februar 2017

Linni Meister veier kun 40 kg


 

Jeg kom over denne forsiden her om dagen, og jeg syntes det er så vanvittig synd at man bruker både kropp og vekt som underholdning. For jeg kan ikke skjønne hvordan vekten til noen kan være god underholdning? Jeg leste ikke mye, og kjøpte overhode ikke bladet. Men jeg kan ikke skjønne poenget eller hva de ønsker å nå frem med. Er det bra, eller er det dårlig at Linni Meister kun veier 40 kg? Og, hvor relevant er det faktisk?

Det skremmende her er hvordan de klarer å kombinerer vekt, med glamour. Er det et forsøk på å trigge, underholde eller hva forsøker de egentlig på? Jeg liker Linni Meister, og hva hun veier er ikke min business, og heller ikke noe jeg finner underholdende. Jeg syntes hun er tøff som deler sin historie og sine tanker, og jeg syntes det er synd at Se & Hør bruker det for at folk skal ville lese. Jeg tviler også på at hun har bedt om at historien skal legges frem på den måten. Problemet er at Se & Hør fremmer det som en stor nyhet, og at jeg ikke klarer å skjønne om det er ment bra eller dårlig. Forsøker de å si at det å være på Farmen er en bra slankekur eller å si at Linni Meister er syk? 

Jeg er så lei av at vi er så opphengt i kropp, og hvert fall at vi bruker det som underholdning. Hvorfor lar vi oss selge av dette? 

// Marty 

Jeansss

 @daybirgeretmikkelsenoslo 

Hvor kul er ikke denne jeansen? Jeg DIIIGGER den. 

Jeg gleder meg masse til å bruke den utover våren til enkle pumps, sneakers og kule t-shirts. 

 

// Marty


 

Bestekompisen min er på Paradise!


 

ENDELIG kan jeg rope det ut. Deltakerne til Paradise er sluppet og jeg kan røpe at Grunde, bestekompisen min er med. Det er noen av de som har fulgt meg en stund som har spurt om det har skjedd noe mellom oss eller om vi har kranglet, men jeg kan fortelle at det overhode ikke er tilfelle. Jeg kan nesten ikke vente til han kommer hjem om noen dager og kan love dere MASSE gøy. 

Grunde er et av de varmeste, snilleste, kuleste og mest omtenksomme menneskene jeg kjenner, og jeg er vanvittig spent på hvordan han har løst Paradisegåten. Det er jeg som meldte han på, og det er nesten så jeg angrer nå, for det føles jo ut som om han har vært borte i alle evigheter! Heldigvis er innspillingen snart over, og han er på plass igjen til å ha lange samtaler, få litt kjeft og finne på masse sprell. Det er ofte veldig strengt for deltakere før de drar, og de kan egentlig ikke si det til noen hvor de skal og hva de skal. Grunde ringte meg samme dag som han ble ringt opp for casting, og i det han sa hei, visste jeg hvorfor han ringte! Grunde stiller alltid opp, får alltid viljen sin og er en ordentlig bra fyr:

Gled dere til å bli bedre kjent med Grunde. 

// Marty

 

Min kropp er ikke et ideal

Jeg har de siste ukene lagt ut bilde av meg selv på sosiale medier i både undertøy, badetøy og singlet. Jeg har vist hud og gjort et tappert forsøk på å ikke retusjere, posere og endre på noe. Jeg har forsøkt å fremstå som ekte, jeg har forsøkt å være naturlig og jeg har forsøkt å ha troen på meg selv. Det har vært skummelt, fordi det har vært langt utenfor min egen komfortsone. Det har vært utenfor komfortsonen fordi jeg føler meg utenfor normalen og fordi jeg er flink til å fortelle meg selv at kroppen jeg bærer ikke er bra nok. 

I forbindelse med dette har kommentarene rent inn. Det har rent inn kommentarer om hvor fin jeg er, hvor vakker jeg er og det har til og med rent inn kommentarer om hvor tynn jeg er. En del av meg elsker det, mens en annen del av meg syntes at det er synd at det er det som får fokuset. Jeg har stilt spørsmål om jeg er for stor til å trene i singlet, jeg har poengtert at vi skal elske oss selv som vi er og jeg har lagt ut bilder der jeg ønsker å vise frem hvem jeg er. Jeg har ikke vært ute etter å få bekreftelse på hvem jeg er og hvordan jeg ser ut. Hvis det hadde vært poenget mitt kunne jeg like godt lagt ut et bilde av meg selv, retusjert og tilgjort, for jeg hadde fått kommentarer på hvor fin jeg var da også. 

Jeg ønsker å poengtere at min kropp ikke er et kroppsideal fordi den ser ut som den er. Vi må slutte å gi kommentarer som bygger på en perfekt kropp. Kommentarer som sier at "sånn skal en ekte kropp se ut". Kroppen min er til tider min verste fiende, samtidig som den er min bestevenn. Min kropp er ikke noe andre skal hige etter, for den er min og ingen vil kunne se ut som meg - Akkurat som jeg ikke kan se ut som de jeg ønsker å se ut som. Jeg kan kun se ut som meg selv, og derfor ønsker jeg å akseptere den kroppen fremfor å ønske meg en annen. Vi må slutte å idealisere og begynne å ta vare på oss selv. 

Jenter som kaster klærne i sosiale medier blir ofte kritisert, og hvert fall hvis de ser ordentlig godt ut. Jeg har delte meninger om dette, mye fordi jeg vet det dannes kroppsidealer av det, noe vi allerede har nok av. Men også fordi de færreste som gjør det innrømmer at de gjør det fordi de er fornøyde med seg selv, søker oppmerksomhet og bekreftelse. Jeg ønsker at alle skal være fornøyde, selv om jeg ironisk nok ikke er det selv. 

Jeg minne om at det er samme jenta på alle tre bildene under her, bare i forskjellige settinger, retusjert, nakent og naturlig. 

Til alle som har gitt meg komplimenter og rost meg, jeg håper dere gjør det samme med dere selv. 
 


Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

 

 

// Marty

 

 

Hver gang vi får karakterer


Screenshot fra VG.no. 
__________________________________________________________________________________

"Hver gang vi møtes" på TV 2 har truffet meg rett i hjerteroten år etter år. Jeg har vært takknemlig for atmosfæren, hensikten og verdiene programmet har utstrålt. Jeg har satt pris på at vi har fått blitt kjent med musikerne, og menneskene bak artistnavnene, sangene og ryktene. Jeg har satt pris på at alle har fått være, og at det ikke har vært noen konkurranse og utstemming. Det går mange supre programmer på TV, men når jeg tenker meg om inneholder de fleste konkurranser og utstemming på ett eller annet vis. 

Jeg vil tørre å påstå at "Hver gang vi møtes" har lykkes, og det har lykkes fordi det fungerer for alle. Fordi hensikten og formålet er godt. Jeg vet ikke altfor mye om artistene fra før, men sitter igjen med en følelse av at de også er mennesker og jeg setter pris på at de deler sine historier. Både gjennom ord og gjennom de andre artistene sine sanger. 

Men til tross for min hyllest til programmet, sitter jeg med en bismak i munnen. Ikke på grunn av deltakerne, musikken eller selve programmet, men det enorme karakterfokuset som foregår blant landets aviser etter at sangene er spilt. Plutselig er  ikke "Hver gang vi møtes" et program uten karakterer, utstemming og prestasjoner. For det jeg ser på som varmt, godt og god underholdning blir rangert og vurdert opp og ned. Sangene jeg har vokst opp med og sitter og nynner til etter at lørdagspizzaen er fortært er faktisk bra nok som de er, fordi i mine øyne handler programmet om så mye mer enn prestasjonene. 

Så, jeg lurer på om vi ikke kunne latt være å rangere og hive ut karakterer for en gangs skyld? Vi får ta del i artistene sine oppturer, nedturer og historier, både som artister, mennesker, foreldre og kjærester. "Hver gang vi møtes" er så harmonisk og positivt, så la oss la være å dømme det. 

 

- Martine, 19 år og "Hver gang vi møtes-fan". 

 

 

Dager som idag


 

I dag har jeg en sånn dag. Nemlig sånn at jeg ser ut som på bildet til venstre og føler meg som på bildet til høyre. Jeg vet at det kun er jeg som tenker over det, men samtidig klarer jeg ikke å ta meg sammen. Alt føles feil, alt kjennes feil og alt oppfattes feil. Er jeg den eneste som av og til har det sånn? 

Jeg søkte akkurat på dårlige dager, i det jeg kom på at jeg sto på badet og danset mens jeg sminket meg i stad. Allikevel føler jeg meg ubrukelig og lite fin. Jeg vet det er håpløst, og at det antakeligvis går over før dagen er omme. Jeg vet at sminken ikke ligger feil, at håret ikke ligger feil og at antrekket ikke er feil. Tankene mine er det eneste som er feil. 

Ofte er det eneste som frister på sånne dager som idag film, alenetid og dyna mi. Men jeg stiller meg alltid spørsmålet om det egentlig hjelper å syntes synd på meg selv. I dag tror jeg faktisk at jeg skal ta meg sammen, være litt sosial og ha litt troen på meg selv i stedet. Jeg lager faktisk mine dårlige dager selv, og det er fryktelig slitsomt - og ikke minst unødvendig. Følelsen jeg bærer på forteller at jeg ikke ser bra ut, ironisk nok så jeg helt lik ut i går. 

Det er fullt mulig at det er tabu å si at man føler seg smashing, men det er da veldig mye deiligere å føle seg det, enn sikkelig dritt. 

Stemmer for en smashing lørdagskveld. 

// Marty 

 

Langt fra innafor

Jeg har nå sett serien "Innafor" for andre gang. Jeg som i utgangspunktet aldri ser ting to ganger, var denne gangen nødt til å finne ut om jeg kom til å sitte igjen med samme følelser som jeg gjorde etter å ha sett den første gang. Konklusjonen min endte igjen opp med å være den samme; nemlig at NRK et lite øyeblikk fikk med til å tro at det å operere meg nedentil er løsningen på alt. Episoden om initimkirurgi har nemlig enda ikke sluppet taket, mye fordi jeg har sett effekten det har hatt på andre og merket det selv. Og at "perfect vagina" er googlet mer enn noen gang, og fordi jeg har gjemt sminkespeilet mitt. 

Så sinnsykt usaklig og håpløst. 

NRK gjør et tappert forsøk på å fremme noe som de fleste av oss er enige om at er en trist trend, og for så vidt en enkel løsning. For kritikken av serien, og de spesifikke episodene handler ikke om at man ikke skal snakke om temaene som blir belyst i serien - Men om den snevre måten det blir lagt frem på. Måten som handler om at du kan operere deg for å bli fornøyd. Og at du kan få et bedre selvbilde på en time.

Fortsatt sinnsykt usaklig og håpløst. 

Programleder Emma Clare stiller spørsmålet: "Skal det være sånn at man skal slutte å lage saker om betente temaer fordi det potensielt kan «trigge» noen? Jeg synes man må kunne lage undersøkende journalistikk på kontroversielle og ubehagelige samfunnstendenser. Ellers har man på en måte tapt."

For min del handler det ikke om at man skal slutte å lage saker om betente temaer, men måten man legger det frem på. Jeg har full forståelse for at Emma ønsker å forsvare produktet hun har vært med på å lage, og fra min side er det ikke henne som kritiseres - Men strukturen og innholdet vi blir vitne til. Det er nemlig ikke intensjonen eller motivasjonen rundt programmet det stilles spørsmålstegn ved. Jeg vil tørre å påstå at spesielt episoden om intimkirurgi manglet viktige journalistiske elementer av motstand, og at konklusjonen ble for snever. For min del så lå ikke fokuset på mangfoldet, men fasiten. 

Jeg er redd smitteffekten er stor, og det tror jeg den er uansett - Og dette betyr ikke at man skal slutte å snakke om ting som er sårt og som vi vet, eller er redde for at kan påvirke. Jeg tror rett og slett problemet denne gangen er at det var flere positive sider, enn negative. Og det var vel ikke helt meningen? Problemet er ikke hva som sies, og hvordan det sies. 

Det er fint at programlederen viser hvor påvirket hun blir, men det gjør jeg også. 

Samtidig så mener jeg at samfunnet er nødt til å ta privatlivet litt tilbake, og få frem selvrespekten for seg selv og andre. 

Også NRK. 

 

Følg meg gjerne: Instagram HER - Facebook HER - Snapchat Martinehalvs





 

GRL PWR



PINKRED

Så var det torsdag. Dagene flyr av gårde, og det at solen skinner ute gjør dagene SÅ mye deiligere. Jeg lar meg fascinere av farger og har latt meg beundre av kombinasjonen av rødt og rosa denne sesongen. Når jeg var yngre var det den verste kombinasjonen jeg visste om, men HALLOO, man lærer. Jeans kommer også mer og mer inn i varmen hos meg, og hettegenseren er fortsatt et av mine favorittplagg - Noe jeg tror det egentlig alltid kommer til å være. 

