og smøre alle de matpakkene? Dette kunne like godt vært meg. Selvfølgelig kunne dette like godt vært meg. Jeg er bare heldig, som har sluppet unna - foreløpig.

Eller har jeg egentlig det - når jeg får dårlig samvittighet av å spise kake på bursdagen min, spise en ekstra tacolompe på fredagene og spise en sjokolade når jeg ser på film? For jeg tror det verken er unormalt eller feil å si at man tenker sånn - for jeg er villig til å vedde på at de aller fleste tenker disse tankene, og det er helt for jævelig. 

Jeg føler at pen=tynn, og er du ikke tynn, så er du mer lik=pent ansikt. Vi leser om konstant om "Slik blir du slank med juice", "Nå kan du gå ned 5 kg, på 2 uker", "Gå ned i 20 kg, på 8 uker". Og kom ikke her at du ikke har lyst til å gå ned de kiloene, på så kort tid. For jeg er lei av holdningen som sier: Hvis du tror det er skadelig, så ikke les det. Jeg sier ikke at man ikke skal få kvitte seg med de kiloene man er misfornøyd med - jeg sier bare at måten det gjøres på er feil. 

Vi hyller magasinene og avisene når du bruker så kalte: 



Men i mine øyne - så er dette normalen. Hvorfor skal vi hylle, for noe som er normalt? Jeg forstår at plus size egentlig betyr at modellen egentlig ikke passer inn i kolleksjonene som lages og produserer - men da mener jeg at vi virkelig har et stort problem. Normalen burde ikke settes inn i en annen katogori - fordi de passer inn i normalen. 

Når media konstant hyller og oppfordrer til en kollektiv spiseforstyrrelse, er det klart at dette påvirker. Jeg snakker ikke kun om unge jenter, som kaster opp før de skal løpe 3 mil på mølla - jeg snakker om gutter, jeg snakker om damer og jeg snakker om menn. For ingen av oss er bedre enn noen andre, og de fleste av oss er i en katogori som heter plus size. Det er mediene som forteller oss hvordan vi skal bli lykkelig, hvor lykkelig vi blir av å gå ned de kiloene på de få ukene, men når i all verden begynte vi å la andre fortelle oss hva vi skulle gjøre? Det er da ikke mediene som skal fortelle deg hva du skal gjøre for å bli lykkeligere? 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

#Nettavisen #Side2 

 

 

#Slaskeladden

"Askeladden, de norske folkeeventyrs idealskikkelse, den skjulte kraft, som tilsynelatende dum og døsig venter til den rette tid kommer. Da seirer han, den yngste og foraktede, i alle prøver og vinner kongedatteren og halve riket" 

Det var en gang en gutt som het Espen Askeladd, bedre kjent som Askeladden blant gutta. Askeladden bodde lang, langt borte bak de høye fjell. Askeladden var sånn passe høy og sånn passe fin. Han pleide ofte å si at han ble finere med ett glass vin, #fordihanfortjenerdet. Askeladden var sånn passe på skolen og gjorde så godt han kunne. Han var sånn passe god i sport, men til tider var han litt for kort. Askeladden var glad i damer, og var et råskinn på tinder, en gang matchet han faktisk med en amerikaner. Han var sånn passe rask på replikkene, men fikk dessverre sjelden de fineste damene, med de beste ****** (kjolene med) prikkene. 

Askeladden elsket å henge med gutta, og brukte mye tid på å passe inn, #enavgutta. Han likte spesielt godt når dama til han ene av gutta var med, for hun hadde de fineste puppa. Han slet mye med seg selvfølelse, #tabu, men han prøvde å ikke bry seg så mye - og drakk på seg en bedøvelse. Han sparte til langt hår, og solgte både gamle fotballsko og iPaden til eldste broren i går, for å få råd til russebuss, noe de andre får. Askeladden var ung og det hendte at noen kalte han dum. Til Askeladdens ulempe var han liten og døsig, og et hode kortere enn alle gutta - og hun som fekk han helt på tuppa, #prinsessa

Faren til Askeladden kjørte golf, og dessverre ikke like fin bil som faren til Rolf, #taper. Faren til Askeladden hadde tre jobber, og den ene var å produsere kobber. Askeladden nekta å jobbe, for han ville leve livet - med både corona, gutta og medlemskortet på helsestudioet, #SK16. Askeladden likte å slå ut håret når var var invitert på fest, og en gang var han så uheldig at han måtte kjøpe en graviditetstest. Askeladden var hodestups forelska i hun som fikk han helt på tuppa, #Prinsessa, som var sammen med en av de store gutta. Hun var sammen med en ekte mann, som skrev sanger om både utslåtte tenner og skam. 

#Prinsessa var både fin, høy og russepresident - faktisk var hun ganske kjent. Hun kjørte rundt i en Mercedes Benz, #pappabetaler, og hun var helt rå på vorspieltaler. Askeladden var ofte sjenert, når han rava rundt, men en promille nærmere null, i hennes selskap i håp om å få en håndfull... 
Det hadde han arvet av moren sin, som var mer opptatt av mindfullness og gym, #egentid. Hun jogga til jobben og dro på Pilates på kvelden. Hun drakk smoothie til kvelds, sju dager i uka, og gikk alltid sur til sengs. Hun gikk i store bukser og tok bare trikken, for hun ville overhode ikke la miljøet i stikken. 

Askeladden gledet seg stort til russetiden, for da ville han prøve å kapre #Prinsessa sitt hjerte og ta hun med til Syden, og ha hun litt på siden. Han gledet seg sykt til fyll og vold, skamløse netter og #eksamensstyk

Forsettelsen på dette eventyret kan vi vel, hæsjtag: BI, Rhodos og skjorte eller sleik. Hurra for Askeladden aka Slaskeladden, #NullGolf

For snipp snapp snute, så var Slaskeladden ute. 


 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

- Marty 

Bad updates

Hei dere!

Beklager for litt dårlig updates de siste dagene. Jeg har hatt tentamen både tirsdag, i går og idag! WOW, for et kjør. Men nå er jeg ferdig, så det er sinnsykt deilig. Det er litt ironisk hvor lenge jeg har gått og gruet meg til disse dagene, også er det plutselig over. På tirsdag hadde jeg mattetentamen, hurra! Matte er virkelig mitt dårligste fag, og for å være helt ærlig - så har jeg bare mål om å stå. Litt tabu kanskje å si det, men helt ærlig... Jeg er ikke bedre! Utrolig nok så gikk det greit tror jeg, så det blir nok karakter i matte på meg i år også.
I går var det spansktentamen, hehe. Det er litt det samme med spansk og matte for meg altså.... Like svak i begge fagene. Egentlig er det litt synd, for jeg syntes spansk egentlig er litt kult og det hadde jo egentlig vært morro å kunne prate det. I dag derimot var det norsk, og det gikk helt greit. Jeg savner norsken på ungdomsskolen der vi bare kunne skrive i vei om det som falt oss inn, og fantasere til tusen. Diktanalyser og den slags er liksom ikke like spennende syntes jeg... Menmen, sånn er det! Det blir litt roligere dag imorgen hvertfall, før jeg reiser til Sogndal på lørdag for å holde foredrag. Det gleder jeg meg masse til! Hvis du ikke vet hva det dreier seg om, så kan du sjekke ut innlegget jeg skrev om det HER

Uansett, nå er jeg ferdig med tentamene for i år, så nå er det bare å glede seg til eksamen ;-) 

Håper dere får en fin dag videre!


 

- Marty 

SYKT STERK

Hei! 

For noen uker siden ble jeg intervjuet av magasinet Krigsropet angående generasjon prestasjon og min historie, og min deltakelse i Sykt Perfekt. Intvjuet ble publisert for noen dager siden, og jeg tenkte å poste det her! Krigsropet kan forøvrig bli kjøpt på blandt annet Fretex! 

Sykt sterk?

Martine Halvorsen prøver konstant å ta utfordringer på strak arm, men nekter å ta imot hjelp for ting hun sliter med. ? Det er ikke et alternativ å møte veggen, så det skal jeg ikke, sier hun i tv-dokumentaren Sykt perfekt.

? Det er så deilig, i dag har jeg sminket meg for første gang på to uker!

Martine Halvorsen har akkurat kommet hjem fra sykehuset. Årevis med langvarige hodepineanfall på grunn av stress og taklinger på fotballbanen har satt henne ut av spill. Tvunget henne til å prøve å la skolebøkene ligge et par uker. 

I tv-dokumentaren Sykt perfekt har vi sett 18-åringen spise omtrent hvert eneste måltid mens hun er på vei til skolen eller leser til en prøve. Hun lever  et liv der mest mulig presses inn i løpet  av et døgn, og dagen ikke er over før alle gjøremål er utført 110 prosent perfekt. Hun er en del av «generasjon prestasjon», der presset fra alle kanter gjør at det koker over for mange.

? Hvis jeg skulle presentert meg for noen som ikke kjenner meg? Jeg tror jeg ville sagt at jeg er en blid og positiv jente, det er det jeg ønsker å framstå som, sier Martine fra kjøkkenkrakken.

Håret er tullet sammen i en ball på toppen av hodet, og olaskjorta er akkurat passe avslappende å gå i. Neglene er nylakkerte, ansiktstrekkene fremhevet av rouge, eyeliner og ekstra vipper.

? Det som har vært utfordrende for meg, er at jeg har sagt ja, ja, ja til alt. At jeg ikke har klart å sette ned foten, er kanskje det som har stressa meg og gjort at jeg har fått en så hektisk hverdag. Jeg er en liten Duracell-kanin.

Liv uten pauseknapp

«Unge norske jenter gjør det bedre på skolen enn noensinne. Bruker mindre rus og er mer pliktoppfyllende enn før. Men aldri har de slitt mer med stress og psykiske plager. Mange sliter med konstant dårlig samvittighet og angst som resultat av indre og ytre press»,

lyder vignetten til Sykt perfekt. Vi møter jenter med angst, kroppskomplekser og prestasjonsjag. Jenter som dras i ulike retninger av samfunnets, familiens og sine egne forventninger og stresser så mye at de blir syke. De jobber med å fjerne presset, men det er ikke enkelt.

«Jeg smiler hele dagen, men ingen vet hvordan jeg egentlig har det», sier Martine i første episode.

«Når jeg er helt alene og ingen kan se og ingen kan vite og ingen kan høre, og det er ingen å dele med, så er det et lite øyeblikk der det er greit å bare være meg. Da kan tårene komme.»

Da Martine var 11 år gammel mistet hun en god venninne i en bilulykke. Mens alle andre gråt etterpå, reagerte Martine med sinne og glattet over  følelsene med å smile. Hun ble voksen over natta og løp inn i fotballen.

«Jeg har aldri vært hos doktor, lege, psykolog eller noen ting. Og det skal jeg ikke heller. Det er ikke et alternativ å møte veggen, så det skal jeg ikke», sier hun i serien. Jentene i Sykt perfekt er tilbudt hjelp, men Martine ønsker ikke å ta den imot. Hun skal klare seg selv.

? Er du alltid så sterk?

? Jeg liker i alle fall å late som at jeg er det, sier Martine fra den høye krakken.

? Jeg gråter sjelden. Foreldrene mine og kjæresten min er de eneste jeg tillater meg å åpne meg for. Siden ulykken skjedde, har jeg bygd opp en fasade der alle andre skal få vise følelser, men ikke jeg. Men det jobber jeg med nå, og det vil nok ta tid.

På tv dingler et gullkors rundt halsen hennes, i dag glitrer et annet rundt håndleddet.

? Jeg går på kg (Kristelig Gymnasium), og det er ingen i familien min som er troende, men jeg har alltid vært litt troende, forklarer hun og ser seg tilbake.

? Jeg trodde på Gud fram til ulykken. Da var jeg veldig bastant på at nei, Gud finnes ikke.

Martine på elleve år forsto ikke hvordan Gud kunne eksistere, når noe så vondt kunne skje. Det vanskelige spørsmålet er der fortsatt.

? Nå vet jeg ikke om jeg tror. Jeg går på en kristen skole og lytter til det de har å si. Jeg finner roen av å gå i en kirke, tidligere ble jeg bare sint fordi jeg forbandt den med død og begravelse. Men det er flott og vakkert der. Samtidig sitter angsten og følelsene fra ulykken fortsatt i meg.

