Blogg

--->

 

Jeg gjestet NRK Østlandssendingen i går for å snakke om skolestart. Fikk du det ikke med deg så klikk gjerne inn HER og hør det! Vi lagde også et videoklipp som du kan se HERSuper morrrroooo! 

- Marty

 

 

Scandinavias next Top Model

Endelig kan jeg dele! Det føles som om jeg har gått rundt på verdens største hemmelighet nå siden midten av Mai nå. Men nå kan jeg endelig fortelle: Jeg er én av seks norske deltakere i den ny sesongen av Scandinavias Next Top Model. Innspillingen har foregått i Portugal og vart i to hele måneder. Sammen med oss seks norske, har vi tilbragt lange, morsomme, spennende og harde dager sammen med 12 andre jenter, seks fra Danamark og seks fra Sverige. Vi har tilbragt tid med jurymedlem og den svenske kjendisstylisten Jonas Hallberg, Lina Rafn artist og X-factor dommer og vår egen IT-girl Janka Polliani! Den nye sesongen fremmer kurver og har med jenter i alle farger og fasonger og det var dette som gjorde at jeg valgte å bli med! 

Jeg er super spent og jeg gleder meg! 

Vi snakker en sesong med fantastiske jenter, sunne forbilder og flotte former og fasonger. 

Intervju med meg og de andre norske deltakerne kan leses i dagens VG. Episodene sendes på kanal FEM hver tirsdag og torsdag kl 21.30 fra 30.august. Neste tirsdag er det førpremiere så følg med på snapchat: Martinehalvs ♥




 

NRK Østlandssendingen

Hei dere! Nå er jeg på vei inn for å snakke på NRK Østlanssendingen (Radio) nå klokken 14. Jeg skal prate om skolestart og om tipsene jeg postet både på bloggen og som var i Aftenposten for noen dager siden. Hvis ikke du fikk lest det, så sjekk det gjerne ut HER. Jeg er super spent og jeg gleder meg masse! Jeg tror det er direkte, så skru gjerne på. 


 

- Marty 

Fashion Talk - IN Pink

I går startet Moteuka og jeg var på plass i dette digge antrekket fra selveste Fretex! Jeg er en stor gjenbruksfan og har funnet fler av mine skatter på Fretex. Både vesken, buksen og skjorten, som forøvrig i utgangspunktet er en herreskjorte er fra Fretex. Under Fashion Talk på åpningen i går, var et av temaene gjenbruk og verdien av klær. Det ble faktisk sagt at vi i gjennomsnitt har ca. 144 plagg hengende i skapet i løpet av livet som aldri blir brukt! Altsåååååå.... Da stemmer jeg heller for gjenbruk! Jeg går sjeldent i rosa, men det er vanvittig deilig å ta på seg noen deilige farger en gang i blandt...

 

- Marty

#IAmAWinner

/Ambassadør for Right To Play

I disse dager er den store Olympiske festen i full gang  i Rio. Der er det samlet utøvere, trenere, tilskuere og idretten hylles og feires rundt om i hele verden. Verden stiller mannsterke og er rustet til håndballkamper, hekkehopp og sprangkonkurranser.
Jeg ønsker så gjerne å snakke litt om vinnerne, og jeg ønsker ikke snakke om hvem som muligens vinner flest gull i svømming eller turn.
Jeg ønsker å snakke om de vinnerne som kanskje ikke ses, høres og har muligheten til å bli det.  Jeg ønsker å snakke om flyktningene som stiller eget lag i de Olympiske leker, om barna som løper barbent, nakne og spiller fotball og om disse som gjør dette mulig. De som gjør det mulig at flyktningene kan glede, leke og oppleve til tross for muligheter som ikke i utgangspunktet eksisterer, om de som setter i gang leken blant barna som lever under tvangsekteskap og misbruk. De som er virkelige helter. De som bruker gleden ved lek og idrett til å skape.

For blant treningsregimer, kostholdsplaner og tonnevis av treningstimer så finnes en helt annen gruppe. En helt unik gruppe bestående av gullmedaljevinnere.  Vinnere som har opplevd motgang, nederlag og hindring, og som med en sann olympisk ånd takler, håndterer og kjemper - på tross av all umulighet og nederlag.  

Oussama er 19 år og er syrisk flyktning  i Libanon. Oussama ønsker å gjøre en forskjell og har valgt å bli Right To Play trener fordi han ønsker å bygge broer mellom syriske og Libyske barn - Gjennom lek og idrett.

For uansett hvor mye idretten blir diskutert, treningsmengde og kvalitet, så må vi ikke glemme det grunnleggende, gleden og styrken idretten gir. For det er kanskje ikke alltid idretten som er og burde være det sentrale, men leken. For når barn scorer mål, så jubler de på samme måte, verden over. Når ungdommen slår tunell, så feirer de på samme måte, verden over. Når foreldrene ser barna leke, så gledes hjertene på samme måte, verden over. Forskjellen ligger i mulighetene. Men mulighetene finnes, og de finnes fordi leken eksisterer.

For de Olympiske lekene symboliserer så mye mer enn seier, vilje og trening, og det håper jeg vi husker. Det symboliserer også muligheter, og det er muligheter vi trenger, for vinnerne finnes og verden er faktisk full av dem.

#IAmAWinner 



 

- Marty

Klokken tikker

Jeg teller dager. Jeg er spent, og jeg er av og til redd. Snart skal hemmeligheten ut av skapet og det nærmer seg med stormskritt. Hvor jeg var når jeg var borte i to måneder, hva jeg gjorde og hvorfor. Det er skummelt, men samtidig vanvittig gøy. Jeg får nesten gåsehud når jeg tenker på det og jeg er så spent på hva folk vil si. Jeg er spent på mottagelsen og tilbakemeldingene. Jeg er fullstendig klar over at det i utgangspunktet ikke spiller noen rolle hva "alle" andre syntes, men det er vanskelig å bli helt fortrolig med det allikevel. Jeg vet det slippes hvert øyeblikk og det gjør at jeg konstant titter meg over skulderen, sjekker mobilen og skrur av mobilen. Rart? Ja. Jeg har ikke tall på hvor ofte den har blitt skrudd av den siste uken. Det er på en måte som om hvis jeg legger den bort, så settes litt av alt rundt på pause. Det er ikke det at jeg angrer, ikke vil eller i utgangspunktet er redd - men... Det er nytt, skremmende og så vanvittig spennende. Crazy... JA. 

Jeg gleder meg, jeg skjelver og jeg er spent. 

 

- Marty

Artikkel

Jeg elsker at solen skinner... Det finnes faktisk ikke noe deiligere! Jeg sto opp tidlig i dag ettersom Christian og jeg sov hjemme hos mamma og pappa på Nesodden, og Christian skulle på et møte tidlig i Asker. Jeg startet dagen med en treningsøkt selv før jeg har en del timer med jobb foran meg. Mange starter jo på skolen i dag, men jeg er så heldig at jeg har fri en hel uke til! Men, jeg skrev jo ett innlegg på bloggen her om dagen angående det å starte på videregående som også er på trykk i dagens Aftenposten, sjekk det gjerne ut HER

Om noen timer drar jeg inn til Moteuka og jeg skal bruke timene etter litt jobb på forberedelser! Det gledes....


 

- Marty

Denne uken

♥  Ukens craving: Det er nødt til å være buffetmiddagen i går kveld på Strømstad Spa Hotell. Får vann i munn bare av å tenke på den! 

♥ Ukens tanke: Denne uken har jeg virkelig tenkt mye på behandling av andre mennesker, hvordan jeg ønsker å opptre og min egen oppfattelse. Jeg så en film på Facebook som fikk meg til å tenke... Anbefaler dere å se den HER. Jeg så at tilbakemeldingene på filmen var veldig forskjellige, men den gjorde hvert fall susen hos meg. 

♥ Ukens sang: "Dream - Imagine Dragons" 

♥ Ukens øyeblikk: Jeg føler at denne burde være positiv. For jeg føler at øyeblikk er opplevelser som gjør inntrykk på en positiv og god måte. Jeg måtte stoppe opp under løpeturen min i går morges mens jeg hørte på Dream og bare se meg rundt. Det var så stille, rolig og vakkert. Solen skimte forsiktig over fjellet og vannet bak meg var så vakkert. 

Ukens Instagrambilde:
 

 

 

♥ Ukens sitat: "Det er bedre å tenne ett lys, enn å forbanne mørket". 

- Marty

 

 

 

Currently in:




SWEDEN!
Akkurat nå befinner jeg meg i Sverige. Vel og merke rett over grensen, men uansett! Christian er egentlig på landslagssamling men pådro seg en skade på trening så han er nødt til å stå over kampene som spilles i helgen. Men, vi tok allikevel turen for å se! Vi kom hit i går og har bodd på Strømstad Spa Hotell i natt. Vi turer hjemover i dag etter kamp og litt harryhandel. Det er deilig å komme seg litt bort, hvert fall når hodet surrer og går konstant ellers. Må forresten huske å nevne buffeten på hotellet i går kveld... ALTSÅ! Da snakker vi naaaam. Vi ble også sittende flere timer etter middagen i går og for å høre på livemusikk i en helt egen klasse. Han som sang var så flink, han sang alle god låtene og det var ordentlig god stemning. Mat, musikk og god stemning - mhmmm. 

- Marty

Alle er enig

Hele Norge har vist seg berørt av frikjennelsen av de tre mennene i lagmannsretten etter gjengvoldtekten i Hemsedal. Hele Norge har diskutert og jeg har lest utallige fantastiske innlegg om saken. Jeg har sett kampanjer, debatter og støtte. Men det som skremmer meg, er at alle er enig. "Alle er enig i at mennene ikke skulle blitt frikjent, alle er enige om at voldtekt er noe forbanna dritt" overhørte jeg en dame på butikken si her om dagen. For alle kan da ikke være enig når det stadig blir begått voldekter, når barn blir seksuelt misbrukt og disse tre mennene blir frikjent? 

Jeg har under debatten blant annet lest et Facebookinnlegg fra en far som legger sitt hat på gjerningsmennene, skriver hva han mener om de såkalte udyrene og deler sin frustrasjon. Problemet er bare at jeg kjenner sønnen til denne mannen, og jeg vet hva sønnen hans har gjort, og stadigvekk gjør. - og ja, jeg har sagt i fra. Det ble gjort handlinger under russetiden, på nyttårsaften og på en fest rett før sommeren faren like godt kunne skrevet om sin egen sønn. 

Jeg er glad for at vi har et så stort fokus på temaet. Men vi må fortsette med det. Det er viktig at vi får snudd på det gammeldagse og kvinnediskriminerende synet på voldtekt. Det er viktig å understreke at ingen fortjener å bli voldtatt, at det ikke er offeret sin skyld og at alkohol ikke er en unnskyldning. For hvis disse spørsmålene må stilles når noen anmelder en voldtekt, så kan vi jo kanskje lage en liten rød bok, eller kanskje en app, som forteller deg om alt du ikke må gjøre for å bli voldtatt? Som selvfølgelig har plass i håndveskene, der det er ditt ansvar å lese den før du inntar ditt første glass med alkohol, før du drar på fest eller går alene hjem fra bussen. 

Samtidig så må vi huske på at det nødvendigvis ikke trenger å være alkohol i bildet når en voldtekt begås og vi må huske på at det ikke kun er kvinner som blir voldtatt. For jeg er også litt redd for at det store fokuset nå skyver prosentandelen av menn som er og blir voldtatt lenger ut på sidelinjen, fordi mennene er de som blir omtalt som voldtektsmenn. Jeg mener nemlig at vi må huske på å snakke om voldtekt i det store bildet, ikke bare voldtektene på fest, i beruset tilstand uten samtykke. Men vi må huske å snakke om det "alle" er enig i - nemlig at voldtekt er noe forbanna dritt. Vi må nå ut med at uansett kjønn, alder, tilstand og sted - så er ikke sex uten samtykke lov. For debatten vi holder nå må ikke dø ut, og samtalene må fortsettes å tas, for selvom skolen nå begynner, folk er tilbake til jobb og hverdagen er i gang igjen - så er voldtektsofrene fortsatt voldtatt, det blir begått nye voldtekter og det samme misbruket vi forakter oss over nå skjer. For "alle" er enige om at det burde anmeldes, at gjerningsmennene burde straffes og at de er udyr. 

Sex uten samtykke er ikke lov, det er ikke offeret sin skyld og det finnes ingen god unnskyldning for å voldta. 


bilde

Følg meg på Facebok HER

og Instagram HER 

 

- Marty

 

 

 

 

 

X

Regn, regn og atter regn. Jeg syntes ikke det gjør annet enn å regne jeg. Jeg føler høsten har kommet alt for tidlig. Men! Jeg trives i den nye leiligheten, jeg stor koser meg faktisk. Slapper av. Hvert fall fem minutter nå og da, mellom slagene. Men det er digg! Snart skal jeg stelle meg og komme meg av gårde på hockeykamp. Endelig. 

Følg meg på Snapchat for updates: Martinehalv

xx

- Marty

JEANS 89,-



Jeg har gått en stund nå og ønsket meg en slengbukse som er litt unik. Jeg har ikke ønsket store forandringer, men jeg har fått litt dilla på bukser med sleng som ser oppklipt ut og der slengen er lenger bak enn foran. Jeg har sett litt rundt, men ikke funnet en jeg trives med. Så jeg gikk rett og slett på Fretex i går og kjøpte meg denne buksen til 89,- kroner! Jeg fant frem saks og tekstillim og satte i gang. Det var veldig enkelt og greit og buksen ble helt topp! 
Jeg er super fornøyd. 



 

- Marty

 

Søndagen <---






Fine lillesøs! 

 

På søndag døpte min skjønne tremenning Karoline seg! For en nydelig liten jente og for en fint navn. Dåpen var veldig fin og jeg storkoste meg masse. Det var en del familiemedlemmer jeg ikke har sett på lenge der, så det var veldig hyggelig og få skravlet litt med de igjen. 

"Karoline, også skrevet Caroline, er et jentenavn dannet ved å tilføre endelsen -ine til mannsnavnet Carolus, som igjen er en latinsk variant av Karl, et norrønt navn som betyr «fri mann». Navnedag er 28. januar"

- Marty 

 

Til nybegynnerne

Det står hvert øyeblikk ett nytt skoleår for tur, og jeg har skrevet en liste. Jeg har skrevet en liste til dere som skal opp på videregående, en liste til dere elever og en liste til dere foreldre. 

For kjære 16 åringer som snart skal begynne på videregående:
 

1. Ikke grue deg - Det er ikke så skummelt som du tror. Det vanker ikke buksevann, du blir ikke tusjet ned første dagen og jeg er rimelig sikker på at du slipper å spise lunsjen din alene. 

2. Ikke bruk restene av konfirmasjonspengene på en ny merke veske - For det er overhode ikke nødvendig. Du blir ikke bedre likt fordi du stiller opp med den dyreste vesken på markedet. 

3. Ikke drikk deg full på første fest - Forsåvidt så trenger du ikke drikke i det hele tatt, men ikke drit deg ut på første fest.

4. Ikke tøff deg - Altså, hvis du var redd for buksevann er sannsynligheten større hvis du tøffer deg. Vær deg selv og husk på verdiene dine! 

5. Ikke kast deg på første russebuss - Det er enda to år igjen og tro meg at mye skjer. 

6. Ikke ligg med skolens kjekkeste - Hvert fall ikke for status og for å kunne skryte av det. 

7. Ikke arranger hjemmealene fest - Selvom mamma og pappa har sagt du kan ha besøk så er det ikke kult når huset blir bombardert av 150 stykker og politiet avslutter festen. 

8. Snakk med mamma og pappa - De kan mye, og det kan hende de av og til har svarene som trengs. 

9. Ikke tro at videregående er hele livet - Videregående er en minimal del av livet, så husk å puste og se fremover. 

10. Ikke stress - Gjør ditt beste og gjør arbeidsoppgavene som skal gjøres, men husk at karakterer ikke er alt. Det er bedre å være frisk enn syk. 

 

Kjære foreldre til 16 åringen som skal begynne på videregående:

 

1. Ta alltid telefonen - Det kan være det blir færre telefonsamtaler fremover, så ikke gå glipp av muligheten.

2. Ikke slutt å ta ansvar for at skolearbeid gjøres - Det er ingen unnskyldning at ungdommen din kan klare seg selv nå; tro meg at det trengs at dere fortsatt følger opp.

3. Ikke drikk alkohol når ungdommen din er ute eller på fest - Det kan fort bli nødvendig at du må hente; og det å vipse penger til taxi er ikke gyldig unnskyldning for å slippe. 

4. Ta praten - Det er på høy tid at den pinlige samtalen blir tatt, eller oppfrisket. 

5. Ungdommen din er ikke voksen - Til tross for at ungdommen din fort blir veldig selvstendig, så trenger den at mamma og pappa er der. Det er like viktig at dere er der nå som når ungdommen din lærte å gå, for denne veien er tøff. 

6. Ikke la ungdommen din være alene - Selvfølgelig skal dere ikke alltid være hjemme. Men! Det er deres plikt å være tilstede og det er deres ansvar. 

7. Snakk sammen - Spør du ikke får du heller ikke vite! 

8. Ikke vær redd for å ta tak - Ungdommen din er fortsatt ditt ansvar, så si ifra når ting ikke er greit. 

9. Ikke prøv å vær kul - La ungdommen din være ungdom, ikke kjøp samme jakke, herm etter språket eller tøff deg. 

10. Ikke press på karakterer - Det presset er stort nok som det er.  

Og kjære foreldre: La ungdommen din drømme. Husk å være til stede - Ungdommen din trenger armkroken til mamma og pappa mer enn noen gang. Det er ikke alltid dere skal spørre, for det hender at alt som trengs er is, film og armkroken til mamma eller pappa. 

Men det viktigste av alt kjære ungdom: Tør og drømme. Vær deg selv og fokuser. De ekte vennene kommer, du er bra nok som du er og gjør ditt beste. 
Husk å være ungdom og ha det gøy! 

Følg meg på Facebook HER

og Instagram HER 

- Marty /3.klassing

 

Uken som gikk

♥ Ukens craving: Cookie Dough fra Ben & Jerry´s! Trenger jeg egentlig si noe mer? Det er SÅÅÅÅ digg.

♥ Ukens opptur/nedtur: Jeg vet ikke helt, men denne uken har vært en følelses karusell. Den har vært fin, rar, morsom, hyggelig, surrete, forvirrende og alt som hører med. Rart det der.

♥ Ukens tanke: At jeg må stole bedre på magefølelsen min. Det er jo noe med at magefølelsen som regel har rett? Jeg tenker at jeg må slappe av, følge magefølelsen, eller hjertet - eller kanskje begge deler. Det er ikke vits å tenke så nøye gjennom ALT, og det går faktisk å stole litt på egen følelse - og at det er ganske viktig. 



 

♥ Ukens sang: Denne uken har jeg funnet tilbake til en gammel liste på spotify og jeg har fått totalt dilla på «A Drop In The Ocean - Ron Pope» igjen. 

♥ Ukens øyeblikk: At laget til lillesøster gikk helt til Kvartfinalen i Norway Cup til tross for bein hard motstand! Det syntes jeg faktisk var ordentlig gøy, og det var så hyggelig å se hvor glad hun ble for hver kamp de vant. (må ikke glemme og nevne dåpen jeg var i til lille tremening Karoline) 

♥ Ukens serie: KINGDOM! Har du sett den? Jeg har helt dilla. Jeg er egentlig ikke et seriemenneske, fordi jeg aldri tar meg tid til å bli ferdig. Men denne gangen er jeg bitt av basillen. Du finner den på TV 2 sumo, og jeg anbefaler den på det sterkeste. 

♥ Ukens sitat: "Alt gikk på skinner i feil spor" - @selvforvikling 

 

- Marty

ShapeUp Convention

HEEEY!

Velkommen til årets kuleste treningsevent!

ShapeUp Convention arrangeres av treningsmagasinet ShapeUp i samarbeid med hovedsponsorene CASALL og XXL og går av stabelen på Bislett Stadion lørdag 17.september 2016. Jeg er så heldig at jeg skal holde foredrag her og anbefaler alle til å dra med seg en venninne, mamma eller seg selv til å oppleve en hel dag fullspekket med varierte og spennende treningstimer, og foredrag der du kan plukke opp mye kunnskap og ny inspirasjon. Jeg gleder meg masse og er veldig spent! Lise Solie som jeg har jobbet litt med tidligere skal ha mobilitetstrening og gir deg innsikt i hvorfor det er viktig med funksjonell trening. 

Dette får du:

? En hel dag med trening og foredrag.

? T-skjorte og drikkeflaske fra Casall.

? Felles pause med mat og drikke.

? Konkurranser og mulighet til å vinne fine premier.

? Stands og shoppingmuligheter.

? Casall-butikk med gode priser og tilbud.

? Goodiebag til alle!

Pris:

? Kr 599 for ShapeUp-abonnenter

? Kr 699 for ikke-abonnenter

Klikk deg inn HER for å melde deg på da vel! 

Håper vi ses 💪🏻



 

- Marty

Rainyhotdogs

Altså, for et vær! Det regner, tordner og lyner om hverandre. Jeg våknet faktisk av at jeg trodde hele leiligheten skulle rase sammen i natt! Mamma har sovet her i natt da planen vår egentlig var å farte rundt litt i dag. Men, det frister ikke like mye med tanke på været. Så i dag morges har jeg bare dratt meg, surret litt rundt, pratet med mamma og fikset og ordnet litt. Nå skal jeg ture bort til Elixia for å trene litt, før jeg må jobbe litt når jeg kommer hjem også får jeg se hva dagen i regnet bringer. 

Noe av det beste jeg vet er å bare ligge i sengen og høre på regnet.

- Marty 

 

 

"Sann flink pike"

Jeg slår opp dagens Aftenposten samtidig som jeg spiser frokost. Det er langt på dag, men jeg trente på tom mage fordi forsiden på gårsdagens frokostavis anbefalte det for å forbrenne mest mulig. I dag står det skrevet med bokstaver at man må gjennom audition for å kapre seg bolig. Jeg leser, men slutter halvveis da jeg rett og slett ikke orker. De to eggene spises sakte sammen med ett glass sitronvann. Jeg tenker gjennom kommentaren jeg fikk fra den eldre damen på treningssenteret før i dag, hun som kommenterte at hun alltid ser meg der og at jeg er en sånn "sann flink pike". Jeg fnyser. En " sann flink pike".

Det er snart skolestart, og for min del gjør jeg alt annet enn å telle dager. Ja, altså. Ikke misforstå meg, jeg liker skolen. Jeg gjør det bra på skolen, jeg har det bra på skolen og jeg liker vennene mine. Alt det der stemmer. Men allikevel kjenner jeg den indre uroen som allerede begynner å bre seg ut i kroppen. Jeg vet ikke hva den følelsen kalles, men jeg tror kanskje jeg skal kalle den "sann flink pike". Den konstante følelsen som eksisterer hele tiden, den som hele tiden minner meg på hva som burde gjøres, skal gjøres og må gjøres. Det er heller ikke nok med det. Den forteller meg ikke bare hva jeg burde, skal og må. Men hvordan jeg må gjøre det. Hvor bra jeg må gjøre det. Hvor bra jeg må prestere for å kunne komme inn på det jeg vil, hvor ofte jeg "må" være sosial for å holde status og hvor fine Instagram bildene må være. Latterlig, eller hva? Ja, jeg er så enig. Vi kan godt si at det er å overdrive, og for noen så er det kanskje å overdrive - mens for andre så er det realitet. Jeg bryr meg i grunn ikke om å overprestere, være sosial hvis jeg ikke vil eller om andre liker Instagram bildene mine. Men ærlig talt - det fungerer vel ikke sånn?

For jeg, som mange andre har den følelsen av "sann flink pike". Jeg er nemlig flink. Jeg vil være flink. Det er egentlig ikke det som er ille, men forventningene om at jeg må være det. Jeg avsluttet forrige skoleår med eksamen, som de aller fleste andre. Før eksamen fikk vi alle beskjed om at det handler om å gjøre sitt beste. Og jeg gjorde mitt beste, men allikevel så var jeg ikke den "flinke piken" jeg pleier å være. Det bare stemte ikke. Jeg fikk en 3'er. Jeg begynte å le når jeg gikk ut, for å være så sint, skuffet og frustrert etterpå at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Flinke, talentfulle og dyktige meg. I følge?

Du lurer kanskje på hvor jeg vil. Jeg også gjør egentlig det. Innerst inne har jeg lyst til å si at jeg dette året skal gjøre mitt beste uansett hva, ta ting som det kommer og ha det bra med meg selv - og la den flinke piken ligge igjen. Men jeg tror ikke på det selv, og det er kanskje der feilen ligger. For jeg må gjennom audition for å få bolig, prestere på eksamen og jeg må prestere på jobb. Men hva er denne definisjonen av flink pike sånn egentlig?

Jeg skal hvert fall prøve å gjøre mitt beste, og jeg fikk jo en ganske ålreit sommer - til tross for eksamen, og den jævla 3'ern. Den jeg har vært så flau og skuffet over. Den jeg ikke har fortalt til noen at jeg fikk. Før nå.

Flink pike my ass.


 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty

 

 

 

NEW IN





Sort kjole HER
T-Shirt HER
Sko Birkenstock


 



Jeg husker når jeg gikk i barnehagen og kjeftet på mamma fordi jeg måtte gå med en genser eller t-shirt under kjolen min. Jeg er den typen som alltid har brukt kjole, har elsket kjole og sovet i kjole. Det er litt rart, for jeg tror mange kjenner meg helt annerledes. Men når jeg var liten så gikk det i kjole, og da snakker vi ikke en sort enkel som denne, men helst den med mest rosa, glitter og stas. Med joggesko. Tja, og av og til på fotballbanen. Hvert fall! Dette er tilbake på markedet for fullt, og jeg elsker det. Det er så komfortabelt og kult! Jeg har brukt kun en enkel hvit t-shirt under i denne omgang, men det er fullt mulig å både bruke langarmet og forskjellige farger under - IN LOVE ♥

- Marty

Yesterday





 

Du har vel fått med deg at det er inn med sokker i sandalene igjen? Ikke? Vel. Det er faktisk på vei
inn igjen. I går var jeg på fotoshoot med masse kule mennesker for å snart presentere
noe nytt og spennende som en kompis har laget.
Det blir super kult og jeg digger det! Det å digge sokker i sandalene sitter fortsatt litt langt inne, men det kommer seg....

Følg meg på Snapchat så får du alltid med deg hva jeg driver med: Martinehalvs

- Marty

 

Kvalitetstid

Jeg ser opp, og jeg roper etter oppmerksomhet. Jeg skriker faktisk. Men ingen vil høre på meg, til tross for at jeg er sulten og får lengst har bæsjet på meg. Mamma ser meg ikke, og pappa, han hører meg ikke. Ingen av søsknene mine ser ut til å bry seg heller. Jeg lurer på om jeg er så kjedelig, eller på hva som egentlig kan være så mye viktigere enn meg.

Jeg roper etter mamma. Hun sier hun kommer snart, men som vanlig vet jeg at jeg rekker å sovne før hun får kommet opp og sagt natta. Jeg er litt redd, for jeg syntes det er litt skummelt å sove. Men mamma sier at hun passer på meg, selv om jeg egentlig ikke kan skjønne hvordan hun klarer det når hun ikke en gang har rukket å si natta, og sjekke under senga mi og sitter i etasjen under.

Jeg jubler. Jeg jubler fordi jeg har scoret mitt aller første mål. Rett i krysset faktisk! Nei, ikke akkurat. Men som bestefar sier; mål er mål. Jeg hermer etter feiringen til Ronaldo og snur meg for å se om pappa jubler like høyt som meg. Men pappa står borte i skogholtet og prater i telefon. Jeg blir litt lei meg, men så tenker jeg på det pappa pleier å si om at hvis han ikke jobber så kan ikke jeg få nye fotballsko. Og da kan det jo hende at jeg kan score flere mål som pappa kanskje kan se.

Jeg skvetter til av filmen på TV. Det er første fredagskvelden min hjemme på så lenge jeg kan huske. Det er en bra film. Det er faktisk lenge siden jeg har sett film. Mamma har satt frem potetgull, men ingen av oss har rørt det. Jeg tror ikke mamma har fått med seg noe av filmen heller, for hun sier hun er så opptatt av å sjekke ut nye møbler i den nye appen til IKEA. Jeg rister på hodet og sveiper gjennom Tinder før jeg går lei og ser videre på filmen.

Jeg er så stolt. Jeg har endelig fått min første sekser, og mamma og pappa har lovet at vi skal ut og feire. Til tross for at jeg er glad, så blir jeg litt flau når mamma tar bilde av karakteren og legger den ut på Facebook, for at både fotballtreneren min, tante og sjefen fra sommerjobben i fjor kan se det. For ikke å nevne når hun tar ett nytt bilde senere på kvelden når vi er ute og spiser, for å bemerke til alle de 876 vennene hun skryter av å ha på Facebook hvor superfantastisk og bra det velskapte barnet hennes er. Altså meg.

For vi glemmer liksom litt å være sammen med hverandre. Dere glemmer faktisk litt å være med meg. Vi glemmer faktisk av og til å leve sammen, nyte sammen og oppleve sammen. For vi rekker ikke å kjede oss når vi er på hytta, eller være sammen når vi spiser middag i Syden eller snakke sammen når vi er på biltur, fordi vi enten skal fange Pokemons eller sjekke Snapchat. Jeg syntes det er trist at barna tilfredsstilles med skjermer, apper og små elektroniske duppeditter, for at mamma og pappa skal shoppe, være i fred eller trene. Men jeg syntes ikke det er noe bedre, eller verre, når mamma og pappa prioriterer andre ting enn å være sammen med meg, uansett hvor gammel jeg er. For som barn og ungdom så trenger vi den kvalitetstiden, den kvalitetstiden dere skryter av at vi har på nett.

Så kanskje vi kan bli litt flinkere til å ta på lydløs, legge det bort og heller være sammen? På ordentlig.
For det betyr mye mer for meg at dere får med dere målet jeg scorer, enn at dere tjener penger til nye fotballsko.

 

Og når du er så godt i gang:
Følg meg gjerne på Facebook
HER

Følg meg gjerne på Instagram HER

- Marty

 

------
Dette er ikke skrevet direkte om eller til mine foreldre.

 

 

 

 

 

Til sommeren

Til sommeren.

Du som er så god og varm, du som er så trygg og lys, du som er så vanvittig fin. 

Jeg vil takke deg, jeg vil takke deg for at du viser lys, varme og tilbyr vanvittig mengder meg glede.

Jeg vil takke deg for at du viser meg at det er verdt å løfte hodet fra alle skjermene jeg ellers i året har fullt fokus på. 

Jeg vil takke deg for at du viser meg at føttene mine kan føle det fuktige og myke gresset selv uten nylakkede negler og filte heler.

Jeg vil takke deg for at du viser meg mennesker i alle farger og fasonger og at du godtar meg akkurat slik jeg ser ut.

Jeg vil takke deg for at du lar meg føle meg vel, akkurat sånn jeg er. 

Du minner meg nemlig på hvor avslappet og stressfri jeg blir når jeg lar mobilen ligge igjen på kjøkkenbenken mens jeg løper meg en tur, spiller kort eller drar på stranden.

Du minner meg nemlig på at verden er så vanvittig stilig bare jeg tør å slippe meg løs, blåse litt i at alt ikke er på stell og at det er verdt å løpe rundt barbent kun i gledesrus. 

Du minner meg nemlig på at den viktigste dietten jeg kan gå på, et dietten som tilbyr meg glede og den lykken jeg føler når solen varmer på mine solbrente skuldre. 

Jeg strekker meg nemlig av og til så langt at jeg gruer meg til å møte deg.

Men takk sommeren, takk for at jeg i det hele tatt får møte deg. Og tusen takk for at du lar meg spise is med god samvittighet. 

Neste år skal jeg kanskje huske på at du godtar og aksepterer meg uansett hvordan jeg ser ut, det gjør meg nemlig så mye gladere. 

 


Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

- Marty

 

 

Å høre sannheten

Vi blir foret med artikler, bevis og informasjon om såkalte generasjon prestasjon. Vi leser om den pliktoppfyllende ungdommen, du vet: ungdommen som er bedre enn aldri før, men som samtidig sliter mer enn noen gang. Jeg må bare si noe, og jeg håper du tar deg tid til å lese - for jeg er frustert og jeg undrer, og det er fullt mulig at du kjenner deg igjen.

Det hender jeg kommer over en artikkel skrevet av en voksen person som selvfølgelig presenterer klart og tydelig i artikkelen at den vet hva den snakker om ettersom personen selv har tre barn, og to av dem på videregående, og at den selv også har vært ute en vinternatt før. Det hender også at jeg kommer over en artikkel skrevet av en person som analyserer og konkluderer om hvorfor samfunnet vårt er som det er - hvorfor den pliktoppfyllende ungdommen er som den er.
Jeg har lest noen av disse. Ja, jeg skal ærlig innrømme at det ikke er alle jeg orker å lese, for jeg som ungdom selv, kan ikke forstå hvordan enkelte av disse i det hele tatt kan tørre å skrive om dette, langt nede i rødvinsglass nummer fire, på hytta, mens jeg er på hjemme-alene-fest med 150 andre ungdom, som overgår de med langt flere enn fire glass, hjemme hos dem. For jeg vet ikke hvor logikken er, og hvor kunnskapen kommer fra. Jeg klarer heller ikke å forstå hvordan vi kan kategoriseres som perfekte, når de aller fleste av oss kjører en real virkelighetsflukt både fredag og lørdag kveld. Jeg vet ikke om virkeligheten vår er så tøff, at festrøyken til mamma ikke holder mål lenger og at dette er grunnen til at det er lov å skeie ut med bare ett par drag av noen andre saker - pappa har jo trossalt fortalt at han prøvde en gang han også. Jeg vet ikke om det er sånn at presset vi opplever er så tøft at vi behøver å dukke unna, og på ett eller annet vis forsøke å glemme. Jeg hører at vi presterer bedre, oppfører oss bedre og alt i alt er bedre enn noen gang. Men i så fall så føler jeg at det er mye som mangler på veien. For hvis alt er så bra og flott som det sies, hvorfor føler mange av oss på den måten vi gjør? Hvorfor har vi det ikke bra? Hvorfor er vi ikke lykkelige når vi er så perfekte? 

For den perfekte ungdommen formes, og den formes ikke kun av sosiale medier, press fra skolen og nyopererte bloggere. Den formes og påvirkes også når pappa konkurrerer med eldste sønnen om å ha flest mulig synlig magemuskler, når mamma er nødt til å ha rødvinskveld med venninnene og når de er så opptatt at de ikke har husket å spørre hvordan gårsdagens fotballkamp gikk - ja, du vet den de skulle vært på men som mamma ikke rakk på grunn av invitasjonen fra naboen til sommerfesten og pappa som akutt måtte sykle den årlige sykkelturen med gutta. Jeg påstår ikke at pappa ikke skal få være i god form, at mamma ikke fortjener å drikke rødvin med venninnene eller at de er pliktet til å huske alt og få med seg alt. Men jeg påstår at mamma og pappa til syvende og sist er en av de største rollemodellene. Så det er kanskje ikke så rart at eldste sønnen trener atten ganger i uka, når datteren forveksler rødvinskveld med hardfylla og når ungene er så opptatt at de glemmer å være ungdom.

Det hender jeg undrer på hvor mamma og pappa er, når 16 åringen deres ligger sørpe full i vei kanten natt til torsdag. Det hender jeg undrer på hvorfor ingen andre merker noe, når datteren deres kaster opp etter hvert måltid. Det hender jeg undrer når sønnen deres er høy tre dager i uka. Det er ikke bare disse tingene mamma og pappa overser. For enten så glemmer mamma og pappa å prate med barna sine, eller så er det kanskje ikke så viktig? For det hender barna deres sier noen ting, som kanskje mamma og pappa burde hørt og fått med seg. Eller kanskje mamma og pappa burde vært der og hentet etter fest da hvert fall? Eller vært der når de kom hjem fra skolen. Eller kommunisert på en annen måte en gjennom Facebook. Eller er mamma og pappa for opptatt av andre ting, bryr de seg ikke eller vet de det ikke? For; Jeg ønsker ingen forsvarstale som forteller at ikke alle har et sånn forhold, eller at det ikke er så lett å ha kontroll og at det var verre før. For jeg forstår at ikke alle har et godt forhold til sine foreldre, men at det ikke er lett og kontroll kan jeg ikke forstå, og at det var verre før - tja, fullt mulig. Men jeg prater om nå, og jeg ser ingen grunn til at det skal aksepteres, til tross for at det var verre før. Generasjon prestasjon skal snart inn i ett nytt skoleår, men ny russetid, med nye fester, nye prøver og nye muligheter. Så kanskje det er på tide at noen tar tak i sin del av generasjon prestasjon?

For jeg tilbringer tid med deres ungdom, jeg lever i samme miljø og vokser opp som en del av generasjon prestasjon. Jeg ser. Jeg hører. Jeg opplever. Jeg prater med de. Jeg er ikke bedre selv, og jeg har antageligvis ikke vært ute like mange såkalte vinternetter som dere voksne og erfarne - men, jeg har opplevd de samme deres barn.


 

Følg meg gjerne på Facebook HER
Følg meg gjerne på Instagram HER

 

- Marty

 

 

Kroppspressmonsteret

Jeg roter i kassene i garasjen hjemme hos mamma og pappa. Jeg løfter ned en etter en kasse. Ingen er hjemme, så jeg tillater meg og rote litt ekstra. Jeg finner den gjennomsiktige kassen. Kassen som er full av dukker. 52 totalt. Jeg blar gjennom og skimter alle, men ser ekstra nøye på mine såkalte favoritter. Den soleklare favoritten er blond, hun har smal midje og stor rumpe, for ikke å glemme sprettpuppene - og det sminkede ansiktet, hvis ikke vi skal kalle det "en sminkefri utgave". Hun har kun på seg en sko, den andre er ikke å finne.
Jeg betrakter dukken min og kjenner den emosjonelle klumpen bygge seg opp i halsen. Den klumpen som minner meg på alle timene som er lagt ned for å leke både superstjerne, sangstjerne, modell og ja, i mitt tilfelle profesjonell rytter med denne dukken. Samtidig, så slår det meg at jeg ikke har lyst til å kvele denne dukken på samme måte jeg leser at andre har. Den såkalte perfekte dukken, som har absolutt alt jeg kun kan drømme om. Jeg har ikke lyst til å kaste alle dukkene så mine fremtidige barn skal slippe å leke med de. Jeg har heller ikke lyst til å angre på timene jeg har lagt ned i drømmeland med disse 52 dukkene. Jeg ønsker nemlig ikke ta meg nær av at dukken fremstiller mitt ideale, og at jeg i mange år har hermet etter både frisyrer og antrekk som denne dukken har hatt på seg. Jeg ønsker ikke fordi jeg ikke syntes det er rett av meg og mislike det som i mine øyne er det perfekte. Det jeg derimot har lyst til, er at mine fremtidige barn ikke nødvendigvis skal få leke med flere, men også annerledes typer dukker. Jeg har lyst til at de skal leke med dukker i alle størrelser, farger og fasonger. Men også den slanke, flotte barbie-dukken.

Jeg legger henne ned så dukkene blir 52 igjen og lukker kassen men blir sittende igjen og tenkte.

For kanskje det er på tide at vi slutter å snakke om kropp? Kanskje det er på tide at vi slutter å bli overrasket hver gang en ny størrelse i størrelsestabellen viser seg uten klær? Kanskje det er på tide at barna i dagens samfunn kan leke med en dukke i hvilken som helst farge, fasong og legning uten at det er noe spesielt?

For vi vet at det er mye kroppspress i dag og at alle burde være fornøyd med egen kropp, men det må da finnes en grunn til at det ikke blir noe bedre. Jeg tror nemlig ikke at mine 52 Barbie-dukker i utgangspunktet ikke kan påvirke eller har påvirket meg. Men vi roser det usminkete, vi roser når noen stiller lettkledd med former og vi heier når fedre legger ut bilde av pappakroppen. Men er vi ikke litt lei nå da? Er vi ikke lei alle innleggene og artiklene om at kropp er topp og at man skal være fornøyd med seg selv? Jeg er hvert fall det. For jeg blir ikke lykkeligere og midjen min blir ikke smalere av dette - og hvert fall ikke aksepten for at den ikke er så smal som ønsket.

Jeg vil ikke gjøres til ett evig offer for "kroppspressmonsteret", og jeg vil ikke at temaet skal være om jeg ligner på dukkene mine, damen på treningssenteret eller hun i klassen over - for spørsmålet er ikke om det er bra nok eller ei. For jeg er dritt lei å få høre at jeg er bra nok og at kroppen min er bra nok som den er, samtidig som verden kaster klærne i ukeblader med sminkefri forbilder og nyopererte rumper. Så kanskje vi bare skal la "kroppspressmonsteret" være litt i fred og heller ta en real kamp med oss selv og bli enige om at det ikke er et spørsmål om at vi ikke er bra nok eller ei.

For jeg trodde faktisk en gang at Barbie-dukken min kanskje var litt misfornøyd med nesen sin hun også, og jeg liker å tro det fortsatt.

Hun lever jo hvert fall fortsatt, til tross for det sultne "kroppspressmonsteret" - men det er kanskje fordi hun ga litt faen?



Bilde

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

 

- Marty

 

On My Mind

Hello inspiration and yes please to every inch of this picture!





Jeg kan ikke få nok interiørinspirasjon og blar nedover Pintrest daglig! Jeg holder jo stadig på å få orden i den nye leiligheten til Christian og meg, og trenger også stadig nytt innputt... Det er vanskelig å innrede når vi leier og det er vanskelig å innrede når vi kun bor er på kort tid og aldri vet hva som skjer.... Men! Jeg jobber stadig med saken. Kom gjerne med tips!

TRUE

Reklame

Hei dere!

I dag har jeg kickstartet dagen min med en treningsøkt før en del timer jobb. Jeg trener på Sats Elixia, og visste du at du finner denne energidrikken rundt på flere av Sats Elixia sentrene? Dette ser sikkert ut som alle andre energidrikker, men denne gir faktisk et nytt perspektiv på hva en energidrikk faktisk burde være.

- Inneholder smaker fra noen av verdens beste superfrukter!
- Inneholder naturlig farge fra grønnsaker og planter
- Inneholder BCAA (3 300 mg) og hele 4 Vitaminer
- Inneholder null sukker og har en lett kullsyre

Jeg personlig digger denne og er stolt av å være ambassadør for en slik vare! Den finnes i forskjellige smaker, men nå i sommer har denne med Citrus vært min klare favoritt. Sjekk ut nettsiden til TRUE HER hvis du ønsker å lese mer om produktene.

 

- Marty

 

 

 

Boyfriendzzz







Boyfriend Jeans fra Zara
T-shorte fra Zara
Sko fra DinSko
Veske unknown
______
(♥)______

Altså. Vi kan godt ta en prat om denne kule buksa, men la oss ha den til gode.
For spotta du egentlig skoene mine? De er såååå gode! Det kuleste av alt med de er at de kun
koster 299,- og er et av mine favorittpar. Jeg anbefaler de på det sterkeste. De piffer opp et hver antrekk
og er faktisk super gode å gå i - i alle fall på høye heler skalaen.
______
(♥)______

- Marty

 

Yummyyy pancakes

Altså! Hvor digg ser ikke dette ut? Jeg elsker pannekaker og jeg tror jeg har prøvd alle varianter som går å lage. Dette er hvert fall min nåværende favorittoppskrift, og den er både sunn og god. Oppskriften passer til frokost, lunsj, middag og kvelds!





Oppskrift:

♥ 4 ss cottage cheese 
♥ 4 ss Cottage Cheese
♥ 120 g hvetemel
♥ 4 dl melk
♥ 2 egg
 
 Jeg tar faktisk og blander alt sammen i en blender så jeg slipper å røre selv + at det er mye enklere og hele oppi stekepannen når røren skal stekes!
Håper det smaker ♥
- Marty
 

Orden på kaoset

Endelig hjemme. Eller... Vet ikke om jeg skal si endelig eller ikke. Når jeg dro hjemover på lørdag føltes det ikke akkurat som endelig, men nå er det helt topp å være hjemme. Vel, minus leiligheten. For et styr det er å pakke ut av seks bagger, vaske, styre og komme i orden! Men det begynner å komme seg nå og det er vanvittig deilig. Jeg rakk jo såvidt å flytte inn før jeg dro, men etter en sikkelig fiksesøndag i går begynner ting å bli bra.

Nå har jeg trent og er små hysterisk ettersom min elskede Mac har tatt kvelden helt uten grunn, så nå går turen inn til byen for å forhåpentligvis ordne det....

Følg meg gjerne på Snapchat: Martinehalvs

- Marty

On my way to:



On my way to....... Norge!!!! Wow. Det føles som om jeg har vært borte i evigheter. Jeg lurer på om leiligheten fortsatt står og hvor høyt gresset har rukket å bli... Jeg må ærlig innrømme at jeg fint hadde klart meg nede i varmen en god stund til, men det skal bli godt å komme seg hjem også. De siste ukene har jeg jo hatt ordentlig fri og det kjennes på kroppen at batteriene er ganske så oppladet, og det er sikkelig DIIIIGG! Jeg leser at været hjemme er topp, så det skal bli spennende og se om sydenfølelsen kan vare noen dager hjemme også. Det ble jo så mye styr når vi skulle ned hit da Norwegian kansellerte flyet og æsj ja, orker nesten ikke å verken skrive eller snakke mer om det. Du kan hvert fall lese hva som skjedde HER. Jeg håper hvert fall at alt går bra på vei hjem nå, og at vi lander trygt på Gardemoen i natt en gang...

Følg meg gjerne på reisen hjem på Snapchat: Martinehalvs



 

 

- Marty

 

 

 

Nude and Black

 
 
 

Kjole fra H&M
Hatt fra Beck Sõndegaard
Sko fra Nelly
Klokke fra ett marked



Jeg digger kombinasjonen av nude/beige og sort. Det blir så klassisk, søtt og tøft på samme tid.
- Marty



 

Hairtalk

Annonse

La oss ta en prat om hår! Jeg klipte av meg 30 cm tidligere i år, noe som for meg var et stort steg. Jeg har nå vært mye på reisefot og jeg bare elsker lengden på det. Det er så sunt og lett å ta vare på. Tidligere har jeg brukt en halvtime på å få gredd gjennom håret mitt, mens nå går det lett som en plett. Men til tross for lengden og at jeg er super happy, så blir håret lett slitt når det tilbringer timesvis i sterk sol, vann, og alt mulig rart. Det blir også veldig lett for meg å vaske håret hver kveld... Jeg stakk derfor innom frisøren min Centrum Frisør på Nesodden før jeg la ut på eventyr for to måneder siden nå og fikk med meg en bunke produkter som jeg bare elsker. Jeg har mine perioder der jeg er veldig flink til å gjøre de anbefalte hårrutinene, mens jeg andre ganger enten glemmer det eller ikke gidder. Men jeg kan faktisk med hånden på hjerte si at jeg har brukt disse hver dag og er strålende fornøyd med merket Caviar Repair. Sjekk ut hvor du kan få tak i det til best pris HER.



- Marty

 

Er det lov å le i dag?

Jeg er redd, jeg er redd for å stille spørsmål og jeg er redd for å si noe feil. Jeg er redd for å tråkke noen på tærne, gjøre noen lei seg eller for å ikke vise nok respekt. Jeg vet jeg ikke er alene, jeg vet vi er fler, jeg vet vi er mange. Men hvor lenge skal jeg egentlig gå rundt å være redd? For når er det greit å spørre, snakke og når er det lov å le? Er det egentlig lov å le i dag?

I dag er det 5 år siden de tragiske hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya, og jeg er sikker på at hver nordmann som opplevde og følte dette våkner opp i dag husker og tenker på dette. 5 år har gått, dagene har gått og veien fortsetter på samme måte som livet går videre. Men jeg undrer på om det er lov å feire i dag, om det er lov til å le og være glad. Jeg er nemlig redd for å gjøre noe feil, oppføre meg feil eller si noe feil. Men samtidig som jeg stiller spørsmål om det er lov til å leve, ha det bra og smile i dag, så vet jeg at barn fødes, at mennesker fyller år og at livet går videre, og jeg håper at barna som fødes og at de som fyller år kan feire og at de som ønsker å gifte seg på datoen i dag kan gjøre det, uten å trenge å være triste. Ikke misforstå meg, for det er lov å gråte, det er klart man skal gråte - jeg vil bare ikke være redd for å le, eller være redd for å være glad. For terror er ikke komisk, det er ikke gøy og det skal ikke les av, men hvordan skal man overvinne og bekjempe uten latter, nyfødte og bursdagsfeiringer? For meg symboliserer alt dette kjærlighet, og det er vel til syvende og sist kjærligheten som skal og burde vinne. Det er ikke redselen om å gjøre noe feil, si noe feil eller terroren som skal vinne, redselen burde aldri vinne og jeg syntes ikke den skal det heller. Verden skal ikke styres av ugjerninger og hat, for det finnes så mye som er sterkere enn dette. Jeg vil så gjerne be om tillatelse til å be folk føle i dag, jeg vil så gjerne be om tillatelse til at folk skal kunne le, gråte, smile og elske - for det er ikke rom for frykt, redsel og hat.

