januar 2017

Fargeklatt

______________________________________

Jakke: BikBok
Skjorte: ZARA
Skjørt: Gestuz
Sko: ZARA
Veske: Fretex
Øredobber: H&M

_________________________




Fargeklatt. 

 

// Marty

 

Jeg er homo

Gjesteinnlegg skrevet av Stine

Jeg er samfunnsengasjert, jobber med barn og unge, trener og spiser mat og sover om natten. Jeg har sterke meninger, engasjerer meg for barn og unges rettigheter, for at alle skal bli sett for det de er. Jeg er tilsynelatende helt vanlig, jeg handler ofte på Rema og elsker å gå i joggebukse når jeg er hjemme. Når du ser meg på bussen, butikken eller ute på tur ser jeg helt vanlig ut. Det er noe ved meg du ikke vet, noe du ikke kan se på meg.

Jeg er lesbisk.

Det brenner i sosiale medier om dagen, hvor alle har en mening om denne nye presidenten i  USA. LGBTQ (Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Queer) ? miljøene er bekymret for sin fremtid, kan det nye styresettet gjøre så vi spoles tilbake i tid og mister det steget vi har tatt i retningen av likeverd for alle mennesker. Vi kan ikke si annet enn at vi har kommet langt på denne fronten, på lik linje med psykisk helse, men definitivt ikke langt nok. Vi sier at vi er åpne og uten fordommer, men stemmer dette?

Et lite tankekors er terroren i Paris, hvorfor er noen så sinte på «oss», så sinte at de må drepe. Det er uforståelig for meg.

Hvordan er det egentlig å være «en av dem» i en helt vanlig hverdag, i et vanlig hetrogent hverdags-miljø. Hva er det som gjør at det er vanskelig «å komme ut av skapet» for mange, hva er vi så redde for?

På TV vises det et program om hvordan man blir møtt av de rundt seg når man har klart å åpne skapdøren, ensidig positive reaksjoner. Så hvis man da ikke møtes med disse reaksjonene av de rundt seg er det en enveisbillett til « det er noe galt med meg.»
Det er ikke alle som opplever kun positive reaksjoner når de, etter sin egen indre kamp om å godta seg selv, kommer ut av skapet. Det betyr ikke at det er noe galt med deg for det. Det er mange av oss som har opplevd og daglig opplever varierende reaksjoner fra medborgere.

På TV, i butikker og i majoriteten av samfunnet er det mann og kvinne som er «rett», det er nok ikke bevisst for å undertrykke, men det er det som er vanlig. Reklame for matvarer, så er det mor og far som spiser med sine barn, reklame for smykker kjøper mannen smykke og gir til sin dame.

Reklame for dating-sider, finn rette mann. Ta testen og se hvem som er rett mann for deg.

Jeg googlet ordet «familie», trykket på bilder og ble møtt av mor, far og barn.

Jeg synes faktisk det er litt trist og det gjør mitt ønske om å si noe enda større.

Myte:

«Ja, du vet hun? hun lesbiske?»

Nei, det er ikke slik at alle som er skeive kjenner hverandre, det er som å tro at alle blondiner kjenner hverandre. Myte avlivet!

«Jøss, jammen du ser jo ikke sånn ut?»

I starten følte jeg meg støtt av slike utsagn, men etter hvert ble responsen av det mer humoristiske slaget.

«Nei det er sant, jeg glemte regnbuen min hjemme»

Så legning har ikke nødvendigvis et spesifikt utseende.

«Kjæresten din, hva heter han?»

«Du har samboer, ja hva heter han?»

«Har du ikke kjæreste, nei vi får finne en skikkelig mann til deg?»

Det er ikke grenser for hvor mange spørsmål som blir stilt i den vanlige hverdagen som er utelukkende hetero.

Jeg har levd mange år ute av dette berømte skapet nå, men innser at også jeg har vært med på å undergrave dette, ved å ikke snakke noe særlig om det. Har ikke bevisst skjult det, men har heller ikke vært så åpen om det som jeg burde ha vært.

Jeg skammer meg ikke over den jeg er, men jeg har møtt mange forskjellige reaksjoner når folk er blitt bevisst min legning. Jeg ønsker å vise hvem jeg er, uten å føle at menneskene jeg møter har lagt på meg et filter, som føles dømmende. Jeg vet at mange ganger bunner det ut i uvitenhet, frykt og andre triggere i de andre menneskene.

Da har jeg et råd: spør hvis det er noe du lurer på.

 Jeg er ei feminin jente, noe som gjør det utfordrende fordi det ikke «synes» og noen tror det er en spøk. Det er ingen spøk, det er min identitet, like mye som du er heterofil.

Det er så enkelt av «vi» er like forskjellige som «dere», forelskelse og kjærlighet er nøyaktig det samme. Det er nydelig og ingenting å skamme seg over.

Hvis du møter noen som har en annen legning enn den du selv har, responder aldri til det med «ja, ja men det er jo helt normalt?» da har du allerede egentlig sagt at du synes det er litt unormalt.

Husk også på at dette ikke er et valg, det er slik vi er født.

Mitt ønske er at det ikke skal være noen som skal være redd for å være seg selv, snakke med noen om hvordan de føler det eller har det inni seg. Uansett hva det måtte være.

Kanskje med dette kan alle bli litt mer bevisst, hvordan vi snakker til hverandre og andre mennesker, hva vi viser som «normalen.»

Be proud, be you!

 





 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram: Martinehalv
Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty

 

 

Ytrefilet


 

Haha, tidenes overskrift eller? Det er en god grunn, og det er jeg har spist tidenes mandagsmiddag. ASSA, hello. Nå sitter jeg godt plantet hjemme foran TVen, jobber litt og surrer. Det er faktisk noe av det beste jeg vet. Det å bare være, skrive litt og nyte. Det er helt fantastisk! Jeg føler egentlig at denne dagen har vært sikkelig lite produktiv, til tross for at den egentlig har det. Jeg har hatt hjemmekontor idag, så jeg sto opp og spiste frokost før jeg dro for å trente. Jeg må faktisk le litt, for jeg hadde gått inn på Elixia i det jeg så det tikket inn med nyhetsvarsler om at homofilt ekteskap nå er lov i kirken. Jeg snudde i døren og kjørte hjem for å skrive. Vanligvis hadde det vært en dårlig unnskyldning for å slippe trening, men ikke idag. Etter at jeg hadde skrevet innlegget dro jeg faktisk tilbake!

Jeg har fått gjort litt hjemme idag, og føler at ting er på stell. MEN! Det beste med hele denne dagen har altså vært middagen. Jeg vet at mandag betyr fisk for mange, men ikke her i huset. Vi stekte en diiiiger ytrefilet, poteter, grønnsaker og masse digg saus. Jeg er faktisk en av de som mener at man kan bli lykkelig av mat, i hvert fall for et øyeblikk. 

// Marty

Størst av alt er kjærligheten

Som heterofil, 19 år og åpensinnet er jeg svært positiv til at Den Norske Kirke nå går inn for at homofile skal få gifte seg i kirken og at de nå har vedtatt en ny liturgi. Jeg er glad. Jeg er glad fordi jeg mener at Norge har kommet et steg videre. Jeg er glad for at vi sakte men sikkert beveger oss i riktig retning. At vi sakte men sikkert fjerner skillene vi har, og for at homofile og lesbiske endelig kan gifte seg i kirken. 

Jeg har nemlig sluttet å undre på hvem som er mannen i forholdet når jeg møter lesbiske kvinner, og jeg har sluttet og lure på hvem som er kvinnen i forholdet mellom to homofile menn. 

Jeg har sluttet fordi jeg har innsett at det ikke er et spørsmål om hvem som er hva, men om hvem som elsker hvem. 

Jeg har sluttet å undre på hvem som er mor, eller hvem som er far når jeg møter et homofilt par. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror at et barn må ha en mor og en far for å voksne opp under stabile rammer. 

Jeg har sluttet å undre på hvorfor de lesbiske er så feminine. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror det er en bruksanvisning på oss mennesker, og at du ikke trenger sæggebukser og ha kort hår. 

Jeg har sluttet å rope ut hvor kult jeg syntes det er, når noen annerkjenner sin legning. 

Jeg har sluttet fordi for meg er dette vanlig. For meg er disse menneskene noen jeg er glad i, jobber med, møter på butikken eller på trening - de er bare homo, og jeg syntes det er helt greit. 

Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har mer rett til å elske, være lykkelig og leve livet - med den jeg ønsker, enn hvilken som helst annen person. 

For størst av alt er kjærligheten. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 



 

 

// Marty

Gyllent glis


 

Akkurat nå har jeg det så sinnsykt bra og det er så skummelt. Det er så godt. Og det er så vondt. Jeg er ikke bekymret. Akkurat i dag er jeg SÅ jævelig glad liksom. Er det mulig? Er det greit? Det er klart det er greit. Jeg må skjønne at det er ganske kult å ha det bra, og at det er godt. Ikke bare vondt. Det er mulig du ikke forstår noe som helst, men det gjør jeg og det er det som betyr noe. Det som betyr noe er at jeg ikke har kjent klumpen i brystet på noen dager, og jeg kan ikke huske sist. Eller jo, nå lyver jeg. Bloggen kan ikke huske sist, fordi jeg ikke fortalte om sist jeg var i kjelleren. Fordi jeg bare kjørte på og latet som ingenting. En dag skal jeg fortelle om det, akkurat som alt annet jeg ikke forteller. Men for meg er det ganske stort å fortelle at jeg er sikkelig glad akkurat nå. 

Jeg har energi til å være blid, glad og i dag tenkte jeg ikke over at jeg var tjukk i speilet. Faen så deilig. 

Jeg er redd for at klumpen er tilbake i morgen, men akkurat nå skal jeg ikke tenke på det. Akkurat nå skal jeg bare ha det fint. 

 

// Marty 

Søndagsfrokost

Hva slår vel pannekaker til frokost? Jeg er ikke mye flink på kjøkkenet, og bruker helst minst mulig tid der. Samtidig er jeg opptatt av å spise god og næringsrik mat, og får titt og ofte innfall av å prøve noe nytt. En ting jeg ikke kommer foruten er pannekaker. Jeg elsker pannekaker, og kan spise pannekaker både til frokost, lunsj og middag. Har du noen gang smakt pannekaker med bacon? Det anbefales på det sterkeste, og selvfølgelig med jordbær og is... 

Jeg skal hvert fall lage meg pannekaker til frokost i dag, og hvis det frister så sjekk ut denne oppskriften:

(Jeg følger denne oppskriften, men ikke så nøyaktig. Jeg tar det som regel på øyemål) 

♥ 4 stk egg

♥ 2 ½ dl sammalt hvete, fin

♥ 1 dl lettkokt havregryn

♥ 1 l ekstra lett melk

♥ 3 ½ dl hvetemel

♥ ½ ts salt

♥ 2 ss smeltet smør eller olje

♥ Litt sukrin 

♥ 1 ss cottage cheese 

 

Happy meal. 




 

// Marty 

 

 

Horegenseren

__________________________

Jakke: Vila
Genser: Fransa
Bukse: Floyd
Sko: Zara
Veske: Morena HER
Belte: Gucci
_____________________________________________



Sporty lørdag kombinert med print. 
Eller horegenser. 


Jeg elsker å kle meg komfortabelt! Jeg er en av de som mener at det ikke er verdt å kle seg i noe som ikke er vel å ha på seg. Hvis ikke man skal på galla, da kan godt antrekket være så ubehagelig som det vil! Men hvor ofte er man det? Komfortabelt i mitt hode betyr sporty, men dette antrekket kunne fort vært røffet opp med en par pumps, en skinnjakke eller blazer. 

Jeg er nødt til å le litt, for jeg hadde på meg denne genseren tidligere denne uken også, og fikk en anonym melding om at det liknet på en horegenser. HALLO. Hvor langt eller kort har vi egentlig kommet? For det første syntes jeg at det er skremmende at noen bruker det som et utrykk i 2017, og for det andre syntes jeg at det er ganske frekt. Er det ikke egentlig det? Hva skal det egentlig bety? Jeg er så lei av at folk misbruker ord som det og ikke minst av at man ikke skal kunne gå med hva man vil. Vel, i dag skal jeg sprade rundt i HOREgenseren min, og være sjukt fornøyd. 

Og du som skrev det, du kan godt få låne den. 

- I'm wearing what i feeling fabulous in - 

// Marty



 

Jenta til høyre

Som medmennesker har vi et stort ansvar, ikke bare ovenfor oss selv, men for andre. Akkurat idag, så snakker jeg ikke om ansvaret ovenfor klimaendringene, flyktningskrisen eller dopinganklager til våre kjære idrettsutøvere. I dag vil jeg snakke om ansvaret som handler om å se hverandre og akseptere hverandre.
Vi snakker om utseendepress, karakterpress og forventningspress, samtidig som vi stadig jakter etter syndebukker. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt stilt spørsmålet om hvem jeg tror har skylden for presset jeg føler. Presset jeg føler på å være uoppnåelig. Perfekt. Det hender vi peker ut syndebukker, før vi plutselig finner nye. Nye mennesker å legge skylden på, fordi vi føler det sånn som vi gjør. Men hvem har egentlig skyld i hvordan jeg føler det? 

