januar 2016

Det er slitsomt å være sykt perfekt

Hei. Jeg heter Martine Halvorsen. Jeg er en nybakt 18 åring som står foran speilet og pusser tenner med bakepulver i håp om å få hvitere tenner. Jeg er blå under øya fordi jeg har sovet lite de siste nettene. Håret er fett, rett og slett fordi jeg ikke har orka å vaske det. Huden er uren og jeg føler meg rett og slett grusom. Jeg føler meg tjukk, stygg og fæl. Hodet mitt verker, og tårene presser på. Mobilen ligger bak meg, og jeg kan høre de konstante vibrasjonene. Jeg er sliten, så jævelig sliten. Jeg føler meg så naken og hjelpesløs, uten mulighet til å spørre om hjelp. Jeg burde sette meg ned ved kjøkkenbordet og lese på morgensdagens prøve, men jeg klarer rett og slett ikke. Jeg takler det ikke. Tanken på det gjør at jeg vil kaste opp. Jeg ser meg selv i speilet og angrer sårt på sjokoladen jeg unte meg etter dagens treningsøkt. 

Det gjør meg sint at jeg står her og omtrent gråter. Det gjør meg sint at jeg står her og nesten gråter fordi jeg er misfornøyd, kritsik og fortvila. Hva er det jeg vil oppnå? Kjære Martine, hva er det du vil oppnå? Kjære Martine, selvom noen velger å ha silikonpupper trenger ikke du å ha det. Kjære Martine, selvom sidekameraten i klassen leser enda hardere enn deg og får en sekser, trenger ikke du det. Kjære Martine, selvom noen tar hundrevis av selfier for å få et bilde til instagram, trenger ikke du det. Kjære Martine, selvom de andre er online 24/7 trenger ikke du det.

Kjære Martine, du er ikke som de andre - så slutt og sammenlikne deg. Kjære Martine - du er bra nok som du er. 
Kjære alle dere andre, som er som meg. Jeg vet dere finnes - slutt og sammenlikne dere. Dere er bra nok som dere er. 

Jeg kan ikke si at du skal skjerpe deg, akkurat som du ikke kan si at jeg skal skjerp meg. Jeg skulle så gjerne sagt til Martine som står så fortvila foran speilet hvor bra hun kan være, men jeg bare klarer det ikke. Men kjære, kjære Martine. Slutt nå. Fokuser. Livet er bra. Livet byr på både gleder og muligheter. Ikke grav ned disse gledene og disse mulighetene i fortvilelsene og tårer. Disse gledene defineres ikke i hvilken ballkjole vi går i på ballet, hvilken grense vi befinner oss på i verden, eller om det vil falle regn eller snø. Jeg sier ikke at det er gjort på en dag, men det er vel på tide og begynne å ta tak - for er du ikke sliten nok nå Martine? 

For: kjære meg.

Tenker det er på tide at jeg må begynne å akseptere. Begynne å akseptere jenta jeg ser i speilet om morgenen, begynne å akseptere måten jeg går på, måten jeg ler på og akseptere at jeg er bra nok.
Jeg er blid, jeg er glad og jeg er leken. Og jeg kan av og til se meg selv i speilet og tenke at i dag er jeg fin. Men det kommer litt ann på hårdagen og om sminken blir lagt perfekt.
Håret mitt er langt, blondt og fint. Det er fyldig og jeg er antakeligvis den eneste som ser om jeg har en dårlig hårdag, så jeg skal være fornøyd med håret mitt. Sminken derimot, det er en maske jeg tar på meg for å føle meg fin. Men den Martine som er under maska, det er egentlig henne jeg dømmer når jeg ser meg i speilet. Men hun er kanskje ikke så verst, sånn når jeg ser meg i speilet.
Jeg har en liten stemme inni meg som stadig rakker ned på det meste med meg selv. Den messer ivrig i vei om hvor udugelig, tjukk, og håpløs jeg er. Stemmen forteller meg at jeg burde skamme meg over det meste, men min verdi måles ikke i hvor mye jeg veier, min verdi dømmes ikke i at jeg ikke får til alt eller om at jeg mislykkes i noe. For jeg får til mye, og jeg mislykkes sjelden. De gangene jeg føler at det ikke går helt som det skal, burde jeg kanskje bli flinkere til å se på alt jeg faktisk har fått til. Jeg har pågangsmot, jeg står opp hver morgen og kriger, opplever, jobber og av og til klarer jeg å nyte. Stemmen kan noen dager fortelle meg at jeg ser bra ut, andre dager hvor grusom jeg ser ut. Men er det egentlig noen forskjell?
For jeg er bra nok, hvorfor skal ikke jeg kunne være bra nok. Jeg er flink, jeg gjør som jeg skal, jeg skulle bare ønske at jeg kunne gjort det litt bedre. Men jeg skal begynne å bli fornøyd, for jeg er som regel den eneste som klager. Så kanskje jeg skal slutte å høre på stemmen som forteller meg hvor teit det var å gjøre akkurat det, stemmen som forteller meg hvor brei jeg ser ut i den genseren eller hvor håpløs jeg er. Kanskje hvis jeg slutter å lytte til den at den forsvinner. For jeg skal se meg selv i speilet, og se på refleksjonen av et menneske som vil, og skal, og kan. (Hentet fra brevet til meg selv Sykt Perfekt Tv 2) 

Og det håper jeg også du vil, og skal og kan. 



- Marty 

 

La oss ta en prat om liv og død

La oss ta en prat om liv og død, ungdom til voksen. 

Du som voksen. Hva om du kommer på jobb om morgenen, du er trøtt og vil helst ligge under dyna hjemme. I garderoben setter alle skoa sine lengst borte fra dine, slik at det kun er dine svarte italienske som står alene i en krok. Ingen sier hei. Ingen ser på deg. Hvis du sier hei, er det ingen som svarer, og når du gjør det, ser de bare dumt på deg tilbake. I lunsjen står noen av kollegaene dine ved kaffemaskinen og snakker sammen. De ler og de enser deg ikke engang. De snakker om lønningspilsen på fredag, den du ikke var invitert med på, men som du fikk med deg i et innlegg de andre var tagget i på lørdag formiddag. I lunsjen de neste dagene sitter de fortsatt sammen, det sitter mange sammen, og når du nærmer deg, sier de at plassen er holdt av. Du blir sittende alene, igjen. Og når du løper etter trikken gidder de ikke holde igjen døra for deg, men de ser deg og ler når du holder på å skli på isen. 

Hvordan hadde du hatt det da? Hvor lenge hadde du holdt ut dette? Hvor mange dager hadde du klart det før du måtte slenge en sykemeldning på kontorpulten til sjefen? 

Til enhver tid mobbes om lag 63 000 barn og unge i Norge. Belastningen medfører blant annet betydelig økt risiko for å utvikle psykiske plager og lidelser. Risikoen varer i mange tilfeller til voksen alder.
Dette betyr at 63.000 små mennesker setter seg på skolebussen og håper om at denne dagen skal bli bedre enn den forrige. Disse små barna setter seg på skolebussen hver eneste dag og håper på at neste dag skal bli litt bedre. Bare litt bedre. Mobbing er ikke konflikt, men en type overgrep.Risikoen for å bli et offer for mobbing er høyest for de yngste elevene. Det viser både norske og utenlandske undersøkelser.
En del av mobbingen mot de yngre elevene blir utført av elever på høyere klassetrinn. Risikoen for å bli en mobber endrer seg ikke like systematisk med alderen, men man finner ofte en tendens til flere mobbere blant elever på ungomsskoletrinnet enn på lavere trinn (Craig et al., 2009; Olweus & Breivik, 2015).

Barn og ungdom som blir utsatt for mobbing, har betydelig økt risiko for å utvikle psykiske problemer.
Risikoen er ofte dobbelt så høy eller mer enn dobbelt så høy blant mobbeofre enn blant de som ikke har vært mobbet, viser en rekke studier.
Problembelastningen er størst når mobbingen er systematisk og langvarig. De psykiske problemene viser seg i form av plager med depressivitet, angst, lav selvtillit, ensomhet, selvmordstanker, psykotiske symptomer og psykosomatiske plager som hodepine, magesmerter og søvnvansker (Fekkes et al., 2006; Arseneault et al., 2010; Olweus & Breivik, 2014).