Latter ufarliggjør. Det normaliserer og det motiverer.

Vi skal aldri glemme, vi skal aldri slutte å leve, spre kjærlighet og heller ikke slutte å minnes.

For vi har vist at størst av alt er kjærligheten.



 

Les også: Til Anders Behring Breivik

 

Følg meg på Facebook HER

og Instagram HER

 

- Marty

Idag

Herregud så heldig jeg er som får være her nede og slappe ordentlig av. Kypros er virkelig ett av favorittlandene mine. Landskapet her er så vakkert og unikt. Det er mye klipper, palmer over alt og atmosfæren her er så god. Jeg og Christian sov lenge i dag, da vi faktisk har hatt på alarm hver dag her nede. Det er jo noe med det at jeg ikke har lyst til å sove bort dagene. I dag sto vi opp i elleve tiden før vi tok oss en treningsøkt i varmen. Det er så tungt å løpe i varmen her nede, men allikevel veldig givende og deilig! Etter treningsøkten badet vi og spiste litt før vi bare surret rundt og nøt. Jeg har jobbet noen timer nå, men skal avslutte for i dag da vi blir hentet straks for å dra inn til Larnaka for å se fotballkamp! Jeg gleder meg veldig til å dra inn dit, og det blir veldig morsomt å se kamp her nede :):):)

- Marty




 

 

Er vi noe bedre enn russerne?

Vi har sett han gråte gledestårer og vi har nå sett han gråte for hans største nederlag. Martin Johnsrud Sundby er tatt for doping. Nei, han er ikke "bare" tatt for å bruke for mye astmaspray, eller "bare" glemt å ordne noen papirer, han er tatt i doping. Eller er det ikke doping men feil bruk av lovlig preparat? Betyr dette at vi ikke er noe dårligere enn russerne? Betyr dette at dette skjer, men at nisseluen vår henger litt langt nede slik at vi ikke ser? Betyr dette at Norge ikke er noe bedre eller dårligere enn noen andre?

Jeg lurer på hvordan dette kan skje i Norge og i 2016, med kanskje ett av verdens beste team. Jeg lurer på hvorfor dette blir almennkunnskap 1,5 år etter at hendelsen har forekommet. Jeg lurer på om fristelsen til å lykkes har vært så stor at ett drag har blitt til flere. Jeg har ingen fasit svar, men fryktelig mange spørsmål, og jeg ønsker å stille spørsmål fordi dette aksepteres. Jeg har foreløpig ikke lest én kommentar fra en eneste nordmann som stiller spørsmål. Jeg leser at legen burde vært skutt, at Sundby selvfølgelig ikke visste dette og at "sånt skjer".

Men jeg ønsker så gjerne å stille spørsmål tilbake, ikke fordi at det kanskje ikke stemmer. For jeg håper at historien stemmer. For hvis det stemmer at legen har glemt eller ikke forstått dette, så burde han vel sparkes. Hvis det stemmer at Sundby ikke visste dette, så er det vanvittig trist, og hvis "sånt skjer", så kan vi vel bare stille spørsmål om hvem flere dette gjelder.
For jeg kan ikke fatte og begripe at legen glemte å opplyse om dette eller ikke klarte å oppfatte regelen rett, jeg kan ikke forstå hvordan det er fysisk mulig.
Jeg kan ikke skjønne at Sundby ikke har visst dette, og uansett så er det vel til syvende og sist hans kropp - og hans resultater.
Og nei. "Sånt skjer" ikke bare. Det er ikke tillatt å gjøre slike feil, og man misforstår ikke bare og snubler med munnen oppå en astmaspray og inhalerer uten å være klar over reglene selv - ikke som utøver eller lege på dette nivået.

Jeg syntes det er vanvittig trist for Norsk langrennssport og for Norges Skiforbund, og ikke minst Sundby selv. Jeg syntes det er synd fordi de som fremover kommer til å representere Norge kommer til å bli anklaget, bli tynet og ikke trodd. Hver gang Norge kommer til å stå på pallen.

Martin Johnsrud Sundby er kanskje den siste vi hadde trodd skulle drite seg ut, og den utøveren kanskje flest har lagt sin elsk på. Men han er jo fortsatt kun ett menneske, men et ønske og en jobb - og ikke minst en utøver jeg virkelig håper klarer å reise seg og komme sterkere tilbake. Og det viser seg jo nok en gang at man kan være konge den ene dagen, og knekt den andre - men forhåpentligvis med papirene i orden.

 



 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

 

- Marty

 

 

 

 

 

 

Natural// Red lips


 

Rett på sak. Hva slår vel ikke den små shabby hvite t-skjorten og det kule skjørtet her? For ikke å glemme mine småslitte Birkenstocks...
Jeg elsker ferie, altså, det gjør vel det fleste... Før var jeg veldig sånn at jeg kunne bruke tre timer på rommet mitt om kvelden før jeg skulle ut når jeg var på ferie. Vi snakker altså tre timer hveeeer eneste kveld. Jeg vet ikke helt hva som har skjedd med årene, eller kanskje jeg rett og slett har forelsket meg litt i den litt mer naturlige looken? Hvert fall noen dager. Her nede er det hvertfall deilig å føle at man ikke alltid trenger å ta seg godt ut. Det handler vel egentlig ikke om å ta seg godt ut en gang, men å være naturlig, slippe å dra på seg den forbanna masken.



Skjørtet finner dere nok ikke da det var på salg til 79 .- ;-)
T-shorten finner dere HER - 99,-
Smykke fra Marks&Spencer
Leppestift HER - 159,-
Sko HER - 1099,-

- Marty

 

 

Sunn Fornuft-plakaten

Hva er Sunn Fornuft-plakaten?

"Disse retningslinjene er utarbeidet av Kvinneguiden.no og United Influencers i samarbeid med psykiater Finn Skårderud, Bonnier Media og Aller Media. Vårt formål er å bevisstgjøre digitale opinionsledere på deres rolle og påvirkningskraft på unge jenter når det kommer til kroppsbilde og idealer. Vi står sammen i kampen mot spiseforstyrrelser" - link
 
Sunn Fornuft-plakaten skal altså være med på å forhindre og forebygge spiseforstyrrelser samtidig som det skal fremme sunt kroppsbilde. Endelig, tenker noen, mens andre kanskje stiller seg spørsmål om dette i det hele tatt er nødvendig. Vi er i øyeblikket 104 bloggere som står på listen som ønsker å støtte denne plakaten, og jeg er stolt av at mitt navn er å finne der. Jeg syntes definisjonen av hva plakaten er burde utdypes enda mer da det kun står påvirkningskraft på unge jenter, da jeg vet og tabuet vet at det ikke bare er unge jenter som blir påvirket - men, det er allikevel er stort og viktig steg i rett vei.  
 
Hvis jeg skal svare på om jeg syntes det er nødvendig, så kunne jeg ønske at jeg kunne svare nei. For ja, vi har vel kanskje kommet til det punktet at man burde ha noen skrevne retningslinjer, som for meg og for mange er en selvfølge. Trist? Tja. Rett tidspunkt? ABSOLUTT. Jeg syntes personlig at noen av punktene er vel tydelige, men tenker at det kanskje er nødvendig at retningslinjene er tydelige og konkrete?
 
Jeg vil de neste dagene ta for meg ett og ett punkt på listen og utdype mine tanker om dette...
En ting er hvert fall sikkert og visst: Skjønnhet starter i ens eget hode, ikke i speilet. Og BMIen kan drite og dra.
 

 
- Marty
 

Sorteringssamfunnet

Vi er nå midt i fellesferien, og som vi koser oss. Solen skinner, gresset er grønt og lufta er varm, hvert fall de dagene regnet ikke høljer ned, ullgenserne må dras frem og gradstokken viser ti. Flyplassene er stappfulle og grillmaten er robbet fra en hver lokalbutikk. Feriedager er spart opp og markedsføringen er i gang.
Jeg ser nemlig mødre som er på flotte ferier. Jeg ser at barna vokser og at sommerkjolen fra 82' endelig passer igjen. Jeg ser at barna vinner cuper og at mannen trener til birken, jeg ser også at morgenyogaen før seks er i gang igjen. Jeg ser solbrune fedre som fortærer øl med god samvittighet sammen med eldste sønnen på 17 og et halvt. Jeg ser at yngste mann har lært seg å svømme, til tross for solbrente skuldre i det karibiske hav og at yngste datteren elsker markedene stemor drar hun med på. Jeg ser at flyturen gikk bra, og at gnagsårene fra toppturene blir automatisk bra med en god biff på grillen.

Og dere er heldige, dere er vanvittig heldige. Men jeg kan ikke forstå hvordan dere kan feire alle cupseirene med barna når du ikke er 100 % tilstede, jeg skjønner ikke at ølen smaker bedre når alle andre vet du drikker den eller at yngste mann i det hele tatt kan lære seg og svømme når telefonen din ikke tåler vann?

Jeg ser dere drukner, og ikke i Middelhavet, jordbærkurver eller latterkramper - men i markedsføring. En markedsføring av det perfekte. Samtidig hagler kritikken mot meg og ungdommen rundt bordet på den årlige sommerfesten som dokumenterer alt fra ankomst til det sjangles hjem.

Nei altså. Jeg prøver bare å forstå meg på dere, for jeg strever etter det perfekte, og er egentlig det så rart? Dere som er mine, deres barn og samfunnets forbilder er jo ikke alltid bedre enn oss? Og det er kanskje en grunn til at samfunnet vårt sjener ut den veien det gjør? For sorteringssamfunnet blir tydeligere, og for du har kanskje merket at enkelte Facebookvenner går i skjul denne måneden, muligens i frykt for prestasjonsangst eller kanskje i panikk. Kanskje fordi pappa vant ungenes vilje om fire ukers ferie i Dubai, fremfor mammas forslag om kubb og hyttetur med myggstikk? Kanskje fordi nattevaktene føles ekstra lange når alle andre dokumenterer de hete nettene de opplever både på byen og i varmere strøk? 

Vi søker etter en forklaring på hvorfor vi er mer stresset, deprimerte og slitne. Men jeg blir stresset av å holde følge med jaget, jeg blir deppa av å aldri rekke opp og sliten av å alltid skulle prestere - og dette er kanskje hvert fall en av grunnene?

Det er nemlig litt kulere når mamma og pappa hopper i vannet og bader med, i stedet for å dokumentere hvor flotte ungene som svømmer rundt er.

Og det er forresten ikke så sinnsykt kult at mamma og pappa er mer opptatt av å fange Pokemons enn det barna er; bare fordi de slipper dyre telefonregninger takket være Telenor Frihet.

 


 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

 

- Marty

 

 

 

 

 

 

 

Back on track

Hei alle!

Wow. For en tid det har vært! Altså. Jeg er målløs, stum og forvirra. Så vanvittig forvirra og gira på en gang. Jeg har vært borte fra omverden lenge nå, og selv om jeg har prøvd å henge med så godt det har latt seg gjøre føler jeg at jeg har gått glipp av så mye. Selv om jeg har levd i min egen boble, så har jo hverdagen gått videre hjemme. Men! Jeg er hvertfall tilbake nå, og det føles godt. Jeg føler meg klar, og jeg har det bra.

I øyeblikket befinner jeg meg på Kypros, og skal være her i noen dager til før jeg kommer ordentlig hjem. Hvor jeg har vært og hva jeg har gjort er dessverre enda ikke offentlig, men jeg er veldig spent og gleder meg masse til å dele det med dere. Som jeg har nevnt tidligere ble ikke alt som jeg planla, men jeg tror sannelig at ting kommer til å bli veldig bra allikevel.

Bloggisen og Instagram er hvertfall tilbake nå, muligens enda sterkere og det tror jeg faktisk at jeg også er!

 

- Marty

Unnskyld er ikke nok

Lørdag 2.juli hadde jeg og familien min bestilt fly til Kypros med flyselskapet Norwegian. Denne turen har vært bestilt i godt over et helt år, og er en tur vi har spart penger til, gledet oss til og bygget opp forventinger til. To timer før vi skulle sette oss i bilen ferdig pakket klare for avreise tikker meldingen inn på telefonen om at flyet er kansellert. Lillesøster og jeg bryter ut i tårer, kjæresten blir forvirra, pappa blir forbanna og mamma både gråter vel og blir forbanna. Storebror som allerede befinner seg på Kypros blir fortvilet - for hva skal han gjøre? Vi blir rett og slett så skuffet at vi ikke vet våre arme råd. Hva gjør vi? Hva skal vi gjøre? Hva kan vi gjøre? Vi får ingen hjelp av Norwegian, unntatt flybilletter om fem dager. Altså, fem dager borte av vår vel oppsparte og trengende ferie. Vi hiver oss rundt, søker opp alle muligheter som finnes, ringer alle som kan bli ringt og finner tilslutt nye flybilletter til 30 000 kroner. Fra Gøteborg. Med mellomlanding i Frankfurt som tilbyr et fly med en margin som krever mer enn flaks for å rekke. 

Men jo, vi gjør det. Vi punger ut 30 000 kroner fra ingensteder og vi får bedt en omsorgsfull bestefar og kul onkel om å kjøre oss til Gøteborg velvitende om at vi da har en 19 timers DYR reise foran oss. 

Det er sårt, og jeg er faktisk ganske sint. 

For kjære deg jeg møter når jeg sjekker inn, deg jeg møter ved utgangen når jeg går ombord i flyet, deg jeg kjefter huden full og deg jeg legger all skyld på når du ikke klarer å leve opp til forventningene jeg har. Og ikke minst, kjære deg, kjære Bjørn Kjos. 

For meg er ferie hellig. For meg er ferien høydepunktet. I mine øyne tuller du ikke med folks ferie. Jeg føler meg heldig fordi vi har muligheten til å spare slik at vi i det hele tatt har mulighet til å dra på ferie. Jeg føler meg heldig som får dra på ferie med de menneskene jeg er mest glad i. Jeg er heldig. 

Jeg har også så heldig at jeg har en jobb, og på jobben min stenger vi ikke fordi en, to eller syv stykker er syke. Vi order det, vi løser det. Vi gjør det fordi det er vår plikt og fordi det er slik det fungerer. Vi gjør det fordi det er det som forventes. For det var verken en terrortrussel, et vulkanutbrudd eller noen annen akseptert unnskyldning som ødela - og i mitt hode er det da noen som enten ikke klarte å gjøre jobben sin eller noen som ikke hadde kontroll.
For nok folk finnes, det må det gjøre - og det skal det vel gjøre? 

Jeg leste et innlegg skrevet av en ansatt, kanskje i Norwegian, kanskje i ett annet flyselskap. Skrevet av mennesket på bakken. Der dette menneske ber om forståelse og litt omtanke. Og jeg er enig. Jeg kan nemlig forstå at det kan være tøft og være personen på kontoret som får telefonen fra oss, eller fra en av de andre mange som skulle på et av de kansellerte flyene. Det er nemlig tøft å ikke klare å leve opp til forventingene som dere gir. Jeg forstår det er tøft å få all skylden - men hvem skal jeg egentlig kunne skylde på siden dette skjedde? Hvem skal vi skylde på når slikt skjer? Det hjelper nemlig ikke å si unnskyld. For skaden har skjedd, og den skal vel og burde vel rettes opp? 

Det har seg nemlig slik at hvis en bukse ikke passer en av mine kunder, hjelper jeg de med å finne en annen som passer - jeg sender de ikke bare på dør, uten en passende bukse. 

Jeg forstår også at en pilot ikke kan sammenliknes med en bukse, men allikevel føler jeg at jobben som burde gjøres ikke er gjort. 
Jeg er rett og slett sikkelig skuffet. 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty 

Hvor er jeg?

Hei alle!

Hvor er jeg og hva gjør jeg? 

Hvor i verden befinner jeg meg, og hvorfor?

Jeg lever hvert fall. Jeg lever i mitt beste velgående faktisk. Jeg er faktisk verken på avrusning eller på innspilling til Paradise Hotel! Altså? Dere som har trodd det... Hvis jeg skulle vært på avrusning, så hadde det vært på sjokolade... Jeg er rett og slett ikke på sosiale medier om dagen fordi jeg ikke kan! Jeg er med på et kjempe spennende konsept som krever at jeg ikke kan være aktiv på sosiale medier. Dette er et konsept som kommer til høsten, og som jeg tror kan bli veldig spennende. Det har ikke blitt helt som jeg trodde grunnet diverse ting, men allikevel så tror jeg det kan bli bra og at jeg får brukt det til noe positivt og ikke minst at dere syntes det er både givende og kult! 



Bluse: TiMo
Skjørt: Line Of Oslo
Den sykt kule hårsveisen: Centrum Frisør Nesodden!! 
 

Jeg spiser fortsatt mye sjokolade, i litt nye omgivelser... Men ikke i Mexico og på Paradise innspilling! 

Det er faktisk litt deilig å skrive igjen, for det er en stund siden. Men nå blir det enda en del uker før det er fullt kjør igjen. Jeg gleder meg til å kunne skrive igjen, jeg gleder meg til å kunne dele og skrike ut alt jeg føler og mener. Jeg gleder meg til å kunne bombandere Instagram igjen, og proppe dere fulle med mystories! Dere aner ikke hvor mange ideer og planer jeg har. Jeg er så gira! Men nå skal jeg nyte livet, varmen og kanskje litt eksotisk sjokolade ;) 

Forresten, følg meg gjerne på Snapchat for plutselige oppdateringer: Martinehalvs
Vi snakkes, og god sommer ♥

 

- Marty 

 

Livet er sårt

... Jeg vet det var dårlige oppdateringer fra meg forrige uke. Christian og jeg har flyttet inn i ny leilighet på fredag, formen har vært litt halvveis og det har vært litt spennende møter nå og da. Hverdag. En uke bestående av gjøremål og plikter. Sliten, trøtt. 
Jeg føler rett og slett at jeg ikke har hatt verken tid eller ork til å skrive, eller å blogge. Sannheten er at jeg føler at det har vært uviktig. Uviktig å sette seg ned, skrive og tenke. 
Lørdagkveld fikk jeg en tøff beskjed om at en barndomsvenninne har gått bort, så dagen i går var veldig rar, stille og jeg var veldig forvirret. Sint. Frustrert. Jeg fikk smake på virkeligheten. Det er som om virkeligheten er tullet inn i en fasade som plustelig smeller, eller sprekker. I tusen biter. Tårer. Mørke. Alvor. 

Livet er skjørt, vakkert, hardt og sårt. 

Tusen tårer
kan fortelle hva som skulle vært,
men ikke er.
Tusen tårer kan fortelle
hva vi vet men ikke vil vite.
Tusen tårer kan fortelle
hva vi vil men ikke kan
? og hva vi ønsker,
men som ikke går an.

Tusen tanker kan tenke
på det deiligste minne.
Tusen tanker kan trøste
og be mørket forsvinne.
Tusen tanker kan ønske
men samtidig se:
At tanker og tårer
og alt det som sårer
det sies at det hører livet med.

 

Husk å ta vare på de rundt deg. 

 

- Marty

Vi er mange som er virkelig glad i ishockey

"En gang var ishockey forsidestoff i VG. En gang var folket på fornavn med Ørjan, Geir og Erik- dengang vi rykket opp fra B-VM på Lillehammer i 1989 - og alle sang «Vi er landslaget i ishockey/Åle åle åle/Hei hå». En gang fantes det kun én ishockeykommentator og det var Jon Herwig Carlsen. En gang satt folk på taket på kioskene for å få plass på Jordal da det var lokalderby mot Furuset. En gang dukket det opp 5800 mennesker da Sparta fra Sarpsborg spilte mot rivalene fra Stjernen til serielederduell, og kampen måtte utsettes til dagen etter på grunn av «hockeytåke» - dampen som oppstår når for mange mennesker samles i en kald ishall. For 20 år siden var det hockeyfeber i Norge. Spørsmålet er: Når sank temperaturen?" link

Jeg våkner opp ved siden av en hockeyspiller hver dag, og ofte har han allerede vært oppe å trent. Ofte lades det opp til økt nummer to, og av og til nummer tre. Det spilles til enkelte tider av året kamper annenhver dag. Jeg skjemmes av de som fnyser av ishockey, de som slenger med leppa og lattliggjør sporten jeg som fotballjente mener ikke kan sammenlinkes en gang. I innlegget til Esten O. Sæther i Dagbladet i dag vurderer han norsk ishockey til å være for små. Han forteller om den dårlige interessen for ishockey og at ishockey kan glemme å bli en folkesport. 

Dette rører ved meg, det rører meg faktisk personlig. Det rører meg fordi jeg ved hvor stor dedikasjon hver eneste spiller har til sporten sin, hver trener og hver klubb. Jeg vet hvor mye det koster og krever. Jeg vet at ishockey er beintøft, og at ishockey er en egen kultur. 

Esten O. Sæther presenterer de brede TV-sportene som skiskyting og langrenn, men la meg bemerke at ishockey er mye større en disse to sportene på verdensbasis. Så hva gjør egentlig av vi nordmenn ikke lar oss fenge, fascinere og elske denne sporten, og utøverne? Der jeg kommer fra, kun 30 minutter unna hovedstaden finnes det ingen ishall, og tema er ikke diskutert en gang. Esten O. Sæther skriver at det kun er 2000 gutter mellom 13 og 19 år som spiller ishockey, og dette er fordelt på 105 klubber. Per 31. desember 2012 registrerte man 1 909 registrerte fotballklubber i Norge og 28 146 lag. Hva om alle disse klubbene og lagene hadde et tilbud om ishockey? Både for gutter og jenter? Hva om norsk media begynte å heie, fremfor å hver gang trekke frem de negative sidene? Det har nå vært to 19 år gamle gutter rundt A-landslagets VM, og hvis ikke det er positivt, så vet ikke jeg. Norsk media har fremfor blant annet dette valgt å fokusere på at tap, nederlag og i mine øyne nesten oppfordret folk til å ikke komme, fordi det ikke har vært verdt det.  

Ishockey er en unik kultur, og det er blod, svette og tårer. Ishockey er så mye mer enn harrystemplet og slåsskamper, og hvis du tror de er de eneste, så har du ikke vært på julebordet til den lokale fotballklubben. 

Jeg ønsker ishockey alt godt, jeg ønsker det opp og frem - og en dag blir jeg kanskje ordentlig hockeyfrue, og det skal jeg være stolt av. 

 



 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

- Marty

Når sjalusien seirer

Jeg kjenner mennesker som gir en klem hver gang de møter meg, og som ler av meg etterpå. Jeg tror vi alle kjenner mennesker som dette. Jeg kjenner mennesker som kommenterer hvor fint håret mitt er, og som snakker stygt om det etterpå, og jeg tror vi alle har opplevd det. Jeg kjenner mennesker som skryter av meg, og som snakker dritt om meg bak ryggen min, og det tror jeg vi alle kan kjenne oss igjen i. 

For sjalusien seier, og når den gjør det - så tror jeg vi taper. For jeg tror vi alle har vårt, og jeg tror vi alle ønsker å oppnå noe og beskytte noe. Jeg tror vi alle snakker nedlatende om noen andre, for jeg tror ikke jeg er noe bedre enn deg, eller at du er noe bedre enn meg.
For hvem er det vi egentlig ønsker at skal lykkes? Hvem er det vi ønsker at skal oppnå noe? Hvem er det vi ønsker at skal få til noe? I bunn og grunn, så er det vel ingen andre enn oss selv. Vi liker ikke når naboen har kjøpt seg en dyr fin bil, joda, vi sier den er fin - men vi kunne vel ønske at den var vår? Vi liker ikke når hun i klassen seirer i Idol, vi sier hun er flink - men vi kunne vel ønske at hun ikke gjorde det så bra? Vi liker ikke når han på laget scorer mål og presterer - joda, vi syntes det er bra, men innerst inne kunne vi vel ønske at det var oss selv? For vi er mennesker, og de aller ferreste av oss unner andre suksess. Jeg tror ikke på deg når du sier at du ikke bryr deg, for hvis du har knekt koden med å gi faen, så vil jeg gjerne at du lærer meg det. 

Jeg blir skuffet når jeg hører at du ikke unner meg å oppnå noe, når du har snakket nedlatende om meg til andre og når du alltid rakker ned på det jeg gjør - men jeg prøver å huske på hvorfor du gjør det. Hvorfor du kan tillate deg om ikke unne meg og klare noe, hvorfor du kan tillate deg og snakke nedlatende om mitt arbeid og hvorfor du kan tillate deg og rakke ned på meg. 

Jeg forstår vi ikke innrømmer at det er sjalusien som seirer, jeg gjør heller ikke det. Jeg liker heller ikke når noen andre får til noe jeg gjerne skulle klart.

Men jeg prøver å holde kjeft, og spørre meg selv om hvordan jeg skal få til det samme - i stedet for å rakke ned og klage. 

Men i bunn og grunn, så seirer vel sjalusien, både hos meg og deg. 



 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

Det forkvaklede kvinnesynet

Idag er dagen derpå, dagen der vi møter unge jenter på t-banestasjonen utpå morgenkvisten i ført bunad, dagen der sliten ungdom ligger strødd på skolepulter og gårsdagens rot skal ryddes opp. Frem til idag, 18.mai har vi skrevet artikler og innlegg opp og ned om russens oppførsel, ungdomens ville tilstander og katastrofale hendelser. Vi har blitt foret med 14 åringer som gir bort sex for å få henge med russen, sugekonkurranser og oppfordringer vi himler med øynene av og drar oss i håret for. 

Jeg leste ett innlegg skrevet av Erik Stephansen som er nyhetsredaktør i Nettavisen, ett innlegg jeg bare var nødt til å svare på. Ett innlegg jeg som 18 åring fikk lyst til å svare på, og som jeg var enig i. Det er nemlig sjeldent at en 18 år gammel jente og en voksen mann er enig, men nå er vi det - og det er kanskje skremmende i seg selv.

Vi har nå i en måned bedt jenter stå opp for seg selv, ta på seg sykkelbukser og ikke drikke for mye alkohol. Vi har bedt unge jenter holde sammen, oppføre seg og ta vare på hverandre. Alle disse oppfordringene har kommet på grunnlag av gutter og menns forvridde forestillinger, alkoholinntak og oppfatning. Men etter en måned relativt tett på ungdommene, russen og dette svært omdiskuterte samfunnet så er det en ting jeg har lyst til å skrike ut, og det overrasker deg kanskje... Men jeg har lyst til å be alle de fordømte jentene om å skjerpe seg, og dette gjelder ikke alle - men det gjelder dessverre alt for mange. For jentene er mye med på å danne et lite feministisk og sterkt bilde av seg selv når de forsøker å bli med på et korrupt konsept ved å selge seg selv. Når de blir med på å synge og danse til sanger som forteller om hvor våte- og kåte de er og hvor store gutta er, når jentene gjør seg billig og setter seg i en situasjon der de ønsker å være det. Nei, dette forsvarer ikke voldtekt, misbruk og disse hendelsene vi himler med øynene og drar oss i håret for, men det forklarer kanskje, og det er forjævelig. Mitt store spørsmål er ikke hvorfor gutta oppfører seg manipulerende og store, heller ikke hvorfor jentene ønsker å være med på det. Spørsmålet mitt er hvor det kommer fra, hvem som gir konseptet makt og jentene en forestilling om at det er normalt å være billig, slenge rundt med sex, bli med på sugekonkurranser - for å oppnå status. I tillegg lurer jeg på: Hvor er mamma og pappa? 

Jeg kan ikke forstå at mamma og pappa kan tillate dette, og det er mye mulig de ikke gjør. Og du som forelder kan godt fortelle meg at dette ikke er vanlig, og at dette ikke gjelder datteren din; men bare så du vet det, så gjelder det vanvittig mange døtre, og noen av deres døtre må det være, og jeg vet at det er det. For det  ER på tide å ta grep, og det er på tide at mamma og pappa gjør det.
For kjære mammaer og pappaer, ta tak i det forkvaklede kvinnesynet fremfor sommerkroppen, innboksen og vinglasset, for  jeg vet at barna deres ikke klarer det alene. 



 

VI TRENGER FEMINISTISK VERDI. 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

- Marty

 

17.mai dryss

Hei alle!

Jeg håper alle har en bra 18.mai tiltross for en sikkelig fest i går - vel kanskje ikke for alle, men det var hvertfall en sikkelig folkefest! Det var så mange ute i gatene i Oslo av både små og store, og i går hadde jeg den beste 17.mai feiringen jeg kan huske faktisk. Jeg syntes jo egentlig sånne dager er super skumle, og har bestemt meg for at jeg skal gjøre akkurat sånn jeg vil og hva jeg ønsker på sånne dager - og det gjorde jeg i går. 

Jeg startet dagen med frokost hos fineste Isabelle med alle jentene, noe som var super hyggelig. Vet ikke om vi fortsatt kunne kalle det frokost når klokken hadde bikket to på ettermiddagen, men vi koste oss hvertfall gløgg i hjel. Etter koselig besøk hos Isabelle kom Christian innover og vi tuslet nedover mot sentrum. Altså, jeg elsker å bare gå sånn, se på mennesker, ting, antrekk og bare føle på stemingen! Nede i sentrum møtte vi hele familien min, som fikk kriget seg plass på et bord sånn at vi kunne spise middag. Jeg skal innrømme at når middagen var spist og maten hadde sunket at jeg rett og slett var så kaputt at vi dro hjem. Jeg hadde litt jobb jeg måtte gjøre når jeg kom hjem, og etter det var det totalkollaps på sofaen, der jeg telte gnagsår og hvor mange is som var spist i løpet av dagen. Litt klisje, jeg vet! Men det er noe med det at i går gjorde jeg akkurat sånn jeg ville, feiret med bare masse gode venner, og da blir jo ting ofte ganske så bra! Solen varmet jo hele dagen også, så da kan jeg jo ikke klage....


 

 

Se så kule søsken a! Kjekkasen til venstre har bursdag i dag også han:):)

Håper dere får en fin dag videre!

 

- Marty




 

Er det tabu å grue seg til 17.mai?

Gresset blir grønnere, luften varmere og sommerkroppen strammere. Joda, neida. Om det enda hadde vært så vel. 17.mai lusker rundt hjørnet og forbredelsene er i full gang. Vi kan tulle så mye vi vil med at tilbud på akrylnegler og vippeextension hører hjemme i disse dager sammen med dugnadsplanlegging og boble hamstring. Men sammen med alle disse tingene, tilbudene og all planleggingen så seirer vel forventingene? Forventningene som forteller oss om bunader, alkohol og venner - jævelig mange gode venner. For forventes det ikke at vi skal være glade, flotte og i lag, sammen med mange andre, i forsøk med å opprettholde den lykkelige fasaden? 

Jeg vet så godt med meg selv at det er sånn det føles, og jeg har bestemt meg for og la være å bry meg. For jeg orker ikke lenger å tenke på hva de andre gjør, hva jeg burde gjøre og hvordan jeg burde oppføre meg, for jeg lurer sånn på hvem som skaper disse forventingene - og er det egentlig noen andre enn oss selv? Samfunnet? Jeg ønsker ikke være en del av forventingene, og jeg vil delta på grunnlag av mine egne overbevisninger og ønsker; fremfor forventingene og det jævelige presset. 

For det er helt greit å grue seg til 17.mai, men det er også greit å glede seg. Jeg syntes det er greit at man syntes det er vanskelig. For det er vanskelig. Men det er jo nasjonaldagen, og det finnes vel ingen fasit på hvordan den skal feires. Oppskriften handler ikke nødvendigvis om bobler, snitter og hipphurra - for i mine øyne kan det drite og dra! 

Jeg håper dere er klare for morgendagen, om du skal feire med tog, eksamen, familien eller Netflix! 

 

- Marty

 

Norge i sort, grønt og gult

Flaggdebatten er like heit i år, som alle andre år. Det skrives artikler, statuser og innlegg. Debatten kan vel oppfattes som useriøs og på et lite sivilisert nivå, men det blir vel ofte sånn når følelsene våre er involvert? Flaggdebatten berører selve kjernen i forholdet vårt til nasjonale verdier, og diskusjonen er med på å gjøre 17.mai til noe annet og mer enn en fest. Mer enn en fest for fasadefamilier, snitter og barn fulle av is og pølser. 

Idag er jo dagen der bunadsskjorter strykes, dresskoene pusses og flaggene hentes frem og strykes. Idag er dagen der vi lader opp til gnagsår, sang og iskonkurranser. Jeg sliter litt med å forstå hvorfor vi skal akseptere at man bruker andre flagg på 17.mai enn det norske. Jeg kan ikke forstå det, fordi det er vår nasjonaldag. Jeg syntes alle skal få delta på festen, alle som ønsker og alle som vil - men jeg syntes kanskje, at akkurat denne dagen burde vært Norge sin. Snille, lille naive Norge sin. Det er klart vi skal inkuldere alle og at alle skal få heie frem og sette pris på Norge, men det burde vel gjøres på våre premisser? Hvertfall akkurat denne dagen. 

Forståelsen min for at det skal brukes andre flagg enn vårt er lav, den er lav fordi jeg mener at det handler om lojalitet og tilhørighet - og jeg mener også at det handler om respekt. Det handler om respekt for et helt land, en hel historise og om respekt for både glade barn, slitne mødre og herjende ungdom. Jeg forstår ikke hvorfor andre lands flagg skal vaie på vår stolteste og flotteste dag. Det blir jo liksom litt som å kjøpe bløtkake til naboen på hans bursdag, og skrive navnet mitt på den. Forståelsen er derimot stor når den kommer til verden. For verdenen forandrer seg raskt og det er ikke alle som liker det. Norge er litt som et enebarn som plutselig har fått stesøsken. Det er uvant og ukomfortabelt å måtte dele bursdagen med fremmede mennesker. 

Det er ikke fremmedfiendtlig eller rasistisk mot de som ikke er fra Norge og som ønsker å være med på folkefesten, for de er hjertelig velkomne; 
Men de inviteres for å feire Norge sin bursdag, ikke for å feire sin egen. 

OSLO 20110517
17.Mai på Karl Johansgate i Oslo. Slottet i bakgrunnen.
FOTO: FRODE HANSEN/VG
bilde

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

- Marty

Grillparty og surr

I går var jeg i Hagefest hos Grunde for å feire bursdagen hans, noe som var sikkelig hyggelig. Det er litt ironisk med sånne sammenkomster, for jeg tror alle som er tilstede syntes det er super flaut og litt små kleint den første timen, før det løsner og blir super hyggelig! Det ble det hvertfall i går  :) Hva slår vel egentlig musikk, god mat og bra mennesker? 

Ser dere Fredrik under her --->? Han er med i Norges Tøffeste som har finale i kveld, så hei på Fredrik!! 



 

Forresten, så heter Grunde Grundemyhrer på Instagram, Christian heter Kaasastul97 og Fredrik heter Godagereide ;-) 

Jeg løp rundt i hele går før bursdagen og ordnet litt små ting her og der, og etter bursdagen kjørte Christian og jeg til Skien, så det er her jeg er nå. Er så deilig å bare dra litt bort og slappe av! Elsker å være her :):) 

Håper dere har en fin søndag, og at den avsluttes med Norges Tøffeste på NRK 1 21.05 idag!

- Marty 

Du skal ikke tro du er noe

Camilla er i mine øyne en av de tøffeste. Camilla ofrer, elsker og lever livet - på den måten hun ønsker. Jeg ble kjent med Camilla gjennom Sykt Perfekt på TV 2 der Camilla delte sin historie om hvordan det er å leve et liv med panikkangst. Camilla er tøff, og har en viktig stemme, og en stemme jeg håper du vil lytte til: 

Camilla`s gjesteinnlegg: 

"Du skal ikke tro at du er noe", lyder første punkt i Janteloven. Jeg, Camilla, tror faktisk at jeg er noe, og det burde søren meg du også gjøre! For kjære deg som himler med øynene og kaller meg "høy på pæra" idet jeg sier at jeg har et mål om å en dag få en Oscar for beste skuespillerinne. Hvem er du til å si hva jeg kan gjøre og ikke? Jeg vet ikke med deg, men ingen skal få ta fra meg retten til å finne ut av mine egne begrensninger her i livet. Reisen mot målene jeg setter meg, er nemlig selve livet for meg, og ingen andre enn meg selv skal få sette begrensninger for mitt liv. Våg å satse, våg å ha troen på deg selv, for du går glipp av så ufattelig mye ved å la være.

Har du hørt ordtaket som sier at man må lære å elske seg selv for å kunne elske andre? Vel, ved at jeg har lært å ha troen på meg selv, har jeg også blitt i stand til å ha større tro på andre. Min tro på meg selv gagner altså mine venner godt. For til deg som sier at jeg er høy på pæra på grunnlag av mine høye ambisjoner: Din mening er i mine øyne helt latterlig, for min tro på meg selv gjør nemlig at jeg har bedre evner til å ha tro på deg. 1 + 1 er lik 2, og like logisk er det for meg at det å tro at man er noe, ikke er det samme som være høy på pæra.

La oss heie hverandre frem, og oppmuntre folk til å våge å satse! Begynn med deg selv er det noe som heter, så begynn med å våge å ha troen på deg selv, og la dette inspirere andre til gjøre det samme.

Har du ikke ambisjoner, så er dette også helt greit, men vær så snill; ikke la grunnen til dette være frykten for å bli sett ned på av andre, som følge av strofen ?du skal ikke tro du er noe?, for kjære deg, det er du!

- Og du? Husk at om du lar folk sette begrensninger for dine ambisjoner, lar du dem også sette begrensninger for hva du skal få oppleve her i livet. Så ta ansvar, vær din egen sjef!


 

 

- Camilla // Marty

 

 

Black Saturdayyy

LØRDAAAAG! Jeg elsker lørdager. Lørdager er liksom deilig uansett om man jobber, trener, spiser god mat eller bare slækker. Idag skal jeg fikse vipper og i hageparty til en kompis for å feire bursdagen hans. Jeg skal også fikse litt små ting og så skal jeg og Christian kjøre til Skien i kveld, og jeg gleder meg. Jeg gleder meg til imorgen for da har jeg tid til å sette meg ned ordentelig med bloggen. Føler at den bare har sklidd mellom fingrene mine hele uken. Jeg er jo egentlig sånn som følger med på absolutt alt, og leser nyhteter flere ganger daglig, men denne uken tror jeg ikke jeg har skrollet nedover Facebook en gang! Egentlig litt deilig også, og ikke ha kontroll på alt som skjer overalt, men skal bli godt å hente seg litt inn igjen. Elsker sånne helger, og hvertfall helger med en ekstra dag, nesten like mye som jeg elsker sort... Sjekk denne kule jakka fra Freequent som jeg har kjøpt på Fretex - altså hallo! Den er jo dødskul. 

Hva skal dere bruke lørdagen til? Kos dere masse idag! 




 



 

 

- Marty

Den lille sorte

Åååh, jeg har elsket disse dagene med sol ♥ Det er så deilig å kunne gå rundt med kjole, lette sko og kjenne at solen varmer. Idag har det vært ganske så mye kjøligere, men sånn er vel været her i Norge. Jeg slenger med noen bilder fra gårsdagens outfit. Jeg elsker den "lille sorte" kjolen, den funker jo til absolutt alt! Den kan jo styles opp og ned med alt, og jeg digger å dra frem både nye og gamle skatter. I går hadde jeg på meg min sorte favoritt, med denne super kule ponchen fra Beck Søndegård over og ikke minst denne fine vesken... 


Poncho Beck Søndegård HER, sko fra Nelly HER, veske Chanel og kjole Selected Femme

 

- Marty 


 

 

 

Kjære du som støtter overgrep, sykdom og avhengighet

Kjære du som støtter overgrep, sykdom og avhengighet.

Jeg forstår du ikke gjør det med vilje, og jeg forstår du ikke tenker over det. Jeg forstår at du så gjerne ønsker å være tøff, sjekke opp jenta noen trinn under deg og gjøre noen en stor tjeneste - og til og med tjene på det. Jeg forstår alt dette. Det jeg ikke forstår er måten du er villig til å gjøre det på. Jeg forstår ikke hvordan du verken kan oppfordre eller tilby det. Jeg forstår også at det kan, og pleier å gå helt fint. Men hva er egentlig helt fint i dette tilfelle? 

Jeg har nemlig venner som er utsatt for seksuelle overgrep, som har blitt lagt inn på sykehus og som i dag sliter - på grunn av handlinger du har gjort og valg du har tatt. Nei, ikke forsvar deg selv med å fortelle meg at det er like mye deres feil. Ikke fortell meg at det er venninnen min sin feil at hun ble utsatt for overgrep, joda, det kunne nok vært averget, men det var kanskje din oppgave? Ikke fortell meg at det var kompisen min sin feil at han ble lagt inn på sykehus, joda, det kunne vært forhindret, men det kunne da du gjort? Ikke fortell meg at det er hun sin feil at hun sliter, joda, hun kunne vel latt være, men det burde vel du fortalt? 

For hvis du tror du gjør en tjeneste, så tar du feil. Jeg mener ikke det er verdt det å kjøpe alkohol til mindreårige, verken for å være en kul venn eller for å være en ansvarsfull forelder. For du er ikke lenger en kul venn når uhellet er ute eller en ansvarsfull forelder fordi det er bedre at barnet får det av deg, enn å kjøpe av noen andre. 

For kjære du som støtter overgrep, sykdom og avhengighet, om du er en venn, bror eller mor - ikke la boblene og rusen bli verken vennen, søsteren eller barnet ditt sin venn, hvertfall ikke før det er gammelt nok til å kjøpe selv. 

For hva betyr det når du sier at det pleier å gå helt fint i dette tilfellet? 

Hvor fint kan det egentlig gå?

- For dette handler ikke om å ha det gøy. 

Bilde
 

 

Følg meg gjerne for flere innlegg HER 

og på Instagram HER 

 

- Marty 

Tidspress

Hei dere.

Det har vært dårlig med oppdateringer denne uken, da det har skjedd så mye hele tiden. Det skjer litt spennende saker og ting i kulissene, mye skole, jobb og trening. Heldigvis så har solen skint og det har vært veldig greit å stå opp om morgningen, selvom jeg til tider har vært superstressa. Mandag gikk bort til møter, skole og trening. Tirsdag gikk bort til skole, jobb og trening, og sånn har det vært resten av dagene, og vipps så ble det plutselig fredag. I går var hvertfall ukens beste (og roligste) dag hittil. Litt skole, trening med kjæresten til broren min, date med kuleste Camilla som skriver fitnok.no, også fikset jeg neglene mine! 

Nå er det snart langhelg igjen♥ og jeg håper tiden strekker litt bedre til og at jeg får prioritert å skrive litt. Tankene krangler jo etter å komme ut når jeg ikke får skrevet ned det som faller meg inn! 

Jeg håper dere får en deilig fredag den 13... Og at dere er klare for langhelg og litt pinse :-) Det er hvertfall jeg!

Følg meg gjerne på Snapchat underveis: @Martinehalvs 






 

 

- Marty

Hipp hurra for nasjonaldagen

Nedtellingen til 17.mai er i full gang. Tilbudene på akrylnegler, vippeextension og deilige maitibud på treningssentrene blir bare fler og fler. Tipsene til 17.mai outfits postes her og der, og annonser om kjoler til under 1000-lappen slår oss i ansiktet på en hver nettavis. Det er ikke bare antrekkstipsene som bogner inn, men også tips til enkle, og ikke minst sunne 17.mai oppskrifter, tips om snitter med laks, havreboller og både sukker- og glutenfri kake til alle mann. Tips som gagner både minstemann og far i huset - og slips til under 100 lappen. Vaffeloppskrifter til mellomstes dugnad og kioskvakter som nøye planlegges - hurra for en fest. Eksamenstrekk og eksamensnerver, midt oppi mosserende drikker og deilige bobler. 17.maifrokosten som er planlagt siden jul, som varer til langt utpå kveldinga, med gnagsår og snikende fylleangst. Bunader som både er sydd inn og ut, og lykkelige småtroll som skal fylle togene med både latter og sang, og et ønske om is. Småbrisene, lykkelige og skrytende foreldre med nyvaskede hunder med sløyfer på alle labber, såklart matchende med hun i vogna som enda krabber. 

Vi har forventinger til oppover ørene, og har lært haugevis av sanger, og kan ikke vente på pølsepenger fra både bestemor og hun pappa lå med i fjor. Vi gleder oss til sliten russ, med fyllestank, og russekort gatelangs. Taler om frihet og demokrati, som forteller oss om hvilken fest dette skal bli! Bunadspress og hold-in, det eneste vi kan tillate oss er en flaske med vin. Hylende unger som ikke ser, som må gå på en rekke med klær de overhode ikke kler. Hipp hurra - det er barnas fest!

17.mai er en så vakker harmoni, og jeg fortsår hvis du ikke tar og deler, da du er han som er satt til å steke sveler. 

 


Bilde: Norske hemmeligheter//Instagram 


 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

PS: Det er lov å lage en sikkelig fest....

- Marty 



 

 

Barcelona tiiips

Hei dere!

Jeg var jo i Barcelona i helgen, noe som var helt supert. Ironisk nok så var det mye finere vær hver hjemme enn det der var i Barcelona, men hallo! Barcelona er Barcelona. Jeg forelsket meg jo litt i denne byen, og det jeg likte så godt er kombinasjonen der nede, stemningen og menneskene. 

Sol og shopping:

Barcelona byr på både sol, bading og shopping, noe jeg forelsket meg i med en eneste gang. Barcelona er jo ikke den eneste byen som har dette å tilby, men Barcelona er virkelig god på begge områder. 

Camp Nou: 

Nå fikk dessverre ikke vi sett fotballkamp der nede, men vi tok allikevel buss til Camp Nou for å få sett den digre stadioen. Altså, fotballinterissert eller ei - Camp Nou er verdt turen. 

Turistbusser:

Jeg er så glad for at vi tok disse bussene! Barcelona er stort og det er klart at det er gøy å kun gå i sentrum, men for å oppleve litt mer og faktisk får med seg både Barcelonas historie, men også den vakre byen som faktisk har mye mer å tilby en en stor handlegate! Disse bussene heter Hop on Hop off, og er busser man kan hoppe på og av der man ønsker å se litt nærmere. Jeg var faktisk ikke klar over at vi hadde slike busser i Oslo, så kanskje jeg må prøve det en dag? 

Katedralen:

Vi fikk dessverre ikke tid til å få et ordentelig inntrykk av Katedralen i Barcelona, men vi så den og den er vanvittig flott. Hvis jeg skal tilbake til Barcelona, så skal denne stå høyt oppe på lista over hva jeg må få enda bedre med meg. 

La Rambla:

La Rambla tilbyr alt. Den er 1,2 km land og strekker seg fra Plaza Cataluntya og ned til Columbusstatuen ved Port Vell. Jeg tror det er vanskelig å unngå La Rambla når du er i Barcelona, i og med at den er så sentral. I denne gaten ser du alt fra gatekunstnere, flotte bygninger og ikke minst butikker. 

Barcelona har mye mer å tilby, og jeg håper jeg kan få muligheten til å besøke byen igjen i nærmeste tid. Jeg mener byen er absolutt verdt det og et spennende reisemål. Jeg og Christian koste oss hvertfall gløgg i hjel! 

 



 

- Marty

Surr i selveste Barcelona

Hei dere!

Nå sitter Christian og jeg på flyet på vei hjem fra Barcelona. Vi har vært her siden torsdag og vi har virkelig stor kost oss. Jeg har lagt min elsk på denne byen, menneskene og hele konseptet med Bacelona! Det var litt små hardt å stå opp i dag, da det ble sent i går kveld og tidelig opp idag. Men altså, når man har samlet opp så mye energi så er det ikke noe problem. I går ble en sikkelig surredag, og det var så deilig. Vi spiste sen frokost, gikk i gatene, så på mennesker, shoppet, gikk på et marked, så fredagens Skam ;-) og spiste tidenes beste middag på Hard Rock Cafe! I mine øyne kan det ikke bli bedre. Det er vel nesten ingenting som slår surredager, og hva slår vel en surredag i selveste Barcelona? Hvertfall, takk til Norwegian for nett på flyet, og til Christian for tidenes gave! 

Selvom nesen er vendt hjemover tror jeg at jeg blir nødt til å skrive litt til om Barcelona, kun fordi jeg er litt forelsket. Hører rykter om at det er fantastisk vær i Oslo, så det blir vel ingen nedtur å komme hjem! 

Håper alle nyter dagen :):)


 

- Marty 

Ingen selvfølge å konfimere meg

Jeg løper ut etter de andre jentene på fotballbanen. En del av de andre jentene er ikke her, de er nemlig på møte - konfirmasjonsmøte. 

Selv har jeg aldri hatt en ønske om å konfirmere meg. Jeg hadde ikke hverken lyst, behov eller følte jeg hadde tid til det. For meg var det viktigere å trene og gjøre det jeg ville, og jeg var vanvittig heldig som har foreldre som støttet valget mitt. Jeg vet ikke engang om jeg skal kalle det et valg ? for meg var det jo en selvfølge. Det var en selvfølge for meg å trene, leke og jobbe mot noe jeg ønsket. Det var ingen selvfølge for meg å sitte i kirken, være på møter eller forskjellige leirer.

Først og fremst var det magefølelsen som sa nei, og for det andre, så var det ikke viktig for meg å invitere hele familien i et selskap der vi skulle feire meg.