Klage på et tall

Et av temaene Sykt perfekt tar opp, er karakterpress. I dokumentaren er Martine så sikker på at hun ikke vil bli fornøyd med karakterkortet, at hun nekter å se på det i timen sammen med de andre.

? Hva skal til for at du skal føle deg god nok?

? Det lurer jeg også på. Jeg tror egentlig ikke at de som bare får femmere og seksere føler seg gode nok heller, de har jo andre ting. Vi er altfor opptatt av karakterer. Om du står eller stryker, er du da et godt menneske for det!

? Hva oppnår du ved å prestere?

? Jeg skulle gjerne sagt at jeg får god selvfølelse, at når jeg presterer føler jeg meg bra. Jeg gjør det der og da, men med en gang jeg har oppnådd noe, lengter jeg etter å oppnå noe nytt. Det er kanskje det med flink pike-syndromet, det er hele tiden noe som må oppfylles. Akkurat nå venter jeg på å finne ut hva som er det neste store prosjektet, det er godt, sier hun.

Når presset blir for stort, hjelper det å trene. Sammen med familien og kjæresten kobler hun også av.

? De aksepterer meg som den jeg er, og definerer meg ikke utfra karakterene. De bryr seg bare om hvem jeg er som person.

Martine har lenge drømt om å bli profesjonell fotballspiller. Forsvarsspilleren kom inn på rekruttlaget til Stabæk i juli i fjor og var et steg nærmere landslaget. Men i fjor høst ble drømmen knust, Martine skadet ankelen og er satt ut av proffspill i 18 måneder.

? Med den skaden er det vanskelig å komme tilbake, men det er ikke noe vits i å sette seg ned og grine. Jeg har så mye annet i livet som er bra. Man må bare komme seg videre, det er mange eventyr som venter.

«Ikke et offer»

Martine er, som de fleste andre på hennes alder, aktiv i sosiale medier. På Instagram legger hun ut sminke- og motebilder, mens på martinehalvs.blogg.no tar hun opp temaer som mobbing, selvbilde og samfunnets forventninger.

? Kan jeg hjelpe én person er det bra, hjelper jeg ti er det helt fantastisk!

Deltakelsen i Sykt perfekt har gitt Martine mye oppmerksomhet. På bloggen forteller hun om at hun i det ene øyeblikket får takk fra en vilt fremmed mann på et kjøpesenter for at hun har hjulpet ham med å forstå hvordan datteren har det. I det neste øyeblikket får hun en melding fra en venninne som forteller at andre har begynt å prate nedlatende om henne etter at hun var på tv.

Noen uker tidligere skrev Adelina Trolle Andersen, praksisvikar i Aftenpostens Si;D-redaksjon, et innlegg med tittelen «Sykt perfekt? Nei, bare sykt selvopptatt», der hun hevder at jentene tar på seg en offerrolle og at de selv skaper presset. Martine var raskt ute med å svare, det reflekterte blogginnlegget endte på aftenposten.no og verdidebatt.no.

? Jeg har aldri sagt at jeg er et offer. I serien presenterer jeg bare hvor slitsom det er å kombinere et helt vanlig toppidrettsliv med skole. Hvor egoistisk det er, at du må droppe venner og ting som egentlig betyr mer for å følge drømmen din, sier hun.

Sammenligningskultur

Ifølge NOVA-undersøkelsen Ung 2015, sliter mange ungdommer med fysisk og psykisk helse. De stresser, bekymrer seg ofte og tenker at «alt er et slit».

? Kommer dette presset fra ungdommene selv, foreldrene eller samfunnet?

? Det er nok en kombinasjon, sier Ingunn Størksen, professor i pedagogisk psykologi ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger.

? Ungdommene skal ikke bare prestere på skolen, men også på idrettsarenaer, i forhold til kropp og utseende og med tanke på å være spennende og unik. De nye mediene åpner opp for en voldsom sammenligningskultur, og det som legges ut er ofte sminket, redigert og fikset opp, sier Ingunn som også er soldat i Frelsesarmeen.

? Hvilke følger kan du se av dagens fokus på å prestere?

? Et overdrevet fokus på prestasjon kan bidra til psykiske plager og lidelser og et nedbrutt selvbilde.

Det er en større andel jenter enn gutter som sliter psykisk i tenårene, og det er også oftest jentene som dras fram i diskusjoner om ungdomspress.

? Jenter er mer sårbare for å få symptomer på angst og depresjon i denne alderen. Samtidig vet vi at jenter ofte får bedre karakterer enn gutter, og at de også gjerne er mer aktive på sosiale medier. Det kan tenkes det er en sammenheng her. Kanskje pålegges jentene mer press enn guttene både fra omgivelsene og fra dem selv? Samtidig kan også gutter oppleve press og krav, og det er viktig å ikke glemme gutter som sliter, sier psykologen.

For å dempe dette har lærere, foreldre, trenere og andre voksne et viktig ansvar, mener Ingunn.

? For at barna og ungdommene skal ha det bra, er det veldig viktig at de kjenner kjærlighet uavhengig av prestasjon. De trenger en trygg og varm voksen som viser at han eller hun bryr seg og er glad i ungdommen helt uavhengig av prestasjoner.

Et annet konkret tiltak for å dempe presset, er å kutte ned på aktiviteter og antallet sosiale medier man bruker. Da kutter man samtidig ned på antallet arenaer man skal prestere på.

? Som et forebyggende tiltak burde nok vi som voksne kutte ned på kanaler som Facebook, Instagram og Snapchat.Hvis man ser at barnet sliter seg helt ut, er det viktig at man er en lyttende forelder og at man søker hjelp i skolehelsetjenesten, mener Ingunn.

? Det er viktig at ungdommene får snakke om sine bekymringer, og at de virkelig blir hørt. Videre må vi skille mellom overfladisk lykke og det som virkelig gir et lykkelig liv, sier hun.

? Den grenen av psykologien som fokuserer på lykke og positive følelser viser oss at virkelig glede finnes i det å engasjere seg i noe man liker og som gir mening og utfordringer, for eksempel musikk, turer i naturen, maling eller tegning. I slike aktiviteter kan vi holde på lenge uten at vi merker at tiden går, og vi kjenner at vi er i ett med aktiviteten. Tilstanden kalles flow, og har ingenting med å prestere og sammenligne seg med andre, sier psykologen.

? I tillegg viser det seg at det å ha gode nære relasjoner, være aktiv, være oppmerksom i hverdagen, fortsette å lære og det å gi er knyttet til lykke. Her snakker man om å gi i en vid forstand; at vi engasjerer oss for noe utenfor oss selv som kan bidra til en større sak, for eksempel andre mennesker, miljøet eller samfunnet på andre måter.

? Hvilke råd gir du dine egne barn hvis presset blir for stort?

? Vi prøver å sette det hele i perspektiv. Hva så om ungdommene får et dårlig resultat på en prøve? Hvis de har prøvd så godt de kan, så er jo det kjempebra. Vi prøver å gi barna mye kjærlighet og vise dem at de er mer enn gode nok som de er, og at deres verdi ikke er knyttet verken til karakterer eller andre ting. Vi oppmuntrer dem til å finne sin egen vei og stå i mot gruppepress. Senere i livet vil de møte press i ulike retninger, og da er det viktig at de klarer å stole på seg selv. For å kunne elske andre er det viktig å kunne elske seg selv og godta seg selv som man er.

Bra nok!

I Sykt perfekt avslutter alle jentenes historier med brev de har skrevet til seg selv. Et brev der de tar et oppgjør med det de strever med, et oppgjør med det indre og ytre presset. De skriver for å gå styrket inn i hverdagen og akseptere seg selv som de er.

Martine avslutter sitt brev slik: «For jeg er bra nok, hvorfor skal jeg ikke kunne være bra nok. Jeg er flink, jeg gjør som jeg skal, jeg skulle bare ønske at jeg kunne gjort det litt bedre. Men jeg skal begynne å bli fornøyd, for jeg er som regel den eneste som klager. Så kanskje jeg skal slutte å høre på stemmen som forteller meg hvor teit det var å gjøre akkurat det, stemmen som forteller meg hvor brei jeg ser ut i den genseren, eller hvor håpløs jeg er. Kanskje hvis jeg slutter å lytte til den at den forsvinner. For jeg skal se meg selv i speilet, og se på refleksjonen av et menneske som vil, og skal, og kan.»
 

Tusen takk til Heidi Goodreid! 

 

- Marty 

Feminst, jeg?

Det hender jeg får spørsmål om jeg er feminist. Jeg flirer og sier at; nei, tja... Hvem er ikke litt feminist? 

Men så slår det meg senere at; Herregud. Det er da sinnsykt mange som ikke er "litt feminist."

Det finnes da sinnsykt mange som syntes denne reklamen som skal selge bruger, er sinnsykt bra. Altså pupp og burger på ett bilde - halleluja. 

 


Bildekilde

 

Det er derimot sjelden noen spør meg om jeg er skiskytterentusiast. Noe jeg dessverre ikke er, men vet at mange andre er. Det er jo klart da at denne sportsnyheten er sinnsykt interessant, spesielt når kvinnelandslaget i fotball har spilt landskamp, og ikke dreit seg ut eller hadde en puppeglipp. 

 


Bildekilde

 

Mitt nei, tja.... Hvem er ikke litt feminist hjerte, som undrer på hvorfor ukebladene forteller deg om botox, hvordan magen skal bli flat og ikke minst!!!! hvordan du skal få sprettrumpe. 

 


Bildekilde

 

Fordi "slik lurer du jentene" artikler lærer deg om hvordan du skal lure med deg damene hjem fra byen. Damer: husk sykkelbukse under kjolen. 

 


bildekilde
 

Om jeg er feminist? Neineinei, jeg er kun ute etter å kjøpe meg en bruktbil. 

 

bildekilde

 

Det er jo viktig å huske på at gutter og jenter må lære seg forskjellige sanger og IKKE MINST gå på potta forskjellig. 

 


Bildekilde
 

Tar du på deg dette undertøyet får du automatisk "The perfect body". 

 


Bildekilde 

 

Det er helt naturlig at de kvinnelige ansatte går toppløse på jobb, mannfolka derimot....



Bildekilde
 

Også har vi jo meg da.... Som fisker og skryter av sjelefreden, samtidig som jeg og rumpa mi prøver å fiske etter likes på Instagram. 

Mission completed.


 

Feminist? Ja. 

_____________________________

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty 

 

 

 

 

Plastikk kirurgi må ikke romantiseres

Plastikk kirurgi diskuteres kraftig. Det rakkes ned på, og elskes i det skjulte. Mange benytter seg av det, mens andre boikotter totalt. Jeg, som ikke benytter meg av det, eller ønsker å benytte meg av det, sitter igjen med så mange spørsmål. Jeg sitter igjen med spørsmål som hvorfor og hvordan. Jeg undrer på om hvorfor noen ønsker å forandre så kraftig på utseende sitt, ikke fordi jeg ikke forstår det - for jeg er jo også misfornøyd. Tingen er jo bare at for meg, så virker det litt for lett å operere rumpa hvis jeg er misfornøyd. Jeg forstår argumentet med at man "har gått så mange år og vært misfornøyd, så nå gjorde jeg noe med det, fordi jeg hadde muligheten til det". Men samtidig så syntes jeg det er litt trist. Men dette er jo meg, og mitt syn. I mine øyne burde man da heller begynt å akseptere seg selv, og lært seg og elske den litt skjeve nesa, de små puppene eller litt flate rumpa. Jeg vet at det ikke er lett, men jeg vet jo også at det er mulig.  

Men kanskje vi må slutte å rakke ned på de som er besatt av plastikk kirurgi, opererer kroppen for et bedre ytre og forandrer seg for å føle seg bedre selv? Vi rakker jo ikke ned på de med spiseforstyrrelser, og er dette noe av det samme? Du velger jo å forandre kroppen din, går inn for å forandre den og grunnen er jo ofte den samme? Bortsett fra at spiseforstyrrelsene ofte gjøres i skjul, og i mine øyne er i en helt annen liga. 
Er det er rop om oppmerksomhet når du må fortelle om det? Vi kaller jo det ofte det når de med spiseforstyrrelser bretter ut om det i det fulle og hele, mens de som virkelig sliter tier. For plastikk kirurgi er hysj hos mange, og kanskje de som virkelig er misfornøyd tier?

