mars 2016

Når vi voksne får kjeft

Når vi voksne får kjeft

Har du noen gang sett en voksen som har gjort deg flau? En voksen som har gjort deg sint? En voksen som har gjort deg brydd? En voksen som har gjort deg frustert? Har du noen gang stått i kø, mens en voksen dame har sneket foran deg? Har du noen gang vært ute på gata, mens en voksen mann har vært tydlig beruset og oppført seg ubehagelig? Jeg har det. Og jeg tror ikke alltid vi voksne, hvis jeg skal tørre å kalle meg det - er noe bedre enn barna. 

Vi har da vært til stede når vårt eget barn, vår egen søster, bror, fetter, kusine eller barnebarn har spilt kamp, og den usympatiske supporteren står på sidelinjen? 

Vi har da vært til stede når mannen foran oss, lett sniker inn foran oss i køen, og tar plassen vår?

Vi har da vært til stede når den visse damen himler med øynene og gir utrykk for at du er det nullet du er? 

Vi har da vært til stede når mannen i gata roper og hoier, full som en alke, og oppfører seg uanstendig der vi går? 

Vi har da vært til stede når damen åpenlyst snakker stygt om en annen i telefonen sin på bussen? 

Så hvorfor sier vi ikke ifra? Tør vi ikke? Føler vi at det kanskje ikke er vår sak? 

Hvem liker egentlig å få kjeft? Liker du å få kjeft? Jeg liker ikke å få kjeft. Har det egentlig noen gang hjulpet å kjefte? 

Og jeg tror egentlig ikke effekten er noen annerledes på barna. Joda, det hender vi irritert inngår en heftig diskusjon med den usympatiske supporteren, mannen som sniker og damen som himler med øynene - men vi er vel så konfliktsky at vi helst lar være? Så når vi diskuterer om det er greit å kjefte på andres barn på lekeplassen, så er jeg sannelig ikke sikker. Ja, vi burde vel sikkert si i fra - men hadde vi sagt ifra hvis dette gjaldt oss voksne, og jeg var litt slem mot deg? Det er klart vi ikke skal la ungene hamre løs på hverandre, men har man som voksen, forelder, søsken, tante eller onkel tillatelse til å kjefte på det andre barnet fordet? 
Hadde du kjeftet på meg, så tror jeg at jeg hadde blitt flau, bitter og egentlig bare sint? Hadde ikke du? 

Hadde vi sagt i fra hvis vi gikk forbi og så to voksne krangle upassende på butikken?

Hadde vi sagt ifra hvis vi så en kvinne slå en mann på gata?

Hadde vi sagt ifra hvis jeg kalte deg en dust på puben en sen fredagskveld? 

Nei, jeg tror dessverre ikke det. 

 



 

Følg meg gjerne på Facebook her 

Og instagram her 

#nettavisen #side2 #side2blogg

- Marty 

Kjære helsesøster

Kjære helsesøster.

Når jeg googler hva du er, får jeg er fasit som sier at en helsesøster er en som gjør et viktig arbeid med å ta vare på barn og unges fysiske og psykiske helse. Men helsesøster hvor er du? Hva heter du? Når er du her? Jeg trenger å prate med deg. Jeg trenger å prate med deg om hvordan jeg har det, om hva som skjedde i helgen, jeg lurer hvorfor ting er som de er og jeg trenger hjelp. Jeg trenger ikke hjelp av deg på torsdag helsesøster, jeg trenger hjelp idag.
Du er liksom tilstede hver tredje torsdag hvis Venus står rett og rektor halter, og da sliter jeg litt hvis jeg trenger angrepilla mi nå, eller jeg ikke har noen andre å prate med enn deg. 

Og kjære helsebror - finnes du der ute? Kanskje det er på tide at du trer ut av mørket og at du begynner å lære gutta om hvordan de bruker prevensjon, og at du er tilstede for gutta som kanskje ikke har så lyst til å slå av en prat med eksdama til naboen og som kanskje trenger en samtale mann til mann? Jeg tror gutta trenger å prate med en som deg, jeg tror gutta trenger å vite at det ikke alltid er lett å være gutt heller, og at det faktisk er ok å prate. 

Kjære helsesøster, og kjære helsebror - hvis du har et navn, så kanskje du skal synliggjøre deg litt, så vi som trenger deg, som du har som arbeid å ta vare på, kan få bli kjent med deg, få vite hva du heter, og få vite hvilket rom du befinner deg i? Det gjør det kanskje litt enklere å finne veien til deg, for jeg vil tro du egentlig kan være ganske nyttig - og jobben din er jo å ta vare på vår psykiske og fysiske helse, så da vil jeg jo tro at du kan en del også? Jeg vet verken hva du heter, hvor du befinner deg eller hvem du er - så kom frem kjære helsesøster, vær så snill, jeg tror vi trenger deg, og jeg vet vi trenger fler som deg, både søstre og brødre.
Jeg tror, at jo mer dere hadde synliggjort dere, jo mindre tabu hadde det vært å subbe inn til dere, men en dårlig unnskyldning om at man skal på do. 

Men det er vel bare å håpe på at Venus vil stå rett fremover, at rektor har tråkket over, så helsesøster vil være tilstede hver tredje torsdag - fullbooket. 


Etter gårsdagens møte med Jonas Gahr Støre og andre bloggere om psykisk helse; se innlegg her


Følg meg gjerne på Facebook her

Og instagram her 

- Marty 

Takk til de mektige

Takk til de mektige 


Idag har jeg vært så heldig å få møte noen av Norges fremste politkere og bloggere, der vi har tatt opp temaene psykisk helse, press og ungdom. Jeg er så vanvittig glad, og takknemlig for at noen ser at dette er viktig og for å få være med på å diskutere dette temaet. Psykisk helse er viktig, presset vi lever under er beintøft og ungdomstiden er hard - og det er klart det er viktig å prate om. Ungdomstiden er en sårbar tid, det er vanskelige valg som skal tas og hva kan egentlig politkerne våre gjøre for at det skal bli enda litt bedre for oss? 

 



 

Tusen takk til Jonas Gahr Støre, Torgeir Micaelsen, Hedda Ingerborgvik, Emilie Bersaas, Leif-Erik Sørensen og Sophie Elise for en super samtale! 
 

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

TV 2 var til stede under hele sekvensen, så følg med på nyhetene 18.30 og 21.00 i kveld! 

 

Følg meg gjerne på Facebook her

Og instagram her 

 

- Marty 


 

 

 

Kjære Mamma til Michelle

Kjære Mamma til Michelle


Jeg tror ikke folk rakker på deg fordi du er en dårlig mamma, men fordi du er mamma. 

Jeg tror folk syntes det er rart, fordi det ikke er så normalt i vårt land, i vår kultur. Du er 19 år, og er gravid med ditt tredje barn, med tredje mann. Det er klart vi stusser. Du er vanvittig heldig som har de økonomiske rammene som du har, for de aller færreste av oss hadde hatt det. Det er dårlig av folk å rakke ned på deg og kritisere deg for å være en dårlig mor, for hvem av oss kan egentlig påsta dette? Jeg tror du er en god mor jeg. Jeg tror du gir barna dine det de trenger, det de ønsker og det de behøver. Men du må huske på det at du velger å stå frem på den måten du gjør. Du velger å stikke nesa frem å si: Hei, jeg er annerledes. For du er annerledes, og annerledes er ok. Det er et valg. Men når du velger å stå frem slik du gjør, så velger du også å la oss se deg, dømme deg og danne ett inntrykk av deg - og vi nordmenn elsker sånne som deg; og det er kanskje derfor du har råd til å være gravid med ditt tredje barn, bo alene i et hus og ha de rammene du har? 

Du er heldig, kjære Mamma til Michelle. Du har velskapte barn. Du ser flott ut. Du lykkes. Du skiller deg ut. Du er tøff. Du er modig. Du er vel klar over at folk ikke liker sånne som deg? Vi søker etter det perfekte kjære Mamma til Michelle, og når vi ser deg traske på stranden, lykkelig og brun, kan vel det gjøre det minste mammahjerte sjalu? 

Jeg misunner deg ikke - men at jeg har repsekt for ditt mot. 

Så kjære nordmenn, vi som klager, vi som klikker, vi som snakker og vi som rakker; det er hennes valg, hennes avgjørelser, hennes liv, hennes barn og hennes business - også er det vi som leser, vi som klikker, vi som dømmer og vi som elsker. 

___

Følg meg gjerne på Facebook her

og Instagram her 




 

- Marty

2.90 og én situps

2.90 og én situps

 

Jeg står på butikken. Vurderer om jeg skal kaste meg over godteriet til 2.90, men bladhylla rett ved siden av minner meg på linjene. Vekta. Formen. Situpsene. Pushupsene. Slankinga. Fjo, det var nesten så jeg gikk på en smell. Det var nesten så jeg kasta meg over de nesten tomme godterihyllene, men jeg lot være - takket være forsidene på bladene. Ikke bare ett av bladene, men fler av bladene. Takk og lov, det var nære på. 

Diskusjonene herjer. Kranglinga mellom ernæringsfysiologene, personlig trenere, sånnpasse gode mammaer, overleger, tja - hvem er det som ikke mener noe? Er det ikke alltid sånn det er? Det er ikke mange månedene siden jul, da vi pakket opp pulsklokker, treningstightser og bestemte oss for å leve på proteinshaker og kutte ut sjokoladen, for å klare sommerformen. Glemte vi at påskeeggene skulle letes etter på veien? 

Nå er det vel bare å vente på overskriftene om: Hvordan bli slank på 10 dager. Hvordan få flat mage uten trening. Hvordan få sprett rumpe på 1-2-3. Eller? 

I januar slåss vi om plassene på treningsstudioene, hva skjedde? Skjønte vi det ikke var mulig å bli slank på disse 10 dagene? Eller er det rett og slett sånn at vi ikke orker? Reklamene lurer oss? Vi blir jo stadig informert om at små endringer i kostholdet, økt aktivitet, trappene på jobben, sykle med barna til skolen - at det er dette som hjelper, så hvorfor bykser vi ut, hele gjengen, som om vi skulle vært Therese Johaug eller Petter Northug? 