Det var heller ikke viktig for meg å arrangere et selskap basert på penger, mennesker man ikke har sett på lenge, ikke kjenner eller som jeg egentlig ikke ønsket å ha der. Som forelder kan du jo si hva du vil, men de aller fleste konfirmanter i dag gjør det jo på grunnlag av pengene. Jeg vet det finnes unntak, men dagen etter en konfirmasjon spørres det ikke på skolen om feiringen var fin.

Det spørres om hvor mye penger du fikk. Jeg synes det er feil.

Jeg klandrer ingen 15-åringer som synes det er ålreit å få penger i en konvolutt, men budskapet med selve konfirmasjonen har kanskje forsvunnet litt? Og hva med dem som må lyve klassekameratene sine rett opp i ansiktet fordi de ikke har fått hårreisende summer, og fordi familien faktisk hadde mer enn nok med å arrangere festen?

"Jeg skjemmes litt. Eller ganske mye. Vi lever i et samfunn med store klasseforskjeller, og jeg vet at det er forskjell på folk"

 

Det er klart noen får store summer, og det er klart noen synes det er ypperlig å feire med nærmeste familie. Men helt ærlig ... Jeg har alltid undret på hvorfor vi inviterer til fest med mennesker vi aldri ser ellers. Det er klart det er hyggelig å se igjen gamle bekjente og feire, men i mine øyne bygger konseptet mye på en fasade. En fasade som utad forteller hvor flott ting er, hvor dyktige vi er, og en fasade som fremmer bunader, kjoler og stivpyntede mennesker.

I mine øyne bygger konseptet konfirmasjon mye på en fasade

En fasade der vi roser oss selv, karakterene våre og prestasjonene våre. En fasade jeg som 15-åring ikke ønsket. Den dag i dag går jeg på en kristen skole, der jeg er akseptert uansett om jeg er konfirmert eller ei. Jeg valgte bare ikke å gjøre det, fordi for meg falt det seg ikke naturlig.

For meg har det hele veien vært lettere å si at jeg ikke valgte å konfirmere meg, fremfor å si hvor mye penger jeg fikk, eller feire med mennesker jeg ikke ville feire med. Skulle jeg konfirmert meg i dag, ville jeg invitert mine nærmeste venner, og de i familien jeg ønsket, servert pizza og øl ? og sunget karaoke. Jeg ville også valgt å feire den midt på sommeren, fremfor i en kjølig bris i midten av mai.



 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

Innlegget er også publisert HER 

Rundtur i Barcelona

Hola amigos! 

For en fin dag vi hadde her nede i Barcelona i går. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg har hatt det så morro! Vi sto opp og spiste frokost på en super koselig restaurant rett rundt hjørnet på hotellet før vi ruslet litt rundt på La Rambla, gikk innom noen butikker og tittet rundt. 

Vi har blitt tipset om å ta noe som heter Hop on Hop off bussene her nede. Det er busser som går forskjellige ruter som man kan velge, og da hopper man på bussen og får se MAASSE av Barcelona. Vi gjorde dette i går og det var sikkelig gøy! Vi fikk se masse av byen, og da skjønte jeg hva folk mener med at byen er helt fantastisk. Dette tok faktisk nesten hele dagen, for vi hoppet jo av her og der, og når vi kom tilbake kom vi på at vi faktisk hadde glemt å spise lunsj. Da var det rett inn på nærmeste pizzaresturant for å si det sånn, før vi måtte ha en timeout fra alle inntrykkene inne på hotellrommet. Vi avsluttet dagen i går nede ved stranden på en sjøresturant som var sikkelig lokal og koselig, og klokken ble en del. Resturanten vi var på i går kveld lå rett ved siden av Barcelonas største nattklubber, og jeg var helt sjokkert over alle tilbudene man fikk med både det ene og det andre der, jøsses. Men morsomt var det hvertfall uansett! 
Idag er siste hele dagen så nå skal vi komme oss ut og oppleve enda mer av denne kule byen! Vi har ikke bestemt oss for hva vi skal helt idag, men vi har fortsatt bussbilletter så kanskje vi skal hoppe på en annen rute? Vi har hvertfall bestemt at vi skal spise middag på Hard Rock Cafe i kveld! 
 






Jeg håper dere får en super lørdag <3 

- Marty 

Skjerp dere Norge!

Røde kors sin nye kampanjefilm florerer rundt på internett i disse dager. På min liste over facebookvenner har alle slags mennesker delt den, og når vi snakker om alle slags mennesker snakker jeg om at hun jenta i klassen som innvadret fra Irak i 2008 har delt den, hun som er så dårlig oppdratt fordi hun verken har moren eller faren sin her. Kompisen til broren min som tar mastergrad i ett eller annet har delt den, han som aldri har tid til å være med kompisene, søsteren til venninnen min som har delt den, hun som sliter med tvangstanker vet du, også har han i kassa ved nærbutikken min har delt den, han overvektige. Faren til hun ene jeg spilte fotball med tidligere har delt den, han som kjører Porsche og har 345 reisedager i året, han som helt sikkert har en dame på si i alle land han reiser til. Også har vi meg da, som har delt den, jeg som tror jeg er så perfekt og flink, men egentlig bare er helt håpløs.

Alle vi har delt den, og jeg tror vi har delt den fordi den treffer oss, fordi vi sitter igjen med et snev av skyldfølelse. En skyldfølelse fordi de aller fleste av oss enten gjør narr, tuller eller snakker nedlatende, ikke bare om flyktningene; men om alt og alle. 
For har vi ikke et holdningsproblem når vi tillater oss å fortelle en liten jente at hun burde komme seg ut av landet vårt, når vi forteller en ungdom at han ikke er verdt noen ting og like gjerne kunne blitt bombet ihjel, og når vi forteller et helt folkeslag at de må klare seg selv, i alle elendighet og møkk?  På lik linje som når vi tillater oss å si at han i kassa på nærbutikken er overvektig, at faren til hun jeg spilte fotball med før er utro og at søsteren til venninnen min har tvangstanker? 

Jeg er nemlig rimelig sikker på at at hun lille jenta helst ville vært hjemme, at ungdommen føler seg ganske verdiløs og at de gjerne skulle klart seg selv.  Akkurat som at han i kassa på nærbutikken vet han er overvektig, at faren til hun jeg spilte fotball med syntes ryktene er kjipe og at søsteren til venninnen min syntes det er vanskelig at folk snakker om henne og tvangstankene. 

Jeg syntes vi er feige jeg Norge. Jeg syntes vi er feige når vi snakker om hvor bra det er at de ikke får oppholdstillatelse, også deler vi filmen, for å vise hvor gode og medmenneskelige vi er. Jeg syntes vi er feige når vi ler av de som ikke kan prate norsk, i stedet for å hjelpe. Jeg syntes vi er feige når vi legger all skyld på disse menneskene med en gang noen blir voldtatt, noe er stjålet eller noen er drept. 

For det er helt i orden at vi ikke ønsker flere flyktninger, at vi syntes språkutfordingene er vanskelige og at vi syntes kulturen er skremmende. 
Men jeg ønsker ikke flere slike holdninger, jeg syntes språkutfordringene vi har intert er vanskelige og jeg syntes kulturen vi holder på å bygge er skremmende.  Men det passer vel godt inn i konseptet «Jenta var fattig, men vi knulla likevel (ÆSJ)» (Fra russebussen Storbjørn 2015)

 



 

- Marty 

tochdown

Hei dere!

Nå har jeg og Christian akkurat våknet. Vi landet i sekstiden i går, og tok en taxi rett til hotellet. Hotellet ligger seriøst rett ved La Rambla, som er handlegaten, så jeg kunne ikke vært mer happy. Det som er fint er at rommet ligger sånn til at vi ikke hører en eneste lyd fra gaten til tross for mye liv. Når vi kom til hotellet i går, skiftet vi og dro rett ut for å finne et sted å spise. Vi endte opp med å spise ett sted jeg ikke husker hva heter, men som var helt supert! Etter det gikk vi egentlig bare rundt og kikket, og spiste selvfølgelig is ♥

Nå skal vi ut og spise frokost, og forhåpentligvis stikke innom alle de fine butikkene... Det er litt overskyet nå, men vi satser på at solen titter frem litt utover dagen, men hvis ikke så tror jeg vi skal klare å nyte et overskyet, litt klamt og deilig Barcelona! 

Håper alle får en fin fredag! 





Husk å følge meg på Snapchat: Martinehalvs 

 

- Marty 
 

 

 


 

B A R C E L O N A

Hei fine!

Nå sitter jeg og Christian på Gardemoen for å reise til BAAAAARCELONA ♥ Jeg gleder meg SÅ masse. Jeg fikk Barcelonatur i bursdagsgave fra Christian så nå har jeg gått en god stund og gledet meg til denne turen. Jeg har egentlig ikke tenkt over at jeg skal til Barcelona sånn ordentelig før i går, fordi det på en måte har vært så fjernt. Men jeg kan love at sommerfuglene i magen svirrer godt rundt nå!
Vi skal bo på ett hotell som ligger veldig sentralt i forhold til handlegaten La Rambla, som er en 1,2 km lang handlegate midt i sentrum. Jeg har aldri vært i Barcelona før, men jeg har alltid hatt lyst til å reise dit! Flyet går om en timestid, så nå sitter vi bare og venter på å gå ombord. Jeg, som den shoppingfreaken jeg er, gleder meg masse til å bare surre i gatene og kikke, få masse inspirasjon og kose meg. Vi hadde egentlig planer om å få sett en fotballkamp mens vi er der nede, men siden Barcelona ikke spiller før søndag når vi skal hjem så rekker vi dessverre ikke. Men hallo, jeg tror vi skal gå tiden til å gå for det! 





Følg meg gjerne på Snapchat for flere oppdateringer - martinehalvs

Nyt dagen, så snakkes vi i Barcelona! 

- Marty 

 

 

 

YELLOW PANTS

Hola amigos!

(Inneholder annonselenke) 

Jeg håper dere nyter sola i dag. Det er jo såååå deilig! Idag har jeg jobbet litt med skole og hatt et intervju som jeg håper jeg kan fortelle dere om senere. Jeg, som den isholikeren jeg har, har selvfølgelig spist is også... To stykker faktisk. Jeg vurderte om jeg skulle dra inn på treningssenteret idag, men fant ut at det fristet mye mer å trene ute - og det var sinnsykt deilig. Lillesøster hang seg på så det var ekstra koselig. Jeg syntes det er så viktig at man trener fordi man faktisk har lyst og fordi det gir deg noe, og i dag ga det meg både energi, sol, glede og kvalitetstid med lillesøster! 

Slenger med gårsdagens diiiiigge bukser fra Selected Femme, som du kan få kjøpt HER










 

Jeg håper hvertfall at dere nyter resten av dagen i finværet - det skal hvertfall jeg :):):) 

- Marty 
 

 

Kan du vær så snill å finansiere russetiden vår?

Uansett hva vi sier, hva du sier og hva russen sier - så kan vi ikke forsvare setninger som «Jenta var fattig, men vi knulla likevel (ÆSJ)»,«Det er ikke voldtekt, bare legg deg ned på ryggen og hold kjeft» og «Jomfru i nød spre dine lår, kvelden skal huskes i tusener av år [?] alle er så DRITA». 

Jeg forstår at russetiden er så vanvttig mye mer enn dette, men det er jo dette vi husker og bemerker oss - det vi får med oss, vi som er utenomforstående. 
Jeg kan ikke forstå hvor disse ordene kommer fra, hvor denne holdningen kommer fra og hvorfor vi aksepterer den. Jeg oppfatter at russen ønsker å ha makt, ønsker å fremstå mektige og prektige. Akkurat på samme måte som resten av samfunnet egentlig ønsker. Jeg kan bare ikke helt forstå at vi skal vise makt med å fortelle hvor mye penger vi har, hvor mange damer vi har, hvor mange ligg vi har hatt og hvor mye vi drikker. Jeg forstår også at dette ikke er noe nytt, jeg forstår at den russen kaster mye hemninger og at terskelen for å "skeie ut" er mye lavere når aksepten er så stor. Jeg forstår også at dette antakeligvis ikke er noe annerledes enn før, jeg forstår at prinsippet på julebordet til mor og far heller kanskje ikke er så langt fra dette heller, for dette er jo ikke bare et spørsmål til russen - for russen er russ i fire uker, så er de jo tilbake i poloskjorta, hettegenseren og på jobb i kassen på Meny og på treningssenteret. De er jo så mye mer enn russ. 

Jeg har nemlig de siste dagene sett flere innlegg fra desperate russ, som i frykt for at russetiden allerede er over spør venner og bekjente om de kan redde de fra en katastrofal russefeiring. De skriver om at de er svindlet og lurt trillrundt av diverse levrandører, som gjør at blandt annet russebussen nå ikke lenger går fremover, at girkassen har røket og at bremsen har røket. For en gang skyld så syntes jeg ikke at vi skal slakte russen i media, for jeg syntes vi skal være enige om at russen er vulgære og fæle nok nå. Sangene de hører på en både diskriminerende og katastrofale.
Vi leser artikler om alle millionene russen velger å bruke på russetiden, men jeg undrer på om det har blitt greit å svindle russen? Er det greit å lure en haug av dumme ungdommer som burde visst bedre?
Nei, ærlig talt. Vi kan si hva vi vil om feiringen, om ungdommene og om pengebruken, men det skremmer meg at det sitter voksene mennesker der ute som er villige til å lure ungdom som faktisk prøver å få til noe. Jeg ville personlig aldri gått inn med så store summer i russetiden, og jeg har heller ingen forventinger til russetiden, men det gir meg vel heller ikke tillatelse til å lure de og håve inn hele budsjettet deres, om jeg liker russen eller ei? 


Bilde: Aftenposten
 

- Marty

 

 

 

 

Sannheten bak den lykkelige Instagrammen

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg velger og fremstå så lykkelig på Instagram. Hvorfor jeg kun legger ut lykkelige bilder, fine bilder og hvorfor jeg fremstiller et "perfekt liv". Jeg lurer litt på hvorfor vi slakter mennesker som legger ut fine bilder, hvorfor det er ikke er akseptert å være lykkelig og hvorfor noen beskylder meg for å fremstille livet mitt feil? Jeg legger aldri ut bilder på Instagram når jeg ikke har det bra, og det er helt sant. Det er nesten litt skummelt å si det, for det da blir enda synligere hvis det går to dager uten ett bilde. Men jeg klarer ikke poste et bilde hvis ikke jeg har selvtillit til det, og hvis jeg ikke har tid eller jeg ikke føler for det, og noen dager går det rett og slett så i ett - at Instagram ikke er prioritert. 

Jeg blottlegger mine tanker og meninger her på bloggen, og jeg forstår at noen velger å stille spørsmål ved at jeg ofte poster kun glade og positive bilder - men er det slik at jeg ikke kan ha det bra og vise så kalte "lykkelige bilder", fordi jeg prøver å legge fokus på viktige og seriøse temaer? For selvom jeg har dårlige dager, og har valgt å være ærlig på dette - så har jeg også gode. Jeg har som alle andre dager jeg føler meg bra, glad og lykkelig. Livet mitt er ikke perfekt, det tror jeg de fleste har fått med seg. Er ditt liv perfekt kanskje? 

Jeg har så mange flotte mennesker rundt meg, jeg opplever så mye gøy og jeg syntes det er morsomt å ta fine bilder, og man må vel ikke alltid være negativ og revlosjonerende - for å unngå en type dobbeltmoral? 

Følg meg gjerne på Instagram HER: martinehalv



 

- Marty 

Dobbeltmoralsk

Hei!

Etter innlegget før i dag har jeg fått en del meldinger og reaksjoner - som jeg faktisk syntes er veldig morro! I innlegget skriver jeg at jeg er dritt lei av selvopptatte, nakne jenter, og får kommentarer tilbake at jeg ikke er noe bedre selv. Og ja, jeg Martine Halvorsen har lagt ut bilder av meg selv i bikini, jeg har lagt ut bilder av meg selv som kan fremstå som dobbeltmoralskt i forhold til innlegget mitt - og ja, heldige deg som kan ta meg på dette. 

I innlegget mitt så stiller jeg en del spørsmål, fordi det er en ren realitet at en jente som viser kropp, fremfor en som ikke gjør det i de fleste sammenhenger selger bedre. For jeg er ikke særlig keen på å legge ut bilde av rumpa mi på instagram; for å bli hørt. For jeg tror mange, spesielt jenter - gjør dette. Jeg tror man vokser med årene, og jeg tror man lærer dette - akkurat på samme måte som jeg gjør. Jeg lar meg selge av kropp, og av innlegg som oppfordrer til det, og ja - jeg kunne ønske jeg ikke ble det. Samtidig kunne jeg ønske at vi ikke trengte å føle på at vi måtte blottelegge oss for å kunne rope ut. For hvis vi skal ta de norske toppbloggerne i Norge, så selger de kropp, og det kan man faktisk ikke nekte for, og disse er vel ikke nødvendigvis dårlige forbilder, fordi de gjør dette? 

Jeg kunne bare ønske at man kunne nå frem, på et ærlig og redelig vis, uten å måtte selge noe annet enn sin egen stemme. Jeg vokser, og jeg lærer, og jeg vil ikke selge min egen kropp for å bli hørt. 

Uansett, takk til alle som har tatt seg tid til å lese innlegget. 

Du må gjerne lese det HER 


 

- Marty 

Jeg er dritt lei av selvopptatte, nakne jenter.

Jeg roper ut, og jeg prøver å bli hørt. Jeg prøver å si noe, men føler at ingen tar seg tid til å lytte. Jeg er ikke særlig keen på å legge ut bilde av rumpa mi på instagram, stille opp naken på forsiden av ett eller annet herreblad, og dessverre så har jeg ikke en silikonpupp å vise.
Er det sånn, at vi jenter, at vi damer - må kle oss nakne for å bli hørt? Er det en feministisk verdi og blottlegge seg naken, eller er det rett og slett å svekke sin egen integritet? 

Vi lar oss selge av kropp, samtidig som vi hater det. Vi lar oss fascinere når noen kler seg nakne, vi hoier og roper. Vi lar oss selge av silikonpupper, rumpeinnplanter og retusjerte bilder, og samtidig som vi skåler og heier på disse flotte kroppene, så klager vi på bilringer og at låra gnisser.

Stemmer det at mange av oss syntes det er verre og være tjukk enn slem? Vi snakker jo heller om at vi ønsker å se bra ut etter vi har født barn, ikke at vi ønsker å være gode mødre. 

Vi trenger jenter som tør å bryte ut. Jenter som tør å være banebrytende. Vi trenger diskusjoner fra sunne forbilder, som diskuterer hvorfor det enda er så få kvinnelige toppledere, hvorfor kvinner fortsatt er kraftig undertrykt i mange kulturer og hvorfor vi finner oss i at menn tjener mer penger for samme jobben enn oss kvinner. Jeg tror ikke vi trenger anbefalinger om hvordan du skal bli brunere, slankere eller skryt av kroppene vi legger ut for å få annerkjennelse og bekreftelse - jeg tror vi trenger selvtillit, sunne stemmer og en rett feministisk verdi. 



 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

 

- Marty 

 

 

 

 

Typisk norsk å være slem

Hei du! Ja du, vær så snill å ta deg to minutter på denne deilig søndagen til å lese. Ja, for jeg snakker til både deg som er fyllesyk etter den obligatoriske feiringen natt til 1.mai, du som var tidlig oppe med barna og du som akkurat våknet. Ja, og selvfølgelig dere andre. 

Denne er til alle som tar førstemann inn på bussen om morgningen, for å krige seg inn, og få ett av de tre ledige setene. 

Denne er til alle som plasserer sekken sitt ved siden av seg, istedet for å la noen andre få sitte. 

Denne er til alle som elsker andres nederlag. 

Jeg vet at vi alle er klar over at det hver dag mobbes. At det hver dag sies noe slemt, noe krenkende og upassende. Men, det er vel sånn det er. Dette et slags tabu. Det er et slags tabu, fordi vi ikke innrømmer den interne mobbingen vi driver med. Vi snakker ikke om den, vi stryker den med hårene og lar den gå. 

Den norske mobbekulturen er ekstrem. For vi snakker nedlatende om hun på jobben som lykkes, vi snakker stygt om de som tjener mye penger, og vi snakker enda styggere om de som tjener lite. Vi ler av de som feiler, og fryder oss over det. Vi gosser oss, og gleder oss - på andres bekostning.
Og om dette er mobbing? JA, selvfølgelig er dette mobbing. En slags akseptert mobbing. For vi stusser ikke over det når mamma forteller om hun som har lagt på seg på spinninga, og når pappa forteller om han jævla idioten som jobber på matbutikken, han som verken ser ut eller kan prate norsk. Eller jo, mulig vi stusser - men vi setter ikke ned foten. Vi aksepterer det, og lar det gå - gang på gang. 

Jeg hørte under fredagens Senkveld politiker Torbjørn Røe Isaksen si noe fint. Nemlig at vi alle skal ha en nulltoleranse for antall døde i trafikken, men at vi ikke tror vi kan ha dette på mobbing. Men hvorfor kan vi ikke ha en nulltoleranse på mobbing, når vi ønsker å få til det i trafikken? 

I trafikken tar vi hensyn, kjører pent og er oppmerksomme, for å unngå farlige situasjoner.

Hvorfor kan vi ikke i samfunnet ta hensyn, snakke pent og være oppmerksomme - for å unngå ubehaglige situasjoner? 

Og i trafikken tar vi vel ut de som ikke klarer å oppføre seg?

Jeg forstår at drittslengingen har kommet for å bli, men da må vi slutte å bli så overrasket og forbauset hver gang vi hører skyggehistorier - som er dannet på grunnlag av vår, våre søsken og deres barn mobbing, og drittslenging. 

Kjære forelder, jeg kunne ønske at du turte å snakke til barnet ditt - fremfor å være enig i at "den ungen er jo forfyselig". 

Kjære barn og unge, jeg kunne ønske du turte å snakke til forelderen din - fremfor å lytte til hvor feit og stor fotballtreneren din har blitt. 

Kjære deg, jeg kunne ønske du turte å stå opp, og vise raushet og respekt - fremfor å dyrke ondskap og en råtten kultur. 

Jeg forsår at dette kanskje er litt seriøst på en søndag, og at det er litt mer interessant å lese om elsykler og skatteparadis, paradise og om hvordan du kan gjøre svenskehandelen fra sofakroken og at du som leser hater tilsnakk på samme måte som meg...
Men innerst inne, så har jeg lyst til å be deg skjerpe deg. 


 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

- Marty 

 

 

Noen dager

Hei, 

Mitt navn er Martine Halvorsen og jeg er 18 år.

Jeg syntes det er gøy å være med venner, jeg syntes det er gøy å trene og jeg syntes det er gøy å ta fine bilder og legge ut på Instagram. 

Noen dager, har jeg ikke lyst til å være med vennene mine, trene, eller legge ut bilde på Instagram. 

Jeg syntes det er spennende å gå på skolen, jeg syntes er spennende å lære og jeg liker jobben min. 

Noen dager, er det kjedelig på skolen, det hender at jeg ikke lærer noen ting, og at jeg vil gjøre andre ting enn å gå på jobb. 

Jeg syntes det er morsomt å være glad, leke og leve livet.

Noen dager, klarer jeg ikke være glad, har jeg ikke lyst til å leke og jeg syntes livet er litt tøft. 

Jeg er veldig glad i kjæresten min, jeg syntes det er gøy å være med familien min og spise god mat.

Noen dager, klarer jeg ikke vise at jeg er glad i kjæresten min, syntes jeg ikke det er gøy å være med familien min og jeg unner meg ikke god mat. 

Jeg tror ikke det er noe uvanlig at jeg kjenner på disse følelsene. Jeg tror faktisk at det er ganske vanlig. Jeg tror kanskje problemet er at vi ikke tør å føle på disse følelsene, fordi det bryter med det perfekte. 

Men jeg er ikke perfekt. Jeg er bare Martine Halvorsen på 18 år. 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

- Marty

--> Sogndal

Hei dere!

Nå sitter jeg på Gardemoen og venter på at jeg skal gå på flyet til Sogndal, Jeg skal til Sogndal for å holde foredrag på Sogndal Convetion. Jeg er så spent, og ikke minst nervøs, samtidig som jeg gleder meg MASSE. Jeg skal holde ett foredrag om: Alt jeg er. Der jeg skal prate om prestasjon, press og psykisk helse. Jeg tror dette blir super bra! 

Sjekk gjerne ut filmen av meg HER, der jeg snakker om Sogndal Convention. 

Følg meg også gjerne på snapchat utover dagen for å følge med - martinehalvs

Jeg håper dere får en super dag :-) 





 

- Marty 

Kjære media, du gir oss spiseforstyrrelser

Når jeg ser hører jenter kaste opp frivillig på treningsstudioet, ser gutter ta ulovlige piller i sjul og jenter som aldri spiser - får jeg vondt. Jeg får lyst til filleriste de, fortelle de hvor flotte de er og hvor bra de egentlig er, men er det noen jeg får enda mer lyst til å filleriste, så er det de som fronter kampanjene som påvirker dette og oppfordrer til dette mellom linjene. 

Kroppskomplekser, spiseforstyrrelser og dårlig selvbilde blir bare mer og mer vanlig, og jeg føler tiltakene blir mer og mer brutale. Jeg får lyst til å gi jenta som kaster opp før hun skal løpe 3 mil på tredemølla en klem, jeg får lyst til å kaste pillene kompisen min tar og jeg får lyst til å smøre matpakke til hun som aldri spiser, men hjelper det egentlig å gi den klemmen, kaste pillene til kompisen min og smøre alle de matpakkene? Dette kunne like godt vært meg. Selvfølgelig kunne dette like godt vært meg. Jeg er bare heldig, som har sluppet unna - foreløpig.

Eller har jeg egentlig det - når jeg får dårlig samvittighet av å spise kake på bursdagen min, spise en ekstra tacolompe på fredagene og spise en sjokolade når jeg ser på film? For jeg tror det verken er unormalt eller feil å si at man tenker sånn - for jeg er villig til å vedde på at de aller fleste tenker disse tankene, og det er helt for jævelig. 

Jeg føler at pen=tynn, og er du ikke tynn, så er du mer lik=pent ansikt. Vi leser om konstant om "Slik blir du slank med juice", "Nå kan du gå ned 5 kg, på 2 uker", "Gå ned i 20 kg, på 8 uker". Og kom ikke her at du ikke har lyst til å gå ned de kiloene, på så kort tid. For jeg er lei av holdningen som sier: Hvis du tror det er skadelig, så ikke les det. Jeg sier ikke at man ikke skal få kvitte seg med de kiloene man er misfornøyd med - jeg sier bare at måten det gjøres på er feil. 

Vi hyller magasinene og avisene når du bruker så kalte: 



Men i mine øyne - så er dette normalen. Hvorfor skal vi hylle, for noe som er normalt? Jeg forstår at plus size egentlig betyr at modellen egentlig ikke passer inn i kolleksjonene som lages og produserer - men da mener jeg at vi virkelig har et stort problem. Normalen burde ikke settes inn i en annen katogori - fordi de passer inn i normalen. 

Når media konstant hyller og oppfordrer til en kollektiv spiseforstyrrelse, er det klart at dette påvirker. Jeg snakker ikke kun om unge jenter, som kaster opp før de skal løpe 3 mil på mølla - jeg snakker om gutter, jeg snakker om damer og jeg snakker om menn. For ingen av oss er bedre enn noen andre, og de fleste av oss er i en katogori som heter plus size. Det er mediene som forteller oss hvordan vi skal bli lykkelig, hvor lykkelig vi blir av å gå ned de kiloene på de få ukene, men når i all verden begynte vi å la andre fortelle oss hva vi skulle gjøre? Det er da ikke mediene som skal fortelle deg hva du skal gjøre for å bli lykkeligere? 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

#Nettavisen #Side2 

 

 

#Slaskeladden

"Askeladden, de norske folkeeventyrs idealskikkelse, den skjulte kraft, som tilsynelatende dum og døsig venter til den rette tid kommer. Da seirer han, den yngste og foraktede, i alle prøver og vinner kongedatteren og halve riket" 

Det var en gang en gutt som het Espen Askeladd, bedre kjent som Askeladden blant gutta. Askeladden bodde lang, langt borte bak de høye fjell. Askeladden var sånn passe høy og sånn passe fin. Han pleide ofte å si at han ble finere med ett glass vin, #fordihanfortjenerdet. Askeladden var sånn passe på skolen og gjorde så godt han kunne. Han var sånn passe god i sport, men til tider var han litt for kort. Askeladden var glad i damer, og var et råskinn på tinder, en gang matchet han faktisk med en amerikaner. Han var sånn passe rask på replikkene, men fikk dessverre sjelden de fineste damene, med de beste ****** (kjolene med) prikkene. 

Askeladden elsket å henge med gutta, og brukte mye tid på å passe inn, #enavgutta. Han likte spesielt godt når dama til han ene av gutta var med, for hun hadde de fineste puppa. Han slet mye med seg selvfølelse, #tabu, men han prøvde å ikke bry seg så mye - og drakk på seg en bedøvelse. Han sparte til langt hår, og solgte både gamle fotballsko og iPaden til eldste broren i går, for å få råd til russebuss, noe de andre får. Askeladden var ung og det hendte at noen kalte han dum. Til Askeladdens ulempe var han liten og døsig, og et hode kortere enn alle gutta - og hun som fekk han helt på tuppa, #prinsessa

Faren til Askeladden kjørte golf, og dessverre ikke like fin bil som faren til Rolf, #taper. Faren til Askeladden hadde tre jobber, og den ene var å produsere kobber. Askeladden nekta å jobbe, for han ville leve livet - med både corona, gutta og medlemskortet på helsestudioet, #SK16. Askeladden likte å slå ut håret når var var invitert på fest, og en gang var han så uheldig at han måtte kjøpe en graviditetstest. Askeladden var hodestups forelska i hun som fikk han helt på tuppa, #Prinsessa, som var sammen med en av de store gutta. Hun var sammen med en ekte mann, som skrev sanger om både utslåtte tenner og skam. 

#Prinsessa var både fin, høy og russepresident - faktisk var hun ganske kjent. Hun kjørte rundt i en Mercedes Benz, #pappabetaler, og hun var helt rå på vorspieltaler. Askeladden var ofte sjenert, når han rava rundt, men en promille nærmere null, i hennes selskap i håp om å få en håndfull... 
Det hadde han arvet av moren sin, som var mer opptatt av mindfullness og gym, #egentid. Hun jogga til jobben og dro på Pilates på kvelden. Hun drakk smoothie til kvelds, sju dager i uka, og gikk alltid sur til sengs. Hun gikk i store bukser og tok bare trikken, for hun ville overhode ikke la miljøet i stikken. 

Askeladden gledet seg stort til russetiden, for da ville han prøve å kapre #Prinsessa sitt hjerte og ta hun med til Syden, og ha hun litt på siden. Han gledet seg sykt til fyll og vold, skamløse netter og #eksamensstyk

Forsettelsen på dette eventyret kan vi vel, hæsjtag: BI, Rhodos og skjorte eller sleik. Hurra for Askeladden aka Slaskeladden, #NullGolf

For snipp snapp snute, så var Slaskeladden ute. 


 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

- Marty 

Bad updates

Hei dere!

Beklager for litt dårlig updates de siste dagene. Jeg har hatt tentamen både tirsdag, i går og idag! WOW, for et kjør. Men nå er jeg ferdig, så det er sinnsykt deilig. Det er litt ironisk hvor lenge jeg har gått og gruet meg til disse dagene, også er det plutselig over. På tirsdag hadde jeg mattetentamen, hurra! Matte er virkelig mitt dårligste fag, og for å være helt ærlig - så har jeg bare mål om å stå. Litt tabu kanskje å si det, men helt ærlig... Jeg er ikke bedre! Utrolig nok så gikk det greit tror jeg, så det blir nok karakter i matte på meg i år også.
I går var det spansktentamen, hehe. Det er litt det samme med spansk og matte for meg altså.... Like svak i begge fagene. Egentlig er det litt synd, for jeg syntes spansk egentlig er litt kult og det hadde jo egentlig vært morro å kunne prate det. I dag derimot var det norsk, og det gikk helt greit. Jeg savner norsken på ungdomsskolen der vi bare kunne skrive i vei om det som falt oss inn, og fantasere til tusen. Diktanalyser og den slags er liksom ikke like spennende syntes jeg... Menmen, sånn er det! Det blir litt roligere dag imorgen hvertfall, før jeg reiser til Sogndal på lørdag for å holde foredrag. Det gleder jeg meg masse til! Hvis du ikke vet hva det dreier seg om, så kan du sjekke ut innlegget jeg skrev om det HER

Uansett, nå er jeg ferdig med tentamene for i år, så nå er det bare å glede seg til eksamen ;-) 

Håper dere får en fin dag videre!


 

- Marty 

SYKT STERK

Hei! 

For noen uker siden ble jeg intervjuet av magasinet Krigsropet angående generasjon prestasjon og min historie, og min deltakelse i Sykt Perfekt. Intvjuet ble publisert for noen dager siden, og jeg tenkte å poste det her! Krigsropet kan forøvrig bli kjøpt på blandt annet Fretex! 

Sykt sterk?

Martine Halvorsen prøver konstant å ta utfordringer på strak arm, men nekter å ta imot hjelp for ting hun sliter med. ? Det er ikke et alternativ å møte veggen, så det skal jeg ikke, sier hun i tv-dokumentaren Sykt perfekt.

? Det er så deilig, i dag har jeg sminket meg for første gang på to uker!

Martine Halvorsen har akkurat kommet hjem fra sykehuset. Årevis med langvarige hodepineanfall på grunn av stress og taklinger på fotballbanen har satt henne ut av spill. Tvunget henne til å prøve å la skolebøkene ligge et par uker. 

I tv-dokumentaren Sykt perfekt har vi sett 18-åringen spise omtrent hvert eneste måltid mens hun er på vei til skolen eller leser til en prøve. Hun lever  et liv der mest mulig presses inn i løpet  av et døgn, og dagen ikke er over før alle gjøremål er utført 110 prosent perfekt. Hun er en del av «generasjon prestasjon», der presset fra alle kanter gjør at det koker over for mange.

? Hvis jeg skulle presentert meg for noen som ikke kjenner meg? Jeg tror jeg ville sagt at jeg er en blid og positiv jente, det er det jeg ønsker å framstå som, sier Martine fra kjøkkenkrakken.

Håret er tullet sammen i en ball på toppen av hodet, og olaskjorta er akkurat passe avslappende å gå i. Neglene er nylakkerte, ansiktstrekkene fremhevet av rouge, eyeliner og ekstra vipper.

? Det som har vært utfordrende for meg, er at jeg har sagt ja, ja, ja til alt. At jeg ikke har klart å sette ned foten, er kanskje det som har stressa meg og gjort at jeg har fått en så hektisk hverdag. Jeg er en liten Duracell-kanin.

Liv uten pauseknapp

«Unge norske jenter gjør det bedre på skolen enn noensinne. Bruker mindre rus og er mer pliktoppfyllende enn før. Men aldri har de slitt mer med stress og psykiske plager. Mange sliter med konstant dårlig samvittighet og angst som resultat av indre og ytre press»,

lyder vignetten til Sykt perfekt. Vi møter jenter med angst, kroppskomplekser og prestasjonsjag. Jenter som dras i ulike retninger av samfunnets, familiens og sine egne forventninger og stresser så mye at de blir syke. De jobber med å fjerne presset, men det er ikke enkelt.

«Jeg smiler hele dagen, men ingen vet hvordan jeg egentlig har det», sier Martine i første episode.

«Når jeg er helt alene og ingen kan se og ingen kan vite og ingen kan høre, og det er ingen å dele med, så er det et lite øyeblikk der det er greit å bare være meg. Da kan tårene komme.»

Da Martine var 11 år gammel mistet hun en god venninne i en bilulykke. Mens alle andre gråt etterpå, reagerte Martine med sinne og glattet over  følelsene med å smile. Hun ble voksen over natta og løp inn i fotballen.

«Jeg har aldri vært hos doktor, lege, psykolog eller noen ting. Og det skal jeg ikke heller. Det er ikke et alternativ å møte veggen, så det skal jeg ikke», sier hun i serien. Jentene i Sykt perfekt er tilbudt hjelp, men Martine ønsker ikke å ta den imot. Hun skal klare seg selv.

? Er du alltid så sterk?

? Jeg liker i alle fall å late som at jeg er det, sier Martine fra den høye krakken.

? Jeg gråter sjelden. Foreldrene mine og kjæresten min er de eneste jeg tillater meg å åpne meg for. Siden ulykken skjedde, har jeg bygd opp en fasade der alle andre skal få vise følelser, men ikke jeg. Men det jobber jeg med nå, og det vil nok ta tid.

På tv dingler et gullkors rundt halsen hennes, i dag glitrer et annet rundt håndleddet.

? Jeg går på kg (Kristelig Gymnasium), og det er ingen i familien min som er troende, men jeg har alltid vært litt troende, forklarer hun og ser seg tilbake.

? Jeg trodde på Gud fram til ulykken. Da var jeg veldig bastant på at nei, Gud finnes ikke.

Martine på elleve år forsto ikke hvordan Gud kunne eksistere, når noe så vondt kunne skje. Det vanskelige spørsmålet er der fortsatt.

? Nå vet jeg ikke om jeg tror. Jeg går på en kristen skole og lytter til det de har å si. Jeg finner roen av å gå i en kirke, tidligere ble jeg bare sint fordi jeg forbandt den med død og begravelse. Men det er flott og vakkert der. Samtidig sitter angsten og følelsene fra ulykken fortsatt i meg.

Klage på et tall

Et av temaene Sykt perfekt tar opp, er karakterpress. I dokumentaren er Martine så sikker på at hun ikke vil bli fornøyd med karakterkortet, at hun nekter å se på det i timen sammen med de andre.

? Hva skal til for at du skal føle deg god nok?

? Det lurer jeg også på. Jeg tror egentlig ikke at de som bare får femmere og seksere føler seg gode nok heller, de har jo andre ting. Vi er altfor opptatt av karakterer. Om du står eller stryker, er du da et godt menneske for det!

? Hva oppnår du ved å prestere?

? Jeg skulle gjerne sagt at jeg får god selvfølelse, at når jeg presterer føler jeg meg bra. Jeg gjør det der og da, men med en gang jeg har oppnådd noe, lengter jeg etter å oppnå noe nytt. Det er kanskje det med flink pike-syndromet, det er hele tiden noe som må oppfylles. Akkurat nå venter jeg på å finne ut hva som er det neste store prosjektet, det er godt, sier hun.

Når presset blir for stort, hjelper det å trene. Sammen med familien og kjæresten kobler hun også av.

? De aksepterer meg som den jeg er, og definerer meg ikke utfra karakterene. De bryr seg bare om hvem jeg er som person.

Martine har lenge drømt om å bli profesjonell fotballspiller. Forsvarsspilleren kom inn på rekruttlaget til Stabæk i juli i fjor og var et steg nærmere landslaget. Men i fjor høst ble drømmen knust, Martine skadet ankelen og er satt ut av proffspill i 18 måneder.

? Med den skaden er det vanskelig å komme tilbake, men det er ikke noe vits i å sette seg ned og grine. Jeg har så mye annet i livet som er bra. Man må bare komme seg videre, det er mange eventyr som venter.

«Ikke et offer»

Martine er, som de fleste andre på hennes alder, aktiv i sosiale medier. På Instagram legger hun ut sminke- og motebilder, mens på martinehalvs.blogg.no tar hun opp temaer som mobbing, selvbilde og samfunnets forventninger.

? Kan jeg hjelpe én person er det bra, hjelper jeg ti er det helt fantastisk!

Deltakelsen i Sykt perfekt har gitt Martine mye oppmerksomhet. På bloggen forteller hun om at hun i det ene øyeblikket får takk fra en vilt fremmed mann på et kjøpesenter for at hun har hjulpet ham med å forstå hvordan datteren har det. I det neste øyeblikket får hun en melding fra en venninne som forteller at andre har begynt å prate nedlatende om henne etter at hun var på tv.

Noen uker tidligere skrev Adelina Trolle Andersen, praksisvikar i Aftenpostens Si;D-redaksjon, et innlegg med tittelen «Sykt perfekt? Nei, bare sykt selvopptatt», der hun hevder at jentene tar på seg en offerrolle og at de selv skaper presset. Martine var raskt ute med å svare, det reflekterte blogginnlegget endte på aftenposten.no og verdidebatt.no.

? Jeg har aldri sagt at jeg er et offer. I serien presenterer jeg bare hvor slitsom det er å kombinere et helt vanlig toppidrettsliv med skole. Hvor egoistisk det er, at du må droppe venner og ting som egentlig betyr mer for å følge drømmen din, sier hun.

Sammenligningskultur

Ifølge NOVA-undersøkelsen Ung 2015, sliter mange ungdommer med fysisk og psykisk helse. De stresser, bekymrer seg ofte og tenker at «alt er et slit».

? Kommer dette presset fra ungdommene selv, foreldrene eller samfunnet?

? Det er nok en kombinasjon, sier Ingunn Størksen, professor i pedagogisk psykologi ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger.

? Ungdommene skal ikke bare prestere på skolen, men også på idrettsarenaer, i forhold til kropp og utseende og med tanke på å være spennende og unik. De nye mediene åpner opp for en voldsom sammenligningskultur, og det som legges ut er ofte sminket, redigert og fikset opp, sier Ingunn som også er soldat i Frelsesarmeen.

? Hvilke følger kan du se av dagens fokus på å prestere?

? Et overdrevet fokus på prestasjon kan bidra til psykiske plager og lidelser og et nedbrutt selvbilde.

Det er en større andel jenter enn gutter som sliter psykisk i tenårene, og det er også oftest jentene som dras fram i diskusjoner om ungdomspress.

? Jenter er mer sårbare for å få symptomer på angst og depresjon i denne alderen. Samtidig vet vi at jenter ofte får bedre karakterer enn gutter, og at de også gjerne er mer aktive på sosiale medier. Det kan tenkes det er en sammenheng her. Kanskje pålegges jentene mer press enn guttene både fra omgivelsene og fra dem selv? Samtidig kan også gutter oppleve press og krav, og det er viktig å ikke glemme gutter som sliter, sier psykologen.

For å dempe dette har lærere, foreldre, trenere og andre voksne et viktig ansvar, mener Ingunn.

? For at barna og ungdommene skal ha det bra, er det veldig viktig at de kjenner kjærlighet uavhengig av prestasjon. De trenger en trygg og varm voksen som viser at han eller hun bryr seg og er glad i ungdommen helt uavhengig av prestasjoner.

Et annet konkret tiltak for å dempe presset, er å kutte ned på aktiviteter og antallet sosiale medier man bruker. Da kutter man samtidig ned på antallet arenaer man skal prestere på.

? Som et forebyggende tiltak burde nok vi som voksne kutte ned på kanaler som Facebook, Instagram og Snapchat.Hvis man ser at barnet sliter seg helt ut, er det viktig at man er en lyttende forelder og at man søker hjelp i skolehelsetjenesten, mener Ingunn.

? Det er viktig at ungdommene får snakke om sine bekymringer, og at de virkelig blir hørt. Videre må vi skille mellom overfladisk lykke og det som virkelig gir et lykkelig liv, sier hun.

? Den grenen av psykologien som fokuserer på lykke og positive følelser viser oss at virkelig glede finnes i det å engasjere seg i noe man liker og som gir mening og utfordringer, for eksempel musikk, turer i naturen, maling eller tegning. I slike aktiviteter kan vi holde på lenge uten at vi merker at tiden går, og vi kjenner at vi er i ett med aktiviteten. Tilstanden kalles flow, og har ingenting med å prestere og sammenligne seg med andre, sier psykologen.

? I tillegg viser det seg at det å ha gode nære relasjoner, være aktiv, være oppmerksom i hverdagen, fortsette å lære og det å gi er knyttet til lykke. Her snakker man om å gi i en vid forstand; at vi engasjerer oss for noe utenfor oss selv som kan bidra til en større sak, for eksempel andre mennesker, miljøet eller samfunnet på andre måter.

? Hvilke råd gir du dine egne barn hvis presset blir for stort?

? Vi prøver å sette det hele i perspektiv. Hva så om ungdommene får et dårlig resultat på en prøve? Hvis de har prøvd så godt de kan, så er jo det kjempebra. Vi prøver å gi barna mye kjærlighet og vise dem at de er mer enn gode nok som de er, og at deres verdi ikke er knyttet verken til karakterer eller andre ting. Vi oppmuntrer dem til å finne sin egen vei og stå i mot gruppepress. Senere i livet vil de møte press i ulike retninger, og da er det viktig at de klarer å stole på seg selv. For å kunne elske andre er det viktig å kunne elske seg selv og godta seg selv som man er.

Bra nok!

I Sykt perfekt avslutter alle jentenes historier med brev de har skrevet til seg selv. Et brev der de tar et oppgjør med det de strever med, et oppgjør med det indre og ytre presset. De skriver for å gå styrket inn i hverdagen og akseptere seg selv som de er.

Martine avslutter sitt brev slik: «For jeg er bra nok, hvorfor skal jeg ikke kunne være bra nok. Jeg er flink, jeg gjør som jeg skal, jeg skulle bare ønske at jeg kunne gjort det litt bedre. Men jeg skal begynne å bli fornøyd, for jeg er som regel den eneste som klager. Så kanskje jeg skal slutte å høre på stemmen som forteller meg hvor teit det var å gjøre akkurat det, stemmen som forteller meg hvor brei jeg ser ut i den genseren, eller hvor håpløs jeg er. Kanskje hvis jeg slutter å lytte til den at den forsvinner. For jeg skal se meg selv i speilet, og se på refleksjonen av et menneske som vil, og skal, og kan.»
 

Tusen takk til Heidi Goodreid! 

 

- Marty 

Feminst, jeg?

Det hender jeg får spørsmål om jeg er feminist. Jeg flirer og sier at; nei, tja... Hvem er ikke litt feminist? 

Men så slår det meg senere at; Herregud. Det er da sinnsykt mange som ikke er "litt feminist."

Det finnes da sinnsykt mange som syntes denne reklamen som skal selge bruger, er sinnsykt bra. Altså pupp og burger på ett bilde - halleluja. 

 


Bildekilde

 

Det er derimot sjelden noen spør meg om jeg er skiskytterentusiast. Noe jeg dessverre ikke er, men vet at mange andre er. Det er jo klart da at denne sportsnyheten er sinnsykt interessant, spesielt når kvinnelandslaget i fotball har spilt landskamp, og ikke dreit seg ut eller hadde en puppeglipp. 

 


Bildekilde

 

Mitt nei, tja.... Hvem er ikke litt feminist hjerte, som undrer på hvorfor ukebladene forteller deg om botox, hvordan magen skal bli flat og ikke minst!!!! hvordan du skal få sprettrumpe. 

 


Bildekilde

 

Fordi "slik lurer du jentene" artikler lærer deg om hvordan du skal lure med deg damene hjem fra byen. Damer: husk sykkelbukse under kjolen. 

 


bildekilde
 

Om jeg er feminist? Neineinei, jeg er kun ute etter å kjøpe meg en bruktbil. 

 

bildekilde

 

Det er jo viktig å huske på at gutter og jenter må lære seg forskjellige sanger og IKKE MINST gå på potta forskjellig. 

 


Bildekilde
 

Tar du på deg dette undertøyet får du automatisk "The perfect body". 

 


Bildekilde 

 

Det er helt naturlig at de kvinnelige ansatte går toppløse på jobb, mannfolka derimot....



Bildekilde
 

Også har vi jo meg da.... Som fisker og skryter av sjelefreden, samtidig som jeg og rumpa mi prøver å fiske etter likes på Instagram. 

Mission completed.


 

Feminist? Ja. 

_____________________________

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty 

 

 

 

 

Plastikk kirurgi må ikke romantiseres

Plastikk kirurgi diskuteres kraftig. Det rakkes ned på, og elskes i det skjulte. Mange benytter seg av det, mens andre boikotter totalt. Jeg, som ikke benytter meg av det, eller ønsker å benytte meg av det, sitter igjen med så mange spørsmål. Jeg sitter igjen med spørsmål som hvorfor og hvordan. Jeg undrer på om hvorfor noen ønsker å forandre så kraftig på utseende sitt, ikke fordi jeg ikke forstår det - for jeg er jo også misfornøyd. Tingen er jo bare at for meg, så virker det litt for lett å operere rumpa hvis jeg er misfornøyd. Jeg forstår argumentet med at man "har gått så mange år og vært misfornøyd, så nå gjorde jeg noe med det, fordi jeg hadde muligheten til det". Men samtidig så syntes jeg det er litt trist. Men dette er jo meg, og mitt syn. I mine øyne burde man da heller begynt å akseptere seg selv, og lært seg og elske den litt skjeve nesa, de små puppene eller litt flate rumpa. Jeg vet at det ikke er lett, men jeg vet jo også at det er mulig.  