Jeg påstår ikke at du sliter psykisk fordi du har lyst på en rynkefri panne eller større lepper, men når dette blir et konstant jag - er vel besettelsen like enorm som suget etter å bli tynn, ikke spise, eller kaste opp? 

Men jeg tror hvis dette er tilfelle, at man behøver hjelp fremfor støtte for at man ønsker å utføre slike inngrep. For plastikk kirurgi må faen ikke romantiseres og aksepteres, det er du som ønsker å gjøre dette som må det. 


bildekilde

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

- Marty 

De nakne barna

Kjære forelder. Du som ikke dusjer med barnet ditt, i frykt for hva andre vil si. Du som skuler stygt på mannen i barnehagen, og du som nekter mannen din å dusje med barnet ditt. 

Barnet ditt er ikke et seksuelt objekt - og hvis noen syntes det, er vel personen syk? Barnet ditt trenger andre menn rundt seg, og kanskje barnet ditt trenger å lære seg hvordan er ekte kropp ser ut? 

Vi ser nemlig nakne kropper på TV, retusjerte reklamer og skaper oss kroppsidealer av dette. Hvis ikke vi skal lære oss hvordan kroppen er og fungerer, hvordan skal jeg da akseptere min egen kropp og hva som skjer med den? 

Vi snakker om kropp som noe seksuelt og legger et tabu på vår egen kropp. Vi dusjer ikke i gymmen, vi lar ikke barna skifte nakne på stranda og jeg leser om menn som ikke får skifte bleier på barn i barnehagene. Når ble kropp et slikt tabu, noe vi legger skjul på og noe vi ser på som seksuelt? Hvis vi barn og unge skal danne oss et bilde av kropp, på grunnlag av retusjerte reklamer - er det da rart kroppspresset blir så stort? Skal ikke en far få vaske håret til seksåringen sin? Og skal vi boikotte alle menn som jobber i barnehager eller skoler? 

Når jeg var liten satt vi i buskene og så på damene som lå toppløse på stranda, vi skiftet nakne fra den våte bikinien vår og det beste jeg visste var å ligge naken med et håndkle rundt meg på stranden - hvis ikke det var å sitte i badekaret med pappa eller storebror? Det er slutt på dette nå, og er det fordi hver rumpe, pupp eller underliv blir sett på som seksuelt, eller er det redselen for det? Jeg syntes det er trist hvis to åringer ikke kan løpe med rumpa bar i hagen, at fedre kan vaske håret til døtrene sine eller at vi som barn ikke kan se foreldrene våre nakne. Hvordan kan kroppspresset endre seg hvis det eneste imputtet med kropp vi får er fra falske, retusjerte kropper? Jeg syntes det er trist når IKEA plasserer stellerommet inne på dametoalettet - for det er vel ikke kun mødre som skal få skifte på barna sine? Hva når mor er borte, og far må sjekke at barnet vasker seg ordentelig? 

Det er ikke perverst eller seksuelt med en barnerumpe, og det er ikke perverst med en far som sørger for at barnet sitt er rent. Det er faktisk helt naturlig - og jeg tror det er viktig for å få bort tabuet rundt kropp.


bildekilde
 

Hva syntes du?

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty

 

Lørdag og litt sykkelprat

Gooood lørdag!

Jeg elsker lørdager, og jeg er jo så heldig å få tilbringe dagen i dag i København. Akkurat nå er jeg og mamma på vei til Vojens for å se hockeykamp, og jeg satser på at Norge forhåpentligvis knuser Danmark! Men morro blir det vel uansett. Det er veldig greit å ha bil her nede, for er jo egentlig som å kjøre i Norge, og da er det jo veldig lett å komme seg fra A til B. Jeg liker København altså, er liksom så greit her. Men fysøren så mye sykler! Folk sykler jo overalt, og det er så tilrettelagt for at man skal kunne sykle. Der har Norge virkelig noe å hente altså! Selv på toget er det egne sykkelstøtter, egne fortau og utenfor bensinsatsjonene er det lagt opp til at man kan både vaske og fylle luft i dekkene på sykkelen sin. Sykkel som er så effektivt og greit! 
Resten av dagen i dag går til hockey, litt titting her og der og forhåpentligvis en god middag i kveld... 

Jeg håper dere får en super lørdag videre:):)





 

- Marty 

Kjære pappa, jeg vet jeg er din lille prinsesse

Kjære pappa, jeg vet jeg er din lille prinsesse. Jeg vet du var stolt av meg, når jeg danset i kjolene du kjøpte med fra både Paris og Praha. Jeg vet du var stolt av meg når jeg scorte mitt første mål, du skrøt jo at jeg var laget av stål. Jeg vet du er stolt av meg når du skryter på jobben, om hvor dyktig jeg er, i både biologi og fysikk - og for at jeg enda ikke har gjort som mamma, og blitt litt for tykk. 
Pappa, du har en fin jobb du, og den gir oss mat på bordet, Mercedes og fine gaver når jeg fyller år. Men pappa, jeg vil ikke sitte på skolebenken og få seksere i alle fag - og jeg blåser i om toget mitt går. For jeg liker ikke jobbe sånn som deg pappa, dag etter dag. Pappa, jeg syntes du er snill mot meg, når du spanderer privatskole og ekstratimer. Men pappa, jeg lurer litt på hvorfor du ikke spanderer en tur på deg selv, i Merchedesen for å komme og se meg spille kamp, uten noen sure miner? Jeg vet du er hektisk pappa, og at du gjør så godt du kan. Jeg vet du fortjener å hvile pappa, med både golf og en dram. Jeg vet du syntes jeg fortjener den nye jakken pappa, den som er øverst på ønskelisten, men jeg vet ikke om den frister - når jeg må få sekser på alle prøver og kommende lister. Jeg gleder meg til både Mexico, Dubai og New York pappa, klart jeg gjør. Men vi har jo vært der, ti ganger før. Pappa, jeg hater når du skryter av meg, og forventer at jeg skal prestere og ligne på deg. Jeg vet jeg har arvet både nesen og haken, men nei pappa, jeg ligner ikke på resten - og hvertfall ikke den effektive baken. Kjære pappa, jobben din er fin, men jeg ønsker ikke at den skal bli min. Jeg vil lære pappa, om helt andre ting, jeg beklager - men jeg ønsker ikke å lære meg å sy sting. 

Jeg håper du forstår pappa, og at du ikke gjør som du sa - og kaster meg på trappa. For jeg skal få meg en jobb pappa, og kanskje jeg skal bygge hus eller kanskje holde kurs? 


bildekilde
 

Pappa kjører forresten Skoda. 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty 

Jeg skal til Sogndal!

Hei alle!

Neste lørdag er jeg så heldig å få dra til Sogndal i forbindelse med Sogndal Convention som springer ut fra Fosshaugane Campus miljøet og blir arrangert av flere samarbeidspartnere, blant annet Høgskulen i Sogn og Fjordane og Idrettssenteret. Sentralt står sammenhengen mellom forskningsbasert kunnskap og praksis. Programmet består av både teoretiske og praktiske økter med foredragsholdere som har toppkompetanse innen sine respektive fagfelt, og jeg er så heldig å få dra dit for å holde foredrag! Jeg gleder meg masse, og tror at dette blir veldig bra. Jeg drar til Sogndal sammen med Lise Solie som er har bakgrunn fra Befalskole og som sersjant i Forsvarets Innsatsstyrke. Lise er opptatt av det grunnleggende med trening, søvn og kosthold og de langsiktige målene som krever stasning, fokus, lidenskap og mestring. Lise er super dyktig så jeg gleder meg masse til å dra hit sammen med henne. I tillegg kommer utøvere som Marit Bjørgen og Stig Inge Bjørnebye! 

Jeg skal holde foredrag om psykisk helse, press og prestasjon i toppidrett og hverdagen, samt Generasjon Prestasjon. Jeg gleder meg masse, og skulle du ha lyst til å delta, så meld deg på HER. 

Kanskje vi ses? 


 

- Marty 

 

Københavnvibes

I går satt mamma og jeg oss i bilen for å ture til Danmark, rettere sagt København. Det var så digg vær hele dagen, og vi brukte "kun" 5 og en halv time! Det gikk faktisk super greit. Jeg må si jeg liker København, en så enkel, men kul by. Vi kom ganske sent i går, så vi rakk ikke stort mer enn å spise og komme oss på hotellet igjen. Idag skinner solen, jeg har spist en god frokost og hatt en treningsøkt på hotellet.

Slenger med noen bilder fra gårsdagen!

Håper du har en suuper dag :):) 








Add meg gjerne på Snapchat for fler Københavnsnappppppsss: Martinehalvs

- Marty 

Til Anders Behring Breivik

Til Anders Behring Breivik. 

Det er mye jeg ikke forstår, og det er kanskje enkelte ting jeg burde la være å uttale meg om. Men jeg tror kanskje jeg forstår forskjellen på rett og galt. 

Jeg syntes egentlig ikke det er galt at du føler deg ensom, for det er menneskelig å føle seg ensom når man ikke omgås andre. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, gjør meg sint. Det gjør meg sint fordi du savner venner og familie, og føler at dette blir tatt fra deg. Men hvor mange venner har ikke du tatt fra oss, og hvor mange familier har ikke du ødelagt? 

Jeg syntes ikke det er galt at du ønsker å sitte på internett, for det er menneskelig å ville delta. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, provoserer meg. Det provoserer meg fordi du da får ytret dine meninger, tatt del i sorgen og smerten du har påført oss. Skal egentlig du få ytre deg, når du har tatt fra stemmen til så mange?

Jeg syntes ikke det er galt at du føler det er urettferdig å ikke få snakke med andre og at du føler deg krenket, for det er menneskelig å ønske kommunikasjon med andre, kontakt med andre og forsvare seg selv. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, gjør meg trist. Det gjør meg trist fordi du har tatt fra så mange muligheten til å være sammen med den de ønsker og fordi du har krenket et helt land. Hvordan kan du føle deg krenket, når du har krenket så mange mennesker, og hele vårt land? 

Jeg syntes det er galt at vi bruker så mye penger og ressurser på deg, når vi heller kunne brukt pengene på noen som trenger det. Jeg syntes det er galt at du får så mye oppmerksomhet, fordi jeg syntes faktisk ikke du fortjener den oppmerksomheten. 

Anders Behring Breivik, du har påført oss nok smerte.
 


Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

- Marty 

Vi har da alle mista hodet?

Alle fotballfans, sportsinterisserte og mulig blogglesere, har vel fått med seg helgens hendelse med John Arne Riise. En mann, jeg tør å si at vi har en skrekkblandet fryd for. En hendelse der han mister hodet, og drar det for langt. Uheldigvis for John Arne, elsker media han, og det blir helgens sportsnyhet. For vi hadde vel ikke laget ett like stort oppstyr, hvis jeg, som kvinnelig fotballspiller hadde gjort det samme? Eller hvis 20 åringen på Start, hadde gjort det samme? Nei, det nekter jeg å tro. For tro det eller ei, så er det ikke så unormalt - alle har vel mistet hodet? Og det er vel mye mulig at vi alle har ropt mye av det samme til TV, mens vi har sett på? 

Er problemet at John Arne Riise er for stor? Blir han for stor for norsk fotball? Er det sånn at det er lettere å slakte han? 
Og ønsker vi egentlig at han skal lykkes? 
Jeg tror med hånden på hjerte at han er bra for norsk fotball - for jeg tror vi trenger profiler som han, og dessverre så dreit han seg ut, sånn som dessverre skjer - og nei, jeg forsvarer ikke hendelsen, for det er ugreit å uttale seg sånn. 

Les gjerne mitt innlegg «kjære norges fotballforbund» HER. 

Men la oss sette ting i perspektiv. Vi har alle feilet og driti oss ut - de fleste av oss slipper bare å vise hele Norge at vi gjør det. Men Riise er Riise, og media elsker han. Vi kan være enige om at uttalelsen og hendelsen er feil, noe også John Arne har sagt. 