Og hvem er det vi egentlig gjør dette for? Slanker oss for? Skal komme i form for? Er det virkelig fordi vi skal sykle birken, løpe maraton eller passe kjolen til sommerfesten? Eller er det for å slippe å hjelpe jentungen med leksene, slippe kveldsstell, for å skryte på facebook eller for å imponere damene på jobben eller se best ut på strandparty til sommeren? Eller gjør vi dette fordi vi vil leve litt lenger, kunne leke litt mer med barna, orke å spille volleyball og gå alderdommen trygt i møte? 

Uansett, det er helt sant. På tirsdag er det stopp. 

Og takk og lov fra at jula varte helt til påske - og for at det bare er fire dager igjen til helg. 


 

- Marty 

 

Psykisk syk er bare tull

Psykisk syk er bare tull 


Jeg er skoleelev. Jeg er en skoleelev som prøver så godt jeg kan, en skoleelev som jobber så hardt jeg kan og som trives på skolen. Jeg har venner på skolen og jeg har alltid folk å være sammen med. Jeg får gode karakterer, til tross for en hektisk hverdag, og jeg tør å snakke høyt i klasserommet, til tross for at jeg ikke alltid vet svaret. Jeg syntes det er slitsomt å måtte dra på skolen, til tross for at det er der vennene mine befinner seg. Jeg syntes det er slitsomt at vi må prestere hver dag, til tross for at jeg sikkert burde skjønne at det bare blir verre med årene. Jeg har en helse som av og til stopper litt opp, som gjør at jeg må være litt borte. Da drar jeg til legen også hjelper legen meg med det, til tross for at dette er dumt og at det går utover undervisningen så pleier det å ordne seg ganske greit, for skolen er ganske grei på det området. Jeg er ofte sliten når jeg kommer hjem etter trening, åtte timer på skolen, en time med lekser og nitti minutter med reisning mellom etappene. Og jeg tror verken det er uvanlig å være på trening, skolen, jobb, gjøre lekser eller å reise - og heller ikke være sliten etter dette. 
Jeg sliter ikke psykisk, med jeg har tunge dager. Sånn som alle andre. Men jeg har også gode dager, der jeg syntes det er morsomt å være på skolen. Dager som er bra. For det er ikke bare dårlige dager. 

Fra skoleåret 2016/2017 ønsker staten å innføre fraværsgrense på 10% i norske videregående skoler. Udir.no skriver dette:
"Grensen vil gjelde fravær fra timer i enkeltfag, ikke elevenes totale fravær. Elever som har mer enn 10 prosent fravær i ett fag, vil ikke få karakter i faget. Elevene vil likevel kunne få karakter hvis han/hun kan dokumentere at fraværsgrensen er overskredet pga. helse- og velferdsgrunner, arbeid som tillitsvalgt, politisk arbeid, representasjon i arrangement på nasjonalt eller internasjonalt nivå, religiøse høytider"

Vi setter oss på bakbena - alle mann. Vi lager facebookarrengementer, protester, vi klager, vi syter og vi kjemper i mot. Og jeg er enig. Jeg er enig i at dette høres dramatisk ut. Jeg er enig i at dette er med på å forme et samfunn for A4 menneskene, de vi hele tiden forteller hverandre at ikke finnes. Et samfunn for A4 menneskene, sånn som alt annet. Det er ikke rom for å være psykisk syk i arbeidslivet, og da er det kanskje ikke heller rom for å være pyskisk syk på vidergående? Det er for jævelig. Ja, jeg er helt enig. 

Skulk er ikke ok, men utskillelse av ett enda tydligere A4 samfunn er heller ikke ok. 

Og - det er ok og slite psykisk - for eller i mot fraværsgrensa, så burde kanskje du som bestemmer satt deg ned med oss som skal fullføre og kommet til en enighet - så vi får gått i bestemors begravelse, hatt omgangssyke, dratt til tannlegen og hatt en dårlig dag, sånn som du hadde - for 25 år siden. 
 



Følg meg på facebook her
Følg meg på Instagram her 

- Marty 
 

 

FACE MASK FRA MAYBEAUTY

//Annonse

Jeg har vært så heldig å få teste et av de supre produktene til MayBeauty, nemlig May Beautys Face Mask. Denne anbefaler jeg på det varmeste! Den er super for de som kun har lyst på litt personlig pleie og litt hjemme spa, og til de som faktisk er litt smålig desperate... Den motvirker akne, fjerner sorte prikker, olje og død hud - og det jeg også liker med denne er at den IKKE er testet på dyr. Den påføres enkelt med en medfølgene kost, virker i 30-45 minutter, så fjernes masken. Jeg som alltid har brukt mye foundation og dekkene sminke føler faktisk at jeg får helt ren hud med dette produktet! 



 

________

Masken påføres enkelt på kosten og deretter i fjeset. 

 
 

Jeg fikk et kit med 5 masker og en børste til påføring av selve masken. Masken påføres enkelt med bruk av kosten, og en pose er mer enn nok til å dekke hele fjeset. Jeg førte masken jevnt utover hele fjeset og skylte deretter børsten i rennende vann. Masken er sort, så det er enkelt å se hvor du allerede har påført. Det tok kun få minutter, så hadde masken størknet. Jeg lot masken sitte på i 45 minutter, før jeg tok den av, og jeg følte meg kjempe fresh. Anbefaler å ta av masken litt forsiktig da den trekker dypt ned i huden, som gjør at resultatet blir veldig bra. 



Når masken er tatt av føles faktisk huden super fresh ut. Huden kjennes ren og ikke minst åpen. Så digg at huden føles silkemyk og ren for en gang skyld. Jeg syntes også at jeg har fått ferre urenheter i huden etter at jeg har brukt masken. 


Suuuperhappy Marty hvertfall:):) 
 

Sjekk ut Face Mask fra MayBeauty og bruk rabattkoden Martine30 ved å trykke på linken her for å få 30% på bestillingen! 

Paven, Gathering og grenseparty

Paven, Gathering og grenseparty


Påsken er sammen med julen den mest sentrale av de kristne høytidene, og feires til minne om Jesu Kristi siste nattverd, lidelse, død og oppstandelse. Forut for påsken markeres fastetiden og den stille uke, og etter påskesøndag kommer påsketiden, som varer fram til pinse. Ordet påske er en forvanskning av navnet på den jødiske høytiden pesach. Jødene har feiret påske lenger enn kristne. De feiret utvandringen fra fangenskapet i Egypt. Det var Jacob og hans 12 sønner som i sin tid bosatte seg i Egypt og deres etterkommere ble gjort til slaver under Faraos styre. (wikipedia)

Takk og lov for påske. Takk og lov for etterlengtede fridager hvor vi får frihet til å gjøre nesten hva vi vil. Både julen og påsken er de kristnes høytid, det feires til minne om Jesus Kristus siste nattverd, lidelse, død og oppstandelse og er det noe vi nordmenn er glade for, så er det disse feiringene. 

Noen velger å feire høytiden med lange skiturer på snødekte vidder mens de nyter milevis på ski med guttungen hengende på slep, med lovord om at: om 1,5 mil er vi på hytta igjen - og hvis nettet funker, da kan du få se neste episode av favorittserien. 

Andre feirer med å dra til Strømstad, handle på Systembolaget - på selveste Skjærtorsdag. Herregud for et party det er. 5000 påskeglade nordmenn la igjen visitkortene sine i Strømstad denne dagen. Syv nordmenn ble kjørt i fyllearresten, og en dame måtte på sykehuset fordi hun var for full. Halleluja, for påske.  Noen feirer også påsken sin i Vikingsskipet på Hamar der de spiller dataspill, dag og natt og koser seg med the Gathering. 

Vi har jo også de som feirer påsken på fjellet, med fyll, afterski og sex; for ikke å glemme paven, han som vasket og kysset føttene til de unge asylsøkerne for å vise verdenssamfunnet viktigheten av å gi flyktningene tak over hodet. Skjønner jo at dette har noe med at Jesus vasket føttene til disiplene sine siste kvelden før han skulle dø. Bra Frans. 

Vi har da alle vår høytidlige måte å feire denne flotte høytiden på, hver vår måte og nyte disse deilige dagene på - påskeferien er virkelig en deilig klisje. 



 

- Marty

Det er ikke synd på barna

Det er ikke synd på barna


Nå som påskeferien er godt i gang ser jeg også feriebildene begynner å tikke inn. Jeg ser bilder fra Gran Canaria, bilder fra hytta på Hafjell, bilder med unger og nystekte vafler og bilder med nytt superundertøy fra Kari Traa og en haug av fyllabilder. Samtidig ser jeg at det igjen også diskuteres at man skal skåne barna, for hvor er egentlig bildene av barna som må være hjemme på rommet sitt fordi mamma og pappa ikke har råd? Hvor er bildene av barna som må være i barnehagen fordi mamma og pappa må jobbe? Hvorfor ser vi ikke disse bildene? Hvor er bildene av disse vi syntes så synd på? For vi syntes vel synd på de? Vi syntes vel synd på de fordi mamma og pappa må jobbe, fordi de ikke er på hyttetur eller fordi de ikke har råd til å reise til Gran Canaria? Gjør vi ikke? Stakkars barn.

Altså folkens. 

Danner vi et klasseskillet fordi vi ser bilder på facebook, fordi vi klager ovenfor barna og fordi vi er livredde for at vi ikke skal klare å curle de? Er vi redde for at våre småsøsken og barn skal dra på skolen og fortelle om den sykt kjipe ferien de har hatt? Eller er det kanskje greit å lære barna om at det faktisk er forskjell på folk, at mamma og pappa valgte å ha fri i vinterferien, eller at det faktisk er ganske ålreit å spise vafler i solveggen hjemme også? 