Hvis det til enver til mobbes om lag 63.000 barn og unge i Norge, betyr det at det minimum er 63.000 barn som mobber. Så jeg håper alle foreldre vet hvordan barna sine oppfører seg utenfor hjemmet. Fokuset på hvilken skade dette kan gjøre er ekstretmt viktig. Jeg håper alle foreldre gjør det som må til for å forhindre dette, for det er snakk om liv og død. Disse små barna kan ikke slenge en sykemelding på kontorpulten til sjefen sin, så da må sjefene til disse små ta tak for dem. 

 

- Marty 

 

Hva om det gjaldt din datter?

Er jeg en h*ore fordi jeg skumper borti deg på bussen?

Jeg spretter inn på bussen til Oslo og er uheldig å skumper borti en mann på vei inn, og denne mannen sitter ved siden av datteren sin. Kommentaren han smeller etter meg etter jeg har skumpet borti hans setter seg virkelig, og det at han flirer lett etterpå og sier at det var en spøk gjør meg enda mer tankefull. Jeg får lyst til å spørre mannen om hva han hadde gjort hvis jeg kalte datteren hans dette, om han hadde likt om noen hadde smelt hore etter hun, kun fordi hun kjappet seg litt, og uheldigvis skumpet borti en på vei inn på bussen. Mannen beklaget seg jo så klart, for det var jo bare en fleip det han sa. Men hvor går egentlig denne grensa? Jeg syntes hvertfall det var sikkelig ugreit. Og var det ikke litt flaut å måtte forklare 8 åringen din hva det betydde? 

Er dette kulturen vi lever i? Er virkelig samfunnet vårt kommet dit at denne mannen på bussen kan tillate seg og kalle meg dette, også flire av det etterpå? Han hadde vel neppe likt om jeg hadde kalt datteren hans det, kona hans, eller søsteren hans det. Og du kjære mann på bussen... Jeg liker det ikke, men jeg aksepterer det. For gutta i klassen har alltid sagt dette til jentene rundt meg, på fotballbanen har de kalt meg en rekke ting og jeg kan ikke ta bussen en gang - uten å høre det. Jeg syntes ikke det er kult å bli klaska på rumpa, selvom du ikke mener noe vondt med det. Jeg vil ikke akseptere å bli kalt dette, når jeg kjapper meg til skolen. For du hadde vel ikke akseptert det om noen hadde kalt datteren din det? Så slutt, kjære mannen på bussen, så slutt gutta i klassen, så slutt gutta på fotballbanen. Jeg liker det ikke. Jeg ville ikke kalt datteren din det,  for verken du eller hun hadde likt det. Og du kjære mannen på bussen, jeg tror ikke pappaen min liker det heller. 

Jeg vil ikke akseptere at du kaller meg dette, mine venninner, søsteren min eller noen andres datter nå eller i fremtiden. Vi skal slippe å oppleve dette, komme gråtende hjem, kun fordi du skulle være morsom, tøffte deg litt for gutta eller vinne oppmerksomheten vår. 

Jeg vil ikke akseptere at gutta gjør dette fordi de er gutter og har lov. Jeg ble ikke sjarmert når du kasta snøballen i ansiktet mitt når vi gikk på barneskolen, selvom du kun gjorde det fordi du ville vinne oppmerksomheten min der jeg sto å blødde neseblod. Jeg fikk vondt, og de voksne skjøv det under teppet - fordi det var sånn gutter gjorde, og "han er jo bare forelska". Jeg blir ikke noe mer sjarmert nå. 

Jeg vil ikke akseptere at vi skal gå rundt tenke over hvorfor noen kalte oss det, slo oss på rumpa eller narra oss fordi det var gøy. Og du kjære mannen på bussen, det syntes jeg datteren din også burde.

 



 

- Marty 

 

Når leken tar slutt og mørket faller

Når leken tar slutt og mørket faller. 

Jeg leker, jeg er blid, jeg synger og jeg danser. 

Hun leker, hun er blid, hun synger og hun danser.

Vi leker, vi er blide, vi synger og vi danser.

Også tar plutselig leken slutt, den er over. Plutselig er leken, gleden, sangene og dansene stengt inne og jeg undrer på om det noen gang blir å se igjen. 

Jeg har en storesøster, en "påmåte" storesøster som ble fanget, fanget i seg selv og kastet inn i et helvete jeg ikke unner noen. Hendene hennes ble fanget, bundet og boltet fast. Ikke av tau, ikke av spiker, ikke noen andre enn henne selv og hennes tanker. Det sterkeste av alt, nemlig hennes egne tanker og følelser. Følelsen og tankene som skrek at hun skulle bli tynnere, tynnere, og tynnere. Den evige kampen mot spiseforstyrrelsene, som jeg har gått i så mange år og lurt på om har skulle ta livet av henne. Den evige kampen jeg har tryglet om å kunne gi henne tilbake leken, gleden, sangene og dansene. Hvorfor og hvordan er det mulig å erstatte dette dype mørke men gleden. En kamp 9 år gamle Martine ikke hunne forstå, en kamp 9 år gamle Martine ikke kunne begripe seg på. Hvorfor hun ikke kom i bursdagene mine, hvorfor hun ikke svarte på meldinger, hvorfor vi aldri spiste med henne tilstede lenger, hvorfor jeg ikke kunne kjenne hånden hennes når jeg leide henne lenger og hvorfor hun holdt på å dø. 

Hun var for opptatt av å tilbringe timer etter timer på treningssenter, uten noen som helst næring, men hun var så flink at hun fikk måndens medlem gang etter gang. 

Hun var for opptatt av å spise, masse. Kaste opp, og spise. 

Hun var for opptatt av å være tvangsinnlagt. Bindt fast, i et mørke.

Noe lille meg ikke kunne forstå. Noe ingen rundt kunne forstå. En indre kamp, smertefull og grusom. Det som var måten, ble målet, og hvis målet aldri nåes, når er slutten da? 

Den samme spagettien som ble spist om og om igjen, hundrevis av påskeegg på en gang og alle trappene som ble løpt, om og om igjen. 

Min storesøster har til nå overlevd kampen mot seg selv, men er nå rammet av kreft - og er syk, igjen så er hun alvorlig syk. Men nå forstår jeg, og jeg klandrer ikke. Jeg er bare evig takknemlig for at hun fortsatt er her. Og jeg har bedt hver dag om at hun kan holde ut en dag til, og det gjør jeg automatisk fortsatt. Og hun er sterk, vanvittig sterk. 

Kjære alle som leser dette. Jeg ber deg om å beholde gleden, leken, sangene og dansen - for mørket er så dypt, så dypt. 

Kjære du, du er viktigere enn tallet på vekta. 

 



 

- Marty  

 

Mitt vendepunkt - og mitt svar.

Mitt vendepunkt - og mitt svar. 

 

Jeg får ofte spørsmålet om hvorfor jeg begynte å spille fotball. Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg har viet mitt liv, all min tid og alle mine tanker til det å spille fotball. Hvorfor jeg hver dag, inn og ut har befunnet meg på en fotballbane, enten med pappa, storebror eller gutta. Hvorfor jeg har giddet det. Og jeg har løyet, jeg har løyet mye. Egentlig hver gang spørsmålet har kommet. Det kom ett tidspunkt i livet mitt at jeg rømte, og fotballen ble min rømningsvei. Det stedet der jeg kunne være Martine, uten alle tankene. Det stedet der jeg kunne gjøre det jeg elsket, det eneste stedet jeg tillot meg og være blid, det eneste stedet jeg tillot meg å le. Der ingen visste.