Jeg tror det er deg og meg. Jeg vet det er en klisje og si at jeg har ansvar for min egen lykke, men hvis jeg ikke klarer å skape min egen - Betyr det at jeg må ødelegge andres? 

Vi mennesker er altfor dårlig til å se hverandre. Vi er altfor dårlig til å unne hverandre godt. Vi er altfor dårlige til å forstå. For hvor ofte tar vi oss egentlig tid til å se noen av de menneskene vi er glade i? Fortelle de at vi bryr oss, er glade i de og spørre hvordan det går. Hvor ofte tar vi oss egentlig tid til å feire og oppleve med menneskene vi er glade i? 

Vi mennesker er mye flinkere til å lete frem det negative fremfor det positive. Vi er flinke til å finne feil, både hos oss selv og hos andre, og altfor ofte ønsker vi å fremheve oss selv ved å rakke ned på andre. Det er som om vi glemmer å hente ut det beste i hverandre, og at vi heller ønsker at sidemannen skal feile. For verdiene som handler om å ivareta og se, akseptere og glede seg er altfor sjeldent å se. Vi har laget oss en "Være best" mentalitet, og vi glemmer at livet og dagene er en reise, og ikke en konkurranse. For vi konkurrer i alt, vi konkurrer i å se best ut, ha det best, ha det flottest, og ha føle seg best. Samtidig som at vi av og til konkurrerer i å ha det verst. 

Vi finner feil hos alle. Det er rart hvor flinke vi er til å studere alle andre og finne feil, når så få av oss klarer å akseptere det vi selv har å jobbe med i speilet. Vi vet hvor vondt det gjør å ikke føle oss tilstrekkelige, flinke nok og bra nok, så det er vel kanskje på tide at vi slutter å la andre føle på det samme? 

I går fortalte jeg noen av de menneskene jeg setter stor pris på at jeg er glad i de, og alle sammen svarte med å spørre om det gikk bra, og om alt var som det skal. Har vi virkelig tullet oss så langt inn i denne gråsonen at det å være medmenneske er unaturlig for de rundt oss? Det er på tide at vi løfter blikket, begynner å se hverandre. Vi er alle med på å skape det samfunnet vi lever i, og vi har faktisk et ansvar når det kommer til hvordan det skal og burde være. Hvordan vi vil ha det. Vi må slutte å klage på rammene som er, når vi velger å leve etter de. 

Vi må begynne å se hverandre, akseptere hverandre og slutte å lete etter feil. Jeg er ikke perfekt, og jeg blir ikke mer perfekt av å lete etter feil oss andre, eller være opptatt av å fremme meg selv. Vi må begynne å se ut og opp av våre selvdyrkede bobler full av prestasjoner og jag. Først da kan vi begynne å akseptere oss selv, og sidemannen. 

Livet mitt er ganske godt oppsummert på disse to bildene, og jeg tror ikke mine kritikere dømmer jenta til høyre på samme måte
som med jenta til venstre. Jenta til høyre er hvert fall veldig trøtt av å strebe etter noe hun ikke klarer å være. 



 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty



 

Jeg er med i nytt program!



Innspilling

Det skjer mye spennende i kulissene om dagen og jeg stortrives. Dagene flyr av gårde og er aldri kjedelige. Når man har mange prosjekter på gang er det alltid sånn at noen blir noe av, mens andre ikke. Det gjør ingenting at det er sånn, for alt handler om læring, erfaring og mestring. Bloggen går bra om dagen, og jeg elsker å ha den. Bloggen er som mitt eget lille verktøy der jeg deler tanker og meninger. Det er rart hvordan bloggen og Martine er to forskjellige personer. For Martine som kryper opp i sofaen en sen fredagskveld og Martine som står foran hundrevis, og tusenvis av mennesker og prater er forskjellige. Samtidig som det er en og samme person. Det er som å være veldig liten og veldig stor på en og samme tid! 

For noen uker siden dro jeg med meg broren min på innspillingen sammen med TV 3 for å spille inn en episode av Ærlige Norge, og det var SÅ gøy. Ærlige Norge er et program der man blir lenket fast i en løgndetektor og blir stilt spørsmål der man er nødt til å svare ærlig. Jeg ble sikkelig grilla, og det gjorde absolutt broren min også! Vi hadde laget spørsmål til hverandre, samtidig som et panel stilte en haug av crazy spørsmål! Jeg kommer til å dele episoden her på bloggen, men jeg er ikke helt sikker på hvilken dato den kommer. Stor stas!

 

// Marty 

Green


_____________________________________
Jakke: La redoute
Genser: H&M
Bukse: Selected Femme
Sko: Tamaris
Vekse: Beck Søndergaard
Skjerf: Fretex

______________________

 

Jeg har lagt min elsk på fargen grønn. Jeg syntes den er så elegant samtidig som den er enkel å kle opp tøft. Skinnbuksene mine er et av mine favorittplagg, og de er HELT rå. Jeg mener at alle kvinner behøver en skinnbukse i klesskapet sitt, for det kler absolutt alle, samtidig som det aldri slår feil. Hettegenseren har virkelig kommet inn i motebildet igjen, og etter å ha vært på innkjøp med 2NDDAY tidligere i uken har jeg allerede skrevet opp noen favoritter som kommer til sommeren! Jeg gleder meg til å kunne kombinere enkle hettegensere med shorts, skjørt og bare ben. 

// Marty





 

Lengsel

Jeg finner ikke riktig ord som kan beskrive været som er ute nå. Tåketegråttæsj. Jeg sitter og scroller gjennom bilder på macen, og har sittet altfor lenge å tittet på bildene fra i sommer. De dagene er det lett å beskrive, fordi de dagene var så klare, lette og varme. Gode. Jeg elsker sommer. Jeg har alltid lurt på om jeg hadde vært like glad i sommeren hvis det hadde vært sommer året rundt, og jeg tror faktisk det altså. Kanskje bortsett fra desember? 




Er ikke sommeren fin?




Finefinefinefinefinefinefinefinesommeren.

Sommeren har sin egne sjarm, eller. Hver eneste årstiden har vel egentlig det. Sommeren byr bare på så mye mer! 

// Marty



 

Feminist, jeg?

Det hender jeg får spørsmål om jeg er feminist. Jeg flirer og svarer at "nei, tja... Hvem er ikke litt feminist?"

Men så slår det meg senere at: Herregud. Det er da sinnsykt mange som ikke er "litt feminist."

Det finnes da sinnsykt mange som syntes denne reklamen som skal selge burger, er sinnsykt bra. Altså pupp og burger på ett bilde - halleluja. 

 


Bildekilde

Det er derimot sjelden noen spør meg om jeg er skiskytterentusiast. Noe jeg dessverre ikke er, men vet at mange andre er. Det er jo klart da at denne sportsnyheten er sinnsykt interessant, spesielt når kvinnelandslaget i fotball har spilt landskamp, og ikke dreit seg ut eller hadde en puppeglipp. 

 


Bildekilde

 

Hvis "ikkefeministene" har behov for en botoxguide, lurer på hvordan magen skal bli flat og ikke minst!!!! hvordan du skal få sprettrumpe. 

 


Bildekilde

 

Fordi "slik lurer du jentene" artikler lærer deg om hvordan du skal lure med deg damene hjem fra byen. Damer: husk sykkelbukse under kjolen, det er livsfarlig med en truse som på dette bilde. 

 


bildekilde
 

Om jeg er feminist? Neineinei, jeg er kun ute etter å kjøpe meg en bruktbil. 

 

bildekilde

 

Det er jo viktig å huske på at gutter og jenter må lære seg forskjellige sanger og IKKE MINST gå på potta forskjellig. 

 


Bildekilde
 

Tar du på deg dette undertøyet får du automatisk "The perfect body". 

 


Bildekilde 

 

Det er helt naturlig at de kvinnelige ansatte går toppløse på jobb, mannfolka derimot....



Bildekilde
 

Vi må jo ikke glemme skokjeden Bianco som denne uken forsøkte seg som en versting med påstander om at kvinner fortjener mer enn menn, fordi det er dyrere å være kvinne. Fordi frisørbesøk og undertøy er dyrere for damer. 


Bildekilde

 

Også har vi jo meg da.... Som fisker og skryter av sjelefreden, samtidig som jeg og rumpa mi prøver å fiske etter likes på Instagram. 

Mission completed.


 

Feminist? Ja. 

Ikke på grunn av rumpa så klart. (Kun ett svakt øyeblikk) 

 

Les også: Mislykket feminisme 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty

 

 

NOK.

I dag er jeg nødt til å slenge meg på min kjære Kristin Gjelsvik som igjen går ut for å ta kampen mot et utseendefiksert medie-Norge og føler seg alene. Kristin er en del år eldre enn meg, men samtidig så kjemper vi samme kamp. Vi kjemper samme kamp om at det en dag skal være greit å være seg selv, at det en dag skal føles kult å bære den kroppen man er gitt og at man en dag skal være fornøyd. Jeg vet at vi har en vanvittig lang vei å gå, og at det kanskje er umulig å bli helt fornøyd - Men betyr det at vi ikke skal prøve? Betyr det at vi skal fortsette å oppfordre til å forandre på seg selv, informere om tiltak du kan gjøre for å bli mer fornøyd med deg selv og drive videre på den seksualiserende trenden vi har satt oss fast i? 

Jeg er medlem av flere sminkegrupper på Facebook. I flere av disse gruppene er det tusenvis av unge som er medlemmer. Det diskuteres alt fra frakt på varer man ønsker å bestille, hvilke mascaraer som er best og hvor mye volum man burde putte i leppene sine. Egentlig har jeg lyst til å boikotte det hele, fordi jeg personlig merker at jeg blir påvirket. Verken frakt på varer eller mascara påvirker meg stort, men at det er så enkelt å endre på utseende sitt. At det er så lite som skal til for å bli fornøyd. Men jeg har tidligere prøvd meg på "hvis jeg er tynn" er jeg perfekt-tanken, og det fungerer jo dårlig. 

Samtidig viser mange av de som er medlemmer av disse gruppene fortvilelse når det postes videoer av jenter ned i barneskolealder og yngre som sminker seg, og jeg lurer på om man glemmer at mange av disse er med i de samme gruppene og at de får med seg de samme innleggene som meg? 

Vi er faktisk på et punkt nå der det er nok. Der flere og flere kaster seg på trenden om å endre på seg selv, og jeg kan ikke akseptere det. Jeg klarer ikke å syntes at det er greit. Jeg klarer ikke akseptere at jenter som er like gamle som meg syntes det er greit å få større lepper og fylle kinnbena som om det skulle være like normalt som det er å spise lunsj. Samfunnet vårt har ikke råd til at botox skal være en typisk lunsjbehandling. 

Flere av Norges største bloggere skriver åpent om vekt, utseende og behandlinger, og det er skremmende at det selger så godt som det gjør. Media elsker det, og de ser de samme klikkene og pengene som disse kyniske bloggerne gjør. For du er kynisk når du åpenlyst deler bilder av nyopererte rumper og nypressa lepper med tanke på klikk. Det handler nemlig ikke om ærlighet, om at man ønsker å være ærlig om at man endrer på seg selv - For det er det samme som å fortelle at man ikke er bra nok, og at det er grunnen til at man endrer sitt eget utseende. 

Det er faktisk nok, og det er på tide at vi tar hodet ut av den perfekte boblen vår og våkner opp. Det handler om oss selv, og ikke minst neste generasjon. Hvis vi syntes det er så tøft, tenk da på hvordan neste generasjon vil få det. Det er nok nå, og vi må sette ned foten. Vi må slutte å tro at mindre brystvorter gjør oss lykkeligere, at større rumper gjør oss lykkeligere og at høyere kinnben gjør oss lykkeligere. For den eneste som kan skape vår lykke er oss selv, og den lykken kommer ikke før vi lærer oss å elske og akseptere den vi faktisk er. Og den vi faktisk er, er ikke den personen vi har valgt å endre på. 

Det er så sykt mye kulere å ha det bra, enn perfekt. 




 

Følg meg gjerne: 

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 


 

Takk for at du tar kampen Kristin. 

 

// Marty 

 

GREYWHITE

____________________________________________

Jakke: H&M
Hettegenser: H&M
Bukse: Zara
Sko: Nelly
Veske: Lånt
Øredobber: Lånt
Solbriller: Urban Outfitters

________________________________






GREYWHITE



 

Mislykket feminisme

La oss gå rett på sak. Det er lenge siden jeg har følt meg så tråkket på som jeg gjorde etter å ha sett Bianco sin nyeste reklamefilm på vei hjem i går ettermiddag. Det er lenge siden jeg har følt meg så tråkket på, latterliggjort og sett ned på. For hvis reklamen gjør et forsøk på å fremme femininitet, integritet og selvstendighet kjenner jeg at jeg faktisk kun har lyst til å spy. 