Nei, det er ikke synd på oss som sitter hjemme og spiser vafler. Jeg vet vi barn og unge er opptatt av status, penger og også ferier. Jeg vet vi snakker mer om hvor vi har vært enn hva vi har gjort, men kanskje vi skal begynne å sette pris på at vi er ulike og forskjellige - når vi ellers er så opptatte av at vi skal akseptere alle som de er? Jeg syntes vi skal lære oss, lære barna å sette pris på ulikhetene, forskjellene og at vi skal akspetere at det er forskjeller. Det er ikke nødvendigvis noe kulere å sitte på Gran Canaria å se mamma og pappa drikke rødvin, enn det er å sitte hjemme hos tante og spille kort. Vi er jo forskjellige, og vi skånes jo for alt. Vi klager så fælt på hverdagen, på presset og slitet som er, så kanskje vi kan se det positive i feriene? Livet er urettferdig, vi er forskjellige. Det er jo opp til oss selv hva vi gjør ut av mulighetene vi har. Og nei, jeg tror egentlig barna driter i hvor de har vært, for jeg tror og vet egentlig at det betyr mye mer å være sammen, hytta eller ei. Og hva skal vi gjøre? Be de slutte å snakke om ferien? Foreldrene har jo allerede reklamert for hvem som har gjort hva, så jeg dette tror jeg de allerede har fått med seg. Men da er det kanskje vår jobb, og skryte litt av at det er greit å være hjemme, kult å være hjemme? Ikke bare nåværende genrasjonsforeldre, men når min genrasjon tar over. 

Så nei, jeg syntes egentlig ikke det er synd på barna som sitter igjen hjemme - for jeg tror vaflene smaker best hjemme og påskeharen kommer vel uansett? 

 



 

- Marty 

 

Følg meg på instagram her

Og facebook her 

Virkelighetsflukt i en bombe

Virkelighetsflukt i en bombe

 

Vi lever i en forskrudd verden. Jeg tror mange av oss er redde, og ja, jeg tror mange av oss er slitne. Jeg tror mange av oss er redde for å stille spørsmål, og jeg tror mange av oss er redde for å søke etter svar. For hvorfor? Hvorfor blir en tvillingmor tatt livet av, hvorfor velger ett par brødre en vei som selvmordsbombere, hvorfor drepes barn, sivile og uskyldige? Det kunne jo like godt vært meg?
Samtidig, så leser jeg om Paradise Carl som har ligget med 3-400 damer, som syntes det er greit at gutter bruker sminke og at hans fremtidige hustru må ha svære silikonpupper. Jeg tror nesten ikke jeg kjenner 400 stykker en gang, og det gjør kanskje ikke han heller. 

Tall blir ganske ironisk i en slik setting. Når den ene artikkelen viser antall mennesker som er bombet ihjel, og den andre viser hvor mange Paradise Carl har ligget med. Er dette en slags virkelighetsflukt vi mennesker lurer oss selv med? Er det fordi redselen er så enorm, og at vi bare må roe den litt ned, kjenne litt balanse og noe fjas - noe som ikke er blodig alvor? 

Mitt hode spinner og tankene flyr. Virkelighetsflukten blir reell når virkeligheten blir for brutal. Flykter vi, og spøker det bort med påskefyll og såpetv ford det rett og slett blir for brutalt for oss? Jeg blir redd. Jeg blir kvalm. Verden er kvalm. 

Vi er en skremt nasjon, som redder, som nikker og som tar til takke. Vi er en nasjon som må opp, som må frem, og som ikke må bli hengende med hodet - fordi resten av verden er så brutalt. Dette skjer gang på gang, og tallene stiger - på alle salgs måter. Jeg tror hverfall at man ikke kan la ondskapen vinne. For det er så synlig, samtidig så utvisket, så usynlig. Et tabu, et tema vi fjaser bort - fordi alvoret kveler oss rundt middagsbordet med lammesteik og rødvin. Jeg tror hvertfall at når slike ting skjer, er det er ekstra viktig å minne naboen på hvor fin hun er i dag, gi den klemmen mamma trenger og fortelle barna rundt oss hvor heldige vi er som får spise påskeegg fylt av fristelser til 2.90, i en nasjon som ikke skal og kan la ondskapen vinne. På noen som helst måte. 


Bilde: Sincerely Jules

Følg meg gjerne for flere oppdateringer på facebook her 

Og instagram her 

- Marty

FACE MASK FRA MAYBEAUTY

//Annonse

Jeg har vært så heldig å få teste et av de supre produktene til MayBeauty, nemlig May Beautys Face Mask. Denne anbefaler jeg på det varmeste! Den er super for de som kun har lyst på litt personlig pleie og litt hjemme spa, og til de som faktisk er litt smålig desperate... Den motvirker akne, fjerner sorte prikker, olje og død hud - og det jeg også liker med denne er at den IKKE er testet på dyr. Den påføres enkelt med en medfølgene kost, virker i 30-45 minutter, så fjernes masken. Jeg som alltid har brukt mye foundation og dekkene sminke føler faktisk at jeg får helt ren hud med dette produktet! 



 

________

Masken påføres enkelt på kosten og deretter i fjeset. 

 
 

Jeg fikk et kit med 5 masker og en børste til påføring av selve masken. Masken påføres enkelt med bruk av kosten, og en pose er mer enn nok til å dekke hele fjeset. Jeg førte masken jevnt utover hele fjeset og skylte deretter børsten i rennende vann. Masken er sort, så det er enkelt å se hvor du allerede har påført. Det tok kun få minutter, så hadde masken størknet. Jeg lot masken sitte på i 45 minutter, før jeg tok den av, og jeg følte meg kjempe fresh. Anbefaler å ta av masken litt forsiktig da den trekker dypt ned i huden, som gjør at resultatet blir veldig bra. 



Når masken er tatt av føles faktisk huden super fresh ut. Huden kjennes ren og ikke minst åpen. Så digg at huden føles silkemyk og ren for en gang skyld. Jeg syntes også at jeg har fått ferre urenheter i huden etter at jeg har brukt masken. 


Suuuperhappy Marty hvertfall:):) 
 

Sjekk ut Face Mask fra MayBeauty og bruk rabattkoden Martine30 ved å trykke på linken her for å få 30% på bestillingen! 

 

Pernille uteligger

Pernille uteligger

 

I vinter har vi sittet foran tven og fulgt Petter uteligger og hans venner på gata. Vi har fulgt livet på gata, livene til menneskene der og hvordan hverdagen til Petter har fungert. Vi har blitt forsøkt opplært i hvordan det er å ikke vite hvor man skal sove om natten, hvor og om man får tak i mat og hvordan det er å ikke ha et sted  å dra til - og mennesker rundt seg. Dette har gjort at jeg, og antakeligvis flere av dere har tenk tanken på hvordan det hadde vært å måtte foralte hjemmene våre, måtte bo på gata, uten tilgang på seng, dusj, varme, mat og de menneskene du er glad i. I Norge har vi en lov som sier at ingen med lovlig opphold i Norge skal behøve å bo på gata, likevel ser vi disse, når vi går rundt i gatene, mennesker med forskjellig nasjonaliteter, og alle menneskene med hver sin unike historie. 

Men jeg undrer. Hva med Pernille på 19 år som er bodstedsløs? Hva med Karoline på 18 år som må ha penger, slik at hun kan ha råd til mat? Hva med Kathrine på 23 år som fryser og trenger klær? Hva med Stine på 21 år som ikke har noe familie og som bor under broa på Oslo S? Hva med Silje på 16 år som prostituerer seg? Hva med Hanne på 22 år som er avhengig heroin grunnet en voldtek? Disse finnes. Og jeg møtte Pernille på 19 år, som er bostedsløs. Jeg vet hun finnes der ute i Oslos gater. Hun er beskjeden, og hun er veldig, veldig flau. Pernille unnskylder seg. Pernille er rolig. Pernille er vennlig. Pernille er snill. Pernille hører ikke hjemme på gata. 

Pernille har ikke vokst opp i et omsorgsfullt hjem, og for Pernille har det stort sett alltid vært surt og kaldt. Pernille trenger mat, hun trenger varme, og hun trenger søvn. Pernille er jevngammel. Pernille og jeg burde vært på fest sammen. Pernille burde lagt ut bilder på instagram fra solveggen. Pernille burde studert og klagd på mye skolearbeid. Pernille burde sjekka opp gutter på tinder og gud vet hva Pernille ikke burde gjort. 

Broren min traff på henne han også, rett før jul. Han kom løpende fra jobb og skulle møte meg, og resten av familien vår for å spise julemiddag. Hun spurte pent om han kunne hjelpe henne, gi henne noen kroner. Pernille var like redd, ensom, flau og høflig da. 

Pernille hadde ingen familie, noen å spise julemiddag med, eller noen jobb å løpe fra. Jeg lurer på hvordan det er for Pernille å leve på gata. Jeg tenker mye på Pernille. Lillesøsteren min heter også Pernille, og min Pernille legger seg i en god varm seng hver kveld, mett i magen, klar for morgendagen. 

Jeg syntes det er dumt at Petter uteligger ikke møtte Pernille uteligger. Jeg lurer på hvordan det er for en kvinne å leve på gata. Jeg lurer på hvordan det er å bli forlatt, og jeg tror det er stor forskjell å være mann, godt rustet, velvitende om at familien faktisk er hjemme og venter på deg, i forhold til det å være som Pernille, 19 år, ensom og forlatt.

Jeg vet ikke hvordan Pernille har det nå, og hvor Pernille befinner seg lenger. Men jeg tenker mye på henne. Jeg håper Pernille lever, at noen har funnet henne og at hun er god og varm, for jeg vil ikke glemme øynene hennes - som ba om brød, varme og vann. 

Og møter du Pernille, så kanskje du kan hjelpe henne.

Om du er politiker kan du vel kanskje bruke makten din. 

Om du er jevngammel kan du kanskje be på en kaffe. 

Om du er en mamma eller pappa, kan du kanskje gi en klem. 

Og kanskje Norge skal bruke ressursene sine på Pernille uteligger, istedet for Anders Behring Breivik som klager på sine rettigheter. For vi har da alle det, også Pernille? Kjære lille, Pernille uteligger? 

 



bildekilde

Følg meg på facebook her

Følg meg på instagram her 

- Marty


 

Sex, plastikk og brød

Sex, plastikk og brød

 

Hvilken sesong er vi på av Paradise hotel nå? 

Jeg vet ikke. Tror ikke jeg orker å google det heller. Men av en eller annen grunn tenker jeg på brød når jeg tenker på Paradise, litt som hvordan studentlivet har fått meg til å innse at smuler også er brød. Og herregud som jeg takker for at jeg er student når jeg ser dette. Og ja, jeg ser dette. Og ja, her har jeg tapt. 1-0 til Paradise, sex, Viaplay, Tv3 og silikonpupper. 1-0 til genrasjon sex, plastikk og dumme brødsmuler. Vi danner kjendiser, forbilder og ikoner på ja, skal jeg gjenta det? Sex, plastikk og idioti? Nei. Kom ikke her å si at Paradise gir deg noe mer enn en kortvarig stimuli og en god latter, vær så grei.

