hits

februar 2016

Et samfunn med Donald Trump og demprimerte jenter

Et samfunn med Donald Trump og deprimerte jenter 

Hva er det egentlig med oss jenter? Jeg leser stadig vekk at vi blffer oss til drligere versjoner av oss selv, og at den nye folkesykdommen er depresjon. Jeg leser at vi sammenlikner oss med kjendiser, politikere, bloggere, familie, venner og kollegaer. Jeg leser konstant at vi nsker forbedre oss p alle vre arenaer - skole, jobb, privat og sosiale medier. Er vi rett og slett forbanna p oss selv fordi vi ikke er like flinke som alle andre? Er det ikke snn at hvis man snakker negativt til seg selv og gjentatte ganger forteller oss selv at vi ikke duger og at vi aldri er bra nok - s blir det snn? 

Jeg fler at spesielt vi jenter, blir sittende nede og stille nr de "store tffe" gutta snakker. Vi tr liksom ikke si helt hva vi mener, selvom vi kanskje egentlig vet at vi har rett. Gutta breier seg og hever stemmen - og gjr dette at vi faktisk tror dem? Hvorfor fler jeg dette? Er jeg den eneste? Er vi fortsatt pappas "lille pike", og hvorfor tr vi ikke? Er vi litt redd for hva disse gutta vil si om oss? Hva de vil syntes og kalle oss? Er vi redd for skille oss ut? 

Er det en myte at man p ligge seg til suksess? Leser stadig om nye FIFA-skandaler hvor alt handler om korrupsjon og aldrende menn som er beskyldt for det ene og det andre. Er dette er bevis p at alt handler om penger og makt? At den som hever stemmen hyest blir hrt? Dette ser vi vel uten trekke kjnnsparalleller ogs. Hever du stemmer blir du hrt, og hvis du fra fr av er redd for snakke - ja, da forblir det vel kanskje snn. Leser ogs i avisene om jenta som ble voldatt og neddopet av sin far fra hun var 14 r gammel - den, trygge stabile faren, som var sjef i barnevernet. Er det rart vi syntes systemet svikter av og til? Er det rart vi kanskje av og til ikke stoler p at ting fungerer som det skal? Vi er vel alle mennesker, er vi ikke? 

Samtidig sitter vi her hjemme, i lille rike Norge og ler av Donald Trump i USA, herregud s mange fans han har. Jeg undrer p hvordan vi hadde sett p dette hvis det hadde vrt en kvinne i samme posisjon, med de samme meningene? 

Jenter, gutter, damer eller menn. Jeg sier ikke at menn verken er skumle eller farlige, for det er vel ingen som kan vre s jvelige mot hverandre som det kvinner kan. Og jeg kan forst som kvinne at det kan vre provoserende f slengt i trynet at man kanskje selv stiller seg litt etter gutta, og jeg har ikke svaret. Jeg undrer bare. Lar vi kvinner og jenter oss fortsatt overkjre av det motsatte kjnn, fordi de snakker hyere, fordi det enda er diskriminering i samfunnet vrt og  for unng brk? 

Igjen, jeg har ikke svaret - men jeg lurer s ofte p hvorfor jeg sitter med flelsen at vi alltid lar oss overkjre av den hyeste stemmen i klassen, rundt mtebordet og i selskapet vi befinner oss i, som ofte kommer fra en mann - eller? Eller er jeg kanksje bare en nybakt attenring med tusenvis av sprsml i hodet, om krig, fred og kjrlighet, og om hvordan systemet ikke kan oppfatte at sjefen i barnevernet misbruker datteren sin - og at fortsatt altfor mange resultater kommer fra penger under bordet. 

Men kjre alle jenter, mammaer, bestemdre, mormorer, tanter, sstre og venninner. Jeg tror verden trenger at vi rister litt p nisselua vr s vi ser litt bedre og kommer oss opp og frem og s vi blant annet fr denne folkesykdommen til forsvinne. Disse mannfolka kan ikke vre s tffe, og jeg tror sannelig de til og med syntes vi er svrt nyttige av og til. Halvparten av oss er jo kvinner, s kanskje vi m heve hodet, ta frem godheten, rsten fra magen, fremsnakke og heie. Da vil det kanskje bli akseptert i samfunnet vrt at jenter spiller jentefotball og gutter spiller guttefotball, og at jenter vil bli elektrikere og gutter vil bli frisrer. Kanskje det er rett det pappaen min sier? Nemlig at bak hver vellykket mann str en sterk kvinne? Vel, jeg tror bare det er viktig at vi ikke blir stende der.  