Men riksklovn, taper, idiot og dårlig menneske - ærlig talt. 

For kjære du som kaller mannen riksklovn, han er det fordi vi elsker han. 
Kjære du som kaller han taper, kaller du virkelig en mann av en slik profil og karriere for taper? 
Kjære du som kaller mannen idiot; er han en idiot, fordi han gjør det han elsker og mister hodet? Ikke kom her og si at du aldri har gjort det selv. 
Kjære du som kaller han et dårlig menneske - kanskje du burde se deg selv i speilet først. For vi er jo bare mennesker, om vi er fotballspillere eller ei. 

Respekt for at han legger seg paddeflat, for det er det svært få stjerner som gjør, om du er sjef i DNB eller Norges fotballforbund. 

Så kan vi jo velge selv, hva vi ønsker som forbilder. Fyll og plastikk og  - eller idrett og engasjement. 


bildekilde
 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

- Marty 

Attitudeproblem

Diskusjonen rundt Karpe Diems ny låt Attitudeproblem er heit. Sinnsykt heit. Nesten like heit som jenta du får til sengs og kaller for hore dagen etter. Nesten like heit som sveisen til han i kassa på Kiwi som du kaller for bøg. Nesten like heit som sidekameratens ferske sekser, som du kaller for jøde. Så heit er diskusjonen. Jeg vet ikke, diskrimineringa i sangen kan vi gjerne diskutere - men kanskje vi også burde diskutere attitudeproblemet vårt? For det er vel et reelt problem? Det er et problem når vi kaller helgens onenightstand for hore, han som ikke har en A4 sveis for bøg og han i klassen som scorer best på prøven for jøde. 

Det er et problem når dette er de mest vanlige slengordene vi har. Om det er diskriminerende? Ja, det er klart det er. Det er ugreit at vi sammenlinker mennesker med bikkjer. Det er en skam. Det er en skam at vi benytter oss av disse ordene, som faktisk beskriver mennesker legning, religion og kjønn - og at ingen sier noen ting. For vi sier vel ikke ifra, når vi hører noen kalle en annen jøde på bussen, hvis noen omtaler en jente som hore eller for bøg? Hvorfor reagerer vi ikke? Og kan vi egentlig kritisere Karpe Diem, som bruker disse ordene, når våre søsken, barn, og naboer lar seg fenge av tekster som er langt mye verre, og vi omtaler hverandre med disse skjellsordene? Jeg har sett foreldre som har akseptert at barnet deres har kalt en annen for bøg, foreldre som akseptere at barnet deres kaller en klassevenninne for hore og foreldre som sitter og aksepterer jødevitser, og da kan vi vel kanskje stille oss selv spørsmålet hvor attitudeproblemet kommer fra? 

For vi har vel ett attitudeproblem? 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 


Bildekilde
 

- Marty 

Kjære ungdom

Jeg blir så lei meg, når jeg leser om at vi putter i oss smertestillende som sukkertøy. Når jeg leser at selvskading er noe mange av oss tyr til, og når mange av oss tygger antidepressiva. Jeg blir lei meg, når jeg leser at vi ikke har det bra. Når vi ikke trives i egen kropp, og når vi ikke er fornøyd med oss selv. Jeg blir rett og slett trist. Jeg blir lei meg, fordi jeg kunne ønske vi var glade. Fordi jeg kunne ønske at vi nøt livet, og at vi syntes at det var givende å lære, mestre og oppleve. Jeg blir lei meg, fordi vi er så slitne, fordi vi er så stressa og fordi vi er så lei oss. Jeg syntes ikke vi har rom til å være slitne, stressa og lei oss hele tiden. Jeg kunne ønske at vi kunne være fornøyde med oss selv, og at vi kunne aksepetere hvem vi er. For hvem er det vi egentlig ønsker å være? Hva er det vi egentlig klager på, og ønsker å passe inn i? 

Det forventes at vi skal prestere, at vi skal levere og at vi skal være på topp. Vi har et enormt press på oss, og det er slitsomt å gå på skolen, gå på jobb, dra på trening og være sosial. Og det er da heller ikke noe nytt. Jeg syntes det er synd, når vi må presse oss selv for å orke og dra i bursdag i helgene, når vi bare sitter på skolen og klager, og når vi konstant føler at vi ikke strekker til. Jeg syntes ikke det er greit at vi bruker smertestillende for å takle hverdagen, for å orke og besøke kjæresten og orke å dra fest. Kanskje vi skal se litt på livene våre, hva vi bruker tiden vår på og hva som faktisk gir oss noe; for jeg er dritt lei av å høre om at vi ikke orker å dra på trening, møte venninna vår og gjøre leksene våre. Hvis vi skal ta denne kampen, om at vi er så slitne, og at vi syntes presset er så ekstremt - så tror jeg vi må gjøre det med armene brettet opp, med selvtilitt og tro på at ting kan bli bra - og hvertfall at du kan gjøre det bedre for deg selv. 

For jeg syntes vi skal slutte å gjøre ting som ikke gir oss noe, jeg syntes vi skal slutte å sammenlikne oss med alle andre og jeg syntes vi skal begynne å finne gleden med livet. Vi må slutte å strekke oss etter noe vi ikke kan være, og kanskje heller forkusere på hvem vi selv vil være. Vi må slutte å se på alt det negative med livet, og heller fokusere på de gledene som er. Vi er generasjon prestasjon, så la oss stå opp for oss selv. 

Livet er ingen dans på roser, og det tror jeg vi alle er klar over - Men jeg tror også at livet egentlig kan være ganske ålreit. 




 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

Følg meg også på Snapchat: Martinehalvs

- Marty 

Et stort personlig skritt

Inneholder annonse

I går tok jeg et stort personlig skritt. Det høres kanskje ironisk ut, men for meg var dette faktisk ganske stort. Jeg har lenge gått å tenkt på om jeg skal gjøre dette, men jeg har verken turt å si det til noen eller ty til handlig. Men endelig gjorde jeg det! Jeg klipte rett og slett av meg 30 cm hos frisøren i går, og jeg ble så utrolig fornøyd. Jeg har lenge vært Martine med den lange, flotte hestehalen, med det flotte, tjukke håret - og jeg var faktisk dritt lei av å ha "jentehestehalen". Jeg har siden jeg skadet ankelen min i august prøvd å finne nye veier, og det er slitsomt å føle at man har en fortid som faktisk er så sår hengende på skuldrene sine. Jeg har det bra, og enkelte dager føler jeg faktisk at jeg har selvtillit og føler meg bra nok også. Men allikevel, var det utrolig godt og få tatt vekk fortiden litt, og kanskje det blir bra nå - nå som jeg faktisk har så stor tro på meg selv, at jeg tør å ty til handlig. 

Jeg angret meg så mange ganger der jeg satt, mens frisøren på Centrum Frisør Nesodden klipte av. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så fornøyd! Kanskje man skal bli litt flinkere til å gønne på, følge magefølelsen og stole på seg selv? Det er klart, håret vokser ut igjen - og jeg er fortsatt den samme Martine, bare med litt lettere skuldre. 

Fikk med meg disse supre produktene fra Bamboo Shine og fra Sexy Hair. 

Jeg er super fornøyd med både shampooen og balsamen fra Bamboo Shine som lar mitt korte hår, hehe, skinne klart, samtidig som det renser håret, gjennoppretter styrke og helse til hvert hårstrå. I tillegg er de fri fra parabener og natrium og er formulert for å forbedre hårets vitalitet og langvarige glans. 

Uansett, jeg håper dere har hatt en fin dag - kort hår eller ei. 



 







 

- Marty

 

Når barn leker, vinner verden

Inneholder produktplassering

Jeg lærer litt hver dag, og jeg lærer meg og mer desto eldre jeg blir. Når jeg var liten, hadde jeg en rekke superhelter som forbilder. Jeg, og mine venner kledde oss ut i kostymer, for å forestille disse forbildene - disse superheltene. Superhelter som reddet verden, små barn og gjorde heltedåder jeg beundret med store øyne.
Den dag idag, har kostymene blitt for små, og jeg har kanskje lært at superheltene jeg så opp til kun var juks og fanteri. 

Men til min glede, ser jeg mennesker som til tross for mangel på en superheltdrakt, forsøker å redde verden, hjelpe små barn og gjøre små heltedåder. Jeg er født fire år etter OL på Lillehammer, så jeg har egentlig ikke noe forhold til denne folkefesten, annet enn en far som har fortalt meg om både grener, medaljer og store øyeblikk. 

Johan Olav Koss er en av de som deltok på denne festen, og tok imponerende gull på 1500 m, 5000 m og 10 000 m. Tiltross for imponerende sportslige resultater, er det resultatene etter at OL ilden slukket i 1994, som imponerer meg. Han brukte utøverstatusen sin til å sette fokus på et meningsfullt tema, og valgte å gi stiftelsen Olympic Aid, som idag heter Right To Play pengene fra seieren på 1500 meteren. Samtidig som han oppfordret nordmenn til å donere 10 kroner for hver gullmedalje Norge vant. Heldigvis var OL i 1994 et bra idrettsår, og i løpet av noen uker var det gitt over $ 18 millioner til barn i nød. 

Koss ledet i forbindelse med OL på Lillehammer en veldedighetstur til Eritrea, der barna lekte med utbrendte stridsvogner, omgitt av bilder av krigsmartyrer. På denne turen tok han med seg et fly fullt av sportsutstyr - til et land med akutt behov for mat, noe vi i Norge ristet på hodet av. Koss beklagde seg til presidenten, flau for å bringe med leker, og sportsutstyr fremfor mat og nødvendige behov. Men presidenten takket, han takket fordi barna der, nå kunne leke som andre barn. De kunne leke som deg og meg. Før i tiden ble leker sett på som luksus, som tull og unødvendig. Idag i 2016, vet vi at lek er viktig for utvikling, at det er tegn på fysisk, og mental sunnhet å leke. Vi vet at det er feil hvis barn ikke vil leke, og at leken er viktig for språk, emosjonell, kognitiv og moralsk utvikling. Lek utvikler kreativitet, og evnen til å løse problemer. 

Det er barna som er fremtiden, og det er blandt annet disse barna som skal videreføre - disse barna, som trenger lek, morro og kunnskap for å kunne leve best mulig, og få kunne være barn. Superhelt eller ei, så heier jeg på de som ser leken, ser barna og ønsker å hjelpe, til tross for at drakta er lagt på hylla for lengst. Som Right To Play ambassadør heier jeg på slagordet: 

Når barn leker, vinner verden. 

Gi gjerne ditt bidrag HER


 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty

O U T F I T og litt lørdag

Goood lørdag! 

Jeg håper dagen din har vært super, og at kvelden blir kanon:):) Jeg startet dagen i dag med en treningsøkt på Stamina i Drøbak, før jeg dro en tur til frisøren....... Skitt, så skummelt, og ikke minst kult! Det kommer ett eget innlegg på dette imorgen, må bare bli vant til å se meg selv i speilet først. Etter frisøren har jeg tilbragt dagen hjemme sammen med favorittene mine, veldig deilig og ikke minst etterlengtet. Det er noe med det, at man i en hektisk hverdag kanskje glemmer litt de som står en nærmest - men da er det ekstra deilig med dager som idag. 

Jeg slenger med ett par bilder av gårsdagens antrekk! 

Nyt resten av kvelden.







 

- Marty 

Kjære forelder, det gjelder datteren din

Kjære forelder. 

I går plukket jeg opp datteren din. Hun var sint. Hun var vanittig sint, og hun gråt. Jeg gjorde det samme forrige helg. Da var hun ikke like sint, men hun gråt da også. Hun var full. Hun var drita full. Jeg møter ofte datteren din så full, det er som regel da jeg møter henne. Jeg møter henne fordi hun ringer meg, og spør om jeg kan kjøre henne. Når jeg spør hvor du er, er det en selvfølge i hennes hodet at du har drukket alkohol og ikke kan hente henne. Datteren din gråter ofte når vi er sammen for å ha det gøy, og når jeg spør hvorfor, så svarer hun at katten deres er død. Men hvor mange katter har dere egentlig? 