Jeg sto bak to jenter i kassa på butikken her om dagen, to flotte, oppegående - vel, tilsynelatende - oppegående jenter, som sto og sa de skulle melde seg på neste sesong, for nå var det jo nesten ok å ha sex på TV til og med. Og det slår meg, at hvis folk går rundt og tror at det er "OK å ha sex på tv til og med", så syntes jeg nesten ikke vi kan klage på at vi sliter med selvfølelse og prestasjon. Jeg mener; hvis det er dette presset vi klager på, så er det ikke greit å klage. For hvis presset vi føler på er å kle av oss på TV, spille en rolle som stokk dum, ha sex fordi det selger og være drita full og satse på ett par tusen ekstra instagramfølgere, så takker jeg for meg. For kjære vene, dette skremmer meg.

Det skremmer meg, at vi syntes det er ålreit og at vi tiltrekkes - men det er vel menneskelig. Menneskelig å være stokk dumme, tiltrekkes av sex og plastikk.

 



 

- Marty

Respekt for andres tid

Respekt for andres tid


- Da har vi en avtale da?

- Supert, da sier vi det. 

- Da fikser jeg det, så gjør du det?

Jeg undrer ofte på dette med tid, misbruk av tid og hvordan vi mennesker ser på dette med tid. Er det sant dette med at noen faktisk er født fem minutter for sent, og andre fem minutter for tidlig? For å ikke bruke tid, så vet vi vel alle hvor irriterende det er når noe som er lovet ikke blir holdt. Vi vet hvor irriterende det er å sitte og vente, hvor irriterende det er å være avhengig av andre og hvor slitsom det er. Men så er det vel rett og slett sånn samfunnet vårt er bygd opp. Vi er avhengige av samarbeid og gode relasjoner. 

Jeg lurer da på om jeg har tillatelsen til å si ifra? Har jeg tillatelse til å si ifra til min klassekamerat at hun er to uker på etterskudd nå, at hun ødelegger min karakter, at hun ødelegger snittet mitt, som igjen ødelegger studiet jeg vil inn på? Fryktelig kjipt å være avhengig av noen på denne måten. Klart jeg har har tillatelse, men jeg vil tro at nordmannintstinktet da vil slå inn, og at jeg heller lar være, og snakke om hvor håpløst det er til alle andre, i stedet for å ta tak i det reelle problemet. 

Det er skuffende når noen avlyser i siste liten. Det er frustrerende når noen ikke leverer inn oppgaven til fristen så du går glipp av karakteren du fortjener. Det er irriterende når kollegaen din ikke dukker opp til tiden, så du ikke får holdt foredraget etter planen så bonusen ryker. 

Kan vi kalle disse unnasluntrerne tidstyver? Når de stjeler vår tid, når de konstant trykker på slumringsknappen, aldri er forbredt? Vel, du kan jo si at dette ikke har noe å si for meg. Men vi er så avhengige av samfunnet rundt oss for at vår hverdag skal gå opp. Kommer ikke toget når det skal, så kommer jeg for sent. Dukker ikke medeleven min opp på foredraget uten å gi beskjed, er jeg dårlig forbredt. Og det skal jo ikke være sånn at du bevvist regner med at legen er forsinka når du er der?

Jeg tror vi alle har forståelse for at ting kan skje, at det er grunner til at toget er forsinka, at eleven kommer sent og at tiden ikke strekker til - men vi gir da beskjed. Og det er vel noe med det at det ofte er de samme som ber om utsettelse, gang på gang? 

For din tid er vel egentlig ikke verdt mer enn min?

 



 

- Marty 

 

Easy come, easy go

Easy come, easy go

 

Jeg leser at betalingsanmerkningene blant unge voksne øker kraftig, samtidig som jeg hører at inkassogjelden aldri har vært større. Arbeidsledigheten er jo også på vei oppover, og arbeid er jo lik penger i lomma, på mobilen eller på et av flere kort. 

Men enten om man må jobbe for pengene, er bortskjemt, er kynisk eller rett og slett er i en situasjon som gjør at man ikke kan delta i arbeidsmarkedet så ønsker man seg vel en ny iphone, bukse, bensin til bilen, eller rett og slett invitere den fine jenta i klassen på middag. Jeg hører om folk som søker jobber i både store og små butikker, og blir avist gang på gang, de har jo faktisk ikke sjangs når det er hundre vis som søker på den samme deltidsjobben. 

Er det da vi tyr til penger vi ikke har? Fordi vi fortjener det jo, akkurat som alle andre, selvom vi ikke har pengene akkurat nå. Det finnes jo en jungel av kjøpekort fristelser som gir oss penger på en, to og tre. Så fort du har fylt 18 år, er du faktisk ikke lenger avhengig av verken mor eller far - for du er voksen, og du trenger jo faktisk ny telefon, nå. Og kortet som kom sammen med "voksenbankkortet" duger vel bra da. For dette høres jo så greit ut, og vi fortjener jo å ha litt penger akkurat nå, for telefonen er såå treig og det er så sykt lenge til bursdagen. 

Jeg vet faktisk om flere unge som umulig kan skjønne hva betalingsanmerkninger er, og hva det hindrer deg i å få senere. Så kanskje vi burde lærers enda bedre opp i at en slik anmerkning faktisk kan stoppe deg fra å få mobilabonoment, billån og etter hvert boliglån. Selv om vi faktisk hadde fortjent det? 

Tenker vi kanskje at det vil ordne seg på ett eller annet vis, og at foreldrene våre har mulighet til å hjelpe hvis det skulle bli virkelig ille? Jeg tror vel egentlig at desto lettere det er og jo mer tilgang vi har på å få penger kjapt og enkelt, jo sløvere blir vi jo kanskje? Mange av oss er jo vant med bare å få og få. For det er vel sånn med betalingsanmerkninger at de ikke forsvinner med å stikke hodet i sanden? 

Jeg syntes faktisk dette er skummelt å skrive om. Det å plutselig bli voksen gjør meg svimmel. Det er plutselig så mange forventinger og så mye vi skal lære og skjønne av oss selv. Jeg føler det er så lett å gå i felle hvis vi ikke har lesebrillene på og er nøye på å få med oss hver minste detalj. Men selvom vi ser, og leser hva som står, er det ikke nødvendigvis sikkert at vi forstår hva som står. 

Tror ingen vil eller har lyst til å havne i Luksusfellen, men mange av oss er jo vokst opp i den og da er det jo litt vanskelig den dagen vi skal klare oss selv. Tror vi unge i dag trenger litt hjelp når vi ser tallene på inkassobyråene, for vi har jo tross alt fortjent litt vi også. Det er da ikke bare vår skyld at vi virkelig må jobbe og stå på for å få en jobb i dag... Og jeg tror vel egentlig kanskje alle får en jobb hvis vi bare vil og gidder. 

Når også en del av presset vårt går på å ha nok penger, men vi ikke har tid til en jobb - så skurrer det. For det tar tid å gå på skole, trene, gå på fest, henge med venner, se på serier og være på langweekend i London - og kjære ungdom, jeg slakter deg ikke; men jeg sier kanskje at noen burde lede oss til på rett vei. 

- Marty 

 

10 ting som får meg til å føle meg fresh!

//Annonse

Fysisk aktivitet gir meg velvære og overskudd. Etter at jeg har vært satt ut av skade og sykdom siden august føler jeg nå at jeg er på god vei tilbake. Det har vært mange tunge stunder med mye følelser, smerte og tårer. Og nå, som mars er godt i gang og det begynner å bli lysere og dagene er lengere kjenner jeg på livsglede, treningsglede og jeg føler at nå er jeg klar for å sparke fra og satse på formstigningen.




 

Og ingenting slår det å føle seg fresh - og jeg føler meg super fresh med Asan sine produkter. 

Asan har mange praktiske produkter som er godt for oss jenter og gutter som funker både på telttur og storbytur, og Asan har oppfordret meg til å skrive 10 ting som gjør at jeg føler meg ekstra fresh!

1. Når jeg har god tid om morgningen til å nyte sammen med de jeg er glad i. 

2. Når jeg våkner om morgnen og kjenner meg uthvilt. 

3. Når jeg kan legge meg i nyvasket sengetøy og puste ut.
 


 

4. Når jeg kan glede noen jeg er glad i! 

5. Når jeg kan ta på meg et nytt plagg å føle meg sikkelig smashing. 

6. Når jeg føler at sminka sitter som den skal og magefølelsen forteller meg at dette skal bli en god dag!

7. Når kroppen fungrer som den skal på trening. 

8. Når jeg kjenner sola varme og at livet smiler.

9. Når noen gir meg en kompliment! 

10. Når jeg har tid til og ta meg en lang dusj og pleie meg selv, med gode produkter - feks. Asan Fresh dusjkrem. 

 



 

 

- Marty 

Kjære ungdom, du som slanker deg og drikker deg drita full

Kjære ungdom, du som slanker deg og drikker deg drita full

 

Hei kjære ungdom. Hei kjære jente som slanker deg og hei kjære gutt som drikker deg drita full. Hei kjære jente som sitter alene hjemme og hei kjære gutt som ikke kommer deg på fotballturnering. 

Jeg har lyst til å skryte litt av deg jeg. Jeg vet at vi kritiseres for å være en råtten ungdomsgenrasjon, jeg vet at vi kritiseres for å drikke alkohol og ruse oss og jeg vet at vi kritiseres for å være late. Men jeg vil ikke påstå at vi er råtne ungdommer, når jeg ser at alle forskningsrapporter viser at det både er mindre alkohol og rus enn før. Jeg ser at en professor fra Bergen mener at dette representerer en generell sunnhetsprofil og at han mener dette kan vise til at ungdommer ønsker å ha kontroll på egen oppførsel. 

Jeg leser også at vi har bedre helse, tar bedre vare på oss selv og at to av fem jenter under 16 år slanker seg. Unødvendig slanking leser jeg også. For meg tenker jeg automatisk at dette er unødvendig slanking. Dette er undersøkelser gjort med barn på 11, 13, 15 og 16 år. Det er mange barn og ungdommer. Jeg leser også at det stadig kommer frem at vi undommer sliter mer med stress, press og helseplager og dette tiltross for mindre rusbruk og bedre matvaner? 