Mitt vendepunkt var sårt, tøft og jeg stengte meg selv inne. Jeg var 11 år, og rømte. Jeg rømte fra tårene, og alle vonde samtaler. De som kjenner meg vet at jeg egentlig ikke snakker så mye om følelser, at jeg aldri forteller hvordan jeg, hvordan Martine har det. Fasaden med at "alt er bra" ble skapt vinteren jeg fylte 11 år. Jeg sluttet å gråte, jeg sluttet å leke og verst av alt så sluttet jeg å le. Jeg sluttet å være barn, jeg ble voksen over en natt. Jeg har egentlig siden den dagen rømt, vært konstant på rømmen. Kanskje det er dette som har gjort at jeg har blitt som jeg er? Kanskje det er derfor jeg alltid må være opptatt, for å slippe å kjenne på følelsene til 11 år gamle Martine?

Jeg har tilltatt meg og gråte. Alene i dusjen gråter jeg, kun da. Jeg har tillatt meg å åpne meg da, for da har ingen visst. Jeg har tillatt meg og la tårene renne med det ofte alt for kalde vannet, for da har tårene forsvunnet med strømmen. Jeg tillater meg ikke å gråte offentlig, ha det vondt og være svak, for alle andre har det så mye verre enn meg. "Alle andre får lov til å gråte, alle andre får lov og ha det vondt, og jeg trøster gjerne, men jeg skal ikke gråte".

For 5 måneder og to dager siden pådro jeg med en alvorlig skade, som gjør at jeg ikke får spille fotball på godt over ett år. Det har vært tøft, bein tøft - men jeg har nesten ikke grått i dusjen siden. Så kanskje det er en mening med det, at det er på tide og slutte å stenge alle følelsene inne? Kanskje det er på tide og slippe ut følelsene til 11 år gamle Martine, som fortsatt kjemper mot verden - kun for å slippe unna klumpen i brystet etter det som skjedde den gang jeg bare var et barn.

21.40 i kveld forteller jeg i Sykt perfekt på TV 2 om mitt vendepunkt. Jeg håper du vil lytte til 11 år gamle Martine, som syv år senere virkelig prøver å være hundre prosent tro mot seg selv. 

Foto: Privat 

 

- Marty

Sykt perfekt? Nei, bare sykt selvopptatt.

Sykt perfekt? Nei, bare sykt selvopptatt. 

Jeg våknet i dag og var tilsendt en artikkel jeg trykket meg inn på. En artikkel fra aftenposten og si ;D. Den handlet om meg og de andre jentene i Sykt perfekt. Det var en artikkel jeg måtte tenkte litt over. En artikkel jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte over. En veldig bra artikkel. I artikkelen merkes det at forfatteren er kritisk, ekstremt kritisk.

Det står blant annet: "Du er ikke et offer fordi du føler du må sitte flere timer på sosiale medier å sammenligne deg selv med andre. Du er ikke et offer fordi du må droppe bestevenninnens bursdag til fordel for fotballtrening og kiropraktortime. Du er vel egentlig bare selvopptatt. Du ikke er et offer fordi du føler du må bruke flere timer på å sminke deg hver dag"

La oss hvertfall gjøre en ting klart - jeg har aldri sagt at jeg er ett offer. Jeg har aldri presentert meg selv som ett offer. Jeg har derimot lagt frem livet mitt. Mine tanker og mine følelser. Det er klart man kan være kritisk til en som sitter timesvis foran ett speil for å bli fornøyd med seg selv. Det er klart man kan stille spørsmål til en som sitter og sammenlikner seg selv med andre på sosiale medier. Det er klart man kan stille spørsmål til en som prioriterer en karriere og en drøm fremfor bestevenninnen sin, klart det. 

Men det er ikke bare oss, det er så ufattelig mange andre som også gjør dette. Og spørsmålet er kanskje ikke om det er selvopptatt, men om hvorfor man gjør dette? Hvorfor man kaster bort livet sitt på ting som dette? Er det ikke det som er det store spørsmålet? Jeg mener det store spørsmålet er hvorfor vi barn og unge tilbringer timer etter timer på å oppnå et idealet. 

Jeg jobber med meg selv, hver eneste dag med å klare å gi faen. Jeg jobber så hardt. Jeg beundrer virkelig dere som klarer det. Men jeg klarer ikke gi faen når folk kommenterer hvor stygg jeg er, hvor håpløs jeg er og hvor selvopptatt jeg er. 

Ung jente er ingen diagnose. Ung jente er slitsomt, utfordrende, lærerikt og spennende. Det er dette vi vil presentere. Angst er en diagnose, og hvorfor kommer angsten? 

"Ikke alle unge jenter har «flink pike-syndrom». Ikke alle har en haug av kroppskomplekser. Og ikke alle unge jenter må tro de skal ha det." 

Jeg er en jente med flink plike-syndrom. Jeg har en haug av kroppskomplekser, og jeg gjør alt for å ikke ha det. Lillesøsteren min har ingen av delene, og jeg håper aldri hun vil få det. Men det er fordi hun kanskje vet hvordan det er å leve med en som en sykelig opptatt av dette. Og det er kanskje ikke det jeg er mest opptatt av, det jeg kanskje er mest opptatt av er denne suksessen og det å lykkes. Også er det vel kanskje samfunnet som definerer hva det er å lykkes. 

Les gjerne artikkelen her: http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Sykt-perfekt-Nei_-bare-sykt-selvopptatt-8320003.html
Jeg er veldig enig i den siste setningen som står skrevet, nemlig at: "Ta ansvar for å gi faen. Jeg tror det gagner alle om flere bruker tiden sin på å være gode venner, drikke øl eller lære seg å lage «crème brûlée» i stedet for å stirre seg selv i speilet." 

Bare så du vet det, så jobber jeg med å gi faen, jeg prøver å være med venner, jeg liker ikke crème brûlée og kanskje jeg burde lære med å drikke øl? 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

- Marty 

Kjære, kjære nettroll.

Kjære, kjære nettroll. Hvem gir deg tillatelsen til å si at jeg ikke fortjener å leve? 

- Så jævelig ekkel du er.

- Fy søren, så stygg du er.

- Hvem tror du at du er? 

- Du fortjener ikke leve.

- Så dårlig som du skriver skjønner jeg ikke at folk gidder å lese.

- Oppmerksomhetssyke drittunge.

Dette er eksempler på kommentarerer som florerer rundt på nett, daglig, også i mine sosiale medier. Dette er kommentarer jeg av og til leser, av og til tar til meg og av og til ler høylytt av. Jeg lurer sånn på hvor disse kommentarene kommer fra? Ditt anonyme nettroll, er jeg virkelig så håpløs? Hvem gir deg tillatelse til å fortelle meg, og andre at vi ikke fortjener å leve? Føler du deg bedre når du forteller noen andre hvor stygge de er, og hvor inkompetente de er? Er du virkelig så feig at du skjuler deg bak en falsk mailadresse og et anonymt navn kun for å fortelle noen noe som gjør at du føler deg bedre selv? Hvem lærer deg, hvem gir deg tillatelse til å rakke ned på en person som enten forteller om en erfaring, en mening eller viser seg frem? Hvis det virkelig er så håpløst, hvorfor bruker du tiden din på å lese det, se det og kommentere det? 

Kjære, kjære nettroll. Er du litt sjalu du, der du sitter hjemme i sofakroken din, der du sitter sliten og trøtt på bussen og gjør det du kan for å føle deg litt bedre? Vinner sjalusien din? Og hvorfor er du sjalu? Tro meg, du har hvertfall ingen grunn til å være sjalu på meg. Og hvis det ikke er sjalusien, hva er det da? Trenger du bare å jekke meg ned ett par hakk, jekke ned andre? Trengs vi virkelig å jekkes ned? 

Kjære, kjære nettroll. Jeg skjønner sosiale medier er din lekegrind, der du dytter andre, spytter andre i fjeset og er slem. Men er du ikke litt for stor til dette? Det var ikke lov den gangen, så hvorfor gjør du det nå? 