Slagordet til kampanjen lyder som følger: "Fashion is expressing yourself. And what every stylish woman is expressing is that equal pay is not enough" og kampanjefilmen viser frem sinte kvinner, med lekre sko, som prøver å fremme et budskap om at likelønn ikke gjelder overalt, og at det er urettferdig - Fordi kvinner fortjener mer. Fordi det koster mer å være kvinne. Men i en kamp om likestilling, like rettigheter og likelønn vil jeg tørre å påstå at Bianco tråkker rimelig feil. Faktisk katastrofalt feil. De benytter seg også av hashtaggen #WOMENNEEDMORE og min indre feminist blir oppriktig provosert. 

Min indre feminist blir provosert fordi fremstillingen av kvinner mislykkes. Fremstillingen mislykkes fordi filmen sier at vi kvinner ikke er sinte nok til å kjempe for våre rettigheter om å ha mer, og presenterer sinte kvinner som ødelegger og knuser ting i aggresjon.  Fordi stemmen i filmen sier at vi betaler mer for å gå til frisøren enn menn, fordi trusene mine er dyrere enn gutta sine og at vi trenger bedre sko. Dette er ikke feminisme, dette er diskriminering. Det er ikke den kampen vi går i tog for, den kampen vi kjemper og den kampen vi aldri må slutte å kjempe. Da har dere misforstått Bianco. 

Når vi først er inne på rettigheter og behov, vil jeg benytte muligheten til å si at jeg da antar at dere betaler produksjonsarbeiderne deres en lønn som tillater de gode liv, til å kunne utdanne seg og kjempe for den virkelige feminismen sammen med oss som virkelig ønsker like rettigheter. Jeg håper dere ikke med vilje prøver å såre den feministiske kampen om likelønn, selv om dere klarer det. I mine øyne er nemlig det å fremstille voldsomme kvinner som ikke er fornøyd med likestillingen veldig i mot sin hensikt. 

Jeg føler det er ironisk når kapitalismen forsøker å tjene penger på feminismen. 

Jeg tror forresten at jeg begynner med herretruser hvis den feministiske kampen handler om for dyrt undertøy. 

Her bomma dere Bianco. Grovt.
 

Follow me:

Facebook HERE
Instagram HERE
Snapchat: Martinehalvs 


 

Translate: 

Let´s just cut straight to the point. It´s been a long time since I´ve felt as stepped on as I did after having seen Bianco´s latest ad on my way home yesterday. It?s been a long time since I´ve felt as stepped on, humiliated and looked down upon. If this ad is, in all seriousness, attempting to promote femininity, integrity and independence, I might just vomit. The slogan is as follows: "Fashion is expressing yourself. And what every stylish woman is expressing is that equal pay is not enough", and the ad shows angry women in fancy shoes, who?re trying to promote a message that equal pay isn´t a given, and that this isn´t fair. Because women deserve more. Because it costs more to be a woman.
However, in the battle towards equality, equal rights and equal pay, I´d say Bianco has missed the mark, and that by a long shot. They are using the hashtag #womenneedmore, and my inner feminist wants to scream. My inner feminist wants to scream because ad tells us that we, as women are gutless. We´re not angry enough to fight for our rights, our right for more. To set an example as to how we should be, the movie depicts women who are destroying and vandalizing things in anger, while the narrator are telling us how getting our hair done cost more than for men, how our underwear is pricier and that we need better shoes. This isn´t feminism. This is discrimination. This is not what we march for, the fight we are continuously fighting, the fight we can´t and wont stop fighting. Dear Bianco, if you think this is feminism, you´ve completely misunderstood.

While we´re talking about needs and rights, I´d like to take the opportunity to say that I assume you are paying your factory works a wage that allows them to live happy and safe lives, that allows them to get an education, and that allows them to fight for the real feminism, together with the rest of us, that want actual, proper equal rights. I hope you didn´t intend to hurt the feminist fight towards equal pay on purpose, even though that´s exactly what you did. In my opinion, displaying aggressive women outraging due to inequality greatly defeats its purpose.

I feel like it´s a bit ironic whenever capitalism is trying to make money off of feminism. And for the record, I think I´ll start wearing men´s underwear if the fight for feminism actually means fighting against expensive lingerie.

You screwed up Bianco. Big time.

Selvdiagnotisering

Jeg googler dårlige dager. Jeg er nysgjerrig på hva som dukker opp. Lite overraskende dukker det opp noen artikler fra noen kvinnemagasiner som forteller om de vanligste tegnene på depresjon. Det dukker også opp artikler fra treningsbloggere om at det ikke finnes dårlige dager. Bullshit, tenker jeg. Det er klart det finnes dårlige dager. Hvem har vel ikke hatt en dårlig dag? Mens jeg sitter og tenker det slår det meg hvor lett vi faktisk blander dårlige dager med psykisk helse.

Psykisk helse har den siste tiden blitt satt mer og mer på dagsordenen, noe som er viktig, på tide og nødvendig. Det er med på å skape en samfunnsaksept og åpenhet vi tidligere ikke har hatt. 

Det er med stor fare at jeg tråkker noen på tærne, og at et håpløst innlegg fra en smådeprimert nittenåring passer dårlig mellom debatter om Donald Trump og antrekkene til Melanie Trump. Men det er akkurat her det ligger. For den smådeprimerte nittenåringen er ikke deprimert. Hun bare sier det. Jeg bare sier det. Betyr det at jeg misbruker det? Jeg vet ikke. Jeg syntes hvert fall at seriøsiteten forsvinner. 

Jeg googler selvdiagnostisering. Noe av det første som slår meg er "har jeg asperger, eller er jeg bare sinnsykt tilbakestående"? "Er jeg deprimert"? Jeg rynker på nesen. I enkelte anonyme forumer har enkelte blitt diagnotisert av andre, med både bipolar lidelse og angst. Noen skriver at det er helt vanlig å ha angst. Jeg rynker enda mer på nesen. Har psykiske lidelser blitt så akseptert at det er vanlig å ha angst? Har jeg angst?

Tilbake til dårlige dager.

Jeg googler "jeg vil ikke stå opp om morgenen, er jeg deprimert", og på få sekunder har en rekke sider for depresjon informert meg om at det er et av symptomene på å være deprimert. Jeg leser enda litt nærmere, og blir informert med at dårlig selvtillit kan være et tegn. Og at dårlig søvn kan være det. Faen. Et lite øyeblikk føler jeg at jeg er overbevist. 

Jeg vet hva psykisk helse er. Fra jeg var liten til nå har jeg blitt presentert for psykisk helse. Ofte ubevisst. Jeg har nemlig sett den psykiske helsen på nært hold flere ganger, hørt mennesker tulle med den og av og til hilst på den. Den psykiske helsen har fulgt meg, og det er antakeligvis ikke så rart med tanke på at vi alle har en psykisk helse. 

Men har det blitt vanlig å ha en psykisk lidelse? Jeg forstår at antall tilfeller øker sammen med bevisstgjøringen og fokuset, og anklagelsen gjelder ikke de som oppriktig har en psykisk lidelse eller de som sliter psykisk. Men skille mellom psykiske lidelser og dårlige dager har kanskje blitt for smalt. 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs

// Marty

 

short hair - don't care

- Sponset behandling av Centrum Frisør Nesodden -

ÆÆÆÆH! Jeg har klipt av meg alt håret. Det føles hvert fall sånn. Jeg dro til frisøren min og ga hun rimelig frie tøyler med tanke på frisyre. Det betydde mange hakk utenfor min egen komfortsone, men det ble SÅ KUUULT. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen, men syntes at håret gir et mye tøffere og voksent utrykk. Jeg gjorde noe av det samme rett før sommerferien i fjor, men jeg har aldri vært så kort på håret som jeg er nå. Jeg tviholder på min egen farge i og med at jeg liker den veldig godt, og lengden vokser jo ut igjen. Tidligere har jeg satt håret i en dott, hestehale eller latt det henge, men nå må jeg faktisk fikse håret. Jeg sitter på nettet og søker på frisyrer og titter, samtidig som jeg prøver meg frem selv. Det er uvant og absolutt en vanesak. Men jeg er faktisk ganske stolt av at jeg turte, og jeg digger det!

// Marty


 

Kaputt




 

Er det virkelig mulig å være så kaputt etter en dag der det ikke har skjedd noen ting? Eller, jeg lyver litt. For jeg klarer ikke å gjøre noen ting. Jeg får smålig panikk når det for en gang skyld står ingenting på kalenderen. Jeg sov lenge i dag og ble liggende å tenke på hva jeg skulle fylle dagen med. Kanskje jeg skulle arrangere middagsselskap, rydde i hele klesskapet mitt, dra til syden eller til mars? Det er nesten så ille, og håpløst. Men til tross for stress over at det ikke skjer noen ting har jeg vasket leiligheten, lagd middag og sett lillesøster spille håndballkamp. Så dagen har blitt fylt allikevel! Denne helgen har vært sikkelig fin og jeg er super happy. Det er en god følelse å ha det bra. Sikkelig digg faktisk. Nå skal jeg se ferdig Farmen, som jeg har fått totalt dilla på. Jeg har aldri sett en episode av Farmen tidligere, men nå er jeg helt avhengig. Jeg håper Jarl drar hjem. Er det lov å si? 

Spiller ingen rolle, jeg er glad.

// Marty 

Jeg er lei kritikk av bloggere

"Rett nedenfor er det en bloggoverskrift som sier «Hvorfor du IKKE bør skippe ansiktsvasken om morgenen». Da tenker jeg at dette sikkert også er noe som flyktningene kan ha nytte av ? sminketips og slike ting er det nok smått med når man bor i flyktningleir. I Irak er det sikkert ikke lett å få tak i Make Up Your Mind Microfibervotter som raskt og enkelt fjerner rensekrem, skrubb eller maske samtidig som porene renses og huden får en mild eksfoliering"

Jeg vet ikke om jeg skal begynne innlegget med kjære, eller om jeg skal la være. Flere har jo den siste tiden konstatert at artikler og innlegg som starter med kjære er en dårlig hersketeknikk. Eller en bra. Alt ettersom. 

I dag morges våknet jeg opp til en artikkel i Facebookfeeden som var skrevet av forfatter Dagfinn Nordbø, du kan lese den HER. Artikkelen omhandlet Komikerfrue, rosablogging og flyktninger. Alt hva man får presset inn en artikkel jeg anser som kritisk. For med underoverskrifter som "Mange fine bilder", "Ansiktsvask" og "Enkelt og klart språk" vitner det om seriøsiteten til innlegget. Ikke kvaliteten, for den er god. Innlegget treffer akkurat de Nordbø ønsker å nå. 

Dagfinn Nordbø stiller spørsmål rundt Marna Haugen aka Komikerfrue sitt opphold i Nord-Irak, og han sitter antakeligvis igjen med like mange spørsmål etter bloggerens flyktningsbesøk som jeg gjør etter å ha lest hans innlegg. For hva vil en oppegående, middelaldrende forfatter frem til med å gjør narr av rosabloggere, eller Marna Haugen som er en god voksen oppegående kvinne. Er det et lett mål? 

Stilles yrkene som forfatter og blogger opp mot hverandre? Jeg er nemlig lei av kritikk av bloggere, om man er enig eller uenig. 

Komikerfrue er ikke den eneste bloggeren som har vært på det vi kan anse som veldedighetsbesøk den siste tiden. Man kan selvfølgelig diskutere om bloggeren gjør det for å oppnå klikk, empati og PR. Samtidig så syntes jeg vi skal la være å blande flyktningskrisen med PR. Hvert fall ikke så åpenlyst. 

Spørsmålet mitt er egentlig hva (du) Dagfinn Nordbø vil frem til, hva du ønsker å belyse og sette fokus på. Jeg vet ikke om du forteller om at du i utgangspunktet ytrer en frustrasjon rundt at Donald Trump og Sophie Elise styrer media, eller om du kun er ute etter å latterliggjøre. Jeg klarer nemlig ikke helt bestemme meg.
Til en viss grad er jeg enig, og vi er alle klar over at ansiktsvasker ikke redder verden - Men det gjør heller ikke en oppegående mann, som skriver om noen som faktisk setter fokus på det vi kan anse som viktig etter et God Kveld Norge innslag en lørdagskveld. 

For er det ikke bedre å gjøre noe, enn å sitte på internett og ønske at flest mulig skal være enig med deg i at de som prøver muligens feiler? 
 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

 

Hils på Johannes, han har CP

Jeg vil du skal hilse på Johannes.


 

Johannes er kompisen min og Johannes har CP. Cerebral parese. Jeg skal ikke skryte Johannes opp i skyene, selvom han fortjener det. Jeg vil ikke skrive at Johannes en helt normal fyr og at han er helt oppegående. For meg er nemlig det er selvfølge. Johannes er en kul fyr. Han sender meg meldinger og spør hvordan jeg har det, og jeg en inspirert av det han gjør. Ikke over det han gjør med diagnosen sin, men det Johannes gjør som menneske. Han inspirerer meg, og ikke fordi han har begrensede muligheter, men fordi han skaper seg muligheter ved å jobbe dedikert og hardt. Han får meg til å le, og jeg ler ikke fordi jeg syntes synd på han, men fordi han er morsom. Fordi Johannes er en kompis. Fordi Johannes har lyst til å bli journalist. Fordi Johannes er en god samtalepartner. Johannes er ikke fordomsfull, og det er fordi han ofte opplever fordommer selv. 