Kjære Vestkant ungdom i Oslo, dere som er mest på fylla av alle. Dere er liksom i en klasse for dere selv når dere blir sammenliknet med andre storbyer. Slapp av. Jeg slakter dere ikke. Jeg slakter dere ikke for at noen av dere bruker hundretusen på en måned av livet deres, ruser dere eller danser opp ned til sanger som ville gitt to generasjoner før oss bakoversveis. Det er ikke bare dere, dere er kanskje bare mer synlig. Det jeg stusser på er at foreldrene deres også sprenger grensene på akkurat det samme området. Men det er kanskje ikke så rart at dere tar etter mamma og pappas rus og alkoholbruk. 

Jeg ser jo helg etter helg at foreldrene deres legger ut bilder etter gårsdagensfest. At det takkes for en herlig sammenkomst og hyggelig selskap. Samtidig sendes det meldinger rundt om at de ikke kan bli med å heie på junior i dag da formen tilsier at det i dag er best å ligge på sofaen og se på skiskyting, det ble jo trossalt sent og et par glass for mye i går. Og, forresten! Så kan de ikke neste helg heller da mor skal på jentetur på fjellet, så da kan de dessverre ikke stille opp å selge kaffe og kaker på fotballturneringen den helgen, men selvfølgelig stiller de gjerne en annen gang. Så hadde vært veldig fint om junior kunne sitti på med noen andre til turneringen, siden han er alene hjemme i helgen, da mor jo er bortreist, far er på utdrikkningslag, men som sagt så klart stiller neste gang! 

For kjære ungdommer, det er jo noe med det at foreldrene våre er våre læremestere og at vi ikke gjør som de sier, men gjør som de gjør? Og det er jo faktisk ganske flaut når mamma poster et bilde småsent på lørdagskvelden, smålangt ned i rødvinsglasset, småfull og i jøss, i din nye kjole?!

Det er ganske flaut at mamma ikke stiller opp og er i kjørbarstand og det er ganske flaut at pappa aldri kan, fordi de er så opptatte, jobber så mye, fordi de fortjener å kose seg i helgene. For pappa fortjener jo så klart å være på fisketur med gutta, med jegermastern i hånda - på facebook. 

Jeg skjemmes når jeg ser at 11 åringene og kanskje til og med 13 åringene deltar på disse undersøkelsene. Det skremmer meg. Og det skremmer meg at vi roper hurra for at barn ned til 11 års alderen ikke drikker og røyker like mye som før. For hvor er disse barna og hva gjør de mens mor er på hyttetur og far er på fisketur og ingen har husket på dugnaden til fotballcupen. Vi er da bare barn, vi er da bare ungdommer? 

Jeg tror mange av oss er lei. Jeg tror mange av oss ønsker oppmerksomhet. Jeg tror mange av oss ønsker lørdagskos, skal vi danse, mamma og pappa, fremfor sprit fra barskapet til far, grøftefyll og falske instagrambilder. 

Jeg sier ikke at du som forelder ikke skal kose deg, være på hyttetur, ta deg det etterlengtete rødvinsglasset eller ta deg en dag og se på skiskyting. 
Men jeg sier at det er en grunn til at 13 åringen din slanker seg, blokkerer deg og søker annerkjennelse - et helt annet sted, enn fra deg. 

 



 

- Marty

Like mye press nå som før?

Like mye press nå som før? 

 

Hei du, du som sier at ting ikke er noe verre nå, at det ikke er noe mer press nå og at ting var like jævelig før. 

Var det virkelig like mye press før? Nei, jeg tror deg ikke.

Jeg tror ikke du pusset tennene dine med bakepulver, at du kun drakk juice blanda med yoghurt og at du løp på tredemølla med korsett fordi du trodde det gjorde deg tynn. 

Ja, det høres ganske sykt ut når man sier det sånn ikke sant? 

Du forteller jo om da du besøkte bestemor, spiste kjøttkaker, poteter og brun saus og gjorde lekser med bestefar. 

Jeg tror ikke du frivillig satt sprøyter i fjeset for å bli vakker, satt på falskt hår med lim og at du satt på falske vipper av dyr man møter hvis man er heldig på fjelltur. Du forteller jo om da du lånte din mors leppestift, lånte hatter av tanten din og da du fant gamle sko i kottet. 

Jeg tror ikke du sto foran speilet og tok knebøy, for å tro at rumpa di vokste, at du drakk pulver for å få større muskler og tok piller for å få smalere midje. Du forteller jo om da du løp ute i frisk luft før skolen, da du lekte boksen går etter skolen og spiste gulrøtter for å få bedre syn. 

Jeg tror ikke du tok en pille for å bli full, fordi du var redd alkoholen skulle gjøre magen din oppblåst. Du forteller jo om da dere lagde hjembrent i garasjen til onkel. 

Jeg tror ikke du kasta opp når du hadde spist litt mye i en bursdag. Du forteller jo om spisekonkurransene dere hadde. 

Jeg tror ikke du satt og tenkte på hva de andre gjorde på fredagskvelden. Du forteller jo at dere ikke hadde tilgang på verken mobil, sosiale medier eller at dere brydde dere. 

Jeg tror ikke på deg når du sier at det var like ille før. Du vil sikkert benekte. Men jeg vil ikke tro deg.

 



 

 

- Marty

En firbent bæsj og en sur, snerten rompe

En firbent bæsj og en sur, snerten rompe


Jeg bøyer meg frem. Kjenner at svetten i pannen kommer sakte men sikkert. Pusten går fortere og fortere. Musklene strammer seg. Bena skriker. Det er som om hver eneste muskel spenner seg. Ryggen vil bare skyte frem, men jeg tvinger den bakover. Jeg kjenner håret kile meg i nakken, men prøver å fokusere. Rumpemusklene presses sammen, og skjelvingene i lårene mine blir bare voldsommere og voldsommere. Magen strammer seg og den rare følelsen skyter fart gjennom kroppen. Pulsen er skyhøy og det er nesten som om jeg sliter med å puste. Hjertet dunker, og jeg prøver å holde takten, fokusere. 
Svetten blir bare voldsommere og voldsommere, da jeg brått kjenner den svette, lange, tunga sleike meg lett oppover leggen, legger igjen en lang, god stripe med spytt på den nye, fancy, treningstightsen min - som jeg iherdig forsøkte å gjøre noen knebøy i. 

Nei. Jeg syntes ikke det er kult når jeg endelig har fått rumpa mi opp av sofaen, når jeg endelig har dratt på meg joggeskoa, når jeg endelig har bestemt meg for at jeg skal gjøre noe med den pusten jeg kaller forkjølelse hver gang jeg går opp en trapp, at bikkja di skal komme og sleike meg på leggen. Nei, jeg syntes ikke det. Jøss, rart syntes kanskje du?
Men nei. Jeg syntes heller ikke det er kult, når jeg prøver å drasse kroppen min opp en trapp jeg nesten snubler opp at bikkja di løper etter meg. Og nei, jeg syntes heller ikke det er kult når den bjeffer, og drar seg, enten fordi den også er dritt lei av å trimme forkjølelseskondisjonen din eller er hypp på den snertene rumpa mi som drar seg oppover trappene jeg så inderlig hater. Og nei, jeg syntes heller ikke det er kult å tråkke i den godt plasserte avføringen til hunden din som er så liten at du like godt kunne bært den, fordi du trodde at du var den eneste som skulle gå AKKURAT der. 

Altså, hvis du ikke klarer å passe på den snille, pliktoppfyllende hunden din så er det kanskje lurt med et lite bånd; 
Skjønner at hunden din er så snill at den aldri ville rørt noen, skadet noen eller noe som helst, men kjære vene; ta nå for svarte og hold den bikkja di i bånd. 

 



 

- Marty 

Hvem er syndebukken?

Hvem er syndebukken?

 

"Syndebukk er et menneske eller en gruppe mennesker som er tildelt skyld eller ansvar for feil, fiaskoer eller andre konfliktfremkallende forhold eller hendelser. Objektiv skyld for forholdet spiller egentlig ingen rolle"

Jeg har jobba knallhardt. Jeg har sittet oppe til langt på natt, jeg føler meg klar. Men jeg er trøtt. Jeg er spent, men forbredt. Jeg er klar. Vanvittig klar. Det er dagen før eksamen. Natten før eksamen. Jeg våkner, magen kjennes som den er opp ned. Pulsen er høy, og jeg svetter allerede før jeg har stått opp. Men jeg har forbredt meg. Jeg har forbredt meg lenge nå. Flere år faktisk. Men når eksamen holdes, så skjer det noe. Jeg klarer det faktisk ikke. Joda, det går okei. Men ikke så bra jeg ønsker at det skal gå. Og jeg går ut derfra, deppa og sint, og skylder på at sensoren hadde en dårlig dag. Men faen heller. Hvem av oss var det som egentlig hadde en dårlig dag? 

Jeg føler noen ganger eller ganske ofte at vi mennesker er skrudd slik at hvis vi ikke lykkes eller får til noe har vi liksom lov og rett til å skylle på alle andre. At vi har et behov for å flytte fokuset vårt bort fra oss selv, og legge det over på noen andre. Er det ikke alltids noen andres feil? Jeg føler at vi aksepterer unnskyldningene om at det er greit at læreren er teit, treneren tar feil, sjefen er høy på seg selv, mamma skjønner ingenting og pappa er  håpløs. Er det greit at vi skylder på dette når vi ikke får ting til? Er det virkelig alle andres skyld fordi vi ikke klarer å prestere? 

Er det ikke sånn, at hvis ikke vi lykkes og nådde helt opp, at det er noen andre sin feil? Vi mennesker legger oss ikke flate, sier at: sorry, dette fiksa jeg ikke, dette lykkes jeg ikke med, eller her stoppet det dessverre for meg. Er vi redde for å si dette fordi er redde for å bli stempla? Bli sett på som tapere? Jeg kan se for med de små barna i barnehagen og på skolen som forsvarer seg til fingerspissene med at det: IKKE ER MIN FEIL. Når de står der med sjokolade rundt munnen og blir spurt om de har vært i godteriskapet, men svarer bestemt nei, for det har de overhode ikke vært. Men, det er vel ikke bare barna som skylder på noen andre eller benekter fakta. Hvis matteprøven har gått litt dårlig, så var det jo ikke du som leste dårlig - men læreren som hadde en dårlig gjennomgang, eller...? 