 

// Marty

La oss prate om sex.

Sex her, sex der. Sex høyt, sex lavt. Sex overalt. Hvordan påvirker det oss egentlig?

Etter programmet "Innafor" på NRK, har jeg tenkt mye. Jeg har tenkt mye på temaene som blir tatt opp, både i forhold til intimkirurgi, prestasjonsdop og salg av seksuelle tjenester. I forbindelse med tanker knyttet til egen kropp og forhold til eget kropp har jeg stilt meg selv spørsmålet om når vi egentlig skal lære. Jeg viser ikke til at vi skal lære mellom rett og galt, for det tror jeg er helt individuelt fra person til person, og til en viss grad mener jeg at det handler om valg. Jeg snakker om når vi skal innføre er real runde med seksualundervisning på skolen. Jeg kan nemlig ikke huske at jeg har lært noe annet på skolen enn hvordan man skal håndtere prevensjon. Og er det da rart at man utvikler en usikkerhet rundt sin egen seksualitet? 

I går stilte lillesøster meg spørsmål jeg ble knallrød i fleisen av. Heldigvis tenkte jeg at det er min oppgave som storesøster og informere, samtidig som jeg egentlig ble ganske stolt for at hun spurte. For hvem snakket egentlig jeg med? Mamma har alltid vært kul, pappa også. For min del har det vært unaturlig å snakke med pappa av naturlige årsaker, og det er ikke alt mamma heller har trengt, eller har ville vite. Men faktumet er at viktigheten av å ha noen å prate med er enorm. For alle burde ideelt sett klare å prate med barna sine om sex, uansett hvor mye svetten renner på ryggen. Det er flaut, tro meg, jeg prøvde det i går. I tillegg er det ubehagelig, samtidig så tenker jeg på hva konsekvensene egentlig kan være ved å ikke ta samtalen.
Jeg har vokst opp i en pornokultur, der mykporno er er faktum på TV-skjermene. Hvordan skal man egentlig vite hva som er rett, hva som er galt - Og ikke minst hva man vil? 
 

"Jeg kan nemlig ikke huske at jeg har lært noe annet på skolen enn hvordan man skal håndtere prevensjon. Og er det da rart at man utvikler en usikkerhet rundt sin egen seksualitet?"
 

Jeg mener at skolen har et ansvar å lære bort, på lik linje som man underviser i matematikk og geografi. Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjonen om hva som er viktigst, men jeg vil tørre å påstå at kunnskap rundt seksualitet er enormt viktig. Sex er nemlig så mye mer enn det vi ser på TV-skjermene og hører om, og til syvende og sist handler det vel om å prøve seg frem, men jeg tror absolutt at noen verktøy på veien hadde vært nyttig. 

For sammen med en rekke generaliserende navn min generasjon får slengt etter seg, syntes jeg ofte at "Pornogenerasjonen" er passende. Porno er skremmende tilgjengelig, det er overalt og det er enkelt. Samtidig syntes jeg det er skremmende hvis det er hovedkilden til å lære om sex. 

Jeg tror man tjener på å ha en seksualundervisning som gir et mindre trangsynt forhold til kjønn, mye fordi store deler av samfunnet skaper forventinger til hvordan kjønn skal oppføre seg, og ikke minst være. Jeg tror man tjener på å ha seksualundervisning fordi det gjør oss tryggere på grenser, det lærer oss om flere legninger, det gir en bedre opplevelse, det gir et bedre forhold til oss selv og det lærer oss mer enn å tre en kondom på en banan. 

Dagens undervisning byr ikke på det jeg vil omtalte som virkelighet og handler overhode ikke om å forebygge, informere og gi kunnskap. Seksualiseringen i samfunnet øker, og kunnskapen er altfor lav. Hvis ikke skolen tar ansvar, når skal man egentlig lære at seksualitet handler om ansvar, tillit, kroppsidealer, mobbing og menneskers forhold til hverandre? Og hvem skal man egentlig lære av? 

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: Martinehalvs



 

// Marty

 

 

 

Wednesday



REDPINK

Solen har tittet frem idag, og jeg har vært på farten siden i dag morges. Jeg har vært i en rekke forskjellige møter med lillesøster på slep! Hun har vinterferie, så hun har virkelig fått testet seg som assistent idag. Vi har akkurat kastet i oss litt mat og det er så hyggelig å bare være sammen. Hun skal være hos meg i natt, og det er alltid super hyggelig!

Jeg forelsker meg mer og mer i farger, og tidligere har jeg ikke hatt noe sansen for kombinasjonen av rødt og rosa, mens jeg nå faller for den mer og mer. Jeg har alltid vært glad i rosa, men har tidligere ALDRI kombinert det sammen med rødt.

Nå skal jeg logge av litt, og bare nyte. 

xxx

// Marty

Innafor?

I går kveld så jeg ferdig serien "Innafor" på NRK. En serie som virkelig har berørt meg. I en av episodene er temaet intimkirurgi, og NRK presenterer at 1 av 8 norske kvinner har vurdert dette. Dette er et tall som i mitt hode er skremmende høyt, men som samtidig ikke overrasker meg. For gjennom episoden bygges det opp følelser i meg som er oppriktig skremmende. Følelser som går på at ikke underlivet mitt er bra nok. Det heller.

I mine øyne fremmer ikke NRK de verdiene de burde, og de fikk meg til å gråte halvveis. Tårene begynte å renne da en ung jente blir intervjuet og forteller at hun hadde gjort det samme om, og om igjen. Jeg oppfatter programleder Emma Clare som dyktig, spørrende og interessant. Samtidig, så avkrefter hun ikke ovenfor meg at intimkirurgi er noe dritt - Hun bekrefter heller usikkerheten sin, noe som er med på å bygge usikkerhet hos meg også. 

I episoden presenteres vi for en rekke detaljer, blant annet hvordan det optimale underliv ser ut. I den forbindelse er jeg nødt til å spørre om hva budskapet i episoden egentlig er? For jeg oppfatter ikke at det er å presentere dette som en usunn trend, men å presentere mulighetene for å gjøre det. Legen som blir brukt i serien, konkluderer til og med at man kan operere vekk et dårlig selvbilde, noe jeg forstår at er hans egne mening og ikke minst hans inntekt. Men hvorfor sitter jeg igjen med at det er konklusjonen? At hvis du operer deg, så får du bedre selvbilde? 

Jeg forstår at man er nødt til å presentere forskjellige sider av saken, men å presentere optimalt materiale til å sammenlikne seg med og samtidig fortelle at du kan gå ut fra en kirurg med økt selvbilde på en time, skremmer meg nesten mer enn hvor ekstrem statistikken er. Jeg påstår ikke at serien ikke er viktig, men målgruppen jeg vil tro serien i utgangspunktet ønsker å treffe, er antakeligvis den mest sårbare vi har i samfunnet. Nemlig målgruppen min. 
 

"Men hvorfor sitter jeg igjen med at det er konklusjonen? At hvis du operer deg, så får du bedre selvbilde?"
 

Jeg har tidligere aldri hatt noe å sammenlikne meg med, og jeg har heller aldri vært bevisst på det. Men NRK har her klart å gi meg en mal på den perfekte vaginaen. Bevisst eller ikke, så tråkker de feil. De har lagt frem materiale bestående av haugevis av forskjellige kvinnelige underliv, altså noe de påstår er et mangfold. De har samtidig klart å påpeke at de er rangerte etter hvilken som er finest. 

Det er fullt mulig jeg er en usikker tenåring, som såvidt tåler enda en ting å forholde meg til. Men hvem er serien egentlig laget for? Jeg mener at dette ikke handler om at jeg, eller andre skal skånes for virkeligheten - For min del handler dette om hvilke følelser jeg sitter igjen med, uten å tenke på om jeg er sårbar eller ei. Jeg er redd dette er med på å moralisere, og ikke normalisere enda mer. Det er forhåpentligvis ikke hensikten. 
NRK har også fortalt om salg av seksuelle tjenester i en av de tidligere episodene, som noe av det enkleste i verden. Selv jeg, fikk lyst til å prøve. 

Linnéa Myhre har tidligere skrevet om det samme, og jeg er nødt til å støtte henne. For vi skal ikke gravlegge disse temaene, men måten vi presenterer de på er like viktige som budskapet. Jeg tror nemlig statistikken øker, hvis man ikke trår varsomt - Og det er vel akkurat det vi ikke vil? 
 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 
 

 

// Marty

 

 

Singlet, tights og sminkefri

Jeg kom akkurat hjem fra treningssenteret, og gjett hva jeg trente med i dag? 

Min gule singlet OG min fargerike tights, uten sminke. Snakk om å gå ut av min egen komfortsone! Tilbakemeldingene har vært enorme etter innlegget "for tjukk til å trene", og det er ingen tvil om at folk er enige i at man skal kunne kle seg med hva man vil. For min del, blir det da desto viktigere å ikke holde igjen, og hvert fall ikke på grunnlag av hva andre tenker. Jeg syntes det er viktig at man da faktisk tør å følge magefølelsen, kle seg i hva man vil og at man faktisk bryr seg om sin egen mening fremfor andre sin. Det er ille at noen faktisk får seg til å kritisere hva andre kler seg i, når det faktisk ikke er deres business i det hele tatt. Jeg ser meg hvert fall for god til å bry meg om noen trener i tights, joggebukse eller stilongs. 

Jeg stiller meg selv spørsmål om det finnes normer og regler som går ut på hva jeg, som ser ut som jeg gjør kan bruke, og hva du, som ser ut som du gjør kan bruke. Jeg lurer også på hvem som eventuelt er med på å lage disse reglene? Kroppen skal ikke definere deg som person, og identiteten din ligger heller ikke i kroppen din - Hvis du ikke velger det selv. Min gule singlet er ikke hvem jeg er, men hva jeg ønsker å fremstå i. Identiteten min er hvem jeg velger å være, hva jeg gjør og hva jeg sier. Jeg er meg, jeg velger å trene i singlet og jeg velger å si at det er greit. 

For tjukk til å trene i singlet? Samma det. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

Snakker jeg alltid sant på bloggen min?


 

Episoden med Ærlige Norge har akkurat kommet ut og jeg har akkurat sett den selv. Jeg ser i utgangspunktet aldri noe jeg er med på selv, men denne gangen følte jeg at det var litt annerledes. Episoden er morsom, interessant og jeg blir stilt noen spørsmål du garantert (!!) lurer på. Jeg hadde med storebror Trond Marius på opptaket, og jeg må si at han imponerte meg litt! Jeg syntes dette var SUPER gøy, og det var veldig gøy å gjøre noe helt annet. Denne uken handler det om familieforhold, så gjett om vi fikk noen spørsmål som satt forholdet vårt på prøve. Det var faktisk et par spørsmål jeg kunne ønske kom med, men som ikke gjorde det. 

"Er du alltid 100 % ærlig når du skriver på bloggen?"

"Handler bloggen din om penger, eller faktisk innhold?"

Du kan se hele episoden, eller spole til 15.20 for å kun se min og TM sin del. Se episoden her HER

// Marty 

Noen dager

Jeg ser meg selv i speilet. Det er lenge siden jeg har gjort det. Hvert fall sånn ordentlig. Det er lenge siden jeg har studert meg selv, lenge siden jeg har betraktet den litt skjeve nesen, de runde kinnene og de dype øynene mine. Det er lenge siden jeg har sett meg selv inn i øynene og spurt meg selv hvordan jeg har det. Jeg tror ikke jeg har turt, eller at jeg har orket. Jeg har heller ikke turt å skrive det, for jeg forteller meg selv hvordan jeg har det når jeg gjør det. For det er ikke skummelt å vite hvordan jeg har det, men prosessen i å faktisk føle på det. 

For dagene er fine, dagene er lange, korte, tøffe, fine og varme. Alt om hverandre, akkurat slik hverdagen skal være. Det er så mye jeg ikke forteller om, så mye jeg holder for meg selv. Som jeg ikke snakker med om meg selv en gang, men som jeg lukker ikke i en boks som jeg ikke vil innse at begynner å bli full.
Jeg har på en måte lukket meg litt, og jeg har tenkt mye på hvorfor.