 

 

- Marty 

 

Kjre mamma og pappa

Kjre mamma og pappa. 

Kjre mamma og pappa. Jeg er sliten. Jeg har vondt i kroppen og hodet verker. Jeg er sliten, og jeg er sint. Jeg vil skrike og gi slipp. Jeg er ensom, forlatt og tom. Elsket, hatet og forventingsfull. Jeg er forvirra. Jeg vrir meg i forvirring nr kroppen sprenner seg i frustasjon. Jeg orker ikke mer, s la meg slippe - kjre mamma og pappa. Hvor ble det av latteren min mamma og pappa, latteren min som ronget hyt i husets vegger, nr snen falt og nr solen begynte varme igjen? Latteren som var s uventet, som fly som en lek, helt uten regler. Hvorfor slutter vennene mine leke mamma? Hvorfor sluttent vi leke med dokkene som jeg fortsatt nekter  kaste. Hvor ble det av timene p lkka, leken og mageflelsen? Er livet s mrkt, og grtt og trist pappa? For det vil jeg ikke. Hvor ble det av forventingene til hva livet ville bringe? Hvorfor kom pluselig redselen for ikke oppn disse forventingene? 

Hvilke forventinger er det jeg egentlig er redd for? Vi er redde for? Forventingene om ikke f det til, ikke lykkes? Hvem faen har sagt at vi m lykkes? Hvem definerer det lykkes? Mamma og pappa, jeg var lykkelig nr jeg lp barbent, men hret til alle kanter, sang og danset i den tilgrisete kjolen min. Jeg er lei av streve etter forventingene jeg fler.

Kjre mamma og pappa, hvorfor tok leken slutt, og vil det noen gang begynne igjen?

I Tv 2 serien Sykt Perfekt snakket vi unge jenter om hvordan vi egentlig har det og hvordan det er vokse opp med presset om vre perfekt hele tiden. Og jeg tror at foreldre og andre voksne m hjelpe oss unge dempe prestasjonsjaget. Jeg tror at mange voksne, at mange foreldre bruker sine barn som symboler p vellykkenheten. Tar jeg feil? Kjre mamma og pappa, vi skal prestere overalt. Vi skal prestere p alle arenaer. 

Dere merker vel det selv gjr dere ikke? Jeg syntes nemlig dere gjr ett tappert forsk for at alt skal vre perfekt slik at vellykkheten kommer frem. Vi ser jo det p bildene p facebook og instagram at det oser av lykkelige, perfekte voksne med fancy utstyr p tur i fjellheimen med hyttefasaden i bakgrunnen p vei inn i skibakken, men lykkelige barn - og gjerne ett par nybakte boller i sekken. Dere voksne m jo ogs for all del vise det frem, og vi lar oss jo igjen fascinere av det perfekte. Vi barn og unge blir og er et produkt av dere voksne, s dere voksne har vel ogs ett ansvar? Dere vil jo at vi skal lykkes? Vil dere ikke? Dere voksne gir jo s mye skryt for kropp og utseende. Dere dyrker og fremhever prestasjonene vi gjr. Det er jo det ytre folk ser, men hva med det inne i oss? Kjre mamma og pappa, fler dere dere mislykkete hvis vi ikke er perfekte og gjr som dere nsker?

Kjre mamma og pappa, dere snakker da sykt mye snakk om kosthold, karakterer, trening og prestasjoner... Gjr dere ikke?

Det er vel ikke helt uvanlig at dere er p slankern? Drikker shaker for g ned i vekt, og ikke spiser middag? Det er vel ikke uvanlig at du str foran speilet mamma og er misfornyd med kroppen din? Men mamma, da kan vi jo kanskje vre sammen om st foran speilet kritisere kroppene vre, slanke oss og drikke shaker for droppe middagen? 

Kjre mamma og pappa, kanskje foreldregenrasjonen burde gjre en snuoperasjon og vise at dere er fornyd med livet deres, snn det faktisk er. Ikke alltid vre p jag etter det som er enda bedre, og flottere. Dere foreldre sier liksom en ting til oss, og gjr noe annet, og nei... Vi liker ikke hre p det dere har si, men vi gjr ofte som dere gjr. S nr dere aldri har tid, fordi dere har et mte p jobben, spinning time, syklubb, jobbreise, noen livsviktige mail, s tror kanskje vi at det er snn det skal vre? 