Men kanskje vi må slutte å rakke ned på de som er besatt av plastikk kirurgi, opererer kroppen for et bedre ytre og forandrer seg for å føle seg bedre selv? Vi rakker jo ikke ned på de med spiseforstyrrelser, og er dette noe av det samme? Du velger jo å forandre kroppen din, går inn for å forandre den og grunnen er jo ofte den samme? Bortsett fra at spiseforstyrrelsene ofte gjøres i skjul, og i mine øyne er i en helt annen liga. 
Er det er rop om oppmerksomhet når du må fortelle om det? Vi kaller jo det ofte det når de med spiseforstyrrelser bretter ut om det i det fulle og hele, mens de som virkelig sliter tier. For plastikk kirurgi er hysj hos mange, og kanskje de som virkelig er misfornøyd tier?

Jeg påstår ikke at du sliter psykisk fordi du har lyst på en rynkefri panne eller større lepper, men når dette blir et konstant jag - er vel besettelsen like enorm som suget etter å bli tynn, ikke spise, eller kaste opp? 

Men jeg tror hvis dette er tilfelle, at man behøver hjelp fremfor støtte for at man ønsker å utføre slike inngrep. For plastikk kirurgi må faen ikke romantiseres og aksepteres, det er du som ønsker å gjøre dette som må det. 


bildekilde

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

- Marty 

De nakne barna

Kjære forelder. Du som ikke dusjer med barnet ditt, i frykt for hva andre vil si. Du som skuler stygt på mannen i barnehagen, og du som nekter mannen din å dusje med barnet ditt. 

Barnet ditt er ikke et seksuelt objekt - og hvis noen syntes det, er vel personen syk? Barnet ditt trenger andre menn rundt seg, og kanskje barnet ditt trenger å lære seg hvordan er ekte kropp ser ut? 

Vi ser nemlig nakne kropper på TV, retusjerte reklamer og skaper oss kroppsidealer av dette. Hvis ikke vi skal lære oss hvordan kroppen er og fungerer, hvordan skal jeg da akseptere min egen kropp og hva som skjer med den? 

Vi snakker om kropp som noe seksuelt og legger et tabu på vår egen kropp. Vi dusjer ikke i gymmen, vi lar ikke barna skifte nakne på stranda og jeg leser om menn som ikke får skifte bleier på barn i barnehagene. Når ble kropp et slikt tabu, noe vi legger skjul på og noe vi ser på som seksuelt? Hvis vi barn og unge skal danne oss et bilde av kropp, på grunnlag av retusjerte reklamer - er det da rart kroppspresset blir så stort? Skal ikke en far få vaske håret til seksåringen sin? Og skal vi boikotte alle menn som jobber i barnehager eller skoler? 

Når jeg var liten satt vi i buskene og så på damene som lå toppløse på stranda, vi skiftet nakne fra den våte bikinien vår og det beste jeg visste var å ligge naken med et håndkle rundt meg på stranden - hvis ikke det var å sitte i badekaret med pappa eller storebror? Det er slutt på dette nå, og er det fordi hver rumpe, pupp eller underliv blir sett på som seksuelt, eller er det redselen for det? Jeg syntes det er trist hvis to åringer ikke kan løpe med rumpa bar i hagen, at fedre kan vaske håret til døtrene sine eller at vi som barn ikke kan se foreldrene våre nakne. Hvordan kan kroppspresset endre seg hvis det eneste imputtet med kropp vi får er fra falske, retusjerte kropper? Jeg syntes det er trist når IKEA plasserer stellerommet inne på dametoalettet - for det er vel ikke kun mødre som skal få skifte på barna sine? Hva når mor er borte, og far må sjekke at barnet vasker seg ordentelig? 

Det er ikke perverst eller seksuelt med en barnerumpe, og det er ikke perverst med en far som sørger for at barnet sitt er rent. Det er faktisk helt naturlig - og jeg tror det er viktig for å få bort tabuet rundt kropp.


bildekilde
 

Hva syntes du?

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty

 

Lørdag og litt sykkelprat

Gooood lørdag!

Jeg elsker lørdager, og jeg er jo så heldig å få tilbringe dagen i dag i København. Akkurat nå er jeg og mamma på vei til Vojens for å se hockeykamp, og jeg satser på at Norge forhåpentligvis knuser Danmark! Men morro blir det vel uansett. Det er veldig greit å ha bil her nede, for er jo egentlig som å kjøre i Norge, og da er det jo veldig lett å komme seg fra A til B. Jeg liker København altså, er liksom så greit her. Men fysøren så mye sykler! Folk sykler jo overalt, og det er så tilrettelagt for at man skal kunne sykle. Der har Norge virkelig noe å hente altså! Selv på toget er det egne sykkelstøtter, egne fortau og utenfor bensinsatsjonene er det lagt opp til at man kan både vaske og fylle luft i dekkene på sykkelen sin. Sykkel som er så effektivt og greit! 
Resten av dagen i dag går til hockey, litt titting her og der og forhåpentligvis en god middag i kveld... 

Jeg håper dere får en super lørdag videre:):)





 

- Marty 

Kjære pappa, jeg vet jeg er din lille prinsesse

Kjære pappa, jeg vet jeg er din lille prinsesse. Jeg vet du var stolt av meg, når jeg danset i kjolene du kjøpte med fra både Paris og Praha. Jeg vet du var stolt av meg når jeg scorte mitt første mål, du skrøt jo at jeg var laget av stål. Jeg vet du er stolt av meg når du skryter på jobben, om hvor dyktig jeg er, i både biologi og fysikk - og for at jeg enda ikke har gjort som mamma, og blitt litt for tykk. 
Pappa, du har en fin jobb du, og den gir oss mat på bordet, Mercedes og fine gaver når jeg fyller år. Men pappa, jeg vil ikke sitte på skolebenken og få seksere i alle fag - og jeg blåser i om toget mitt går. For jeg liker ikke jobbe sånn som deg pappa, dag etter dag. Pappa, jeg syntes du er snill mot meg, når du spanderer privatskole og ekstratimer. Men pappa, jeg lurer litt på hvorfor du ikke spanderer en tur på deg selv, i Merchedesen for å komme og se meg spille kamp, uten noen sure miner? Jeg vet du er hektisk pappa, og at du gjør så godt du kan. Jeg vet du fortjener å hvile pappa, med både golf og en dram. Jeg vet du syntes jeg fortjener den nye jakken pappa, den som er øverst på ønskelisten, men jeg vet ikke om den frister - når jeg må få sekser på alle prøver og kommende lister. Jeg gleder meg til både Mexico, Dubai og New York pappa, klart jeg gjør. Men vi har jo vært der, ti ganger før. Pappa, jeg hater når du skryter av meg, og forventer at jeg skal prestere og ligne på deg. Jeg vet jeg har arvet både nesen og haken, men nei pappa, jeg ligner ikke på resten - og hvertfall ikke den effektive baken. Kjære pappa, jobben din er fin, men jeg ønsker ikke at den skal bli min. Jeg vil lære pappa, om helt andre ting, jeg beklager - men jeg ønsker ikke å lære meg å sy sting. 

Jeg håper du forstår pappa, og at du ikke gjør som du sa - og kaster meg på trappa. For jeg skal få meg en jobb pappa, og kanskje jeg skal bygge hus eller kanskje holde kurs? 


bildekilde
 

Pappa kjører forresten Skoda. 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty 

Jeg skal til Sogndal!

Hei alle!

Neste lørdag er jeg så heldig å få dra til Sogndal i forbindelse med Sogndal Convention som springer ut fra Fosshaugane Campus miljøet og blir arrangert av flere samarbeidspartnere, blant annet Høgskulen i Sogn og Fjordane og Idrettssenteret. Sentralt står sammenhengen mellom forskningsbasert kunnskap og praksis. Programmet består av både teoretiske og praktiske økter med foredragsholdere som har toppkompetanse innen sine respektive fagfelt, og jeg er så heldig å få dra dit for å holde foredrag! Jeg gleder meg masse, og tror at dette blir veldig bra. Jeg drar til Sogndal sammen med Lise Solie som er har bakgrunn fra Befalskole og som sersjant i Forsvarets Innsatsstyrke. Lise er opptatt av det grunnleggende med trening, søvn og kosthold og de langsiktige målene som krever stasning, fokus, lidenskap og mestring. Lise er super dyktig så jeg gleder meg masse til å dra hit sammen med henne. I tillegg kommer utøvere som Marit Bjørgen og Stig Inge Bjørnebye! 

Jeg skal holde foredrag om psykisk helse, press og prestasjon i toppidrett og hverdagen, samt Generasjon Prestasjon. Jeg gleder meg masse, og skulle du ha lyst til å delta, så meld deg på HER. 

Kanskje vi ses? 


 

- Marty 

 

Københavnvibes

I går satt mamma og jeg oss i bilen for å ture til Danmark, rettere sagt København. Det var så digg vær hele dagen, og vi brukte "kun" 5 og en halv time! Det gikk faktisk super greit. Jeg må si jeg liker København, en så enkel, men kul by. Vi kom ganske sent i går, så vi rakk ikke stort mer enn å spise og komme oss på hotellet igjen. Idag skinner solen, jeg har spist en god frokost og hatt en treningsøkt på hotellet.

Slenger med noen bilder fra gårsdagen!

Håper du har en suuper dag :):) 








Add meg gjerne på Snapchat for fler Københavnsnappppppsss: Martinehalvs

- Marty 

Til Anders Behring Breivik

Til Anders Behring Breivik. 

Det er mye jeg ikke forstår, og det er kanskje enkelte ting jeg burde la være å uttale meg om. Men jeg tror kanskje jeg forstår forskjellen på rett og galt. 

Jeg syntes egentlig ikke det er galt at du føler deg ensom, for det er menneskelig å føle seg ensom når man ikke omgås andre. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, gjør meg sint. Det gjør meg sint fordi du savner venner og familie, og føler at dette blir tatt fra deg. Men hvor mange venner har ikke du tatt fra oss, og hvor mange familier har ikke du ødelagt? 

Jeg syntes ikke det er galt at du ønsker å sitte på internett, for det er menneskelig å ville delta. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, provoserer meg. Det provoserer meg fordi du da får ytret dine meninger, tatt del i sorgen og smerten du har påført oss. Skal egentlig du få ytre deg, når du har tatt fra stemmen til så mange?

Jeg syntes ikke det er galt at du føler det er urettferdig å ikke få snakke med andre og at du føler deg krenket, for det er menneskelig å ønske kommunikasjon med andre, kontakt med andre og forsvare seg selv. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, gjør meg trist. Det gjør meg trist fordi du har tatt fra så mange muligheten til å være sammen med den de ønsker og fordi du har krenket et helt land. Hvordan kan du føle deg krenket, når du har krenket så mange mennesker, og hele vårt land? 

Jeg syntes det er galt at vi bruker så mye penger og ressurser på deg, når vi heller kunne brukt pengene på noen som trenger det. Jeg syntes det er galt at du får så mye oppmerksomhet, fordi jeg syntes faktisk ikke du fortjener den oppmerksomheten. 

Anders Behring Breivik, du har påført oss nok smerte.
 


Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

- Marty 

Vi har da alle mista hodet?

Alle fotballfans, sportsinterisserte og mulig blogglesere, har vel fått med seg helgens hendelse med John Arne Riise. En mann, jeg tør å si at vi har en skrekkblandet fryd for. En hendelse der han mister hodet, og drar det for langt. Uheldigvis for John Arne, elsker media han, og det blir helgens sportsnyhet. For vi hadde vel ikke laget ett like stort oppstyr, hvis jeg, som kvinnelig fotballspiller hadde gjort det samme? Eller hvis 20 åringen på Start, hadde gjort det samme? Nei, det nekter jeg å tro. For tro det eller ei, så er det ikke så unormalt - alle har vel mistet hodet? Og det er vel mye mulig at vi alle har ropt mye av det samme til TV, mens vi har sett på? 

Er problemet at John Arne Riise er for stor? Blir han for stor for norsk fotball? Er det sånn at det er lettere å slakte han? 
Og ønsker vi egentlig at han skal lykkes? 
Jeg tror med hånden på hjerte at han er bra for norsk fotball - for jeg tror vi trenger profiler som han, og dessverre så dreit han seg ut, sånn som dessverre skjer - og nei, jeg forsvarer ikke hendelsen, for det er ugreit å uttale seg sånn. 

Les gjerne mitt innlegg «kjære norges fotballforbund» HER. 

Men la oss sette ting i perspektiv. Vi har alle feilet og driti oss ut - de fleste av oss slipper bare å vise hele Norge at vi gjør det. Men Riise er Riise, og media elsker han. Vi kan være enige om at uttalelsen og hendelsen er feil, noe også John Arne har sagt. 

Men riksklovn, taper, idiot og dårlig menneske - ærlig talt. 

For kjære du som kaller mannen riksklovn, han er det fordi vi elsker han. 
Kjære du som kaller han taper, kaller du virkelig en mann av en slik profil og karriere for taper? 
Kjære du som kaller mannen idiot; er han en idiot, fordi han gjør det han elsker og mister hodet? Ikke kom her og si at du aldri har gjort det selv. 
Kjære du som kaller han et dårlig menneske - kanskje du burde se deg selv i speilet først. For vi er jo bare mennesker, om vi er fotballspillere eller ei. 

Respekt for at han legger seg paddeflat, for det er det svært få stjerner som gjør, om du er sjef i DNB eller Norges fotballforbund. 

Så kan vi jo velge selv, hva vi ønsker som forbilder. Fyll og plastikk og  - eller idrett og engasjement. 


bildekilde
 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

- Marty 

Attitudeproblem

Diskusjonen rundt Karpe Diems ny låt Attitudeproblem er heit. Sinnsykt heit. Nesten like heit som jenta du får til sengs og kaller for hore dagen etter. Nesten like heit som sveisen til han i kassa på Kiwi som du kaller for bøg. Nesten like heit som sidekameratens ferske sekser, som du kaller for jøde. Så heit er diskusjonen. Jeg vet ikke, diskrimineringa i sangen kan vi gjerne diskutere - men kanskje vi også burde diskutere attitudeproblemet vårt? For det er vel et reelt problem? Det er et problem når vi kaller helgens onenightstand for hore, han som ikke har en A4 sveis for bøg og han i klassen som scorer best på prøven for jøde. 

Det er et problem når dette er de mest vanlige slengordene vi har. Om det er diskriminerende? Ja, det er klart det er. Det er ugreit at vi sammenlinker mennesker med bikkjer. Det er en skam. Det er en skam at vi benytter oss av disse ordene, som faktisk beskriver mennesker legning, religion og kjønn - og at ingen sier noen ting. For vi sier vel ikke ifra, når vi hører noen kalle en annen jøde på bussen, hvis noen omtaler en jente som hore eller for bøg? Hvorfor reagerer vi ikke? Og kan vi egentlig kritisere Karpe Diem, som bruker disse ordene, når våre søsken, barn, og naboer lar seg fenge av tekster som er langt mye verre, og vi omtaler hverandre med disse skjellsordene? Jeg har sett foreldre som har akseptert at barnet deres har kalt en annen for bøg, foreldre som akseptere at barnet deres kaller en klassevenninne for hore og foreldre som sitter og aksepterer jødevitser, og da kan vi vel kanskje stille oss selv spørsmålet hvor attitudeproblemet kommer fra? 

For vi har vel ett attitudeproblem? 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 


Bildekilde
 

- Marty 

Kjære ungdom

Jeg blir så lei meg, når jeg leser om at vi putter i oss smertestillende som sukkertøy. Når jeg leser at selvskading er noe mange av oss tyr til, og når mange av oss tygger antidepressiva. Jeg blir lei meg, når jeg leser at vi ikke har det bra. Når vi ikke trives i egen kropp, og når vi ikke er fornøyd med oss selv. Jeg blir rett og slett trist. Jeg blir lei meg, fordi jeg kunne ønske vi var glade. Fordi jeg kunne ønske at vi nøt livet, og at vi syntes at det var givende å lære, mestre og oppleve. Jeg blir lei meg, fordi vi er så slitne, fordi vi er så stressa og fordi vi er så lei oss. Jeg syntes ikke vi har rom til å være slitne, stressa og lei oss hele tiden. Jeg kunne ønske at vi kunne være fornøyde med oss selv, og at vi kunne aksepetere hvem vi er. For hvem er det vi egentlig ønsker å være? Hva er det vi egentlig klager på, og ønsker å passe inn i? 

Det forventes at vi skal prestere, at vi skal levere og at vi skal være på topp. Vi har et enormt press på oss, og det er slitsomt å gå på skolen, gå på jobb, dra på trening og være sosial. Og det er da heller ikke noe nytt. Jeg syntes det er synd, når vi må presse oss selv for å orke og dra i bursdag i helgene, når vi bare sitter på skolen og klager, og når vi konstant føler at vi ikke strekker til. Jeg syntes ikke det er greit at vi bruker smertestillende for å takle hverdagen, for å orke og besøke kjæresten og orke å dra fest. Kanskje vi skal se litt på livene våre, hva vi bruker tiden vår på og hva som faktisk gir oss noe; for jeg er dritt lei av å høre om at vi ikke orker å dra på trening, møte venninna vår og gjøre leksene våre. Hvis vi skal ta denne kampen, om at vi er så slitne, og at vi syntes presset er så ekstremt - så tror jeg vi må gjøre det med armene brettet opp, med selvtilitt og tro på at ting kan bli bra - og hvertfall at du kan gjøre det bedre for deg selv. 

For jeg syntes vi skal slutte å gjøre ting som ikke gir oss noe, jeg syntes vi skal slutte å sammenlikne oss med alle andre og jeg syntes vi skal begynne å finne gleden med livet. Vi må slutte å strekke oss etter noe vi ikke kan være, og kanskje heller forkusere på hvem vi selv vil være. Vi må slutte å se på alt det negative med livet, og heller fokusere på de gledene som er. Vi er generasjon prestasjon, så la oss stå opp for oss selv. 

Livet er ingen dans på roser, og det tror jeg vi alle er klar over - Men jeg tror også at livet egentlig kan være ganske ålreit. 




 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

Følg meg også på Snapchat: Martinehalvs

- Marty 

Et stort personlig skritt

Inneholder annonse

I går tok jeg et stort personlig skritt. Det høres kanskje ironisk ut, men for meg var dette faktisk ganske stort. Jeg har lenge gått å tenkt på om jeg skal gjøre dette, men jeg har verken turt å si det til noen eller ty til handlig. Men endelig gjorde jeg det! Jeg klipte rett og slett av meg 30 cm hos frisøren i går, og jeg ble så utrolig fornøyd. Jeg har lenge vært Martine med den lange, flotte hestehalen, med det flotte, tjukke håret - og jeg var faktisk dritt lei av å ha "jentehestehalen". Jeg har siden jeg skadet ankelen min i august prøvd å finne nye veier, og det er slitsomt å føle at man har en fortid som faktisk er så sår hengende på skuldrene sine. Jeg har det bra, og enkelte dager føler jeg faktisk at jeg har selvtillit og føler meg bra nok også. Men allikevel, var det utrolig godt og få tatt vekk fortiden litt, og kanskje det blir bra nå - nå som jeg faktisk har så stor tro på meg selv, at jeg tør å ty til handlig. 

Jeg angret meg så mange ganger der jeg satt, mens frisøren på Centrum Frisør Nesodden klipte av. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så fornøyd! Kanskje man skal bli litt flinkere til å gønne på, følge magefølelsen og stole på seg selv? Det er klart, håret vokser ut igjen - og jeg er fortsatt den samme Martine, bare med litt lettere skuldre. 

Fikk med meg disse supre produktene fra Bamboo Shine og fra Sexy Hair. 

Jeg er super fornøyd med både shampooen og balsamen fra Bamboo Shine som lar mitt korte hår, hehe, skinne klart, samtidig som det renser håret, gjennoppretter styrke og helse til hvert hårstrå. I tillegg er de fri fra parabener og natrium og er formulert for å forbedre hårets vitalitet og langvarige glans. 

Uansett, jeg håper dere har hatt en fin dag - kort hår eller ei. 



 







 

- Marty

 

Når barn leker, vinner verden

Inneholder produktplassering

Jeg lærer litt hver dag, og jeg lærer meg og mer desto eldre jeg blir. Når jeg var liten, hadde jeg en rekke superhelter som forbilder. Jeg, og mine venner kledde oss ut i kostymer, for å forestille disse forbildene - disse superheltene. Superhelter som reddet verden, små barn og gjorde heltedåder jeg beundret med store øyne.
Den dag idag, har kostymene blitt for små, og jeg har kanskje lært at superheltene jeg så opp til kun var juks og fanteri. 

Men til min glede, ser jeg mennesker som til tross for mangel på en superheltdrakt, forsøker å redde verden, hjelpe små barn og gjøre små heltedåder. Jeg er født fire år etter OL på Lillehammer, så jeg har egentlig ikke noe forhold til denne folkefesten, annet enn en far som har fortalt meg om både grener, medaljer og store øyeblikk. 

Johan Olav Koss er en av de som deltok på denne festen, og tok imponerende gull på 1500 m, 5000 m og 10 000 m. Tiltross for imponerende sportslige resultater, er det resultatene etter at OL ilden slukket i 1994, som imponerer meg. Han brukte utøverstatusen sin til å sette fokus på et meningsfullt tema, og valgte å gi stiftelsen Olympic Aid, som idag heter Right To Play pengene fra seieren på 1500 meteren. Samtidig som han oppfordret nordmenn til å donere 10 kroner for hver gullmedalje Norge vant. Heldigvis var OL i 1994 et bra idrettsår, og i løpet av noen uker var det gitt over $ 18 millioner til barn i nød. 

Koss ledet i forbindelse med OL på Lillehammer en veldedighetstur til Eritrea, der barna lekte med utbrendte stridsvogner, omgitt av bilder av krigsmartyrer. På denne turen tok han med seg et fly fullt av sportsutstyr - til et land med akutt behov for mat, noe vi i Norge ristet på hodet av. Koss beklagde seg til presidenten, flau for å bringe med leker, og sportsutstyr fremfor mat og nødvendige behov. Men presidenten takket, han takket fordi barna der, nå kunne leke som andre barn. De kunne leke som deg og meg. Før i tiden ble leker sett på som luksus, som tull og unødvendig. Idag i 2016, vet vi at lek er viktig for utvikling, at det er tegn på fysisk, og mental sunnhet å leke. Vi vet at det er feil hvis barn ikke vil leke, og at leken er viktig for språk, emosjonell, kognitiv og moralsk utvikling. Lek utvikler kreativitet, og evnen til å løse problemer. 

Det er barna som er fremtiden, og det er blandt annet disse barna som skal videreføre - disse barna, som trenger lek, morro og kunnskap for å kunne leve best mulig, og få kunne være barn. Superhelt eller ei, så heier jeg på de som ser leken, ser barna og ønsker å hjelpe, til tross for at drakta er lagt på hylla for lengst. Som Right To Play ambassadør heier jeg på slagordet: 

Når barn leker, vinner verden. 

Gi gjerne ditt bidrag HER


 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty

O U T F I T og litt lørdag

Goood lørdag! 

Jeg håper dagen din har vært super, og at kvelden blir kanon:):) Jeg startet dagen i dag med en treningsøkt på Stamina i Drøbak, før jeg dro en tur til frisøren....... Skitt, så skummelt, og ikke minst kult! Det kommer ett eget innlegg på dette imorgen, må bare bli vant til å se meg selv i speilet først. Etter frisøren har jeg tilbragt dagen hjemme sammen med favorittene mine, veldig deilig og ikke minst etterlengtet. Det er noe med det, at man i en hektisk hverdag kanskje glemmer litt de som står en nærmest - men da er det ekstra deilig med dager som idag. 

Jeg slenger med ett par bilder av gårsdagens antrekk! 

Nyt resten av kvelden.







 

- Marty 

Kjære forelder, det gjelder datteren din

Kjære forelder. 

I går plukket jeg opp datteren din. Hun var sint. Hun var vanittig sint, og hun gråt. Jeg gjorde det samme forrige helg. Da var hun ikke like sint, men hun gråt da også. Hun var full. Hun var drita full. Jeg møter ofte datteren din så full, det er som regel da jeg møter henne. Jeg møter henne fordi hun ringer meg, og spør om jeg kan kjøre henne. Når jeg spør hvor du er, er det en selvfølge i hennes hodet at du har drukket alkohol og ikke kan hente henne. Datteren din gråter ofte når vi er sammen for å ha det gøy, og når jeg spør hvorfor, så svarer hun at katten deres er død. Men hvor mange katter har dere egentlig? 

Datteren din er egentlig ganske blid og glad, men når alkoholen treffer henne, så endres hun og hun gråter bare. Det hender hun sier ting jeg stusser over, men så sier hun ikke mer. En gang sa hun for eksempel at hun trengte å drikke alkohol, for å få litt fri. Hva er det hun trenger fri fra? 
Jeg kjører sjeldent datteren din hjem når hun ringer meg. Som regel vil hun videre, eller til en eller annen hun føler hun trenger å treffe. Hvorfor vil hun aldri hjem? Vil ikke du ha henne hjem? 

Datteren din er flink til å feste, faktisk en av de beste jeg kjenner. Har hun gått en god skole? Problemet er bare at hun blir litt annerledes - litt rar liksom. Stusser du aldri over at forrige helgs rødvinskartonger forsvinner, og at lappene i lommeboka fordufter? 

Kjære forelder. 

Din påvirkning er stor, mye større enn du tror og er du der for henne, hvis hun kommer hjem? 
 


Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

- Marty

 

Fredag og et takk

Hei!

Jeg håper alle har hatt en fin fredag. Jeg har hatt fri fra skolen idag og har brukt dagen til å jobbe, trene og er nå og ser hockeykamp mellom Norge-Finland! 

Jeg har fått masse hyggelige meldinger på innlegget jeg skrev før idag, og det er alltid veldig hyggelig. Hvis du ikke har lest det, kan du lese det HER. Det er ikke alltid lett og eksponere seg selv på den måten, men jeg jobber med å faktisk klare å innrømme ovenfor meg selv at jeg ikke alltid trenger å være best. Det er ikke alltid lett, men jeg har allerede kommet langt på vei. Det er ikke nødvendigvis et problem å innrømme til dere, eller til resten av verden de følelsene jeg, og mange andre kjenner på. Problemet er egentlig å innrømme det ovenfor meg selv, og faktisk se sannheten i øynene. Men uansett, så tror jeg det er viktig å dele, både oppturer og nedturer. 

Jeg håper alle nyter fredagskvelden og at helgen byr på litt glede, sol og kanskje litt fri? 

Klem fra meg.


 

- Marty 

Slutt å kall meg flink pike

Jeg tror ikke jeg har tall på hvor mange seksere jeg har fått på skolen opp gjennom, hvor mange kilo jeg ønsker å gå ned i vekt eller hvor mange selfies jeg må ta for å bli fornøyd. Men jeg har tall på hvor mange treere jeg har fått. Hvor mange ganger jeg har tatt den i mot, grått og hatet meg selv. Nei, det er ikke tull - det er blodig alvor. For meg, har dette vært blodig alvor. Jeg har ikke tall på hvor mange treningsøkter jeg har hatt. Men jeg har tall på de treningsøktene jeg ikke har tatt. 

Jeg er ikke deprimert. Jeg har ikke angst. Jeg har ikke selvmordstanker. Jeg har ikke spiseforstyrrelser. 

Jeg er kun flink pike. Jeg ønsker kun å prestere, og levere det beste - til alle døgnets tider. Jeg vet at det verken er nødvendig eller lett for meg å få en sekser, gå ned i vekt eller ta et bilde jeg blir fornøyd med. Men allikevel, så er det noe som forteller meg at jeg burde. At jeg burde få en sekser, at jeg burde gå ned i vekt og at jeg burde ta et fint bilde nå. 

Jeg kan se meg selv i speilet, og se en refleksjon - av seksere, avokadoer og smale midjer. Noe som gir meg lyst til å spy bare av å tenke på det. Ikke fordi jeg ikke unner meg en avokado, mens jeg leser til en prøve - i håp om å få smal midje av situpsene jeg tar innemellom sidene, men fordi det ikke er meg. Fordi jeg blir sint - fordi jeg egentlig ønsker å gi faen i både seksere, vekt, avokado og smale midjer. 

Jeg ønsker å gi faen, men det hender at avokadoen og situpsene sluker meg og mine ønsker. 

Egentlig har ikke jeg et ønske om å være så kalt "flink pike" heller, og jeg kan egentlig ikke forstå at jeg er det - jeg som føler at jeg aldri får til noen ting... Jeg tror kanskje heller ikke at jeg alltid er så flink, men at "flink pike" er akseptert å være, og jeg tror jeg ønsker å være det fordi jeg trenger annerkjennelse - en annerkjennelse jeg ikke tåler. Jeg liker ikke å være flink pike, for jeg strekker ikke til hvis jeg skal være flink pike, og hvis folk skal kalle meg for flink pike. For i mine øyne, er jeg faen ikke flink. 

Og nei, jeg er ikke deprimert, jeg har ikke angst, jeg har ikke selvmordstanker og jeg har ikke spiseforstyrrelser... Heldige meg. Jeg er bare en helt vanlig jente, som ønsker å prestere, og levere det beste - til alle døgnets tider. Og ja, det er jævelig slitsomt, men hadde det ikke hjulpet, hvis jeg sluttet å forvente at jeg skulle være flink pike? 


 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

- Marty

Gjest hos Radio Nova

Hei!

I går var jeg gjest hos studentenes nærradio i Oslo, radio Nova. Der var jeg for å snakke om Generasjon Prestasjon sammen med Linn Rødevand som er utdannet psykolog ved Universitetet i Oslo. Hun interesserer seg spesielt for unge mennesker som sliter med utmattelsesproblematikk, og er nå ansatt som klinisk psykolog på Ullevål. Dette var veldig spennende og ikke minst interessant! Det var spennende og diskutere dette med en som virkelig kan tematikken og ikke minst dyktige studenter. 

Håper du får en fin dag videre! 





- Marty

Martine´s pannekakehjørne

Heia! 

Jeg tenkte å dele mine favoritt pannekaker til dere :-) De er super gode, og funker perfekt til en god frokost! Sjeldent man kanskje har tid til det i hverdagen, men kanskje man burde være flinkere til å lage tid til det? 

- 1 PORSJON GIR 8 STK - 

♥ 1 ½ dl sammalt hvete, fin 

♥ 1 ½ dl siktet hvetemel 

♥ ½ ts salt 

♥ 5 dl ekstra lett melk 

♥ 3 stk egg 

♥ Smør/olje til steking

Hiv innpå! 

- Marty

Kjære du - som snakker om sykkelbukser og voldtekt

Kjære du som oppfordrer russejenter til å ikke bli overstadig beruset og gå rundt alene...

Du som oppfordrer til å gå med sykkelbukse under russebuksa, og ikke sende ut signaler som kan misforståes...

For å ikke bli voldtatt. 

Kjære du.  

Det er nemlig viktigere at du ikke blir overstadig opptatt av å legge skylden på russejentene, og gå rundt å legge skylden på andre...

Og jeg syntes ikke det verken burde være et råd, alternativ eller nødvendig å bruke sykkelbukse under russebuksa for å unngå voldtekt...

Og jeg syntes det er viktig at verken du og eller noen andre sender ut signaler om at det er noen andre sin skyld en overgriperen selv?

Når noen blir voldtatt.  

Det er nemlig ikke sånn, at noen har rett til å voldta verken meg, deg eller hvilken som helst russejente - fordi hun er overstadig beruset, går alene, er ett lett bytte eller fordi hun rett og slett er russ. Det er ingen andre sin skyld, enn personen som begår overgrep. 

Jeg syntes kanskje det er på tide, at vi snakker om hvorfor man IKKE skal voldta, fremfor hva man skal gjøre, for å ikke bli voldtatt. 

bildekilde
 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

12.04.2016

Hei! 

Nå sitter jeg hjemme etter enda en lang, men spennende dag. Jeg elsker når sola skinner på dager som dette! Det gjør det virkelig så mye lettere. Idag har jeg jobbet en del både her, med skole og litt av hvert. Syntes egentlig at det er så greit å pusle med litt her og litt der, og slippe å bare sitte på skolebenken eller hjemme. Akkurat nå er jeg hjemme hos mamma og pappa på Nesodden, og det er super deilig! Jeg gleder meg til det blir enda litt varmere ute, for da er det enda deiligere her.

Tenkte å poste litt antrekksbilder fra forrige uke :):):) 

Håper dagen din har vært super! 








 

- Marty 

Naturlig; med falske øyevipper

Jeg syntes det er rart å være naturlig. Jeg syntes det er rart når vi kaller naturlig: "å våkne opp fresh uten sminke med falske øyevipper". Jeg syntes det er rart når vi skryter av oss selv for å dra på trening uten sminke, men med fargede øyebryn, falskeøyevipper og bare liiiiiiittt solpudder. Jeg syntes det er rart at vi ikke har selvtilitt til å stå inne for oss selv, trappe opp og se oss selv i speilet, og jeg er så dårlig på det selv. Vi får skryt når vi forsøker å være oss selv, men hva er det å være oss selv a dere? Vi lever i fornektelse av oss selv, der ingenting er godt nok. Jeg mener, det er greit nok det. Men jeg syntes det er rart, og egentlig ganske synd. 

Jeg elsker å pynte meg, stelle meg og føle meg fresh. Men; det finnes ingenting bedre enn å bare være meg, helt naturlig. Jeg er bare ikke alltid tøff nok til å gå ut fra det perfekte selfielyset, uten maska mi og øyevippene mine. Men jeg prøver, og jeg gjør det. Jeg kunne bare ønske at vi var fler som gjorde det. 



 

- Marty 

Størst av alt er kjærligheten

Som hetrofil, 18 år og åpensinnet er jeg positiv til at Den Norske Kirke nå går inn for at homofile skal få gifte seg i kirken og at det utarbeides en liturgi for likekjønnet ekteskap. Jeg blir glad. Jeg blir glad fordi jeg mener at Norge har kommet et steg videre. 

Jeg har nemlig sluttet å undre på hvem som er mannen i forholdet når jeg møter lesbiske kvinner, og jeg har sluttet og lure på hvem som er kvinnen i forholdet mellom to homofile menn. 

Jeg har sluttet fordi jeg har innsett at det ikke er et spørsmål om hvem som er hva, men om hvem som elsker hvem. 

Jeg har sluttet å undre på hvem som er mor, eller hvem som er far når jeg møter et homofilt par. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror at et barn må ha en mor og en far for å voksne opp under stabile rammer. 

Jeg har sluttet å undre på hvorfor de lesbiske er så feminine. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror det er en bruksanvisning på oss mennesker, og at du ikke trenger sæggebukser og ha kort hår. 

Jeg har sluttet å rope ut hvor kult jeg syntes det er, når noen annerkjenner sin legning. 

Jeg har sluttet fordi for meg er dette vanlig. For meg er disse menneskene noen jeg er glad i, går på skole med, møter butikken eller på trening - de er bare homo, og jeg syntes det er helt greit. 

Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har mer rett til å elske, være lykkelig og leve livet - med den jeg ønsker, enn hvilken som helst annen person. 

For størst av alt er kjærligheten. 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

- Marty

 

Hva er lykke?

Jeg undrer ofte på hva lykke er, og jeg tenker ofte over hva som gjør meg lykkelig. For hva er egentlig lykke? Hvilke valg har jeg tatt for å være lykkelig? Hvilke valg tar jeg hver dag, for å bli lykkelig? Jeg blir lykkelig når solen skinner, når jeg kjenner varme, når jeg er med mennesker jeg er glad i og når jeg spiser god mat. Jeg blir lykkelig av å reise, av å trene og av å ligge i sofaen og se på film. Jeg tror egentlig lykken inntreffer når jeg tar egne valg, og gjør ting jeg ønsker. Jeg tror ikke nødvendigvis at lykken kan listes opp, men at det egentlig er så enkelt som å kanskje ta egne valg, være selvstendig og følge magefølelsen? For jeg er lykkelig når jeg velger å trene, når jeg velger å spise is og når jeg velger og gi noen en klem. Når jeg tar mine valg, og valg jeg er bevisst på og valg jeg ønsker å utføre. Jeg er overbevist over at vi kan kjøpe oss materialistisk lykke, men at det ikke er denne lykken som definerer oss og denne lykken som gjør oss godt. Jeg er for lykken, og heier på lykken. 

Lykken er god.



 

- Marty 

Vi har da alle ansvar?

Vi har da alle ansvar? 

Du som kritiseres, du som slaktes, du som hates og du som elskes. Du som ønsker å fungere som et forbilde og du som fungerer som et forbilde. Hvordan kan du fraskrive deg ansvaret? Hvordan kan vi fraskrive oss ansvaret som forbilder? Hvordan kan du som mor fraskrive deg ansvaret som forbilde ovenfor din datter, hvordan kan du som far fraskrive deg ansvaret ovenfor din sønn, hvordan kan du som fotballspiller fraskrive deg ansvaret som forbilde ovenfor yngre fotballspillere og hvordan kan du som blogger fraskrive deg ansvaret for dine følgere? Jeg tror ikke vi kan det. Vi har da alle et ansvar å være ansvarlige? 

Kjære du som fraskriver deg ansvaret. Når du fraskriver deg ansvaret så syntes jeg du er feig. For når du har hundrevis av følgere, og du begår en handling, så blir du sett, du blir hørt og handlingen blir garantert gjentatt. Så du som tar en neseoprasjon, og påstar at det ikke har en påvirkning, så undrer jeg - hvorfor må du da dele? Hvorfor ytrer du deg da, dag inn og dag ut om denne fordømte nesa? Du som syntes det er greit å kjøpe alkohol til mindreårige - tror du ikke at dette påvirker og at dette gir dårlige signaler? Du som kaller ting fattigdyrt og fråtser i materialistiske goder og deler dette blandt tusenvis av følgere og fans - det er klart du er med på å skape ett kjøpepress. Du som sitter i sofaen på lørdagskvelden og snakker nedlatende om alle tullingene på jobben, om den håpløse kontaktlæreren til eldstedatteren og til hu som tror hun er så flink i syklubben - den nedlatende tonen din smitter, og drittslenginga di blir tatt med videre. 

Så det er kanskje ikke så rart at så mange unge sliter med selvbilde sitt, når realiteten viser at naturlig ikke er godt nok. Det er kanskje ikke så rart at unge ligger gatelangs, drita fulle, når alkoholen er så lett tilgjenglig? Det er kanskje ikke så rart at kjøpepresset er så kraftig, når man føler at veskene alltid må fornyes. Det er kanskje ikke så rart at mobbetallene er så høye, når drittslenginga er så høy. 

Og nei, man trenger ikke ha hundrevis av følgere for å være et forbilde, og forbildene trenger ikke alltid å være gode. Jeg sier ikke at du ikke skal få gjøre som du vil, men at du representerer noe, og at det derfor medfører et ansvar; ubevisst eller ei. Og nei, veska trenger ikke fornyes fordi favorittbloggeren er sponsa med en ny veske - igjen, og det kan hende vi skal begynne å beundre verdiene til speideledern igjen istedet for å se opp til det uoppnålige. 

Og vi er jo alle mennesker? 

Følg meg gjerne på Facebook her

og Instagram her 

 



 

 

- Marty

#nettavisen 

 

 

 

En tur i parken

Hei alle! 

Idag tuslet jeg rundt i parken, og nøt vårsolen. Virkelig deilig. Deilig å kjenne at solen varmer og at det går mot lysere tider. Jeg tok på meg de sorte pumpsa mine idag! De er så ufattelig stilige. Neida, jeg bare lyver. Jeg gikk rundt i mine nike joggesko, men hadde med meg disse kule pumpsa, kun for at antrekket skulle bli komplett til dette bloggbildet. Komisk hva? Forresten utrolig flaut å stå mitt i parken og posere litt sånn små sexy (hvertfall i mine øyne), når både mosjonister og bikkjer løper deg ned. Jeg tulla ikke med at pumpsa er stilige, men de er ikke stilige på tur i parken.... 

Jeg håper dere har hatt en fin dag ute og at dere skal nyte kvelden før det braker løs med en ny uke i morgen! Jeg sitter nå og prøver å få med meg hockeykampen mellom Russland-Norge på en dårlig streaming... 

- Marty 

 

Er vi redde for å få stygge barn?

Vi er oppdratt til å ikke kalle andre stygge ting, på lik linje som vi er oppdratt til å ikke kalle andre folk for feite. Vi er oppdratt til å ikke peke, til å ikke le av andre, til å ikke gjøre narr. Så hvis vi skal bryte ut fra denne berømte janteloven, og kalle en spade for en spade - er vi redde for å få stygge barn? 

Det finnes vel ikke et fasit svar på hva perfeksjon, vellykhet og suksess er idag - men dette er vel noe alle streber etter, bevisst eller ubevisst? Og vi er jo opptatt av å skape produkter, resultater og annarkjennelse. Vi er opptatt av å ta en god utdannelse, vi er opptatt av å få en fin kjæreste og vi er opptatt av å få flotte barn. Hvis en bekjent av oss har gått inn i et forhold, så er jo noe av det første vi spør om hvordan personen ser ut, og i løpet av få sekunder så har vi dannet oss ett bilde, av denne personen og vi har latt utseende tale, for vårt inntrykk av personen.  

Vi lever i en boble, i en verden, der alt perfeksjoneres og alt fremmes. Vi poster bilder av flotte kropper, ansikter og resultater, og blandt disse vellykkete faktorene, er det vellykkede barn. Det postes bilder av premier fra fotballcuper, det postes bilder fra skoleavslutinger og karakterkort, men hvor er bildene når omgangssyken treffer, når de er tatt i billettkontroll og når de blir misfornøyd med middagen?  

Kjære foreldre, vi er barna deres - vi er deres resultater. Vi blir serieprodusert etter deres vellykkete jobber, biler, hus og #annet. Og jeg føler til og med, at vi kunne vært skrevet ned på CVen deres, når dere søkte jobb? Er vi CV barn? Danner vi en generasjon CV barn? Altså er generasjon så vellykkete barn, at dere vil bruke oss til å fremme dere selv? For dere diskuterer vel oss, hvor dyktige vi er, hvor gode resultater vi får, og hvor godt vi gjør det? På et punkt er det ikke lenger dere selv dere fremmer, men oss? Det er vel oss det prates om på kontoret, på spinning, på jobbreise og på #annet? Hvis neste generasjons barn skal være så perfekte, så er det ikke rom for å mislykkes, for å ha dårlige dager, for å ha lidelser og være #annet? 

Jeg sier ikke til deg at du ikke skal fremme meg når jeg lykkes, jeg bare lurer på hvorfor du ikke forteller om når jeg ikke lykkes. 
 


 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

 

- Marty

Dørstokkmila

Hei dere!

Jeg håper dere har en bra lørdag :-) Jeg kickstarta dagen min idag med en treningsøkt helt alene. Helt rolig, kun for å koble av. 
Jeg trener når jeg er sint, jeg trener når jeg er glad, jeg trener for å få det bra og når jeg har det bra. Trening gir meg energi - og trening gir meg velvære. Jeg trener til og med når jeg er stressa, og når jeg egentlig ikke har tid, og egentlig burde gjort alt annet enn å trene. Jeg er lei av å dra på trening for å imponere, jeg er lei av å høre om folk som ikke vil dra på trening, men drar fordi de må. Trening skal være lystbetont, trening skal være givende og trening skal ha en mening. 

Jeg har alltid vært glad i å trene, og det er klart at dørstokkmila av og til er lang, men jeg er fast bestemt på at jeg skal over - for jeg vet at både kropp og sinn har godt av det. Trening trenger jo ikke å være å løpe en mil, en time på spinningsykkelen eller å løfte tonnevis av vekter - det er så vanvittig mye mer, og det er det jeg syntes er så digg med trening. Kroppen har godt av å pushe seg over dørstokkmila, og det er faktisk vanvittig deilig. Samtidig så tror jeg det er forskjell på dørstokkmila og veggen. Mila kommer du deg over, fordi du vil - men veggen kommer du deg ikke gjennom. Det skal være morro, og det skal være givende. 

Jeg håper du får en fin lørdag videre, dørstokkmil eller ei! 

 





 

- Marty

Flaut å være naken

Hvor har vi sviktet når videregående elever lar være å dusje etter gymtimene? Hvem har sviktet? Hvem skal ta på seg skylda? Og hvorfor lar vi være?

Idag trenes det i gymmen, noen ler, noen har det gøy. Noen har det mindre gøy. Noen syntes det er flaut, noen flørter. Det svettes, det testes. Noen syntes det er kjedelig. Noen syntes det er gøy å vise seg frem. Så avsluttes gymtimen, og elevene går inn i gymgarderoben. Der sprayer elevene seg ned med parfyme. Noen tar papir med vann på, og tørker seg under armene. Andre hopper rett i klærne sine og løper ut i friminuttet. De aller ferreste dusjer. Jeg dusjer som regel alene. 

Vi snakker om at 8 åringene ikke dusjer, og at 12 åringene dusjer med trusa på - men at 18 åringene lar være? Hvor har hygienepraten tatt veien? Den obligatoriske praten om at man dusjer når man har trent? Vi er en utseendefiksert generasjon, vi er generasjon perfeksjon. Vi er tilsynelatende perfekte. Vi sprayer oss heller ned med parfyme enn å ta en dusj, før vi setter oss tre timer til på skolebenken, i ett klasserom - fullt av medelever. 

Er det kroppspresset som er problemet? Nei kjære jente, jeg går ikke på at du har mensen hver gang, og at dette er grunnen til at du ikke vil dusje. Vi er en genrasjon som prioriterer trening og utseende, fremfor selvfølelse og det å ha det bra. Kanskje vi må prate mer om dette? Sette et mer fokus på dette? For ett sted på veien har det gått galt, når ikke 18 åringene engang dusjer. 

Jeg tror rett og slett ikke vi tør. Jeg tror rett og slett de ferreste tør og kle av seg nakne, gå inn i dusjen og vaske seg, i frykt for å bli dømt, i frykt for idealvekten, i frykt for at sin kropp ikke skal være bra nok - eller kanskje vi skal si, normal nok? 

Jeg tror heller ikke at dette er noe nytt - men kanskje det er på tide og begynne å tenke nytt. Kanskje det er på tide å sette et fokus på dette, kanskje det er på tide å undervise i dette? For hygiene er vel like viktig som kanonball? På lik linje som kosthold og kropp kanskje av og til burde vært viktigere enn mye annet. 

Husk at feilen er ikke det du ser i speilet, men det du forteller deg selv når du står der - jeg håper det en dag skal bli ok å bære sin egen kropp. 
 



 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty

8 ting jeg hater skjer.

1. Hater når jeg tror jeg kan få til et bedre bilde på snap og sletter det. Men så viser det seg at det forrige bildet var det beste.

2. Å ha iphone uten deksel er som å ha sex uten kondom... Det føles veldig digg... Helt til det går veldig galt. 

3. Når en kvise dør og det kommer ti til i begravelsen.

 4. Når jeg skjønner ting jeg aldri har skjønt før... Som idag når jeg forsto at det gule i kinderegget skal forestillet egget i plommen..... 

5. Når jeg må sette på tekst på netflix fordi jeg spiser potetgull. 

6. Drar på den fordømte festen... Ingenting skjer. 
    Jeg blir hjemme.....
    Hele verden er der....
    Justin Bieber er DJ og Kim Kardashian serverer gratis øl til alle

7. Når jeg spiller bowling og må komme på ett nytt ansiktsutrykk hver gang jeg snur meg....

8. Når jeg skal dusje... 2 timer senere. Kjæresten min går i dusjen. - HÆ!!!! Jeg skulle jo dusje....

Og husk - Det viktigste er ikke å delta - men å legge ut hele vorset på mystory :-):-) 


 

Denne la jeg under katogorien sex og samliv på blogglisten. 

- Marty

 

Pippi VS. 2016

Hvem har ikke hørt historien om jenta med røde musefletter, lange fargerike strømper og altfor store sko? Hvem kjenner ikke til verdens sterkeste jente, som hamler opp med både tyver, lærere, politi og andre bøller? Pippi Langstrømpe er på mange måter mitt forbilde, og hun trenger verken bil eller moped - for hun har jo en hest hun kan ri på. Hun trenger ingen til å forsvare seg, for hun hamler opp med både stort og smått. Pippi reiser verden rundt etter sin sjørøver pappa, med en veske full av gullpenger. Pippi bryr seg ikke om hva folk mener om henne, verken hva hun spiser, hva hun gjør, når hun legger seg eller hva hun har på seg - det gjør derimot vennene hennes Tommy og Annika, som er veloppdragne, lydige, pliktoppfyllende og gjør som de stort sett får beskjed om. 

Jeg lurer på hvordan Pippi hadde klart seg i 2016. Kanskje pappaen til Pappi hadde jobbet i den delvis statseide banken DNB og lagt til rette for at kundene kunne skjule pengene sine på de syv hav og unngå skatt, i stedet for å være sjørøver? Kanskje han hadde leid inn en Au pair til å ta seg av Pippi, og gitt Pippi ett Visakort fra banken, istedet for en veske med gullpenger? Kanskje Pippi måtte vært på barnehjem og hadde vært diagnotisert med ADHD? 

Kanskje Tommy hadde vært gutten som lurte Aftenposten til å trykke debattinnlegget og lage en nyhetssak på en usann historie om russebussen som silte ut taperne ved hjelp av spørreskjemaer? Eller kanskje han hadde vært homofil, jobbet for menneskers rettigheter og vært trenngsentusiast? Kanskje vi hadde møtt Tommy i "Petter Uteligger" på TV 2 i vinter? 