Hva med skiløperen som har trent i årevis, som har jobba fysisk og psykisk dag og natt mot et mesterskap, som på den store dagen ikke klarer å prestere. Kroppen og det mentale er ikke helt på topp akkurat denne dagen. Avisene og mediene har hauset dette opp i ukesvis at dette er dagen vi skal stå øverst på pallen og sole oss i glansen. Men så går det ikke veien, og vi må få en unnskyldning. Søren, vi som var så klare for festen. Men, så legger kanskje den største skuffelsen seg, flagget tas ned og den stakkars skismøreren titter ut av den fancy smørerbilen, han har jobba dag og natt i for å få best mulig ski - til skiløperen som ikke klarte å prestere. Han ser inn i kameraet og sier unnskyld, og forteller oss at i dag gjorde jeg et for dårlig arbeid. Og vi, vi har fått en syndebukk. En mann vi kan hate litt for at han ødela festen, og som vi kan stemple som syndebukk. Er det ikke sånn det er? Eller kanskje det bare er jeg som er blond, og kanskje det er jeg som ender opp som syndebukk selv, fordi jeg prøver å fortelle at det kanskje ikke er alle andre. For det er vel noe i det at hvis alle andre er idioter, så burde man kanskje se på seg selv. 

 




 

- Marty

 

 

Talent, treningsprodukt eller bare skryt?

Talent, treningsprodukt eller bare skryt?

 

Jeg kjenner mange mennesker som prøver, mange mennesker som satser, mange mennesker som ønsker og mange mennesker som drømmer. Jeg kjenner mange dyktige mennesker og mange som hver dag jobber for å bli det. Jeg vet at det er mange som er talentfulle, at det er haugevis av foreldre som står langs Ekebergsletta om sommeren og undrer på om barnet deres vil bli den neste, og jeg vet at det er mange som jobber knallhardt for å bli det. Noen er så heldige at de får hevde seg i talentkonkurranser, noen i skolekonkurranser og andre i idrettskonkurranser, mens andre forblir en høyre benksliter eller en på bakerste rad. 

Jeg har alltid misunnelig på de som har vært kunsteriske, intellektuelle og naturtalenter. Jeg har alltid vært misunnelig på de som har hatt et talent for å spille fiolin, forså matematikk og kjemi. Spesielt når læreren spurte meg i 9.klasse hva jeg ville bli. Spesielt når Martine, som satt med fotballdrakt klar for å løpe ut i gymmen svarte at hun ville bli fotballspiller. Spesielt når læreren svarte at hun aldri trodde at Martine ville klare det. Spesielt når Martine reiste seg opp og fortalte læreren at hun bare var sjalu, fordi hun aldri hadde klart det selv. Spesielt når Martine fikk karakter i lærerens fag. 

Helt til Martine kanskje innså, at det koster å bli god, ikke bare å bli god i fotball, men til å bli god til å spille fiolin, i matematikk, i grafiske analyser, i kjemi og kanskje til og med å bli lærer. At det krever både svette, tårer, og haugevis av ofring - samme hva du vil bli god i. Det er klart at kanskje ikke bakkeintevaller er det viktigste arbeide du legger ned hvis du skal bli en god fotograf, men det er jo klart det er en viktig del hvis du ønsker å bli en god håndballspiller. 

Jeg tror vi mennesker undervurderer hverandre. Jeg tror ikke vi unner hverandre suksess. Hvorfor skulle ikke min lærer søtte meg når jeg sa at jeg ønsket å bli fotballspiller? Læreren hadde ikke trengt å være enig, men læreren min hadde vel heller ikke trengt å dra meg ned - og fortelle meg at det overhode ikke var muligheter for Martine som satt der med Ibrahimovic drakt og med kriblinger i bena. 

For det er vel sånn at vi egentlig ikke liker å høre om venninnen vår som har vært på spinning, om naboens sønn som ble kåret til banens beste og om kollegaen vår som fikk bonus? For vi er vel alle drømmere, som forsøker å jobbe knallhardt, i håp om og danne et sluttprodukt ut ifra spinning, skryt og enda mer skryt? 

Og Martine i Ibrahimovic drakt ble kanskje ikke fotballspiller - men tro meg, at hun lærte mye av den kommentaren, karakteren og tro meg - jeg unner deg og være en god lærer, så kanskje du burde unne meg å være en god elev, fotballspiller eller hva nå jeg vil, ønsker og drømmer om? Spinning, skryt eller ei. 

 

- Marty
 

Hei kjære Norges fotballforbund

Hei kjære Norges fotballforbund. 

La meg bare minne dere på en liten ting;

John Arne Riise begynte sin seniorkarriere i Aalesund, hvor han debuterte allerede som 16-åring. Sommeren 1998 dro han, mot Nils Arne Eggen og andre eksperters råd, til den franske proffklubben Monaco. Den første proffkontrakten ble til under rådgivning fra hans agent Gunnar-Martin Kjenner. Hans mor Berit Riise, var til stede. Dette viste seg å bli starten på en av Norges mest suksessrike proffkarrierer. Allerede i sin første sesong i Monaco klarte Riise å etablere seg på A-laget, og opparbeidet seg et rykte som en hardtarbeidende offensiv back med et veldig godt skuddben. Riise ble ligamester med Monaco i 1999/00-sesongen og vant den franske super-cup'en i 2000/01-sesongen. (wikipedia

Senere fortsetter biografien til denne mannen med 234 kamper for Liverpool, 99 kamper for Roma og 87 kamper for Fullham, og ikke minst 110 kamper for det norske landslaget. Dette er en mann jeg har heiet på i både snø, regn, sol, motgang, medgang, da han fikk sin landskamp nr. 50 på Ullevaal i VM-kvalifiseringskamp mot Tsjekkia 12.november 2005 og da han mot Hellas 15. august 2012 gikk forbi selveste Thorbjørn Svenssen med 104 landskamper. 

Dette er en mann som har fungert som et forbilde, en mann som har oppnådd store ting, ting som nå kanskje hviskes ut av penger, makt og media. 
Jeg syntes kanskje det er på tide at vi lar mannen som faktisk har banet vei for norsk fotball avslutte med stil. Jeg skjønner at norsk tipping er en stor sponsor til det norske markedet og norsk sport og kultur, men Betsson ønsker vel å sponse de også, men nektes fordi norsk tipping har monopol? Og det norske oljefondet har aksjer i samme firma? Aksjer for 460 millioner? 

Men uansett, enten man er fan av John Arne Riise eller ei så tror jeg at særlig Norsk Tipping hadde scoret mange poeng om de gikk ut og sa at de fire reklamefilmene, som ble spilt inn før avtalen med deres konkurrent ble sagt opp, kunne gå som planlagt?

Dette er en mann som har tilført, som enda kan tilføre og som jeg er sikker på at kan tilføre mye - både for norsk sport og kultur, og for oss som er glad i fotball. 

Så kjære Norges Fotballforbund, kanskje vi skal la han snøre på seg skoa, spille en sesong og avslutte krigen nå? For jeg vet ikke om dere får mer penger i kassa av dette, men det er jeg rimelig sikker på at både Betsson og John Arne gjør - så la da mannen avslutte karrieren, der den startet, og jobb heller videre med kulturen internt i Norges fotballforbund - for av og til kan det kanskje være greit å feie for egen dør først? Og kanskje vi i fotball Norge skal bygge opp i stedet for å rive ned?

 

Oslo 20120813.
Landslaget trener før kampen mot Hellas på onsdag. John Arne Riise.
Foto: Krister Sørbø / NTB scanpix


 

- Marty 

Når barna får barn

Når barna får barn

 

Vi har nå vært lenge inne i en hektisk og heftig omtalt flyktingsdebatt. En debatt jeg på mange måter ikke har forstått, en debatt jeg på mange måter ikke kunnet uttale meg i, men en debatt jeg får med meg og en debatt som merkes. Og til tross for at jeg egentlig har holdt meg utenfor denne debatten, og tiltross for at jeg sikkert fortsett burde - så har jeg noen spørsmål. Noen spørsmål, som jeg egentlig uten grunnlag er nødt til å stille. For jeg forstår at dette er mennesker i nød, mennesker som virkelig trenger hjelp, at Norge skal hjelpe, og at Norge er i stand til å hjelpe. Men det er noen ting jeg ikke forstår. Lillesøsteren min på 13 år spør meg hvorfor flyktningene som er like gamle som henne, har barn? Hvorfor det er vanlig, og hvorfor det er lov? Og jeg har jo selvfølgelig ikke et godt svar til henne. For hva svarer man? Mye mulig at 13 åringene i Norge i utgangspunktet skal være godt instruert i seksualundervisning, at de skal skjønne tegninga selv og at jeg som storesøster er feig som ikke roper ut at dette i følge norske lover, i følge seksualundervisninga på hennes skole og i følge mine personlige overbevisninger - ER HELT FOR JÆVELIG, og strengt forbudt. Men jeg endte altså opp med å riste på hodet og si at jeg ikke visste. For jeg vet faktisk ikke. Og ja, jeg trenger ikke en leksjon om at det finnes andre kulturer enn lille Norges, men uansett - dette er vel feil? 

Jeg blir trist. For jeg kan personlig ikke skjønne at denne 13 års gamle jenta er håpløst forelsket i mannen hun er giftet bort til og har barn med. Dette er snakk om barn, og når jeg var 13 år, var jeg opptatt av å løpe på fotballtrening, stikke hodet inn til gutta i guttegarderoben og leke med dukker. Og jeg syntes det er vanvittig skummelt å snakke om dette, for det er jo snakk om mennesker, det er jo snakk om barn, barn som ikke har et valg om de skal droppe fotballtreninga eller stikke på kino med vennene sine. Jeg vet vi diskuterer om kvinnedagen fortsatt er nødvendig å ha - og jeg mener at det er minst like viktig som før. For det er vel som de sier - at der mennesker har det vondt, har kvinner det verst? 

Og hallo Norge, vi hadde ikke tillatt dette om det var min lillesøster - hadde vi? 