Kjre mamma og pappa... Det er faktisk viktig at dere ogs viser at dere setter pris p livet, at dere kan slappe av og ikke bare stresse av grde. Dere er faktisk vre rollemodeller, s slutt klag over at dere ikke strekker til. For ja, mamma og pappa - det tar mye tid og trene til Birken, og reise i jobben, trene lillebrors fotballag og invitere til fest i det nyoppussete huset. Smitteeffeffekten ovenfor oss barn og unge er strre enn dere tror. Dere er jo vre forbilder. Vi lever jo i verdens rikeste land, s la oss nyte, selv om arbeidsledigheten er p vei oppover og innkassogjelden aldri har vrt strre og at det ryker av kjpekortene deres. Husk at det er vi som er deres generasjon Sykt Perfekt.

For kjre mamma og pappa, dere som kritiserer vr generasjon - ikke glem hvem som oppdro den. 

 





- Marty

Faen ta sjalusien

Faen ta sjalusien 


Jeg lper gjennom storsenteret i det en mann huker tak i armen min. En godt voksen mann, velkledd og hflig. Han smiler, og det slr meg at mannen er mer nervs enn meg. Jeg ser sprrende p han og mannen smiler igjen. Han takker meg. Han takker meg for at jeg har vrt pen og rlig, for at jeg har vrt med p sette fokus p en sak og p en verden datteren hans er p vei inn i. Han takker meg for ha pnet meg, fortalt min historie og gjort det lettere for han forst. Mannen gjr meg glad, han verdsetter meg og gjr at jeg smiler nr vi skiller lag. 

S setter jeg meg i bilen og fr en melding fra en venninne. P meldingen str det: "Fler at folk driver snakker s nedlatende om deg pga. du var med p TV... Men de hres bare helt sjukt sjalue ut, hahaha." 

Jeg blir sittende lenge og se p meldingen fra venninnen min. Svarer med sprre hva folk sier, og fr tilbake at folk sier at jeg overdriver og at jeg umulig kan ha s mye gjre og at jeg bare er dramaqueen. Oppmerksomhetssyk. Jeg ler. Og jeg sier ikke at jeg ler for vise styrke, for bruke det som er forklarende metafor p at jeg ikke bryr meg. Men jeg ler. For dette er s feil. Jeg fr s lyst til grte, for flelsene fra den hyggelige mannen og fra venninnen min gjr at jeg gr fra vre konge til knekt p under to minutter. Det fine skjrtet jeg hadde handla p salg, har jeg lyst til hive ut av bilvinduet og jeg fler meg fl. Jeg fler meg stygg, forsvarsls og knekt. Men etterhvert som jeg lar hjulene p bilen rulle, ruller tankene ogs. Hvordan kan jeg ta meg nr av en kommentar fra en venninne, p denne mten? Hvorfor snakker folk om meg? Hvordan kan folk tillate seg kalle meg oppmerksomhetssyk? Jeg vet jo, at de som kjenner meg vet hvordan mitt liv fungerer og at jeg aldri har fortalt noen om hvordan jeg har det. Og n har jeg pnet meg, og nei, ikke for oppmerksomheten - men for mannen p senteret, og for datteren hans. Og kanskje ogs litt for at de som snakker nedlatende skal ha noe snakke om i lunsjen, noe diskutere? For mitt ml er ndd, hvis mannen p senteret og hans datter har funnet en mte, en hjelp og en sttte i mine ord, Sykt Perfekts budskap og lrt noe om samfunnets falske idealer. Og hvis de som velger snakke nedlatende har satt seg ned sett, lyttet og hrt - men ikke forsttt, kjent seg igjen eller nsker forst - er det helt i orden. 

Men jeg tror egentlig alle, jente, gutt, dame, mann, stor, liten, mrk eller lys kan kjenne seg igjen og vre enige om at samfunnet er forvridd. Jeg liker egentlig ogs tro at alle er enige om at presset som eksisterer er uoppnelig - og at det er med p skapes av de, de som sitter i lunsjen og snakker nedlatende om andre. Fordi vi er s jvelig opphengt i janteloven og enten s lar vi oss skremme, eller s lar vi sjalusien ta knekken p oss. Men faen ta sjalusien og janteloven, og praten i lunsjen. 