Forskjellen på meg og Johannes er at Johannes trenger en assistent. Han trenger ekstra støtte. Men han trenger ikke det fordi han ikke vil få det til, men fordi han er avhengig av det grunnet diagnosen sin. Johannes trenger hjelp til å gå på do, men det betyr ikke at Johannes er svakere enn meg. Johannes har lyst på kjæreste, for han har ikke noen mindre behov enn meg. 

Jeg er lei av å høre på at folk snakker nedlatende om andre. Jeg er lei av at noen av oss tillater å rakke ned på mennesker på grunnlag av sykdommer, skader og livssituasjoner. Jeg er møkk lei. Hva gir oss lov til å rakke ned på andre? Hva gir oss lov til å være fulle av fordommer? Hva gir oss lov til å gå rett forbi, uten å hjelpe? 

Vi er opptatt av å hjelpe, vi poster statuser fulle av selvskryt på sosiale medier og oppfordrer til å bidra for et bedre samfunn og en bedre verden - Men det er på tide at vi ser opp, går i oss selv og at vi faktisk gjør det. Jeg er lei av at barn ned i barnehagealder harselerer med ord som CP og Downs, fordi det betraktes som en svakhet og en feil av de som oppdrar dem.

Det handler ikke om at Johannes trenger empati og støtte, men at Johannes fortjener å bli behandlet med respekt, at Johannes fortjener å bli satt pris på og at Johannes er like mye verdt som meg, og som deg. 

Johannes er ingen byrde, Johannes er Johannes - Og han er sikkelig ålreit. 

 

Johannes er også på Facebook HER

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty 

 

 

Takknemlig

Tusen takk for alle gratulasjoner i går. Jeg er takknemlig og ikke minst rørt. Jeg syntes det er så rart med bursdager, og spesielt min egen. Jeg lurer på hvor mange år det går før jeg slutter og syntes det er gøy å bli eldre. Jeg vet egentlig ikke om jeg syntes det er gøy nå heller. Samtidig er det rart å se tilbake og se hvor mye jeg faktisk har vokst. Dagene går så fort, årene går så fort, og samtidig så sakte. Men, jeg skal faktisk ikke klage på at jeg blir eldre, for jeg er faktisk heldig som gjør det. 

Vi har vært hjemme hos mamma og pappa noen dager, så i dag går til å vaske leiligheten, handle, jobbe og få litt orden. Syntes jeg vasker hele tiden jeg, men det blir jo altså så fort skittent. Er det bare jeg som syntes det? Jeg fikk faktisk spørsmål om hvorfor jeg ikke skaffet meg vaskehjelp her om dagen, og helt ærlig... Hva skal jeg med det? Jeg har jo C :) Neida, joda. Men jeg klarer fint å holde styr i mine egne saker foreløpig hvert fall! 

Igjen, tusen takk for alle hyggelige meldinger! 

Et litta TB.



 

// Marty

HIS





_______________________________________________

Jakke: Dressmann
Skjorte: Fretex
Bukse: 2NDDAY
Sko: Din Sko
Veske: Lånt
Øredobber: H&M

_____________________________



 



 

Jeg er en av de som mener at jeg ikke har noe å ha på meg, til tross for at klesskapet er fullt. Jeg er opptatt av et variert, stilrent og enkelt klesskap. Samtidig vil jeg ha noen plagg som er unike og som skiller seg ut. De dagene jeg påstår at jeg ikke har noe å ha på sniker jeg meg ofte inn i enten pappa, storebror eller kjæresten sitt klesskap. Det fungerer alltid! Gutta har så mange kule skjorter, store t-shorter og digge boyfriendjeans. 

Jeg har faktisk kjøpt min egen herreskjorte og jeg elsker den. Jeg kjøpte den helt enkelt på Fretex, og den passer til enkel hverdag og til fest. Jeg kombinerer den med skjørt, skinnkvaliteter og enkle jeans. I dag har jeg også rappet til meg denne maskuline herrefrakken fra kjæresten sin klesskap! 

Gutta kan å kle seg. Og vi kan alltids låne både noen plagg og stiltips! 

// Marty

Kylie Jenner vs. Meg

Jeg er flott.

Jeg er unik.

Jeg er bra nok.

Jeg er tøff.

Jeg er morsom. 

Jeg er sterk. 

Jeg vet at dama til venstre er et stort forbilde for mange og at hun i mange sine øyne fremstår perfekt. Jeg vil ikke kritisere henne, for vi har plass til alle farger, fasonger og kroppsvalg i vårt samfunn. Samtidig så syntes jeg det skal være like greit å vise seg frem med utrimmet bikinilinje, kjerringhåndtak og usminket, som det er å vise frem implanter, botox og sminke. 

I dag har jeg bursdag, og i dag er jeg stolt. I dag er jeg fornøyd. 
Og det burde du også være. Det er nemlig det jeg ønsker meg i bursdagsgave. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty



 

Søtpotet og kliss

Burger, milkshake, søtpotetfries og C. Kanskje ikke verdens fineste bilde, men det er hvert fall verdens fineste fyr. Jeg er så takknemlig, glad og stolt. Så jævelig klissete, men akkurat nå føles det helt riktig. 

Barn skal ikke slankes

Jeg løper, og uansett hvor fort jeg løper så føler jeg at det ikke er fort nok. Det er ikke bra nok, det blir aldri bra nok. Hvorfor? Vet ikke. Det blir aldri bra nok, uansett hva jeg gjør. Uansett hva karakterene viser, vekten viser og lønningen viser. Aldri. Det er ironisk, jeg syntes det. Det er ironisk fordi jeg vet at det er teit, samtidig så betyr det ingenting. For det er teitere å løpe sakte, spise mye og veie for mye. Noen kaller det flink pike, og jeg grøsser. I mitt hode så er nemlig jeg alt annet enn flink, jeg er faktisk den rake motsetningen. Sikkelig lite flink pike. Jeg leser en artikkel om meg selv, ikke det at artikkelen handler om meg, men den handler om hvordan jenter som meg oppfører seg, handler og hva de gjør. Hva jeg gjør. Det er krise at noen har avslørt oss, tenker jeg. Hva skal vi finne på nå? Vi er ikke vi, ikke egentlig. Men vi gjør det sammen, uten at vi snakker om det. Vi hauser hverandre opp, heier og konkurrerer. I alt. Til tross for at jeg er min aller største konkurrent, og at bestemor sliter med å gå på toalettet. Og trenger avføringspiller. Igjen. 

De siste seks årene har salget av avføringspiller økt med 27 %, antakeligvis i tråd med alt annet som vi innbiller at gjøre oss slankere, tynnere og penere. De siste seks årene har jeg vokst, jeg har vært gjennom aldere som 13 år, 16 år og 18 år. Jeg har vokst sammen med samfunnet, sammen med salgsøkningen av avføringspiller og normaliseringen av botox. Normaliseringen av å ikke være fornøyd. 

Vi er oppvokst med ja-mat og nei-mat og vi er oppvokst med artikler som informerer om hvordan man kan bli slank uten å spise på 5 dager, og jeg mener at det er her tiltaket ligger. Det ligger hos oss som samfunn og ikke minst hos foreldrene. Det er nemlig snakk om barn, og barn skal ikke informeres om for trange kjoler av mødrene sine, kalori-telleren til fedrene sine og de burde slippe å ha en badevekt stående under vasken på badet. Vi burde slippe. 

Samfunnet er inne i en usunn-trend basert på et forvrengt selvbilde, kroppsfokus og negative tanker. Jeg vet ikke hva vi kan gjøre for at det skal bli bedre, men aller først burde kanskje enkelte mødre slutte med slanke-konkurranser sammen med døtrene sine. Vi kan riste på hodet og si at det ikke skjer, men det gjør det. På lik linje som både jenter, og gutter benytter som av avføringspiller for å bli tynnere. Fordi samfunnet forteller oss at vekt har en sammenheng med prestasjon. Fordi mange av oss tror vi blir lykkeligere hvis vi blir tynnere. Fordi vi tror vi blir fornøyde. 

Til tross for at samfunnet er inne i en "over-sunn" trend, som i utgangspunktet burde være sunn for folkehelsen, behøver ikke barn og unge å informeres om hva de forskjellige matvarene inneholder.

Det er nemlig ikke nødvendigvis tallerkenen vår og kjøleskapene som må ryddes. 

Og barn skal ikke slanke seg. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty

 

 

Basic og behagelig




____________________________________

Jakke: Zara
Skjorte: Fretex
Bukse: 2NDDAY
Sko: Tamaris 
Vekse: Beck Søndergård 
T-shirt: Acne 
Solbriller: Ray ban 
_________________________

 


 


Basic & behagelig. 
Jeg faller mer og mer for jeans, og jeg elsker jeansen jeg har på meg på bildet. Jeg digger skjorter og har kjøpt denne i herreavdelingen på Fretex. Er den ikke kul? Jeg digger hvordan jeg kan krølle opp armene på den. Jeg elsker den avslappende men kledde stilen, og da passer denne bikerjakken perfekt kombinert med et par stilige høye heler. Rett og slett, basic og behagelig - og sykt stilig. 

// Marty 
 

Dyrebart privilegium

I dag har vært en tung dag, og det hender. Jeg prøver å fortelle meg selv at det er sånn av og til, samtidig som det føles sikkelig urettferdig og feil. På dårlige dager føler jeg meg ofte alene, helt alene. Ikke alene i den fortsand at jeg ikke har mennesker rundt meg, men at jeg er den eneste i verden som har det sånn. At jeg er den eneste som har det dårlig. Jeg vet at det ikke er sånn, til tross for at jeg ikke tror på meg selv når jeg sier det. For hva definerer dårlige dager? 

Jeg kom over ett blogginnlegg skrevet av en annen blogger der hun ramset opp 10 ting som fikk det til å klikke for henne. Jeg vet at det dummeste jeg kan gjøre på dårlige dager er å utsette meg selv for andres selvrealisering og andres perfekte liv. Jeg vet at det går inn på meg, at det gjør dager som i dag enda litt hardere. Et av disse punktene gikk ut på at hun alltid glemte noe når hun reiste, og at hun ble så oppgitt. På hvilken som helst annen dag, hadde jeg kanskje funnet meg enig, men ikke i dag. I dag vil jeg ikke finne meg enig, fordi jeg i dag har blitt påmint at det finnes verre ting enn å glemme noe når du skal ut å reise, og at jeg, og vi er for dårlig til å faktisk nyte det som faktisk er. Personlig er jeg altfor dårlig til å kritisere og fokusere på hva jeg har glemt, fremfor hva jeg faktisk har. 
Et av de andre punktene omhandlet hennes misnøyde meg kollektivtransport, og igjen, på dager som idag skjønner jeg faktisk hvor heldig jeg er og vi er, som i det hele tatt har tilbudet. Akkurat som jeg aldri ville funnet på å irritere meg over at søsteren min "terroriserte" meg med meldinger. Punktet som traff meg mest i dag handlet om at hun mislikte når hun ikke hadde rene truser. Du kan jo lure på hvorfor. 

Stakkars bloggeren som får gå gjennom mitt kaos, fordi jeg har en dårlig dag. Men det er rart hvordan vi enkelte dager kan skrive en liste over ting vi ikke liker, mens vi andre dager er takknemlige for å være i live, for å våkne og for å se menneskene vi møter hver eneste dag. Jeg har en sånn dag i dag. En dag der jeg setter pris på alt. Jeg er glad for at jeg ikke har en liste over ting jeg ikke liker, og for at disse punktene ikke er med på definere hva som gir meg en dårlig dag. 

I dag er faktisk alt et dyrebart privilegium. 

// Marty

Curlingforeldrene

Gjesteinnlegg fra mamma

 

Jeg er trebarnsmamma og føler selv at jeg har opplevd alt. Jeg føler jeg har opplevd alt, både på godt og vondt. Jeg føler jeg har vært gjennom de fleste faktorene man kan som mamma, selv om jeg lærer hver eneste dag. I tillegg til å være mamma jobber jeg i barnehage. Dette er noe jeg har gjort i mange år, og noe jeg trives med. Jeg tar i mot barna til stressa foreldre, glade foreldre, fortvila foreldre og inspirerende foreldre. Jeg ser mye, jeg opplever mye og jeg erfarer mye. Jeg ser på barna når foreldrene har mye å gjøre på jobben. Jeg ser på barna når foreldrene går gjennom en skilsmisse. Jeg ser på barna når de har det bra, og når de ikke har det bra. Vi foreldre har en enorm påvirkning, noe som sier seg selv. 