Jeg tror rett og slett jeg har blitt skremt bort av holdningen som går på at alle forteller, alle snakker og at åpenheten nesten er giftig. For er det giftig å fortelle hvordan man har det? Jeg vil si at mye ikke er et tabu lenger. Vi har blitt flinkere til å prate, og åpenheten har nådd et nytt nivå. Men samtidig som åpenheten har gjort det, så har jeg lukket meg. Kanskje falt litt tilbake til gamle rutiner? Rutinene som handler om å ikke snakke, det å klare ting selv og la være å føle på hvordan jeg har det. Rutinene som jeg var borte fra, men som jeg selv merker at sakte men sikkert henter meg inn igjen. 

For min del, kan jeg ikke vise til noen psykiske lidelser, noe som av og til hadde vært behagelig. Samtidig som jeg vet at det hadde vært grusomt. Det hadde vært behagelig, nei, behagelig er helt feil ord. For en psykisk lidelse, det er ikke behagelig. Det hadde bare vært deilig å slippe og innrømme for meg selv at jeg har dårlige dager jeg også, og at jeg ikke kan klare alt, fordi jeg bare er et helt vanlig menneske. Fordi jeg har noe å vise til, noe som forklarer hvorfor jeg kan gråte ut av det blå, syntes synd på meg selv og føle meg ubrukelig, redd og skamfull. 

Noen dager klarer alt, andre dager får jeg ikke til noen ting. Det er hvert fall sånn jeg føler det, og det er hvordan jeg føler det som telles. Som gjør vondt. Som føles som en svakhet. For meg, så handler det om å føle at jeg ikke får det til, og ikke være komplett som menneske. Og være ubrukelig. Kan du tenke deg noe så latterlig? Det er skummelt å si det høyt, for jeg er redd det gjør at noen syntes synd på meg, at noen vil skåne meg og at noen skal tro jeg ikke har det bra. For det handler ikke om å ikke ha det bra, det handler om å innse at jeg også er vanlig, og ikke perfekt. Altså, i mine øyne ville jeg aldri blitt det uansett, men jeg ville til tider gjort alt for å bli det. Når jeg sier alt, så mener jeg alt. 

Jeg syntes det er for lite fokus på å være menneske, og ha det bra med seg selv handler ikke nødvendigvis lenger om å akseptere oppturer, nedturer og ting vi ser på som feil. Det å ha det bra med seg selv handler ofte om å gå milevis på ski, selvrealisering, være omringet av venner og være strukturert nok til å spise sunt, hele jævla tiden. Vi må ikke blande det å ha det bra, med det å være lykkelig. Jeg forteller meg selv, at det er viktigere å være tilfreds, enn å være lykkelig. For hvem er konstant lykkelig?

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs


Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid

 

 

// Marty

 

 

 

 

Uken som gikk

Hei alle! Jeg håper dere har fått en fin start på denne mandagen. Jeg skal innrømme at jeg har hatt en sikkelig treg start. Jeg er egentlig super motivert om dagen, men idag morges slumret jeg en halvtime og var veldig lite effektiv. Det var den treningsøkten for å si det sånn! Forrige uke var en rar og fin uke. Den var litt mindre hektisk enn andre uker, noe jeg egentlig får litt panikk av. Når det ikke skjer ALT for mye, får jeg plutselig tid til å ta litt vare på meg selv, og det blir ofte en svært følelsesmessig prosess det der altså. Jeg følte at jeg forrige uke fikk tid til å spørre meg selv hvordan jeg har det, og selvom jeg har det fint, så er det rart å forsøke og ta hensyn til meg selv på den måten. Jeg vet ikke om du skjønner hva jeg mener, jeg prøver hvert fall å si at jeg har det fint og at forrige uke var en fin uke!


 

♥ Ukens serie: Sons of Anarchy. Jeg tror jeg har brukt snaue to år på den serien, og i går så jeg siste episode. Du vil ikke tro hvor mye jeg gråt! Jeg tror faktisk jeg kommer til å få litt kjærlighetssorg nå som den er over. Jeg som egentlig ikke er noe typisk "seriemenneske", har forelsket meg i karakterene, historien deres og hverdagen. Tenk at jeg skulle la meg fenge av motorsykler, vold og tragiske skjebner. Jeg anbefaler den på det sterkeste! 

♥ Ukens sang: "Helium" med Sia har gått på repeat her hjemme. Jeg liker den så godt, og den vekker så mange følelser! Syntes Sia har en amazing stemme. 

♥ Ukens nedtur: Jeg syntes egentlig ikke at det har vært noen nedturer? Det har bare vært en typisk uke, og det er klart det skjer ting i løpet av en uke. Men det er ingenting jeg sitter igjen og føler at var en sikkelig nedtur forrige uke. 

♥ Ukens måltid: Grønnsakssuppe! Det er vel ingen hemmelighet at det spises enormt mye proteiner, grønnsaker, poteter og ris her hjemme. Ofte så er det ikke bestemt av meg (!!!). Men mamma kom hit i går formiddag og vi lagde det til lunsj, og det var sikkelig godt. Jeg skal absolutt lage det en gang til uken som kommer! 

♥ Ukens tanke: Jeg tenkte faktisk jeg skulle lage et eget innlegg om ukens tanke. Jeg har nemlig tenkt MYE, kanskje litt i det meste laget. 

♥ Ukens opptur: Jeg ELSKER det punktet her. Oppturer er jo kanon bra! Det skjer alltid oppturer, men jeg prøver å lære meg og sette pris på oppturene i hverdagene. Kanskje litt mer de små tingene? For min del trenger jeg liksom ikke å vinne i lotto, for at jeg skal ha en opptur - ikke det at det hadde gjort noe. Jeg ønsker å bli flinkere til å sette mer pris på at middagen står klar når jeg kommer hjem, at lillesøster har spilt en bra kamp, at C har hatt en fin dag og at jeg skriver noe bra. Sette pris på hverdagslykke, kanskje? 

Nå har våknet ordentlig opp, og er klar for en ny uke til tross for en relativt treg start!

 

// Marty 

For tykk til å trene?

Svetten renner, jeg har kun tre minutter igjen av treningsøkten og musikken dunker i ørene mine. Telefonen ligger fremfor meg og jeg løper ekstra fort nå. Det gjør jeg alltid når det bare er litt igjen. I disse siste minuttene føler jeg meg alltid udødelig. Det er som om jeg kunne løpt sånn i en evighet. Jeg stopper likevel opp når de tre minuttene er over, og det første jeg gjør er å sjekke telefonen min. Jeg dokumenterte treningsøkten får jeg slang meg på tredemølla, og åpner nå spent svarene jeg ser har kommet inn. 

Jeg måper. Grøsser, og går rett i kjelleren. Jeg ser ned på armene mine i den gule singleten, som jeg egentlig følte meg ganske sporty i. Jeg går av tredemølla, og subber inn i garderoben. Jeg blir sittende, og lure på hva i alle dager jeg skal svare. 

Jeg har summet meg litt nå, og jeg har klart å legge det bak meg. Samtidig som jeg aller helst har lyst til å kaste singleten min. Jeg lot være å svare, og det er jeg egentlig glad for. Personen ble selvfølgelig sletta, for hvem i alle dager har rett til å si noe sånt til meg? Eller til noen andre? Jeg er så lei av at vi rakker ned på andre på den måten, ser ned på andre og i det hele tatt er villige til å si sånt til andre. 

Må man være en viss størrelse for å kunne bruke singlet? Jeg kan ikke fatte at man skal le, se ned på og snakke nedlatende om mennesker som befinner seg på et treningssenter, uansett hvilken størrelse man er. Har man ikke allerede nådd et mål, når man har kommet seg over dørstokkmila med joggesko? 

Uansett, her har du et til bilde av meg og min gule singlet :-) 

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty 
 

10 ting jeg elsker



Hva jeg elsker?
 

♥ - T-shorter! Jeg elsker t-shorter i alle farger og fasonger, gjerne også med MASSE print. 

♥ - Vepsebol. Du vet de sure, rosa? AAAH. Det er litt flaut, men jeg tror faktisk jeg spiser noen sånne nesten hver eneste dag. Det er så godt...

♥ - Pommes frites. NAM! Jeg elsker det, og kan godt spise det istedet for potetgull. Det er ikke så ofte jeg spiser det, så når jeg først spiser det blir jeg kjempe skuffet hvis den ikke er fersk og ordentlig stekt. 

♥ - Gåturer. Gjerne sammen med noen jeg kan skravle med! Jeg syntes det er så forfriskende, deilig og jeg får alltid en sånn sunn, frisk og god følelse etterpå.

♥ - Nordisk krim. I LOVE IT. Jeg tror ikke det finnes en eneste nordisk krimfilm jeg ikke har sett faktisk. Hvis du har noen tips til hva jeg burde se er det BARE å rope ut! 

♥ - HaPå. Du vet kanskje det sjokoladepålegget? Jeg har alltid vært veldig dårlig til å spise pålegg, noe som gjør at jeg veldig sjeldent lager meg en brødskive. Det er også veldig upraktisk, siden jeg ofte lager ting som tar ganske mye lenger tid. Men, nå har jeg forelsket meg i HaPå. 

♥ - Ren leilighet. Altså, jeg blåser i blomster, sjokolade og diamanter, for hvis leiligheten er ren når jeg kommer hjem er jeg solgt! 

♥ - Jordbær og kesam. Jeg gleder meg så til sommeren! Det er vel ingen hemmelighet at jeg elsker is, men kesam er et veldig godt alternativ. Is fungerer jo litt dårlig til frokost, men jeg kan fort spise is og kesam til frokost. 

♥ - Teite quotes. Ahhh, akkurat. Jeg klarer ikke å gå forbi et skilt med et ordtak på, uten å lese det. Jeg syntes jo ofte at det er litt harry, men må innrømme at jeg har noen stående hjemme selv. 

♥ - Lørdag! Jeg elsker lørdager. Spesielt hvis jeg har fri. Da elsker jeg å sove litt lenge, spise god frokost og gå ut. Gjerne gå en tur, dra å kikke litt, spise en lunsj og bare være. 

Jeg håper dere får en fantastisk lørdag, og gjør noe dere digger!

// Marty 

 

En pille for alt

I går kom jeg over nok en artikkel der det fortelles om at ungdom bytter tjenester mot sex. Tidligere denne uken leste jeg en annen artikkel om prestasjonsdop blant unge. Jeg blir alltid trist når disse artiklene dukker opp. Statistikker og tall på hva vi ungdom gjør, hvordan vi har det og hva vi driver med. Det er skremmende, og det er skremmende fordi mye av det stemmer. 

Jeg tror det er mye foreldre ikke vet, og mye foreldre ikke ønsker å vite. Jeg tror det foregår mye fornektelse, og jeg tror mange velger å se unna. For visste du at ungdomsfestene ofte er basert på status? Visste du at jentegjenger ofte inviterer russebusser med gutter, for å få rulleplass? Og visste du at disse gutta ofte har ganske sinnsyke krav, som bygger under statistikken om sex for å få tjenester? Fordi det er kult? 

Visste du at det finnes en pille for alt? Absolutt alt? Har du vondt i hodet, tar du paracet. Men har du vondt i hodet fordi du er stressa, har sovet lite og har mye å gjøre, da tar du helt andre ting. Veldig effektivt, og veldig enkelt. Det finnes piller for å bli slankere, penere, fullere, smartere, og disse er lett tilgjengelig. 

Visste du at du kan ta en pille for å bli full? Eller rusa? Uten å legge på deg. Det er effektivt, og hos noen veldig populært. I noen miljøer er dette tabu, og veldig spennende. Det er ingen hemmelighet at det er mye kalorier i alkohol, og hvem vil vel ikke bli full uten å dukke unna for sine strenge regimer? 

Visste du at kondomer ikke er in lenger? At en angrepille er mye enklere? Ulempen er at angrepillen er litt dyr, og at det er krise hvis helsesøster ikke er på skolen før torsdag. Og man trenger den innen 72 timer. 

Visste du at det arrangeres slåsskamper for morro skyld? Der man møtes for å slåss? Det har antakeligvis foregått lenge før min tid også, så jeg skal overhode ikke skylde på en råtten ungdomskultur. Samtidig så lurer jeg på hvorfor 15 års gamle gutter finner glede i å slå ut tenner og lage blåveiser på en helt vanlig fredagskveld. 

Visste du at det arrangeres slankekonkurranser blant venninner? Der venninner konkurrerer om hvem som kan bli tynnest. 

Igjen, jeg vil ikke omtalte oss som en råtten ungdomskultur, for de såkalte statistikkene viser noe annet. Jeg vil heller si at store deler av generasjonen vår er på ville veier. Mange av oss driver med en virkelighetsflukt, og hvem har skylden for dette? 

Vi kan jo velge å si at dette, sammen med statistikkene åpner øynene våre, eller så kan vi velge å lukke de. Det mest behagelige er vel å lukke øynene. men er det lurt i lengden?