 

- Marty

Gi n litt faen i illusjonen

Gi nå litt faen i illusjonen

 ___________________________

Jeg kan titte innom jentedoer her og der, på skolen, kjøpesentere og høre jenter som sitter på kne for å få opp det siste de har spist. Jeg kan se gutter tilbringe timesvis på gymmen, med proteinshaker det er totalt forbud mot. Jeg kan se småjenter i sminkebutikkene og fulle smågutter sene fredagskvelder. Jeg lever i et samfunn der dette er normalt. Jeg føler ikke at lever i et samfunn der man lever livet, søker lykken og slår ut håret - som dere voksne kaller det. Jeg føler at jeg lever i et samfunn der det å dele en spritflaske med gutta en fredagskveld er å leve livet, der det å søke lykken er å ha toppkarakterer på skolen, se best ut på gymmen, og fronte sitt vellykkede liv og skal vi virkelig slå ut håret - ja, da spiser vi to sjokolader - ikke bare én. 

Er det sånn vi vil ha det? Er vi i ferd med å skape et samfunn på grunnlag av presset som vi konstant lever i? Danner vi oss et bilde, en illusjon, av perfeksjon, av det uoppnålige? Jeg mener det, når det er dette vi vier tiden vår til. Når vi vier tiden vår og livene våre til å hige etter idealene som vi ikke en gang vet om er ekte. Idealene vi ser i mediene, filmene og hvor enn vi ser de. Hvor får vi det fra? Hvor henter vi det fra? 
Når skal det bli kult å stå opp for seg selv, skille seg ut og gjøre noe de andre ikke tørr å gjøre? Jeg føler at hver gang noen går en annen vei en strømmen, så er de teite, joda, litt kult kan vi syntes at det er, men så dilter vi videre med halen mellom bena våre som vi forsøker å få mest mulig mellomrom mellom fordi det er det som er in. Er vi i ferd med å danne et samfunn der vi er så opptatt av å dilte med hodet under armen og følge strømmen at vi glemmer å leve, leke, le og holde på de viktige tingene i livet? 

Er vi i ferd med å skape et samfunn der det er normalt å ha en psykisk lidelse, der det er in å ha en pyskisk lidelse? Er vi så uvitende at når vi har det å skylde på er det akseptert? Er det da greit for oss andre at hun er litt utenfor? 
Eller gjør dette at de som virkelig sliter trekker seg unna? De som ikke forteller, de som spises opp på innsiden, og kan diagnotiseres opp og ned. Søker vi oppmerksomhet? Og gjør vi dette fordi vi ikke vet hvordan vi skal gjøre dette, uten å stikke hodet ut fra den seige, trange armhulen vår? Jeg er ikke noe bedre selv, og hvis du har noen svar til meg så vil jeg gjerne høre. Men kom ikke å fortell meg at du ikke er en som bryr deg om noen ting - for jeg tror deg ikke. 

For hadde samfunnet akseptert om jeg hadde slutta på skolen, for å dra til Hollywood for å bli filmstjerne? 

Og hadde jeg farga håret rosa hadde du kanskje sagt det både var tøft og kult, men hva hadde du egentlig syntes?

Ønsker deg en god, glad, leken og givende helg :-) 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

- Marty 

Kjre, kjre hverdagshelter.

Kjre, kjre hverdagshelter.

Kjre sykepleiere, kjre kokker, kjre taxisjfrer, kjre lrere, kjre psykologer, kjre vaskehjelper, kjre motivatorer, kjre mammaer.

Kjre mammaen min, kjre mammaer. Dere er noen sanne hverdagshelter. Dere skal virkelig ha for at dere stiller opp, vasker ty, kjrer, hjelper til, lager mat og det som skal til. Kjre mammaer, dere er virkelig bra - sorry for at vi ikke hrer p alt dere sier og sa. Kjre mammaer, dere er der i medgang og motgang. Takk for en hver nattasang. Dere er der nr det blser som mest, og nr vi kommer grtende hjem fra fest. Kjre mammaer, dere er fine som f. Takk for at dere fr hjula til g. Kjre mammaer, tusen takk. Ogs for at dere hjelper til nr lommeboka viser=blakk.