Datteren din er egentlig ganske blid og glad, men når alkoholen treffer henne, så endres hun og hun gråter bare. Det hender hun sier ting jeg stusser over, men så sier hun ikke mer. En gang sa hun for eksempel at hun trengte å drikke alkohol, for å få litt fri. Hva er det hun trenger fri fra? 
Jeg kjører sjeldent datteren din hjem når hun ringer meg. Som regel vil hun videre, eller til en eller annen hun føler hun trenger å treffe. Hvorfor vil hun aldri hjem? Vil ikke du ha henne hjem? 

Datteren din er flink til å feste, faktisk en av de beste jeg kjenner. Har hun gått en god skole? Problemet er bare at hun blir litt annerledes - litt rar liksom. Stusser du aldri over at forrige helgs rødvinskartonger forsvinner, og at lappene i lommeboka fordufter? 

Kjære forelder. 

Din påvirkning er stor, mye større enn du tror og er du der for henne, hvis hun kommer hjem? 
 


Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

- Marty

 

Fredag og et takk

Hei!

Jeg håper alle har hatt en fin fredag. Jeg har hatt fri fra skolen idag og har brukt dagen til å jobbe, trene og er nå og ser hockeykamp mellom Norge-Finland! 

Jeg har fått masse hyggelige meldinger på innlegget jeg skrev før idag, og det er alltid veldig hyggelig. Hvis du ikke har lest det, kan du lese det HER. Det er ikke alltid lett og eksponere seg selv på den måten, men jeg jobber med å faktisk klare å innrømme ovenfor meg selv at jeg ikke alltid trenger å være best. Det er ikke alltid lett, men jeg har allerede kommet langt på vei. Det er ikke nødvendigvis et problem å innrømme til dere, eller til resten av verden de følelsene jeg, og mange andre kjenner på. Problemet er egentlig å innrømme det ovenfor meg selv, og faktisk se sannheten i øynene. Men uansett, så tror jeg det er viktig å dele, både oppturer og nedturer. 

Jeg håper alle nyter fredagskvelden og at helgen byr på litt glede, sol og kanskje litt fri? 

Klem fra meg.


 

- Marty 

Slutt å kall meg flink pike

Jeg tror ikke jeg har tall på hvor mange seksere jeg har fått på skolen opp gjennom, hvor mange kilo jeg ønsker å gå ned i vekt eller hvor mange selfies jeg må ta for å bli fornøyd. Men jeg har tall på hvor mange treere jeg har fått. Hvor mange ganger jeg har tatt den i mot, grått og hatet meg selv. Nei, det er ikke tull - det er blodig alvor. For meg, har dette vært blodig alvor. Jeg har ikke tall på hvor mange treningsøkter jeg har hatt. Men jeg har tall på de treningsøktene jeg ikke har tatt. 

Jeg er ikke deprimert. Jeg har ikke angst. Jeg har ikke selvmordstanker. Jeg har ikke spiseforstyrrelser. 

Jeg er kun flink pike. Jeg ønsker kun å prestere, og levere det beste - til alle døgnets tider. Jeg vet at det verken er nødvendig eller lett for meg å få en sekser, gå ned i vekt eller ta et bilde jeg blir fornøyd med. Men allikevel, så er det noe som forteller meg at jeg burde. At jeg burde få en sekser, at jeg burde gå ned i vekt og at jeg burde ta et fint bilde nå. 

Jeg kan se meg selv i speilet, og se en refleksjon - av seksere, avokadoer og smale midjer. Noe som gir meg lyst til å spy bare av å tenke på det. Ikke fordi jeg ikke unner meg en avokado, mens jeg leser til en prøve - i håp om å få smal midje av situpsene jeg tar innemellom sidene, men fordi det ikke er meg. Fordi jeg blir sint - fordi jeg egentlig ønsker å gi faen i både seksere, vekt, avokado og smale midjer. 

Jeg ønsker å gi faen, men det hender at avokadoen og situpsene sluker meg og mine ønsker. 

Egentlig har ikke jeg et ønske om å være så kalt "flink pike" heller, og jeg kan egentlig ikke forstå at jeg er det - jeg som føler at jeg aldri får til noen ting... Jeg tror kanskje heller ikke at jeg alltid er så flink, men at "flink pike" er akseptert å være, og jeg tror jeg ønsker å være det fordi jeg trenger annerkjennelse - en annerkjennelse jeg ikke tåler. Jeg liker ikke å være flink pike, for jeg strekker ikke til hvis jeg skal være flink pike, og hvis folk skal kalle meg for flink pike. For i mine øyne, er jeg faen ikke flink. 

Og nei, jeg er ikke deprimert, jeg har ikke angst, jeg har ikke selvmordstanker og jeg har ikke spiseforstyrrelser... Heldige meg. Jeg er bare en helt vanlig jente, som ønsker å prestere, og levere det beste - til alle døgnets tider. Og ja, det er jævelig slitsomt, men hadde det ikke hjulpet, hvis jeg sluttet å forvente at jeg skulle være flink pike? 


 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

- Marty

Gjest hos Radio Nova

Hei!

I går var jeg gjest hos studentenes nærradio i Oslo, radio Nova. Der var jeg for å snakke om Generasjon Prestasjon sammen med Linn Rødevand som er utdannet psykolog ved Universitetet i Oslo. Hun interesserer seg spesielt for unge mennesker som sliter med utmattelsesproblematikk, og er nå ansatt som klinisk psykolog på Ullevål. Dette var veldig spennende og ikke minst interessant! Det var spennende og diskutere dette med en som virkelig kan tematikken og ikke minst dyktige studenter. 

Håper du får en fin dag videre! 





- Marty

Martine´s pannekakehjørne

Heia! 

Jeg tenkte å dele mine favoritt pannekaker til dere :-) De er super gode, og funker perfekt til en god frokost! Sjeldent man kanskje har tid til det i hverdagen, men kanskje man burde være flinkere til å lage tid til det? 

- 1 PORSJON GIR 8 STK - 

♥ 1 ½ dl sammalt hvete, fin 

♥ 1 ½ dl siktet hvetemel 

♥ ½ ts salt 

♥ 5 dl ekstra lett melk 

♥ 3 stk egg 

♥ Smør/olje til steking

Hiv innpå! 

- Marty

Kjære du - som snakker om sykkelbukser og voldtekt

Kjære du som oppfordrer russejenter til å ikke bli overstadig beruset og gå rundt alene...

Du som oppfordrer til å gå med sykkelbukse under russebuksa, og ikke sende ut signaler som kan misforståes...

For å ikke bli voldtatt. 

Kjære du.  

Det er nemlig viktigere at du ikke blir overstadig opptatt av å legge skylden på russejentene, og gå rundt å legge skylden på andre...

Og jeg syntes ikke det verken burde være et råd, alternativ eller nødvendig å bruke sykkelbukse under russebuksa for å unngå voldtekt...

Og jeg syntes det er viktig at verken du og eller noen andre sender ut signaler om at det er noen andre sin skyld en overgriperen selv?

Når noen blir voldtatt.  

Det er nemlig ikke sånn, at noen har rett til å voldta verken meg, deg eller hvilken som helst russejente - fordi hun er overstadig beruset, går alene, er ett lett bytte eller fordi hun rett og slett er russ. Det er ingen andre sin skyld, enn personen som begår overgrep. 

Jeg syntes kanskje det er på tide, at vi snakker om hvorfor man IKKE skal voldta, fremfor hva man skal gjøre, for å ikke bli voldtatt. 

bildekilde
 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

12.04.2016

Hei! 

Nå sitter jeg hjemme etter enda en lang, men spennende dag. Jeg elsker når sola skinner på dager som dette! Det gjør det virkelig så mye lettere. Idag har jeg jobbet en del både her, med skole og litt av hvert. Syntes egentlig at det er så greit å pusle med litt her og litt der, og slippe å bare sitte på skolebenken eller hjemme. Akkurat nå er jeg hjemme hos mamma og pappa på Nesodden, og det er super deilig! Jeg gleder meg til det blir enda litt varmere ute, for da er det enda deiligere her.

Tenkte å poste litt antrekksbilder fra forrige uke :):):) 

Håper dagen din har vært super! 








 

- Marty 

Naturlig; med falske øyevipper

Jeg syntes det er rart å være naturlig. Jeg syntes det er rart når vi kaller naturlig: "å våkne opp fresh uten sminke med falske øyevipper". Jeg syntes det er rart når vi skryter av oss selv for å dra på trening uten sminke, men med fargede øyebryn, falskeøyevipper og bare liiiiiiittt solpudder. Jeg syntes det er rart at vi ikke har selvtilitt til å stå inne for oss selv, trappe opp og se oss selv i speilet, og jeg er så dårlig på det selv. Vi får skryt når vi forsøker å være oss selv, men hva er det å være oss selv a dere? Vi lever i fornektelse av oss selv, der ingenting er godt nok. Jeg mener, det er greit nok det. Men jeg syntes det er rart, og egentlig ganske synd. 

Jeg elsker å pynte meg, stelle meg og føle meg fresh. Men; det finnes ingenting bedre enn å bare være meg, helt naturlig. Jeg er bare ikke alltid tøff nok til å gå ut fra det perfekte selfielyset, uten maska mi og øyevippene mine. Men jeg prøver, og jeg gjør det. Jeg kunne bare ønske at vi var fler som gjorde det. 



 

- Marty 

Størst av alt er kjærligheten

Som hetrofil, 18 år og åpensinnet er jeg positiv til at Den Norske Kirke nå går inn for at homofile skal få gifte seg i kirken og at det utarbeides en liturgi for likekjønnet ekteskap. Jeg blir glad. Jeg blir glad fordi jeg mener at Norge har kommet et steg videre. 

Jeg har nemlig sluttet å undre på hvem som er mannen i forholdet når jeg møter lesbiske kvinner, og jeg har sluttet og lure på hvem som er kvinnen i forholdet mellom to homofile menn. 

Jeg har sluttet fordi jeg har innsett at det ikke er et spørsmål om hvem som er hva, men om hvem som elsker hvem. 

Jeg har sluttet å undre på hvem som er mor, eller hvem som er far når jeg møter et homofilt par. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror at et barn må ha en mor og en far for å voksne opp under stabile rammer. 

Jeg har sluttet å undre på hvorfor de lesbiske er så feminine. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror det er en bruksanvisning på oss mennesker, og at du ikke trenger sæggebukser og ha kort hår. 

Jeg har sluttet å rope ut hvor kult jeg syntes det er, når noen annerkjenner sin legning. 

Jeg har sluttet fordi for meg er dette vanlig. For meg er disse menneskene noen jeg er glad i, går på skole med, møter butikken eller på trening - de er bare homo, og jeg syntes det er helt greit. 

Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har mer rett til å elske, være lykkelig og leve livet - med den jeg ønsker, enn hvilken som helst annen person. 

For størst av alt er kjærligheten. 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

- Marty

 

Hva er lykke?

Jeg undrer ofte på hva lykke er, og jeg tenker ofte over hva som gjør meg lykkelig. For hva er egentlig lykke? Hvilke valg har jeg tatt for å være lykkelig? Hvilke valg tar jeg hver dag, for å bli lykkelig? Jeg blir lykkelig når solen skinner, når jeg kjenner varme, når jeg er med mennesker jeg er glad i og når jeg spiser god mat. Jeg blir lykkelig av å reise, av å trene og av å ligge i sofaen og se på film. Jeg tror egentlig lykken inntreffer når jeg tar egne valg, og gjør ting jeg ønsker. Jeg tror ikke nødvendigvis at lykken kan listes opp, men at det egentlig er så enkelt som å kanskje ta egne valg, være selvstendig og følge magefølelsen? For jeg er lykkelig når jeg velger å trene, når jeg velger å spise is og når jeg velger og gi noen en klem. Når jeg tar mine valg, og valg jeg er bevisst på og valg jeg ønsker å utføre. Jeg er overbevist over at vi kan kjøpe oss materialistisk lykke, men at det ikke er denne lykken som definerer oss og denne lykken som gjør oss godt. Jeg er for lykken, og heier på lykken. 

Lykken er god.



 

- Marty 

Vi har da alle ansvar?

Vi har da alle ansvar? 