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs
 





 

// Marty

 

Sunshine


 

Jakke: Day Birger et Mikkelsen
Genser: 2NDDAY
Bukse: 2NDDAY
Sko: H&M
Veske: Et Day Birger et Mikkelsen
Solbriller: BikBok



 

Sol, deilige dager og nyheter i butikk. Livet smiler akkurat nå og jeg er STOR fornøyd. 

 

// Marty

 

Umodenhet gjør oss forskjellige

Jeg har akkurat lest meg gjennom Facebook, og klikket meg inn på diverse artikler. Noen av artiklene er givende, andre totalt bortkastet. Det er sånn det pleier. Jeg biter meg merke i den ene artikkelen som handler om umodenhet blant gutter, der artikkelforfatteren stiller spørsmål ved om gutter burde starte senere på skolen enn jenter, faktisk opp til to år etter. 

Spørsmålet kan diskuteres, og jeg mener at dette absolutt er et felt der vi må være åpne for mer forskning. Men, hva med jentene som var like modne som meg? Som var mange hoder høyere enn de andre, gjorde pensum flere år opp og som samtidig trengte å leke med dukker, spille fotball og være barn? Utdannelses modellen er smal, og det er den allerede fra første skoledag - Og faktumet er så enkelt at du enten er med, eller så er du ikke. Skolen bygger på teori, og altfor lite praksis, og jeg tror alvoret kommer for fort for mange. 

I en debatt om såkalt umodne gutter, og høyere statistikk av jenter på universitetene, så er jeg nødt til å tilføye tilspissingen og den sinnsykt ensformige veien det legges opp til. For samfunnet vårt er på generelt basis ikke basert på praksis, håndarbeid eller annet en teori. Hvert fall i en altfor liten grad.
Jeg vil tørre å påstå at den er en generaliserende vei, fordi man til stor grad ikke legger til rette. Eller at det ikke er lagt til rette, for at man skal kunne legge til rette. 

Samfunnet vårt er i disse dager ekstremt opptatt av å akseptere, åpne opp og se andre. Vi er dyktige til å rose og vi heier på alle som tør å gjøre noe annet enn oss selv, hvert fall til en viss grad. Det har blitt en trend å være seg selv, noe som i mitt hode er håpløst og vanvittig, i og med at det burde være den største selvfølgen i verden. Samtidig, så gjøres ikke dette noe med i praksis. For allerede fra barneskolen så skiller man ut de flinke. Og hvem ønsker vel at åtteåringen sin ikke skal føle seg flink? Eller fjortenåringen? Eller nittenåringen? 

For hva innebærer det egentlig å være umoden? Er det å kjøre for fort? Er det å ha "mark i rumpa"? Er det å ville løpe, i stedet for å sitte stille? Er det å drikke seg full? Eller burde umoden byttes ut med det å være forskjellige? Jeg tror ikke nødvendigvis det å holde igjen gutta ett par år ekstra er løsningen, jeg tror problemet ligger i konkurransen og forventingene, og at de starter ALT for tidlig. 

Vi trenger forskjellene for at samfunnet vårt skal gå rundt. 

 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: Martinehalvs


// Marty

 

Lunsjtips

Oppskrift:
- Brød
- Avokado
- Kylling

 

Hvor digg ser ikke dette ut? Jeg har fått totalt dilla på dette, og har spist det til lunsj de siste dagene. Det er så enkelt, raskt og deilig. Sjekk oppskriften, hvis ikke det er en av de enkleste oppskriftene jeg vet om, så vet ikke jeg. Dette er det jeg skal servere neste gang jeg inviterer til lunsj, eller skal imponere med noe kjapt og enkelt. Jeg er i utgangspunktet veldig lite kreativ og dyktig på kjøkkenet, så jeg må le litt av hvor fornøyd jeg er med dette altså.

 

Dette gjør jeg:

- Kutter kyllingfilet og steker det i panna. 
- Rister så mange brødskriver jeg vil ha
- Kutter avokadoen og smør den ut på brødet. Det er også veldig deilig å kutte hele biter, men det er en smakssak! 

- Legger kyllingen oppå

 

Enkelt, eller hva?

Velbekomme. 

 

// Marty


 

Prosjekt sminkefri

PROSJEKT SMINKEFRI

Jeg har den siste tiden hatt en personlig prosjekt. Dette personlige prosjektet har gått ut på å utfordre meg selv når det kommer til sminke. Grunnen til dette er at jeg har tenkt over hvorfor jeg egentlig bruker sminke, hvem jeg gjør det for og hva det gir meg. For min del har nemlig det å sminke meg hver morgen blitt en rutine, samtidig som det å gå sminkefri på søndager har blitt en rutine. Det er som om det for min del har vært akseptert å gå uten på søndager. 

Prosjektet mitt har altså vært å utfordre meg selv uten sminke i sosiale settinger, og se reaksjonen til de jeg har omgått. Samtidig å utfordre min egen komfortsone og forsøke å skape en bedre selvfølelse. Det skal sies at jeg ikke er spesielt dyktig og kreativ når det kommer til sminke, men til tross for dette så er det jo en stor del av meg, en stor del av masken jeg bærer. Det eneste stedet jeg ikke har klart å stille opp uten sminke er på jobb, i frykt for akkurat å bli sett på som syk. 

Noe av det første jeg bestemte meg for å slutte med var sminke på trening. For hva er egentlig poenget med å ha på seg sminke, når man svetter som en gris? Både velværet mitt og selvfølelsen fikk seg faktisk en sikkelig boost av å gjøre det. Og, det var ironisk nok ingen som kommenterte det. Etter jeg har lært meg å dra på trening uten sminke, har jeg også tørt å snappe meg selv uten sminke! Poeng til meg. 

Jeg forsøkte også å dra på en sosial setting uten sminke, og til tross for at jeg gikk uten sminke var capsen dratt ganske langt nedover fjeset følte jeg meg sikkelig lite fin. 

Jeg har også utfordret meg selv med å dra på butikken helt sminkefri, noe som tidligere har vært TOTALT uaktuelt. Her har det heller egentlig ikke vært noen spesielle reaksjoner. Det var kun en gammel bekjent som stoppet  meg og spurte om alt var bra, siden jeg så litt sliten ut. Hurra.

Ironisk nok har den største reaksjonen vært når jeg har møtt venninner. For det er både gamle, og nye venninner som har kommentert det aller mest. Det er de som har stilt spørsmålene om jeg har det bra, om jeg føler meg fin og om jeg er syk. 
 

"Jeg er nemlig lei av at det å vise hvem man egentlig er, fremstilles som tøft, når det burde være vanlig."
 

Jeg har altså lært gjennom mitt personlige prosjekt at det faktisk er jeg som velger den masken jeg tar på meg hver morgen. Det er faktisk ingen andre jeg sminker meg for enn meg selv, og det er sånn det skal være. De færreste tenker over det, og for min del har det ironisk nok vært jenter som har bemerket det.

For hvem er det som egentlig bestemmer at man skal ta på seg en maske bestående av sminke for å være "sosialt akseptert"? 

Etter mitt prosjekt har jeg bestemt meg for å fortsette å trene uten sminke, at jeg faktisk kun skal sminke meg for meg selv. Mye fordi jeg ikke ønsker at folk kun skal kjenne meg med masken på. For min del har det vært med på å gjøre at jeg har blitt mer selvsikker, mer trygg og mer komfortabel. Jeg prøver å lære meg at det faktisk er sånn jeg ser ut, og at det er helt greit.
Jeg kommer ikke til å slutte og sminke meg, men jeg har blitt mer bevisst på hvorfor jeg gjør det. Det har faktisk skjedd at jeg har spurt meg selv foran speilet om hvorfor jeg sminker meg nå, og om det er vits. 

For min del handler det nå om å ikke la utseende kontrollere meg. Jeg har en lang vei å gå, men jeg er hvert fall mer bevisst. Jeg er nemlig lei av at det å vise hvem man egentlig er, fremstilles som tøft, når det burde være vanlig. Det å stadig skape negative illusjoner om seg selv og hva andre tenker, er vanvittig slitsomt. Jeg tror faktisk en del av problemet er at vi tror alle andre bedømmer oss i en mye større grad enn de faktisk gjør. 

Jeg syntes faktisk det er ganske kult å være meg selv, og ikke alltid være så himla perfekt. Jeg tror faktisk at jeg har trodd at sminken er grunnen til at jeg føler meg bedre, når grunnen er at jeg egentlig kun trives bedre med den masken enn med meg selv. 
 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs
 

 

// Marty

 

Right To Play

Ambassadør

Jeg ville bare så gjerne dele dette bildet med dere. Jeg er jo så heldig å få være ambassadør for Right To Play, og hva passer vel ikke bedre å elske, glede og leke på en dag som idag? Valentines handler ikke nødvendigvis om kjærlighet for partneren vår, men også ovenfor venner, seg selv og ikke minst lek. 

#LoveToPlay

 

// Marty 
 

Når katten får mer kjærlighet enn meg

Happy valentines, eller 14.februar for de som ønsker det. 

Jeg våknet opp med en beskjed fra min kjære om at jeg hadde blødd gjennom idag morges, en søt liten beskjed om at: Oi, her har det skjedd noe. Utover det, så var både han og jeg morgengretne, og frokosten var stille, tørr og svært lite romantisk. Det er vel begrenset hvor romantisk en bolle med havregryn kan bli. Katten fikk til og med mer oppmerksomhet enn meg, hurra. 

Vi prøvde oss på en date her for noen uker siden. Pizzaen kom 1,5 time etter bestillingen, og mann som han er meldte frustrasjonen seg etter en halv time. Daten så sånn her ut på snapchat: 



Og jeg kan love deg at den ikke var så romantisk som det ser ut her. 

MEN! 

Poenget mitt er at jeg ikke klarer å la meg fascinere av valentines. Jeg syntes at hele bildet av hva kjærlighet er, blir feil. I bunn og grunn så er det jo ingenting annet enn et kommersielt stunt for å tjene mest mulig penger. Samtidig så finnes det så mange andre dager i året, og disse dagene trenger like mye kjærlighet og omtanke som idag. Det er ingen vits i å sitte hjemme og sture, føle seg alene og føle at ingen i verden liker en, for hos de aller fleste så er det en helt vanlig dag. Det er fint at vi feirer kjærligheten, og hvis vi føler at vi ikke har noen å gjøre det med, kanskje vi skal sette av litt tid og sette pris på oss selv i stedet? 

Jeg er så lei av at vi damer føler vi trenger noen andre for å ha det bra, for å spre kjærlighet og føle oss komfortable med oss selv, men hvem i alle dager har sagt at det er sånn det skal være? 

Spre kjærlighet idag, i morgen og dagen derpå. Spre kjærlighet rundt de du er glad i, og husk på deg selv. 

Jeg digger den typen her, men hvis jeg ønsker meg roser i senga, vin og haugevis av gaver, så tror jeg at jeg må sette på en film. 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

 

 

Jeg ønsker meg snille voksne

Gjesteinnlegg fra pappa

I dag har jeg bursdag, og når spørsmålet om hva jeg ønsker meg dukker opp pleier jeg vanligvis å svare snille barn. I år har jeg derimot ønsket meg noe helt annet. Jeg har ønsket meg snille voksne. Det høres muligens rart ut, men hvis det er noe jeg ønsker meg, er det at voksne er snille, oppfører seg og tar hensyn. 

Jeg vil anse meg selv som en relativt gjennomsnittlig mann på de aller fleste områder. Jeg vil påstå at jeg er relativt oppegående, til tross for at jeg har noen barn som av og til er uenige. Jeg vil påstå at jeg er relativt ordentlig, til tross for at jeg av og til er sikkelig barnslig. Jeg vil påstå at jeg gjør så godt jeg kan for å være den beste pappaen for barna mine, til tross for at jeg av og til føler at jeg ikke strekker til. 

Som voksen og som pappa ser jeg mye, jeg opplever mye og jeg tenker mye. Det å ha tenåringsbarn krever sitt, samtidig som det er en fantastisk reise å delta på. Det er givende å se hvordan barna vokser, lærer, feiler og drømmer. Selv om de stort sett vil klare ting selv, så hender det fortsatt at de henvender seg til meg for litt hjelp, og det er fantastisk. 

Les også: Når datteren din får penisbilder

I mitt liv har jeg lært noen nyttige ting. Jeg har lært at det alltid finnes to sider av en sak, jeg har lært at det alltid lønner seg å være hyggelig og jeg har lært at det alltid lønner seg å ha troen på seg selv. Dette er ting jeg stadig prøver å lære barna mine, og noe jeg fortsatt jobber med selv. I en verden og et samfunn der det alltid finnes løsninger, fasitsvar og kommentarfelt, skjemmes jeg. Tilgangen og tilgjengeligheten er enorm, og av og til kunne jeg ønske at jeg kunne skåne barna mine fra alt som handlet om internett og sosiale medier. Ironisk nok tyr jeg selv til sosiale medier for å nå frem med mitt bursdagsønske, så jeg forstår at det har kommet for å bli og at det blir vanskelig å komme foruten. 