En dag skal kanskje jeg bli mor, en skal kanskje vi bli mdre, herregud, jeg gruer meg litt til fde. En dag skal vi overta disse oppgavene som hrer med, med matlaging og klesvask, og kanskje vi da forstr hvorfor de av og til kaller oss for slask. Nr mamma har lagd middag, og vi sitter med blikket vrt planta ned i mobilen vr, og hun maser gang p gang om vi kan legge den fra oss - er det kanskje ikke s rart det etterhvert blir ett par gr hr? Nr du lurer p hvorfor mamma er sur og lei, er det kanskje greit huske p at hun var oppe fr deg.
Og uansett hvor dum bde du og jeg syntes hun er, s er hun der, i alt slags vr. Og nr vi kryper opp og trenger en klem, er det alltid greit huske at mamma er vr venn.

God morsdag til dere som er der, i motbakker og i medvind. God morsdag til mdre som har vrt, vil bli og er. God morsdag til mdre som har en god og en drlig dag, god morsdag tildere vi tar forgitt, nr middagen str p bordet og klrne er ferdig bretta i skapet.

God morsdag, kjre, kjre hverdagshelter.



- Marty

Et forskrudd bilde av ei litta jente

Jeg sitter og tygger bacon samtidig som jeg skroller ned over for og lese landets strste nettaviser. Diskusjonene om 10 r gamleKristina Pimenova som nylig har ftt en ny svimlende modellkontrakt florerer. Jeg blir trist, samtidig forvrirra. I kommentarfeltene str det kommentarer som at denne jenta er deilig, sexy og uimotstlig. Joda, denne jenta er smellvakker, eller, vil vel kanskje ikke kalle en liten jente vakker, men hun er super st. Hvordan kan vi lage slike objekter? Selge slike objekter? Ikke minst kjpe slike objekter? For jenta brukes ikke til selge varer vanlige 10 ringer bruker. Hun kles opp i heler lengre enn fttene hennes, vipper lengre enn det falske smilet og klr til en prislapp 10 ringer ikke har hrt om en gang. Snakker vi om en ny form menneskehandel? Jeg syntes det er trist at en 10 ring skal brukes i en bransje vi allerede diskuterer som brutal. Vi kjemper mot et press som et umotstlig og vi undrer p hvor disse idealene kommer fra? Hvor dette presset kommer fra?

Hvem skal sette ned foten for dette presset? Hvor skal dette presset ende? Jeg undrer p hvilken bransje som tr vre frst.

Det skal vre lek og morro lne mammas klr som liten jente, ikke blodig alvor. Det skal vre med bustete hr, sminke her og der og rosa sokker i de hyhlte skoa. Disse jentene skal ikke imitere kvinner for selge, vre sexy og vre pensjon for sine foreldre. Jeg blir trist, oppriktig trist.


- Marty

La oss ta en prat om barnefotballen

Barnefotballen

La oss ta en prat om fotball. Et tema som str nrt mitt hjerte, noe jeg har viet mitt liv til og all min tid til. Et tema som stadig diskuteres, et tema som diskuteres bde p puber, i bilen p vei inn til morgenmte, p skolen, p butikken, ja - et tema som opptar mange. S la oss ta en prat om barnefotball. La oss ta en prat om de gode, de drlige, de som lykkes, og de som kun ble drmmere. De mange og heftige diskusjonene om topping. Skal man toppe, skal man ikke toppe? Nr er det greit toppe, og nr er det ikke greit toppe?

Jeg husker s godt at nr jeg gikk i 4.klasse, s var vi s f p skolen min at vi slo sammen 1.-4.klasse. Alts, jeg som var stor for alderen hadde samme undervisning som en sent fdt frste klassing. Jeg syntes ikke 4.klasse var s gy, og grunnen var kanskje at utviklingen ikke var snn den skulle vre? Og er det kanskje snn i fotballen ogs?

Ironisk nok drar mange seg i hret nr man hrer om 11 ringene som er p trening fr skolen om morgningen, trener to ganger om dagen og syntes dette er helt hplst. Samtidig som man ikke kan unng dra fram stortalentet Martin degrd som sier at det eneste som skal til for bli god er trene, som de fleste foreldre da forteller sine barn. Nrmest ordrett at: Hvis du skal bli like god som Martin degrd, s m du trene hele tiden snn som han. Motsigende? Tja.

Men oppe i alt dette, s glemmer man kanskje disse som stiller p hver eneste fotballtrening, fordi de syntes det er morsomt. Kun fordi de syntes det er gy. Fordi det er et fristed, fordi det er der vennene befinner seg, fordi det er GY. Skal disse ofres i et satsningsprosjekt, bli satt p hyrebenk og f fylle vannflasker?