Du som kritiseres, du som slaktes, du som hates og du som elskes. Du som ønsker å fungere som et forbilde og du som fungerer som et forbilde. Hvordan kan du fraskrive deg ansvaret? Hvordan kan vi fraskrive oss ansvaret som forbilder? Hvordan kan du som mor fraskrive deg ansvaret som forbilde ovenfor din datter, hvordan kan du som far fraskrive deg ansvaret ovenfor din sønn, hvordan kan du som fotballspiller fraskrive deg ansvaret som forbilde ovenfor yngre fotballspillere og hvordan kan du som blogger fraskrive deg ansvaret for dine følgere? Jeg tror ikke vi kan det. Vi har da alle et ansvar å være ansvarlige? 

Kjære du som fraskriver deg ansvaret. Når du fraskriver deg ansvaret så syntes jeg du er feig. For når du har hundrevis av følgere, og du begår en handling, så blir du sett, du blir hørt og handlingen blir garantert gjentatt. Så du som tar en neseoprasjon, og påstar at det ikke har en påvirkning, så undrer jeg - hvorfor må du da dele? Hvorfor ytrer du deg da, dag inn og dag ut om denne fordømte nesa? Du som syntes det er greit å kjøpe alkohol til mindreårige - tror du ikke at dette påvirker og at dette gir dårlige signaler? Du som kaller ting fattigdyrt og fråtser i materialistiske goder og deler dette blandt tusenvis av følgere og fans - det er klart du er med på å skape ett kjøpepress. Du som sitter i sofaen på lørdagskvelden og snakker nedlatende om alle tullingene på jobben, om den håpløse kontaktlæreren til eldstedatteren og til hu som tror hun er så flink i syklubben - den nedlatende tonen din smitter, og drittslenginga di blir tatt med videre. 

Så det er kanskje ikke så rart at så mange unge sliter med selvbilde sitt, når realiteten viser at naturlig ikke er godt nok. Det er kanskje ikke så rart at unge ligger gatelangs, drita fulle, når alkoholen er så lett tilgjenglig? Det er kanskje ikke så rart at kjøpepresset er så kraftig, når man føler at veskene alltid må fornyes. Det er kanskje ikke så rart at mobbetallene er så høye, når drittslenginga er så høy. 

Og nei, man trenger ikke ha hundrevis av følgere for å være et forbilde, og forbildene trenger ikke alltid å være gode. Jeg sier ikke at du ikke skal få gjøre som du vil, men at du representerer noe, og at det derfor medfører et ansvar; ubevisst eller ei. Og nei, veska trenger ikke fornyes fordi favorittbloggeren er sponsa med en ny veske - igjen, og det kan hende vi skal begynne å beundre verdiene til speideledern igjen istedet for å se opp til det uoppnålige. 

Og vi er jo alle mennesker? 

Følg meg gjerne på Facebook her

og Instagram her 

 



 

 

- Marty

#nettavisen 

 

 

 

En tur i parken

Hei alle! 

Idag tuslet jeg rundt i parken, og nøt vårsolen. Virkelig deilig. Deilig å kjenne at solen varmer og at det går mot lysere tider. Jeg tok på meg de sorte pumpsa mine idag! De er så ufattelig stilige. Neida, jeg bare lyver. Jeg gikk rundt i mine nike joggesko, men hadde med meg disse kule pumpsa, kun for at antrekket skulle bli komplett til dette bloggbildet. Komisk hva? Forresten utrolig flaut å stå mitt i parken og posere litt sånn små sexy (hvertfall i mine øyne), når både mosjonister og bikkjer løper deg ned. Jeg tulla ikke med at pumpsa er stilige, men de er ikke stilige på tur i parken.... 

Jeg håper dere har hatt en fin dag ute og at dere skal nyte kvelden før det braker løs med en ny uke i morgen! Jeg sitter nå og prøver å få med meg hockeykampen mellom Russland-Norge på en dårlig streaming... 

- Marty 

 

Er vi redde for å få stygge barn?

Vi er oppdratt til å ikke kalle andre stygge ting, på lik linje som vi er oppdratt til å ikke kalle andre folk for feite. Vi er oppdratt til å ikke peke, til å ikke le av andre, til å ikke gjøre narr. Så hvis vi skal bryte ut fra denne berømte janteloven, og kalle en spade for en spade - er vi redde for å få stygge barn? 

Det finnes vel ikke et fasit svar på hva perfeksjon, vellykhet og suksess er idag - men dette er vel noe alle streber etter, bevisst eller ubevisst? Og vi er jo opptatt av å skape produkter, resultater og annarkjennelse. Vi er opptatt av å ta en god utdannelse, vi er opptatt av å få en fin kjæreste og vi er opptatt av å få flotte barn. Hvis en bekjent av oss har gått inn i et forhold, så er jo noe av det første vi spør om hvordan personen ser ut, og i løpet av få sekunder så har vi dannet oss ett bilde, av denne personen og vi har latt utseende tale, for vårt inntrykk av personen.  

Vi lever i en boble, i en verden, der alt perfeksjoneres og alt fremmes. Vi poster bilder av flotte kropper, ansikter og resultater, og blandt disse vellykkete faktorene, er det vellykkede barn. Det postes bilder av premier fra fotballcuper, det postes bilder fra skoleavslutinger og karakterkort, men hvor er bildene når omgangssyken treffer, når de er tatt i billettkontroll og når de blir misfornøyd med middagen?  

Kjære foreldre, vi er barna deres - vi er deres resultater. Vi blir serieprodusert etter deres vellykkete jobber, biler, hus og #annet. Og jeg føler til og med, at vi kunne vært skrevet ned på CVen deres, når dere søkte jobb? Er vi CV barn? Danner vi en generasjon CV barn? Altså er generasjon så vellykkete barn, at dere vil bruke oss til å fremme dere selv? For dere diskuterer vel oss, hvor dyktige vi er, hvor gode resultater vi får, og hvor godt vi gjør det? På et punkt er det ikke lenger dere selv dere fremmer, men oss? Det er vel oss det prates om på kontoret, på spinning, på jobbreise og på #annet? Hvis neste generasjons barn skal være så perfekte, så er det ikke rom for å mislykkes, for å ha dårlige dager, for å ha lidelser og være #annet? 

Jeg sier ikke til deg at du ikke skal fremme meg når jeg lykkes, jeg bare lurer på hvorfor du ikke forteller om når jeg ikke lykkes. 
 


 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

 

- Marty

Dørstokkmila

Hei dere!

Jeg håper dere har en bra lørdag :-) Jeg kickstarta dagen min idag med en treningsøkt helt alene. Helt rolig, kun for å koble av. 
Jeg trener når jeg er sint, jeg trener når jeg er glad, jeg trener for å få det bra og når jeg har det bra. Trening gir meg energi - og trening gir meg velvære. Jeg trener til og med når jeg er stressa, og når jeg egentlig ikke har tid, og egentlig burde gjort alt annet enn å trene. Jeg er lei av å dra på trening for å imponere, jeg er lei av å høre om folk som ikke vil dra på trening, men drar fordi de må. Trening skal være lystbetont, trening skal være givende og trening skal ha en mening. 

Jeg har alltid vært glad i å trene, og det er klart at dørstokkmila av og til er lang, men jeg er fast bestemt på at jeg skal over - for jeg vet at både kropp og sinn har godt av det. Trening trenger jo ikke å være å løpe en mil, en time på spinningsykkelen eller å løfte tonnevis av vekter - det er så vanvittig mye mer, og det er det jeg syntes er så digg med trening. Kroppen har godt av å pushe seg over dørstokkmila, og det er faktisk vanvittig deilig. Samtidig så tror jeg det er forskjell på dørstokkmila og veggen. Mila kommer du deg over, fordi du vil - men veggen kommer du deg ikke gjennom. Det skal være morro, og det skal være givende. 

Jeg håper du får en fin lørdag videre, dørstokkmil eller ei! 

 





 

- Marty

Flaut å være naken

Hvor har vi sviktet når videregående elever lar være å dusje etter gymtimene? Hvem har sviktet? Hvem skal ta på seg skylda? Og hvorfor lar vi være?

Idag trenes det i gymmen, noen ler, noen har det gøy. Noen har det mindre gøy. Noen syntes det er flaut, noen flørter. Det svettes, det testes. Noen syntes det er kjedelig. Noen syntes det er gøy å vise seg frem. Så avsluttes gymtimen, og elevene går inn i gymgarderoben. Der sprayer elevene seg ned med parfyme. Noen tar papir med vann på, og tørker seg under armene. Andre hopper rett i klærne sine og løper ut i friminuttet. De aller ferreste dusjer. Jeg dusjer som regel alene. 

Vi snakker om at 8 åringene ikke dusjer, og at 12 åringene dusjer med trusa på - men at 18 åringene lar være? Hvor har hygienepraten tatt veien? Den obligatoriske praten om at man dusjer når man har trent? Vi er en utseendefiksert generasjon, vi er generasjon perfeksjon. Vi er tilsynelatende perfekte. Vi sprayer oss heller ned med parfyme enn å ta en dusj, før vi setter oss tre timer til på skolebenken, i ett klasserom - fullt av medelever. 

Er det kroppspresset som er problemet? Nei kjære jente, jeg går ikke på at du har mensen hver gang, og at dette er grunnen til at du ikke vil dusje. Vi er en genrasjon som prioriterer trening og utseende, fremfor selvfølelse og det å ha det bra. Kanskje vi må prate mer om dette? Sette et mer fokus på dette? For ett sted på veien har det gått galt, når ikke 18 åringene engang dusjer. 

Jeg tror rett og slett ikke vi tør. Jeg tror rett og slett de ferreste tør og kle av seg nakne, gå inn i dusjen og vaske seg, i frykt for å bli dømt, i frykt for idealvekten, i frykt for at sin kropp ikke skal være bra nok - eller kanskje vi skal si, normal nok? 

Jeg tror heller ikke at dette er noe nytt - men kanskje det er på tide og begynne å tenke nytt. Kanskje det er på tide å sette et fokus på dette, kanskje det er på tide å undervise i dette? For hygiene er vel like viktig som kanonball? På lik linje som kosthold og kropp kanskje av og til burde vært viktigere enn mye annet. 

Husk at feilen er ikke det du ser i speilet, men det du forteller deg selv når du står der - jeg håper det en dag skal bli ok å bære sin egen kropp. 
 



 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty

8 ting jeg hater skjer.

1. Hater når jeg tror jeg kan få til et bedre bilde på snap og sletter det. Men så viser det seg at det forrige bildet var det beste.

2. Å ha iphone uten deksel er som å ha sex uten kondom... Det føles veldig digg... Helt til det går veldig galt. 

3. Når en kvise dør og det kommer ti til i begravelsen.

 4. Når jeg skjønner ting jeg aldri har skjønt før... Som idag når jeg forsto at det gule i kinderegget skal forestillet egget i plommen..... 

5. Når jeg må sette på tekst på netflix fordi jeg spiser potetgull. 

6. Drar på den fordømte festen... Ingenting skjer. 
    Jeg blir hjemme.....
    Hele verden er der....
    Justin Bieber er DJ og Kim Kardashian serverer gratis øl til alle

7. Når jeg spiller bowling og må komme på ett nytt ansiktsutrykk hver gang jeg snur meg....

8. Når jeg skal dusje... 2 timer senere. Kjæresten min går i dusjen. - HÆ!!!! Jeg skulle jo dusje....

Og husk - Det viktigste er ikke å delta - men å legge ut hele vorset på mystory :-):-) 


 

Denne la jeg under katogorien sex og samliv på blogglisten. 

- Marty

 

Pippi VS. 2016

Hvem har ikke hørt historien om jenta med røde musefletter, lange fargerike strømper og altfor store sko? Hvem kjenner ikke til verdens sterkeste jente, som hamler opp med både tyver, lærere, politi og andre bøller? Pippi Langstrømpe er på mange måter mitt forbilde, og hun trenger verken bil eller moped - for hun har jo en hest hun kan ri på. Hun trenger ingen til å forsvare seg, for hun hamler opp med både stort og smått. Pippi reiser verden rundt etter sin sjørøver pappa, med en veske full av gullpenger. Pippi bryr seg ikke om hva folk mener om henne, verken hva hun spiser, hva hun gjør, når hun legger seg eller hva hun har på seg - det gjør derimot vennene hennes Tommy og Annika, som er veloppdragne, lydige, pliktoppfyllende og gjør som de stort sett får beskjed om. 