 



 

- Marty 

Dette jævla trynetillegget

Dette jævla trynetillegget 

Jeg har en storebror som alltid har vært mitt store forbilde. Jeg har en storebror som alltid har dratt meg med, tatt meg med og inkludert meg. Jeg har en storebror jeg har skrevet haugevis av stiler for, en storebror jeg har tegnet haugevis av tegninger for og en storebror jeg har pugga haugevis av gloser med. En storebror som har vært fantastisk, men som har rett og slett vært sikkelig rævva på skolen. Han har alltid vært der, han har alltid vært tilstede og gjort som han har fått beskjed om. Dessverre har ikke karakterene gjennspeilet innsatsen. 

Jeg husker så godt jeg gikk i 9.klasse, og fikk servert seksere etter seksere i norsk. Joda, jeg skrev jo kanskje ikke opp til et sekser nivå til 2.videregående, men jeg skrev bedre enn han. Jeg husker jeg skrev en oppgave for han, ingen stor greie, men jeg gjorde det. Rett og slett fordi jeg kanskje syntes det var litt morro, og han gjorde alt for å slippe. Ikke fordi han var lat, men fordi han rett og slett ikke maktet det. Så jo, jeg skrev denne oppgaven. En oppgave om hans forbilde, en oppgave med følelser og kjærlighet. En oppgave om vår store helt Zlatan Ibrahimovic. Han leverte, og fikk svar noen dager senere. Og ja, han sto han. Så vidt. Han fikk servert en 2- på oppgaven jeg hadde lagt alt jeg kunne i. Det han ikke visste var at jeg hadde spurt tre andre lærere jeg kjente om de kunne lese gjennom oppgaven og gi tilbakemelding. 4/5, 5- og 5. Ganske langt unna det å nesten stryke. 

Har det seg sånn at jeg var flink, og han ikke? Er det derfor karakterene var så vannvittig forskjellige? Har det seg sånn at han vanligvis fikk en 2- i norsk, og jeg en 6 er, at det derfor ble sånn? Spiller dette virkelig så stor rolle? 

Jeg syntes dette er ufattelig urettferdig. Hvorfor sa læreren til han når han skulle opp i matteeksamen at han vel egentlig ikke trengte å bruke tid på det, siden han kom til å stryke allikevel? Hvorfor, og hvordan kan denne læreren tillate seg dette? 

Jeg vet ikke. Men jeg hvor mye makt disse menneskene som vurderer har, og vi kan diskutere dette trynetillegget. Og vi kan vel takke for at eksamen rettes anonymt.

Men en ting jeg vet, det er at han virkelig har fått det til, tiltross for en svak norsk karakter og uten matte. Virkelig fått det til. 

 

Det som fascinerer meg med denne mannen, er at ingen hadde troa på han heller. Men han fikk det til han også, virkelig fikk det til. 

 

- Marty 

 

Kjære pappa, jeg er lei av å tørke dattera di sitt spy.

Kjære pappaer, jeg er lei av å tørke spyet til døtrene deres. 

Jeg har aldri vært særlig flink til å drikke alkohol. Jeg har aldri vært særlig flink til å drukne mine sorger. Jeg har venner og bekjente som gjør dette hver eneste helg, ved hver eneste mulighet. Venner og bekjente som benytter seg av hver eneste mulighet - unge som gamle, skoleelever og foreldre. Jeg har ikke fylt atten år en gang, og jeg kan oppleve å føle meg kvelt av presset om og drikke alkohol. Allikvel har jeg hatt en unnskyldning for og ikke drikke meg sørpe drita, den gyllende og akseptere unnskyldningen at jeg skal på trening i morgen og at det ikke tar seg særlig godt ut og komme fyllesyk på trening. Men dette har også ført til at venner, gode venner har latt være å invitere meg. Jeg har rett og slett blitt stengt ute fordi "det ikke blir noe gøy når du ikke drikker". Men jeg har også blitt invitert fordi "da kan jo du passe på oss andre, og du kan jo rydde opp og tørke spy". Er det virkelig sånn? Seriøst?

Det er sjeldent rom for annen kos i helgene, enn å rave rundt, fullest mulig. Jeg klarer faktisk ikke å holde følge med det rottereset som er, jeg orker heller ikke. Alle snakker om at det hadde vært deilig med en filmkveld, med godteri, gode venner og kos. Men hvor blir dette av? Vinner virkelig alkoholen og det å få flest "checks" på lista? 

For en stund tillbake var jeg ute og spiste middag i Oslo, helt edru. Jeg og mine venninner viftet ikke rundt med våre fakeleg for å prøve og skaffe oss et glass vin til instagrambildet vårt. Men jo, på vei hjem ble jeg sjekket opp. Joa, kult det. Men det var plutselig ikke så kult lenger når en av mennene viste seg og være far til en av mine venninner.  

Kjære mannfolk, kjære pappaer, jeg syntes ikke det er kult å bli kalt sexy og klaska på rumpa når jeg prøver å rekke ni bussen hjem, kun fordi du er sørpe drita på lønningspilsen med jobben. Jeg syntes faktisk det er sikkelig ugreit, men det forklarer kanskje hvorfor jeg i helgene må tørke opp spyet til datteren din, som blir med en fremmed hjem en sen lørdagskveld fordi du ikke kunne hente? 

Jeg vil ikke leve i ett samfunn der man må drikke alkohol for å kunne tilbringe tid sammen, eller et samfunn der du ikke er akseptert fordi du velger å ikke drikke alkohol. Jeg er imponert over dere som klarer dette, men jeg er ikke en av de. Jeg sier ikke at dere unge, dere i Asker og Bærum er uansvarlige eller dumme. Jeg lurer bare på hvor dette presset kommer fra, for jeg forventer ikke at mine gjester må drikke for å være aksepterete. Men dette kommer fra ett sted, fra en kultur som er fjern for meg. 

Jeg er hvertfall dritt lei av å tørke spy, og kjære jente - du som begynner å gråte hver gang du er full fordi livet er tøft... Kanskje det er på tide å finne en annen løsning på problemet ditt?

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs
 

- Marty

Fack maska

Fack maska 

Jeg ser i speilet, motvillig. Jeg skuer meg selv opp og ned, jeg studerer hver minste detalj, til og med hvor skyggen treffer. Jeg studerer bredden og høyden på skyggen min og rister motvillig på hodet. Jeg ser på alt jeg ikke er fornøyd med og kjenner klumpen i brystet vokse seg enda større. Det er vondt, nærmest smertefullt og betrakte seg selv. Selvforrakt. Jeg skjemmes rett og slett. Jeg vil brekke meg, få opp alle de vonde følelsene, kaste vekk alle tankene som jager gjennom hodet mitt. Jeg ser i det hvite speilet, studerer. Jeg studerer ett verk jeg former selv, sakte men sikkert. Ett eget verk, et kunstverk. Et kunstverk jeg lett hadde kastet en 2- etter, hvis ikke en stryk. Jeg kjenner svetta komme, den lette kvalmen som sniker seg nærmere og nærmere og gråten som presser på - klumpen i brystet som holder på å sprekke. 

Speilbildet kan være min verste fiende, jeg kan begynne å gråte av å se meg selv i speilet. Jeg kan hyle, jeg kan skrike. Jeg kan studere og jeg kan akseptere. Men så kommer disse dagene, da jeg helst vil slå det i hjel, og jeg helst kunne ønske jeg kunne lukke øynene, åpne dem og være fornøyd. Jeg kunne ønske jeg kunne lukket opp å hatt litt mindre hofter, litt smalere rygg, litt strammere fjes og vært fornøyd. 

Men i stedet for og studere meg selv til jeg skjønner at det er sånn ting er, at akespten må begynne å komme begynner jeg å ta på meg masken min, sakte men sikkert. Litt etter litt, når jeg har skreket ferdig. Grått ferdig. Da smører jeg på, ett lag på ett annet. I håp om å hvertfall kunne akseptere meg selv litt bedre. Jeg hater det. Jeg hater denne masken jeg tar på, jeg er så lei. Jeg er så sliten av og ta den på hver eneste dag. Jeg er sliten, jeg er trøtt. 

Jeg vil kaste masken, akseptere. Nå, med en eneste gang. 

Fack denne jævla maska mi. Faenfaenfaen. 



- Marty  

God Morgen Norge!

Hei dere. 