Samtidig så lar jeg mer skremme, og jeg lar meg skremme av de voksne. Jeg lar meg skremme av hvor lav terskelen er når det kommer til å tråkke på andre, rakke ned på andre og sjikanere andre. Samtidig undrer jeg på om man er så ille i virkeligheten, for da gir det i så fall svar på en del ting. Vi har sammen bygget sosiale medier, og som far er det mitt ansvar å lære bort nettvett, og ikke minst fremstå som et godt forbilde. Jeg kan ikke ta det forgitt at mine barn oppfører seg, og at mine barn vet hva som er rett eller galt. Det er min oppgave å forklare, vise og ta del. Vi foreldre kan ikke ta ting som en selvfølge, for de sosiale mediene er giftige. Jeg har den siste tiden bemerket at flere av mine bekjente har oppført seg direkte ufint i kommentarfelt, både på genrelt basis og til min egen datter. Hvordan skal egentlig jeg som far håndtere det? Hvordan skal jeg håndtere når noen kaller datteren min stygg, fæl og for et dårlig menneske? I mine øyne er hun nemlig den vakreste, snilleste og fineste mennesket i verden. 

Alle har en mor, far, søster, bror eller datter, også de som det kommenteres om i kommentarfelt. Det gir oss ingen grunn til å snakke stygt om andre, selv om det er lettere nå enn noen gang. Så jeg ønsker meg snille voksne, og jeg vet vi har en lang vei å gå, men med snille voksne så kommer forhåpentligvis snille barn. 
 


 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 

 

 

// Papsen

 

 

Her er Farmenvinneren:

Okei, er det mulig? HAHAHAHA. Er jeg den eneste som fikk med meg dette? 

Det er nesten så jeg håper Lothepus vinner finalen nå etter denne prestasjonen. TV 2, halloooooooooo!! 
Uff, jeg håper virkelig at det ikke var ment sånn. 


 

RØD LEOPARD


_______________________________

Jakke: BikBok
Skjorte: Dressmann
Genser: 2NDDAY
Bukse: 2NDDAY
Sko: Zara
Veske/Nett: Ukjent
______________________



Leopard, denim og rødt - Deilige stikkord for deilige dager. 

 

// Marty

SØN(MORS)DAG

Det å skulle skrive en tekst om mødre, viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde. Når jeg begynte å tenke på hva en mamma er, hva en mamma gjør og på alle de forskjellige mammaene jeg kjenner, ble oppgaven nærmest umulig. For jo mer jeg tenkte, jo mer bevisst ble jeg på at mødre kommer i alle former og fasonger, som alt mulig annet. At mødre kommer med forskjellig bagasje og forskjellige historier. Det eneste mødre faktisk har tilfelles, er at de er mødre. 

For på en dag som idag, der alle mødre skal hylles, vet jeg at kan være både tungt, vanskelig, fantastisk og rart. Når jeg begynte å skrive, bestemte jeg meg for at dette innlegget ikke skulle være nok en hyllest til mødrene, men en hyllest til barna. En hyllest til barna som lever med sine mødre, sine mødre i alle farger og fasonger. For det å ha muligheten til å være mamma, vil jeg nærmest påstå er en hyllest i seg selv. 

For jeg vil skrive til alle som ikke har en mamma å feire på morsdagen. 

Jeg vil skrive til alle som ikke har en mamma. 

Jeg vil skrive til alle som rydder opp ølflaskene på bordet.

Jeg vil skrive til alle som velger å ikke dusje etter gymtimene.

Jeg vil skrive til alle som er redde.

Jeg vil skrive til alle som er alene.

Bevisstheten på alle de forskjellige mødrene der ute, gjør at jeg også blir bevisst på alle de forskjellige barna der ute. For mødre kommer ikke med en fasit. Noe barna heller ikke gjør. På en dag som idag, må vi også huske å se barna, vi må se det alle mødrene har vært med på å skape. Det er vondt å føle seg alene, ensom og annerledes. Det finnes forskjellige måter å være annerledes på, og følelsen av å være annerledes fordi alle andre er like, er vond. Spesielt hvis man tror man er den eneste som har det sånn, og at man er den eneste som ikke har en mamma å kjøpe blomster til, en mamma å besøke eller en mamma man vil se. Det er ingen feil, og det er ingen svakhet, uansett hvordan det føles. 

Mammaer er bare vanlige mennesker, som prøver og feiler. Det eneste som suger, er forventningene som hører med navnet "mamma". For mammaer har en stor rolle, og ikke minst en viktig rolle. På en dag som idag skal vi hylle, vi skal le og vi skal feire, vi skal feire fostermødre, biologiske mødre, stemødre og ekstramødre, vi må bare huske på barna til alle disse mødrene. Samtidig må en dag som idag være en dag der det er lov til å være sint, gråte og minnes, og ha et ønske om at det skal være en helt vanlig søndag. På dager som idag, syntes jeg vi skal ta oss tid til å tenke på barna vi kjenner, og stille oss spørsmålet om barna vi kjenner faktisk har det bra, og om det er noe vi kan gjøre. For man trenger ikke å ha tittelen mamma for å ta ansvar, for mammaer velger å få barn, barna velger ikke mødrene sine. Disse barna må huskes på hver dag, ikke bare på en dag vi kaller morsdag. 

God søndag, og god morsdag til alle som velger å feire det. 


 

Følg meg gjerne: Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty

Antrekk til verdi 119,-.

Blazer: Fretex
Bukse: Fretex
Hettegenser: Outlet

Jeg har forelsket meg i kombinasjonen av rødt og rosa. Jeg er generelt dårlig til å kle meg i farger, men har bestemt meg for at jeg skal bli MYE flinkere. Rødt er en av IT-fargene denne våren, og jeg sverger til min behagelige og røde hettegenser. Men, visste du at antrekket jeg har på meg har en verdi til 119,-? Det å følge trendene og kle seg trenger overhode ikke koste skjorta!

Jeg digger gjenbruk, og prøver personlig å være veldig bevisst på hva jeg kjøper og prøver alltid å fornye klesskapet mitt. Denne buksen har jeg kjøpt på Fretex til 59,-, hettegenseren på outlet til 50,- og blazeren til 10,- på Fretex. HVOR kult er ikke det? Vi trenger altså ikke nødvendigvis invistere i det nyeste og dyreste for å følge trendene. Jeg vet noen syntes at det er ubehagelig å tenke på at klærne er brukt av andre. Jeg tenker mer at det er spennende at klærne har en historie annet enn at de er sydd på en fabrikk og kommet til butikk. Ja til gjenbruk og ikke minst til budsjett. 

Nå skal jeg ut å nyte lørdagen, og håper dagen din blir kanon!

// Marty 

Freddan

FREDDAN 

 

Heeey!

Hvordan har dere det? 

Nå sitter jeg og jobber, svarer på litt mails og hører TV-en surre i bakgrunnen. Vi har turet hjem til familien til C i helgen, og det er SÅ deilig. Det er så sjeldent vi har mulighet til å gjøre noe annet siden C har så lite fri, og da er det ekstra deilig når vi først får rømt fra byen. Vi kom hit sent i går kveld, og la oss egentlig så fort vi kom frem. I dag skal jeg komme meg bort på senteret, spise litt is og bare nyte. Christian mener at jeg shopper hele tiden, men det gjør jeg egentlig aldri lenger. Jeg gleder meg faktisk til å bare surre litt rundt, titte og ikke stresse - For en gang skyld. 

Håper dere får en finfin dag, og klikk dere gjerne inn å les dette: Hatere burde holde kjeft

// Marty

Hatere burde holde kjeft

Jeg har så vidt rukket å stå opp før dagens første melding tikker inn. 

"Hvem tror du at du er?" Lyder den. Jeg velger å se forbi den, og tenker at det ikke er noe poeng i å bry seg. 

Litt senere tikker det inn en ny. 

"Løgnaktige hore. Hold kjeft, hvis ikke skal jeg sørge for at du gjør det"

Så en til.

"Mennesker som deg fortjener ikke å leve. Jeg sammenlikner deg med Norges verste mann, ABB."

Så meldingen som får glasset til å renne over.

"Mennesker med samme etternavn som deg fortjener ikke å leve". 

"Du fortjener å være ensom".

Jeg krymper sammen. Jeg skulle gjerne sagt at jeg ikke bryr meg, men da lyver jeg. For uansett hvilken god dag jeg har, så klarer jeg ikke prelle av meg meldinger som dette. Uansett hvor mye jeg gjør for å slippe å se det, så når de som vil frem. Og de treffer. Sikkelig hardt. 

Når disse meldingene dukker opp, så reagerer jeg med å bli flau. Jeg reagerer med å ville gjemme de, skjule de og aller helst ikke fortelle det til noen. Jeg reagerer med å føle meg som det verste menneske i verden, og det plager meg at de som skriver disse bak tittelen anonym oppnår akkurat hva de vil. 

Jeg er ikke interessert i å skrive et innlegg om hvor utbredt nettmobbing er, hvor mange som gjør det og hvor lett det er. For min del, så hjelper det nemlig ingenting. Det hjelper ikke å diskutere hvor lett det er å trakassere, mobbe og snakke stygt til andre over internett, hvis man ikke gjør noen ting. Det kreves nemlig tiltak. 

Vi må ta det seriøst. Vi må slutte og legge det bort. Vi må slutte å late som om det ikke skjer. Vi gjør ingenting, for verken oss selv eller andre når vi unnskylder det med at det er synd på de som skriver, at de sikkert slutter eller at det ikke har noen ting å si. 

Vi må ty til handling. Vi må gjøre noe. Vi kan ikke tro at problemet løser seg av seg selv. Vi kan ikke akseptere at noen mobber på gata, skolen eller jobb - Og vi kan heller ikke akseptere at noen mobber på internett. 

Vi må ha kunnskap. Jo mer vi lærer om det, jo mer bevisst vil vi bli. 

Jeg forstår at nettmobbing har kommet for å bli, men det betyr ikke at vi skal akseptere det. Vi burde ha en holdning som bygger på en null tolleranse, ikke en holdning som skyver det til side. Vi kan ikke tillate en så sårende og giftig holdning, og det er vårt ansvar å ta tak i den. Det er vårt ansvar, som enkelt menneske, mamma, pappa, søster, lærer, tante eller nabo og være bevisste, ikke bare på at det eksisterer, men på at vi lar være å være en av de som mobber. 

Det er på tide at en holdning som bygger på at "Haters Gonna Hate" omformuleres til at hatere burde holde kjeft. 

Følg meg gjerne: 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty

 

Sulten i mammas mage


 

Jeg er heldig å akkurat blitt tante. Jeg har blitt tante til en liten, vakker og unik jente. Hun har alt, alt jeg som tante syntes er perfekt. Det eneste jeg syntes er skummelt, er at hun er så liten at hun er akkurat på kanten. Øynene hennes er så små, så sårbare og samtidig så sterke. Hendene hennes er lange, tynne og samtidig så små. Rumpa hennes får plass i hånden min, skoen min er nesten like lang som kroppen hennes og i mine øyne er hun fullkommen. Men, hun er ikke fullkommen fordi hun er prematur, og fordi hun er bitteliten. Hun er fullkommen fordi hun er niesen min, og fordi hun i mine øyne hadde vært det, uansett. 

Jeg kan sitte i garderoben på treningsstudioet, og overhøre samtaler. Ikke bevisst, men av og til er det umulig å unngå. Det er sjeldent jeg hever et øyebryn, og bryr meg om hva som blir sagt. Men når jenter som er på samme alder som meg forteller at de aldri vil bli gravide, på grunnlag av at de er redde for å legge på seg, blir jeg oppriktig lei meg. For min del, så lyser alle varsel lamper. Det gjør det også når jeg klikker meg inn på artikler som forteller om mødre som slanker seg under graviditeten, både for å holde sin egen form, men også for å få små barn. 

I mitt hode er utsagn som dette nesten utenkelige. Det er nesten så surrealistisk og fjernt at jeg ikke klarer å forstå det. Jeg stiller meg selv spørsmål om det i det hele tatt er mulig. Det faller også inn tanker som at det er egoistisk, og at man ikke er klar for å få barn. Samtidig stiller jeg spørsmål ved hvor dette kommer fra. Jeg undrer på hvem som påvirker, hvem som skaper idealer med at små barn er det optimale og at løsningen er å slanke seg - På bekostning av et annet liv. 