Jeg lurer på hvordan Pippi hadde klart seg i 2016. Kanskje pappaen til Pappi hadde jobbet i den delvis statseide banken DNB og lagt til rette for at kundene kunne skjule pengene sine på de syv hav og unngå skatt, i stedet for å være sjørøver? Kanskje han hadde leid inn en Au pair til å ta seg av Pippi, og gitt Pippi ett Visakort fra banken, istedet for en veske med gullpenger? Kanskje Pippi måtte vært på barnehjem og hadde vært diagnotisert med ADHD? 

Kanskje Tommy hadde vært gutten som lurte Aftenposten til å trykke debattinnlegget og lage en nyhetssak på en usann historie om russebussen som silte ut taperne ved hjelp av spørreskjemaer? Eller kanskje han hadde vært homofil, jobbet for menneskers rettigheter og vært trenngsentusiast? Kanskje vi hadde møtt Tommy i "Petter Uteligger" på TV 2 i vinter? 

Kanskje Annika hadde hatt det såkalte "flink pike syndromet", fordi hun var så pliktoppfyllende og flink? Kanskje Annika hadde hatt seksere i alle fag og søkt seg inn på legestudie? Eller kanskje Annika hadde hatt spiseforstyrrelser, så hun ikke kunne bakt pepperkaker med Pippi på kjøkkengulvet? Eller kanskje Annika hadde vært med i Hele Norge Baker? 

Hadde Pippi egentlig passet inn hos oss i 2016? Med røde musefletter, fregner, sine egne meninger og sterk som en okse? Og har vi egentlig noen Pippi idag? 

Jeg tror kanskje vi som faktisk lever i 2016, har godt av å ta med oss litt av Pippis holdninger og meninger. For det er ikke bare, bare, men da er det kanskje viktig at vi gjør som Pippi, er litt selvstendige, ikke er så pliktoppfyllende og tør å stå litt i mot? For det er klart Pippi kunne levd hos oss i 2016, dømt hadde hun nok blitt - sånn som alle, men det er da Pippi hadde måtte sått i mot, vært seg selv og stått opp for sine egne meninger og verdier. 

For det er vel som Pippi sier at: "Det har jeg ikke gjort før... Så det kan jeg helt sikkert!". 

 


Bildekilde
 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty 

 

Martine´s vaffelhjørne

Jeg digger vafler, og det er lite som slår nystekte vafler sammen med de jeg er glad i. Derfor vil jeg anbefale min favorittoppskrift som passer for alt fra stressa pappaer, pliktoppfyllende storesøstre, tøffe lillebrødre, tentamenshatere og ikke minst for deg!  

Denne oppskriften funker både til en god søndagfrokost, matpakka og hvis du ønsker litt ekstra god, sunn kveldskos! 

Det du trenger er:

♥ 1 ½ dl hvetemel 

 ♥ 1 ½ dl sammalt hvete, fin 

 ♥ 1 dl havregryn 

♥ ½ ts salt 

♥ ½ ts bakepulver 

♥ 4 dl ekstra lett melk 

♥ 2 stk egg

♥ 2 ss smør

♥ En liten teskje sukrin ved behov





Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

- Marty 

 

En regnfull, men spennende torsdag

Hei alle!

Nå er jeg så lei grått og trist vær. Det regner og regner dagen lang. Men men. Vi får vel bare håpe på at solen er rett rundt hjørnet? Uansett, jeg drar på meg både skinnjakka og maxikjolen på trass:):) 

Jeg har fått masse reaksjoner på innlegget jeg skrev før idag, og det er alltid veldig spennende hvordan folk tar slike innlegg. Det er klart folk har forskjellige meninger, og det er jo det som er litt spennende med slike debattinnlegg! Jeg tror det er viktig å skape litt debatt. Jeg syntes hvertfall det er morsomt når det koker litt, og folk får tenkt litt, hamra litt løs og kjefta litt :-) 

Håper alle får en fin dag videre:):) 



- Marty

Jeg kommer til å få sparken som russ

Jeg leser om ungdom som måles opp og ned for å delta. Jeg leser om ungdom som forbreder russetiden fra de går i 10.klasse. Jeg leser om ungdom som prioriterer russemøter fremfor skoletimer. Jeg leser om ungdom som bruker hundretusen på russetiden. Jeg leser om ungdom som ikke kan vente med å drikke seg drita fulle, ligge med flest mulig og kaste alle hemninger. 

Jeg vil ikke måles opp og ned, det gjør jeg nok av fra før av. Jeg hadde aldri orket å forbrede noe jeg ser på som unødvendig så lenge. Jeg hadde aldri valgt å prioritere et russemøte fremfor en skoletime. Jeg hadde aldri valgt å bruke hundretusen på russetiden. Jeg har heller ikke et ønske om å drikke meg drita full, ligge rundt og kaste alle hemninger og rote bort 13 år med skolegang.
Jeg ønsker ikke være del av en gjeng med like gensere, som hopper opp og ned til en sang som oppfordrer oss alle sammen til å være horer og kaste oss ned på kne til neste gutt som trer inn i rommet. Jeg ønsker ikke være en del av en gruppe der vi velger ut de peneste, de rikeste og de mektigste. Jeg ønsker heller ikke være del av en gruppe som står i mot mine verdier, mine holdninger og mine ønsker. 

Jeg trives ikke når jeg oppfordres til gruppesex, når jeg oppfordres til å drikke meg så full at jeg ikke husker mitt eget navn og sniffe kokain til det renner ut av øra på meg. 

Jeg vet ikke hvem det er synd på heller. Jeg vet egentlig ikke om det er synd på de som ikke får delta, eller om det er synd på de som prøver å få nr. 9 på knutelista nemlig: Fareskilt - Ha sikker sex med to andre medruss samtidig. Eller nr. 45. Ha sikker sex med syv forskjellige personer på syv dager. 

Til neste år er jeg russ, og jeg har ingen planer, og jeg gleder meg ikke stort heller. Faktisk, så tror jeg at jeg vil få prestasjonsangst til å nå opp, hvis jeg hadde gått inn for å være kul nok, rik nok, flink nok og deilig nok. Egentlig så syntes jeg det er ganske synd - for så mye som vi klager på skolen, så syntes jeg vi burde feiret at vi var ferdig med 13 års skolegang med måte, sammen, alle sammen. For vi forbinder denne festen med de største bussene, penger, mest mulig alkohol, sex og er du ikke på buss - er du en taper, eller hva? 

Det finnes mye bra russ. Det finnes russ som velger å bruke feiringen sin på å hjelpe andre, på og virkelig feire, sammen i et trygt og godt fellesskap. Men de vi hører om, er de som voldtar, de som drikker, de som sloss og de som sløser. Det finnes jo også positive sider? Jeg oppfordrer og ønsker mye heller å være en taper i et fellesskap, der alle får delta - enn å være i en "sekt", "der alt avsluttes i en hookering på Tryvann natt til 17. mai". 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER
 



 

#nettavisen 

- Marty 

 

INSTA LATELY


 

Litt bilder fra instagrammen min!

Hvis ikke du føler meg, så gjør det gjerne: 

MARTINEAHALV

dill og dall, og dessverre litt for lite fotball.

Håper dere har hatt en fin dag ♥

- Marty

Akutt, litt pjusk

I forrige uke ringte jeg mitt lokale legekontor. Jeg ringte siden jeg var tett i bihulene, litt pjusk. Jeg vet egentlig hvordan medisin jeg trenger, etter fem nesebrudd på fotballbanen, så er jo dette grunnen til at bihulene ikke spiller helt på lag. Jeg fortalte også legesekretæren om noen andre greier hun mente var ganske akutt. Men hun forteller meg at min fastlege har sluttet, og at jeg har fått ny. Min nye fastlege er kun til stede to ganger i uka, og det er derfor ikke plass før neste uke; men siden hun mente dette var ganske akutt, så måtte hun notere at det var det, sånn i tillfelle noe skulle skje.  

Javel. Så 1,5 uke senere får jeg og mine bihuler legetime. 14.20. Seneste timen på dagen - upassende for en skoleelev. Jeg setter meg pent ned 14.15. Klokken tikker, og legekontoret blir etterhvert mer og mer tømt, og jeg ser ingen ny lege hente noen av pasientene som sitter der. 15.05 går jeg i luka og spør pent om jeg har kommet til feil tidspunkt, jeg beklager meg nesten. Damen i luka ser pent på meg og sier at nei, nei, "du er neste". Det går vel snaue ti sekunder før det er min tur. Hmm, tenker jeg... Kanskje legen trengte en powernap. Jaja, jeg hilser pent på min nye lege. Høflig og hyggelig. Vi går inn og setter oss. Så spør han hva som er galt. Først spør han om dette så kalte "akutte" tilfellet, som nå ikke er så akutt lenger, noe jeg også sier til han. Så forteller jeg om mine bihuler. Og ja, kjære lege. Det er slitsomt for meg og komme til deg, og fortelle hele min sykdomshistorie, og skadehistorie, når dette faktisk henger sammen. Spesielt når jeg føler at vår kjemi ikke er helt på nett. 

Uff.... Trenger en pustepause....

Legen klarer å finne ut mens jeg sitter der at jeg har trykk i ørene mine, og skriver en resept på dette. Javel. 
Legen som ser ut til at skal snart av med pensjon finner ikke journalene mine, men klarer i stedet å slå av pcen sin. I mens han fikler og banner, prøver jeg å spørre om han kan finne resultatene på et MR jeg var på for en stund tilbake. Ikke det at jeg tror det var noe galt på de bildene, men er jo greit å vite. Legen finner ikke de heller. Jeg skal også henvises videre til en annen lege, men det kan han ikke hjelpe meg med, forteller han. Og jeg har da vært på legekontoret i 1 time og 25 minutter, alene. I all frustrasjon klarer han å slette resepten på duhartrykkiørenemedisinen og jeg blir så sendt ut til sektretæren i luka for å finne MRbildene, også blir jeg sendt hjem.

- Takk for idag. Du betaler der! 

- Ehm... Men, bihulene mine da? Ehm...? Henvisningen min? Hæ? 

Jeg leser at 1 av 3 nordmenn har negative møter med helsevesenet. Jeg syntes det er vanvittig synd. Jeg syntes det er vanskelig å stå på legekontroret som 18 åring, og trenge hjelp. Ikke mye hjelp, men litt hjelp. Hva gjør man? Hva gjør man når man er litt pjusk? Eller veldig pjusk, og legen kun er tilstede to ganger i uka? Jeg spurte om hvordan man bytter fastlege, men fikk i svar at alle var opptatt. Jeg kan få en melding hver gang noen blir ledig, denne meldingen koster 49 kroner. Jeg har de siste 2 årene byttet fastlege ufrivillig 4 ganger. Det er vanskelig å komme til en ny person og legge frem sin situasjon hver gang - eller kanskje bihulene mine bare må fortsette å være litt tette? 

Dette er jo bare meg, og mine bihuler. Men tenk på de som faktisk behøver å dra til legen for å snakke med noen, for de trenger denne akutte hjelpen, eller bare hjelp. Da er det fryktelig synd, hvis møtet skal oppfattes på denne måten. Det er veldig greit å ha knekt et bein, og for legen å sende deg til røntgen. Men hva med alt det andre? 

Kom igjen a Helse Norge! 


Bikdekilde
 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

- Marty 

La verdens barn leke


 

Jeg ønsker å bli sett, jeg ønsker bekreftelse, jeg ønsker muligheter. 

Jeg vil gå på skole. Jeg vil møte mennesker. Jeg vil møte trygghet. 

Jeg vil få kunnskap. Jeg vil få lærdom. Jeg vil få visdom. 

Jeg vil leke. Jeg vil leve. Jeg vil dele. 

Jeg har alltid ville være barn - med et barns muligheter. Jeg har alltid hatt muligheter til å være barn. 

Leken er dyrket i min barndom, lærdommen er plantet og visdommen gror. 

Siden jeg er jente, og jeg er født i Norge, så har ikke dette bydd på noen utfordringer. Annet enn at noen av gutta kanskje har syntes det har vært flaut å bli takla av en jente på fotballbanen. Det er kanskje først nå, mens visdommen enda gror, at jeg forstår hvor heldig jeg har vært - og hvor heldig jeg er. 