Det er ingen hemmelighet at det å prestere er viktig for mange av oss. De fleste av oss syntes det er viktig å være flinke, dyktige og prestere. De fleste av oss syntes det er viktig at barna sine presterer, at de gjør det bra og at de er flinke - Uansett alder. Jeg vil gjerne omtale oss som vi, for jeg vil selvfølgelig også at mine barn skal få det til, over alt i verden. Jeg vil at mine barn skal være trygge, glade, varme og lykkelige. Jeg vil ingenting annet. Samtidig så forsøker jeg å stille meg spørsmål og lære av mine egne barn om hva som gjør de lykkelige. For hva gjør barna mine lykkelige? Gjør gode karakterer det? Gjør nye klær det? Gjør et mål på fotballbanen det? 

Vi sikter ofte høyt, og jeg ser at vi ofte glemmer det som faktisk betyr noe. Jeg ser at vi ofte er mer opptatt av å lære barna våre å regne, fremfor å lære dem å være snille. Jeg ser ofte at vi er mer opptatt av å lære barna våre å være tøffe, fremfor å være høflige. Jeg ser ofte at vi er mer opptatt av å lære barna våre å være store, og flinke, fremfor å la de være barn. For hvorfor er vi så opptatt av alle faktorene som dyrker våre egne barn, fremfor faktorene som utvikler dem? Faktorer som å være høflige, snille, omsorgsfulle og faktorer som omhandler selvtillit. Mange barn får beskjed på hjemmebane om å være tøffe, om og ikke gi seg. Men hva innebærer det egentlig for barna våre å være tøffe, og ikke gi seg? Handler det om å være tøffest i klassen, eller tøff nok til å rekke opp hånden og si at man ikke forstår? Handler det om å være tøffest på fotballbanen, eller tøff nok til å fortelle om når man ikke har det bra? Og hva legger vi i "Ikke gi opp"-taktikken? 

Jeg tilbringer ofte mer tid med barna enn det foreldrene selv gjør i hverdagen, og vi blir ganske godt kjent. Barna trenger omsorg, de trenger tillit og de trenger å være barn, lengst mulig. De vokser opp i en tid som er tøff, uten tvil. Så vi må lære de hvordan det er å leve livet, hvordan man skal håndtere livet og at de alltid skal tørre å snakke. Dessverre fungerer "Ikke gi opp"-taktikken ofte dårlig. 

Som både mamma og barnehageansatt vil jeg minne oss på at barna våre ikke er trofeer. De skal verken curles eller være til utstilling for å fremme oss selv. 
De skal elskes, pleies og tas vare på og ikke settes med en Ipad i fanget. 


// Elin, mamma til Martine, Pernille og Trond Marius 
 



_______________________
Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

Suit it up with a blazer

Blazer: H&M
T-Shirt: 2NDDAY
Jeans: 2NDDAY
Belte: Gucci



Et av mine favoritt nøkkelplagg er blazer. Alle kvinner burde ha en blazer i skapet sitt, for det er stilfullt, enkelt og elegant. Jeg syntes en blazer setter prikken over i-en i et antrekk og gir et feminint utrykk. Min favorittblazer er en enkel, oversized blazer - og jeg bruker den til ALT. 

 

// Marty

 

Jeg var ikke ensom

Fredag. Jobb, nerver. Mingling, skravling, høye heler. Bilder. Radio med Kari Jaquesson, fin samtale. Bursdag. HÆ! Min egen bursdag, sykt uforpliktende sto det i invitasjonen. Var det egentlig en invitasjon i det hele tatt? Innerst inne så var jeg livredd, samtidig som jeg gledet meg. Jeg gledet meg til å fortelle, snakke og bare være. Og det var jeg. Det var sinnsykt deilig, og til tross for at det er søndag i dag så lever jeg fortsatt på det. Jeg hadde nerver og prestasjonsangst for maten, badet og trappa som var glatt, jeg var sinnsykt redd for at noen skulle tryne. Heldigvis overlevde alle! Til og med jeg. 

Det var deilig å være sosial, og ikke være ensom. Det var deilig å le, smile og nyte. 

Etter at jeg har vært åpen om ensomheten, som jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er alene om - Så har jeg lært meg å sette pris på når jeg ikke er det. Det er jo flest ganger der jeg ikke er det, det er bare vondt når man er det. Ordentlig vondt. Men det var deilig å invitere til middag, med en helt unik sammensetning. 



Fredag var fin, lørdag var fin og søndag skal bli fin. YES. 

 

// Marty. 
 



 

Spiralnekt

Jeg representerer en annen generasjon enn de som vanlig diskuterer saker som dette, saker om hva leger skal eller ei, hva vi har rett på og hva leger har rett på. Jeg tror det er viktig med en ung stemme. Jeg tror det er viktig med en representant som kan tale på vegne av 2017. Ungdom i 2017. Vi kan godt kalle det moderne, trendy eller populært. Vi kan også kalle det en menneskerett, men om det faktisk er det aner jeg ikke - antakeligvis ikke. I mine øyne så er det en rett, og om ikke en menneskerett, så et krav. Jeg tror ikke nødvendigvis at min generasjon har noe større behov enn tidligere generasjoner, eller generasjonen som nå bestemmer og styrer. 

For debatten er i gang igjen, til tross for at den en stund har vært lagt til side. Debatten om hvor vidt leger kan nekte å utføre medisinske behandlinger grunnet personlig ståsted. Saker som dette tas opp igjen og igjen, og det er frustrerende å forholde seg til. Det er frustrerende å lytte til. Det er frustrerende å akseptere. 

På mandag starter rettssaken den katolske legen Katarzyna Jachimowicz har anlagt mot Sauherad kommune etter hun ble oppsagt etter å ha nektet å sette inn spiral på kvinner. I 2015 ble hun oppsagt og saken har dukket opp i media fra tid til annen. Det skremmer meg at enkelte leger har mulighet til å utføre en såkalt spiralnekt, i noe jeg ser på som deres jobb. Dette er et skremmende eksempel på at praksisen varierer i stor grad - og er det egentlig greit? I mine øyne er dette en skjult kamp, på lag mot norsk abortlov. Jeg nekter også å tro at det ikke bygger på en skjult politisk agenda, en politisk kamp som jeg absolutt er villig til å ta. En kamp som ikke handler om feminisme, min generasjon eller om å være samfunnsdebattant, men om å være kvinne. 

Katarzyna Jachimowicz forklarer at hun ikke har praksisen som skal til for å utføre prosedyren. Jeg har ingen annen kompetanse enn å rense skrubbsår og plastre, men vil tro at dette er en relativt enkel prosedyre for leger å utføre. Er det ikke en del av jobben? I mine øyne handler ikke jobben som lege om et etisk ståsted, et politisk ståsted eller et religiøst syn - Den handler om å yte humanitær omsorg. 

Jeg mener at det er på tide at vi våkner opp. Det er på tide at vi innser at vi lever i 2017, og at vi kommer oss videre. Dette er en debatt som det er trist at hører hjemme i 2017, for den burde vært avsluttet før jeg ble født. Det er på tide at vi aksepterer at vi ikke blir enige, og vi skal akseptere at vi har forskjellige verdier og syn. Men som lege kan man ikke ta et valg en person allerede har bestemt seg for, og hvilke signaler sender en lege som reserverer seg mot inngrep som dette? 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 




 

// Marty

 

 

 

 

Gårsdagens sending

 

 

________________________________________________________________________________________________

 

 

 

Hør gårsdagens fredagspanel på NRK Østlandssendingen HER
 

I studio med Kari Jaquesson og Nina Kristiansen




___________________________________________________________________

Online



Nå sitter jeg og spiser, føler jeg egentlig alltid gjør det når jeg blogger. Jeg sitter også og snapper litt for @Snapkollektivet, der jeg er så heldig å få gjestesnappe hele dagen i dag. Jeg prater om litt av hvert, alt fra prestasjonsangst til hettegenseren min. Eller C sin. Jeg burde rydde over leiligheten snart, i og med at noen venninner - ja, du leste riktig, kommer på middag her i kveld. Det hjelper å ta litt tak! 
Senere i dag skal jeg inn til NRK Østlandssendingen for å delta i Panelet som kommer live 14.00, og i dag gleder jeg meg faktisk sikkelig til det. Temaene er kule og jeg er super engasjert. Jeg håper du vil skru på og høre! 

Husk også å legge til @Snapkollektivet på Snapchat for å følge skravla mi i hele dag. 

// Marty 

@Snapkollektivet


 

I morgen har jeg fått gleden av å gjestesnappe for Snapkollektivet! Wow, for en ære. Jeg gleder meg SÅ mye. Jeg har selv fulgt Snapkollektivet på Snapchat en stund, og det er helt fantastisk. De tar opp alt fra A-Å og alt de har på hjertet. De tar opp temaer vi andre helst ikke vil prate om, ting vi lurer på og ting vi absolutt behøver å snakke om. Denne uken er det "Kjære samfunn" som er tema. Jeg skal prate om hvordan vi mennesker ser på oss selv, andre og hvordan samfunnet påvirker oss. 

Jeg gleder meg masse! 

Add @snapkollektivet på Snapchat - Så ses vi imorgen :)

// Marty 

Vi er nødt til å prate om det


 

Nå sitter jeg foran macen, spiser litt og oppdaterer meg litt rundt gårsdagens innlegg. Wow, for en respons. Innlegget skrev jeg faktisk for en stund siden, og i utgangspunktet fordi jeg var sint. Jeg var fortvilet og jeg undret på hvordan det er fysisk mulig å være sånn, oppføre seg sånn og tenke sånn. Jeg syntes det er utenkelig. Jeg leser sjeldent kommentarer, rett og slett for å skåne meg selv. Allikevel kunne jeg ikke unngå å få med meg at noen mener at man gir ABB mer oppmerksomhet med å snakke om han. Men jeg vet ærlig talt ikke. Gjør man egentlig det? Handler det om å gi han oppmerksomhet når man deler sine tanker som er basert på frustrasjon og hat? Jeg syntes i utgangspunktet at vi burde glemt han, ikke snakket om han og ikke brydd oss - Men kan vi egentlig det? For uansett hvor mye vi ønsker å la være, så oppholder han seg i vårt land, vi bruker store pengesummer på han og det er sinnsykt urettferdig. Jeg har ikke troen på at det hjelper å glemme ting og at det er en løsning å ikke prate om det som gjør vondt. For vi kan ikke glemme, og vi skal ikke glemme. Er det i det hele tatt mulig å glemme? 

Hans handlinger er et faktum, og sårene leges ikke ved å ikke prate om det. Samtidig så fortjener han ikke oppmerksomhet rundt sine hilsninger eller meninger, men mitt innlegg handlet ikke om det - Det handlet om mine følelser og tanker som norsk statsborger, engasjert og involvert. Det er en grusom sak, og jeg personlig føler meg egentlig handlingslammet. Jeg føler meg handlingslammet fordi jeg føler at jeg ikke kan gjøre noe, og det er antakeligvis en grunn til at jeg ikke kan gjøre noe. 

Uansett så kan vi ikke legge lokk på noe som gjør så vondt. 

Vi er nødt til å prate om det, på lik linje med alt annet som gjør vondt! Det nytter ikke legge det i en skuff, og forsøke å glemme. 

// Marty 

Til Anders Behring Breivik

Til Anders Behring Breivik. 

Det er mye jeg ikke forstår, og det er kanskje enkelte ting jeg burde la være å uttale meg om. Men jeg tror kanskje jeg forstår forskjellen på rett og galt. 

Jeg syntes egentlig ikke det er galt at du føler deg ensom, for det er menneskelig å føle seg ensom når man ikke omgås andre. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, gjør meg sint. Det gjør meg sint fordi du savner venner og familie, og føler at dette blir tatt fra deg. Men hvor mange venner har ikke du tatt fra oss, og hvor mange familier har ikke du ødelagt? 

Jeg syntes ikke det er galt at du ønsker å sitte på internett, for det er menneskelig å ville delta. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, provoserer meg. Det provoserer meg fordi du da får ytret dine meninger, tatt del i sorgen og smerten du har påført oss. Skal egentlig du få ytre deg, når du har tatt fra stemmen til så mange?

Jeg syntes ikke det er galt at du føler det er urettferdig å ikke få snakke med andre og at du føler deg krenket, for det er menneskelig å ønske kommunikasjon med andre, kontakt med andre og forsvare seg selv. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, gjør meg trist. Det gjør meg trist fordi du har tatt fra så mange muligheten til å være sammen med den de ønsker og fordi du har krenket et helt land. Hvordan kan du føle deg krenket, når du har krenket så mange mennesker, og hele vårt land? 

Jeg syntes det er galt at vi bruker så mye penger og ressurser på deg, når vi heller kunne brukt pengene på noen som trenger det. Jeg syntes det er galt at du får så mye oppmerksomhet, fordi jeg syntes faktisk ikke du fortjener den oppmerksomheten. 

Anders Behring Breivik, du har påført oss nok smerte.