Kanskje Annika hadde hatt det såkalte "flink pike syndromet", fordi hun var så pliktoppfyllende og flink? Kanskje Annika hadde hatt seksere i alle fag og søkt seg inn på legestudie? Eller kanskje Annika hadde hatt spiseforstyrrelser, så hun ikke kunne bakt pepperkaker med Pippi på kjøkkengulvet? Eller kanskje Annika hadde vært med i Hele Norge Baker? 

Hadde Pippi egentlig passet inn hos oss i 2016? Med røde musefletter, fregner, sine egne meninger og sterk som en okse? Og har vi egentlig noen Pippi idag? 

Jeg tror kanskje vi som faktisk lever i 2016, har godt av å ta med oss litt av Pippis holdninger og meninger. For det er ikke bare, bare, men da er det kanskje viktig at vi gjør som Pippi, er litt selvstendige, ikke er så pliktoppfyllende og tør å stå litt i mot? For det er klart Pippi kunne levd hos oss i 2016, dømt hadde hun nok blitt - sånn som alle, men det er da Pippi hadde måtte sått i mot, vært seg selv og stått opp for sine egne meninger og verdier. 

For det er vel som Pippi sier at: "Det har jeg ikke gjort før... Så det kan jeg helt sikkert!". 

 


Bildekilde
 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

- Marty 

 

Martine´s vaffelhjørne

Jeg digger vafler, og det er lite som slår nystekte vafler sammen med de jeg er glad i. Derfor vil jeg anbefale min favorittoppskrift som passer for alt fra stressa pappaer, pliktoppfyllende storesøstre, tøffe lillebrødre, tentamenshatere og ikke minst for deg!  

Denne oppskriften funker både til en god søndagfrokost, matpakka og hvis du ønsker litt ekstra god, sunn kveldskos! 

Det du trenger er:

♥ 1 ½ dl hvetemel 

 ♥ 1 ½ dl sammalt hvete, fin 

 ♥ 1 dl havregryn 

♥ ½ ts salt 

♥ ½ ts bakepulver 

♥ 4 dl ekstra lett melk 

♥ 2 stk egg

♥ 2 ss smør

♥ En liten teskje sukrin ved behov





Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

- Marty 

 

En regnfull, men spennende torsdag

Hei alle!

Nå er jeg så lei grått og trist vær. Det regner og regner dagen lang. Men men. Vi får vel bare håpe på at solen er rett rundt hjørnet? Uansett, jeg drar på meg både skinnjakka og maxikjolen på trass:):) 

Jeg har fått masse reaksjoner på innlegget jeg skrev før idag, og det er alltid veldig spennende hvordan folk tar slike innlegg. Det er klart folk har forskjellige meninger, og det er jo det som er litt spennende med slike debattinnlegg! Jeg tror det er viktig å skape litt debatt. Jeg syntes hvertfall det er morsomt når det koker litt, og folk får tenkt litt, hamra litt løs og kjefta litt :-) 

Håper alle får en fin dag videre:):) 



- Marty

Jeg kommer til å få sparken som russ

Jeg leser om ungdom som måles opp og ned for å delta. Jeg leser om ungdom som forbreder russetiden fra de går i 10.klasse. Jeg leser om ungdom som prioriterer russemøter fremfor skoletimer. Jeg leser om ungdom som bruker hundretusen på russetiden. Jeg leser om ungdom som ikke kan vente med å drikke seg drita fulle, ligge med flest mulig og kaste alle hemninger. 

Jeg vil ikke måles opp og ned, det gjør jeg nok av fra før av. Jeg hadde aldri orket å forbrede noe jeg ser på som unødvendig så lenge. Jeg hadde aldri valgt å prioritere et russemøte fremfor en skoletime. Jeg hadde aldri valgt å bruke hundretusen på russetiden. Jeg har heller ikke et ønske om å drikke meg drita full, ligge rundt og kaste alle hemninger og rote bort 13 år med skolegang.
Jeg ønsker ikke være del av en gjeng med like gensere, som hopper opp og ned til en sang som oppfordrer oss alle sammen til å være horer og kaste oss ned på kne til neste gutt som trer inn i rommet. Jeg ønsker ikke være en del av en gruppe der vi velger ut de peneste, de rikeste og de mektigste. Jeg ønsker heller ikke være del av en gruppe som står i mot mine verdier, mine holdninger og mine ønsker. 

Jeg trives ikke når jeg oppfordres til gruppesex, når jeg oppfordres til å drikke meg så full at jeg ikke husker mitt eget navn og sniffe kokain til det renner ut av øra på meg. 

Jeg vet ikke hvem det er synd på heller. Jeg vet egentlig ikke om det er synd på de som ikke får delta, eller om det er synd på de som prøver å få nr. 9 på knutelista nemlig: Fareskilt - Ha sikker sex med to andre medruss samtidig. Eller nr. 45. Ha sikker sex med syv forskjellige personer på syv dager. 

Til neste år er jeg russ, og jeg har ingen planer, og jeg gleder meg ikke stort heller. Faktisk, så tror jeg at jeg vil få prestasjonsangst til å nå opp, hvis jeg hadde gått inn for å være kul nok, rik nok, flink nok og deilig nok. Egentlig så syntes jeg det er ganske synd - for så mye som vi klager på skolen, så syntes jeg vi burde feiret at vi var ferdig med 13 års skolegang med måte, sammen, alle sammen. For vi forbinder denne festen med de største bussene, penger, mest mulig alkohol, sex og er du ikke på buss - er du en taper, eller hva? 

Det finnes mye bra russ. Det finnes russ som velger å bruke feiringen sin på å hjelpe andre, på og virkelig feire, sammen i et trygt og godt fellesskap. Men de vi hører om, er de som voldtar, de som drikker, de som sloss og de som sløser. Det finnes jo også positive sider? Jeg oppfordrer og ønsker mye heller å være en taper i et fellesskap, der alle får delta - enn å være i en "sekt", "der alt avsluttes i en hookering på Tryvann natt til 17. mai". 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER
 



 

#nettavisen 

- Marty 

 

INSTA LATELY


 

Litt bilder fra instagrammen min!

Hvis ikke du føler meg, så gjør det gjerne: 

MARTINEAHALV

dill og dall, og dessverre litt for lite fotball.

Håper dere har hatt en fin dag ♥

- Marty

Akutt, litt pjusk

I forrige uke ringte jeg mitt lokale legekontor. Jeg ringte siden jeg var tett i bihulene, litt pjusk. Jeg vet egentlig hvordan medisin jeg trenger, etter fem nesebrudd på fotballbanen, så er jo dette grunnen til at bihulene ikke spiller helt på lag. Jeg fortalte også legesekretæren om noen andre greier hun mente var ganske akutt. Men hun forteller meg at min fastlege har sluttet, og at jeg har fått ny. Min nye fastlege er kun til stede to ganger i uka, og det er derfor ikke plass før neste uke; men siden hun mente dette var ganske akutt, så måtte hun notere at det var det, sånn i tillfelle noe skulle skje.  

Javel. Så 1,5 uke senere får jeg og mine bihuler legetime. 14.20. Seneste timen på dagen - upassende for en skoleelev. Jeg setter meg pent ned 14.15. Klokken tikker, og legekontoret blir etterhvert mer og mer tømt, og jeg ser ingen ny lege hente noen av pasientene som sitter der. 15.05 går jeg i luka og spør pent om jeg har kommet til feil tidspunkt, jeg beklager meg nesten. Damen i luka ser pent på meg og sier at nei, nei, "du er neste". Det går vel snaue ti sekunder før det er min tur. Hmm, tenker jeg... Kanskje legen trengte en powernap. Jaja, jeg hilser pent på min nye lege. Høflig og hyggelig. Vi går inn og setter oss. Så spør han hva som er galt. Først spør han om dette så kalte "akutte" tilfellet, som nå ikke er så akutt lenger, noe jeg også sier til han. Så forteller jeg om mine bihuler. Og ja, kjære lege. Det er slitsomt for meg og komme til deg, og fortelle hele min sykdomshistorie, og skadehistorie, når dette faktisk henger sammen. Spesielt når jeg føler at vår kjemi ikke er helt på nett. 

Uff.... Trenger en pustepause....

Legen klarer å finne ut mens jeg sitter der at jeg har trykk i ørene mine, og skriver en resept på dette. Javel. 
Legen som ser ut til at skal snart av med pensjon finner ikke journalene mine, men klarer i stedet å slå av pcen sin. I mens han fikler og banner, prøver jeg å spørre om han kan finne resultatene på et MR jeg var på for en stund tilbake. Ikke det at jeg tror det var noe galt på de bildene, men er jo greit å vite. Legen finner ikke de heller. Jeg skal også henvises videre til en annen lege, men det kan han ikke hjelpe meg med, forteller han. Og jeg har da vært på legekontoret i 1 time og 25 minutter, alene. I all frustrasjon klarer han å slette resepten på duhartrykkiørenemedisinen og jeg blir så sendt ut til sektretæren i luka for å finne MRbildene, også blir jeg sendt hjem.

- Takk for idag. Du betaler der! 

- Ehm... Men, bihulene mine da? Ehm...? Henvisningen min? Hæ? 

Jeg leser at 1 av 3 nordmenn har negative møter med helsevesenet. Jeg syntes det er vanvittig synd. Jeg syntes det er vanskelig å stå på legekontroret som 18 åring, og trenge hjelp. Ikke mye hjelp, men litt hjelp. Hva gjør man? Hva gjør man når man er litt pjusk? Eller veldig pjusk, og legen kun er tilstede to ganger i uka? Jeg spurte om hvordan man bytter fastlege, men fikk i svar at alle var opptatt. Jeg kan få en melding hver gang noen blir ledig, denne meldingen koster 49 kroner. Jeg har de siste 2 årene byttet fastlege ufrivillig 4 ganger. Det er vanskelig å komme til en ny person og legge frem sin situasjon hver gang - eller kanskje bihulene mine bare må fortsette å være litt tette? 

Dette er jo bare meg, og mine bihuler. Men tenk på de som faktisk behøver å dra til legen for å snakke med noen, for de trenger denne akutte hjelpen, eller bare hjelp. Da er det fryktelig synd, hvis møtet skal oppfattes på denne måten. Det er veldig greit å ha knekt et bein, og for legen å sende deg til røntgen. Men hva med alt det andre? 

Kom igjen a Helse Norge! 


Bikdekilde
 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

- Marty 

La verdens barn leke


 

Jeg ønsker å bli sett, jeg ønsker bekreftelse, jeg ønsker muligheter. 

Jeg vil gå på skole. Jeg vil møte mennesker. Jeg vil møte trygghet. 

Jeg vil få kunnskap. Jeg vil få lærdom. Jeg vil få visdom. 

Jeg vil leke. Jeg vil leve. Jeg vil dele. 

Jeg har alltid ville være barn - med et barns muligheter. Jeg har alltid hatt muligheter til å være barn. 

Leken er dyrket i min barndom, lærdommen er plantet og visdommen gror. 

Siden jeg er jente, og jeg er født i Norge, så har ikke dette bydd på noen utfordringer. Annet enn at noen av gutta kanskje har syntes det har vært flaut å bli takla av en jente på fotballbanen. Det er kanskje først nå, mens visdommen enda gror, at jeg forstår hvor heldig jeg har vært - og hvor heldig jeg er. 

Jeg er heldig fordi jeg går på skole. Fordi jeg har muligheten til det. Er det synd på meg, fordi det forventes at jeg må gå på skolen?

Jeg er heldig fordi jeg kan spille fotball. Fordi jeg har muligheten til det. Er det synd på meg, fordi jeg må dra å spille kamp, selvom det regner? 

Jeg er heldig fordi jeg har kunnskap. Fordi jeg har muligheten til det. Er det synd på meg, fordi jeg har en jobb jeg må dra til? 

I henhold til FN er det over 200 millioner barn som lever som barnearbeidere. Barnearbeid hindrer barn i å utvikle og utfolde seg. Det frarøver dem skolegang, mulighet til å tilbringe tid med sine jevnaldrende og dette får store konsekvenser for fremtiden deres. Dette er en av flere grunner til å anerkjenne den internasjonale dagen for Sport for Development and Peace (IDSDP), som er idag, onsdag 6 april. Denne dagen gir oss alle en grunn til å delta og markere idrettens rolle innen global utvikling. Og hvor man her kan vise hvordan leke - og idrettsaktiviteter er et viktig virkemiddel for å kunne gi barn muligheter for å få bedre utdanning, helse og å få leve i fredelige samfunn. 

Jeg er så stolt over å ha blitt ambassadør for Right To Play. Right To Play mener at lek og idrett kan bedre barn og unges hverdag i verdens mest vanskeligstilte områder, som er med på å inspirere enkeltpersoner og samle lokalsamfunn. Gjennom lek og idrettsaktiviteter lærer barn toleranse, samhandling, respekt og empati for hverandre. De får også kunnskap om hvordan beskytte seg mot sykdommer som malaria og HIV / AIDS. Barn og unges regelmessige deltakelse i lek og idrettsaktiviteter, er også med på å utvikle viktige basisferdigheter som samarbeid, kommunikasjon og lederskap.  

Jeg er heldig. Jeg er heldig som får være en del av lek, kunnskap og læring. Idag markeres Sport for Development and Peace, som minner oss på fordelene, og verdiene sport og lek har å tilby. 


 

Gjør som meg, og bli Right To Play fadder - meld deg inn HER

- Marty

Snapchatqueen

Heiaaa! 

Jeg har jo faktisk funnet ut, ved god hjelp av snapchat - at jeg er penere som hund. Samtidig som jeg dør inni meg av den nye snapchatoppdateringa.... De må virkelig fikse den nye story-funksjonen tilbake til slik den var. Holdt på å sette lunsjen i halsen da jeg trodde tante var på hyttetur med bestekompisen. Det er virkelig ikke greit. 

Men uansett... 

Jeg er snapchat addicted, og sender snaps i hytt og pine :-):-) Om han er på hyttetur med tante eller ei... 

Hvis du vil bli venn med meg på snapchat, så add meg da vel! Jeg heter MARTINEHALV, ikke martinehalvssss, som må bloggen. 



 

- Marty 

 

Tredemølla og 8 i fettprosent

Jeg løper lett på tredemølla, letthetsskalaen kan vi diskutere, men ikke nå. Mobilen min lyser opp som en sol og jeg hiver meg over den som en hvilken som helst annen sulten tenåring som lurer på hva vanvittig viktig som har skjedd nå. Jeg må hoppe til siden, for jeg klarer ikke løpe og ha fokus på mobilen samtidig.
Den forteller meg at 9 av 11 fitnessutøvere er dopingtatt under NM. Jeg blir lykkelig, jeg blir så vanvittig glad. Jeg blir lykkelig fordi det da forteller meg et lite øyeblikk at det derre fitnesskjøret er litt umenneskelig - ja, og at jeg som løper her med helt vanlig kropp faktisk er normal og at det perfekte - den kroppen jeg driver og løper etter kanskje ikke eksisterer. Deilig. Jeg løper mine siste minutter, enda lettere nå - ja, det er helt sant. Klart jeg gjør, jeg er jo så glad og velvitende om at jeg ikke trenger å ha 8 i fettprosent og det samme i pack - og at jeg heller ikke trenger og ha den derre timeglassfiguren jeg ikke helt skjønner hvordan jeg verken skal få i virkeligheten eller klare å redigere inn i photoshop? Hmm...

Jeg trer av mølla, drar opp mobilen og tar den pålagte skrytesnappen - og lykkefølelsen den forsvinner...


 

Vel, var deilig så lenge det varte, helt til min skrytesnapp på mølla var tatt, og Victoria Secret fortalte meg at jeg burde ta en runde til.

TRUE BOOTCAMP!


//Reklame

Jeg er så heldig å være ambassadør for TRUE, som er en energidrikk som blandt annet er sukkerfri og inneholder naturlig koffein, aroma og farge. TRUE finnes i fire forskjellige smaker: Blåbær/Acai, Citrus, Pære/Lime og Jordbær/Goji. Vi er nærmere 40 flotte ambassadører som i går morges klokken ni møttes på The Thief i Oslo for en sikkelig kick start på dagen! Vi spiste en deilig frokost og hørte på veldig innholdsrikt foredrag med Eilif Harloff, om motivasjon, stressmestring/mindfullness og hvordan man kombinerer dette med trening. Dette var veldig nyttig, og ikke minst interessant - ikke bare som treningsentusiast, men også hvordan man kan takle hverdagen best mulig. 

Etter dette førte turen ned i garasjen på The Thief hvor vi ble delt inn i tre forskjellige grupper og roterte mellom tre stasjoner. Kroppsvekttrening med dyktige Jørgine aka Funkygine, strikk og ball med Camilla aka Treningsfrue og en som imponerte meg stort Nils Lundgren som førte oss gjennom et ordentelig kettlebellprogram. Super morro å trene med så entustiastiske og flotte mennesker, som jeg er så heldig å være i team med. 

Etter en real treningsøkt, som hvertfall motiverte meg veldig spiste vi lunsj. 

Hvis du vil vite mer om TRUE her, så anbefaler jeg dere å sjekke ut innlegget til Funkygine HER






Foto: GotVision

TRUE finnes blandt annet i utvalgte Coop butikker, XXL og proteinfabrikken.no

- Marty

Terroren

Terroren

Vi lever i en verden der vi frykter terror, men ikke kjenner den. Vi lever i en verden der vi hører den prate, men ikke lytter. Vi lever i en verden der vi skimter det skje, men ikke ser. Vi lever i en verden der vi leser om det, men ikke tar det til oss. Vi lever i en verden der unge jenter frykter mer for eget speilbilde enn for en bombe, og i en verden der unge gutter frykter mer for fylleangst enn for et smell. Vi er vitne til terrorangrep, vi er vitne til sult, vi er vitne til flukt, vi er vitne til alt det vonde, og alt det verst tenkelige. Vi er vitner. Vi lever i ett land der det tulles med at vi er mer redde for billettkontroller enn for terrorister, ironisk hva? 

Anders Behring Breivik utførte grusomme terrorhandlinger her hos oss, og vi holder på han, vi holder han varm, vi forer han, vi underholder han til og med. Han drepte 77 mennesker, i vårt sommerparadis, i vårt trygge lille Norge. Vi har kjent på det, vi har kjent på smerten og vi har kjent på tapet. 

Mulla Krekar tillater seg jo å la Europa legge hat på en hel religion, gjør han ikke? Han har vi vel også gitt tak over hodet, strøm, tilgang på trygghet, vakthold og alle nødvendigheter. Han nyter igjen friheten i naive Norge. 

Terror er ett faktum. Terroristene er ett faktum. Hva er det terroristene ønsker å oppnå? Vi forbinner terror med en religion og religion med terror. 

Jeg tror vi må bekjempe frykten og innse at terroren er et faktum og skjønne at i det øyeblikket terroren ikke har en effekt på oss, at det er noe alvorlig galt.
Vi er et land som er elsket, et land folk rømmer til og et land som er så naivt at vi mater terrorister. Vi er et land som må stå sammen, vi er et land som må se mulighetene, i stedet for å lukke øynene og la være å diskutere. Jeg tror ikke vi noen gang kan bli enige, for det finnes alltid noen som vil være uenige - men vi skal ikke la våpen bestemme enighetene og uengihetene. Vi skal ikke la terror være uviktig i speilbildet vi ser og vi skal ikke la terror være uviktig når fylleangsten tar oss - vi må se den i øynene, og vi må ta den som den er, i den tilstanden vi velger å være i, en og en, mann for mann, land for land - tann for tann. 

Følg meg gjerne på Facebook her

Og på Instagram her 

 



 

#nettavisen

- Marty 

Mindfullness i en stressa boble

Mindfullness i en stressa boble 


 

I går var jeg så heldig å være gjest hos Aftenpostens podkast sammen med psykolog Aksel Inge Sinding for å snakke om mindfullness og stress. Det er vel et kjent fenomen at vi er en stressa generasjon, at vi alltid tenker på neste steg og at vi sjeldent lever i nuet. Mindfullness er noe jeg alltid har vært skeptisk til, så det var veldig spennende og diskutere dette med Aftenpostens Amalie Lereng, som var like skeptisk som meg, og med ekspert Aksel. 

Ta deg gjerne noen minutter til å høre på podkasten HER, og si hva du syntes!
Jeg er hvertfall overbevist om at vi av og til må koble av og ta oss bedre tid til å fokusere på hva vi gjør her og nå, og slutte å tenke på hva vi skal servere i selskapet om tre uker, hva vi skal ha på oss i bursdagen på lørdag og han har svart på snappen - mindfullness eller ei. 



Følg meg gjerne på facebook her

Og instagram her 

- Marty

 

 

 

Penisforlenger og ny en panne

Penisforlenger og ny en panne

Kjære frue, du som er fylt med restylane, botox, silikon og plater steder jeg ikke visste det var mulig å fylle en gang - hvorfor tier du i botoxdiskusjonen?

Kjære finansmann, du som løper i designdressen din, med den dyre klokka di og kjører i den eksklusive kompensjonsbilen din - hvorfor tier du i stressdiskusjonene? 

Kjære tante, du som kun drakk smoothie, dro på spinning hver kveld og aldri deltok på familiemiddagene - hvorfor tier du i spiseforrstylelsesdiskusjonene? 

Kjære lærer, du som plutselig forsvant, du som alle sa prøvde å ta livet av deg og du som aldri kom tilbake - hvorfor tier du i psykologdiskusjonene? 

Kjære frue, alle vet jo at du fyller deg med plastikk. Kjære finansmann, alle vet jo at du stadig møter veggen. Kjære tante, alle vet jo at du før kastet opp hver dag og ikke klarte å spise. Kjære lærer, alle vet jo at du ikke takler hverdagen og at du er avhengig av psykologhjelp. 

Så hvorfor kan ikke dere være ærlige? Hvorfor kan ikke dere fortelle? Kanskje det hadde vært litt lettere for oss hvis dere hadde snakket og informert om hvordan ting er? Kanskje det ikke er 20 åringene som burde herjet i botoxdiskusjonene - når dere er like ille? Kanskje 15 åringene som går på antidepressiva hadde hatt en litt lettere hverdag hvis pappa, onkel, bestefar eller gud vet hvem sto frem og sa at det er normalt å være stressa, ha tøffe dager og tatt opp kampen sammen med de? Kanskje kroppspresset blant de som sliter hadde blitt bedre hvis en voksen, sånn som deg, kjære tante hadde stått frem og kjempet litt i mot dette enorme presset du later som du aldri har vært fanget av? Kjære lærer, kanskje terskelen vår for å søke hjelp hadde vært litt lavere hvis du hadde vært villig til å stå frem å si at det faktisk er normalt å trenge og snakke med noen og søke hjelp? 

Kanskje dere i foreldregenerasjonen bare har dukket unna, kjøpt dere en penisforlenger, rynkefri panne, og latt være å prate - og at det har hatt en påvirkning på oss, som tar opp kampen dere kanskje burde tatt for oss - eller som vi hvertfall burde tatt sammen? 
 



 

Følg meg gjerne på Facebook her

Og Instagram her 

#nettavisen 

 

- Marty

Når vi voksne får kjeft

Når vi voksne får kjeft

Har du noen gang sett en voksen som har gjort deg flau? En voksen som har gjort deg sint? En voksen som har gjort deg brydd? En voksen som har gjort deg frustert? Har du noen gang stått i kø, mens en voksen dame har sneket foran deg? Har du noen gang vært ute på gata, mens en voksen mann har vært tydlig beruset og oppført seg ubehagelig? Jeg har det. Og jeg tror ikke alltid vi voksne, hvis jeg skal tørre å kalle meg det - er noe bedre enn barna. 

Vi har da vært til stede når vårt eget barn, vår egen søster, bror, fetter, kusine eller barnebarn har spilt kamp, og den usympatiske supporteren står på sidelinjen? 

Vi har da vært til stede når mannen foran oss, lett sniker inn foran oss i køen, og tar plassen vår?

Vi har da vært til stede når den visse damen himler med øynene og gir utrykk for at du er det nullet du er? 

Vi har da vært til stede når mannen i gata roper og hoier, full som en alke, og oppfører seg uanstendig der vi går? 

Vi har da vært til stede når damen åpenlyst snakker stygt om en annen i telefonen sin på bussen? 

Så hvorfor sier vi ikke ifra? Tør vi ikke? Føler vi at det kanskje ikke er vår sak? 

Hvem liker egentlig å få kjeft? Liker du å få kjeft? Jeg liker ikke å få kjeft. Har det egentlig noen gang hjulpet å kjefte? 

Og jeg tror egentlig ikke effekten er noen annerledes på barna. Joda, det hender vi irritert inngår en heftig diskusjon med den usympatiske supporteren, mannen som sniker og damen som himler med øynene - men vi er vel så konfliktsky at vi helst lar være? Så når vi diskuterer om det er greit å kjefte på andres barn på lekeplassen, så er jeg sannelig ikke sikker. Ja, vi burde vel sikkert si i fra - men hadde vi sagt ifra hvis dette gjaldt oss voksne, og jeg var litt slem mot deg? Det er klart vi ikke skal la ungene hamre løs på hverandre, men har man som voksen, forelder, søsken, tante eller onkel tillatelse til å kjefte på det andre barnet fordet? 
Hadde du kjeftet på meg, så tror jeg at jeg hadde blitt flau, bitter og egentlig bare sint? Hadde ikke du? 

Hadde vi sagt i fra hvis vi gikk forbi og så to voksne krangle upassende på butikken?

Hadde vi sagt ifra hvis vi så en kvinne slå en mann på gata?

Hadde vi sagt ifra hvis jeg kalte deg en dust på puben en sen fredagskveld? 

Nei, jeg tror dessverre ikke det. 

 



 

Følg meg gjerne på Facebook her 

Og instagram her 

#nettavisen #side2 #side2blogg

- Marty 

Kjære helsesøster

Kjære helsesøster.

Når jeg googler hva du er, får jeg er fasit som sier at en helsesøster er en som gjør et viktig arbeid med å ta vare på barn og unges fysiske og psykiske helse. Men helsesøster hvor er du? Hva heter du? Når er du her? Jeg trenger å prate med deg. Jeg trenger å prate med deg om hvordan jeg har det, om hva som skjedde i helgen, jeg lurer hvorfor ting er som de er og jeg trenger hjelp. Jeg trenger ikke hjelp av deg på torsdag helsesøster, jeg trenger hjelp idag.
Du er liksom tilstede hver tredje torsdag hvis Venus står rett og rektor halter, og da sliter jeg litt hvis jeg trenger angrepilla mi nå, eller jeg ikke har noen andre å prate med enn deg. 

Og kjære helsebror - finnes du der ute? Kanskje det er på tide at du trer ut av mørket og at du begynner å lære gutta om hvordan de bruker prevensjon, og at du er tilstede for gutta som kanskje ikke har så lyst til å slå av en prat med eksdama til naboen og som kanskje trenger en samtale mann til mann? Jeg tror gutta trenger å prate med en som deg, jeg tror gutta trenger å vite at det ikke alltid er lett å være gutt heller, og at det faktisk er ok å prate. 

Kjære helsesøster, og kjære helsebror - hvis du har et navn, så kanskje du skal synliggjøre deg litt, så vi som trenger deg, som du har som arbeid å ta vare på, kan få bli kjent med deg, få vite hva du heter, og få vite hvilket rom du befinner deg i? Det gjør det kanskje litt enklere å finne veien til deg, for jeg vil tro du egentlig kan være ganske nyttig - og jobben din er jo å ta vare på vår psykiske og fysiske helse, så da vil jeg jo tro at du kan en del også? Jeg vet verken hva du heter, hvor du befinner deg eller hvem du er - så kom frem kjære helsesøster, vær så snill, jeg tror vi trenger deg, og jeg vet vi trenger fler som deg, både søstre og brødre.
Jeg tror, at jo mer dere hadde synliggjort dere, jo mindre tabu hadde det vært å subbe inn til dere, men en dårlig unnskyldning om at man skal på do. 

Men det er vel bare å håpe på at Venus vil stå rett fremover, at rektor har tråkket over, så helsesøster vil være tilstede hver tredje torsdag - fullbooket. 


Etter gårsdagens møte med Jonas Gahr Støre og andre bloggere om psykisk helse; se innlegg her


Følg meg gjerne på Facebook her

Og instagram her 

- Marty 

Takk til de mektige

Takk til de mektige 


Idag har jeg vært så heldig å få møte noen av Norges fremste politkere og bloggere, der vi har tatt opp temaene psykisk helse, press og ungdom. Jeg er så vanvittig glad, og takknemlig for at noen ser at dette er viktig og for å få være med på å diskutere dette temaet. Psykisk helse er viktig, presset vi lever under er beintøft og ungdomstiden er hard - og det er klart det er viktig å prate om. Ungdomstiden er en sårbar tid, det er vanskelige valg som skal tas og hva kan egentlig politkerne våre gjøre for at det skal bli enda litt bedre for oss? 

 



 

Tusen takk til Jonas Gahr Støre, Torgeir Micaelsen, Hedda Ingerborgvik, Emilie Bersaas, Leif-Erik Sørensen og Sophie Elise for en super samtale! 
 

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

TV 2 var til stede under hele sekvensen, så følg med på nyhetene 18.30 og 21.00 i kveld! 

 

Følg meg gjerne på Facebook her

Og instagram her 

 

- Marty 


 

 

 

Kjære Mamma til Michelle

Kjære Mamma til Michelle


Jeg tror ikke folk rakker på deg fordi du er en dårlig mamma, men fordi du er mamma. 

Jeg tror folk syntes det er rart, fordi det ikke er så normalt i vårt land, i vår kultur. Du er 19 år, og er gravid med ditt tredje barn, med tredje mann. Det er klart vi stusser. Du er vanvittig heldig som har de økonomiske rammene som du har, for de aller færreste av oss hadde hatt det. Det er dårlig av folk å rakke ned på deg og kritisere deg for å være en dårlig mor, for hvem av oss kan egentlig påsta dette? Jeg tror du er en god mor jeg. Jeg tror du gir barna dine det de trenger, det de ønsker og det de behøver. Men du må huske på det at du velger å stå frem på den måten du gjør. Du velger å stikke nesa frem å si: Hei, jeg er annerledes. For du er annerledes, og annerledes er ok. Det er et valg. Men når du velger å stå frem slik du gjør, så velger du også å la oss se deg, dømme deg og danne ett inntrykk av deg - og vi nordmenn elsker sånne som deg; og det er kanskje derfor du har råd til å være gravid med ditt tredje barn, bo alene i et hus og ha de rammene du har? 

Du er heldig, kjære Mamma til Michelle. Du har velskapte barn. Du ser flott ut. Du lykkes. Du skiller deg ut. Du er tøff. Du er modig. Du er vel klar over at folk ikke liker sånne som deg? Vi søker etter det perfekte kjære Mamma til Michelle, og når vi ser deg traske på stranden, lykkelig og brun, kan vel det gjøre det minste mammahjerte sjalu? 

Jeg misunner deg ikke - men at jeg har repsekt for ditt mot. 

Så kjære nordmenn, vi som klager, vi som klikker, vi som snakker og vi som rakker; det er hennes valg, hennes avgjørelser, hennes liv, hennes barn og hennes business - også er det vi som leser, vi som klikker, vi som dømmer og vi som elsker. 

___

Følg meg gjerne på Facebook her

og Instagram her 




 

- Marty

2.90 og én situps

2.90 og én situps

 

Jeg står på butikken. Vurderer om jeg skal kaste meg over godteriet til 2.90, men bladhylla rett ved siden av minner meg på linjene. Vekta. Formen. Situpsene. Pushupsene. Slankinga. Fjo, det var nesten så jeg gikk på en smell. Det var nesten så jeg kasta meg over de nesten tomme godterihyllene, men jeg lot være - takket være forsidene på bladene. Ikke bare ett av bladene, men fler av bladene. Takk og lov, det var nære på. 

Diskusjonene herjer. Kranglinga mellom ernæringsfysiologene, personlig trenere, sånnpasse gode mammaer, overleger, tja - hvem er det som ikke mener noe? Er det ikke alltid sånn det er? Det er ikke mange månedene siden jul, da vi pakket opp pulsklokker, treningstightser og bestemte oss for å leve på proteinshaker og kutte ut sjokoladen, for å klare sommerformen. Glemte vi at påskeeggene skulle letes etter på veien? 

Nå er det vel bare å vente på overskriftene om: Hvordan bli slank på 10 dager. Hvordan få flat mage uten trening. Hvordan få sprett rumpe på 1-2-3. Eller? 

I januar slåss vi om plassene på treningsstudioene, hva skjedde? Skjønte vi det ikke var mulig å bli slank på disse 10 dagene? Eller er det rett og slett sånn at vi ikke orker? Reklamene lurer oss? Vi blir jo stadig informert om at små endringer i kostholdet, økt aktivitet, trappene på jobben, sykle med barna til skolen - at det er dette som hjelper, så hvorfor bykser vi ut, hele gjengen, som om vi skulle vært Therese Johaug eller Petter Northug? 

Og hvem er det vi egentlig gjør dette for? Slanker oss for? Skal komme i form for? Er det virkelig fordi vi skal sykle birken, løpe maraton eller passe kjolen til sommerfesten? Eller er det for å slippe å hjelpe jentungen med leksene, slippe kveldsstell, for å skryte på facebook eller for å imponere damene på jobben eller se best ut på strandparty til sommeren? Eller gjør vi dette fordi vi vil leve litt lenger, kunne leke litt mer med barna, orke å spille volleyball og gå alderdommen trygt i møte? 

Uansett, det er helt sant. På tirsdag er det stopp. 

Og takk og lov fra at jula varte helt til påske - og for at det bare er fire dager igjen til helg. 


 

- Marty 

 

Psykisk syk er bare tull

Psykisk syk er bare tull 


Jeg er skoleelev. Jeg er en skoleelev som prøver så godt jeg kan, en skoleelev som jobber så hardt jeg kan og som trives på skolen. Jeg har venner på skolen og jeg har alltid folk å være sammen med. Jeg får gode karakterer, til tross for en hektisk hverdag, og jeg tør å snakke høyt i klasserommet, til tross for at jeg ikke alltid vet svaret. Jeg syntes det er slitsomt å måtte dra på skolen, til tross for at det er der vennene mine befinner seg. Jeg syntes det er slitsomt at vi må prestere hver dag, til tross for at jeg sikkert burde skjønne at det bare blir verre med årene. Jeg har en helse som av og til stopper litt opp, som gjør at jeg må være litt borte. Da drar jeg til legen også hjelper legen meg med det, til tross for at dette er dumt og at det går utover undervisningen så pleier det å ordne seg ganske greit, for skolen er ganske grei på det området. Jeg er ofte sliten når jeg kommer hjem etter trening, åtte timer på skolen, en time med lekser og nitti minutter med reisning mellom etappene. Og jeg tror verken det er uvanlig å være på trening, skolen, jobb, gjøre lekser eller å reise - og heller ikke være sliten etter dette. 
Jeg sliter ikke psykisk, med jeg har tunge dager. Sånn som alle andre. Men jeg har også gode dager, der jeg syntes det er morsomt å være på skolen. Dager som er bra. For det er ikke bare dårlige dager. 

Fra skoleåret 2016/2017 ønsker staten å innføre fraværsgrense på 10% i norske videregående skoler. Udir.no skriver dette:
"Grensen vil gjelde fravær fra timer i enkeltfag, ikke elevenes totale fravær. Elever som har mer enn 10 prosent fravær i ett fag, vil ikke få karakter i faget. Elevene vil likevel kunne få karakter hvis han/hun kan dokumentere at fraværsgrensen er overskredet pga. helse- og velferdsgrunner, arbeid som tillitsvalgt, politisk arbeid, representasjon i arrangement på nasjonalt eller internasjonalt nivå, religiøse høytider"

Vi setter oss på bakbena - alle mann. Vi lager facebookarrengementer, protester, vi klager, vi syter og vi kjemper i mot. Og jeg er enig. Jeg er enig i at dette høres dramatisk ut. Jeg er enig i at dette er med på å forme et samfunn for A4 menneskene, de vi hele tiden forteller hverandre at ikke finnes. Et samfunn for A4 menneskene, sånn som alt annet. Det er ikke rom for å være psykisk syk i arbeidslivet, og da er det kanskje ikke heller rom for å være pyskisk syk på vidergående? Det er for jævelig. Ja, jeg er helt enig. 

Skulk er ikke ok, men utskillelse av ett enda tydligere A4 samfunn er heller ikke ok. 

Og - det er ok og slite psykisk - for eller i mot fraværsgrensa, så burde kanskje du som bestemmer satt deg ned med oss som skal fullføre og kommet til en enighet - så vi får gått i bestemors begravelse, hatt omgangssyke, dratt til tannlegen og hatt en dårlig dag, sånn som du hadde - for 25 år siden. 
 



Følg meg på facebook her
Følg meg på Instagram her 

- Marty 
 

 

FACE MASK FRA MAYBEAUTY

//Annonse

Jeg har vært så heldig å få teste et av de supre produktene til MayBeauty, nemlig May Beautys Face Mask. Denne anbefaler jeg på det varmeste! Den er super for de som kun har lyst på litt personlig pleie og litt hjemme spa, og til de som faktisk er litt smålig desperate... Den motvirker akne, fjerner sorte prikker, olje og død hud - og det jeg også liker med denne er at den IKKE er testet på dyr. Den påføres enkelt med en medfølgene kost, virker i 30-45 minutter, så fjernes masken. Jeg som alltid har brukt mye foundation og dekkene sminke føler faktisk at jeg får helt ren hud med dette produktet! 



 

________

Masken påføres enkelt på kosten og deretter i fjeset. 

 
 

Jeg fikk et kit med 5 masker og en børste til påføring av selve masken. Masken påføres enkelt med bruk av kosten, og en pose er mer enn nok til å dekke hele fjeset. Jeg førte masken jevnt utover hele fjeset og skylte deretter børsten i rennende vann. Masken er sort, så det er enkelt å se hvor du allerede har påført. Det tok kun få minutter, så hadde masken størknet. Jeg lot masken sitte på i 45 minutter, før jeg tok den av, og jeg følte meg kjempe fresh. Anbefaler å ta av masken litt forsiktig da den trekker dypt ned i huden, som gjør at resultatet blir veldig bra. 



Når masken er tatt av føles faktisk huden super fresh ut. Huden kjennes ren og ikke minst åpen. Så digg at huden føles silkemyk og ren for en gang skyld. Jeg syntes også at jeg har fått ferre urenheter i huden etter at jeg har brukt masken. 


Suuuperhappy Marty hvertfall:):) 
 

Sjekk ut Face Mask fra MayBeauty og bruk rabattkoden Martine30 ved å trykke på linken her for å få 30% på bestillingen! 

Paven, Gathering og grenseparty

Paven, Gathering og grenseparty


Påsken er sammen med julen den mest sentrale av de kristne høytidene, og feires til minne om Jesu Kristi siste nattverd, lidelse, død og oppstandelse. Forut for påsken markeres fastetiden og den stille uke, og etter påskesøndag kommer påsketiden, som varer fram til pinse. Ordet påske er en forvanskning av navnet på den jødiske høytiden pesach. Jødene har feiret påske lenger enn kristne. De feiret utvandringen fra fangenskapet i Egypt. Det var Jacob og hans 12 sønner som i sin tid bosatte seg i Egypt og deres etterkommere ble gjort til slaver under Faraos styre. (wikipedia)

Takk og lov for påske. Takk og lov for etterlengtede fridager hvor vi får frihet til å gjøre nesten hva vi vil. Både julen og påsken er de kristnes høytid, det feires til minne om Jesus Kristus siste nattverd, lidelse, død og oppstandelse og er det noe vi nordmenn er glade for, så er det disse feiringene. 

Noen velger å feire høytiden med lange skiturer på snødekte vidder mens de nyter milevis på ski med guttungen hengende på slep, med lovord om at: om 1,5 mil er vi på hytta igjen - og hvis nettet funker, da kan du få se neste episode av favorittserien. 

Andre feirer med å dra til Strømstad, handle på Systembolaget - på selveste Skjærtorsdag. Herregud for et party det er. 5000 påskeglade nordmenn la igjen visitkortene sine i Strømstad denne dagen. Syv nordmenn ble kjørt i fyllearresten, og en dame måtte på sykehuset fordi hun var for full. Halleluja, for påske.  Noen feirer også påsken sin i Vikingsskipet på Hamar der de spiller dataspill, dag og natt og koser seg med the Gathering. 

Vi har jo også de som feirer påsken på fjellet, med fyll, afterski og sex; for ikke å glemme paven, han som vasket og kysset føttene til de unge asylsøkerne for å vise verdenssamfunnet viktigheten av å gi flyktningene tak over hodet. Skjønner jo at dette har noe med at Jesus vasket føttene til disiplene sine siste kvelden før han skulle dø. Bra Frans. 

Vi har da alle vår høytidlige måte å feire denne flotte høytiden på, hver vår måte og nyte disse deilige dagene på - påskeferien er virkelig en deilig klisje. 



 

- Marty

Det er ikke synd på barna

Det er ikke synd på barna


Nå som påskeferien er godt i gang ser jeg også feriebildene begynner å tikke inn. Jeg ser bilder fra Gran Canaria, bilder fra hytta på Hafjell, bilder med unger og nystekte vafler og bilder med nytt superundertøy fra Kari Traa og en haug av fyllabilder. Samtidig ser jeg at det igjen også diskuteres at man skal skåne barna, for hvor er egentlig bildene av barna som må være hjemme på rommet sitt fordi mamma og pappa ikke har råd? Hvor er bildene av barna som må være i barnehagen fordi mamma og pappa må jobbe? Hvorfor ser vi ikke disse bildene? Hvor er bildene av disse vi syntes så synd på? For vi syntes vel synd på de? Vi syntes vel synd på de fordi mamma og pappa må jobbe, fordi de ikke er på hyttetur eller fordi de ikke har råd til å reise til Gran Canaria? Gjør vi ikke? Stakkars barn.

Altså folkens. 

Danner vi et klasseskillet fordi vi ser bilder på facebook, fordi vi klager ovenfor barna og fordi vi er livredde for at vi ikke skal klare å curle de? Er vi redde for at våre småsøsken og barn skal dra på skolen og fortelle om den sykt kjipe ferien de har hatt? Eller er det kanskje greit å lære barna om at det faktisk er forskjell på folk, at mamma og pappa valgte å ha fri i vinterferien, eller at det faktisk er ganske ålreit å spise vafler i solveggen hjemme også? 

Nei, det er ikke synd på oss som sitter hjemme og spiser vafler. Jeg vet vi barn og unge er opptatt av status, penger og også ferier. Jeg vet vi snakker mer om hvor vi har vært enn hva vi har gjort, men kanskje vi skal begynne å sette pris på at vi er ulike og forskjellige - når vi ellers er så opptatte av at vi skal akseptere alle som de er? Jeg syntes vi skal lære oss, lære barna å sette pris på ulikhetene, forskjellene og at vi skal akspetere at det er forskjeller. Det er ikke nødvendigvis noe kulere å sitte på Gran Canaria å se mamma og pappa drikke rødvin, enn det er å sitte hjemme hos tante og spille kort. Vi er jo forskjellige, og vi skånes jo for alt. Vi klager så fælt på hverdagen, på presset og slitet som er, så kanskje vi kan se det positive i feriene? Livet er urettferdig, vi er forskjellige. Det er jo opp til oss selv hva vi gjør ut av mulighetene vi har. Og nei, jeg tror egentlig barna driter i hvor de har vært, for jeg tror og vet egentlig at det betyr mye mer å være sammen, hytta eller ei. Og hva skal vi gjøre? Be de slutte å snakke om ferien? Foreldrene har jo allerede reklamert for hvem som har gjort hva, så jeg dette tror jeg de allerede har fått med seg. Men da er det kanskje vår jobb, og skryte litt av at det er greit å være hjemme, kult å være hjemme? Ikke bare nåværende genrasjonsforeldre, men når min genrasjon tar over. 

Så nei, jeg syntes egentlig ikke det er synd på barna som sitter igjen hjemme - for jeg tror vaflene smaker best hjemme og påskeharen kommer vel uansett? 

 



 

- Marty 

 

Følg meg på instagram her

Og facebook her 

Virkelighetsflukt i en bombe

Virkelighetsflukt i en bombe

 

Vi lever i en forskrudd verden. Jeg tror mange av oss er redde, og ja, jeg tror mange av oss er slitne. Jeg tror mange av oss er redde for å stille spørsmål, og jeg tror mange av oss er redde for å søke etter svar. For hvorfor? Hvorfor blir en tvillingmor tatt livet av, hvorfor velger ett par brødre en vei som selvmordsbombere, hvorfor drepes barn, sivile og uskyldige? Det kunne jo like godt vært meg?
Samtidig, så leser jeg om Paradise Carl som har ligget med 3-400 damer, som syntes det er greit at gutter bruker sminke og at hans fremtidige hustru må ha svære silikonpupper. Jeg tror nesten ikke jeg kjenner 400 stykker en gang, og det gjør kanskje ikke han heller. 

Tall blir ganske ironisk i en slik setting. Når den ene artikkelen viser antall mennesker som er bombet ihjel, og den andre viser hvor mange Paradise Carl har ligget med. Er dette en slags virkelighetsflukt vi mennesker lurer oss selv med? Er det fordi redselen er så enorm, og at vi bare må roe den litt ned, kjenne litt balanse og noe fjas - noe som ikke er blodig alvor? 

Mitt hode spinner og tankene flyr. Virkelighetsflukten blir reell når virkeligheten blir for brutal. Flykter vi, og spøker det bort med påskefyll og såpetv ford det rett og slett blir for brutalt for oss? Jeg blir redd. Jeg blir kvalm. Verden er kvalm. 

Vi er en skremt nasjon, som redder, som nikker og som tar til takke. Vi er en nasjon som må opp, som må frem, og som ikke må bli hengende med hodet - fordi resten av verden er så brutalt. Dette skjer gang på gang, og tallene stiger - på alle salgs måter. Jeg tror hverfall at man ikke kan la ondskapen vinne. For det er så synlig, samtidig så utvisket, så usynlig. Et tabu, et tema vi fjaser bort - fordi alvoret kveler oss rundt middagsbordet med lammesteik og rødvin. Jeg tror hvertfall at når slike ting skjer, er det er ekstra viktig å minne naboen på hvor fin hun er i dag, gi den klemmen mamma trenger og fortelle barna rundt oss hvor heldige vi er som får spise påskeegg fylt av fristelser til 2.90, i en nasjon som ikke skal og kan la ondskapen vinne. På noen som helst måte. 


Bilde: Sincerely Jules

Følg meg gjerne for flere oppdateringer på facebook her 

Og instagram her 

- Marty

FACE MASK FRA MAYBEAUTY

//Annonse

Jeg har vært så heldig å få teste et av de supre produktene til MayBeauty, nemlig May Beautys Face Mask. Denne anbefaler jeg på det varmeste! Den er super for de som kun har lyst på litt personlig pleie og litt hjemme spa, og til de som faktisk er litt smålig desperate... Den motvirker akne, fjerner sorte prikker, olje og død hud - og det jeg også liker med denne er at den IKKE er testet på dyr. Den påføres enkelt med en medfølgene kost, virker i 30-45 minutter, så fjernes masken. Jeg som alltid har brukt mye foundation og dekkene sminke føler faktisk at jeg får helt ren hud med dette produktet! 



 

________

Masken påføres enkelt på kosten og deretter i fjeset. 

 
 

Jeg fikk et kit med 5 masker og en børste til påføring av selve masken. Masken påføres enkelt med bruk av kosten, og en pose er mer enn nok til å dekke hele fjeset. Jeg førte masken jevnt utover hele fjeset og skylte deretter børsten i rennende vann. Masken er sort, så det er enkelt å se hvor du allerede har påført. Det tok kun få minutter, så hadde masken størknet. Jeg lot masken sitte på i 45 minutter, før jeg tok den av, og jeg følte meg kjempe fresh. Anbefaler å ta av masken litt forsiktig da den trekker dypt ned i huden, som gjør at resultatet blir veldig bra. 



Når masken er tatt av føles faktisk huden super fresh ut. Huden kjennes ren og ikke minst åpen. Så digg at huden føles silkemyk og ren for en gang skyld. Jeg syntes også at jeg har fått ferre urenheter i huden etter at jeg har brukt masken. 


Suuuperhappy Marty hvertfall:):) 
 

Sjekk ut Face Mask fra MayBeauty og bruk rabattkoden Martine30 ved å trykke på linken her for å få 30% på bestillingen! 

 

Pernille uteligger

Pernille uteligger

 

I vinter har vi sittet foran tven og fulgt Petter uteligger og hans venner på gata. Vi har fulgt livet på gata, livene til menneskene der og hvordan hverdagen til Petter har fungert. Vi har blitt forsøkt opplært i hvordan det er å ikke vite hvor man skal sove om natten, hvor og om man får tak i mat og hvordan det er å ikke ha et sted  å dra til - og mennesker rundt seg. Dette har gjort at jeg, og antakeligvis flere av dere har tenk tanken på hvordan det hadde vært å måtte foralte hjemmene våre, måtte bo på gata, uten tilgang på seng, dusj, varme, mat og de menneskene du er glad i. I Norge har vi en lov som sier at ingen med lovlig opphold i Norge skal behøve å bo på gata, likevel ser vi disse, når vi går rundt i gatene, mennesker med forskjellig nasjonaliteter, og alle menneskene med hver sin unike historie. 