Jeg er heldig fordi jeg går på skole. Fordi jeg har muligheten til det. Er det synd på meg, fordi det forventes at jeg må gå på skolen?

Jeg er heldig fordi jeg kan spille fotball. Fordi jeg har muligheten til det. Er det synd på meg, fordi jeg må dra å spille kamp, selvom det regner? 

Jeg er heldig fordi jeg har kunnskap. Fordi jeg har muligheten til det. Er det synd på meg, fordi jeg har en jobb jeg må dra til? 

I henhold til FN er det over 200 millioner barn som lever som barnearbeidere. Barnearbeid hindrer barn i å utvikle og utfolde seg. Det frarøver dem skolegang, mulighet til å tilbringe tid med sine jevnaldrende og dette får store konsekvenser for fremtiden deres. Dette er en av flere grunner til å anerkjenne den internasjonale dagen for Sport for Development and Peace (IDSDP), som er idag, onsdag 6 april. Denne dagen gir oss alle en grunn til å delta og markere idrettens rolle innen global utvikling. Og hvor man her kan vise hvordan leke - og idrettsaktiviteter er et viktig virkemiddel for å kunne gi barn muligheter for å få bedre utdanning, helse og å få leve i fredelige samfunn. 

Jeg er så stolt over å ha blitt ambassadør for Right To Play. Right To Play mener at lek og idrett kan bedre barn og unges hverdag i verdens mest vanskeligstilte områder, som er med på å inspirere enkeltpersoner og samle lokalsamfunn. Gjennom lek og idrettsaktiviteter lærer barn toleranse, samhandling, respekt og empati for hverandre. De får også kunnskap om hvordan beskytte seg mot sykdommer som malaria og HIV / AIDS. Barn og unges regelmessige deltakelse i lek og idrettsaktiviteter, er også med på å utvikle viktige basisferdigheter som samarbeid, kommunikasjon og lederskap.  

Jeg er heldig. Jeg er heldig som får være en del av lek, kunnskap og læring. Idag markeres Sport for Development and Peace, som minner oss på fordelene, og verdiene sport og lek har å tilby. 


 

Gjør som meg, og bli Right To Play fadder - meld deg inn HER

- Marty

Snapchatqueen

Heiaaa! 

Jeg har jo faktisk funnet ut, ved god hjelp av snapchat - at jeg er penere som hund. Samtidig som jeg dør inni meg av den nye snapchatoppdateringa.... De må virkelig fikse den nye story-funksjonen tilbake til slik den var. Holdt på å sette lunsjen i halsen da jeg trodde tante var på hyttetur med bestekompisen. Det er virkelig ikke greit. 

Men uansett... 

Jeg er snapchat addicted, og sender snaps i hytt og pine :-):-) Om han er på hyttetur med tante eller ei... 

Hvis du vil bli venn med meg på snapchat, så add meg da vel! Jeg heter MARTINEHALV, ikke martinehalvssss, som må bloggen. 



 

- Marty 

 

Tredemølla og 8 i fettprosent

Jeg løper lett på tredemølla, letthetsskalaen kan vi diskutere, men ikke nå. Mobilen min lyser opp som en sol og jeg hiver meg over den som en hvilken som helst annen sulten tenåring som lurer på hva vanvittig viktig som har skjedd nå. Jeg må hoppe til siden, for jeg klarer ikke løpe og ha fokus på mobilen samtidig.
Den forteller meg at 9 av 11 fitnessutøvere er dopingtatt under NM. Jeg blir lykkelig, jeg blir så vanvittig glad. Jeg blir lykkelig fordi det da forteller meg et lite øyeblikk at det derre fitnesskjøret er litt umenneskelig - ja, og at jeg som løper her med helt vanlig kropp faktisk er normal og at det perfekte - den kroppen jeg driver og løper etter kanskje ikke eksisterer. Deilig. Jeg løper mine siste minutter, enda lettere nå - ja, det er helt sant. Klart jeg gjør, jeg er jo så glad og velvitende om at jeg ikke trenger å ha 8 i fettprosent og det samme i pack - og at jeg heller ikke trenger og ha den derre timeglassfiguren jeg ikke helt skjønner hvordan jeg verken skal få i virkeligheten eller klare å redigere inn i photoshop? Hmm...

Jeg trer av mølla, drar opp mobilen og tar den pålagte skrytesnappen - og lykkefølelsen den forsvinner...


 

Vel, var deilig så lenge det varte, helt til min skrytesnapp på mølla var tatt, og Victoria Secret fortalte meg at jeg burde ta en runde til.

TRUE BOOTCAMP!


//Reklame

Jeg er så heldig å være ambassadør for TRUE, som er en energidrikk som blandt annet er sukkerfri og inneholder naturlig koffein, aroma og farge. TRUE finnes i fire forskjellige smaker: Blåbær/Acai, Citrus, Pære/Lime og Jordbær/Goji. Vi er nærmere 40 flotte ambassadører som i går morges klokken ni møttes på The Thief i Oslo for en sikkelig kick start på dagen! Vi spiste en deilig frokost og hørte på veldig innholdsrikt foredrag med Eilif Harloff, om motivasjon, stressmestring/mindfullness og hvordan man kombinerer dette med trening. Dette var veldig nyttig, og ikke minst interessant - ikke bare som treningsentusiast, men også hvordan man kan takle hverdagen best mulig. 

Etter dette førte turen ned i garasjen på The Thief hvor vi ble delt inn i tre forskjellige grupper og roterte mellom tre stasjoner. Kroppsvekttrening med dyktige Jørgine aka Funkygine, strikk og ball med Camilla aka Treningsfrue og en som imponerte meg stort Nils Lundgren som førte oss gjennom et ordentelig kettlebellprogram. Super morro å trene med så entustiastiske og flotte mennesker, som jeg er så heldig å være i team med. 

Etter en real treningsøkt, som hvertfall motiverte meg veldig spiste vi lunsj. 

Hvis du vil vite mer om TRUE her, så anbefaler jeg dere å sjekke ut innlegget til Funkygine HER






Foto: GotVision

TRUE finnes blandt annet i utvalgte Coop butikker, XXL og proteinfabrikken.no

- Marty

Terroren

Terroren

Vi lever i en verden der vi frykter terror, men ikke kjenner den. Vi lever i en verden der vi hører den prate, men ikke lytter. Vi lever i en verden der vi skimter det skje, men ikke ser. Vi lever i en verden der vi leser om det, men ikke tar det til oss. Vi lever i en verden der unge jenter frykter mer for eget speilbilde enn for en bombe, og i en verden der unge gutter frykter mer for fylleangst enn for et smell. Vi er vitne til terrorangrep, vi er vitne til sult, vi er vitne til flukt, vi er vitne til alt det vonde, og alt det verst tenkelige. Vi er vitner. Vi lever i ett land der det tulles med at vi er mer redde for billettkontroller enn for terrorister, ironisk hva? 

Anders Behring Breivik utførte grusomme terrorhandlinger her hos oss, og vi holder på han, vi holder han varm, vi forer han, vi underholder han til og med. Han drepte 77 mennesker, i vårt sommerparadis, i vårt trygge lille Norge. Vi har kjent på det, vi har kjent på smerten og vi har kjent på tapet. 

Mulla Krekar tillater seg jo å la Europa legge hat på en hel religion, gjør han ikke? Han har vi vel også gitt tak over hodet, strøm, tilgang på trygghet, vakthold og alle nødvendigheter. Han nyter igjen friheten i naive Norge. 

Terror er ett faktum. Terroristene er ett faktum. Hva er det terroristene ønsker å oppnå? Vi forbinner terror med en religion og religion med terror. 

Jeg tror vi må bekjempe frykten og innse at terroren er et faktum og skjønne at i det øyeblikket terroren ikke har en effekt på oss, at det er noe alvorlig galt.
Vi er et land som er elsket, et land folk rømmer til og et land som er så naivt at vi mater terrorister. Vi er et land som må stå sammen, vi er et land som må se mulighetene, i stedet for å lukke øynene og la være å diskutere. Jeg tror ikke vi noen gang kan bli enige, for det finnes alltid noen som vil være uenige - men vi skal ikke la våpen bestemme enighetene og uengihetene. Vi skal ikke la terror være uviktig i speilbildet vi ser og vi skal ikke la terror være uviktig når fylleangsten tar oss - vi må se den i øynene, og vi må ta den som den er, i den tilstanden vi velger å være i, en og en, mann for mann, land for land - tann for tann. 

Følg meg gjerne på Facebook her

Og på Instagram her 

 



 

#nettavisen

- Marty 

Mindfullness i en stressa boble

Mindfullness i en stressa boble 


 

I går var jeg så heldig å være gjest hos Aftenpostens podkast sammen med psykolog Aksel Inge Sinding for å snakke om mindfullness og stress. Det er vel et kjent fenomen at vi er en stressa generasjon, at vi alltid tenker på neste steg og at vi sjeldent lever i nuet. Mindfullness er noe jeg alltid har vært skeptisk til, så det var veldig spennende og diskutere dette med Aftenpostens Amalie Lereng, som var like skeptisk som meg, og med ekspert Aksel. 

Ta deg gjerne noen minutter til å høre på podkasten HER, og si hva du syntes!
Jeg er hvertfall overbevist om at vi av og til må koble av og ta oss bedre tid til å fokusere på hva vi gjør her og nå, og slutte å tenke på hva vi skal servere i selskapet om tre uker, hva vi skal ha på oss i bursdagen på lørdag og han har svart på snappen - mindfullness eller ei. 



Følg meg gjerne på facebook her

Og instagram her 

- Marty

 

 

 

Penisforlenger og ny en panne

Penisforlenger og ny en panne

Kjære frue, du som er fylt med restylane, botox, silikon og plater steder jeg ikke visste det var mulig å fylle en gang - hvorfor tier du i botoxdiskusjonen?

Kjære finansmann, du som løper i designdressen din, med den dyre klokka di og kjører i den eksklusive kompensjonsbilen din - hvorfor tier du i stressdiskusjonene? 

Kjære tante, du som kun drakk smoothie, dro på spinning hver kveld og aldri deltok på familiemiddagene - hvorfor tier du i spiseforrstylelsesdiskusjonene? 

Kjære lærer, du som plutselig forsvant, du som alle sa prøvde å ta livet av deg og du som aldri kom tilbake - hvorfor tier du i psykologdiskusjonene? 

Kjære frue, alle vet jo at du fyller deg med plastikk. Kjære finansmann, alle vet jo at du stadig møter veggen. Kjære tante, alle vet jo at du før kastet opp hver dag og ikke klarte å spise. Kjære lærer, alle vet jo at du ikke takler hverdagen og at du er avhengig av psykologhjelp. 

Så hvorfor kan ikke dere være ærlige? Hvorfor kan ikke dere fortelle? Kanskje det hadde vært litt lettere for oss hvis dere hadde snakket og informert om hvordan ting er? Kanskje det ikke er 20 åringene som burde herjet i botoxdiskusjonene - når dere er like ille? Kanskje 15 åringene som går på antidepressiva hadde hatt en litt lettere hverdag hvis pappa, onkel, bestefar eller gud vet hvem sto frem og sa at det er normalt å være stressa, ha tøffe dager og tatt opp kampen sammen med de? Kanskje kroppspresset blant de som sliter hadde blitt bedre hvis en voksen, sånn som deg, kjære tante hadde stått frem og kjempet litt i mot dette enorme presset du later som du aldri har vært fanget av? Kjære lærer, kanskje terskelen vår for å søke hjelp hadde vært litt lavere hvis du hadde vært villig til å stå frem å si at det faktisk er normalt å trenge og snakke med noen og søke hjelp? 

Kanskje dere i foreldregenerasjonen bare har dukket unna, kjøpt dere en penisforlenger, rynkefri panne, og latt være å prate - og at det har hatt en påvirkning på oss, som tar opp kampen dere kanskje burde tatt for oss - eller som vi hvertfall burde tatt sammen? 
 



 

Følg meg gjerne på Facebook her

Og Instagram her 

#nettavisen 

 

- Marty

hits