 



 

 

- Marty 

Et samfunn basert på materialistiske goder

 

Et samfunn basert på materialistiske goder

//Sponset innlegg

Jeg hører om jenter som diskuterer klesmerker som er verdt mer enn matbudsjettet til familiene sine, gutter som bruker alle bursdagspengene sine på nye skjorter med hester på og om en verden som svikter. Jeg hører unge mennesker som klager over at man ikke får, fordi alle andre har. Jeg hører foreldre ble lei seg, fordi de ikke har mulighet til å gi barna de dyre jakkene de ønsker seg. Kjenner du deg igjen? Jeg gjør det. Og jeg blir flau. Jeg blir flau over at jeg av og til kan tillate meg og bli sur fordi jeg ikke kjøpte den genseren når jeg først hadde mulighet, for jeg har jo liksom ikke hundre andre gensere - som er nesten like. Jeg vet at flere, inkuldert meg selv, velger å ikke snakke om gaver de får fordi de er redde for at det ikke er bra nok. For hva forventes det? Er det kanskje ikke bra nok det vi har? Jeg tenker tilbake, på gleden jeg følte når kusinene mine trappet opp og leverte store søppelsekker med haugevis av klær til meg. Brukte klær, klær som var lekt i, klær som ikke passet lenger og klær som jeg virkelig syntes det var kult å få. 

Jeg mener vi til en stor grad har blitt et samfunn basert på materialistiske gleder. Er det et kjøpepress vi føler? Føler vi at vi er nødt til å ha disse tingene? Vet vi faktisk hva vi har? Eller er vi bare dumme, og lett å påvirke? Hvorfor syntes de fleste at det ikke er kult å kjøpe brukt? Hvorfor går vi og kjøper en genser i butikken, som vi kan kjøpe av en annen ett annet sted? Det er stoff og tekstil, så hvorfor ikke gi plagget en ny mulighet - uten å kjøpe nytt? Hvorfor skal vi ikke være med å spare miljøet, og heller benytte oss av det vi har? Jenter, om klesmerkene er verdt mer en biffen på lørdagskvelden, eller bare en halvtimes jobb, så er det faktisk kult å kjøpe brukt. Det er ikke alltid det er kult å kjøpe og bruke det samme som resten er det vel? Så gutter, det er ikke alltid skjortene med hestene som er det kule, og tro meg - at du kan få de for halvparten av prisen. Gjenbruk er viktig, og jeg digger det.

Jeg er en stor gjenbruksfan og beundrer gutta som har laget appen Kaupang. Kaupang er en app som gjør det mulig å selge og kjøpe brukt, alt innenfor hjem, hage, elektronikk, og tekstil  

Jeg har brukt appen selv og kjøpt denne super kule skjorta! Det var super enkelt og greit. Det tok faktisk ti minutter fra jeg la inn bud til den var solgt - til meg :-) Hurra! 


   

 

Sjekk de og appen ut HER

Last den ned for apple/iphone HER

Last den ned for android HER

Ønsker deg en super dag videre :) 

 

- Marty

 

Syndebukk, hvor er du?

Syndebukk, hvor er du? 


Jeg lever i en boble. En boble der det er tilsynelatende perfekt. En boble der jeg fremstiller meg perfekt, der jeg ønsker å fremstille meg selv perfekt, en boble der jeg oppfatter alle andre perfekt. En boble som jeg ikke forstår. En boble jeg ønsker å sprekke.

Vi møter et enormt press uansett hvor vi går, store som små. Det tror jeg egentlig ingen av oss er uenige i. Et press som handler om hvordan vi skal oppføre oss, være, og ikke minst se ut. Mediene har så lenge jeg kan huske diskutert hva dette presset fører til. Vi kalles «Generasjon Prestasjon». Vi er en generasjon som er på bristepunktet psykisk, men er tilsynelatende perfekte, og mediene serverer oss konstant en analyse av denne situasjonen, vi diskuterer dette opp og ned. Vi diskuterer hva dette fører til, hva som skjer, hvor slitne vi er, men nå syntes jeg vi skal begynne å snakke om tiltak. Jeg syntes vi skal begynne å snakke løsninger - og jeg syntes kanskje vi skal slutte å peke ut syndebukker. 

For hvem har skylda? Hvem er syndebukken? Finnes det én syndebukk? Hvem har skylda for at anoreksi er vanlig, for at 1/3 av vidergående elever dropper ut og at depresjon er vår nye folkesykdom? Hvem er syndebukken for disse tallene, og antakelig mørketallene som er enda større? Lurer vi oss selv ved å legge skylda på alle andre? Er det så greit for oss å legge skylda på alle andre? Er det så greit for oss å legge skylda på sosiale medier, på kjendisene, på skolen, på treneren vår eller på vennen vår? Har vi utviklet en ubevvist rose-kultur som er med på å sette lista på forventingene våre? En rose-kultur som går på å fortelle at: Så bra du spilte, i stedet for å fortelle hvor gøy det var å se på? 

Hva hvis vi slutter å ta oss selv så jævelig høytidlig? Hva hvis vi klarer å gi litt faen i hva gutta i klassen tenker? Hva hvis vi klarer å drite litt i hva kollegaene på jobben tenker? Hva hvis vi klarer å stå litt opp for oss selv, får det bra med oss selv og slutte å fokusere på at alt er så slitsomt og tøft? Hva hvis vi begynner å dra på trening fordi vi faktisk ønsker det selv? Jeg tror kanskje alle faktorene vi skylder på må gå sammen, og at noen må ta ansvaret. Jeg syntes ikke dere foreldre kan fraskrive dere ansvaret, for dere får skylda for vår barneoppdragelse, og det er vel noe av det samme. Jeg syntes ikke vi kan si at sosiale medier ikke har noe å si, for det vet vi at har. For det påvirker oss, det er en grunn til at plastikkbransjen skyter til værs. Og jeg tror ikke minst at vi unge kanskje må stå opp for oss selv, ta ett oppgjør - jobbe mot en gi faen kultur. Alle de voksne sier jo at vi er så pliktoppfyllende og flinke? Jeg vil ikke være pliktoppfyllende og flink, men blå ringer under øya, hodepine og en klump i halsen. De tok jo et oppgjør, så hvorfor gjør ikke vi? 

Så kjære media, hvem har skylda? Kanskje dere skal hjelpe oss å gi ett tupp i rævva til de som trenger det - så vi får slutt på denne diskusjonen, om hvem som er sykest og hvem som sliter mest. 

For om du er en sliten tenåring, eller 40 åring, så er jeg rimelig sikker på at du er sliten av 24 timers samfunnet og et konstant sosialt jetlag. 
 



 

- Marty

Alle som ikke danser er voldtektsmenn

Alle som ikke danser er voldtektsmenn


Hei kjære kompis, hei kjære klassekamerat, hei kjære lærer, hei kjære bror, hei kjære pappa og hei kjære du, du som ikke tok nei for et nei. 

Jeg sitter og leser om nye overgrep som er begått. Igjen, tenker jeg. Faen heller. Artikler om at overgripere har vist videoer i klasserommet, artikler om at politiet kun får dekket toppen av isfjellet, og at barn og unge blir presset til nakenbilder på nett. Jeg blir sint, så vanvittig sint. Psykisk voldtekt? Overgrep over internett. Voldtekt som har blitt filmet, lagt ut og ledd av. Ledd av i klasserommet. Men i helvette tenker jeg. Jeg ser det for meg, og det undrer meg om det er samme film gutta på trikken før i dag sto å lo av når de hoiet og lo samtidig som de kommentere hvor fortjent det var og hvor håpløs hun var. 

Kjære kompis, hører dette med å være jente idag? Fortjener vi å bli voldtatt? Er vi håpløse fordi vi ikke tar oss så bra ut på filmen som viser vårt største mareritt? Tror dere gutta at dere er så umotstålige, at dere kan forsyne dere når det passer dere? Kan ikke vi jenter dra på fest, eller i bursdag eller gå til bussen, uten å være redde for dette? Jeg syntes ikke det er kult at du spiller en sang med tittelen: "Alle som ikke danser er voldtektsmenn" på fest. 

Kjære klassekamerat, jeg leser at foreldrene våre oppfordres til å lære oss nettvett og at foreldre våre oppfordres til å lære oss å ikke legge ut lettkledde bilder på nett. Men jeg undrer. For det første, så syntes jeg vi lever i en verden der det florerer av lettkledde bilder overalt. Og for det andre, så undrer jeg - hvorfor skal egentlig ikke jeg få gå lettkledd? Er vi jenter et lett bytte for deg, fordi vi velger å gå i de sammen kjole som du liker at de digge damene på instagram går i? 

Kjære lærer, hvorfor tillater du at det spøkes med voldtekt i klasserommet? Hvorfor setter du ikke foten ned, når noen kaller en medelev for hore, og det tulles med eleven du vet hva som skjedde med i sommer? 

Kjære bror, hvorfor lar du kompisen dine kalle jenta han lå med i helgen for hore? Hvorfor deler dine kompiser sexvideoer med deg på facebook av sine så kalte "trofeer"? Hvorfor forsvarer du ikke søsteren dine sine venninner når de har sagt nei, ikke bare en gang, men to? 

Kjære pappa, hvorfor sier du til meg at jeg må passe meg? Hvorfor sier du ikke til gutta at de skal passe seg? Hvorfor ber du ikke de oppføre seg? Kjære pappa, hvorfor kan du ikke be de ta seg sammen, holde smekken lukka og ta nei for et nei? Hvorfor må jeg hentes, mens de kan ta buss? Kjære pappa, hvorfor kaller gutta meg for en hore? 

Jeg vil kunne være på snapchat uten å få spørsmål om å sende ett nakenbilde av meg, uten at du sender ett nakenbilde av deg og la denne ballen rulle i vei. Det er ikke greit og nei er et nei. 

Og kjære du, du som ikke tok nei for et nei. Har ikke du en søster, har ikke du en mor, har ikke du en tante, og har ikke du en bestemor?




Bildekilde
 

 

- Marty

 

 

 

Hipphipp hurra for våre besteforeldre

BESTEFORELDRE GENRASJONEN


Jeg sitter på en kafè og nyter synet jeg ser. Jeg ser mennesker med smil om munnene sine, glede som stråler ut av øyne som har sett, og levd og fjes som har rynker som viser tegn på at de har levd et liv. Jeg ser mennesker som drikker kaffe, spiser smultringer og prater med hverandre. Jeg blir glad når jeg ser disse menneskene. 