Men jeg undrer. Hva med Pernille på 19 år som er bodstedsløs? Hva med Karoline på 18 år som må ha penger, slik at hun kan ha råd til mat? Hva med Kathrine på 23 år som fryser og trenger klær? Hva med Stine på 21 år som ikke har noe familie og som bor under broa på Oslo S? Hva med Silje på 16 år som prostituerer seg? Hva med Hanne på 22 år som er avhengig heroin grunnet en voldtek? Disse finnes. Og jeg møtte Pernille på 19 år, som er bostedsløs. Jeg vet hun finnes der ute i Oslos gater. Hun er beskjeden, og hun er veldig, veldig flau. Pernille unnskylder seg. Pernille er rolig. Pernille er vennlig. Pernille er snill. Pernille hører ikke hjemme på gata. 

Pernille har ikke vokst opp i et omsorgsfullt hjem, og for Pernille har det stort sett alltid vært surt og kaldt. Pernille trenger mat, hun trenger varme, og hun trenger søvn. Pernille er jevngammel. Pernille og jeg burde vært på fest sammen. Pernille burde lagt ut bilder på instagram fra solveggen. Pernille burde studert og klagd på mye skolearbeid. Pernille burde sjekka opp gutter på tinder og gud vet hva Pernille ikke burde gjort. 

Broren min traff på henne han også, rett før jul. Han kom løpende fra jobb og skulle møte meg, og resten av familien vår for å spise julemiddag. Hun spurte pent om han kunne hjelpe henne, gi henne noen kroner. Pernille var like redd, ensom, flau og høflig da. 

Pernille hadde ingen familie, noen å spise julemiddag med, eller noen jobb å løpe fra. Jeg lurer på hvordan det er for Pernille å leve på gata. Jeg tenker mye på Pernille. Lillesøsteren min heter også Pernille, og min Pernille legger seg i en god varm seng hver kveld, mett i magen, klar for morgendagen. 

Jeg syntes det er dumt at Petter uteligger ikke møtte Pernille uteligger. Jeg lurer på hvordan det er for en kvinne å leve på gata. Jeg lurer på hvordan det er å bli forlatt, og jeg tror det er stor forskjell å være mann, godt rustet, velvitende om at familien faktisk er hjemme og venter på deg, i forhold til det å være som Pernille, 19 år, ensom og forlatt.

Jeg vet ikke hvordan Pernille har det nå, og hvor Pernille befinner seg lenger. Men jeg tenker mye på henne. Jeg håper Pernille lever, at noen har funnet henne og at hun er god og varm, for jeg vil ikke glemme øynene hennes - som ba om brød, varme og vann. 

Og møter du Pernille, så kanskje du kan hjelpe henne.

Om du er politiker kan du vel kanskje bruke makten din. 

Om du er jevngammel kan du kanskje be på en kaffe. 

Om du er en mamma eller pappa, kan du kanskje gi en klem. 

Og kanskje Norge skal bruke ressursene sine på Pernille uteligger, istedet for Anders Behring Breivik som klager på sine rettigheter. For vi har da alle det, også Pernille? Kjære lille, Pernille uteligger? 

 



bildekilde

Følg meg på facebook her

Følg meg på instagram her 

- Marty


 

Sex, plastikk og brød

Sex, plastikk og brød

 

Hvilken sesong er vi på av Paradise hotel nå? 

Jeg vet ikke. Tror ikke jeg orker å google det heller. Men av en eller annen grunn tenker jeg på brød når jeg tenker på Paradise, litt som hvordan studentlivet har fått meg til å innse at smuler også er brød. Og herregud som jeg takker for at jeg er student når jeg ser dette. Og ja, jeg ser dette. Og ja, her har jeg tapt. 1-0 til Paradise, sex, Viaplay, Tv3 og silikonpupper. 1-0 til genrasjon sex, plastikk og dumme brødsmuler. Vi danner kjendiser, forbilder og ikoner på ja, skal jeg gjenta det? Sex, plastikk og idioti? Nei. Kom ikke her å si at Paradise gir deg noe mer enn en kortvarig stimuli og en god latter, vær så grei.

Jeg sto bak to jenter i kassa på butikken her om dagen, to flotte, oppegående - vel, tilsynelatende - oppegående jenter, som sto og sa de skulle melde seg på neste sesong, for nå var det jo nesten ok å ha sex på TV til og med. Og det slår meg, at hvis folk går rundt og tror at det er "OK å ha sex på tv til og med", så syntes jeg nesten ikke vi kan klage på at vi sliter med selvfølelse og prestasjon. Jeg mener; hvis det er dette presset vi klager på, så er det ikke greit å klage. For hvis presset vi føler på er å kle av oss på TV, spille en rolle som stokk dum, ha sex fordi det selger og være drita full og satse på ett par tusen ekstra instagramfølgere, så takker jeg for meg. For kjære vene, dette skremmer meg.

Det skremmer meg, at vi syntes det er ålreit og at vi tiltrekkes - men det er vel menneskelig. Menneskelig å være stokk dumme, tiltrekkes av sex og plastikk.

 



 

- Marty

Respekt for andres tid

Respekt for andres tid


- Da har vi en avtale da?

- Supert, da sier vi det. 

- Da fikser jeg det, så gjør du det?

Jeg undrer ofte på dette med tid, misbruk av tid og hvordan vi mennesker ser på dette med tid. Er det sant dette med at noen faktisk er født fem minutter for sent, og andre fem minutter for tidlig? For å ikke bruke tid, så vet vi vel alle hvor irriterende det er når noe som er lovet ikke blir holdt. Vi vet hvor irriterende det er å sitte og vente, hvor irriterende det er å være avhengig av andre og hvor slitsom det er. Men så er det vel rett og slett sånn samfunnet vårt er bygd opp. Vi er avhengige av samarbeid og gode relasjoner. 

Jeg lurer da på om jeg har tillatelsen til å si ifra? Har jeg tillatelse til å si ifra til min klassekamerat at hun er to uker på etterskudd nå, at hun ødelegger min karakter, at hun ødelegger snittet mitt, som igjen ødelegger studiet jeg vil inn på? Fryktelig kjipt å være avhengig av noen på denne måten. Klart jeg har har tillatelse, men jeg vil tro at nordmannintstinktet da vil slå inn, og at jeg heller lar være, og snakke om hvor håpløst det er til alle andre, i stedet for å ta tak i det reelle problemet. 

Det er skuffende når noen avlyser i siste liten. Det er frustrerende når noen ikke leverer inn oppgaven til fristen så du går glipp av karakteren du fortjener. Det er irriterende når kollegaen din ikke dukker opp til tiden, så du ikke får holdt foredraget etter planen så bonusen ryker. 

Kan vi kalle disse unnasluntrerne tidstyver? Når de stjeler vår tid, når de konstant trykker på slumringsknappen, aldri er forbredt? Vel, du kan jo si at dette ikke har noe å si for meg. Men vi er så avhengige av samfunnet rundt oss for at vår hverdag skal gå opp. Kommer ikke toget når det skal, så kommer jeg for sent. Dukker ikke medeleven min opp på foredraget uten å gi beskjed, er jeg dårlig forbredt. Og det skal jo ikke være sånn at du bevvist regner med at legen er forsinka når du er der?

Jeg tror vi alle har forståelse for at ting kan skje, at det er grunner til at toget er forsinka, at eleven kommer sent og at tiden ikke strekker til - men vi gir da beskjed. Og det er vel noe med det at det ofte er de samme som ber om utsettelse, gang på gang? 

For din tid er vel egentlig ikke verdt mer enn min?

 



 

- Marty 

 

Easy come, easy go

Easy come, easy go

 

Jeg leser at betalingsanmerkningene blant unge voksne øker kraftig, samtidig som jeg hører at inkassogjelden aldri har vært større. Arbeidsledigheten er jo også på vei oppover, og arbeid er jo lik penger i lomma, på mobilen eller på et av flere kort. 

Men enten om man må jobbe for pengene, er bortskjemt, er kynisk eller rett og slett er i en situasjon som gjør at man ikke kan delta i arbeidsmarkedet så ønsker man seg vel en ny iphone, bukse, bensin til bilen, eller rett og slett invitere den fine jenta i klassen på middag. Jeg hører om folk som søker jobber i både store og små butikker, og blir avist gang på gang, de har jo faktisk ikke sjangs når det er hundre vis som søker på den samme deltidsjobben. 

Er det da vi tyr til penger vi ikke har? Fordi vi fortjener det jo, akkurat som alle andre, selvom vi ikke har pengene akkurat nå. Det finnes jo en jungel av kjøpekort fristelser som gir oss penger på en, to og tre. Så fort du har fylt 18 år, er du faktisk ikke lenger avhengig av verken mor eller far - for du er voksen, og du trenger jo faktisk ny telefon, nå. Og kortet som kom sammen med "voksenbankkortet" duger vel bra da. For dette høres jo så greit ut, og vi fortjener jo å ha litt penger akkurat nå, for telefonen er såå treig og det er så sykt lenge til bursdagen. 

Jeg vet faktisk om flere unge som umulig kan skjønne hva betalingsanmerkninger er, og hva det hindrer deg i å få senere. Så kanskje vi burde lærers enda bedre opp i at en slik anmerkning faktisk kan stoppe deg fra å få mobilabonoment, billån og etter hvert boliglån. Selv om vi faktisk hadde fortjent det? 

Tenker vi kanskje at det vil ordne seg på ett eller annet vis, og at foreldrene våre har mulighet til å hjelpe hvis det skulle bli virkelig ille? Jeg tror vel egentlig at desto lettere det er og jo mer tilgang vi har på å få penger kjapt og enkelt, jo sløvere blir vi jo kanskje? Mange av oss er jo vant med bare å få og få. For det er vel sånn med betalingsanmerkninger at de ikke forsvinner med å stikke hodet i sanden? 

Jeg syntes faktisk dette er skummelt å skrive om. Det å plutselig bli voksen gjør meg svimmel. Det er plutselig så mange forventinger og så mye vi skal lære og skjønne av oss selv. Jeg føler det er så lett å gå i felle hvis vi ikke har lesebrillene på og er nøye på å få med oss hver minste detalj. Men selvom vi ser, og leser hva som står, er det ikke nødvendigvis sikkert at vi forstår hva som står. 

Tror ingen vil eller har lyst til å havne i Luksusfellen, men mange av oss er jo vokst opp i den og da er det jo litt vanskelig den dagen vi skal klare oss selv. Tror vi unge i dag trenger litt hjelp når vi ser tallene på inkassobyråene, for vi har jo tross alt fortjent litt vi også. Det er da ikke bare vår skyld at vi virkelig må jobbe og stå på for å få en jobb i dag... Og jeg tror vel egentlig kanskje alle får en jobb hvis vi bare vil og gidder. 

Når også en del av presset vårt går på å ha nok penger, men vi ikke har tid til en jobb - så skurrer det. For det tar tid å gå på skole, trene, gå på fest, henge med venner, se på serier og være på langweekend i London - og kjære ungdom, jeg slakter deg ikke; men jeg sier kanskje at noen burde lede oss til på rett vei. 

- Marty 

 

10 ting som får meg til å føle meg fresh!

//Annonse

Fysisk aktivitet gir meg velvære og overskudd. Etter at jeg har vært satt ut av skade og sykdom siden august føler jeg nå at jeg er på god vei tilbake. Det har vært mange tunge stunder med mye følelser, smerte og tårer. Og nå, som mars er godt i gang og det begynner å bli lysere og dagene er lengere kjenner jeg på livsglede, treningsglede og jeg føler at nå er jeg klar for å sparke fra og satse på formstigningen.




 

Og ingenting slår det å føle seg fresh - og jeg føler meg super fresh med Asan sine produkter. 

Asan har mange praktiske produkter som er godt for oss jenter og gutter som funker både på telttur og storbytur, og Asan har oppfordret meg til å skrive 10 ting som gjør at jeg føler meg ekstra fresh!

1. Når jeg har god tid om morgningen til å nyte sammen med de jeg er glad i. 

2. Når jeg våkner om morgnen og kjenner meg uthvilt. 

3. Når jeg kan legge meg i nyvasket sengetøy og puste ut.
 


 

4. Når jeg kan glede noen jeg er glad i! 

5. Når jeg kan ta på meg et nytt plagg å føle meg sikkelig smashing. 

6. Når jeg føler at sminka sitter som den skal og magefølelsen forteller meg at dette skal bli en god dag!

7. Når kroppen fungrer som den skal på trening. 

8. Når jeg kjenner sola varme og at livet smiler.

9. Når noen gir meg en kompliment! 

10. Når jeg har tid til og ta meg en lang dusj og pleie meg selv, med gode produkter - feks. Asan Fresh dusjkrem. 

 



 

 

- Marty 

Kjære ungdom, du som slanker deg og drikker deg drita full

Kjære ungdom, du som slanker deg og drikker deg drita full

 

Hei kjære ungdom. Hei kjære jente som slanker deg og hei kjære gutt som drikker deg drita full. Hei kjære jente som sitter alene hjemme og hei kjære gutt som ikke kommer deg på fotballturnering. 

Jeg har lyst til å skryte litt av deg jeg. Jeg vet at vi kritiseres for å være en råtten ungdomsgenrasjon, jeg vet at vi kritiseres for å drikke alkohol og ruse oss og jeg vet at vi kritiseres for å være late. Men jeg vil ikke påstå at vi er råtne ungdommer, når jeg ser at alle forskningsrapporter viser at det både er mindre alkohol og rus enn før. Jeg ser at en professor fra Bergen mener at dette representerer en generell sunnhetsprofil og at han mener dette kan vise til at ungdommer ønsker å ha kontroll på egen oppførsel. 

Jeg leser også at vi har bedre helse, tar bedre vare på oss selv og at to av fem jenter under 16 år slanker seg. Unødvendig slanking leser jeg også. For meg tenker jeg automatisk at dette er unødvendig slanking. Dette er undersøkelser gjort med barn på 11, 13, 15 og 16 år. Det er mange barn og ungdommer. Jeg leser også at det stadig kommer frem at vi undommer sliter mer med stress, press og helseplager og dette tiltross for mindre rusbruk og bedre matvaner? 

Kjære Vestkant ungdom i Oslo, dere som er mest på fylla av alle. Dere er liksom i en klasse for dere selv når dere blir sammenliknet med andre storbyer. Slapp av. Jeg slakter dere ikke. Jeg slakter dere ikke for at noen av dere bruker hundretusen på en måned av livet deres, ruser dere eller danser opp ned til sanger som ville gitt to generasjoner før oss bakoversveis. Det er ikke bare dere, dere er kanskje bare mer synlig. Det jeg stusser på er at foreldrene deres også sprenger grensene på akkurat det samme området. Men det er kanskje ikke så rart at dere tar etter mamma og pappas rus og alkoholbruk. 

Jeg ser jo helg etter helg at foreldrene deres legger ut bilder etter gårsdagensfest. At det takkes for en herlig sammenkomst og hyggelig selskap. Samtidig sendes det meldinger rundt om at de ikke kan bli med å heie på junior i dag da formen tilsier at det i dag er best å ligge på sofaen og se på skiskyting, det ble jo trossalt sent og et par glass for mye i går. Og, forresten! Så kan de ikke neste helg heller da mor skal på jentetur på fjellet, så da kan de dessverre ikke stille opp å selge kaffe og kaker på fotballturneringen den helgen, men selvfølgelig stiller de gjerne en annen gang. Så hadde vært veldig fint om junior kunne sitti på med noen andre til turneringen, siden han er alene hjemme i helgen, da mor jo er bortreist, far er på utdrikkningslag, men som sagt så klart stiller neste gang! 

For kjære ungdommer, det er jo noe med det at foreldrene våre er våre læremestere og at vi ikke gjør som de sier, men gjør som de gjør? Og det er jo faktisk ganske flaut når mamma poster et bilde småsent på lørdagskvelden, smålangt ned i rødvinsglasset, småfull og i jøss, i din nye kjole?!

Det er ganske flaut at mamma ikke stiller opp og er i kjørbarstand og det er ganske flaut at pappa aldri kan, fordi de er så opptatte, jobber så mye, fordi de fortjener å kose seg i helgene. For pappa fortjener jo så klart å være på fisketur med gutta, med jegermastern i hånda - på facebook. 

Jeg skjemmes når jeg ser at 11 åringene og kanskje til og med 13 åringene deltar på disse undersøkelsene. Det skremmer meg. Og det skremmer meg at vi roper hurra for at barn ned til 11 års alderen ikke drikker og røyker like mye som før. For hvor er disse barna og hva gjør de mens mor er på hyttetur og far er på fisketur og ingen har husket på dugnaden til fotballcupen. Vi er da bare barn, vi er da bare ungdommer? 

Jeg tror mange av oss er lei. Jeg tror mange av oss ønsker oppmerksomhet. Jeg tror mange av oss ønsker lørdagskos, skal vi danse, mamma og pappa, fremfor sprit fra barskapet til far, grøftefyll og falske instagrambilder. 

Jeg sier ikke at du som forelder ikke skal kose deg, være på hyttetur, ta deg det etterlengtete rødvinsglasset eller ta deg en dag og se på skiskyting. 
Men jeg sier at det er en grunn til at 13 åringen din slanker seg, blokkerer deg og søker annerkjennelse - et helt annet sted, enn fra deg. 

 



 

- Marty

Like mye press nå som før?

Like mye press nå som før? 

 

Hei du, du som sier at ting ikke er noe verre nå, at det ikke er noe mer press nå og at ting var like jævelig før. 

Var det virkelig like mye press før? Nei, jeg tror deg ikke.

Jeg tror ikke du pusset tennene dine med bakepulver, at du kun drakk juice blanda med yoghurt og at du løp på tredemølla med korsett fordi du trodde det gjorde deg tynn. 

Ja, det høres ganske sykt ut når man sier det sånn ikke sant? 

Du forteller jo om da du besøkte bestemor, spiste kjøttkaker, poteter og brun saus og gjorde lekser med bestefar. 

Jeg tror ikke du frivillig satt sprøyter i fjeset for å bli vakker, satt på falskt hår med lim og at du satt på falske vipper av dyr man møter hvis man er heldig på fjelltur. Du forteller jo om da du lånte din mors leppestift, lånte hatter av tanten din og da du fant gamle sko i kottet. 

Jeg tror ikke du sto foran speilet og tok knebøy, for å tro at rumpa di vokste, at du drakk pulver for å få større muskler og tok piller for å få smalere midje. Du forteller jo om da du løp ute i frisk luft før skolen, da du lekte boksen går etter skolen og spiste gulrøtter for å få bedre syn. 

Jeg tror ikke du tok en pille for å bli full, fordi du var redd alkoholen skulle gjøre magen din oppblåst. Du forteller jo om da dere lagde hjembrent i garasjen til onkel. 

Jeg tror ikke du kasta opp når du hadde spist litt mye i en bursdag. Du forteller jo om spisekonkurransene dere hadde. 

Jeg tror ikke du satt og tenkte på hva de andre gjorde på fredagskvelden. Du forteller jo at dere ikke hadde tilgang på verken mobil, sosiale medier eller at dere brydde dere. 

Jeg tror ikke på deg når du sier at det var like ille før. Du vil sikkert benekte. Men jeg vil ikke tro deg.

 



 

 

- Marty

En firbent bæsj og en sur, snerten rompe

En firbent bæsj og en sur, snerten rompe


Jeg bøyer meg frem. Kjenner at svetten i pannen kommer sakte men sikkert. Pusten går fortere og fortere. Musklene strammer seg. Bena skriker. Det er som om hver eneste muskel spenner seg. Ryggen vil bare skyte frem, men jeg tvinger den bakover. Jeg kjenner håret kile meg i nakken, men prøver å fokusere. Rumpemusklene presses sammen, og skjelvingene i lårene mine blir bare voldsommere og voldsommere. Magen strammer seg og den rare følelsen skyter fart gjennom kroppen. Pulsen er skyhøy og det er nesten som om jeg sliter med å puste. Hjertet dunker, og jeg prøver å holde takten, fokusere. 
Svetten blir bare voldsommere og voldsommere, da jeg brått kjenner den svette, lange, tunga sleike meg lett oppover leggen, legger igjen en lang, god stripe med spytt på den nye, fancy, treningstightsen min - som jeg iherdig forsøkte å gjøre noen knebøy i. 

Nei. Jeg syntes ikke det er kult når jeg endelig har fått rumpa mi opp av sofaen, når jeg endelig har dratt på meg joggeskoa, når jeg endelig har bestemt meg for at jeg skal gjøre noe med den pusten jeg kaller forkjølelse hver gang jeg går opp en trapp, at bikkja di skal komme og sleike meg på leggen. Nei, jeg syntes ikke det. Jøss, rart syntes kanskje du?
Men nei. Jeg syntes heller ikke det er kult, når jeg prøver å drasse kroppen min opp en trapp jeg nesten snubler opp at bikkja di løper etter meg. Og nei, jeg syntes heller ikke det er kult når den bjeffer, og drar seg, enten fordi den også er dritt lei av å trimme forkjølelseskondisjonen din eller er hypp på den snertene rumpa mi som drar seg oppover trappene jeg så inderlig hater. Og nei, jeg syntes heller ikke det er kult å tråkke i den godt plasserte avføringen til hunden din som er så liten at du like godt kunne bært den, fordi du trodde at du var den eneste som skulle gå AKKURAT der. 

Altså, hvis du ikke klarer å passe på den snille, pliktoppfyllende hunden din så er det kanskje lurt med et lite bånd; 
Skjønner at hunden din er så snill at den aldri ville rørt noen, skadet noen eller noe som helst, men kjære vene; ta nå for svarte og hold den bikkja di i bånd. 

 



 

- Marty 

Hvem er syndebukken?

Hvem er syndebukken?

 

"Syndebukk er et menneske eller en gruppe mennesker som er tildelt skyld eller ansvar for feil, fiaskoer eller andre konfliktfremkallende forhold eller hendelser. Objektiv skyld for forholdet spiller egentlig ingen rolle"

Jeg har jobba knallhardt. Jeg har sittet oppe til langt på natt, jeg føler meg klar. Men jeg er trøtt. Jeg er spent, men forbredt. Jeg er klar. Vanvittig klar. Det er dagen før eksamen. Natten før eksamen. Jeg våkner, magen kjennes som den er opp ned. Pulsen er høy, og jeg svetter allerede før jeg har stått opp. Men jeg har forbredt meg. Jeg har forbredt meg lenge nå. Flere år faktisk. Men når eksamen holdes, så skjer det noe. Jeg klarer det faktisk ikke. Joda, det går okei. Men ikke så bra jeg ønsker at det skal gå. Og jeg går ut derfra, deppa og sint, og skylder på at sensoren hadde en dårlig dag. Men faen heller. Hvem av oss var det som egentlig hadde en dårlig dag? 

Jeg føler noen ganger eller ganske ofte at vi mennesker er skrudd slik at hvis vi ikke lykkes eller får til noe har vi liksom lov og rett til å skylle på alle andre. At vi har et behov for å flytte fokuset vårt bort fra oss selv, og legge det over på noen andre. Er det ikke alltids noen andres feil? Jeg føler at vi aksepterer unnskyldningene om at det er greit at læreren er teit, treneren tar feil, sjefen er høy på seg selv, mamma skjønner ingenting og pappa er  håpløs. Er det greit at vi skylder på dette når vi ikke får ting til? Er det virkelig alle andres skyld fordi vi ikke klarer å prestere? 

Er det ikke sånn, at hvis ikke vi lykkes og nådde helt opp, at det er noen andre sin feil? Vi mennesker legger oss ikke flate, sier at: sorry, dette fiksa jeg ikke, dette lykkes jeg ikke med, eller her stoppet det dessverre for meg. Er vi redde for å si dette fordi er redde for å bli stempla? Bli sett på som tapere? Jeg kan se for med de små barna i barnehagen og på skolen som forsvarer seg til fingerspissene med at det: IKKE ER MIN FEIL. Når de står der med sjokolade rundt munnen og blir spurt om de har vært i godteriskapet, men svarer bestemt nei, for det har de overhode ikke vært. Men, det er vel ikke bare barna som skylder på noen andre eller benekter fakta. Hvis matteprøven har gått litt dårlig, så var det jo ikke du som leste dårlig - men læreren som hadde en dårlig gjennomgang, eller...? 

Hva med skiløperen som har trent i årevis, som har jobba fysisk og psykisk dag og natt mot et mesterskap, som på den store dagen ikke klarer å prestere. Kroppen og det mentale er ikke helt på topp akkurat denne dagen. Avisene og mediene har hauset dette opp i ukesvis at dette er dagen vi skal stå øverst på pallen og sole oss i glansen. Men så går det ikke veien, og vi må få en unnskyldning. Søren, vi som var så klare for festen. Men, så legger kanskje den største skuffelsen seg, flagget tas ned og den stakkars skismøreren titter ut av den fancy smørerbilen, han har jobba dag og natt i for å få best mulig ski - til skiløperen som ikke klarte å prestere. Han ser inn i kameraet og sier unnskyld, og forteller oss at i dag gjorde jeg et for dårlig arbeid. Og vi, vi har fått en syndebukk. En mann vi kan hate litt for at han ødela festen, og som vi kan stemple som syndebukk. Er det ikke sånn det er? Eller kanskje det bare er jeg som er blond, og kanskje det er jeg som ender opp som syndebukk selv, fordi jeg prøver å fortelle at det kanskje ikke er alle andre. For det er vel noe i det at hvis alle andre er idioter, så burde man kanskje se på seg selv. 

 




 

- Marty

 

 

Talent, treningsprodukt eller bare skryt?

Talent, treningsprodukt eller bare skryt?

 

Jeg kjenner mange mennesker som prøver, mange mennesker som satser, mange mennesker som ønsker og mange mennesker som drømmer. Jeg kjenner mange dyktige mennesker og mange som hver dag jobber for å bli det. Jeg vet at det er mange som er talentfulle, at det er haugevis av foreldre som står langs Ekebergsletta om sommeren og undrer på om barnet deres vil bli den neste, og jeg vet at det er mange som jobber knallhardt for å bli det. Noen er så heldige at de får hevde seg i talentkonkurranser, noen i skolekonkurranser og andre i idrettskonkurranser, mens andre forblir en høyre benksliter eller en på bakerste rad. 

Jeg har alltid misunnelig på de som har vært kunsteriske, intellektuelle og naturtalenter. Jeg har alltid vært misunnelig på de som har hatt et talent for å spille fiolin, forså matematikk og kjemi. Spesielt når læreren spurte meg i 9.klasse hva jeg ville bli. Spesielt når Martine, som satt med fotballdrakt klar for å løpe ut i gymmen svarte at hun ville bli fotballspiller. Spesielt når læreren svarte at hun aldri trodde at Martine ville klare det. Spesielt når Martine reiste seg opp og fortalte læreren at hun bare var sjalu, fordi hun aldri hadde klart det selv. Spesielt når Martine fikk karakter i lærerens fag. 

Helt til Martine kanskje innså, at det koster å bli god, ikke bare å bli god i fotball, men til å bli god til å spille fiolin, i matematikk, i grafiske analyser, i kjemi og kanskje til og med å bli lærer. At det krever både svette, tårer, og haugevis av ofring - samme hva du vil bli god i. Det er klart at kanskje ikke bakkeintevaller er det viktigste arbeide du legger ned hvis du skal bli en god fotograf, men det er jo klart det er en viktig del hvis du ønsker å bli en god håndballspiller. 

Jeg tror vi mennesker undervurderer hverandre. Jeg tror ikke vi unner hverandre suksess. Hvorfor skulle ikke min lærer søtte meg når jeg sa at jeg ønsket å bli fotballspiller? Læreren hadde ikke trengt å være enig, men læreren min hadde vel heller ikke trengt å dra meg ned - og fortelle meg at det overhode ikke var muligheter for Martine som satt der med Ibrahimovic drakt og med kriblinger i bena. 

For det er vel sånn at vi egentlig ikke liker å høre om venninnen vår som har vært på spinning, om naboens sønn som ble kåret til banens beste og om kollegaen vår som fikk bonus? For vi er vel alle drømmere, som forsøker å jobbe knallhardt, i håp om og danne et sluttprodukt ut ifra spinning, skryt og enda mer skryt? 

Og Martine i Ibrahimovic drakt ble kanskje ikke fotballspiller - men tro meg, at hun lærte mye av den kommentaren, karakteren og tro meg - jeg unner deg og være en god lærer, så kanskje du burde unne meg å være en god elev, fotballspiller eller hva nå jeg vil, ønsker og drømmer om? Spinning, skryt eller ei. 

 

- Marty
 

Hei kjære Norges fotballforbund

Hei kjære Norges fotballforbund. 

La meg bare minne dere på en liten ting;

John Arne Riise begynte sin seniorkarriere i Aalesund, hvor han debuterte allerede som 16-åring. Sommeren 1998 dro han, mot Nils Arne Eggen og andre eksperters råd, til den franske proffklubben Monaco. Den første proffkontrakten ble til under rådgivning fra hans agent Gunnar-Martin Kjenner. Hans mor Berit Riise, var til stede. Dette viste seg å bli starten på en av Norges mest suksessrike proffkarrierer. Allerede i sin første sesong i Monaco klarte Riise å etablere seg på A-laget, og opparbeidet seg et rykte som en hardtarbeidende offensiv back med et veldig godt skuddben. Riise ble ligamester med Monaco i 1999/00-sesongen og vant den franske super-cup'en i 2000/01-sesongen. (wikipedia

Senere fortsetter biografien til denne mannen med 234 kamper for Liverpool, 99 kamper for Roma og 87 kamper for Fullham, og ikke minst 110 kamper for det norske landslaget. Dette er en mann jeg har heiet på i både snø, regn, sol, motgang, medgang, da han fikk sin landskamp nr. 50 på Ullevaal i VM-kvalifiseringskamp mot Tsjekkia 12.november 2005 og da han mot Hellas 15. august 2012 gikk forbi selveste Thorbjørn Svenssen med 104 landskamper. 

Dette er en mann som har fungert som et forbilde, en mann som har oppnådd store ting, ting som nå kanskje hviskes ut av penger, makt og media. 
Jeg syntes kanskje det er på tide at vi lar mannen som faktisk har banet vei for norsk fotball avslutte med stil. Jeg skjønner at norsk tipping er en stor sponsor til det norske markedet og norsk sport og kultur, men Betsson ønsker vel å sponse de også, men nektes fordi norsk tipping har monopol? Og det norske oljefondet har aksjer i samme firma? Aksjer for 460 millioner? 

Men uansett, enten man er fan av John Arne Riise eller ei så tror jeg at særlig Norsk Tipping hadde scoret mange poeng om de gikk ut og sa at de fire reklamefilmene, som ble spilt inn før avtalen med deres konkurrent ble sagt opp, kunne gå som planlagt?

Dette er en mann som har tilført, som enda kan tilføre og som jeg er sikker på at kan tilføre mye - både for norsk sport og kultur, og for oss som er glad i fotball. 

Så kjære Norges Fotballforbund, kanskje vi skal la han snøre på seg skoa, spille en sesong og avslutte krigen nå? For jeg vet ikke om dere får mer penger i kassa av dette, men det er jeg rimelig sikker på at både Betsson og John Arne gjør - så la da mannen avslutte karrieren, der den startet, og jobb heller videre med kulturen internt i Norges fotballforbund - for av og til kan det kanskje være greit å feie for egen dør først? Og kanskje vi i fotball Norge skal bygge opp i stedet for å rive ned?

 

Oslo 20120813.
Landslaget trener før kampen mot Hellas på onsdag. John Arne Riise.
Foto: Krister Sørbø / NTB scanpix


 

- Marty 

Når barna får barn

Når barna får barn

 

Vi har nå vært lenge inne i en hektisk og heftig omtalt flyktingsdebatt. En debatt jeg på mange måter ikke har forstått, en debatt jeg på mange måter ikke kunnet uttale meg i, men en debatt jeg får med meg og en debatt som merkes. Og til tross for at jeg egentlig har holdt meg utenfor denne debatten, og tiltross for at jeg sikkert fortsett burde - så har jeg noen spørsmål. Noen spørsmål, som jeg egentlig uten grunnlag er nødt til å stille. For jeg forstår at dette er mennesker i nød, mennesker som virkelig trenger hjelp, at Norge skal hjelpe, og at Norge er i stand til å hjelpe. Men det er noen ting jeg ikke forstår. Lillesøsteren min på 13 år spør meg hvorfor flyktningene som er like gamle som henne, har barn? Hvorfor det er vanlig, og hvorfor det er lov? Og jeg har jo selvfølgelig ikke et godt svar til henne. For hva svarer man? Mye mulig at 13 åringene i Norge i utgangspunktet skal være godt instruert i seksualundervisning, at de skal skjønne tegninga selv og at jeg som storesøster er feig som ikke roper ut at dette i følge norske lover, i følge seksualundervisninga på hennes skole og i følge mine personlige overbevisninger - ER HELT FOR JÆVELIG, og strengt forbudt. Men jeg endte altså opp med å riste på hodet og si at jeg ikke visste. For jeg vet faktisk ikke. Og ja, jeg trenger ikke en leksjon om at det finnes andre kulturer enn lille Norges, men uansett - dette er vel feil? 

Jeg blir trist. For jeg kan personlig ikke skjønne at denne 13 års gamle jenta er håpløst forelsket i mannen hun er giftet bort til og har barn med. Dette er snakk om barn, og når jeg var 13 år, var jeg opptatt av å løpe på fotballtrening, stikke hodet inn til gutta i guttegarderoben og leke med dukker. Og jeg syntes det er vanvittig skummelt å snakke om dette, for det er jo snakk om mennesker, det er jo snakk om barn, barn som ikke har et valg om de skal droppe fotballtreninga eller stikke på kino med vennene sine. Jeg vet vi diskuterer om kvinnedagen fortsatt er nødvendig å ha - og jeg mener at det er minst like viktig som før. For det er vel som de sier - at der mennesker har det vondt, har kvinner det verst? 

Og hallo Norge, vi hadde ikke tillatt dette om det var min lillesøster - hadde vi? 

 



 

 

- Marty 

Et samfunn basert på materialistiske goder

 

Et samfunn basert på materialistiske goder

//Sponset innlegg

Jeg hører om jenter som diskuterer klesmerker som er verdt mer enn matbudsjettet til familiene sine, gutter som bruker alle bursdagspengene sine på nye skjorter med hester på og om en verden som svikter. Jeg hører unge mennesker som klager over at man ikke får, fordi alle andre har. Jeg hører foreldre ble lei seg, fordi de ikke har mulighet til å gi barna de dyre jakkene de ønsker seg. Kjenner du deg igjen? Jeg gjør det. Og jeg blir flau. Jeg blir flau over at jeg av og til kan tillate meg og bli sur fordi jeg ikke kjøpte den genseren når jeg først hadde mulighet, for jeg har jo liksom ikke hundre andre gensere - som er nesten like. Jeg vet at flere, inkuldert meg selv, velger å ikke snakke om gaver de får fordi de er redde for at det ikke er bra nok. For hva forventes det? Er det kanskje ikke bra nok det vi har? Jeg tenker tilbake, på gleden jeg følte når kusinene mine trappet opp og leverte store søppelsekker med haugevis av klær til meg. Brukte klær, klær som var lekt i, klær som ikke passet lenger og klær som jeg virkelig syntes det var kult å få. 

Jeg mener vi til en stor grad har blitt et samfunn basert på materialistiske gleder. Er det et kjøpepress vi føler? Føler vi at vi er nødt til å ha disse tingene? Vet vi faktisk hva vi har? Eller er vi bare dumme, og lett å påvirke? Hvorfor syntes de fleste at det ikke er kult å kjøpe brukt? Hvorfor går vi og kjøper en genser i butikken, som vi kan kjøpe av en annen ett annet sted? Det er stoff og tekstil, så hvorfor ikke gi plagget en ny mulighet - uten å kjøpe nytt? Hvorfor skal vi ikke være med å spare miljøet, og heller benytte oss av det vi har? Jenter, om klesmerkene er verdt mer en biffen på lørdagskvelden, eller bare en halvtimes jobb, så er det faktisk kult å kjøpe brukt. Det er ikke alltid det er kult å kjøpe og bruke det samme som resten er det vel? Så gutter, det er ikke alltid skjortene med hestene som er det kule, og tro meg - at du kan få de for halvparten av prisen. Gjenbruk er viktig, og jeg digger det.

Jeg er en stor gjenbruksfan og beundrer gutta som har laget appen Kaupang. Kaupang er en app som gjør det mulig å selge og kjøpe brukt, alt innenfor hjem, hage, elektronikk, og tekstil  

Jeg har brukt appen selv og kjøpt denne super kule skjorta! Det var super enkelt og greit. Det tok faktisk ti minutter fra jeg la inn bud til den var solgt - til meg :-) Hurra! 


   

 

Sjekk de og appen ut HER

Last den ned for apple/iphone HER

Last den ned for android HER

Ønsker deg en super dag videre :) 

 

- Marty

 

Syndebukk, hvor er du?

Syndebukk, hvor er du? 


Jeg lever i en boble. En boble der det er tilsynelatende perfekt. En boble der jeg fremstiller meg perfekt, der jeg ønsker å fremstille meg selv perfekt, en boble der jeg oppfatter alle andre perfekt. En boble som jeg ikke forstår. En boble jeg ønsker å sprekke.

Vi møter et enormt press uansett hvor vi går, store som små. Det tror jeg egentlig ingen av oss er uenige i. Et press som handler om hvordan vi skal oppføre oss, være, og ikke minst se ut. Mediene har så lenge jeg kan huske diskutert hva dette presset fører til. Vi kalles «Generasjon Prestasjon». Vi er en generasjon som er på bristepunktet psykisk, men er tilsynelatende perfekte, og mediene serverer oss konstant en analyse av denne situasjonen, vi diskuterer dette opp og ned. Vi diskuterer hva dette fører til, hva som skjer, hvor slitne vi er, men nå syntes jeg vi skal begynne å snakke om tiltak. Jeg syntes vi skal begynne å snakke løsninger - og jeg syntes kanskje vi skal slutte å peke ut syndebukker. 

For hvem har skylda? Hvem er syndebukken? Finnes det én syndebukk? Hvem har skylda for at anoreksi er vanlig, for at 1/3 av vidergående elever dropper ut og at depresjon er vår nye folkesykdom? Hvem er syndebukken for disse tallene, og antakelig mørketallene som er enda større? Lurer vi oss selv ved å legge skylda på alle andre? Er det så greit for oss å legge skylda på alle andre? Er det så greit for oss å legge skylda på sosiale medier, på kjendisene, på skolen, på treneren vår eller på vennen vår? Har vi utviklet en ubevvist rose-kultur som er med på å sette lista på forventingene våre? En rose-kultur som går på å fortelle at: Så bra du spilte, i stedet for å fortelle hvor gøy det var å se på? 

Hva hvis vi slutter å ta oss selv så jævelig høytidlig? Hva hvis vi klarer å gi litt faen i hva gutta i klassen tenker? Hva hvis vi klarer å drite litt i hva kollegaene på jobben tenker? Hva hvis vi klarer å stå litt opp for oss selv, får det bra med oss selv og slutte å fokusere på at alt er så slitsomt og tøft? Hva hvis vi begynner å dra på trening fordi vi faktisk ønsker det selv? Jeg tror kanskje alle faktorene vi skylder på må gå sammen, og at noen må ta ansvaret. Jeg syntes ikke dere foreldre kan fraskrive dere ansvaret, for dere får skylda for vår barneoppdragelse, og det er vel noe av det samme. Jeg syntes ikke vi kan si at sosiale medier ikke har noe å si, for det vet vi at har. For det påvirker oss, det er en grunn til at plastikkbransjen skyter til værs. Og jeg tror ikke minst at vi unge kanskje må stå opp for oss selv, ta ett oppgjør - jobbe mot en gi faen kultur. Alle de voksne sier jo at vi er så pliktoppfyllende og flinke? Jeg vil ikke være pliktoppfyllende og flink, men blå ringer under øya, hodepine og en klump i halsen. De tok jo et oppgjør, så hvorfor gjør ikke vi? 

Så kjære media, hvem har skylda? Kanskje dere skal hjelpe oss å gi ett tupp i rævva til de som trenger det - så vi får slutt på denne diskusjonen, om hvem som er sykest og hvem som sliter mest. 

For om du er en sliten tenåring, eller 40 åring, så er jeg rimelig sikker på at du er sliten av 24 timers samfunnet og et konstant sosialt jetlag. 
 



 

- Marty

Alle som ikke danser er voldtektsmenn

Alle som ikke danser er voldtektsmenn


Hei kjære kompis, hei kjære klassekamerat, hei kjære lærer, hei kjære bror, hei kjære pappa og hei kjære du, du som ikke tok nei for et nei. 

Jeg sitter og leser om nye overgrep som er begått. Igjen, tenker jeg. Faen heller. Artikler om at overgripere har vist videoer i klasserommet, artikler om at politiet kun får dekket toppen av isfjellet, og at barn og unge blir presset til nakenbilder på nett. Jeg blir sint, så vanvittig sint. Psykisk voldtekt? Overgrep over internett. Voldtekt som har blitt filmet, lagt ut og ledd av. Ledd av i klasserommet. Men i helvette tenker jeg. Jeg ser det for meg, og det undrer meg om det er samme film gutta på trikken før i dag sto å lo av når de hoiet og lo samtidig som de kommentere hvor fortjent det var og hvor håpløs hun var. 

Kjære kompis, hører dette med å være jente idag? Fortjener vi å bli voldtatt? Er vi håpløse fordi vi ikke tar oss så bra ut på filmen som viser vårt største mareritt? Tror dere gutta at dere er så umotstålige, at dere kan forsyne dere når det passer dere? Kan ikke vi jenter dra på fest, eller i bursdag eller gå til bussen, uten å være redde for dette? Jeg syntes ikke det er kult at du spiller en sang med tittelen: "Alle som ikke danser er voldtektsmenn" på fest. 

Kjære klassekamerat, jeg leser at foreldrene våre oppfordres til å lære oss nettvett og at foreldre våre oppfordres til å lære oss å ikke legge ut lettkledde bilder på nett. Men jeg undrer. For det første, så syntes jeg vi lever i en verden der det florerer av lettkledde bilder overalt. Og for det andre, så undrer jeg - hvorfor skal egentlig ikke jeg få gå lettkledd? Er vi jenter et lett bytte for deg, fordi vi velger å gå i de sammen kjole som du liker at de digge damene på instagram går i? 

Kjære lærer, hvorfor tillater du at det spøkes med voldtekt i klasserommet? Hvorfor setter du ikke foten ned, når noen kaller en medelev for hore, og det tulles med eleven du vet hva som skjedde med i sommer? 

Kjære bror, hvorfor lar du kompisen dine kalle jenta han lå med i helgen for hore? Hvorfor deler dine kompiser sexvideoer med deg på facebook av sine så kalte "trofeer"? Hvorfor forsvarer du ikke søsteren dine sine venninner når de har sagt nei, ikke bare en gang, men to? 

Kjære pappa, hvorfor sier du til meg at jeg må passe meg? Hvorfor sier du ikke til gutta at de skal passe seg? Hvorfor ber du ikke de oppføre seg? Kjære pappa, hvorfor kan du ikke be de ta seg sammen, holde smekken lukka og ta nei for et nei? Hvorfor må jeg hentes, mens de kan ta buss? Kjære pappa, hvorfor kaller gutta meg for en hore? 

Jeg vil kunne være på snapchat uten å få spørsmål om å sende ett nakenbilde av meg, uten at du sender ett nakenbilde av deg og la denne ballen rulle i vei. Det er ikke greit og nei er et nei. 

Og kjære du, du som ikke tok nei for et nei. Har ikke du en søster, har ikke du en mor, har ikke du en tante, og har ikke du en bestemor?




Bildekilde
 

 

- Marty

 

 

 

Hipphipp hurra for våre besteforeldre

BESTEFORELDRE GENRASJONEN


Jeg sitter på en kafè og nyter synet jeg ser. Jeg ser mennesker med smil om munnene sine, glede som stråler ut av øyne som har sett, og levd og fjes som har rynker som viser tegn på at de har levd et liv. Jeg ser mennesker som drikker kaffe, spiser smultringer og prater med hverandre. Jeg blir glad når jeg ser disse menneskene. 

Da jeg var liten ønsket jeg og venninnene mine å likne på mødrene våre. Vi låste oss inne på badet, rotet i skuffer og skap for å låne leppestifter, de altfor store skjørtene og de høyhelteskoene. Det var moteshow og barnelek. Nå som vi har blitt eldre, så syntes jeg vi slutter å ønske å likne på våre mødre. 

Jeg tror at gjennomsnittsalderen på kvinner i Norge i dag er ca 84 år og ca 80 år for menn. Hvordan blir det for oss unge jenter når vi nærmer oss den alderen? Når jeg sitter og betraker disse flotte menneskene, med smilerynker og kaffebarter, så ser jeg spreke, freshe mennesker. Besteforeldre. Besteforeldre som aldri før har vært sprekere, freshere eller rikere. Jeg trodde det var vi i ungdomsgenerasjonen som kom til ferdig dekket dessertbord. Vi ser jo og observerer at våre flotte besteforeldres generasjon aldri har sett bedre ut og leser at de aldri har hatt det bedre.

De er jo faktisk botoxgenerasjonen nummer 1.

De har så mange muligheter til å forbedre på utseende sitt i dag. Så hvorfor ikke? Mange har jo også økonomien til å gjøre det. Disse menneskene har jo arbeidet siden de var 14-15 år gamle og pensjonerer seg trenger de jo ikke, for de er jo så super spreke, freshe og oppegående. Vi kan jo nesten ikke miste dem i arbeidslivet. Er de virkelig så fulle av energi om morningen som det ser ut til? Jeg som vrir meg når klokka ringer rett over seks, burde kanskje beundre disse menneskene, som har vaska ferdig gulvet til da? Her jeg sitter ser jeg mennesker med historier. Jeg ser mennesker med historier, akkurat som deg og meg. Mennesker med historier, om død, hat, kjærlighet, forelskelse, og joda, kanskje ett par røverhistorier. Jeg ser mennesker som er opptatt av å leve livet, mennesker som tar vare på seg selv, for å få mest mulig ut av det som er igjen. Jeg ser mennesker som har hevet hodet, og som ikke har gitt opp. 

Jeg tviler på at disse menneskene som sitter her på denne kafeen, slumrer alarmen til det ytterste om morran, at de sluntrer unna og at de lukker øya. Jeg ser hvertfall mennesker som ser hverandre der de sitter over bordene og deler en vaffel med krem, mobiltelefonene er ikke å se. 

Når jeg inni hodet mitt tenker på en bestemor, tenker jeg på en som sitter i gyngestol og har middagen ferdig klokka ett. Men dette kommer kanskje fra eventyrbøkene jeg leste ta jeg var barn, da jeg hadde tatt av meg mammas høye heler. 

Besteforeldre generasjonen i år 2016 er da så heldige og kan selvrealisere seg hvis de har vært heldige med genene, økonomien og at helsa er i god behold.

Jeg beundrer disse menneskene, som jeg ser løper på møllene på treningssentrene, som flyr på butikken, som tar vare på seg selv - men ikke minst, lever livet. Mange av de er faktisk så godt trent at jeg tror mange av mine venner hadde slitt med å holde tritt med dem! 

Så jeg spurte en dame, tidlig en morgen. Jeg spurte hvordan hun klarte å holde motivasjonen oppe, og hun svarte meg så enkelt at livet er verdt å leve. At hun vil være en del av barnebarna sine sitt liv, og at hun vil leve hver dag - ikke som om hver dag var den siste, men heller forbrede de kommende. Så blunket denne flotte gamle damen og sa at alder kun er et tall.

Det skremmer meg litt at det snart er min generasjon som skal etablere seg. At det snart er vår tur til å kjøpe leilighet eller bygge oss et hus. Hvor skal vi for å få råd til det? Hytte, ferier og barn. Bestefar sa en gang at når han bygget hus på 60-70 tallet fikk de igjen momsen på husbyggingen. Bestefaren min bygde garasje for dette.  Dette kan jeg ingen ting om, men det hørtes så fint ut. Lurer på hva vi får noe? Eiendomsskatt, gebyrer for å søke om ditt og datt. Er vel en million i utgifter før den første spikeren er slått.

Men uansett, så må jeg smile når jeg tenker på dagens besteforeldre generasjon. Tror de har hatt det mye gøy, kanskje med fest på lokalet med trekkspill og rock. De har liksom bare fortsatt festen de. Det ser hvertfall sånn ut for meg, der de sitter med et ønske om å leve livet. Jeg tror kanskje vi unge i dagens generasjon prestasjon får en lang vei å gå for å klare å prester sånn som de har gjort. Jeg tror hvertfall at vi må opp med hodet, se hverandre i øynene, glede oss over de viktige tingene og nyte livet. For disse menneskene kler smilerynkene sine, og jeg tror livet er verdt å leve. 

Så hipp hipp hurra for besteforeldre generasjonen. Dere er mine forbilder.