Idag morges var jeg og Trude Fixdal - spesialist i psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri gjester på God Morgen Norge for å snakke om Sykt perfekt som har premiere i kveld 21.40 på tv2.  

Link her: http://www.tv2.no/v/1010111/ 

Jeg håper så mange som mulig vil skru på i kveld og følge med. 


Strålende fornøyd Martine hvertfall. 

J

Meg og de andre jentene i Sykt perfekt. 

Vi fikk forresten treningkast 5 av aftenposten idag - det er sikkelig morro! Link her: http://www.aftenposten.no/kultur/anmeldelser/Sykt-perfekt-pa-TV-2-Modige-jenter-viser-vei-8313860.html 

 

- Marty 

Vær så snill, holdt kjeft før det blir snakk om liv og død.

La oss ta en prat om liv og død. La oss ta en prat du og jeg, oss i mellom.
31.desember døde en 13 års gammel jente av spisevegring, og Norge er i sjokk. Vi er sjokkerte. Hvordan kan dette skje i et land som Norge? Hvordan kan ikke skolen ha fanget opp dette? Hvorfor er det sånn? Hvordan har vi latt dette skje? 

Jo kjære nordmenn. Dette kan skje i et land som Norge fordi vi tillater det. Vi tillater å høre på det som blir sagt, vi tillater å se det som blir gjort og vi holder munn når vi burde ropt ut. Hvorfor? 

Kjære medmennesker, skjerp dere. Nei, jeg skylder ikke på noen, langt ifra. Jeg syntes kanskje bare at vi må lukke opp øya. Så la oss ta enda en prat om denne mobbinga vi driver med, den hverdagslige ertinga og de hysteriske kommentarene. Hvor ofte slenger vi ikke med leppa til en kompis og bemerker hårsveisen hans, den nye kvisa i panna og hvor mye han har lagt på seg i jula? Eller til venninnene våre? Joda, for all del, la oss ikke være hårsåre. Men hvor går grensa på hva som er greit og hva som ikke er greit? Når går grensa, hvor mange kommentarer skal til om den småstore ølmagen til kollegaen vår før det faktisk ikke er greit lenger? Og hvorfor må vi egentlig i det hele tatt bemerke det? Jeg tror kanskje vi gjør det for å føle oss bittelitt bedre selv. Menneskelig? Tja. 

Hvis noen hver dag hadde bemerket til meg hvor jævelig dårlig jeg var, hvor håpløs jeg var og hvor svær rumpa mi så ut, så hadde det til slutt blitt nok. Hvem skulle jeg gått til da? Læreren min, sjefen min? Det hadde kanskje ikke sett så veldig bra ut hvis jeg og den svære rumpa mi hadde spretti opp fra stolen og bedt deg holdt kjeft for nå var det nok. Da hadde jeg vel bare fått beskjed om å slappe av litt, for det var jo bare tull. 
Nei ikke vet jeg. Men vi burde kanskje tenke oss litt om, før det blir snakk om liv og død på ordentelig. 

 

Kjære medmennesker, kjære nordmenn.. Vær så snill, la oss tenke oss om to ganger og slutte å tillate det som blir sagt. La oss slutte å tillate det som blir gjort og for all del, la oss slutte å holde munn når vi burde rope ut. Hvorfor?
- Fordi det faktisk er snakk om liv og død; for hvem hadde trodd at hun egentlig ikke hadde det sånn? 



- Marty 

Til de kule gutta.

Hei du gutt. Du som er så sinnsykt kul, du som er så kul at du må le av andre, du som er så kul at du går med hevet hode forbi de som trenger en hånd og du som er så kul at du ler av sånne som meg, sånne som prøver å sette ord på ting du er livredd for og ting som skjer deg også. 

Jeg sitter på elixia. Jeg ser meg rundt på alle menneskene som hver og en er inne i sin egen lille boble. Jeg ser gutta, de som jobber knallhardt, de som ser seg selv i speilet, de som har konkurranse om å løfte tyngst og de som er der for å klarne tankene sine. Også tenker jeg på alle de som ikke er der.

Presset mot kvinner er en kontinuerlig debatt, en uttalt bekymring i samfunnet, noe som snakkes om hver dag. Men menn presses også, de bare snakker ikke om det. Det burde de. Menn, og gutter, de presses vel like hardt. Det er vel bare det at det er tabu å fortelle om det, det er tabu å snakke om det. Gutter og menn lever under ett enormt press de også, dere gutter og menn, dere gjør vel det? Jeg nekter å tro at det kun er vi jentene som sliter, kun vi jentene som ligger våkne om natta og kun vi jentene som drar på elixia for å gjøre det vi kan for å se bra ut. 

Hva med gutta?
Mens jenta på bakerste rad i klassen, hun anorektikeren som ikke blir slank nok, blir megarektikeren aldri stor nok. Megareksi er et forholdsvis nytt ord i norsk sammenheng. De mest typiske «symptomene» er dårlig selvbilde, livredd for å ikke være stor og sterk nok, bruker uvanlig mye tid på trening og spising ? gjerne i form av forskjellige dietter. Det er vel kanskje en grunn til at anabole steroider er like enkelt å få tak i på gata som tobakk. 

Jeg sier ikke at gutta pålegges å slite, og at dette gjelder alle. Jeg snakker egentlig ikke til de gutta som tør å si de sliter, de man vet sliter, jeg snakker til de tøffe gutta, gutta som ler av sånne man vet sliter. Er du aldri liten og sliten du? Er du aldri sint og frustrert på verden, aldri lei av at du må stille på fest og prestere hver bidige helg? Blir du ikke sliten av å måtte ha en ny fet historie og dele meg gutta? Er du ikke sliten av å måtte være så jævelig kul hele tiden? Jeg blir sliten jeg, av og i det hele tatt tenke på hvordan du egentlig har det inne i deg jeg. Når du kommer hjem, legger deg, leser litt på prøven du kanskje har sagt du driter i, hvordan føler du deg da? Føler du deg bra da? Som en ekte mann kanskje? 

 


- Marty

 

GI NÅ LITT FAEN OG KOS DEG.

Hei dere. 

På lørdag var jeg på julebord og jeg hadde det super gøy. Jeg storkoste meg! Jeg spiste masse mat og koste meg gløgg i hjel. Litt ut på kvelden, så kom klumpen i magen med dårlig samvittighet, rett og slett fordi jeg kanskje hadde spist litt mye. Faen, jeg kunne vel latt være å spise de to loffskivene, kunne jeg ikke? Men så tenkte jeg meg om enda en gang og kan frem til at: kjære vene, skjerp deg Martine. Hvorfor i alle dager skulle ikke jeg kunne spise meg god og mett i godt selskap? Hvordan klarte den dårlige samvittigheten å snike seg inn under den gode stemninga og de hyggelige komplimentene? 

Nå har 2016 vart i 11 dager. New year, new me. Hvordan har det gått hittil? Ja, tenkte meg det. Neida, selvfølgelig er det mulig å ta tak og gjøre endringer. Selvfølgelig er det mulig å kutte ned litt her, øke litt der. Men jeg tror ofte at problemet vårt er at vi kutter ut absolutt alt med en eneste gang. Vi går fra å være sofagriser til topptrente på en dag, tror vi hvertfall selv. Hvis du er vant til å røyke 10 om dagen, det er klart det blir et problem å plutselig våkne opp nesten morgen og ikke skulle ta noen. Endringene kommer, men som jeg har sagt før - det tar tid. Du våkner da plutselig ikke opp og veier 10 kg mindre. Det tar tid, og har du ikke lyst til å bruke den tiden det tar så er det kanskje ikke rett tidspunkt. For 1.januar er en brilliant mulighet til å starte på nytt. Men herregud, 10.mars er da like bra. Og endringene må komme fordi vi ønsker det og når vi er mentalt klare for det - hvis ikke så kan vi slå fra oss tanken med en gang. 

Jeg vil leve sunt, trene og ikke minst kose meg. Jeg skal prøve å slutte og få dårlig samvittighet fordi jeg har det bra, spiser god mat og tilbringer til med givende mennesker. Hvorfor tillater jeg meg ikke dette? Hvorfor tillater VI oss ikke dette? Jeg syntes sannelig vi skal gi litt faen og kose oss. 