Jeg forsøker å ta media sin vinkling med en klype salt, jeg forsøker å være kritisk og jeg forsøker å fortelle meg selv at det ikke er mulig at det stemmer. Men når jeg selv er vitne til utsagn som dette, tviler jeg ikke. For har vi kommet til et punkt, der vi glemmer alt som handler om fornuft? Kunnskap? At vi glemmer hva som virkelig betyr noe? Hva som er viktig? Det er som om ønske etter å leve etter en perfekt, selvlagd mal er viktigere enn alt annet vi står for. Jeg vil faktisk ikke tro på det selv. 

Jeg vrir meg i frustrasjon, både over konseptet ved at normalvektige kvinner, er villig til å risikere helsen til det de forsøker å bære frem. Dette er med på å gjøre at jeg gruer meg til den dagen det er min tur, den dagen jeg skal bære frem et barn. For jeg syntes det er skremmende at fokuset ikke går ut på ufarliggjøring av svangerskapet og fødselen, men hvordan man selv skal se ut, fremstå og være. I utgangspunktet så selger nemlig ikke argumentet om at man slanker seg under graviditeten for å unngå en vond fødsel, for fokuset på hva man er så heldig å få bære frem forsvinner. Jeg vet ikke om dette er fordi vi er besatt av en smertefri, feilfri og perfekt vinkling - Eller om det er fordi vi mangler kunnskap. 

Min lille niese er perfekt. Hun er båret frem med kjærlighet og fornuft. Hun skal vokse, og hun skal gro. Hun skal lære, og hun skal feile. Vi damer må faktisk legge bort alle våre tanker om hva som skal til for at ting skal være og fremstå perfekt, for det som kommer blir perfekt uansett størrelse og nummer. Både for mammaer, pappaer og sykt stolte tanter. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

Hjemmekontor

Været er så grått og surt. Det er som om det ikke klarer å bestemme seg for om det skal være kaldt, varmt, sol eller grått. Nå som snøen først har kommet, kunne jeg ønske at jeg fikk noe ordentlige vinterdager. Jeg ble faktisk ganske fristet til å finne frem skiene mine og stikke opp til Tryvann her om dagen, men så kom jeg på at jeg ikke har stått på et par år og at det kanskje ikke er så lurt. Nei, så ille kan det vel ikke være?! Nå sitter jeg og jobber, hører på Queen og spiser banan(er). Jeg skal ærlig innrømme at jeg fortsatt sitter i morgenkåpen, noe som er sikkelig flaut. Jeg satt med ned foran macen med en gang jeg våknet, og da blir jeg bare sittende her. Det er faktisk en ganske dårlig uvane, for selv om jeg har hjemmekontor liker jeg egentlig å stelle meg og ikke subbe rundt som om jeg skulle vært syk. Været og årstiden påvirker humøret, og det er lett å føle seg verre enn det man faktisk er! 

Jeg sitter timesvis foran macen hver eneste dag, og ofte så sitter jeg hjemme. Det er alltid greit å ha noen punkter som jeg faktisk følger, for det er lett å bli litt slapp når man går hjemme - Selv om jeg elsker det. 


 

1. Spis frokost - Jeg må alltid spise frokost. Hvis jeg står over og tenker at jeg lager frokost etter jeg har sjekket nettet, så går det fort flere timer før jeg lager meg mat. Da går det utover kvaliteten på arbeidet som faktisk må gjøres, så frokost må jeg ha.

2. Stå opp - Det er lett å tenke at man sover ett par timer ekstra fordi man kan. Jeg er ofte tidlig ofte både lørdag og søndag, og hvis jeg er det hender det at jeg sover ut en annen dag i uken, men det er overhode ikke mulig hver eneste dag. 

3. Beveg deg - En dag med hjemmekontor går lett utover skuldre og nakke. Samtidig så slutter hvert fall hodet mitt å fungere på et tidspunkt. Jeg drar derfor ofte og trener, går meg en tur eller gjør noen øvelser på kjøkkengulvet før eller under arbeidsdagen. Det er et stort pluss med hjemmekontor!

4. Lag en arbeidstid - Jeg er personlig ganske dårlig på akkurat dette. Jeg skulle ønske at jeg klarte å sette meg ned fra 9-17, og være ferdig, men sånn blir det sjeldent. Jeg jobber alltid en del timer på morgenen, men så skjer det ofte noe i form av et ærend eller møte, og da blir det nesten alltid jobb på kveldene. Men jeg skal bli flinkere! 

5. Husk lunsj - Trenger jeg å si noe mer? Det er VIKTIG med påfyll, og når du går hjemme er det like viktig med pause som hvis man faktisk er fysisk på jobb. Jeg prøver å bli flinkere til det, fordi jeg ofte lager lunsj også setter jeg meg ned foran macen med en gang. 

6. Drikk vann - Jeg drikker aldri brus når jeg sitter og jobber. Jeg drikker masse, men kun vann. Mye fordi det fungerer godt for meg, og fordi jeg merker at kroppen trenger det. 

7. Lag den en plan - Det er veldig nyttig å sette opp en liste med punkter både før, under og etter arbeidsdagen. Punkter med ting som må gjøres og huskes på.

8. Dra ut - Hjemmekontor behøver ikke nødvendigvis bety at man må sitte hjemme. Det er veldig deilig å ta lunsjen ute med en gammel venninne, også bli sittende å jobbe der. Det kan bli kjedelig å bare gå hjemme.

9. Musikk - Noen blir ukonsentrerte av musikk, men jeg hører alltid på det når jeg sitter og jobber. Hvis jeg virkelig skal konsentrere meg, lese til eksamen eller noe annet så gjør jeg det derimot ikke. Jeg har faktisk tenkt på å lage med en arbeidsliste på Spotify!

10. Jobb er jobb - Det er veldig lett å bli ukonsentrert og finne på mye annet fordi man har muligheten til det. Jeg er dårlig til å faktisk minne meg på at jeg sitter og jobber, og kan fint finne på å vaske badet selvom jeg jobber. Det betyr jo ikke at det blir mindre jobb, men at man skyver på planen! 

Jeg lover at jeg skal hoppe ut av morgenkåpen nå, og huske på disse punktene igjen i morgen. Jeg elsker friheten med hjemmekontor, men det er viktig å ha en plan!

Ha en fin dag ♥



 

// Marty 

Who do you love?



- WHO DO YOU LOVE -

Jeg håper alle har en finfinfin tirsdag. Jeg sitter nå på Joe & The Juice og jobber, samtidig som jeg sluker en toast med avokado og kylling. NAAAAM! Jeg har vært i møter i dag, og skal straks ha dagens siste. Disse dagene er hektiske, samtidig vanvittig givende og inspirerende. Jeg var nødt til å stoppe forbi Paleet i Karl Johan i stad. Nesten hele bygget var dekket i fine ord, og jeg hang meg ekstra opp i "Who Do YOU Love?". Jeg vurderte faktisk å skrive meg selv når jeg postet samme bilde på instagram, selvfølgelig med en god dose ironi. Men idag er en sånn dag der ting er fint. Etter at hele klesskapet var dratt utover soveromsgulvet i dag morges, har alt vært kanon bra....... Jeg fant nemlig ut at jeg ikke hadde noen ting å ha på meg i dag morges! 

Jeg en god dag idag, jeg er blid, fornøyd og vanvittig glad. Selvfølelsen er på topp, og jeg er altfor dårlig til å anerkjenne det selv. Er det egentlig litt tabu å si at man er fornøyd med seg selv? I dag evner jeg faktisk å se ut fra den fiksjonen som handler om alt det perfekte, og nyte. Vi blir stadig vekk fortalt at vi skal elske oss selv, og jeg er oppriktig redd for at det gjør at jeg slutter å ta vare på meg selv. Jeg prøver å minne meg selv på at det å elske seg selv ikke er det samme som å gi faen. Jeg unner alle å føle på den følelsen jeg føler på akkurat nå. Følelsen om å akseptere, være fornøyd og være glad. Det er lenge siden jeg har følt på den følelsen jeg gjør i dag, og jeg unner ALLE å føle på den. 

Who do you love?
 

// Marty 

Ubrukelige mennesker?


 

Heey! 

Jeg håper alle har en kanon bra mandag. Jeg er nødt til å titte innom, fordi jeg ble sikkelig frustrert på vei til jobb i dag morges. Det sitter en mann og tigger rett ved toget, og han har gjort det så lenge jeg kan huske. Han spør aldri om noe som helst, det eneste han gjør er å sitte der med koppen sin. Vi kan jo alltids diskutere om vi er for eller i mot tiggere, men i dette tilfelle så er det ikke det som gjelder. Mannen hadde koppen sin fremfor seg, og han hadde sovnet. Det kom gående en gjeng med gutter forbi og de sparket til koppen hans, tok pengene hans, og ropte ting som at han var fattig og ubrukelig som bare satt der. 

For det første så kan jeg ikke forstå at noen får seg til å gjøre noe sånt, og for det andre så syntes jeg det er skremmende at ingen andre sa noe. Jeg har aldri pratet med mannen før, men i dag etter hendelsen satt jeg med ned på huk og spurte om det gikk fint. Det tok meg tre minutter, og samtalen har virkelig beriket dagen min. Mannen er født i og oppvokst i Asker, han er 46 år gammel og uføretrygdet. Når han var 16 år, satte han sin første sprøyte med heroin - Og han har levd på gata store deler av livet sitt. Han fortalte meg at han har en datter som ikke bor i Norge, og at han ikke har misbrukt stoff på snart fire år. Til tross for dette bor han fortsatt på gata, og mye grunnet at han ikke klarer å komme tilbake til normale rammer igjen. 

Jeg har tenkt på mannen i hele dag, og på hvor klok han var. Han forventet ikke at jeg skulle gi han noe, han visste bare ikke hva annet han kunne gjøre enn å sitte der. Det er så trist at man tillater seg å se ned på andre, og hvert fall når man overhode ikke aner hvem de er. Det hender jeg trenger en påminnelse, en påminnelsene om at jeg kanskje ikke skal dømme andre før jeg kjenner de. Jeg håper guttene som sparket til koppen til mannen og tok pengene hans leser dette, og jeg håper de smiler og sier hei neste gang. Han forventet nemlig ingenting mer. 

Det koster nemlig SÅ lite å bry seg. 

// Marty 

 

Hvem er verst?

Innleggene er mange, og frustrasjonen er stor. Hvert fall hos enkelte. Personlig er jeg egentlig bare fortvila. Jeg har lyst til å gi opp, gi etter. Samtidig så er det noe som holder meg igjen, noe som forteller meg at jeg overhode ikke kan gi opp. Og hvert fall ikke gi etter. Det slo meg ikke før etter at jeg hadde spist et kakestykke i går ettermiddag, og tok meg selv i å takke nei til ett til, med unnskyldningen om at jeg ikke hadde godt av et til. Rundt bordet satt det tre yngre barn, og jeg kunne like godt sagt at jeg er redd for å legge på meg, og at det er derfor jeg lar være.  Eller enda tydeligere "Nei, jeg er redd for å bli tjukk så derfor kan jeg ikke spise mer kake". Det første kakestykket var nemlig grunnen til de svært nødvendige mageøvelsene som ble foretatt rett før leggetid i går kveld. 

For i en verden full av krig, elendighet og sult, har vi klart å skape oss en boble bestående av perfekte vaner, rutiner og utseende. For i dette samfunnet finnes det altfor mange som forteller at tallet på vekta ikke betyr noe, samtidig som vi er strålende fornøyde når vi har gått ned noen kilo. Problemet her er ikke at vi ikke skal ta vare på helsen og at vi trener for å opprettholde en sunnhetsbalanse, for hvor mange av oss trener faktisk for å leve 5 år ekstra? 

Det vokser en større og større dobbeltmoral blant oss oss. Vi snakker om hvor grusomt det er å vokse opp, vi klager på kroppspresset og vi glemmer fullstendig vår egen oppgave. Vi glemmer vår oppgave om å ta ansvar. Vi forteller at husmannskost er bra, samtidig som vi kun drikker juice for å gå ned i vekt. Vi ser heller at noen kaster klærne som overvektige, enn topptrente, og kan grunnen være så enkel som at sjalusien i vår seirer? 

Samfunnet vårt er avhengig av at vi tar ansvar. At foreldrene tar ansvar. Vi kan ikke ha foreldre som forteller at det viktigste er at man gjør det bra nok, samtidig som man konstant snakker nedlatende til seg selv. Samtidig som man snakker om hvor misfornøyde man er med sitt eget ytre, at man ikke får til ting på jobben og at man veier for mye. 