Er det egentlig barna, trenerne eller foreldrene som bryr seg? Og er det feil av en 11 ring og begynne grte fordi de tapte kampen? Er det ikke feil ikke la 11 ringen utvikle seg hvis 11 ringen vil?

Det er vel egentlig laget en ordning fra en viss alder med 1. og 2. lag. der det ikke er noen hemmelighet at de beste spiller p 1.laget, og de nest beste p 2.laget. Da har man egentlig en ordning der de beste kan utvikle seg, og de nest beste ha det gy. Eller? Det er vel kanskje ikke alltid snn at de beste er p 1.laget? Og misnyet rundt dette kommer vel egentlig ikke fra barna selv, men fra de voksne. For tro meg, som spiller og ung selv, at rangen i en spillergruppe er ganske klar. Og det er vel ingen straff bli satt p ett 2.lag? Er det en straff bli satt p den drligste mattegruppa p skolen? For det skjer jo, og det er jo like feil, er det ikke?

Men tro meg at uansett om 11 ringen blir satsa p eller ei, s er det 11 ringen som trener mest som kommer til n lengst. Det er ikke talentet som gjr at 11 ringen lykkes senere, men mengden trening, innstilling og moral. Det er kanskje spilleren som stilte p hver eneste trening fordi spilleren syntes det var GY som lykkes, ikke spilleren som trodde den ikke trengte trene fordi den var guds gave til fotballen. Og treningen er ikke gy hver eneste dag, men viljen og gleden er kanskje det som skaper sluttproduktet av talentet som kanskje ikke en gang fantes.

For hardt arbeid slr talent, hvis talentet ikke jobber hardt nok. Og ja - det er helt lov og bare ha det gy.


- Marty

Den retusjerte virkeligheten

Den retusjerte virkeligheten

Det er utseende som fanger oppmerksomheten, men det er personligheten som binder den. Ukjent

Jeg tror alle mennesker lever under ett press, p en eller annen mte. Alle som gjr det vet at det er fryktelig slitsomt. Jeg syntes hvert fall det er veldig slitsomt og leve etter det uoppnelige. Man blir aldri fornyd, aksepterer sjeldent og det er jo klart at det er med p delegge livskvaliteten. En hpls bagatell, en hpls forestilling om et uoppnelig ideale som jager stort og er ekstremt slitsomt.

Haugevis av bilder, fra en boble jeg fler meg s langt i fra og jeg syntes ikke noen om dette. Jeg ser ikke poenget med det, og jeg fler at det finnes en fasit, at det oppgis en fasit p et ideale - et ideale som ikke eksisterer; fordi alt er fake, noe som er svrt trist. Bildene av kroppene i bikiniene jeg bare sikler p, fordi jeg har s lyst til se snn ut. Men av en eller annen grunn fr jeg det ikke til, er det kanskje fordi det er umulig? Jeg mener faktisk at det er enn fasit som lages, som det konstant jages etter.

Jeg liker tro at jeg egentlig ikke blir pvirket, men jeg lyver jo hvis jeg sier at jeg ikke ser det og tenker over det. Jeg vet at det ikke er snn, at bildene ikke gjenspeiler seg med virkeligheten. Men jeg higer allikevel konstant etter det, s en viss pvirkning har det. For disse damene kan da ikke vre ny voksa fra topp til t hver eneste dag, de m da ha en dag i blant der huden er uren, disse damene m da slite litt med bikinilinja de ogs, ha kviser, mensen, trr hud, flisete negler, bl ringer under ya, ja, you name it. Dette gjenspeiler seg ikke i den realiteten jeg kjenner til. Jeg sier ikke at det er feil poste et heldig bilde av seg selv, av maten man spiser eller av klesskapet ditt. Jeg gjr det jo selv. Hele tiden. Vi gjr det jo selv alle sammen.

Jeg er for at man skal trre vise seg frem, at man skal vre stolt av seg selv. For hvis man eier en ferrari, s setter man den vel ikke i garasjen? Men ferrarien kan vre realitet, en retusjert kropp gjenspeiler seg ikke i en virkelighet hvertfall jeg kan kjenne meg igjen i.

Men uansett hvor sterkt vi er i mot denne retusjerte virkeligheten, s tiltrekkes jo av den, gjr vi ikke? S kanskje det er p tide at vi setter ned foten, str opp for oss selv og kan se oss selv i speilet og si: Jeg er sykt bra nok.

For jeg er dritt lei av og diskutere kropp, er ikke du?



____

- Marty