 



- Marty

Jeg er sykt perfekt

Jeg er sykt perfekt. 

Du er 1.80 cm høy. Eller nei, nå juger jeg. Du er 1.78 cm høy. Du har blå øyne og langt blondt hår. Du er flink på skolen, og jobber så godt du kan. Du trener godt over 7 dager i uka og du har en jobb du trives i ved siden av. Du har en kjæreste som er helt super og en familie du er veldig glad i. Du har mange venner og du trives på alle dine arenaer. Du har tusenvis av følgere på instagram og du viser ditt perfekte liv med delikate bilder der hver eneste dag. Du har haugevis av fine klær og du har alt du trenger. 

Så kjære Martine, kjære meg, hvorfor er ikke jeg lykkelig? Hva er det å være lykkelig? Jeg streber sånn etter det, og når mine venninner beskriver hva lykke må være, så har jeg jo faktisk alt. Jeg har alt som skal til for å være lykkelig, har jeg ikke? Det er vel mer det at det å være flink på skolen og jobbe så godt jeg kan er ganske slitsomt. Det er vel mer det at å trene godt over 7 dager i uka er ganske slitsomt. Det er vel det at det å jobbe ved siden av er ganske slitsomt. Det er vel det at både kjæresten og familien jeg er så glad i skal følges opp og at det skal pleies. Det er vel det at jeg sjeldent har tid til overs til å være sammen med vennene mine, og at det er slitsomt å ta de fine bildene av mitt perfekte liv til instagram. Og alle de fine klærne? Ja, de er både dyre og jeg foretrekker jo aller helst å gå i treningsbuksa hele tiden. 

Jeg vet da søren jeg dere. Men hva er egentlig det perfekte, og hva er det å være lykkelig? Jeg vet hvertfall at jeg ikke er perfekt, og jo, jeg kan være lykkelig fra tid til annen. Men lykken varer da ikke evig. 

Hva definerer vi som perfekt? Er det å være perfekt å ha kritt hvite tenner, er det å ha en stram og trent kropp, er det å ha en fast og fin rumpe eller er det å kun få seksere på skolen? Teller vi med personligheten når vi definerer perfekt? Hvorfor vil vi egentlig være perfekte, hva er det perfekte og hvor i helvette finner vi det perfekte? 

Er perfekt å få en god jobb? Er det å være perfekt når man har en god økonomi eller når man kan reise til syden? Er det perfekt når man har et stort hus med havutsikt? 

Hvis du kan svare meg på alle disse spørsmålene, så vil jeg gjerne slå av en prat. Jeg tviler på at du klarer det, jeg klarer det hvertfall ikke. Så da kan vi vel kanskje bli enige om at perfekt ikke eksisterer da dere? Jeg tror ikke det perfekte finnes der ute, vi er bare mennesker du og jeg, så hvorfor stever vi etter noe som ikke finnes?

 Det er jo noe med det at det finnes rotter i huset med havutsikt, og alle mennesker tørker seg når de er ferdig på do, så vi er vel alle bare mennesker med en drøm som ikke finnes? 



 

Utrolig hvor bra en puls på 200 kan se ut.

 

- Marty 

 

KONKURRANSE!

Hei dere!

Jeg er utrolig takknemlig for alle positive tilbakemeldinger og all god feedback de siste dagene. Tusen takk. Jeg har i den forbindelsen veldig lyst til å ha en konkurranse her på bloggen! 

Kommenter et stort smilefjes og del dette innlegget på facebook for å vinne. (Husk å legge ved mailadresse) 




Gled enten deg selv eller en du er glad i og kick start helgen! 

Jeg trekker en vinner i kveld innen 24.00. 

___________________________________________________________________________________

 

Her er det ett bilde av meg og Raija, som også er med i Sykt perfekt. Vi var på sikkelig kosedate på Olivia i går og kosa oss gløgg ihjel! 



Håper alle får en super helg :) 

- Marty 

Herregud så sinnsykt flaut

I dag morges satt jeg på bussen og jeg begynte faktisk tre stopp før jeg skulle gå av å grue meg fordi jeg satt så langt bak, og fordi baggen min kom til å dulte borti absolutt ALLE på vei ut. Men i det jeg tenkte tanken skumpa en annen bort meg med baggen sin og det slo meg at kanskje han var like redd som meg for å gå ut av bussen, og at han syntes det var like flaut som meg. Altså, ikke vet jeg. Det er fullt mulig at jeg er spesiell, og at det kun er jeg som tenker de tankene. 

Men som når du ser en du kjenner litt sånn halvveis, en du har snakket med ett par ganger, men som du faktisk i idag - OVERHODE ikke har lyst til å slå av en prat med, sitter på bussen når du går på. Er det kun jeg som lurer på hva jeg i alle dager jeg skal gjøre nå? Er det kun jeg som får den klumpen i magen og helst har lyst til å late som jeg ikke ser personen? Vel, kanskje det er derfor folk stadig vekk jeg vet hvem er går med nesa godt planta ned i mobilen når de traver forbi meg. 

Vel, nå som jeg først er i gang. Er det kun jeg som syntes det å kjøpe haugevis av digg, is og frossen pizza på butikken er DØDS flaut? Jeg krymper meg seriøst hver eneste gang, og prøver å unnskylde meg med en dårlig unnskyldning. 

Vel, hvis du lurte på hva som fløy gjennom hodet mitt i morges, så var det disse tankene. Og jeg håper og tror vel egentlig ikke at jeg er den eneste? 

For det sitter garantert fler på bussen med de samme tankene, personen som allerede sitter på bussen ber sikkert om at jeg ikke skal slå meg ned og tro meg at personen i kassa kjøper haugevis av candy, og syntes det er døds flaut. 

Ha en fin dag videre :):):) 

 

- Marty 

Jeg er en dropout.

Hei kjære politiker. Jeg har noen spørsmål til deg, noe jeg egentlig har ganske ofte om regler og ting. 

Fraværsgrensen skal innføres fra skoleåret 2016/2017, og innebærer at elever som har mer enn ti prosent fravær i et fag ikke får halvårskarakter eller standpunktkarakter i faget. Denne fraværsgrenser blir innført for at fraværprosenten skal gå ned i norske skoler (videregående). Jeg kan ikke alle fakta, men jeg stusser allikevel og stiller følgende spørsmål: 10 % fraværsgrense. Hva om jeg får influensa og blir liggende rett ut i en uke? Jo, jeg vil tro en legeerklæring telles og ikke gjelder for disse ti dagene, men med at jeg tar med tid til å dra til legen betyr det at fraværet mitt blir enda høyere, i og med at det tar den tiden det tar. 

Dette er jo kanskje ett eksempel, og ja, kall meg gjerne sær, for jeg skjønner baktanken med dette, og jeg skjønner alvoret med fravær. Men jeg frykter at prosenten av alle som dropper ut fra videregående vil øke, betrakelig. Hva med de som virkelig sliter? De som opplever en livskrise som man faktisk ikke kan noe for? De som ikke skjønner hvordan de skal makte og fullføre videregående. Jeg snakker ikke om de som skulker, men om de som sliter eller de som er akkurat som deg og meg, de som mister noen i familien, de som blir liggende med omgangssyken, de som møter veggen? Skal ikke vi kunne fullføre vi da? Skal vi straffes for dette? 
Jeg er redd for å skrive noe feil, i frykt for å tråkke noen på tærne, men kjære politiker, jeg har så mange spørsmål. Jeg er klar over at tilstedeværelse er viktig, men absolutt alle forteller meg at helsa kommer først. Det er bra det stilles krav til oss, men jeg vet ikke, jeg er redd den ene prosenten går ned og at den andre går opp. Jeg tror nemlig at de som dropper ikke misliker det å komme på skolen og være der, jeg tror det er mer det at de faktisk ikke takler det.

Det er synd, for tar vi ikke videregående - da kan det vel ikke bli noe av oss. Og jeg kan ikke garantere at jeg ikke blir en dropout. 