Jeg vil tørre å påstå at mødre er verst. For jeg ser altfor mange mødre er mer opptatt av å være supermammaer, enn å være tilstede, oppleve og rose. Samfunnet vårt har ikke råd til mødre som er mer opptatt av hva de får i seg, enn prøvene til barna sine. Samfunnet har ikke råd til mødre som er mer opptatt av sine egne treningstimer, enn å følge opp barna i sine fritidsaktiviteter. Samfunnet har ikke råd til mødre som konkurrerer om å være tynnest med døtrene sine. Jeg blir faktisk livredd for den dagen jeg selv skal bli mamma. 

Vi må slutte å kritiserer andre, for en holdning og et ansvar vi selv er med på. Vi må slutte å romantisere stress, dårlig psykisk helse og kroppspresset. Vi må slutte å finne oss i at det er sånn det er. For hvem har egentlig ansvar for at det er "sånn det er"? 

Vi er nødt til å ta tak, for at endringen vi ønsker skal skje. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs


 

// Marty 

Uken som gikk

Jeg kan nesten ikke huske hva som skjedde forrige uke. Jeg syntes uken fløy av gårde og sliter nesten med å huske hva jeg gjorde for én uke siden. Forrige uke var en uke bestående av alle mulig følelser. Det var mye rart som skjedde, og følelsesregisteret gikk nesten i spinn. 

♥ Ukens tanke: At jeg må nyte de fine tingene som er. Jeg må bli flinkere til å leve i nuet, ikke kun tenke på hva jeg skal gjøre senere. Jeg må bli flinkere til å vise gleden ved tingene jeg gjør akkurat NÅ. 

♥ Ukens måltid: Tandori chicken (fra Toro). Jeg dro hjem til mamma og pappa på onsdag forrige uke for å sove der, i og med at jeg og pappa skulle på et møte grytidlig på torsdagsmorgen. Mamma vartet opp med Tandori chicken og det er faktisk det beste jeg har spist i hele 2017. 

♥ Ukens mest leste innlegg: DETTE

♥ Ukens serie: Sons of anarchy. Jeg tror faktisk jeg snart har brukt to år på den serien. Jeg har perioder der jeg ikke får sett et sekund på TV, og da detter jeg helt ut. Men nå har jeg tatt opp kampen om å bli ferdig, og er på siste sesong! DIIIIGGER den serien.

♥ Ukens irritasjon: Skal jeg være helt ærlig så orker jeg faktisk ikke å gå inn på det. Noe av det jeg blir aller mest sint, lei meg og frustrert over er når ting er urettferdig. Jeg er fullt klar over at livet er sinnsykt urettferdig, men jeg klarer ikke å akseptere når det går utover mine nærmeste og de jeg er glad i. 

♥ Ukens mest spilte sang: "Sex on fire" - Kings Of Leon. Litt flaut kanskje, men jeg har fått totalt dilla. 

♥ Ukens favorittbilde: Selvfølgelig der jeg spiser pizza. ELSKER pizza, og spiste det både lørdag og søndag, heheehe... 



 

♥ Ukens sitat: "Alt gikk på skinner i feil spor" - @selvforvikling 

Nå er jeg klar for å kickstarte denne uken, og håper dere får en kanonbra uke. 

// Marty

Fornøyd etter operasjonene

Etter innlegget mitt Til Isabel Raad i går, fikk jeg en melding fra en 12 års gammel jente. Denne 12 års gamle jenta sa at hun ikke var enig i det jeg skrev. Jeg måtte selvfølgelig spørre hva hun ikke var enig, og jenta svarte med at hun syntes det skulle være lov å operere seg, og at hun også skulle det. Hun syntes det var bra å kunne ha forbilder som kunne lære bort om det og som sa at de følte at de ble finere av å operere seg. 
Jeg har enda ikke klart å slutte å tenke på hva denne jenta sa. Jeg har enda ikke klart å slutte og tenke på at jeg fortsatt lekte med dukker når jeg var 12 år gammel. 

Isabel har på en måte valgt å ikke svare meg (blokket meg på instagram), samtidig som hun postet en video på bloggen sin i går der hun delte sine tanker om sine operasjoner og der hun også fortalte at hun hadde gått for langt. Jeg sendte hun en melding i går, som hun ikke har svart på. 

Jeg fikk også tilbakemeldinger som: "Offentlig person eller ikke, slike bloggere har ikke mindre ytringsfrihet enn andre. Man velger heller ikke leserne sine selv, og man må jo få dele tankene sine på sin egen blogg. Slutt å les slike blogger om du ikke tåler innholdet." Jeg kjenner at jeg oppriktig blir bekymret. Ikke fordi jeg nødvendigvis er uenig, men for det første så handler ikke denne kampen om ytringsfrihet. For det andre så velger man ikke leserne sine selv, men vil man virkelig sitte med en samvittighet om at man er et dårlig forbilde? Jeg blir jo ikke påvirket av henne, men det heller ikke meg selv jeg tar denne kampen for. Jeg tar kampen for den 12 års gamle jenta som syntes det er helt greit å operere seg selv, for 9 åringen som sa hun syntes Isabel er mye finere nå og for 15 åringen som sa hun selv ikke kunne vente med å bli gammel nok til å fikse på nesa si. Kampen mot et samfunn som er mer opptatt av å være perfekte enn å leve. Leke. Le. Oppleve. 

Jeg syntes det er fint at Isabel innrømmer at hun syntes hennes besettelse av operasjoner har gått for langt, og at det ikke har gjort henne noe lykkeligere, kanskje tvert i mot. Jeg forstår at hun er midt oppe i det, og jeg forstår at hennes besettelse kan kategoriseres som en sykdom. Og syke mennesker innrømmer vel svært sjeldent at de er det? Debatten dreier seg ikke om henne, men i mine øyne er hun en stor del av den. Jeg syntes det er trist at hun bemerker at hun er mer fornøyd nå, samtidig som hun sier at hun ikke er lykkeligere nå. Samtidig så tror jeg kanskje hun forstår selv, og at hun en dag vil se tilbake på hvordan hun har håndtert ting og påvirket. 

Til syvende og sist er det vi som velger å ta valget, og jeg syntes det er vondt å vite at det er så mange av oss som ikke klarer å akseptere oss selv. For det vi gjør når vi velger å forandre på oss selv, er å fornekte den personen vi er. Men, jeg mener med hånden på hjertet at man ikke er noe dårligere menneske på grunn av det. Det er bare synd at man tar den enkle løsningen. 

 

// Marty

 

Avhengig

Sko HER (Fargen er mørkt kaki)

Er jeg den eneste som blir besatt av spesifikke ting, i enkelte perioder? Akkurat nå er jeg smålig besatt av sko, og jeg klarer ikke slutte å skrolle nedover de forskjellige nettbutikkene etter sko. Jeg fikk et par sko i posten her om dagen, og er de ikke sikkelig fiiiine? Jeg fikk et gavekort fra H&M til jul, og det er faktisk en av de mest geniale gavene jeg har fått noen gang. 

Jeg kjøpte også (3!!!) par sko på Zara her om dagen til 139,- stykk og det føltes som tidenes kupp. Nå er jeg snart ferdig på jobb, og skal ture hjemover snart. Jeg krysser fingrene for at C har laget ferdig middag....

Xoxo

// Marty

Til Isabel Raad

Før jeg begynner å fortelle hva jeg har på hjertet er jeg nødt til å gjøre noen ting klinkende klart. 

1. Dette er ikke et personangrep og det er ikke ment som mobbing. Det er ikke kritikk av deg som menneske. 

2. Du trenger ikke forsvare deg. Det hjelper ikke å sette seg ned i fosterstilling og fortelle din historie. Jeg vil ikke høre en forsvarstale, men vi kan gjerne ha en voksen og seriøs debatt. 

3. Det er ikke nødvendig med flere innlegg angående dette som begynner med at "Hun hater meg" eller "De andre bloggerne ser ned på meg".

Jeg vil påstå at du er den i Norge som bretter mest ut om sine skjønnhetsoperasjoner og at du er den som har minst filter på den fronten. Jeg kjenner deg ikke, og jeg leser langt ifra alt du skriver. Jeg har derimot fått med meg alle inngrepene dine og åpenheten rundt det. Og jeg skal ærlig innrømme at du er flink til å skape spenning! 

Jeg er noen år yngre enn deg, og det er fullt mulig at du ikke har peiling på hvem jeg er. Først og fremst; Det er helt greit. Men! Jeg kan hvert fall fortelle deg at vi er veldig forskjellige. Du har skapt deg en nisje gjennom din blogg, og jeg klarer ikke lenger å holde følelsene mine inne. Jeg er faktisk sikkelig fortvilet. Jeg er fortvilet fordi du fraskriver deg alt ansvar det innebærer når man velger å være en offentlig stemme og blogger. Jeg er sikkelig fortvilet fordi du åpenlyst stadig vekk bekrefter ovenfor dine lesere, og dine fans at du ikke er fornøyd med deg selv. Det er greit, men det er ikke greit at du oppfordrer til en løsning som innebærer å forandre på seg selv som menneske. Jeg vet ikke hvor mange operasjoner du har gjennomført, men du fronter en livsfarlig kamp med det du driver med. Du fronter en holdning som går på at det er greit å ikke være fornøyd med seg selv, og at løsningen er å endre på seg selv. Du kan ikke si i mot meg, og du er nødt til å slutte og forsvare det. Det eneste du forsvarer gjennom at du forstørrer brystene dine, rumpa di og fjeset ditt er usikkerheten din. Det du bekrefter er at du ikke er bra nok som du er, og hvilke signaler sender det til dine lesere som i stor grad er barn? 

Det er fullt mulig at du ikke ønsker å være et forbilde, men tittelen som forbilde velger man ikke selv. Det er en tittel som de som følger velger, og det er faktisk ditt ansvar og bære den tittelen. Jeg så at du hadde skrevet at du føler at du ikke kan legge ut bilde av deg selv i bikini når du er på ferie fordi du da er et dårlig forbilde. Det er helt feil, og det er ikke det det handler om. Resten av Norge legger også ut bilder av seg selv på ferie, og vi må begynne å si at vi gjør fordi vi er fornøyde med bildet og fordi vi ønsker bekreftelse. Jeg forstår godt at du er fornøyd med din opererte rumpe, det er bare synd at det er det som må til for at du skal bli fornøyd. 

Jeg ønsker ikke empati og jeg ønsker absolutt ikke å angripe deg, men i og med at vi begge blogger, så tenkte jeg vi kunne blogge om det. Jeg er veldig spent på hva du mener, og på hva du syntes. Som sagt, så trenger du absolutt ikke å forsvare inngrepene dine. Husk også at det er de jeg sikter til, ikke deg som person. Det er fullt lov å innrømme at man har driti seg ut, og ikke la dine verdier gå på bekostning av de som vokser opp. De som ser opp til deg. De som vil bli som deg. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook: HER
Instagram: HER
Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty

 

Todayyy

Jakke: H&M - Sko: Zara - Bukse: 2ndday

Hey.

Lørdag & jobb. 

Nå sitter jeg på baderomsgulvet og skriver. Jeg skal snart ture av gårde på jobb. C ligger og sover, og akkurat nå skulle jeg helst krøpet under dyna igjen. Neste helg er fri helg og jeg gleder meg masse! Samtidig så elsker jeg når det skjer mye og jeg elsker å jobbe. Helt på ekte faktisk, haha. I går var jeg på et SINNSYKT spennende møte, og jeg gleder meg enormt til å dele hva det handlet om. Jeg var også på en date med Kristin (Styleconnection) i går kveld, og for en kul dame. Aaah. Seriøst! Nå skal jeg hoppe i dusjen før jeg skal hoppe i mine nye røde bukser fra DAY, elsker de. 

Xoxo

// Marty 

 

RED

_____________________________________

Jakke: Fretex
T-Shorte: Fretex
Bukse: Acne
Sko: DinSko
Veske: Forever21
Øredobber: H&M

_________________________

 

 

// Marty

Gir nakenbilder makt?

De siste dagene har det vært mye snakk om at nakenbilder har blitt spredt rundt på sosiale medier og på apper. Jeg har skrollet gjennom haugevis av kommentarfelt, mye av ren nysgjerrighet. Jeg har prøvd å forstå og jeg har prøvd å skjønne. Jeg har prøvd å forstå hvorfor og hvordan. Jeg har prøvd å forstå hvorfor det er interessant og jeg har prøvd å skjønne de som sprer disse bildene. Til tross for dette så sitter jeg igjen like blank, og jeg har haugevis av spørsmål. 

1. Hvorfor gjør du det? Jeg kan ikke forstå grunnen. Jeg klarer ikke å sette meg inn i at det er spennende å få tilsendt bilder av nakne og lettkledde kropper. 