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs




 

// Marty 

Et mål


 

Onsdag. I går var en tøff dag, men det var i går. I dag er i dag, heldigvis. Fjo. I går ødela jeg vaskemaskinen, hurra. Jeg har satt C på saken, så han ordner vel opp, som vanlig. Nå er jeg på vei til et spennende møte, som jeg faktisk har null formening om. Det er jeg som skal lede an, og jeg har mye på hjertet - Men jeg har liksom ikke forventinger til utfallet. Det blir spennende!
I går kveld satte jeg meg faktisk ned med en bok i fanget, og jeg kan ikke huske sist jeg gjorde noe sånt. Det var sinnsykt deilig! Jeg har lyst til å bli flinkere til å oppdatere om hverdagen min, til tross for at jeg sliter litt med hva som er interessant for andre med mitt liv. Det er vel ikke for sent med et nyttårsforsett? Eller, hvorfor kalle det et nyttårsforsett egentlig... Et mål passer SÅ mye bedre. 

Håper alle får en god, trygg og fin dag!

Forresten: Du har helt rett i at bildet ikke var relevant med budskapet, men jeg likte det så godt. 

// Marty

Hverdagsbalanse

Jeg snakker mye om forhold til kropp, sjel og mat. Jeg forstår også at det da er fristende å spørre hvordan jeg forholder meg til det. Men jeg forholder meg ikke til det, overhode ikke. Det har jeg aldri klart, og det kommer jeg nok aldri til å klare heller! Men hvordan jeg spiser, trener og lever? Godt spørsmål. Jeg skulle gjerne svart at jeg følger magefølelsen og gjør litt sånn som jeg vil, men det er ikke sant. 

Jeg har alltid vært glad i å trene, det gjør meg glad og det gjør meg godt. På trening kan jeg være sint, begeistret, fortvila og glad - Alt på en gang. Det er deilig. Samtidig er ofte dørstokkmila lang, sinnsykt lang. Allikevel så prøver jeg så godt jeg kan! Jeg er heldig som finner en glede ved det, og jeg forsøker så godt det lar seg gjør å opprettholde den gleden. Det er jo ikke bare, bare. 

Kosthold er ett grusomt spørsmål, og jeg nekter å gå dypt inn på det. Jeg vil ikke gi et fasitsvar på noen ting, og jeg tror alle må føle seg litt frem. Jeg tror det er viktig å jobbe mot en balanse. Jeg tror ikke man bare kan finne en balanse, men jeg tror man kan jobbe mot en. Før spiste jeg ikke salat eller grønnsaker i det hele tatt, noe som for min del var en sær, barnslig greie. Jeg begynte først å spise det når jeg interesserte meg for å spise sunt, og det er jeg takknemlig for! Tenk hva jeg hadde gått glipp av hvis ikke. Jeg har personlig kvittet meg med alle slankeapper, kaloritellere og ting jeg vet ikke påvirker meg slik det burde sånn ting er nå. Nå forsøker jeg å fokusere, nyte og samtidig være bevisst. Jeg drikker masse smoothie, fordi jeg liker det. Spiser havregrøt hver morgen, fordi jeg liker det. Av og til spiser jeg sjokolade til frokost, og forsøker å akseptere det. Det skjer jo, gjør det ikke? Jeg håper virkelig at det ikke bare er meg! 

Jeg liker å leve sunt, men syntes nesten at begrepet sunt er tygd i hjel. Jeg vil være frisk, glad og takknemlig. Jeg vil være frisk nok til å ikke ha noen fysiske begrensninger. Jeg vil være glad nok til å nyte, oppleve og akseptere. Jeg vil være takknemlig for at jeg kan stå opp om morgningen, for at jeg kan løpe meg en tur hvis jeg vil det og for at jeg kan spise en bolle hvis jeg vil det. 

Personlig har jeg sluttet å følge de jeg føler, og innerst inne vet ikke påvirker meg noe positivt på sosiale medier. Det gjør at jeg slipper urealistiske forbilder og usunne tanker - I hvert fall til en viss grad!

 



 

// Marty

Hva handler egentlig døden om?

10.01.17

I dag har jeg ikke noe klokt å si om døden. Jeg har ikke noe klok å si, fordi døden gjør så sinnsykt vondt. I dag gjør den ekstra vondt. Jeg sitter med mange spørsmål, mye frustrasjon og er full av følelser jeg ikke klarer å beskrive. På dager som i dag, gjør alt vondt. Spesielt tankene. Døden er smertefull, og den er smertefull lenge. På en rar måte. Heldigvis så lærer man seg som regel å leve med den, på ett eller annet vis. Uansett hvor vondt det gjør, på dager som i dag. I dag savner jeg ekstra mye, til tross for at det har gått mange år. Det er rart å savne noen jeg vet er borte og som jeg vet ikke kommer igjen. Det er rart å tenke tilbake, og det er vanskelig å akseptere. Det å miste en venninne har vært tøft, men det blir en del av deg - på en rar måte som jeg ikke kan forklare. 

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hva jeg tror skjer når jeg dør, hvor jeg tror jeg kommer og hvordan jeg tror det føles. Jeg måtte le litt når jeg fikk spørsmålet, litt fordi det var rett etter at jeg hadde trodd at jeg skulle dø etter en løpetur. Spørsmålet kom selvfølgelig fra et barn, da jeg tror de færreste voksne hadde turt å stille spørsmålet. 

Til tross for at jeg tror de aller fleste av oss lurer. 

Vi lever i ett samfunn fylt av dietter, prestasjoner og botox. Vi lever i et samfunn der vi bleker tennene som en gang skal dø, der vi farger bort alle grå hår, som veileder oss mot det å bli gamle. Betyr dette at vi er redde for å bli gamle, redde for å dø? De fleste av oss fornekter rynkene som kommer, at vi mister håret og at spagaten ikke er aktuell lenger. Jeg tenker egentlig sjeldent på dette med døden, men det hender det treffer meg. Jeg syntes det er så rart at noe som er så naturlig, kan være så så skremmende, og ha en så stor innvirkning på oss. 

Jeg lurer på om jeg kommer til å angre på alle de fæle smoothiene jeg har drukket, om jeg kommer til å angre på alle motivasjonstalene jeg har hatt med meg på søndager om at morgendagen er en ny start og om jeg kommer til å angre på alle tankene jeg har tenkt om meg selv foran speilet. Jeg lurer på om jeg kommer til å se døden i øynene og angre. Jeg er livredd for å angre. Jeg er livredd for å ha vært mer redd, enn modig. Jeg er livredd for å ha vært mer skeptisk, enn tøff. Jeg er livredd for å angre på at jeg ikke har levd livet på mine premisser. Jeg er redd for å ikke ha grepet muligheter, spist hva jeg har ønsket selv og for å ikke ha kastet alle ukeblader som har foret meg med unødvendig informasjon, som at det holder å trene 30 minutter om dagen for å oppnå sixpack, og at hvis du bare har litt spiseforsyrrelser så blir du tynn, les; 450 kalorier om dagen. Jeg syntes vi snakker for lite om døden. Jeg syntes det er synd at vi er så opptatt av å poste bilder fra juleavslutningene til barna at vi glemmer å virkelig oppleve de, jeg syntes det er synd at vi kjøper dyre merkevesker for å imponere andre og jeg syntes det er synd at vi er mer opptatt av å krangle om hvem som skal kjøre på fotballtrening enn å dra på den fordømte fotballtreningen, se og oppleve. 

Jeg syntes det er rart at vi lever i et land der vi lever lengre enn noen gang, der det er prestisje å eie kunnskap og der det er tabu å prate om noe så naturlig som døden. Jeg sier ikke at døden skal romantiseres, for hvordan kan man egentlig romantisere noe som i utgangspunktet er så smertefullt og vondt for de rundt? Jeg sier bare at døden kanskje blir lettere hvis vi tør å prate om den, hvis vi tør å være åpne, og hvis vi tør å være ærlige. 

Vi velger helt selv hvordan vi ønsker å møte døden, prate om døden og forstå døden. Jeg ønsker ikke at døden skal komme snikende inn på meg, så jeg velger å prate om den. Jeg syntes ikke det er lett, og det siste jeg har lyst til er at jeg, eller noen jeg er glad i skal forlate livet. Men det er ingen unnskyldning, og jeg ønsker hvert fall ikke å surre døden inn i et falsk late-som-liv om at alt er så perfekt, fint, og vakkert, noe jeg allerede lenge før døden har panikk for. Jeg tror ikke nødvendigvis at man trenger å bli venn med døden, men jeg tror det er en stor fordel å kjenne den. 

Vi må snakke om døden, for den er faktisk livsviktig!

Til minne om A 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 



 

Favorittbutikker - OSLO


 

Jeg elsker å surre rundt i Oslo, gjerne helt alene. Det er så deilig, fint og ikke minst morsomt! Jeg kan tusle i timesvis og hente inspirasjon, ikke bare fra butikkene, men også menneskene. Hvis jeg skal shoppe ønsker jeg alltid stor variasjon, uansett hvor jeg er. Jeg ønsker alltid å besøke de eksklusive butikkene, men også kjedebutikkene og ikke minst vintagebutikkene! 

 

H&M Trend finner du kun på Karl Johan, Bogstadveien og Oslo City. Min personlige favoritt er i Bogstadveien. Jeg elsker basicplaggene til H&M, og jeg som digger collagegensere har vel omtrent kjøpt alle mine der. Når jeg er i butikken i Bogstadveien må jeg alltid titte inn i HM Home avdelingen - De har SÅ mye fint. 

Weekday er perfekt hvis du skal ha basisplagg, og ikke minst kule jeans. Jeg syntes også at de har en del kule statement-plagg, og elsker snittene på klærne deres. De åpnet nylig en ny butikk øverst i Bogstadveien!

Eger Karl Johan. Sukk. Trenger jeg å si noe mer? De har SÅ mye fint, og jeg syntes det er stor variasjon. Elsker å titte innom der og sikle litt. 

Steen & Strøm. Steen & Strøm er kanon! Jeg syntes jeg finner det meste her. De er også veldig flinke til å oppdatere nettsiden sin med både nyheter, tips og inspirasjon! 

Gucci. Ferdig snakka. 

Stress. Hvis du skal ha sneakers er Stress absolutt stedet! 

Mac Cosmetics. Jeg er stor fan av Mac. Jeg syntes kvaliteten er god og jeg elsker leppestiftene deres. Jeg er jo ikke så veldig opptatt av sminke, og heller ikke så flink - men her får du som regel god veiledning, så selv jeg klarer det! 

Day Birger Et Mikkelsen. Trenger jeg å si noe mer? Her får du fantastisk service, antrekk til hverdag og fest - og kolleksjoner som følger trendene. Love it! Stor favoritt. 

Acne Studios. Skoene til Acne er amazing, for det går faktisk ann å trave rundt i de en hel dag - uten å få vondt i bena! Acne har en del unike plagg, og er alltid verdt turen innom. 

Zara, jeg elsker Zara. Zara har ALT. Faktisk. Jeg handler en god del på Zara selv, og de tilbyr alt fra topp til tå. De gjør også en hel del kopier og absolutt verdt et besøk! 

Velouria Vintage. Det var en venninne av meg som introduserte meg for denne butikken i sommer, og jeg forelsket meg med en eneste gang. Her kan du virkelig gjøre en kupp av gamle skatter, unike plagg og ikke minst bare nyte vintagetilværelsen. 

Fretex - Of Course. Jeg er jo en stor Fretexfan og handler mye på Fretex. Jeg elsker gjenbruk og har funnet MYE fint på Fretex. Fretex på Grünerløkka er min personlige favoritt. 

Happy shopping! 

 

// Marty. 

 

La meg få spise i fred

Jeg skroller meg nedover Facebook som hvilken som helst annen morgen. Facebook byr på det samme vanlige, eller gamle. Statusoppdateringer, bursdagshilsener, artikler og diskusjoner.

Det er ikke store forskjeller fra hvilken som helst vanlig dag, annet enn at min favorittavis har publisert en artikkel der de presenterer hvor mye du kan spise før du runder 200 kilokalorier. Overskriften er for så vidt mild, og formulert på en måte som i utgangspunktet ikke skal få meg til å angre på middagen på McDonald´s lørdag kveld. Men. Min favorittavis har likevel laget en artikkel om hvor mye du kan spise. Artikkelen presenterer hvor mye du kan spise av nøtter, frukt og brød. Artikkelen presenterer hvor mye du kan spise av klementiner, purre, gulrøtter, melk og brokkoli. Og hvorfor må vi blande kaloristyret inn i det som presenteres som sunt? Jeg kan spise enorme menger brokkoli før jeg bikker de 200 kilokaloriene det prates om i artikkelen, men det er ikke poenget. Poenget er at vi, og ikke minst dere er med på å lage en besettelse.  En besettelse av tall, av prosenter og gram. En usunn trend, som i utgangspunktet burde være sunnere enn noe annet.

For noen dager tilbake leste jeg en artikkelen i samme avis. Overskriften på artikkelen lød som følger: ?Vi lever i et spiseforstyrret samfunn. Og dere er søren meg ikke til hjelp, VG!?.