- Marty

Skal vi virkelig fortsette å ta livet av hverandre?

"Mobbing er et problem for mange barn og unge. De fleste barn blir mobbet på et eller annet tidspunkt i løpet av sin skoletid. Man anslår at mobbing er et problem for hver 4. elev, og at hver 20. elev - dvs.cirka én elev i hver klasse - blir mobbet hver dag i flere år. Mobbing er et stort problem! Ingen foreldre kan være sikre på at barna deres aldri vil mobbe eller bli mobbet." 

"Hvilke skade gjør mobbing?
Mobbing gjør barn ulykkelige og kan få dem til å skamme seg og føle seg ensomme. De mister selvtillit, blir innadvendte og kanskje syke. De prøver å fortrenge at de blir mobbet. Noen føler også at det er deres egen skyld. Kanskje avreagerer de på sine søsken eller foreldre." (http://www.fug.no/mobbing.141889.no.html)

 

"Hva kan du egentlig gjøre hvis du eller noen du kjenner blir utsatt for mobbing?"

Jeg har nå vært skoleelev i snart 12 år. Jeg har gått på tre forskjellige skoler, med trygge stabile rammer, gode venner og et godt læringsmiljø. Mobbing har egentlig aldri vært et tema for meg, verken det å bli mobbet eller mobbe noen. Men det har vært et stort og heftig diskutert tema så lenge jeg kan huske. Haugevis av tips til hvordan du kan unngå mobbing og hva du må gjøre hvis du blir utsatt for mobbing, men jeg tror aldri jeg noen sinne har hørt et godt eksempel eller fått et godt tips om hvor hardt det kan skade noen og læren om hvorfor i helvette du skal la være. Hvor kommer dette mobbehysteriet fra? Hvor lærer 8 åringer å være slemme mot hverandre? Flere og flere eksempler på mennesker som er skadet og ødelagt kommer frem, og 8 åringene fortsetter å være slemme mot hverandre. Disse sterke, flotte menneskene står frem, de blottlegger sitt verste mareritt for å vise hvor stor skade det kan gjøre, men hvorfor ser vi det ikke? 

Er det i vår natur og skade hverandre, ødelegge for hverandre og ta livet av hverandre? 
I såfall, betyr det at noen er bedre enn andre? 
Betyr det at de som faktisk er villig til å mobbe er bedre enn de som blir mobba? 
Og da lurer jeg på, hvem bestemmer hvilken vei rangstigen vi føler skal stå? 
Og igjen... Hvor lærer en 8 åring at det er greit å være slem mot en annen? Mamma, pappa? Hvem lærer de dette av? 

I sitatet øverst står det at mobbing er et problem for mange barn og unge. For mange barn og unge, javel, mer blant og jeg tror sannelig ikke at de voksne er noe bedre. For noen må jo lære disse 8 åringene det, så kanskje pappa ikke skal snakke så høyt rundt middagsbordet om han jævla ****** på jobben som gjorde som han gjorde. 

Også er det kanskje på tide at vi og samfunnet tar fatt i det virkelige problemet, nemlig mobberne - ikke mobbeofrene. 

Men da må vi kanskje lukke opp øya først, istedet for å trekke nisselua vår så langt ned over øra at vi tilslutt ikke ser mer. 

 

- Marty 

 

 

Min første gang.

Min første gang... 
når blir den siste? 



Jeg svetter. Jeg er usikker. Jeg er egentlig ikke helt sikker på hva som skjer, jeg har ikke kontrollen. Jeg befinner meg på badet, jeg kjenner de harde flisene under de såre føttene og krymper meg under det kjølige vannet i dusjen. Svetta presser på og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Nei, jeg svetter ikke. Eller jo, jeg svetter under vannet som gir meg gåsehud. Hodepinen dunker på og jeg lurer på når hodet mitt skal eksplodere, når kræsjer jeg? Jeg kan ikke kræsje, jeg har faktisk ikke tid til å kræsje. Faen. Jeg orker ikke, men kroppen vrenger seg. Stopper opp ett lite øyeblikk, ting bare skjer. Jeg prøver å vinne tilbake kontrollen, men jeg evner det rett og slett ikke. Gråter, hyl gråter. Vil ringe noen, men kan ikke. Jeg rett og slett kan ikke. Legger meg under dyna, det verker i øynene og nå er faktisk hodet i ferd med å eksplodere. Tar ett par paracet...

 

Så blir jeg utslitt, helt utslitt. Jeg orker ikke og jeg vil gi opp. 

Hei du, du som sier at jeg gjør meg til, at jeg bestemmer det selv og at jeg tar mine egne valg. Joa, kult nok det. Men nei. Jeg er stressa, jævelig stressa. Er ikke du stressa? Er ikke du utslitt av og til? Kan du kjenne deg igjen? Jeg tror kanskje det. 
I det siste har det blitt mer og mer in å si at "dere unge jenter må bryte ut av stresset og forventingspresset". Jeg vet ikke med deg, men jeg kunne virkelig ønske det. Jeg har virkelig lyst til å klare å ikke bry meg, ta en Zlatan og gi litt faen. Men hva hvis jeg gjør det? Hvordan blir jeg sett på da? Det er i utgangspunktet ikke akseptert å gå sine egne veier, ikke prestere og gjøre det som samfunnet ikke forventer av deg. Jeg føler hvertfall ikke det. Og jeg tror ikke det. Det er lett å be oss gjøre det, men du som voksenperson, som oppfordrer til dette. Du følger vel strømmen du også, gjør du ikke? Du lever opp til det samfunnet forventer av deg, gjør du ikke? Og jeg tror sannelig du oppfordrer barna dine til det samme, gjør du ikke? Vi oppfordres tll å prestere, levere og jobbe knallhardt. Kom ikke å si noe annet, vær så snill. Ikke be meg skjerpe meg. Jeg prøver så godt jeg kan. For du voksenperson, gjør ikke du? Jeg vil ikke kalle det klaging, for jeg aksepterer det, meg syntes ikke det er greit. Men hva skal vi da gjøre?

Vi får vel bare stå opp i morgen også, passe på å rekke skole og jobb, ikke svi fisken til middag og passe på at ungene legger seg tidlig så vi rekker spinningtimen vår. Ikke tenk på det, det er vi selv som velger det. 

Jeg tar en paracet til jeg, vil du skylle ned for meg?

 

 

Sjekk gjerne ut promoen til sykt perfekt som kommer på TV2 13.januar.

SYKT PERFEKT PROMO

- Marty

Jeg har både restylane og silikon.

Jeg har lenge gått og tenkt på hvordan vi mennesker kan dømme hverandre på den måten vi gjør. Jeg har lenge gått og lurt på hvorfor jeg er så opptatt av at alt skal være på stell og at alt skal se så himla bra ut hele tiden. Jeg har lenge gått og lurt på hvor lenge jeg skal orke at alt skal være perfekt hele tiden. Jeg kan si hva jeg vil, jeg kan si at jeg ikke bryr meg, akkurat sånn som mange av dere gjør. Men det er feil, for jeg bryr meg. Jeg bryr meg når noen kommenterer noe ved meg, gjør ikke du?

Det virker nesten som at enkelte av oss mennesker lever på å rakke ned på andre, at noen av oss rett og slett digger å kritisere andre. Stemmer det? Av en eller annen grunn er jeg hvert fall vett skremt nok til å ikke tørre å si høyt at jeg er fornøyd.

Jeg heter Martine Halvorsen, jeg har botox i panna, restylane i leppa og jeg har silikon. Jeg misliker nemlig at panna mi er flat som en pannekake, at jeg har en leppe som to streker og at jeg egentlig ikke trenger å bruke BH. 

Jeg heter Martine Halvorsen, jeg er fornøyd med panna mi, jeg syntes leppene mine er fine og jeg er fornøyd med BH-størrelsen min. 

Neida, nå har det seg sånn at faktisk ingen av delene stemmer. 