 

- Marty 

Størrelsesinformasjon

Størrelsesinformasjon

 

"Her finner du din størrelsesinformasjon"

"Finn din størrelse ved å se i tabellene"

- Målene er oppgitt i centimeter

A) Mål der brystene er størst

B) Midjemål; der midjen er smalest

C) Stussvidde; Der baken er bredest

D) Innerben/Lengde, må måles fra øverst i skrittet til gulvet

E) Lengde 

Dette leser jeg når jeg traver rundt i butikk etter butikk på utkikk etter en ny bukse. Jeg er nesten 1.80 høy, og ja, bena er vanvittig lange. Folk sier det er flott, men som jeg sier til de fleste - du kan godt få ett par centimeter. Jeg er verken tjukk eller tynn, men heller ikke normal. Hvis normalen går etter størrelsene på buksene jeg vrenger av meg gang på gang, og hvis normalen er dama på bildet som poserer i buksa jeg så veldig gjerne vil at rumpa mi skal passe i. 

Vel, jeg passer rett og slett ikke inn. 

Jeg digger rosa og knæsje kule treningsklær. Og joda, det hender jeg finner noe som passer. Men med størrelse 42 i sko så kan jeg vel nesten glemme rosa fancy treningssko, som de andre jentene har. Og joda, jeg får løpesko, så jeg skal ikke klage. Jeg får sko i størrelsen min, blå, orange og grønne - ikke tenk på det.
Jeg tror jo egentlig alle mennesker trenger å føle seg litt fine og freshe en gang i blant. Og det å jobbe i klesbransjen selv, og si til en dame at jeg ikke har størrelsen hennes, har ikke hatt den og at det antakeligvis ikke produseres en gang - det er ikke kult. Så hvis vi skal klare å akseptere disse kroppene våre i disse forskjellige fargene og fasongene vi stadig klager over - så burde kanskje denne bransjen følge etter?

Denne lille gutten i Afghanistan som lagde seg en Messidrakt, han gjorde det vel for å gjøre noe spesielt, fordi det var gøy, fordi det var kult? Jeg bor i Norge, og jeg skal ikke klage. Jeg akter nesten ikke å klage. Jeg som bor her i verdens rikeste land, med penger til å kjøpe meg en Messidrakt, eller tre. 

Men hva er det egentlig med klesbutikkene og denne bransjen? For jeg syntes det skrurrer når XXL er det største og jeg ofte er en XL. 

Jeg kjenner mange mennesker, fantastiske mennesker, i alle størrelser og fasonger. Høye, lave, tykke, tynne, og ingen av de passer vel egentlig inn i denne berømte størrelsestabellen. 

Men shit au. Jeg får vel bare ta på meg 2XU tightsen min som jeg fikk av bestefar til jul, som pappa måtte bytte to ganger fra M til XL, for at den skulle bli lengst mulig på de lange bena. Den passer overhode ikke til min rosa treningsvest og mine blå og orange mannesko. Heldigvis har selvironi vært en del av barneoppdragelsen min, for det å hele tiden kjempe for å passe inn i denne jævla størrelsestabellen - det er slitsomt.
 





- Marty 

Definisjon - fotballspiller

Definisjon - fotballspiller

 

Timene på løkka, løpeturene alene, alle berøringene og alle treningstimene som er både oppfordret til å tas og har blitt tatt - belønnes. Belønnes med en mulighet, en reise, et eventyr og en drøm, alle fotballspillere drømmer om. Det er ikke bare gutta som hermer etter Martin Ødegård, men også jentene. Jentene som legger ned like mye tid, dedikasjon og vilje. Og endelig, kanskje det viser seg at det er muligheter der også? Jeg misunner Andrea Norheim som både VG og Aftenposten skrev om at hadde tatt valget om å gå til den franske toppklubben Lyon denne uka. Jeg misunner henne som har muligheten, men jeg vet samtidig hvor viktig og ikke minst stort dette er for norsk damefotball. Jeg skulle gjerne skrevet norsk fotball, men syntes norsk fotball at dette er stort? 

Jeg vet hvertfall, som jente og som utøver selv, at det er viktig. Det er viktig for de, for oss som fortsatt står på løkka, løper alene, står på kjøkkenet med ballen at man vet at det er mulig. At muligheten finnes, også for oss. For drømmen til en jentefotballspiller og en guttefotballspiller er vel ikke noe annerledes? Drømmen og målet er vel det samme, nemlig det å bli best? Svaret til Martin Ødegård og Andrea Norheim var hvertfall helt likt når de fikk spørsmål om hva de vil oppnå og hvor langt de vil nå. Nemlig å bli best. Så kanskje det ikke er så stor forskjell på jentene og gutta, så vi skal kanskje derfor omtales som fotballspillere hele gjengen. 

For når står og ser jenter som er mye yngre enn meg spille fotball nå, så ser jeg jenter som vil, som liker det de driver med og som ønsker å få til noe. FOTBALLSPILLERE, som er dedikerte, som leker, ler,og drømmer. Fotballspillere som ser forbildene vise at det er muligheter, som kanskje ser at det er mulig? For kjære, jenter og kjære fotballspillere - det er mulig. 

Jeg ønsker Andrea Norheim masse lykke til videre, og alle på løkka - blir kult å følge med på dere også. 

 



 

- Marty

Et samfunn med Donald Trump og demprimerte jenter

Et samfunn med Donald Trump og deprimerte jenter 

Hva er det egentlig med oss jenter? Jeg leser stadig vekk at vi bløffer oss til dårligere versjoner av oss selv, og at den nye folkesykdommen er depresjon. Jeg leser at vi sammenlikner oss med kjendiser, politikere, bloggere, familie, venner og kollegaer. Jeg leser konstant at vi ønsker å forbedre oss på alle våre arenaer - skole, jobb, privat og sosiale medier. Er vi rett og slett forbanna på oss selv fordi vi ikke er like flinke som alle andre? Er det ikke sånn at hvis man snakker negativt til seg selv og gjentatte ganger forteller oss selv at vi ikke duger og at vi aldri er bra nok - så blir det sånn? 

Jeg føler at spesielt vi jenter, blir sittende nede og stille når de "store tøffe" gutta snakker. Vi tør liksom ikke si helt hva vi mener, selvom vi kanskje egentlig vet at vi har rett. Gutta breier seg og hever stemmen - og gjør dette at vi faktisk tror dem? Hvorfor føler jeg dette? Er jeg den eneste? Er vi fortsatt pappas "lille pike", og hvorfor tør vi ikke? Er vi litt redd for hva disse gutta vil si om oss? Hva de vil syntes og kalle oss? Er vi redd for å skille oss ut? 

Er det en myte at man på ligge seg til suksess? Leser stadig om nye FIFA-skandaler hvor alt handler om korrupsjon og aldrende menn som er beskyldt for det ene og det andre. Er dette er bevis på at alt handler om penger og makt? At den som hever stemmen høyest blir hørt? Dette ser vi vel uten å trekke kjønnsparalleller også. Hever du stemmer blir du hørt, og hvis du fra før av er redd for å snakke - ja, da forblir det vel kanskje sånn. Leser også i avisene om jenta som ble voldatt og neddopet av sin far fra hun var 14 år gammel - den, trygge stabile faren, som var sjef i barnevernet. Er det rart vi syntes systemet svikter av og til? Er det rart vi kanskje av og til ikke stoler på at ting fungerer som det skal? Vi er vel alle mennesker, er vi ikke? 

Samtidig sitter vi her hjemme, i lille rike Norge og ler av Donald Trump i USA, herregud så mange fans han har. Jeg undrer på hvordan vi hadde sett på dette hvis det hadde vært en kvinne i samme posisjon, med de samme meningene? 

Jenter, gutter, damer eller menn. Jeg sier ikke at menn verken er skumle eller farlige, for det er vel ingen som kan være så jævelige mot hverandre som det kvinner kan. Og jeg kan forstå som kvinne at det kan være provoserende å få slengt i trynet at man kanskje selv stiller seg litt etter gutta, og jeg har ikke svaret. Jeg undrer bare. Lar vi kvinner og jenter oss fortsatt overkjøre av det motsatte kjønn, fordi de snakker høyere, fordi det enda er diskriminering i samfunnet vårt og  for å unngå bråk? 

Igjen, jeg har ikke svaret - men jeg lurer så ofte på hvorfor jeg sitter med følelsen at vi alltid lar oss overkjøre av den høyeste stemmen i klassen, rundt møtebordet og i selskapet vi befinner oss i, som ofte kommer fra en mann - eller? Eller er jeg kanksje bare en nybakt attenåring med tusenvis av spørsmål i hodet, om krig, fred og kjærlighet, og om hvordan systemet ikke kan oppfatte at sjefen i barnevernet misbruker datteren sin - og at fortsatt altfor mange resultater kommer fra penger under bordet. 

Men kjære alle jenter, mammaer, bestemødre, mormorer, tanter, søstre og venninner. Jeg tror verden trenger at vi rister litt på nisselua vår så vi ser litt bedre og kommer oss opp og frem og så vi blant annet får denne folkesykdommen til å forsvinne. Disse mannfolka kan ikke være så tøffe, og jeg tror sannelig de til og med syntes vi er svært nyttige av og til. Halvparten av oss er jo kvinner, så kanskje vi må heve hodet, ta frem godheten, røsten fra magen, fremsnakke og heie. Da vil det kanskje bli akseptert i samfunnet vårt at jenter spiller jentefotball og gutter spiller guttefotball, og at jenter vil bli elektrikere og gutter vil bli frisører. Kanskje det er rett det pappaen min sier? Nemlig at bak hver vellykket mann står en sterk kvinne? Vel, jeg tror bare det er viktig at vi ikke blir stående der.  



 

 

- Marty 

 

Kjære mamma og pappa

Kjære mamma og pappa. 

Kjære mamma og pappa. Jeg er sliten. Jeg har vondt i kroppen og hodet verker. Jeg er sliten, og jeg er sint. Jeg vil skrike og gi slipp. Jeg er ensom, forlatt og tom. Elsket, hatet og forventingsfull. Jeg er forvirra. Jeg vrir meg i forvirring når kroppen sprenner seg i frustasjon. Jeg orker ikke mer, så la meg slippe - kjære mamma og pappa. Hvor ble det av latteren min mamma og pappa, latteren min som ronget høyt i husets vegger, når snøen falt og når solen begynte å varme igjen? Latteren som var så uventet, som fløy som en lek, helt uten regler. Hvorfor slutter vennene mine å leke mamma? Hvorfor sluttent vi å leke med dokkene som jeg fortsatt nekter å kaste. Hvor ble det av timene på løkka, leken og magefølelsen? Er livet så mørkt, og grått og trist pappa? For det vil jeg ikke. Hvor ble det av forventingene til hva livet ville bringe? Hvorfor kom pluselig redselen for å ikke oppnå disse forventingene? 

Hvilke forventinger er det jeg egentlig er redd for? Vi er redde for? Forventingene om å ikke få det til, ikke lykkes? Hvem faen har sagt at vi må lykkes? Hvem definerer det å lykkes? Mamma og pappa, jeg var lykkelig når jeg løp barbent, men håret til alle kanter, sang og danset i den tilgrisete kjolen min. Jeg er lei av å streve etter forventingene jeg føler.

Kjære mamma og pappa, hvorfor tok leken slutt, og vil det noen gang begynne igjen?

I Tv 2 serien Sykt Perfekt snakket vi unge jenter om hvordan vi egentlig har det og hvordan det er å vokse opp med presset om å være perfekt hele tiden. Og jeg tror at foreldre og andre voksne må hjelpe oss unge å dempe prestasjonsjaget. Jeg tror at mange voksne, at mange foreldre bruker sine barn som symboler på vellykkenheten. Tar jeg feil? Kjære mamma og pappa, vi skal prestere overalt. Vi skal prestere på alle arenaer. 

Dere merker vel det selv gjør dere ikke? Jeg syntes nemlig dere gjør ett tappert forsøk for at alt skal være perfekt slik at vellykkheten kommer frem. Vi ser jo det på bildene på facebook og instagram at det oser av lykkelige, perfekte voksne med fancy utstyr på tur i fjellheimen med hyttefasaden i bakgrunnen på vei inn i skibakken, men lykkelige barn - og gjerne ett par nybakte boller i sekken. Dere voksne må jo også for all del vise det frem, og vi lar oss jo igjen fascinere av det perfekte. Vi barn og unge blir og er et produkt av dere voksne, så dere voksne har vel også ett ansvar? Dere vil jo at vi skal lykkes? Vil dere ikke? Dere voksne gir jo så mye skryt for kropp og utseende. Dere dyrker og fremhever prestasjonene vi gjør. Det er jo det ytre folk ser, men hva med det inne i oss? Kjære mamma og pappa, føler dere dere mislykkete hvis vi ikke er perfekte og gjør som dere ønsker?

Kjære mamma og pappa, dere snakker da sykt mye snakk om kosthold, karakterer, trening og prestasjoner... Gjør dere ikke?

Det er vel ikke helt uvanlig at dere er på slankern? Drikker shaker for å gå ned i vekt, og ikke spiser middag? Det er vel ikke uvanlig at du står foran speilet mamma og er misfornøyd med kroppen din? Men mamma, da kan vi jo kanskje være sammen om å stå foran speilet å kritisere kroppene våre, slanke oss og drikke shaker for å droppe middagen? 

Kjære mamma og pappa, kanskje foreldregenrasjonen burde gjøre en snuoperasjon og vise at dere er fornøyd med livet deres, sånn det faktisk er. Ikke alltid være på jag etter det som er enda bedre, og flottere. Dere foreldre sier liksom en ting til oss, og gjør noe annet, og nei... Vi liker ikke høre på det dere har å si, men vi gjør ofte som dere gjør. Så når dere aldri har tid, fordi dere har et møte på jobben, spinning time, syklubb, jobbreise, noen livsviktige mail, så tror kanskje vi at det er sånn det skal være? 

Kjære mamma og pappa... Det er faktisk viktig at dere også viser at dere setter pris på livet, at dere kan slappe av og ikke bare stresse av gårde. Dere er faktisk våre rollemodeller, så slutt å klag over at dere ikke strekker til. For ja, mamma og pappa - det tar mye tid og trene til Birken, og reise i jobben, trene lillebrors fotballag og invitere til fest i det nyoppussete huset. Smitteeffeffekten ovenfor oss barn og unge er større enn dere tror. Dere er jo våre forbilder. Vi lever jo i verdens rikeste land, så la oss nyte, selv om arbeidsledigheten er på vei oppover og innkassogjelden aldri har vært større og at det ryker av kjøpekortene deres. Husk at det er vi som er deres generasjon Sykt Perfekt.

For kjære mamma og pappa, dere som kritiserer vår generasjon - ikke glem hvem som oppdro den. 

 





- Marty

Faen ta sjalusien

Faen ta sjalusien 


Jeg løper gjennom storsenteret i det en mann huker tak i armen min. En godt voksen mann, velkledd og høflig. Han smiler, og det slår meg at mannen er mer nervøs enn meg. Jeg ser spørrende på han og mannen smiler igjen. Han takker meg. Han takker meg for at jeg har vært åpen og ærlig, for at jeg har vært med på å sette fokus på en sak og på en verden datteren hans er på vei inn i. Han takker meg for å ha åpnet meg, fortalt min historie og gjort det lettere for han å forstå. Mannen gjør meg glad, han verdsetter meg og gjør at jeg smiler når vi skiller lag. 

Så setter jeg meg i bilen og får en melding fra en venninne. På meldingen står det: "Føler at folk driver å snakker så nedlatende om deg pga. du var med på TV... Men de høres bare helt sjukt sjalue ut, hahaha." 

Jeg blir sittende lenge og se på meldingen fra venninnen min. Svarer med å spørre hva folk sier, og får tilbake at folk sier at jeg overdriver og at jeg umulig kan ha så mye å gjøre og at jeg bare er dramaqueen. Oppmerksomhetssyk. Jeg ler. Og jeg sier ikke at jeg ler for å vise styrke, for å bruke det som er forklarende metafor på at jeg ikke bryr meg. Men jeg ler. For dette er så feil. Jeg får så lyst til å gråte, for følelsene fra den hyggelige mannen og fra venninnen min gjør at jeg går fra å være konge til knekt på under to minutter. Det fine skjørtet jeg hadde handla på salg, har jeg lyst til å hive ut av bilvinduet og jeg føler meg fæl. Jeg føler meg stygg, forsvarsløs og knekt. Men etterhvert som jeg lar hjulene på bilen rulle, ruller tankene også. Hvordan kan jeg ta meg nær av en kommentar fra en venninne, på denne måten? Hvorfor snakker folk om meg? Hvordan kan folk tillate seg å kalle meg oppmerksomhetssyk? Jeg vet jo, at de som kjenner meg vet hvordan mitt liv fungerer og at jeg aldri har fortalt noen om hvordan jeg har det. Og nå har jeg åpnet meg, og nei, ikke for oppmerksomheten - men for mannen på senteret, og for datteren hans. Og kanskje også litt for at de som snakker nedlatende skal ha noe å snakke om i lunsjen, noe å diskutere? For mitt mål er nådd, hvis mannen på senteret og hans datter har funnet en måte, en hjelp og en støtte i mine ord, Sykt Perfekts budskap og lært noe om samfunnets falske idealer. Og hvis de som velger å snakke nedlatende har satt seg ned å sett, lyttet og hørt - men ikke forstått, kjent seg igjen eller ønsker å forstå - er det helt i orden. 

Men jeg tror egentlig alle, jente, gutt, dame, mann, stor, liten, mørk eller lys kan kjenne seg igjen og være enige om at samfunnet er forvridd. Jeg liker egentlig også å tro at alle er enige om at presset som eksisterer er uoppnåelig - og at det er med på å skapes av de, de som sitter i lunsjen og snakker nedlatende om andre. Fordi vi er så jævelig opphengt i janteloven og enten så lar vi oss skremme, eller så lar vi sjalusien ta knekken på oss. Men faen ta sjalusien og janteloven, og praten i lunsjen. 



 

- Marty

Jeg skal ta silikon

Jeg skal ta silikon

Jeg skal ta silikon. Jeg skal fylle puppene mine, store og fine - fordi jeg ikke er fornøyd. Jeg velger å være helt ærlig på det. Jeg tenker nå at shit au - hvorfor bare ikke si det høyt? Folk vil vel merke det uansett, og det er vel viktig at folk vet at jeg ikke er ekte. Så jeg skal ta silikon. Jeg leker med tanken om å fylle kinnbena mine også, men det blir eventuelt etter oprasjonen. 

Kjære vene folkens. Nei, jeg skal ikke det. Jeg har verken spart, ønsker å spare eller gjøre dette nå. Men du trykket inn, fordi du elsker å lese disse overskriftene gjør du ikke? Vi trykker oss inn, fordi vi i nysjerrighet, uvitenhet og undring ikke klarer å dy oss. Når vi har lest, tenk og vurdert ferdig lager vi oss en mening. Noen av oss ler, tenker at dette er håpløst, andre fascineres av dette og noen tillater seg og hamre løs i kommentarfeltene. Så stiller vi oss spørsmålene hvorfor personene bak overskriftene har inntekter som de har, og drar oss i håret fordi vi syntes det er så ufattelig håpløst. Trykker vi inn, fordi vi trenger et avbrekk fra virkeligheten, er redd for å gå glipp av noe eller fordi vi vil støtte med enda noen kroner på operasjonskontoene?

Fascineres vi virkelig så fælt av det retusjerte, opererte og uekte, samtidig som vi setter oss ned å griner fordi presset er for stort? Jeg slakter ikke personene bak overskriftene, men folket som klager på klikkene, inntektene, presset og vårt retusjerte samfunn - og samtidig ikke holder seg unna. 



 

Altså, hvis vi virkelig skal gjøre ett oppgjør mot samfunnet og presset som er - hvorfor jages vi av dette da og hvorfor snur vi ikke rævva til? 

- Marty

Gi nå litt faen i illusjonen

Gi nå litt faen i illusjonen

 ___________________________

Jeg kan titte innom jentedoer her og der, på skolen, kjøpesentere og høre jenter som sitter på kne for å få opp det siste de har spist. Jeg kan se gutter tilbringe timesvis på gymmen, med proteinshaker det er totalt forbud mot. Jeg kan se småjenter i sminkebutikkene og fulle smågutter sene fredagskvelder. Jeg lever i et samfunn der dette er normalt. Jeg føler ikke at lever i et samfunn der man lever livet, søker lykken og slår ut håret - som dere voksne kaller det. Jeg føler at jeg lever i et samfunn der det å dele en spritflaske med gutta en fredagskveld er å leve livet, der det å søke lykken er å ha toppkarakterer på skolen, se best ut på gymmen, og fronte sitt vellykkede liv og skal vi virkelig slå ut håret - ja, da spiser vi to sjokolader - ikke bare én. 

Er det sånn vi vil ha det? Er vi i ferd med å skape et samfunn på grunnlag av presset som vi konstant lever i? Danner vi oss et bilde, en illusjon, av perfeksjon, av det uoppnålige? Jeg mener det, når det er dette vi vier tiden vår til. Når vi vier tiden vår og livene våre til å hige etter idealene som vi ikke en gang vet om er ekte. Idealene vi ser i mediene, filmene og hvor enn vi ser de. Hvor får vi det fra? Hvor henter vi det fra? 
Når skal det bli kult å stå opp for seg selv, skille seg ut og gjøre noe de andre ikke tørr å gjøre? Jeg føler at hver gang noen går en annen vei en strømmen, så er de teite, joda, litt kult kan vi syntes at det er, men så dilter vi videre med halen mellom bena våre som vi forsøker å få mest mulig mellomrom mellom fordi det er det som er in. Er vi i ferd med å danne et samfunn der vi er så opptatt av å dilte med hodet under armen og følge strømmen at vi glemmer å leve, leke, le og holde på de viktige tingene i livet? 

Er vi i ferd med å skape et samfunn der det er normalt å ha en psykisk lidelse, der det er in å ha en pyskisk lidelse? Er vi så uvitende at når vi har det å skylde på er det akseptert? Er det da greit for oss andre at hun er litt utenfor? 
Eller gjør dette at de som virkelig sliter trekker seg unna? De som ikke forteller, de som spises opp på innsiden, og kan diagnotiseres opp og ned. Søker vi oppmerksomhet? Og gjør vi dette fordi vi ikke vet hvordan vi skal gjøre dette, uten å stikke hodet ut fra den seige, trange armhulen vår? Jeg er ikke noe bedre selv, og hvis du har noen svar til meg så vil jeg gjerne høre. Men kom ikke å fortell meg at du ikke er en som bryr deg om noen ting - for jeg tror deg ikke. 

For hadde samfunnet akseptert om jeg hadde slutta på skolen, for å dra til Hollywood for å bli filmstjerne? 

Og hadde jeg farga håret rosa hadde du kanskje sagt det både var tøft og kult, men hva hadde du egentlig syntes?

Ønsker deg en god, glad, leken og givende helg :-) 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

- Marty 

Kjære, kjære hverdagshelter.

Kjære, kjære hverdagshelter. 

Kjære sykepleiere, kjære kokker, kjære taxisjåfører, kjære lærere, kjære psykologer, kjære vaskehjelper, kjære motivatorer, kjære mammaer. 

Kjære mammaen min, kjære mammaer. Dere er noen sanne hverdagshelter. Dere skal virkelig ha for at dere stiller opp, vasker tøy, kjører, hjelper til, lager mat og det som skal til. Kjære mammaer, dere er virkelig bra - sorry for at vi ikke hører på alt dere sier og sa. Kjære mammaer, dere er der i medgang og motgang. Takk for en hver nattasang. Dere er der når det blåser som mest, og når vi kommer gråtende hjem fra fest. Kjære mammaer, dere er fine som få. Takk for at dere får hjula til å gå. Kjære mammaer, tusen takk. Også for at dere hjelper til når lommeboka viser=blakk.

En dag skal kanskje jeg bli mor, en skal kanskje vi bli mødre, herregud, jeg gruer meg litt til å føde. En dag skal vi overta disse oppgavene som hører med, med matlaging og klesvask, og kanskje vi da forstår hvorfor de av og til kaller oss for slask. Når mamma har lagd middag, og vi sitter med blikket vårt planta ned i mobilen vår, og hun maser gang på gang om vi kan legge den fra oss - er det kanskje ikke så rart det etterhvert blir ett par grå hår? Når du lurer på hvorfor mamma er sur og lei, er det kanskje greit å huske på at hun var oppe før deg. 
Og uansett hvor dum både du og jeg syntes hun er, så er hun der, i alt slags vær. Og når vi kryper opp og trenger en klem, er det alltid greit å huske at mamma er vår venn. 

God morsdag til dere som er der, i motbakker og i medvind. God morsdag til mødre som har vært, vil bli og er. God morsdag til mødre som har en god og en dårlig dag, god morsdag til dere vi tar forgitt, når middagen står på bordet og klærne er ferdig bretta i skapet.

God morsdag, kjære, kjære hverdagshelter. 

 



- Marty 

 

Drita på smuglersprit og en stokk dum mamma

Drita på smuglersprit og en stokk dum mamma

Stemningen er god, den hjemmelagde pizzaen fordøyes sammen med blandingsflaskene. Musikken runger i ørene og dansegulvet blir bare fullere og fullere. Flørtingen blir hetere og skjørtene blir bare kortere og kortere. Det er gøy, vi koser oss. Vi ler jo, vi danser jo, vi smiler jo. Folk roper, hyler, snurrer og kaster alt som er av hemninger. 

Så tar det plutselig slutt. En av gjestene går i bakken. Helt uoppfordret, midt i dansingen, midt i flørtingen, midt i festen, midt blandt festens gjester. Hun går i bakken, jeg får ikke kontakt, ingen får kontakt, selv ikke jentas flørt som nå er oversnittet uinteressert i kveldens bytte får kontakt. Jeg blir redd, livet på dansegulvet fortsetter, mens pulsen på jenta stopper. Jeg og vi få som oppfatter dette, og farlighetene rundt det ringer dit vi er opplært å ringe. I den andre enden får jeg spørsmål om hva jenta i fanget mitt har drukket, og jeg vet ikke. Jeg har ingen anelse. Jeg vet at hun er mindreårig, hva hun heter, mer vet jeg ikke. Jeg får spørsmål om jeg kan prøve å kontakte foreldrene, og klart jeg kan prøve og kontakte foreldrene.
De bringer hun med seg i hu og hast når de kommer. Jeg og vi få som fortsatt er til stede ser hun forsvinne med blålys ut i natten, og på nærmeste hushjørnet står to av de andre gjestene på festen å snakker med en fyr i en bil. De strekker inn hånda, og får tilbake en pose, og bilen kjører avgårde - til neste hushjørne. 

Jeg og noen av de andre prøver desperat å få tak i jentas foreldre. Sender meldinger på facebook, ringer, tekster. Ingen kontakt. En time senere, når jeg ligger hjemme ringer moren meg opp og spør hva jeg vil. Jeg forklarer situasjonen og skjemmes mer og mer. Moren svarer at hun og jentas far er i selskap og har nytt alkohol, så derfor kan de ikke hente henne. Men hun sier at de så klart skal vippse henne penger så hun kommer seg hjem. Storebroren kommer hjem om noen timer så det burde gå fint. Hun takker for at jeg ga beskjed og sier god natt før hun legger på. 

Jeg er sjokkert. Jeg er lamslått. Jeg vil skrike til damen i telefonen at datteren din blir pumpa på sykehuset fordi hun har kjøpt noe dårlig smuglersprit. Hvem vet hvilken skade det kan ha gjort, hvem vet hva dårlig smuglersprit kan innholde? Det er ikke greit å kjøpe sprit fra mannen i denne bilen fordi du ikke har penger eller fakeleg. Og jeg mener faktisk at det er sikkelig ugreit som forelder, og håndtere situasjonen på den måten. Helt i orden at du som forelder skal få kose deg, men ikke når det gjelder ditt barns liv. Og jo, man kan si at jenta var dum som gjorde dette, og drakk seg drita full - men da er det fryktelig mange idioter der ute. Og jeg vet ikke hvem som er den største av dem.



 

- Martine 

 

Et forskrudd bilde av ei litta jente

Jeg sitter og tygger bacon samtidig som jeg skroller ned over for og lese landets største nettaviser. Diskusjonene om 10 år gamle Kristina Pimenova som nylig har fått en ny svimlende modellkontrakt florerer. Jeg blir trist, samtidig forvrirra. I kommentarfeltene står det kommentarer som at denne jenta er deilig, sexy og uimotstålig. Joda, denne jenta er smellvakker, eller, vil vel kanskje ikke kalle en liten jente vakker, men hun er super søt. Hvordan kan vi lage slike objekter? Selge slike objekter? Ikke minst kjøpe slike objekter?  For jenta brukes ikke til å selge varer vanlige 10 åringer bruker. Hun kles opp i heler lengre enn føttene hennes, vipper lengre enn det falske smilet og klær til en prislapp 10 åringer ikke har hørt om en gang. Snakker vi om en ny form menneskehandel? Jeg syntes det er trist at en 10 åring skal brukes i en bransje vi allerede diskuterer som brutal. Vi kjemper mot et press som et umotstålig og vi undrer på hvor disse idealene kommer fra? Hvor dette presset kommer fra? 

Hvem skal sette ned foten for dette presset? Hvor skal dette presset ende? Jeg undrer på hvilken bransje som tør å være først. 

Det skal være lek og morro å låne mammas klær som liten jente, ikke blodig alvor. Det skal være med bustete hår, sminke her og der og rosa sokker i de høyhælte skoa. Disse jentene skal ikke imitere kvinner for å selge, være sexy og være pensjon for sine foreldre. Jeg blir trist, oppriktig trist. 

 

 


- Marty 

La oss ta en prat om barnefotballen

Barnefotballen 

La oss ta en prat om fotball. Et tema som står nært mitt hjerte, noe jeg har viet mitt liv til og all min tid til. Et tema som stadig diskuteres, et tema som diskuteres både på puber, i bilen på vei inn til morgenmøte, på skolen, på butikken, ja - et tema som opptar mange. Så la oss ta en prat om barnefotball. La oss ta en prat om de gode, de dårlige, de som lykkes, og de som kun ble drømmere. De mange og heftige diskusjonene om topping. Skal man toppe, skal man ikke toppe? Når er det greit å toppe, og når er det ikke greit å toppe? 

Jeg husker så godt at når jeg gikk i 4.klasse, så var vi så få på skolen min at vi slo sammen 1.-4.klasse. Altså, jeg som var stor for alderen hadde samme undervisning som en sent født første klassing. Jeg syntes ikke 4.klasse var så gøy, og grunnen var kanskje at utviklingen ikke var sånn den skulle være? Og er det kanskje sånn i fotballen også?

Ironisk nok drar mange seg i håret når man hører om 11 åringene som er på trening før skolen om morgningen, trener to ganger om dagen og syntes dette er helt håpløst. Samtidig som man ikke kan unngå å dra fram stortalentet Martin Ødegård som sier at det eneste som skal til for å bli god er å trene, som de fleste foreldre da forteller sine barn. Nærmest ordrett at: Hvis du skal bli like god som Martin Ødegård, så må du trene hele tiden sånn som han. Motsigende? Tja.

Men oppe i alt dette, så glemmer man kanskje disse som stiller på hver eneste fotballtrening, fordi de syntes det er morsomt. Kun fordi de syntes det er gøy. Fordi det er et fristed, fordi det er der vennene befinner seg, fordi det er GØY. Skal disse ofres i et satsningsprosjekt, bli satt på høyrebenk og få fylle vannflasker? 

Er det egentlig barna, trenerne eller foreldrene som bryr seg? Og er det feil av en 11 åring og begynne å gråte fordi de tapte kampen? Er det ikke feil å ikke la 11 åringen utvikle seg hvis 11 åringen vil? 

Det er vel egentlig laget en ordning fra en viss alder med 1. og 2. lag. der det ikke er noen hemmelighet at de beste spiller på 1.laget, og de nest beste på 2.laget. Da har man egentlig en ordning der de beste kan utvikle seg, og de nest beste ha det gøy. Eller? Det er vel kanskje ikke alltid sånn at de beste er på 1.laget? Og misnøyet rundt dette kommer vel egentlig ikke fra barna selv, men fra de voksne. For tro meg, som spiller og ung selv, at rangen i en spillergruppe er ganske klar. Og det er vel ingen straff å bli satt på ett 2.lag? Er det en straff å bli satt på den dårligste mattegruppa på skolen? For det skjer jo, og det er jo like feil, er det ikke? 

Men tro meg at uansett om 11 åringen blir satsa på eller ei, så er det 11 åringen som trener mest som kommer til å nå lengst. Det er ikke talentet som gjør at 11 åringen lykkes senere, men mengden trening, innstilling og moral. Det er kanskje spilleren som stilte på hver eneste trening fordi spilleren syntes det var GØY som lykkes, ikke spilleren som trodde den ikke trengte å trene fordi den var guds gave til fotballen. Og treningen er ikke gøy hver eneste dag, men viljen og gleden er kanskje det som skaper sluttproduktet av talentet som kanskje ikke en gang fantes. 

 For hardt arbeid slår talent, hvis talentet ikke jobber hardt nok. Og ja - det er helt lov og bare ha det gøy. 


- Marty

 

Den retusjerte virkeligheten

Den retusjerte virkeligheten 

«Det er utseende som fanger oppmerksomheten, men det er personligheten som binder den.» Ukjent

Jeg tror alle mennesker lever under ett press, på en eller annen måte. Alle som gjør det vet at det er fryktelig slitsomt. Jeg syntes hvert fall det er veldig slitsomt og leve etter det uoppnåelige. Man blir aldri fornøyd, aksepterer sjeldent og det er jo klart at det er med på å ødelegge livskvaliteten. En håpløs bagatell, en håpløs forestilling om et uoppnåelig ideale som jager stort og er ekstremt slitsomt.

Haugevis av bilder, fra en boble jeg føler meg så langt i fra og jeg syntes ikke noen om dette. Jeg ser ikke poenget med det, og jeg føler at det finnes en fasit, at det oppgis en fasit på et ideale - et ideale som ikke eksisterer; fordi alt er fake, noe som er svært trist. Bildene av kroppene i bikiniene jeg bare sikler på, fordi jeg har så lyst til å se sånn ut. Men av en eller annen grunn får jeg det ikke til, er det kanskje fordi det er umulig? Jeg mener faktisk at det er enn fasit som lages, som det konstant jages etter.

Jeg liker å tro at jeg egentlig ikke blir påvirket, men jeg lyver jo hvis jeg sier at jeg ikke ser det og tenker over det. Jeg vet at det ikke er sånn, at bildene ikke gjenspeiler seg med virkeligheten. Men jeg higer allikevel konstant etter det, så en viss påvirkning har det. For disse damene kan da ikke være ny voksa fra topp til tå hver eneste dag, de må da ha en dag i blant der huden er uren, disse damene må da slite litt med bikinilinja de også, ha kviser, mensen, tørr hud, flisete negler, blå ringer under øya, ja, you name it. Dette gjenspeiler seg ikke i den realiteten jeg kjenner til. Jeg sier ikke at det er feil å poste et heldig bilde av seg selv, av maten man spiser eller av klesskapet ditt. Jeg gjør det jo selv. Hele tiden. Vi gjør det jo selv alle sammen.

Jeg er for at man skal tørre å vise seg frem, at man skal være stolt av seg selv. For hvis man eier en ferrari, så setter man den vel ikke i garasjen? Men ferrarien kan være realitet, en retusjert kropp gjenspeiler seg ikke i en virkelighet hvertfall jeg kan kjenne meg igjen i. 

Men uansett hvor sterkt vi er i mot denne retusjerte virkeligheten, så tiltrekkes jo av den, gjør vi ikke? Så kanskje det er på tide at vi setter ned foten, står opp for oss selv og kan se oss selv i speilet og si: Jeg er sykt bra nok.

For jeg er dritt lei av og diskutere kropp, er ikke du? 

 



____

- Marty

Det er slitsomt å være sykt perfekt

Hei. Jeg heter Martine Halvorsen. Jeg er en nybakt 18 åring som står foran speilet og pusser tenner med bakepulver i håp om å få hvitere tenner. Jeg er blå under øya fordi jeg har sovet lite de siste nettene. Håret er fett, rett og slett fordi jeg ikke har orka å vaske det. Huden er uren og jeg føler meg rett og slett grusom. Jeg føler meg tjukk, stygg og fæl. Hodet mitt verker, og tårene presser på. Mobilen ligger bak meg, og jeg kan høre de konstante vibrasjonene. Jeg er sliten, så jævelig sliten. Jeg føler meg så naken og hjelpesløs, uten mulighet til å spørre om hjelp. Jeg burde sette meg ned ved kjøkkenbordet og lese på morgensdagens prøve, men jeg klarer rett og slett ikke. Jeg takler det ikke. Tanken på det gjør at jeg vil kaste opp. Jeg ser meg selv i speilet og angrer sårt på sjokoladen jeg unte meg etter dagens treningsøkt. 

Det gjør meg sint at jeg står her og omtrent gråter. Det gjør meg sint at jeg står her og nesten gråter fordi jeg er misfornøyd, kritsik og fortvila. Hva er det jeg vil oppnå? Kjære Martine, hva er det du vil oppnå? Kjære Martine, selvom noen velger å ha silikonpupper trenger ikke du å ha det. Kjære Martine, selvom sidekameraten i klassen leser enda hardere enn deg og får en sekser, trenger ikke du det. Kjære Martine, selvom noen tar hundrevis av selfier for å få et bilde til instagram, trenger ikke du det. Kjære Martine, selvom de andre er online 24/7 trenger ikke du det.

Kjære Martine, du er ikke som de andre - så slutt og sammenlikne deg. Kjære Martine - du er bra nok som du er. 
Kjære alle dere andre, som er som meg. Jeg vet dere finnes - slutt og sammenlikne dere. Dere er bra nok som dere er. 

Jeg kan ikke si at du skal skjerpe deg, akkurat som du ikke kan si at jeg skal skjerp meg. Jeg skulle så gjerne sagt til Martine som står så fortvila foran speilet hvor bra hun kan være, men jeg bare klarer det ikke. Men kjære, kjære Martine. Slutt nå. Fokuser. Livet er bra. Livet byr på både gleder og muligheter. Ikke grav ned disse gledene og disse mulighetene i fortvilelsene og tårer. Disse gledene defineres ikke i hvilken ballkjole vi går i på ballet, hvilken grense vi befinner oss på i verden, eller om det vil falle regn eller snø. Jeg sier ikke at det er gjort på en dag, men det er vel på tide og begynne å ta tak - for er du ikke sliten nok nå Martine? 

For: kjære meg.

Tenker det er på tide at jeg må begynne å akseptere. Begynne å akseptere jenta jeg ser i speilet om morgenen, begynne å akseptere måten jeg går på, måten jeg ler på og akseptere at jeg er bra nok.
Jeg er blid, jeg er glad og jeg er leken. Og jeg kan av og til se meg selv i speilet og tenke at i dag er jeg fin. Men det kommer litt ann på hårdagen og om sminken blir lagt perfekt.
Håret mitt er langt, blondt og fint. Det er fyldig og jeg er antakeligvis den eneste som ser om jeg har en dårlig hårdag, så jeg skal være fornøyd med håret mitt. Sminken derimot, det er en maske jeg tar på meg for å føle meg fin. Men den Martine som er under maska, det er egentlig henne jeg dømmer når jeg ser meg i speilet. Men hun er kanskje ikke så verst, sånn når jeg ser meg i speilet.
Jeg har en liten stemme inni meg som stadig rakker ned på det meste med meg selv. Den messer ivrig i vei om hvor udugelig, tjukk, og håpløs jeg er. Stemmen forteller meg at jeg burde skamme meg over det meste, men min verdi måles ikke i hvor mye jeg veier, min verdi dømmes ikke i at jeg ikke får til alt eller om at jeg mislykkes i noe. For jeg får til mye, og jeg mislykkes sjelden. De gangene jeg føler at det ikke går helt som det skal, burde jeg kanskje bli flinkere til å se på alt jeg faktisk har fått til. Jeg har pågangsmot, jeg står opp hver morgen og kriger, opplever, jobber og av og til klarer jeg å nyte. Stemmen kan noen dager fortelle meg at jeg ser bra ut, andre dager hvor grusom jeg ser ut. Men er det egentlig noen forskjell?
For jeg er bra nok, hvorfor skal ikke jeg kunne være bra nok. Jeg er flink, jeg gjør som jeg skal, jeg skulle bare ønske at jeg kunne gjort det litt bedre. Men jeg skal begynne å bli fornøyd, for jeg er som regel den eneste som klager. Så kanskje jeg skal slutte å høre på stemmen som forteller meg hvor teit det var å gjøre akkurat det, stemmen som forteller meg hvor brei jeg ser ut i den genseren eller hvor håpløs jeg er. Kanskje hvis jeg slutter å lytte til den at den forsvinner. For jeg skal se meg selv i speilet, og se på refleksjonen av et menneske som vil, og skal, og kan. (Hentet fra brevet til meg selv Sykt Perfekt Tv 2) 

Og det håper jeg også du vil, og skal og kan. 



- Marty 

 

La oss ta en prat om liv og død

La oss ta en prat om liv og død, ungdom til voksen. 

Du som voksen. Hva om du kommer på jobb om morgenen, du er trøtt og vil helst ligge under dyna hjemme. I garderoben setter alle skoa sine lengst borte fra dine, slik at det kun er dine svarte italienske som står alene i en krok. Ingen sier hei. Ingen ser på deg. Hvis du sier hei, er det ingen som svarer, og når du gjør det, ser de bare dumt på deg tilbake. I lunsjen står noen av kollegaene dine ved kaffemaskinen og snakker sammen. De ler og de enser deg ikke engang. De snakker om lønningspilsen på fredag, den du ikke var invitert med på, men som du fikk med deg i et innlegg de andre var tagget i på lørdag formiddag. I lunsjen de neste dagene sitter de fortsatt sammen, det sitter mange sammen, og når du nærmer deg, sier de at plassen er holdt av. Du blir sittende alene, igjen. Og når du løper etter trikken gidder de ikke holde igjen døra for deg, men de ser deg og ler når du holder på å skli på isen. 

Hvordan hadde du hatt det da? Hvor lenge hadde du holdt ut dette? Hvor mange dager hadde du klart det før du måtte slenge en sykemeldning på kontorpulten til sjefen? 

Til enhver tid mobbes om lag 63 000 barn og unge i Norge. Belastningen medfører blant annet betydelig økt risiko for å utvikle psykiske plager og lidelser. Risikoen varer i mange tilfeller til voksen alder.
Dette betyr at 63.000 små mennesker setter seg på skolebussen og håper om at denne dagen skal bli bedre enn den forrige. Disse små barna setter seg på skolebussen hver eneste dag og håper på at neste dag skal bli litt bedre. Bare litt bedre. Mobbing er ikke konflikt, men en type overgrep.Risikoen for å bli et offer for mobbing er høyest for de yngste elevene. Det viser både norske og utenlandske undersøkelser.
En del av mobbingen mot de yngre elevene blir utført av elever på høyere klassetrinn. Risikoen for å bli en mobber endrer seg ikke like systematisk med alderen, men man finner ofte en tendens til flere mobbere blant elever på ungomsskoletrinnet enn på lavere trinn (Craig et al., 2009; Olweus & Breivik, 2015).

Barn og ungdom som blir utsatt for mobbing, har betydelig økt risiko for å utvikle psykiske problemer.
Risikoen er ofte dobbelt så høy eller mer enn dobbelt så høy blant mobbeofre enn blant de som ikke har vært mobbet, viser en rekke studier.
Problembelastningen er størst når mobbingen er systematisk og langvarig. De psykiske problemene viser seg i form av plager med depressivitet, angst, lav selvtillit, ensomhet, selvmordstanker, psykotiske symptomer og psykosomatiske plager som hodepine, magesmerter og søvnvansker (Fekkes et al., 2006; Arseneault et al., 2010; Olweus & Breivik, 2014).

Hvis det til enver til mobbes om lag 63.000 barn og unge i Norge, betyr det at det minimum er 63.000 barn som mobber. Så jeg håper alle foreldre vet hvordan barna sine oppfører seg utenfor hjemmet. Fokuset på hvilken skade dette kan gjøre er ekstretmt viktig. Jeg håper alle foreldre gjør det som må til for å forhindre dette, for det er snakk om liv og død. Disse små barna kan ikke slenge en sykemelding på kontorpulten til sjefen sin, så da må sjefene til disse små ta tak for dem. 

 

- Marty 

 

Hva om det gjaldt din datter?

Er jeg en h*ore fordi jeg skumper borti deg på bussen?

Jeg spretter inn på bussen til Oslo og er uheldig å skumper borti en mann på vei inn, og denne mannen sitter ved siden av datteren sin. Kommentaren han smeller etter meg etter jeg har skumpet borti hans setter seg virkelig, og det at han flirer lett etterpå og sier at det var en spøk gjør meg enda mer tankefull. Jeg får lyst til å spørre mannen om hva han hadde gjort hvis jeg kalte datteren hans dette, om han hadde likt om noen hadde smelt hore etter hun, kun fordi hun kjappet seg litt, og uheldigvis skumpet borti en på vei inn på bussen. Mannen beklaget seg jo så klart, for det var jo bare en fleip det han sa. Men hvor går egentlig denne grensa? Jeg syntes hvertfall det var sikkelig ugreit. Og var det ikke litt flaut å måtte forklare 8 åringen din hva det betydde? 

Er dette kulturen vi lever i? Er virkelig samfunnet vårt kommet dit at denne mannen på bussen kan tillate seg og kalle meg dette, også flire av det etterpå? Han hadde vel neppe likt om jeg hadde kalt datteren hans det, kona hans, eller søsteren hans det. Og du kjære mann på bussen... Jeg liker det ikke, men jeg aksepterer det. For gutta i klassen har alltid sagt dette til jentene rundt meg, på fotballbanen har de kalt meg en rekke ting og jeg kan ikke ta bussen en gang - uten å høre det. Jeg syntes ikke det er kult å bli klaska på rumpa, selvom du ikke mener noe vondt med det. Jeg vil ikke akseptere å bli kalt dette, når jeg kjapper meg til skolen. For du hadde vel ikke akseptert det om noen hadde kalt datteren din det? Så slutt, kjære mannen på bussen, så slutt gutta i klassen, så slutt gutta på fotballbanen. Jeg liker det ikke. Jeg ville ikke kalt datteren din det,  for verken du eller hun hadde likt det. Og du kjære mannen på bussen, jeg tror ikke pappaen min liker det heller. 

Jeg vil ikke akseptere at du kaller meg dette, mine venninner, søsteren min eller noen andres datter nå eller i fremtiden. Vi skal slippe å oppleve dette, komme gråtende hjem, kun fordi du skulle være morsom, tøffte deg litt for gutta eller vinne oppmerksomheten vår. 

Jeg vil ikke akseptere at gutta gjør dette fordi de er gutter og har lov. Jeg ble ikke sjarmert når du kasta snøballen i ansiktet mitt når vi gikk på barneskolen, selvom du kun gjorde det fordi du ville vinne oppmerksomheten min der jeg sto å blødde neseblod. Jeg fikk vondt, og de voksne skjøv det under teppet - fordi det var sånn gutter gjorde, og "han er jo bare forelska". Jeg blir ikke noe mer sjarmert nå. 

Jeg vil ikke akseptere at vi skal gå rundt tenke over hvorfor noen kalte oss det, slo oss på rumpa eller narra oss fordi det var gøy. Og du kjære mannen på bussen, det syntes jeg datteren din også burde.

 



 

- Marty 

 

Når leken tar slutt og mørket faller

Når leken tar slutt og mørket faller. 

Jeg leker, jeg er blid, jeg synger og jeg danser. 

Hun leker, hun er blid, hun synger og hun danser.

Vi leker, vi er blide, vi synger og vi danser.

Også tar plutselig leken slutt, den er over. Plutselig er leken, gleden, sangene og dansene stengt inne og jeg undrer på om det noen gang blir å se igjen. 

Jeg har en storesøster, en "påmåte" storesøster som ble fanget, fanget i seg selv og kastet inn i et helvete jeg ikke unner noen. Hendene hennes ble fanget, bundet og boltet fast. Ikke av tau, ikke av spiker, ikke noen andre enn henne selv og hennes tanker. Det sterkeste av alt, nemlig hennes egne tanker og følelser. Følelsen og tankene som skrek at hun skulle bli tynnere, tynnere, og tynnere. Den evige kampen mot spiseforstyrrelsene, som jeg har gått i så mange år og lurt på om har skulle ta livet av henne. Den evige kampen jeg har tryglet om å kunne gi henne tilbake leken, gleden, sangene og dansene. Hvorfor og hvordan er det mulig å erstatte dette dype mørke men gleden. En kamp 9 år gamle Martine ikke hunne forstå, en kamp 9 år gamle Martine ikke kunne begripe seg på. Hvorfor hun ikke kom i bursdagene mine, hvorfor hun ikke svarte på meldinger, hvorfor vi aldri spiste med henne tilstede lenger, hvorfor jeg ikke kunne kjenne hånden hennes når jeg leide henne lenger og hvorfor hun holdt på å dø. 

Hun var for opptatt av å tilbringe timer etter timer på treningssenter, uten noen som helst næring, men hun var så flink at hun fikk måndens medlem gang etter gang. 

Hun var for opptatt av å spise, masse. Kaste opp, og spise. 

Hun var for opptatt av å være tvangsinnlagt. Bindt fast, i et mørke.