Skuffelsen var derfor desto større da jeg trykket meg inn på artikkelen i dagens Aftenposten, som også har kastet seg på trenden om å informere om hva vi putter i oss. Jeg skulle så gjerne ønske at noen kunne holde seg til det viktige, det som betyr noe. At det er noen som kunne latt meg slippe å bli foret med informasjon som kun gir meg dårlig samvittighet og en følelse av å ikke ha kontroll. Det handler om å fore oss, fore oss med dårlig slankestoff ? og jeg hater det. For jeg vet ikke hva effekten er. Hva viktigheten er av å skremme med noe som i mine øyne er totalt unødvendig. Totalt ødeleggende.

Jeg klarer ikke å forstå hvorfor vi skal blande purre, brokkoli og gulerøtter inn kaloriartiklene. Jeg orker ikke å forholde meg til enda mer.

For hva skjedde egentlig med lavkarbo-dietten, juicekurene og det å trene på tom mage? Holder det ikke? Etter så mye strev?

I følge dere Aftenposten, ønsker 90 % av vestlige kvinner og jenter å forandre kroppen sin. Så vær så snill og ta det samfunnsansvaret vi snakker om! Det er på tide at noen går foran og setter ned foten. For hvor kommer egentlig dette til og ende?

Jeg er sliten av det, og ikke minst sulten. Så vær så snill, la meg få spise i fred mens jeg leser avisen i morgen. 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 


 

// Marty. 

 

Gårsdagens følelser

Jeg vet ikke om du kjenner til den følelsen av å lande? Når dagen har gått i ett, og du plutselig sitter igjen, helt alene. Jeg vet ikke om du kjenner følelsen av å stirre i veggen, savne lydene rundt deg og føle deg hjelpesløs. Jeg kjenner til det godt. Veldig godt. Det var sånn jeg hadde det i går. 

Dagen var fantastisk. Dagen var varm, god og jeg var takknemlig. Jeg var glad, jeg lo og jeg la alt til side - Før det plutselig hentet meg inn igjen. Sinnsykt irriterende. Jeg tror kanskje det er en av verdens verste følelser, det føltes hvert fall sånn der og da. En følelse av svakhet, maktesløshet og det å være totalt idiot. Overlatt til seg selv. Fra konge til knekt. På ti minutter. Æsj, jeg liker det ikke. Samtidig så forsøker jeg å akseptere at det er sånn det er, og at det er helt vanlig. 

Det er skummelt å rope det høyt, rett og slett fordi du der og da føler deg så naken. Du føler deg svak, helt til noen faktisk sender deg melding og du finner ut at du ikke er alene. Selvfølgelig er jeg ikke alene! Det er jeg jo fullstendig klar over. Idiot. Igjen. 
 


 

Det var et øyeblikk av å være menneskelig. Litt hjelpesløs. Noe milkshake, nuggets og litt sosialt samvær som regel fikser! Det handler ikke om å ikke ha det bra, for det å gråte en skvett kan vel av og til ikke være annet enn godt. Sunt. Bra. For jeg har det bra! Av og til er jo det å være alene fantastisk, mens det andre ganger er det skumleste i hele verden. En ting jeg vet er at det hjelper å snakke om det, prate om det og si det høyt. 

Og spise på macern. 

// Marty. 
 



 

Sundays


Jakke: ZARA
Bluse: Hunkydory
Bukse: Floyd
Sko: Nike
Belte: Gucci
Veske: Beck Søndergaard

 



Sort, avslappet og behagelig. Jeg elsker å kle meg behagelig. Joggesko, en stor jakke og behagelige bukser slår aldri feil. Jeg syntes antrekket blir kledd, samtidig som det er enkelt og perfekt med tanke på temperaturene ute! Denne buksen bruker jeg aller helst hver eneste dag, for den er lett å style opp og ned. Alle kvinner trenger den lille sorte kjolen, men også den sorte, tidløse og klassiske buksen. 
 

Ja takk søndag. 

// Marty 

 

Foreldre gjør barna ansvarsløse

Bilde: Kjersti Westeng 

Denne uken har debatten om foreldrenes påvirkning og innvirkning på barna sine vært i vinden. Svein Harald Røine, lederutvikler, mentaltrener og forfatter skrev denne uken «Tving ungene opp om morgenen». Han skrev om at han tvang sine egne barn opp av sengen når de helst ville sove lenge. Da datteren sa hun ikke orket å stå opp fordi hun hadde sovet dårlig, skrudde Røine på lyset, satte på musikk og ba henne komme seg opp av sengen for å gå på skolen. 

Hvorfor? Fordi hun måtte lære seg å stå opp og møte dagen - selv på de dagene hun hadde lyst til å begrave seg under dyna!

Det ble gjort ett intervju som jeg har vært med å kommentere, og jeg anbefaler deg å lese det HER. Jeg syntes selv at det er VELDIG interessant, og at debatten er viktig å ta! 

// Marty

 

 

Hvorfor sluttet jeg på videregående?

Etter at jeg tok valget om å slutte på videregående i det jeg skulle til å fullføre siste året har det tikket inn spørsmål. Det er mange som har spurt hvorfor og hva jeg skal gjøre nå. For meg var det der og da ikke ett spørsmål. Det eneste riktige var å følge hjertet, hodet og alt annet som skrek nei. Kroppen skrek ikke nei fordi jeg ikke ville, men fordi det var så mye annet jeg også hadde lyst til. Rart? Det er kontroversielt, men for meg var det helt riktig. 

Jeg har alltid vært flink på skolen, pliktoppfyllende og gjort som jeg skal. Jeg vet at det kom som et sjokk på mange at jeg tok det valget som jeg gjorde, og jeg har mange forskjellige svar, og om du velger å kjøpe de - det er opp til deg. For min del er det ikke et spørsmål om jeg skal fullføre videregående eller ei, for det skal jeg. Jeg gjør det bare på en annen måte enn hva de fleste andre gjør. Jeg har allerede begynt, og er fast bestemt på å fortsette. Det siste året har jeg fått enormt mange muligheter som jeg har bestemt meg for å ta, jeg har bestemt meg for å satse, tråkke ut av komfortsonen og prøve. Jeg aner ikke om jeg kommer til å få det til, antakeligvis vil jeg feile, for og så prøve igjen. Jeg ønsker noe, jeg vil oppnå noe, men hva det er vet jeg ikke. Jeg er lei av å dilte etter, gjøre som alle andre og som jeg får beskjed om. Jeg er fullstendig klar over at det strider i mot hva de fleste mener, og innerst inne strider det i mot hva jeg selv også mener. Men til tross for dette, så har jeg lyst til å gjøre noe annet. Det er ikke snakk om et behov for å skille seg ut, men å følge magefølelsen og hjertet. 

Jeg har ikke et behov for å forsvare valget jeg tok, for jeg står fullt og holdent ved det. Faktisk er jeg litt stolt, samtidig som jeg er livredd. For det er skummelt, det er sinnsykt skummelt. Men jeg er stolt fordi jeg trodde på meg selv, og velger å stå ved det. 

 



 

// Marty.

Wine&?

WINE&?



En gammel venninne, mimring, skravling og en god del oppdateringer. Funket fett å sende melding å spørre om hun var ledig. Skal prøve det igjen. 

 

Takknemlig.

 

// Marty.
 

Innspilling

 

 

Det er sjeldent jeg gjør humor, men det er sannelig på tide! Nå er jeg på vei inn til Oslo for å spille inn et program i samarbeid med TV3. Jeg gleder meg til å dele mer med dere, samtidig som jeg faktisk er ganske nervøs og spent. Jeg har dratt med meg storebror, og tror det kan bli suuuuper gøy. Det er ingen store greier, men det blir gøy å gjøre noe helt annet enn hva jeg vanligvis gjør og ikke minst tråkke LAAANGT utenfor komfortsonen. Jeg er ikke helt sikker på når det kommer, men lover selvfølgelig å dele det med dere.
Senere i dag spiller Frisk Asker mot Vålerenga på Jordal, og jeg gleder meg masse til kamp! Yes.

// Marty. 

Beslutningskaos

"Skal jeg sove en time til, eller skal jeg stå opp nå?"

"Skal jeg spise frokost, eller vente til lunsj?"

"Skal jeg legge meg nå, eller se en episode til?"

"Skal jeg spise en sjokolade, eller en banan?"

Hver eneste dag står vi ovenfor spørsmål som dette. Hver time. Hvert minutt. Spørsmål som former oss videre, som forbedrer oss og som beskriver oss. Spørsmål som dette finner jeg selv ofte vanskelig, ubehagelig og krevende. Og det er vanskelig fordi det er ubehagelig, og det er ubehagelig fordi det er krevende. 

I går leste jeg et fantastisk innlegg skrevet av Svein Harald Røine om at han tvang datteren sin opp om morgningen for å fobrede henne. Hun var motvillig, ville helst bare sove og fortalte egentlig at hun var syk. Til tross for dette sa Svein Harald at hun måtte stå opp. Hun måtte stå opp fordi hun måtte trosse følelsene om at det var vanskelig, ubehagelig og krevende. 

Jeg syntes dette er interessant, fordi jeg antakeligvis er på samme alder som datteren hans. Fordi jeg hver eneste morgen tenker disse tankene, hver eneste dag tar disse valgene og disse beslutningene. Jeg tror ikke nødvendigvis at alderen definerer disse tankene, for jeg er helt sikker på at du, mine foreldre og Svein Harald også tenker disse tankene - ganske ofte. Disse tankene handler kanskje om hvordan man velger å håndtere de. Man kan velge å lytte til de, eller trosse de. Som regel trosser jeg de, selv om jeg ærlig skal innrømme at det hender at jeg lytter til de. Ofte fordi det er behagelig. Fordi det der og da føles som det beste. Samtidig er samvittigheten min flink til å fortelle meg at det var helt feil noen timer senere. Samvittigheten er flink til å fortelle meg at jeg burde tatt bananen fremfor sjokoladen, at jeg burde lagt meg fremfor å se en episode til og at jeg burde stått opp fremfor å sove en time til. 

Jeg representerer "generasjon prestasjon", noe jeg forøvrig syntes er er grusomt utrykk. Hver eneste gang jeg bruker det, så grøsser jeg. For hva er "generasjon prestasjon"? Generasjon prestasjon er generasjonen som har det tøft, som føler på presset om å konstant prestere og om å alltid være flink. Jeg vet alt om det. Jeg syntes det er tøft, jeg føler konstant på presset om å prestere og om å være flink. Ofte, er dette unnskyldningen min for å bli liggende en time ekstra i sengen, spise en sjokolade eller se en episode til. Rett og slett fordi jeg fortjener det, fordi jeg er så flink. Hele tiden. Det betyr ikke at jeg ikke er flink, for det er jeg. Jeg gripes av en følelse av panikk når jeg forstår at jeg ikke har vært flink nok, gjort det bra nok eller prestert godt nok. Men jeg tror ikke dette kun gjelder min generasjon, for Svein Harald har garantert følt det samme - i og med at han er så bevisst på å fordrede sin datter på det. Kanskje han enda føler på det? 

I disse dager handler mye av vår tid om bevisstgjøring av dårlige nyttårsforsetter. Det handler om bevisstgjøring som vi ikke er klare for. Det handler om dårlige artikler om hvordan vi kan gå ned i vekt, hvordan vi forbrenner mest på en time og hvordan vi kan bli kvitt magefettet. Jeg velger å knytte dette opp mot temaet Svein Harald tar opp, fordi det handler om valg. Det handler om valg jeg som ungdom tar, og valg han som voksen tar. Men kanskje noe av det viktigste - Valg han som forelder lærer sine barn. For disse følelsene omhandler ikke en generasjon, for i bunn og grunn så handler vel disse følelsene om å være menneske. 

Men jeg vil takke. Jeg vil takke for innlegget hans. Jeg vil takke for påminnelsen. 

Samtidig vil jeg bemerke at det er umulig å alltid trosse følelsen. Jeg klarer hvert fall ikke det. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 


 


// Marty.
 

Januarsmellen

For noen uker siden hadde jeg en diskusjon. Diskusjon handlet om dette med økonomi, julen og januar. Vi snakket om hvor sinnsyke summer vi spyttet ut i julen, og hvor hard smellen ofte ble i januar. Hvor unødvendig mye av det var, og hvor hard januar er, og blir for mange. Personen jeg diskuterte meg forsøkte seg på argumentet om at det handler om prioriteringer, prioriteringer av pengene, sparing og planlegging. Men gjør det egentlig det? 

Er det nok å planlegge, spare og prioritere? Eller holder det ikke? Er lista lagt for høyt? 

Rett før jul la jeg ut at jeg gjerne ville gi ut noen julegaver til de som trengte det mer enn meg. Jeg hadde ryddet i klesskapet mitt, og fant ingen glede i å selge det. Responsen var enorm. Jeg møtte mennesker som gråt, mennesker som klemte og mennesker som på alvor mente at gavene reddet julen deres. Norske, utlandske, naboer og venner. Mennesker som ikke visste hvordan de skulle få julen til å gå rundt og hvordan de skulle innfylle alle forventingene og kravene. 