Men jeg lurer allikevel på hvilken av setningene likte du best? Det er nemlig noe med det, at uansett, så blir det feil. For etter min mening, så er det ikke akseptert å være så misfornøyd at du er villig til å endre på deg selv, og det er heller ikke akseptert å være fornøyd med deg selv. Jeg forsvarer ingen av delene, men jeg undrer på hvorfor det er sånn, og jeg undrer på hvorfor og hvordan vi kan tillate oss å kritisere og rakke ned på andre? 

Vi kan vel egentlig ikke det, kan vi vel? 

Men det er en ting jeg, og kanskje du også kan og burde jobbe med. Vi kan vel slutte å bry oss, hvertfall gjøre ett forsøk. Men da kan vi vel også slutte å kristisere det vi ikke har snurrings på. For jeg har lyst til å kunne si meg fornøyd, uten at det ikke skal være lov. Hvem søren bestemmer at det ikke er lov? Hvem setter disse reglene, disse reglene som begrenser oss? Jeg vil ikke være en av de. Vil du?

 

Og du, hadde du likt meg dårligere hvis tittelen stemte? 

- Marty 

Forelska i Nelly

Halllaaa :):) 

Ett av mine nyttårsforsetter i år, er og ikke kjøpe noe mellom 1.1-10.4. Altså litt over tre måneder. Men jeg allerede på disse tre dagene laget meg litt av en ønskeliste inne på www.nelly.com. Her er tre av mine favoritter.... Tre på tre dager ;-) 

Sjekk de ut ved å trykke på linkene under bilde og start siklinga! 

https://blfa.me/c/da5R741N - deksel

https://blfa.me/c/c1eaVMcJ - sko

https://blfa.me/c/aLfeM3Ra - klokke

 

- Marty 

Ned 5 kilo på 3 uker!

Vil du ned 5 kilo på 3 uker?

KLART DET.

?Så lite skal det til for å gå ned 5kg på 3 uker?
?5 beste øvelser som du kan gjøre hjemme for å få en flat mage". 

Om det bare hadde vært så enkelt... Da hadde vel antakeligvis alle gjort det. Er du en av disse, en som meg, en som gjerne skulle ønske at alt var så enkelt? Det har seg sånn at nyttårsforsettet du har satt deg, nyttårsforsettet som store deler av norges befolkning også har satt seg, krever. Det krever noe av deg.

Alle disse artikkelene som dukker opp, som vi klikker innpå, alle de fristende artikkelene som beskriver hvordan du kan gå ned 3 kilo ved å ta 50 situps morgen, ettermiddag og kveld. Ja, jo. Da hadde vel alle gjort det. Jeg har bestemt meg for å slutte og google hvordan jeg fortest mulig kan gå ned i vekt, hvilke øvelser som gjør meg slank og hvor mange gulrøtter jeg kan spise i løpet av en dag for å få i meg 500 kalorier, i håp om at jeg skal slippe å gjøre den tunge jobben. Jobben jeg vet koster og jobben jeg vet vil gjøre litt vondt. 

 

Klart det hjelper noe å ta 50 situps morgen, ettermiddag og kveld. Men la oss være realistiske. Jeg tror alle vet hva det koster. Jeg har lest en veldig bra artikkel, som jeg syntes du burde klikke deg inn på, og la det være den siste fristende artikkelen om å ta en snarvei :http://www.trening.no/treningstips/ga-ned-5-kilo-pa-3-uker-med-disse-ovelsene/

La oss ha det gøy, la oss trene, leve, leke og le. Mat er godt og trening er gøy, så nyt det og sett deg mål. Det skal være gøy og nå nye mål - og du vil klare det, men ikke på 2 uker :-) 

 



- Marty

Hei du som satt hjemme på nyttårsaften - FOR EN TAPER DU ER

HEI DU! DU SOM SATT HJEMME PÅ NYTTÅRSAFTEN - for en taper du er.

Jeg er medlem av en gruppe på facebook som heter "Av jenter, for jenter". Dette er en gruppe med tusenvis av medlemmer. Jeg er så lite aktiv der at jeg sjeldent får opp innlegg fra gruppa på feeden min, men jeg er medlem. På nyttårsaften derimot, tikket det opp haugevis av innlegg. Haugevis av innlegg som låt: Lik hvis du er alene i kveld. Lik hvis du må feire nyttårsaften hjemme i kveld. Lik hvis du er sint på foreldrene dine fordi du ikke får dra på fest i kveld. Haugevis av jenter både likte og kommenterte disse innleggene, og det er helt i orden. Gruppa er vel til for å dele tanker og følelser, men jeg måtte allikevel stille meg en del spørsmål rundt alle disse innleggene som poppet opp. 

HVOR SINNSYKT KULT KAN MAN EGENTLIG HA DET PÅ NYTTÅRSAFTEN? 

Jeg er villig til å vedde på at ganske mange av dere som leser dette hadde en klump i magen som meg på nyttårsaften, jeg er villig til å vedde på at det er en del som gråt og en del som enda angrer. Fordi forventingene er så ekstremt høye. Enten gråt du fordi du ikke var invitert, ellerså gråt du fordi ting overhode ikke ble som du trodde. Så til du som satt hjemme med familien, fordi du enten ikke fikk lov til å dra, eller fordi du rett og slett ikke hadde noe sted å dra - jeg syntes faktisk du er ganske heldig. 

Jeg skal ærlig innrømme at spesielt de to siste årene har jeg gått og gruet meg til nyttårsaften. Jeg har gruet meg fordi jeg rett og slett ikke har hatt peiling på hva jeg har skulle gjøre, fordi forventingene har vært skyhøye. Klumpen i magen var der i år også. I år skulle jeg være med kjæresten og familien på hytta, Da hadde jeg hvertfall en unnskyldning, for hytta er vel greit, er det ikke? Helt fantastisk. Da slapp jeg hvertfall å tenke på at alt måtte bli perfekt. Men allikevel hadde jeg denne klumpen om at det kanskje ikke var bra nok, og at jeg kanskje burde blitt igjen i Oslo for å feire med jentene. Jentene så jo ut til å ha det helt supert, og jeg tviler ikke. Men hadde jeg grunn til å ha denne klumpen om at det jeg gjorde ikke var bra nok? For er det egentlig akseptert å subbe rundt i pysjen, spise god mat, spille spill og tilbringe tid med familien? 

For hva forbinner vi egentlig med den siste dagen i året? Jo, vi forbinner den med fest, familie, gode venner, god mat, raketter og alkohol. Jeg var innom to steder på nyttårsaften, kun for å hilse på. Og ingen av de som var der var vitne til god mat, familie, gode venner og raketter. Alkohol og fest var det derimot masse av, men er det sånn det egentlig skal være? Skal det være sånn at du klokken 22 ligger rett ut og det eneste du vil er å komme deg hjem? Jeg vet ikke hva du som satt hjemme på nyttårsaften tror de andre gjorde, de som sendte haugevis av snapchats av hvor kult de hadde det. Jeg sier ikke at gode venner og vin ikke er en fin kombinasjon på nyttårsaften. Men jeg sier at forventingene over hvor kult det skal være, kanskje er litt for høye. 

Jeg har hvertfall lyst til å si en ting til deg som satt hjemme på nyttårsaften, med familien, som spiste god mat og så film - jeg syntes du er ganske heldig. Så kan vi jo stille oss spørsmålet om hvem taperne egentlig er. 

 



 



- Marty 

SYKT PERFEKT

 

Jeg er så heldig, og ikke minst priviligert som har fått muligheten til å være med i tv2 sin nye dokumentar som heter Sykt perfekt. Dette er noe jeg i nærmeste fremtid vil skrive, og fokusere en del på. 

" Dokumentarserien Sykt perfekt har premiere på TV 2 onsdag 13. januar kl. 21:40, 6 episoder.


Norske jenter har bedre karakterer enn noensinne, bruker mindre rus og er mer pliktoppfyllende enn før. Men aldri har de slitt mer med prestasjons press, stress og psykiske plager. I "Sykt perfekt " forteller syv jenter hvordan de egentlig har det. "

Dette er en serie som vil bli ekstremt lærerik og ikke minst nyttig......... Jeg kommer tilbake til mer senere :-):-) 

 

hits