Noe lille meg ikke kunne forstå. Noe ingen rundt kunne forstå. En indre kamp, smertefull og grusom. Det som var måten, ble målet, og hvis målet aldri nåes, når er slutten da? 

Den samme spagettien som ble spist om og om igjen, hundrevis av påskeegg på en gang og alle trappene som ble løpt, om og om igjen. 

Min storesøster har til nå overlevd kampen mot seg selv, men er nå rammet av kreft - og er syk, igjen så er hun alvorlig syk. Men nå forstår jeg, og jeg klandrer ikke. Jeg er bare evig takknemlig for at hun fortsatt er her. Og jeg har bedt hver dag om at hun kan holde ut en dag til, og det gjør jeg automatisk fortsatt. Og hun er sterk, vanvittig sterk. 

Kjære alle som leser dette. Jeg ber deg om å beholde gleden, leken, sangene og dansen - for mørket er så dypt, så dypt. 

Kjære du, du er viktigere enn tallet på vekta. 

 



 

- Marty  

 

Mitt vendepunkt - og mitt svar.

Mitt vendepunkt - og mitt svar. 

 

Jeg får ofte spørsmålet om hvorfor jeg begynte å spille fotball. Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg har viet mitt liv, all min tid og alle mine tanker til det å spille fotball. Hvorfor jeg hver dag, inn og ut har befunnet meg på en fotballbane, enten med pappa, storebror eller gutta. Hvorfor jeg har giddet det. Og jeg har løyet, jeg har løyet mye. Egentlig hver gang spørsmålet har kommet. Det kom ett tidspunkt i livet mitt at jeg rømte, og fotballen ble min rømningsvei. Det stedet der jeg kunne være Martine, uten alle tankene. Det stedet der jeg kunne gjøre det jeg elsket, det eneste stedet jeg tillot meg og være blid, det eneste stedet jeg tillot meg å le. Der ingen visste.

Mitt vendepunkt var sårt, tøft og jeg stengte meg selv inne. Jeg var 11 år, og rømte. Jeg rømte fra tårene, og alle vonde samtaler. De som kjenner meg vet at jeg egentlig ikke snakker så mye om følelser, at jeg aldri forteller hvordan jeg, hvordan Martine har det. Fasaden med at "alt er bra" ble skapt vinteren jeg fylte 11 år. Jeg sluttet å gråte, jeg sluttet å leke og verst av alt så sluttet jeg å le. Jeg sluttet å være barn, jeg ble voksen over en natt. Jeg har egentlig siden den dagen rømt, vært konstant på rømmen. Kanskje det er dette som har gjort at jeg har blitt som jeg er? Kanskje det er derfor jeg alltid må være opptatt, for å slippe å kjenne på følelsene til 11 år gamle Martine?

Jeg har tilltatt meg og gråte. Alene i dusjen gråter jeg, kun da. Jeg har tillatt meg å åpne meg da, for da har ingen visst. Jeg har tillatt meg og la tårene renne med det ofte alt for kalde vannet, for da har tårene forsvunnet med strømmen. Jeg tillater meg ikke å gråte offentlig, ha det vondt og være svak, for alle andre har det så mye verre enn meg. "Alle andre får lov til å gråte, alle andre får lov og ha det vondt, og jeg trøster gjerne, men jeg skal ikke gråte".

For 5 måneder og to dager siden pådro jeg med en alvorlig skade, som gjør at jeg ikke får spille fotball på godt over ett år. Det har vært tøft, bein tøft - men jeg har nesten ikke grått i dusjen siden. Så kanskje det er en mening med det, at det er på tide og slutte å stenge alle følelsene inne? Kanskje det er på tide og slippe ut følelsene til 11 år gamle Martine, som fortsatt kjemper mot verden - kun for å slippe unna klumpen i brystet etter det som skjedde den gang jeg bare var et barn.

21.40 i kveld forteller jeg i Sykt perfekt på TV 2 om mitt vendepunkt. Jeg håper du vil lytte til 11 år gamle Martine, som syv år senere virkelig prøver å være hundre prosent tro mot seg selv. 

Foto: Privat 

 

- Marty

Sykt perfekt? Nei, bare sykt selvopptatt.

Sykt perfekt? Nei, bare sykt selvopptatt. 

Jeg våknet i dag og var tilsendt en artikkel jeg trykket meg inn på. En artikkel fra aftenposten og si ;D. Den handlet om meg og de andre jentene i Sykt perfekt. Det var en artikkel jeg måtte tenkte litt over. En artikkel jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte over. En veldig bra artikkel. I artikkelen merkes det at forfatteren er kritisk, ekstremt kritisk.

Det står blant annet: "Du er ikke et offer fordi du føler du må sitte flere timer på sosiale medier å sammenligne deg selv med andre. Du er ikke et offer fordi du må droppe bestevenninnens bursdag til fordel for fotballtrening og kiropraktortime. Du er vel egentlig bare selvopptatt. Du ikke er et offer fordi du føler du må bruke flere timer på å sminke deg hver dag"

La oss hvertfall gjøre en ting klart - jeg har aldri sagt at jeg er ett offer. Jeg har aldri presentert meg selv som ett offer. Jeg har derimot lagt frem livet mitt. Mine tanker og mine følelser. Det er klart man kan være kritisk til en som sitter timesvis foran ett speil for å bli fornøyd med seg selv. Det er klart man kan stille spørsmål til en som sitter og sammenlikner seg selv med andre på sosiale medier. Det er klart man kan stille spørsmål til en som prioriterer en karriere og en drøm fremfor bestevenninnen sin, klart det. 

Men det er ikke bare oss, det er så ufattelig mange andre som også gjør dette. Og spørsmålet er kanskje ikke om det er selvopptatt, men om hvorfor man gjør dette? Hvorfor man kaster bort livet sitt på ting som dette? Er det ikke det som er det store spørsmålet? Jeg mener det store spørsmålet er hvorfor vi barn og unge tilbringer timer etter timer på å oppnå et idealet. 

Jeg jobber med meg selv, hver eneste dag med å klare å gi faen. Jeg jobber så hardt. Jeg beundrer virkelig dere som klarer det. Men jeg klarer ikke gi faen når folk kommenterer hvor stygg jeg er, hvor håpløs jeg er og hvor selvopptatt jeg er. 

Ung jente er ingen diagnose. Ung jente er slitsomt, utfordrende, lærerikt og spennende. Det er dette vi vil presentere. Angst er en diagnose, og hvorfor kommer angsten? 

"Ikke alle unge jenter har «flink pike-syndrom». Ikke alle har en haug av kroppskomplekser. Og ikke alle unge jenter må tro de skal ha det." 

Jeg er en jente med flink plike-syndrom. Jeg har en haug av kroppskomplekser, og jeg gjør alt for å ikke ha det. Lillesøsteren min har ingen av delene, og jeg håper aldri hun vil få det. Men det er fordi hun kanskje vet hvordan det er å leve med en som en sykelig opptatt av dette. Og det er kanskje ikke det jeg er mest opptatt av, det jeg kanskje er mest opptatt av er denne suksessen og det å lykkes. Også er det vel kanskje samfunnet som definerer hva det er å lykkes. 

Les gjerne artikkelen her: http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Sykt-perfekt-Nei_-bare-sykt-selvopptatt-8320003.html
Jeg er veldig enig i den siste setningen som står skrevet, nemlig at: "Ta ansvar for å gi faen. Jeg tror det gagner alle om flere bruker tiden sin på å være gode venner, drikke øl eller lære seg å lage «crème brûlée» i stedet for å stirre seg selv i speilet." 

Bare så du vet det, så jobber jeg med å gi faen, jeg prøver å være med venner, jeg liker ikke crème brûlée og kanskje jeg burde lære med å drikke øl? 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

- Marty 

Kjære, kjære nettroll.

Kjære, kjære nettroll. Hvem gir deg tillatelsen til å si at jeg ikke fortjener å leve? 

- Så jævelig ekkel du er.

- Fy søren, så stygg du er.

- Hvem tror du at du er? 

- Du fortjener ikke leve.

- Så dårlig som du skriver skjønner jeg ikke at folk gidder å lese.

- Oppmerksomhetssyke drittunge.

Dette er eksempler på kommentarerer som florerer rundt på nett, daglig, også i mine sosiale medier. Dette er kommentarer jeg av og til leser, av og til tar til meg og av og til ler høylytt av. Jeg lurer sånn på hvor disse kommentarene kommer fra? Ditt anonyme nettroll, er jeg virkelig så håpløs? Hvem gir deg tillatelse til å fortelle meg, og andre at vi ikke fortjener å leve? Føler du deg bedre når du forteller noen andre hvor stygge de er, og hvor inkompetente de er? Er du virkelig så feig at du skjuler deg bak en falsk mailadresse og et anonymt navn kun for å fortelle noen noe som gjør at du føler deg bedre selv? Hvem lærer deg, hvem gir deg tillatelse til å rakke ned på en person som enten forteller om en erfaring, en mening eller viser seg frem? Hvis det virkelig er så håpløst, hvorfor bruker du tiden din på å lese det, se det og kommentere det? 

Kjære, kjære nettroll. Er du litt sjalu du, der du sitter hjemme i sofakroken din, der du sitter sliten og trøtt på bussen og gjør det du kan for å føle deg litt bedre? Vinner sjalusien din? Og hvorfor er du sjalu? Tro meg, du har hvertfall ingen grunn til å være sjalu på meg. Og hvis det ikke er sjalusien, hva er det da? Trenger du bare å jekke meg ned ett par hakk, jekke ned andre? Trengs vi virkelig å jekkes ned? 

Kjære, kjære nettroll. Jeg skjønner sosiale medier er din lekegrind, der du dytter andre, spytter andre i fjeset og er slem. Men er du ikke litt for stor til dette? Det var ikke lov den gangen, så hvorfor gjør du det nå? 

 



 

- Marty 

Dette jævla trynetillegget

Dette jævla trynetillegget 

Jeg har en storebror som alltid har vært mitt store forbilde. Jeg har en storebror som alltid har dratt meg med, tatt meg med og inkludert meg. Jeg har en storebror jeg har skrevet haugevis av stiler for, en storebror jeg har tegnet haugevis av tegninger for og en storebror jeg har pugga haugevis av gloser med. En storebror som har vært fantastisk, men som har rett og slett vært sikkelig rævva på skolen. Han har alltid vært der, han har alltid vært tilstede og gjort som han har fått beskjed om. Dessverre har ikke karakterene gjennspeilet innsatsen. 

Jeg husker så godt jeg gikk i 9.klasse, og fikk servert seksere etter seksere i norsk. Joda, jeg skrev jo kanskje ikke opp til et sekser nivå til 2.videregående, men jeg skrev bedre enn han. Jeg husker jeg skrev en oppgave for han, ingen stor greie, men jeg gjorde det. Rett og slett fordi jeg kanskje syntes det var litt morro, og han gjorde alt for å slippe. Ikke fordi han var lat, men fordi han rett og slett ikke maktet det. Så jo, jeg skrev denne oppgaven. En oppgave om hans forbilde, en oppgave med følelser og kjærlighet. En oppgave om vår store helt Zlatan Ibrahimovic. Han leverte, og fikk svar noen dager senere. Og ja, han sto han. Så vidt. Han fikk servert en 2- på oppgaven jeg hadde lagt alt jeg kunne i. Det han ikke visste var at jeg hadde spurt tre andre lærere jeg kjente om de kunne lese gjennom oppgaven og gi tilbakemelding. 4/5, 5- og 5. Ganske langt unna det å nesten stryke. 

Har det seg sånn at jeg var flink, og han ikke? Er det derfor karakterene var så vannvittig forskjellige? Har det seg sånn at han vanligvis fikk en 2- i norsk, og jeg en 6 er, at det derfor ble sånn? Spiller dette virkelig så stor rolle? 

Jeg syntes dette er ufattelig urettferdig. Hvorfor sa læreren til han når han skulle opp i matteeksamen at han vel egentlig ikke trengte å bruke tid på det, siden han kom til å stryke allikevel? Hvorfor, og hvordan kan denne læreren tillate seg dette? 

Jeg vet ikke. Men jeg hvor mye makt disse menneskene som vurderer har, og vi kan diskutere dette trynetillegget. Og vi kan vel takke for at eksamen rettes anonymt.

Men en ting jeg vet, det er at han virkelig har fått det til, tiltross for en svak norsk karakter og uten matte. Virkelig fått det til. 

 

Det som fascinerer meg med denne mannen, er at ingen hadde troa på han heller. Men han fikk det til han også, virkelig fikk det til. 

 

- Marty 

 

Kjære pappa, jeg er lei av å tørke dattera di sitt spy.

Kjære pappaer, jeg er lei av å tørke spyet til døtrene deres. 

Jeg har aldri vært særlig flink til å drikke alkohol. Jeg har aldri vært særlig flink til å drukne mine sorger. Jeg har venner og bekjente som gjør dette hver eneste helg, ved hver eneste mulighet. Venner og bekjente som benytter seg av hver eneste mulighet - unge som gamle, skoleelever og foreldre. Jeg har ikke fylt atten år en gang, og jeg kan oppleve å føle meg kvelt av presset om og drikke alkohol. Allikvel har jeg hatt en unnskyldning for og ikke drikke meg sørpe drita, den gyllende og akseptere unnskyldningen at jeg skal på trening i morgen og at det ikke tar seg særlig godt ut og komme fyllesyk på trening. Men dette har også ført til at venner, gode venner har latt være å invitere meg. Jeg har rett og slett blitt stengt ute fordi "det ikke blir noe gøy når du ikke drikker". Men jeg har også blitt invitert fordi "da kan jo du passe på oss andre, og du kan jo rydde opp og tørke spy". Er det virkelig sånn? Seriøst?

Det er sjeldent rom for annen kos i helgene, enn å rave rundt, fullest mulig. Jeg klarer faktisk ikke å holde følge med det rottereset som er, jeg orker heller ikke. Alle snakker om at det hadde vært deilig med en filmkveld, med godteri, gode venner og kos. Men hvor blir dette av? Vinner virkelig alkoholen og det å få flest "checks" på lista? 

For en stund tillbake var jeg ute og spiste middag i Oslo, helt edru. Jeg og mine venninner viftet ikke rundt med våre fakeleg for å prøve og skaffe oss et glass vin til instagrambildet vårt. Men jo, på vei hjem ble jeg sjekket opp. Joa, kult det. Men det var plutselig ikke så kult lenger når en av mennene viste seg og være far til en av mine venninner.  

Kjære mannfolk, kjære pappaer, jeg syntes ikke det er kult å bli kalt sexy og klaska på rumpa når jeg prøver å rekke ni bussen hjem, kun fordi du er sørpe drita på lønningspilsen med jobben. Jeg syntes faktisk det er sikkelig ugreit, men det forklarer kanskje hvorfor jeg i helgene må tørke opp spyet til datteren din, som blir med en fremmed hjem en sen lørdagskveld fordi du ikke kunne hente? 

Jeg vil ikke leve i ett samfunn der man må drikke alkohol for å kunne tilbringe tid sammen, eller et samfunn der du ikke er akseptert fordi du velger å ikke drikke alkohol. Jeg er imponert over dere som klarer dette, men jeg er ikke en av de. Jeg sier ikke at dere unge, dere i Asker og Bærum er uansvarlige eller dumme. Jeg lurer bare på hvor dette presset kommer fra, for jeg forventer ikke at mine gjester må drikke for å være aksepterete. Men dette kommer fra ett sted, fra en kultur som er fjern for meg. 

Jeg er hvertfall dritt lei av å tørke spy, og kjære jente - du som begynner å gråte hver gang du er full fordi livet er tøft... Kanskje det er på tide å finne en annen løsning på problemet ditt?

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs
 

- Marty

Fack maska

Fack maska 

Jeg ser i speilet, motvillig. Jeg skuer meg selv opp og ned, jeg studerer hver minste detalj, til og med hvor skyggen treffer. Jeg studerer bredden og høyden på skyggen min og rister motvillig på hodet. Jeg ser på alt jeg ikke er fornøyd med og kjenner klumpen i brystet vokse seg enda større. Det er vondt, nærmest smertefullt og betrakte seg selv. Selvforrakt. Jeg skjemmes rett og slett. Jeg vil brekke meg, få opp alle de vonde følelsene, kaste vekk alle tankene som jager gjennom hodet mitt. Jeg ser i det hvite speilet, studerer. Jeg studerer ett verk jeg former selv, sakte men sikkert. Ett eget verk, et kunstverk. Et kunstverk jeg lett hadde kastet en 2- etter, hvis ikke en stryk. Jeg kjenner svetta komme, den lette kvalmen som sniker seg nærmere og nærmere og gråten som presser på - klumpen i brystet som holder på å sprekke. 

Speilbildet kan være min verste fiende, jeg kan begynne å gråte av å se meg selv i speilet. Jeg kan hyle, jeg kan skrike. Jeg kan studere og jeg kan akseptere. Men så kommer disse dagene, da jeg helst vil slå det i hjel, og jeg helst kunne ønske jeg kunne lukke øynene, åpne dem og være fornøyd. Jeg kunne ønske jeg kunne lukket opp å hatt litt mindre hofter, litt smalere rygg, litt strammere fjes og vært fornøyd. 

Men i stedet for og studere meg selv til jeg skjønner at det er sånn ting er, at akespten må begynne å komme begynner jeg å ta på meg masken min, sakte men sikkert. Litt etter litt, når jeg har skreket ferdig. Grått ferdig. Da smører jeg på, ett lag på ett annet. I håp om å hvertfall kunne akseptere meg selv litt bedre. Jeg hater det. Jeg hater denne masken jeg tar på, jeg er så lei. Jeg er så sliten av og ta den på hver eneste dag. Jeg er sliten, jeg er trøtt. 

Jeg vil kaste masken, akseptere. Nå, med en eneste gang. 

Fack denne jævla maska mi. Faenfaenfaen. 



- Marty  

God Morgen Norge!

Hei dere. 

Idag morges var jeg og Trude Fixdal - spesialist i psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri gjester på God Morgen Norge for å snakke om Sykt perfekt som har premiere i kveld 21.40 på tv2.  

Link her: http://www.tv2.no/v/1010111/ 

Jeg håper så mange som mulig vil skru på i kveld og følge med. 


Strålende fornøyd Martine hvertfall. 

J

Meg og de andre jentene i Sykt perfekt. 

Vi fikk forresten treningkast 5 av aftenposten idag - det er sikkelig morro! Link her: http://www.aftenposten.no/kultur/anmeldelser/Sykt-perfekt-pa-TV-2-Modige-jenter-viser-vei-8313860.html 

 

- Marty 

Vær så snill, holdt kjeft før det blir snakk om liv og død.

La oss ta en prat om liv og død. La oss ta en prat du og jeg, oss i mellom.
31.desember døde en 13 års gammel jente av spisevegring, og Norge er i sjokk. Vi er sjokkerte. Hvordan kan dette skje i et land som Norge? Hvordan kan ikke skolen ha fanget opp dette? Hvorfor er det sånn? Hvordan har vi latt dette skje? 

Jo kjære nordmenn. Dette kan skje i et land som Norge fordi vi tillater det. Vi tillater å høre på det som blir sagt, vi tillater å se det som blir gjort og vi holder munn når vi burde ropt ut. Hvorfor? 

Kjære medmennesker, skjerp dere. Nei, jeg skylder ikke på noen, langt ifra. Jeg syntes kanskje bare at vi må lukke opp øya. Så la oss ta enda en prat om denne mobbinga vi driver med, den hverdagslige ertinga og de hysteriske kommentarene. Hvor ofte slenger vi ikke med leppa til en kompis og bemerker hårsveisen hans, den nye kvisa i panna og hvor mye han har lagt på seg i jula? Eller til venninnene våre? Joda, for all del, la oss ikke være hårsåre. Men hvor går grensa på hva som er greit og hva som ikke er greit? Når går grensa, hvor mange kommentarer skal til om den småstore ølmagen til kollegaen vår før det faktisk ikke er greit lenger? Og hvorfor må vi egentlig i det hele tatt bemerke det? Jeg tror kanskje vi gjør det for å føle oss bittelitt bedre selv. Menneskelig? Tja. 

Hvis noen hver dag hadde bemerket til meg hvor jævelig dårlig jeg var, hvor håpløs jeg var og hvor svær rumpa mi så ut, så hadde det til slutt blitt nok. Hvem skulle jeg gått til da? Læreren min, sjefen min? Det hadde kanskje ikke sett så veldig bra ut hvis jeg og den svære rumpa mi hadde spretti opp fra stolen og bedt deg holdt kjeft for nå var det nok. Da hadde jeg vel bare fått beskjed om å slappe av litt, for det var jo bare tull. 
Nei ikke vet jeg. Men vi burde kanskje tenke oss litt om, før det blir snakk om liv og død på ordentelig. 

 

Kjære medmennesker, kjære nordmenn.. Vær så snill, la oss tenke oss om to ganger og slutte å tillate det som blir sagt. La oss slutte å tillate det som blir gjort og for all del, la oss slutte å holde munn når vi burde rope ut. Hvorfor?
- Fordi det faktisk er snakk om liv og død; for hvem hadde trodd at hun egentlig ikke hadde det sånn? 



- Marty 

Til de kule gutta.

Hei du gutt. Du som er så sinnsykt kul, du som er så kul at du må le av andre, du som er så kul at du går med hevet hode forbi de som trenger en hånd og du som er så kul at du ler av sånne som meg, sånne som prøver å sette ord på ting du er livredd for og ting som skjer deg også. 

Jeg sitter på elixia. Jeg ser meg rundt på alle menneskene som hver og en er inne i sin egen lille boble. Jeg ser gutta, de som jobber knallhardt, de som ser seg selv i speilet, de som har konkurranse om å løfte tyngst og de som er der for å klarne tankene sine. Også tenker jeg på alle de som ikke er der.

Presset mot kvinner er en kontinuerlig debatt, en uttalt bekymring i samfunnet, noe som snakkes om hver dag. Men menn presses også, de bare snakker ikke om det. Det burde de. Menn, og gutter, de presses vel like hardt. Det er vel bare det at det er tabu å fortelle om det, det er tabu å snakke om det. Gutter og menn lever under ett enormt press de også, dere gutter og menn, dere gjør vel det? Jeg nekter å tro at det kun er vi jentene som sliter, kun vi jentene som ligger våkne om natta og kun vi jentene som drar på elixia for å gjøre det vi kan for å se bra ut. 

Hva med gutta?
Mens jenta på bakerste rad i klassen, hun anorektikeren som ikke blir slank nok, blir megarektikeren aldri stor nok. Megareksi er et forholdsvis nytt ord i norsk sammenheng. De mest typiske «symptomene» er dårlig selvbilde, livredd for å ikke være stor og sterk nok, bruker uvanlig mye tid på trening og spising ? gjerne i form av forskjellige dietter. Det er vel kanskje en grunn til at anabole steroider er like enkelt å få tak i på gata som tobakk. 

Jeg sier ikke at gutta pålegges å slite, og at dette gjelder alle. Jeg snakker egentlig ikke til de gutta som tør å si de sliter, de man vet sliter, jeg snakker til de tøffe gutta, gutta som ler av sånne man vet sliter. Er du aldri liten og sliten du? Er du aldri sint og frustrert på verden, aldri lei av at du må stille på fest og prestere hver bidige helg? Blir du ikke sliten av å måtte ha en ny fet historie og dele meg gutta? Er du ikke sliten av å måtte være så jævelig kul hele tiden? Jeg blir sliten jeg, av og i det hele tatt tenke på hvordan du egentlig har det inne i deg jeg. Når du kommer hjem, legger deg, leser litt på prøven du kanskje har sagt du driter i, hvordan føler du deg da? Føler du deg bra da? Som en ekte mann kanskje? 

 


- Marty

 

GI NÅ LITT FAEN OG KOS DEG.

Hei dere. 

På lørdag var jeg på julebord og jeg hadde det super gøy. Jeg storkoste meg! Jeg spiste masse mat og koste meg gløgg i hjel. Litt ut på kvelden, så kom klumpen i magen med dårlig samvittighet, rett og slett fordi jeg kanskje hadde spist litt mye. Faen, jeg kunne vel latt være å spise de to loffskivene, kunne jeg ikke? Men så tenkte jeg meg om enda en gang og kan frem til at: kjære vene, skjerp deg Martine. Hvorfor i alle dager skulle ikke jeg kunne spise meg god og mett i godt selskap? Hvordan klarte den dårlige samvittigheten å snike seg inn under den gode stemninga og de hyggelige komplimentene? 

Nå har 2016 vart i 11 dager. New year, new me. Hvordan har det gått hittil? Ja, tenkte meg det. Neida, selvfølgelig er det mulig å ta tak og gjøre endringer. Selvfølgelig er det mulig å kutte ned litt her, øke litt der. Men jeg tror ofte at problemet vårt er at vi kutter ut absolutt alt med en eneste gang. Vi går fra å være sofagriser til topptrente på en dag, tror vi hvertfall selv. Hvis du er vant til å røyke 10 om dagen, det er klart det blir et problem å plutselig våkne opp nesten morgen og ikke skulle ta noen. Endringene kommer, men som jeg har sagt før - det tar tid. Du våkner da plutselig ikke opp og veier 10 kg mindre. Det tar tid, og har du ikke lyst til å bruke den tiden det tar så er det kanskje ikke rett tidspunkt. For 1.januar er en brilliant mulighet til å starte på nytt. Men herregud, 10.mars er da like bra. Og endringene må komme fordi vi ønsker det og når vi er mentalt klare for det - hvis ikke så kan vi slå fra oss tanken med en gang. 

Jeg vil leve sunt, trene og ikke minst kose meg. Jeg skal prøve å slutte og få dårlig samvittighet fordi jeg har det bra, spiser god mat og tilbringer til med givende mennesker. Hvorfor tillater jeg meg ikke dette? Hvorfor tillater VI oss ikke dette? Jeg syntes sannelig vi skal gi litt faen og kose oss. 

 



- Marty

Jeg er sykt perfekt

Jeg er sykt perfekt. 

Du er 1.80 cm høy. Eller nei, nå juger jeg. Du er 1.78 cm høy. Du har blå øyne og langt blondt hår. Du er flink på skolen, og jobber så godt du kan. Du trener godt over 7 dager i uka og du har en jobb du trives i ved siden av. Du har en kjæreste som er helt super og en familie du er veldig glad i. Du har mange venner og du trives på alle dine arenaer. Du har tusenvis av følgere på instagram og du viser ditt perfekte liv med delikate bilder der hver eneste dag. Du har haugevis av fine klær og du har alt du trenger. 

Så kjære Martine, kjære meg, hvorfor er ikke jeg lykkelig? Hva er det å være lykkelig? Jeg streber sånn etter det, og når mine venninner beskriver hva lykke må være, så har jeg jo faktisk alt. Jeg har alt som skal til for å være lykkelig, har jeg ikke? Det er vel mer det at det å være flink på skolen og jobbe så godt jeg kan er ganske slitsomt. Det er vel mer det at å trene godt over 7 dager i uka er ganske slitsomt. Det er vel det at det å jobbe ved siden av er ganske slitsomt. Det er vel det at både kjæresten og familien jeg er så glad i skal følges opp og at det skal pleies. Det er vel det at jeg sjeldent har tid til overs til å være sammen med vennene mine, og at det er slitsomt å ta de fine bildene av mitt perfekte liv til instagram. Og alle de fine klærne? Ja, de er både dyre og jeg foretrekker jo aller helst å gå i treningsbuksa hele tiden. 

Jeg vet da søren jeg dere. Men hva er egentlig det perfekte, og hva er det å være lykkelig? Jeg vet hvertfall at jeg ikke er perfekt, og jo, jeg kan være lykkelig fra tid til annen. Men lykken varer da ikke evig. 

Hva definerer vi som perfekt? Er det å være perfekt å ha kritt hvite tenner, er det å ha en stram og trent kropp, er det å ha en fast og fin rumpe eller er det å kun få seksere på skolen? Teller vi med personligheten når vi definerer perfekt? Hvorfor vil vi egentlig være perfekte, hva er det perfekte og hvor i helvette finner vi det perfekte? 

Er perfekt å få en god jobb? Er det å være perfekt når man har en god økonomi eller når man kan reise til syden? Er det perfekt når man har et stort hus med havutsikt? 

Hvis du kan svare meg på alle disse spørsmålene, så vil jeg gjerne slå av en prat. Jeg tviler på at du klarer det, jeg klarer det hvertfall ikke. Så da kan vi vel kanskje bli enige om at perfekt ikke eksisterer da dere? Jeg tror ikke det perfekte finnes der ute, vi er bare mennesker du og jeg, så hvorfor stever vi etter noe som ikke finnes?

 Det er jo noe med det at det finnes rotter i huset med havutsikt, og alle mennesker tørker seg når de er ferdig på do, så vi er vel alle bare mennesker med en drøm som ikke finnes? 



 

Utrolig hvor bra en puls på 200 kan se ut.

 

- Marty 

 

KONKURRANSE!

Hei dere!

Jeg er utrolig takknemlig for alle positive tilbakemeldinger og all god feedback de siste dagene. Tusen takk. Jeg har i den forbindelsen veldig lyst til å ha en konkurranse her på bloggen! 

Kommenter et stort smilefjes og del dette innlegget på facebook for å vinne. (Husk å legge ved mailadresse) 




Gled enten deg selv eller en du er glad i og kick start helgen! 

Jeg trekker en vinner i kveld innen 24.00. 

___________________________________________________________________________________

 

Her er det ett bilde av meg og Raija, som også er med i Sykt perfekt. Vi var på sikkelig kosedate på Olivia i går og kosa oss gløgg ihjel! 



Håper alle får en super helg :) 

- Marty 

Herregud så sinnsykt flaut

I dag morges satt jeg på bussen og jeg begynte faktisk tre stopp før jeg skulle gå av å grue meg fordi jeg satt så langt bak, og fordi baggen min kom til å dulte borti absolutt ALLE på vei ut. Men i det jeg tenkte tanken skumpa en annen bort meg med baggen sin og det slo meg at kanskje han var like redd som meg for å gå ut av bussen, og at han syntes det var like flaut som meg. Altså, ikke vet jeg. Det er fullt mulig at jeg er spesiell, og at det kun er jeg som tenker de tankene. 

Men som når du ser en du kjenner litt sånn halvveis, en du har snakket med ett par ganger, men som du faktisk i idag - OVERHODE ikke har lyst til å slå av en prat med, sitter på bussen når du går på. Er det kun jeg som lurer på hva jeg i alle dager jeg skal gjøre nå? Er det kun jeg som får den klumpen i magen og helst har lyst til å late som jeg ikke ser personen? Vel, kanskje det er derfor folk stadig vekk jeg vet hvem er går med nesa godt planta ned i mobilen når de traver forbi meg. 

Vel, nå som jeg først er i gang. Er det kun jeg som syntes det å kjøpe haugevis av digg, is og frossen pizza på butikken er DØDS flaut? Jeg krymper meg seriøst hver eneste gang, og prøver å unnskylde meg med en dårlig unnskyldning. 

Vel, hvis du lurte på hva som fløy gjennom hodet mitt i morges, så var det disse tankene. Og jeg håper og tror vel egentlig ikke at jeg er den eneste? 

For det sitter garantert fler på bussen med de samme tankene, personen som allerede sitter på bussen ber sikkert om at jeg ikke skal slå meg ned og tro meg at personen i kassa kjøper haugevis av candy, og syntes det er døds flaut. 

Ha en fin dag videre :):):) 

 

- Marty 

Jeg er en dropout.

Hei kjære politiker. Jeg har noen spørsmål til deg, noe jeg egentlig har ganske ofte om regler og ting. 

Fraværsgrensen skal innføres fra skoleåret 2016/2017, og innebærer at elever som har mer enn ti prosent fravær i et fag ikke får halvårskarakter eller standpunktkarakter i faget. Denne fraværsgrenser blir innført for at fraværprosenten skal gå ned i norske skoler (videregående). Jeg kan ikke alle fakta, men jeg stusser allikevel og stiller følgende spørsmål: 10 % fraværsgrense. Hva om jeg får influensa og blir liggende rett ut i en uke? Jo, jeg vil tro en legeerklæring telles og ikke gjelder for disse ti dagene, men med at jeg tar med tid til å dra til legen betyr det at fraværet mitt blir enda høyere, i og med at det tar den tiden det tar. 

Dette er jo kanskje ett eksempel, og ja, kall meg gjerne sær, for jeg skjønner baktanken med dette, og jeg skjønner alvoret med fravær. Men jeg frykter at prosenten av alle som dropper ut fra videregående vil øke, betrakelig. Hva med de som virkelig sliter? De som opplever en livskrise som man faktisk ikke kan noe for? De som ikke skjønner hvordan de skal makte og fullføre videregående. Jeg snakker ikke om de som skulker, men om de som sliter eller de som er akkurat som deg og meg, de som mister noen i familien, de som blir liggende med omgangssyken, de som møter veggen? Skal ikke vi kunne fullføre vi da? Skal vi straffes for dette? 
Jeg er redd for å skrive noe feil, i frykt for å tråkke noen på tærne, men kjære politiker, jeg har så mange spørsmål. Jeg er klar over at tilstedeværelse er viktig, men absolutt alle forteller meg at helsa kommer først. Det er bra det stilles krav til oss, men jeg vet ikke, jeg er redd den ene prosenten går ned og at den andre går opp. Jeg tror nemlig at de som dropper ikke misliker det å komme på skolen og være der, jeg tror det er mer det at de faktisk ikke takler det.

Det er synd, for tar vi ikke videregående - da kan det vel ikke bli noe av oss. Og jeg kan ikke garantere at jeg ikke blir en dropout. 




- Marty

Skal vi virkelig fortsette å ta livet av hverandre?

"Mobbing er et problem for mange barn og unge. De fleste barn blir mobbet på et eller annet tidspunkt i løpet av sin skoletid. Man anslår at mobbing er et problem for hver 4. elev, og at hver 20. elev - dvs.cirka én elev i hver klasse - blir mobbet hver dag i flere år. Mobbing er et stort problem! Ingen foreldre kan være sikre på at barna deres aldri vil mobbe eller bli mobbet." 

"Hvilke skade gjør mobbing?
Mobbing gjør barn ulykkelige og kan få dem til å skamme seg og føle seg ensomme. De mister selvtillit, blir innadvendte og kanskje syke. De prøver å fortrenge at de blir mobbet. Noen føler også at det er deres egen skyld. Kanskje avreagerer de på sine søsken eller foreldre." (http://www.fug.no/mobbing.141889.no.html)

 

"Hva kan du egentlig gjøre hvis du eller noen du kjenner blir utsatt for mobbing?"

Jeg har nå vært skoleelev i snart 12 år. Jeg har gått på tre forskjellige skoler, med trygge stabile rammer, gode venner og et godt læringsmiljø. Mobbing har egentlig aldri vært et tema for meg, verken det å bli mobbet eller mobbe noen. Men det har vært et stort og heftig diskutert tema så lenge jeg kan huske. Haugevis av tips til hvordan du kan unngå mobbing og hva du må gjøre hvis du blir utsatt for mobbing, men jeg tror aldri jeg noen sinne har hørt et godt eksempel eller fått et godt tips om hvor hardt det kan skade noen og læren om hvorfor i helvette du skal la være. Hvor kommer dette mobbehysteriet fra? Hvor lærer 8 åringer å være slemme mot hverandre? Flere og flere eksempler på mennesker som er skadet og ødelagt kommer frem, og 8 åringene fortsetter å være slemme mot hverandre. Disse sterke, flotte menneskene står frem, de blottlegger sitt verste mareritt for å vise hvor stor skade det kan gjøre, men hvorfor ser vi det ikke? 

Er det i vår natur og skade hverandre, ødelegge for hverandre og ta livet av hverandre? 
I såfall, betyr det at noen er bedre enn andre? 
Betyr det at de som faktisk er villig til å mobbe er bedre enn de som blir mobba? 
Og da lurer jeg på, hvem bestemmer hvilken vei rangstigen vi føler skal stå? 
Og igjen... Hvor lærer en 8 åring at det er greit å være slem mot en annen? Mamma, pappa? Hvem lærer de dette av? 

I sitatet øverst står det at mobbing er et problem for mange barn og unge. For mange barn og unge, javel, mer blant og jeg tror sannelig ikke at de voksne er noe bedre. For noen må jo lære disse 8 åringene det, så kanskje pappa ikke skal snakke så høyt rundt middagsbordet om han jævla ****** på jobben som gjorde som han gjorde. 

Også er det kanskje på tide at vi og samfunnet tar fatt i det virkelige problemet, nemlig mobberne - ikke mobbeofrene. 

Men da må vi kanskje lukke opp øya først, istedet for å trekke nisselua vår så langt ned over øra at vi tilslutt ikke ser mer. 

 

- Marty 

 

 

Min første gang.

Min første gang... 
når blir den siste? 



Jeg svetter. Jeg er usikker. Jeg er egentlig ikke helt sikker på hva som skjer, jeg har ikke kontrollen. Jeg befinner meg på badet, jeg kjenner de harde flisene under de såre føttene og krymper meg under det kjølige vannet i dusjen. Svetta presser på og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Nei, jeg svetter ikke. Eller jo, jeg svetter under vannet som gir meg gåsehud. Hodepinen dunker på og jeg lurer på når hodet mitt skal eksplodere, når kræsjer jeg? Jeg kan ikke kræsje, jeg har faktisk ikke tid til å kræsje. Faen. Jeg orker ikke, men kroppen vrenger seg. Stopper opp ett lite øyeblikk, ting bare skjer. Jeg prøver å vinne tilbake kontrollen, men jeg evner det rett og slett ikke. Gråter, hyl gråter. Vil ringe noen, men kan ikke. Jeg rett og slett kan ikke. Legger meg under dyna, det verker i øynene og nå er faktisk hodet i ferd med å eksplodere. Tar ett par paracet...

 

Så blir jeg utslitt, helt utslitt. Jeg orker ikke og jeg vil gi opp. 

Hei du, du som sier at jeg gjør meg til, at jeg bestemmer det selv og at jeg tar mine egne valg. Joa, kult nok det. Men nei. Jeg er stressa, jævelig stressa. Er ikke du stressa? Er ikke du utslitt av og til? Kan du kjenne deg igjen? Jeg tror kanskje det. 
I det siste har det blitt mer og mer in å si at "dere unge jenter må bryte ut av stresset og forventingspresset". Jeg vet ikke med deg, men jeg kunne virkelig ønske det. Jeg har virkelig lyst til å klare å ikke bry meg, ta en Zlatan og gi litt faen. Men hva hvis jeg gjør det? Hvordan blir jeg sett på da? Det er i utgangspunktet ikke akseptert å gå sine egne veier, ikke prestere og gjøre det som samfunnet ikke forventer av deg. Jeg føler hvertfall ikke det. Og jeg tror ikke det. Det er lett å be oss gjøre det, men du som voksenperson, som oppfordrer til dette. Du følger vel strømmen du også, gjør du ikke? Du lever opp til det samfunnet forventer av deg, gjør du ikke? Og jeg tror sannelig du oppfordrer barna dine til det samme, gjør du ikke? Vi oppfordres tll å prestere, levere og jobbe knallhardt. Kom ikke å si noe annet, vær så snill. Ikke be meg skjerpe meg. Jeg prøver så godt jeg kan. For du voksenperson, gjør ikke du? Jeg vil ikke kalle det klaging, for jeg aksepterer det, meg syntes ikke det er greit. Men hva skal vi da gjøre?

Vi får vel bare stå opp i morgen også, passe på å rekke skole og jobb, ikke svi fisken til middag og passe på at ungene legger seg tidlig så vi rekker spinningtimen vår. Ikke tenk på det, det er vi selv som velger det. 

Jeg tar en paracet til jeg, vil du skylle ned for meg?

 

 

Sjekk gjerne ut promoen til sykt perfekt som kommer på TV2 13.januar.

SYKT PERFEKT PROMO

- Marty

Jeg har både restylane og silikon.

Jeg har lenge gått og tenkt på hvordan vi mennesker kan dømme hverandre på den måten vi gjør. Jeg har lenge gått og lurt på hvorfor jeg er så opptatt av at alt skal være på stell og at alt skal se så himla bra ut hele tiden. Jeg har lenge gått og lurt på hvor lenge jeg skal orke at alt skal være perfekt hele tiden. Jeg kan si hva jeg vil, jeg kan si at jeg ikke bryr meg, akkurat sånn som mange av dere gjør. Men det er feil, for jeg bryr meg. Jeg bryr meg når noen kommenterer noe ved meg, gjør ikke du?

Det virker nesten som at enkelte av oss mennesker lever på å rakke ned på andre, at noen av oss rett og slett digger å kritisere andre. Stemmer det? Av en eller annen grunn er jeg hvert fall vett skremt nok til å ikke tørre å si høyt at jeg er fornøyd.

Jeg heter Martine Halvorsen, jeg har botox i panna, restylane i leppa og jeg har silikon. Jeg misliker nemlig at panna mi er flat som en pannekake, at jeg har en leppe som to streker og at jeg egentlig ikke trenger å bruke BH. 

Jeg heter Martine Halvorsen, jeg er fornøyd med panna mi, jeg syntes leppene mine er fine og jeg er fornøyd med BH-størrelsen min. 

Neida, nå har det seg sånn at faktisk ingen av delene stemmer. 

Men jeg lurer allikevel på hvilken av setningene likte du best? Det er nemlig noe med det, at uansett, så blir det feil. For etter min mening, så er det ikke akseptert å være så misfornøyd at du er villig til å endre på deg selv, og det er heller ikke akseptert å være fornøyd med deg selv. Jeg forsvarer ingen av delene, men jeg undrer på hvorfor det er sånn, og jeg undrer på hvorfor og hvordan vi kan tillate oss å kritisere og rakke ned på andre? 

Vi kan vel egentlig ikke det, kan vi vel? 

Men det er en ting jeg, og kanskje du også kan og burde jobbe med. Vi kan vel slutte å bry oss, hvertfall gjøre ett forsøk. Men da kan vi vel også slutte å kristisere det vi ikke har snurrings på. For jeg har lyst til å kunne si meg fornøyd, uten at det ikke skal være lov. Hvem søren bestemmer at det ikke er lov? Hvem setter disse reglene, disse reglene som begrenser oss? Jeg vil ikke være en av de. Vil du?

 

Og du, hadde du likt meg dårligere hvis tittelen stemte? 

- Marty 

Forelska i Nelly

Halllaaa :):) 

Ett av mine nyttårsforsetter i år, er og ikke kjøpe noe mellom 1.1-10.4. Altså litt over tre måneder. Men jeg allerede på disse tre dagene laget meg litt av en ønskeliste inne på www.nelly.com. Her er tre av mine favoritter.... Tre på tre dager ;-) 

Sjekk de ut ved å trykke på linkene under bilde og start siklinga! 

https://blfa.me/c/da5R741N - deksel

https://blfa.me/c/c1eaVMcJ - sko

https://blfa.me/c/aLfeM3Ra - klokke

 

- Marty 

Ned 5 kilo på 3 uker!

Vil du ned 5 kilo på 3 uker?

KLART DET.

?Så lite skal det til for å gå ned 5kg på 3 uker?
?5 beste øvelser som du kan gjøre hjemme for å få en flat mage". 

Om det bare hadde vært så enkelt... Da hadde vel antakeligvis alle gjort det. Er du en av disse, en som meg, en som gjerne skulle ønske at alt var så enkelt? Det har seg sånn at nyttårsforsettet du har satt deg, nyttårsforsettet som store deler av norges befolkning også har satt seg, krever. Det krever noe av deg.

Alle disse artikkelene som dukker opp, som vi klikker innpå, alle de fristende artikkelene som beskriver hvordan du kan gå ned 3 kilo ved å ta 50 situps morgen, ettermiddag og kveld. Ja, jo. Da hadde vel alle gjort det. Jeg har bestemt meg for å slutte og google hvordan jeg fortest mulig kan gå ned i vekt, hvilke øvelser som gjør meg slank og hvor mange gulrøtter jeg kan spise i løpet av en dag for å få i meg 500 kalorier, i håp om at jeg skal slippe å gjøre den tunge jobben. Jobben jeg vet koster og jobben jeg vet vil gjøre litt vondt. 

 

Klart det hjelper noe å ta 50 situps morgen, ettermiddag og kveld. Men la oss være realistiske. Jeg tror alle vet hva det koster. Jeg har lest en veldig bra artikkel, som jeg syntes du burde klikke deg inn på, og la det være den siste fristende artikkelen om å ta en snarvei :http://www.trening.no/treningstips/ga-ned-5-kilo-pa-3-uker-med-disse-ovelsene/

La oss ha det gøy, la oss trene, leve, leke og le. Mat er godt og trening er gøy, så nyt det og sett deg mål. Det skal være gøy og nå nye mål - og du vil klare det, men ikke på 2 uker :-) 

 



- Marty

Hei du som satt hjemme på nyttårsaften - FOR EN TAPER DU ER

HEI DU! DU SOM SATT HJEMME PÅ NYTTÅRSAFTEN - for en taper du er.

Jeg er medlem av en gruppe på facebook som heter "Av jenter, for jenter". Dette er en gruppe med tusenvis av medlemmer. Jeg er så lite aktiv der at jeg sjeldent får opp innlegg fra gruppa på feeden min, men jeg er medlem. På nyttårsaften derimot, tikket det opp haugevis av innlegg. Haugevis av innlegg som låt: Lik hvis du er alene i kveld. Lik hvis du må feire nyttårsaften hjemme i kveld. Lik hvis du er sint på foreldrene dine fordi du ikke får dra på fest i kveld. Haugevis av jenter både likte og kommenterte disse innleggene, og det er helt i orden. Gruppa er vel til for å dele tanker og følelser, men jeg måtte allikevel stille meg en del spørsmål rundt alle disse innleggene som poppet opp. 

HVOR SINNSYKT KULT KAN MAN EGENTLIG HA DET PÅ NYTTÅRSAFTEN? 

Jeg er villig til å vedde på at ganske mange av dere som leser dette hadde en klump i magen som meg på nyttårsaften, jeg er villig til å vedde på at det er en del som gråt og en del som enda angrer. Fordi forventingene er så ekstremt høye. Enten gråt du fordi du ikke var invitert, ellerså gråt du fordi ting overhode ikke ble som du trodde. Så til du som satt hjemme med familien, fordi du enten ikke fikk lov til å dra, eller fordi du rett og slett ikke hadde noe sted å dra - jeg syntes faktisk du er ganske heldig. 

Jeg skal ærlig innrømme at spesielt de to siste årene har jeg gått og gruet meg til nyttårsaften. Jeg har gruet meg fordi jeg rett og slett ikke har hatt peiling på hva jeg har skulle gjøre, fordi forventingene har vært skyhøye. Klumpen i magen var der i år også. I år skulle jeg være med kjæresten og familien på hytta, Da hadde jeg hvertfall en unnskyldning, for hytta er vel greit, er det ikke? Helt fantastisk. Da slapp jeg hvertfall å tenke på at alt måtte bli perfekt. Men allikevel hadde jeg denne klumpen om at det kanskje ikke var bra nok, og at jeg kanskje burde blitt igjen i Oslo for å feire med jentene. Jentene så jo ut til å ha det helt supert, og jeg tviler ikke. Men hadde jeg grunn til å ha denne klumpen om at det jeg gjorde ikke var bra nok? For er det egentlig akseptert å subbe rundt i pysjen, spise god mat, spille spill og tilbringe tid med familien? 

For hva forbinner vi egentlig med den siste dagen i året? Jo, vi forbinner den med fest, familie, gode venner, god mat, raketter og alkohol. Jeg var innom to steder på nyttårsaften, kun for å hilse på. Og ingen av de som var der var vitne til god mat, familie, gode venner og raketter. Alkohol og fest var det derimot masse av, men er det sånn det egentlig skal være? Skal det være sånn at du klokken 22 ligger rett ut og det eneste du vil er å komme deg hjem? Jeg vet ikke hva du som satt hjemme på nyttårsaften tror de andre gjorde, de som sendte haugevis av snapchats av hvor kult de hadde det. Jeg sier ikke at gode venner og vin ikke er en fin kombinasjon på nyttårsaften. Men jeg sier at forventingene over hvor kult det skal være, kanskje er litt for høye. 

Jeg har hvertfall lyst til å si en ting til deg som satt hjemme på nyttårsaften, med familien, som spiste god mat og så film - jeg syntes du er ganske heldig. Så kan vi jo stille oss spørsmålet om hvem taperne egentlig er. 

 



 



- Marty 

SYKT PERFEKT

 

Jeg er så heldig, og ikke minst priviligert som har fått muligheten til å være med i tv2 sin nye dokumentar som heter Sykt perfekt. Dette er noe jeg i nærmeste fremtid vil skrive, og fokusere en del på. 

" Dokumentarserien Sykt perfekt har premiere på TV 2 onsdag 13. januar kl. 21:40, 6 episoder.


Norske jenter har bedre karakterer enn noensinne, bruker mindre rus og er mer pliktoppfyllende enn før. Men aldri har de slitt mer med prestasjons press, stress og psykiske plager. I "Sykt perfekt " forteller syv jenter hvordan de egentlig har det. "

Dette er en serie som vil bli ekstremt lærerik og ikke minst nyttig......... Jeg kommer tilbake til mer senere :-):-) 

 

hits