Da jeg var liten ønsket jeg og venninnene mine å likne på mødrene våre. Vi låste oss inne på badet, rotet i skuffer og skap for å låne leppestifter, de altfor store skjørtene og de høyhelteskoene. Det var moteshow og barnelek. Nå som vi har blitt eldre, så syntes jeg vi slutter å ønske å likne på våre mødre. 

Jeg tror at gjennomsnittsalderen på kvinner i Norge i dag er ca 84 år og ca 80 år for menn. Hvordan blir det for oss unge jenter når vi nærmer oss den alderen? Når jeg sitter og betraker disse flotte menneskene, med smilerynker og kaffebarter, så ser jeg spreke, freshe mennesker. Besteforeldre. Besteforeldre som aldri før har vært sprekere, freshere eller rikere. Jeg trodde det var vi i ungdomsgenerasjonen som kom til ferdig dekket dessertbord. Vi ser jo og observerer at våre flotte besteforeldres generasjon aldri har sett bedre ut og leser at de aldri har hatt det bedre.

De er jo faktisk botoxgenerasjonen nummer 1.

De har så mange muligheter til å forbedre på utseende sitt i dag. Så hvorfor ikke? Mange har jo også økonomien til å gjøre det. Disse menneskene har jo arbeidet siden de var 14-15 år gamle og pensjonerer seg trenger de jo ikke, for de er jo så super spreke, freshe og oppegående. Vi kan jo nesten ikke miste dem i arbeidslivet. Er de virkelig så fulle av energi om morningen som det ser ut til? Jeg som vrir meg når klokka ringer rett over seks, burde kanskje beundre disse menneskene, som har vaska ferdig gulvet til da? Her jeg sitter ser jeg mennesker med historier. Jeg ser mennesker med historier, akkurat som deg og meg. Mennesker med historier, om død, hat, kjærlighet, forelskelse, og joda, kanskje ett par røverhistorier. Jeg ser mennesker som er opptatt av å leve livet, mennesker som tar vare på seg selv, for å få mest mulig ut av det som er igjen. Jeg ser mennesker som har hevet hodet, og som ikke har gitt opp. 

Jeg tviler på at disse menneskene som sitter her på denne kafeen, slumrer alarmen til det ytterste om morran, at de sluntrer unna og at de lukker øya. Jeg ser hvertfall mennesker som ser hverandre der de sitter over bordene og deler en vaffel med krem, mobiltelefonene er ikke å se. 

Når jeg inni hodet mitt tenker på en bestemor, tenker jeg på en som sitter i gyngestol og har middagen ferdig klokka ett. Men dette kommer kanskje fra eventyrbøkene jeg leste ta jeg var barn, da jeg hadde tatt av meg mammas høye heler. 

Besteforeldre generasjonen i år 2016 er da så heldige og kan selvrealisere seg hvis de har vært heldige med genene, økonomien og at helsa er i god behold.

Jeg beundrer disse menneskene, som jeg ser løper på møllene på treningssentrene, som flyr på butikken, som tar vare på seg selv - men ikke minst, lever livet. Mange av de er faktisk så godt trent at jeg tror mange av mine venner hadde slitt med å holde tritt med dem! 

Så jeg spurte en dame, tidlig en morgen. Jeg spurte hvordan hun klarte å holde motivasjonen oppe, og hun svarte meg så enkelt at livet er verdt å leve. At hun vil være en del av barnebarna sine sitt liv, og at hun vil leve hver dag - ikke som om hver dag var den siste, men heller forbrede de kommende. Så blunket denne flotte gamle damen og sa at alder kun er et tall.

Det skremmer meg litt at det snart er min generasjon som skal etablere seg. At det snart er vår tur til å kjøpe leilighet eller bygge oss et hus. Hvor skal vi for å få råd til det? Hytte, ferier og barn. Bestefar sa en gang at når han bygget hus på 60-70 tallet fikk de igjen momsen på husbyggingen. Bestefaren min bygde garasje for dette.  Dette kan jeg ingen ting om, men det hørtes så fint ut. Lurer på hva vi får noe? Eiendomsskatt, gebyrer for å søke om ditt og datt. Er vel en million i utgifter før den første spikeren er slått.

Men uansett, så må jeg smile når jeg tenker på dagens besteforeldre generasjon. Tror de har hatt det mye gøy, kanskje med fest på lokalet med trekkspill og rock. De har liksom bare fortsatt festen de. Det ser hvertfall sånn ut for meg, der de sitter med et ønske om å leve livet. Jeg tror kanskje vi unge i dagens generasjon prestasjon får en lang vei å gå for å klare å prester sånn som de har gjort. Jeg tror hvertfall at vi må opp med hodet, se hverandre i øynene, glede oss over de viktige tingene og nyte livet. For disse menneskene kler smilerynkene sine, og jeg tror livet er verdt å leve. 

Så hipp hipp hurra for besteforeldre generasjonen. Dere er mine forbilder.



 

- Marty 

Størrelsesinformasjon

Størrelsesinformasjon

 

"Her finner du din størrelsesinformasjon"

"Finn din størrelse ved å se i tabellene"

- Målene er oppgitt i centimeter

A) Mål der brystene er størst

B) Midjemål; der midjen er smalest

C) Stussvidde; Der baken er bredest

D) Innerben/Lengde, må måles fra øverst i skrittet til gulvet

E) Lengde 

Dette leser jeg når jeg traver rundt i butikk etter butikk på utkikk etter en ny bukse. Jeg er nesten 1.80 høy, og ja, bena er vanvittig lange. Folk sier det er flott, men som jeg sier til de fleste - du kan godt få ett par centimeter. Jeg er verken tjukk eller tynn, men heller ikke normal. Hvis normalen går etter størrelsene på buksene jeg vrenger av meg gang på gang, og hvis normalen er dama på bildet som poserer i buksa jeg så veldig gjerne vil at rumpa mi skal passe i. 

Vel, jeg passer rett og slett ikke inn. 

Jeg digger rosa og knæsje kule treningsklær. Og joda, det hender jeg finner noe som passer. Men med størrelse 42 i sko så kan jeg vel nesten glemme rosa fancy treningssko, som de andre jentene har. Og joda, jeg får løpesko, så jeg skal ikke klage. Jeg får sko i størrelsen min, blå, orange og grønne - ikke tenk på det.
Jeg tror jo egentlig alle mennesker trenger å føle seg litt fine og freshe en gang i blant. Og det å jobbe i klesbransjen selv, og si til en dame at jeg ikke har størrelsen hennes, har ikke hatt den og at det antakeligvis ikke produseres en gang - det er ikke kult. Så hvis vi skal klare å akseptere disse kroppene våre i disse forskjellige fargene og fasongene vi stadig klager over - så burde kanskje denne bransjen følge etter?

Denne lille gutten i Afghanistan som lagde seg en Messidrakt, han gjorde det vel for å gjøre noe spesielt, fordi det var gøy, fordi det var kult? Jeg bor i Norge, og jeg skal ikke klage. Jeg akter nesten ikke å klage. Jeg som bor her i verdens rikeste land, med penger til å kjøpe meg en Messidrakt, eller tre. 

Men hva er det egentlig med klesbutikkene og denne bransjen? For jeg syntes det skrurrer når XXL er det største og jeg ofte er en XL. 

Jeg kjenner mange mennesker, fantastiske mennesker, i alle størrelser og fasonger. Høye, lave, tykke, tynne, og ingen av de passer vel egentlig inn i denne berømte størrelsestabellen. 

Men shit au. Jeg får vel bare ta på meg 2XU tightsen min som jeg fikk av bestefar til jul, som pappa måtte bytte to ganger fra M til XL, for at den skulle bli lengst mulig på de lange bena. Den passer overhode ikke til min rosa treningsvest og mine blå og orange mannesko. Heldigvis har selvironi vært en del av barneoppdragelsen min, for det å hele tiden kjempe for å passe inn i denne jævla størrelsestabellen - det er slitsomt.
 





- Marty 

Definisjon - fotballspiller

Definisjon - fotballspiller

 

Timene på løkka, løpeturene alene, alle berøringene og alle treningstimene som er både oppfordret til å tas og har blitt tatt - belønnes. Belønnes med en mulighet, en reise, et eventyr og en drøm, alle fotballspillere drømmer om. Det er ikke bare gutta som hermer etter Martin Ødegård, men også jentene. Jentene som legger ned like mye tid, dedikasjon og vilje. Og endelig, kanskje det viser seg at det er muligheter der også? Jeg misunner Andrea Norheim som både VG og Aftenposten skrev om at hadde tatt valget om å gå til den franske toppklubben Lyon denne uka. Jeg misunner henne som har muligheten, men jeg vet samtidig hvor viktig og ikke minst stort dette er for norsk damefotball. Jeg skulle gjerne skrevet norsk fotball, men syntes norsk fotball at dette er stort? 

Jeg vet hvertfall, som jente og som utøver selv, at det er viktig. Det er viktig for de, for oss som fortsatt står på løkka, løper alene, står på kjøkkenet med ballen at man vet at det er mulig. At muligheten finnes, også for oss. For drømmen til en jentefotballspiller og en guttefotballspiller er vel ikke noe annerledes? Drømmen og målet er vel det samme, nemlig det å bli best? Svaret til Martin Ødegård og Andrea Norheim var hvertfall helt likt når de fikk spørsmål om hva de vil oppnå og hvor langt de vil nå. Nemlig å bli best. Så kanskje det ikke er så stor forskjell på jentene og gutta, så vi skal kanskje derfor omtales som fotballspillere hele gjengen. 

For når står og ser jenter som er mye yngre enn meg spille fotball nå, så ser jeg jenter som vil, som liker det de driver med og som ønsker å få til noe. FOTBALLSPILLERE, som er dedikerte, som leker, ler,og drømmer. Fotballspillere som ser forbildene vise at det er muligheter, som kanskje ser at det er mulig? For kjære, jenter og kjære fotballspillere - det er mulig. 

Jeg ønsker Andrea Norheim masse lykke til videre, og alle på løkka - blir kult å følge med på dere også. 

 



 

- Marty

hits