2. Hva er poenget ditt? Jeg vet ikke hensikten med å verken sende bildene videre eller å ha bildene er. Jeg klarer ikke å sette meg inn i hva som er verken tiltrekkende eller spennende med å vite at du sitter på et bilde som overhode ikke tilhører deg. 

3. Blir du tiltrukket? Jeg har aldri mottatt et bilde av en kropp som jeg har funnet tiltrekkende. Verken et bilde av et mannlig eller kvinnelig underliv er veldig tiltrekkende på bilder. 

4. Føler du makt? Jeg vet ikke om du føler en slags makt med å sitte på slike bilder. Jeg vet ikke om du føler deg mektig fordi en annen persons sårbarhet ligger i dine hender, jeg syntes uansett at det er en syk form for makt.

5. Syntes du det er lærerikt? Det er fullt mulig at seksualundervisningen som blir holdt på skolen ikke er særlig lærerik, men i og med at mange av disse som benytter seg av tjenestene er unge er jeg nesten nødt til å spørre om hva du lærer av det? 

6. Tenker du ikke konsekvenser? Jeg kan forstå at det ikke føles alvorlig, men det er det. Jeg lurer på om du ikke vet eller kan forstå konsekvensene både for deg selv, og for den du deler bildene av? 

7. Får du deg ikke noe? Jeg sitter egentlig med følelsen av at det er oppriktig synd på deg, for dette handler ikke om en fetisj. Jeg vet ikke om du gjør dette fordi det er det nærmeste du noen form for samliv?

8. Syntes du det er jeg som er dum? Hvis jeg sender et bilde av meg selv, har jeg oppriktig all skyld i at du misbruker bildet? Enkelte av bildene stammer ikke fra personen selv en gang. Vi må nemlig slutte å legge skylden på menneskene som får sine bilder spredt - For de som deler bildene videre er de som burde straffes. 

9. Er det for hevn? Ønsker du å sitte på materiale som dette fordi det er en form for hevn? 

10. Hva hvis det var deg selv? Har du noen gang forsøkt å sette deg inn i hvordan du hadde følt det?

Vi må slutte å si at handlinger som å dele personlige og private bilder av andre er snakk om å være umodne. For hvis du velger å benytte deg av sosiale medier og kommunisere på internett har du tatt et valg om at du er voksen nok. Hvis du faktisk ikke er det, mener jeg oppriktig at foreldrene er like medskyldige. 
Dette er ikke greit, og vi må ikke finne i oss i at det er sånn det er. Vi må slutte å unnskylde og akseptere overgrep som dette. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs




 

// Marty

 

Kjære søster, kjære flyktning

Kjære søster. Kjære venninne. Kjære likesinnet. Kjære treningspartner. Kjære lagvenninne. 

Velkommen til oss, inn i varmen. Jeg vet ikke hvor lenge du skal bli, men jeg håper det er lenge. Jeg vet at du er sliten, sulten, redd og lei. Jeg har mat å gi, jeg har glede å gi, jeg har trygghet å gi og jeg har trøst å gi. 

Kjære bror. Kjære kompis. Kjære medelev. Kjære sommerflørt. Kjære nabo. 

Du trenger ikke takke. Du skal ikke takke for at du har det bra. Du skal ikke takke for at du er trygg. Du skal ikke takke for at jeg hilser på deg. Du skal takke for mulighetene dine, du skal takke vennene dine og du skal takke familien din. 

Jeg vil ikke beskrive deg som innvandrer, utlending eller flyktning. Du er nemlig så mye mer. Du er snill, du er god, du er trygg og du er morsom. 

Du er ikke slem, du snakker ikke stygt, du ser ikke ned på andre og du er ikke rasistisk. 

Jeg tror ikke du er dum fordi jeg ikke forstår deg. Jeg tror ikke du er svak fordi du gråter. Jeg tror ikke du vil meg vondt fordi andre forteller meg det. Jeg vet at du kan lære, og jeg anbefaler deg å lese tegneserier, dra på fotballtreninger og slå av en prat med de du møter i kassa på butikken. Jeg vet at du har kunnskap, jeg anbefaler deg å fortelle om det, dele kunnskapen din med oss og jeg anbefaler deg å bruke kunnskapen din. Jeg vet at du har kjærlighet, jeg anbefaler deg å gi klemmer, jeg anbefaler deg å strekke ut en hjelpende hånd og jeg anbefaler deg å være snill mot deg selv. 

Du er annerledes enn meg, og jeg er annerledes deg. Jeg er ikke et fasit svar på hva som er rett, og jeg har dermed ingen grunn til å dømme deg. Hos meg er du velkommen, det eneste jeg forventer er at du gir en innsats, men det vet jeg egentlig at du gjør. Det skal ikke bygges murer, det skal ikke settes opp skiller og ord skal ikke begrense oss. For sammen så er vi en mulighet, og det er opp til oss å gjøre det beste ut av den. 

Du er like mye et medmenneske som meg, og jeg gleder meg til å lære enda mer fra deg. 
 

Følg meg gjerne:

Facebook: HER
Instagram: Martinehalv
Snapchat: Martinehalvs



 

// Marty

 

Februar

Velkommen februar ♥

Jeg er absolutt et sommermenneske, og gleder meg stort til sommerdager med grilling, sol og sommerkjoler. Men! Januar har gått overraskende fort. Januar har gjort meg godt, jeg er derfor ekstra positiv til februar. Hvert fall mye mer enn jeg pleier! Jeg er ikke særlig fan av at det skal være isete og glatt, men utover det tror jeg februar kan bli en sinnsykt spennende måned. Dette gleder jeg meg til i februar:

♥ Stearinlys! Jeg EEEELSKER stearinlys, og jeg tenner alltid lys når jeg er hjemme. Det har ingenting å si om at er dag eller kveld, stearinlys skal jeg ha! Det er så koselig, trygt og levende. 

♥ SS17. Jeg gleder meg til de nye springsummerkolleksjonene ankommer butikkene for fullt. Da skal jeg ta meg en sikkelig runde og hente masse deilig inspirasjon. 

♥ Serier. Det er alltid noen ordentlig bra serier som går på TV på denne tiden av året, og jeg gleder meg til å sette meg godt under dyna og titte på serier.

♥ Fifty Shades Darker... ASSA HELLO. Jeg gleder meg så sinnsykt!! Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg teller ned til den kommer på kino, jeg er så sinnsykt gira. Aaaah...

♥ Hjemkomst! Nå som det er februar er det kun én måned til bestekompisen min kommer hjem, og jeg gleder meg sikkelig. 

♥ Tomatsuppe, er jeg den eneste? Tomatsuppe har egentlig vært noe jeg har cravet etter i hele januar også. Litt tjukk tomatsuppe, med egg og masse pasta..... NAAAM. Middagen i kveld er altså planlagt...

♥ Puste. Jeg har lyst til å fokusere på å puste i februar. Jeg kan ikke fortelle meg selv at jeg ikke skal stresse, for per dags dato er det et håpløst prosjekt. Men det betyr ikke at jeg ikke kan bli flinkere til å puste. Med det mener jeg at jeg vil bli flinkere til å ikke bli hysterisk og crazy hvis jeg ikke får til alt. 

♥ Kvalitetstid. Mørketiden er tid for kvalitetstid. Jeg gleder meg til å være med hjertene mine, se filmer og nyte (Selvfølgelig med tomatsuppe og stearinlys).

♥ Trene; Men kun når jeg har lyst. Det høres kanskje rart ut, men jeg merker at motivasjonen er mye bedre når jeg faktisk ikke presser meg på trening når hodet ikke er klar for det. 

Du kan bare komme nå februar, for jeg er klar for deg! 

Genser: 2NDDAY (AW17)
Bukse: 2NDDAY
Belte: Gucci
Øredobber: H&M

// Marty

 

 

Gullbarbie?

Jeg klikker meg gjennom landets nettaviser. Jeg har nettopp snakket med Karoline som er leder i organisasjonen Press, en organisasjon som tar brudd på barns rettigheter personlig. Akkurat nå, eller frem til i morgen har de en kampanje gående der de ønsker å nominere årets Gullbarbie. De har nominert Brun og Blid, Bik Bok og Side2. Disse er nominert fordi Press mener at dette akkurat nå er landets verstinger til å få ungdom til å føle seg verst.
Jeg er konstruktiv når jeg skroller nedover de forskjellige nettavisene. Til tross for en del spennende artikler (som forresten er veldig like på de fleste), kan jeg ikke klikke meg inn på en eneste en, der det ikke er skrevet, avbildet eller nevnt kropp, sex eller porno. Jeg blir sittende å tenke på hvorfor, og stiller meg selv spørsmålet om jeg finner det interessant, og gjør jeg egentlig det? 

Jeg vet ikke om det er bevisst eller ubevisst at jeg aldri klikker inn på artikler som informerer meg om hvilke mennesker som har mest sex, hvordan jeg kan bli enda bedre i senga og hvilke brystvorter som er trendy akkurat nå. Kanskje jeg skåner meg selv? Jeg vet ikke. For selv om jeg sjeldent leser, så får jeg det med meg og stiller meg selv automatisk spørsmål om jeg er en av menneskene som har mest sex, hva som skal til for å bli bedre i senga og om mine brystvorter er trendy. 

Æsj. 

Jeg hater at jeg i det hele tatt tenker over det, og jeg hater at det selger. For jo mer bevisst jeg er, jo mer legger jeg merke til hva som påvirker meg. Jeg skulle gjerne sagt at jeg ikke blir påvirket av verken forskrudde reklamer eller bilder, men det er ikke sant. 

Bare noen poster bilde av sin egen nippel, i et forsøk på å si at alle nipler er forskjellige legger jeg merke til at den er helt ulik min egen - Og at min kanskje ikke er så fin allikevel. 

Jeg blogger på Side2 og Nettavisen, som er nominert på grunnlag av at de bygger på gamle og stereotypiske kjønnsroller, og at de gjennom sine saker fremmer uoppnåelige idealer og et usunt forhold til kropp, men også et skjevt bilde av likestilling. Jeg har fått en del spørsmål om hva jeg tenker om begrunnelsen og at jeg personlig skriver på en av plattformene som faktisk er nominert, i og med at det oppleves at vi har vidt forskjellige verdier. 
Hva jeg tenker?

Vel. Jeg tenker at jeg er 19 år gammel, lett påvirkelig, samtidig som jeg iherdig forsøker å føle meg bra nok. Samtidig som jeg tar solarium hos Brun og Blid, og traver forbi de solbrune komplette kroppene. Samtidig som jeg løper innom Bik Bok for å se om de har noe fint på salg. Samtidig som jeg klikker meg inn hos Side2. Jeg tror ikke nødvendigvis at det å boikotte aktørene er løsningen, men å utvikle de - Finne en løsning som gjør at de gjenspeiler normalen. Jeg syntes fokuset er vanvittig viktig, og at det er på tide at endringer gjøres. Samfunnet behøver en endring, og vi behøver idealer vi kan gjenspeile oss med. Jeg har stemt på hvem jeg mener fortjener Årets Gullbarbie, og anbefaler deg å gjøre det samme HER. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook: HER
Instagram: Martinehalv
Snapchat: Martinehalvs





 

 

// Marty

Pupper henger sammen med sex


 

Jeg vet ikke om dere tenker over det, men jeg har ikke på meg BH. I utgangspunktet burde det være uvesentlig, men jeg føler ikke at det er det. For jenter, det er på tide at vi våkner opp og forstår at vår feministiske kamp ikke kjempes gjennom toppløsbilder, bilder av nipler og av nakne kvinnekropper. Vi kommer ingen vei i kampen om likestilling ved å kaste klærne. Vi kommer ingen vei i kampen mot trakassering og diskriminering med å fremme budskapet vårt med pupper. Vi kommer ingen vei med å si at vi ønsker likelønn, samtidig som vi fremmer budskapet vårt med å poste bilder av lettkledde rumper. 

Vi har den siste tiden diskutert og debattert om at kvinnelige bryster burde fremstilles på lik linje med menn, men dette skjer ikke før vi slutter å seksualisere det. Dette skjer ikke med at vi spiller på det, og understreker at bryster og sex har en sammenheng. 

Jeg er villig til å vedde på at du ikke så at jeg gikk uten BH, og jeg tror ikke du hadde sett det hvis vi møttes på butikken heller. Jeg går ikke uten fordi jeg ønsker oppmerksomhet eller fordi jeg ønsker å fremme et budskap, jeg går uten fordi jeg syntes det er deilig og befriende - Og fordi det for meg er det mest naturlige i hele verden. 

Jenter, hvis vi vil bli tatt seriøst må vi også ta kampen seriøst. 

Jeg har troa. 

 

Følg gjerne meg og puppene videre:

Facebook: HER
Instagram: Martinehalv
Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty




 

hits