Menneskene jeg møtte er mennesker jeg minst hadde trodd, mennesker jeg ikke forventet. Det var mennesker, akkurat som deg og meg. Det var mennesker som jobbet knallhardt, som tappert forsøkte og som gruet seg - år etter år. 

For finnes det egentlig fattigdom i Norge? Hvordan forklarer man egentlig fattigdom? Forteller man om barna i Afrika, eller barna på Grünerløkka?

Jeg stilte mannen jeg diskuterte med disse spørsmålene. Jeg spurte om han trodde at alle hadde en 50-lapp til overs i januar, og ellers i året. Han smilte og svarte - Ja, vi har jo alle det. 

I mine øyne, dannes det et klasseskille, mye på grunnlag av dette. Et skremmende og stort skille, som jeg syntes er skummelt. For jeg tror ikke alle har en 50-lapp til overs, selv om det bare er femti kroner. Jeg tror også at lista vår er lagt skyhøyt. For 12 åringen din behøver ikke den dyre vesken hun ønsker seg, hun blir ikke lykkligere, og forteller jeg at alle andre har kjøpt den til sine døtre - Så er du solgt. Men det er feil. 

Oppvasken står der. Den skal tas for hånd. Oppvask av alt. Av bilen, av lånet, av barna, av oppvaskmaskinen, av gjelden, av diselen, av treningsmedlemskapet. Valgfritt? Nei. Det er faen ikke valgfritt. 

Velkommen kjære januarsmell, du gjør vondt.

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 



 

// Marty.

10 ting du ikke visste om meg (3)

✭ - Jeg elsker å våkne tidlig, og bare bli liggende i sengen. Du aner ikke hvor mange treningsøkter som har utgått på grunn av dette! HUUURRAAA.

✭ - Jeg har aldri sett en hel serie alene. 

✭ - Frem til nå, i en alder av 18 år har jeg spist helt plain hamburger. Jeg har verken hatt salat eller dressing på. Har faktisk ikke dressing på nå heller...

✭ - Jeg elsker å få blomster. Hvem gjør vel egentlig ikke det? Det står alltid en blomst rundt i leiligheten min, jeg syntes det gir så mye liv og er så fint.

✭ - Jeg hater å være alene hjemme. Jeg syntes det er så ekkelt. Det er egentlig helt håpløst, for jeg er MYE alene. 

✭ - Jeg gikk rundt med småpanikk etter jeg kom hjem fra Top Model. Det var som å være i en annen verden her hjemme, det er faktisk først nå jeg føler at jeg har landet. Til tross for at jeg skadet meg tidlig, så virret jeg rundt her hjemme og følte at jeg ikke hang med på noen ting. 

✭ - Jeg leser sjeldent andre sine blogger. Eller, lyver litt, for jeg klikker inn hvis det står noe jeg vet er spennende og konstruktivt. Men jeg holder meg langt unna "I dag skjedde det sykeste som noen gang har skjedd" titler. Altså, den begynner å gå ut på dato - sammen med en rekke andre. Eller "Så mye tjener jeg". 

✭ - Jeg har veldig lyst til å ta tatovering på underleppa, uten å si det til noen. Bare for å ha den helt for meg selv. Tviler på at jeg hadde klart det, men!

✭ - Jeg har vært innlagt grunnet hjertefeil, men er heldigvis MYE bedre nå. 

✭ - Jeg er aktuell i to nye TV-programmer. 



 

Les de andre innleggene HER og HER

 

// Marty. 

 

Ironiske nyheter

Det skjer mye rart om dagen, og noe av det er at jeg har havnet på listen til Team Models som en av deres modeller. Komisk hva? Sykt ja. Det er selvfølgelig veldig gøy, spennende og interessant. Jeg var på casting hos de for noen uker siden, og trodde at de egentlig hadde glemt meg. Etter å hatt en over snittet dårlig opplevelse hos et annet byrå, som du kan lese om HER, så var selvtilliten ganske tråkket på - Men! Man skal aldri si aldri. 
Det som er gøy, er at jeg er en av de største i byrået deres, og at det sakte men sikkert åpnes opp for et større spekter i modellverden og motebildet. Det går sakte, veldig sakte - men det kommer. Jeg kriger hvert fall for at det skal skje en endring, for det er faktisk på tide. 

Jeg kan love at jeg ikke skal skrive modell i biografien min på instagram med det første, men festlig - det er det. 

@martinehalv

// Marty. 

 

 



 

Hvordan kan jeg være ensom?

Jeg har vært helt ærlig på min ensomhet, mine tanker og mine følelser, uansett hvor skummelt det har vært. Hvor skummelt det er. Hvordan skal andre vite at de ikke er alene med de samme følelsene, hvis ingen prater? Jeg velger å prate, og derfor vet jeg at jeg ikke er alene. I forbindelse med min åpenhet, så har jeg fått noen spørsmål om hvordan jeg kan være ensom.
For hvordan kan egentlig jeg være ensom? Jeg som har alt? Jeg som har samboer? Jeg som har egen leilighet? Jeg som har familie? Jeg. Hvordan kan egentlig jeg være ensom? 

Hvordan kan egentlig du være ensom?

Magen knyter seg, og jeg forsøker å heve hodet. Jeg rynker litt på nesen og lukker telefonen. Fortsetter å se på tv-skjermen, og later som ingenting. Jeg ser ned på telefonen igjen, men åpner den ikke. Det er som om hele kroppen knyter seg. Jeg går inn på badet, ser meg selv i speilet og kjenner tårene presse på. Faen. Igjen. 

Hvorfor inviterer du ikke selv?

Jeg prøver. Gang, på gang. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor min invitasjon ikke blir gjengjeldt. Hvorfor får ikke jeg være med? Er jeg et jævla oppholdssted? Et sted der man kan henge når ingen andre kan, nå ingen andre har tid? Fordi jeg alltid har døren oppe? Nå kommer tårene. Jeg forsøker å ikke hulke. Klarer ikke. 

Hvordan kan du være ensom når du har familien din rundt deg?

Jeg ringer mamma, men legger på før hun rekker å svare. Jeg vil ikke forstyrre enda en gang. Jeg vil ikke at hun skal høre at jeg gråter. Det går jo over, det gjør jo alltid det. Mamma trenger ikke høre om dette enda en gang. Det er ikke mamma jeg vil snakke med. Det er ikke det medfølende mammablikket jeg trenger, og det er ikke "du er perfekt som du er"-utsagnet som redder meg. Ikke denne gangen. 

Men er du alltid ensom?

Nei, jeg er ikke alltid ensom. Overhode ikke. Men jeg er det, kanskje ofte. Jeg vet ikke hva ganske ofte vil si. Kanskje jeg blander utestengt og ensom? Nei, jeg er ikke utestengt, bare ensom. Jeg har det bra, det går ikke på det. Jeg smiler, jeg lever og jeg opplever. Jeg opplever bare den andre siden av spekteret også. Jeg opplever det å føle meg lite verdt. Det gjør vondt. Jeg tror ikke det er noe unormalt, jeg tror faktisk det er mer normalt enn vi tør å innrømme. Må man alltid være ensom for å si at man er det? Ensomhet er ikke som en forelskelse. 

Kan du ikke bare ta deg sammen?

Jeg orker ikke. Jeg vil ikke ta meg sammen mer. Det gjør så vondt. Det gjør så vondt at leppa begynner å blø fordi jeg biter for hardt. Hvorfor skal jeg ta meg sammen? Jeg fikser ikke å ta meg sammen. Slutt. Ikke be meg ta meg sammen en gang til. Skal vi ta oss sammen hver eneste gang noe er tøft? 

Hva med de som har det verre enn deg?

Jeg konkurrerer ikke. Jeg prater. Jeg leter ikke etter trøst, men gjenkjennelse. 

- Slutt å sutre. 

Takk for debatten. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

Uken som gikk?

I det jeg satte meg ned for å skrive "uken som gikk" ble jeg sittende å tenke på hvordan forrige uke var. Hva jeg gjorde, og hva jeg ikke gjorde. Jeg husker så vidt hva jeg gjorde, men jeg husker alt jeg ikke gjorde. Jeg dro ikke på trening når jeg sa jeg skulle, jeg leste ikke i den nye boken min som jeg sa jeg skulle og jeg la meg ikke når jeg sa jeg skulle. Et av mine nyttårsforsetter er å slutte med akkurat dette, for hva godt kommer egentlig ut av det? Jeg har lett for å fokusere på alt jeg ikke fikk til, fremfor alt jeg får til. Faktisk hele tiden. 

Jeg ser at en del har skrevet lange tekster om hva de har oppnådd, klart og fått til i 2016, men jeg får panikk av å tenke på det, så jeg lar være. Men jeg kan si at siste uken av 2016 gikk unna! Wow. Bakoversveis. Året har faktisk flydd av gårde. Vel, jeg husker at jeg ikke syntes det fløy av gårde i mars en gang, men det går bra. 

Nå sitter jeg i bilen, spiser kald havregrøt og et hardt eple. Hva som skjedde forrige uke? Ja, godt spørsmål. 

Ha en fin dag!



Søs. 

// Marty. 

Prosjekt blottlegging

Hvem er du Martine? 

Hvem ønsker du å være?

Hvem ønsker du å bli? 

Hva skal du gjøre med livet ditt? 

Hva skal du studere?

Hva vil du jobbe med? 

Hvor vil du bo?

Æsj. 

For ett år siden satt jeg i senga, så meg i speilet og spurte meg selv om hvem jeg var, og hva jeg ville. Akkurat som om jeg ikke ble stilt de spørsmålene nok. Jeg spurte meg selv, høyt og klart hva jeg ville. Uten at det kom noe svar. 

Fire måneder før hadde jeg ødelagt ankelen. Livet, fremtiden og alt håp. Hvert fall i følge meg selv. Fire rævva måneder. Bokstavelig talt. Fire måneder med å stirre i veggen og konstant lure på hva jeg skulle finne på. Stirre i veggen. Litt til. Jeg stirra ikke i veggen, det bare føltes sånn. For jeg gjorde alt jeg ikke burde. Jeg gjorde alt jeg hadde tid til. Nektet å se en eneste episode av en såpeaktig serie. Fortjente det ikke. 

For hva gjør man egentlig når det man har dedikert livet sitt til forsvinner? Når man får beskjeden om at man må legge opp? Slutte? På flekken. Mitt svar var å stirre i veggen. Nei, ikke akkurat. Men det føltes sånn. For alt som ble gjort var så sinnsykt unødvendig, bortkastet og fjernt. 

Migrene. Migrene. Migrene. 

Oppkast. 

Migrene. Migrene. Migrene. 

Oppkast. 

Blogg. Skrive. Skrive. Blogg. Sykt Perfekt. Så jævelig sarkastisk. Panikk. 

Prosjekt blottlegging starter. 

Jeg får det til. Plutselig får jeg til å gjøre noe, noe annet enn å spille fotball, noe annet enn å stirre i veggen, noe annet enn å syntes synd på meg selv. Hate. Jeg kan logge inn, skrive, kjefte, gråte og produsere. Gjøre noe. Takk. Jeg skriver innlegg på innlegg, og det blir tatt i mot. Jeg får bringe frem et budskap, og jeg når frem. Kanskje jeg kan noe jeg også? 

Sykt Perfekt ferdig. Kanskje like greit. Jeg er takknemlig. Det hjalp. 

Jeg vurderer om jeg skal begynne å blottlegge kroppen min i stedet, om jeg rett og slett skal kaste klærne. Det må da være bedre å blottlegge seg sånn, enn å legge hele sjelen sin, tankene sine og følelsene sine på kjøttdisken - klare for å bli kuttet opp av alle kritikerne. (Mann 50). Kanskje hadde kritikerne likt meg bedre hvis jeg kastet klærne i stedet for følelsene? Kanskje det ikke hadde blitt så personlig for de da? Jeg vet ikke. For jeg klarer ikke å slutte og skrive. 

Dette året har vært alt annet en forventet. Det har formet meg, det har utfordret meg og det har gitt meg muligheter som jeg kanskje aldri ellers hadde fått. Bloggen er 1 år, og Martine er snart 19. Martine har vokst, noe helt sinnsykt. 

Tusen takk! 

Gratulerer med dagen bloggen, og godt nytt år. 


 

// Marty. 

 

2017



2017

Jeg legger alt som har med "nytt år, nye muligheter" på hylla. Jeg vet jo selv at det uansett havner der om noen uker. Jeg vil heller starte med blanke ark, der jeg faktisk bestemmer selv hvordan de arkene skal utformes. Kødda. Jeg tror rett og slett det beste er å kjøre på akkurat som i fjor. Jeg tror det beste er å være bevisst, ikke bare i januar - Men resten av året også. For hvem er det vi egentlig lurer? 

Skal man slutte å røyke, så kan man vel det i september også?

Tja. 

Godt nytt år. 

// Marty. 

hits