Licensed from: Red_Raccoon pixabay.com
Kjære Oslo legevakt,
Jeg er nødt til å skrive til dere og jeg velger å skrive det åpent. Jeg er nemlig i sjokk, jeg er lei meg og jeg er sint.
I natt tilbragte jeg tid sammen med en venninne. Venninnen min hadde fått nok og ønsket ikke å leve mer. Hun var overbevist om at alle vi rundt henne ville få det bedre om hun valgte å avslutte og hun var helt utenfor. Hun var sliten, hun var lei og hun hadde fått nok. For meg, som pårørende og som venninne var det skikkelig tøft å være vitne til. Og hva gjør man egentlig som venninne i en sånn situasjon?
Venninnen min hadde vært i kontakt med politiet i forbindelse med en sak. Politiet hadde koblet henne opp til Oslo legevakt der hun skulle få hjelp. 1 time og 45 minutter etter at venninnen min hadde varslet om at hun var nødt til å få hjelp fordi hun selv ikke visste hva hun ville komme til å gjøre, ble hun oppringt. 1 time og 45 minutter.
Telefonsamtalen var lang og damen i den andre enden stilte venninnen min haugevis av spørsmål. Spørsmål om hun hadde frikort, om hun egentlig bodde i Oslo, om hun hadde tilgang til psykolog gjennom studier og om hun hadde prøvd å ta livet av seg før. Ja, svarte hun. Jeg prøvde å henge meg i sommer.
Damen i den andre enden gjorde venninnen min frustrert med alle spørsmål som kanskje var nødvendig, men som for venninnen min var totalt unødvendig og uviktige. Og for hvert sekund samtalen gikk ble venninnen min mer og mer frustrert, og hun endte til slutt opp med å spørre om hun ikke får hjelp før hun faktisk er død. Damen i den andre enden som både virket svært uinteressert og likegyldig svarte da at psykeriatisk avdeling åpner 16.00 dagen etter og at hun kunne få en time da. Hvis ikke kunne venninnen min komme og sette seg på legevakta, men hun måtte beregne en lang ventetid og at det var ingen profesjonelle på dette feltet til stede. For litt siden ringte venninnen min angående en venninne, som også fikk beskjed om å komme til legevakta. Hun ventet i nesten fire timer før hun ikke orket å være der lenger. Ingen merket at hun dro.
Jeg er ikke profesjonell, jeg er ikke fagpersonell og jeg er ikke vant til å prate men mennesker som ikke lenger har et ønske om å leve. Men, jeg er venninne, jeg er medmenneske og jeg er fortvila. Jeg kan faktisk ikke begripe at mennesker som ringer og sier at de kommer til å ta sitt eget liv ikke får en bedre oppfølging, at de ikke blir hørt bedre og at de ikke får bedre hjelp. For til tross for at venninnen min har varslet om hvor vondt hun har det, er det ingen som ringer og stiller henne spørsmål om hvordan hun har det i dag og som gjør noe for at hun skal få det bedre. Hun blir satt på en venteliste til psykologer med mange måneders ventetid og nei, hun har ikke økonomi til å bare få en privat.
Det hjelper ikke å få en time hos en lege 17 timer etter at man forteller at begeret har rent over.
Vi er et av verdens beste land å bo i, og det skremmer meg hvis unge mennesker, som ringer og sier at de ikke orker å leve lenger ikke får bedre hjelp. At tilbudet ikke er bedre enn en uinteressert og utad sur stemme i den andre enden, som ikke en gang evner å stille spørsmål om hvorfor hun føler det som hun gjør. Som ikke sier at det kommer til å gå fint og at hun er bra nok som hun er.
Jeg forstår at mange av de som kontakter nødtelefonen med henvendelser som venninnen min nødvendigvis ikke reagerer med å ta livet av seg med en gang. Jeg forstår at det kanskje mer er snakk om tanker om at de ikke forstår hvordan de skal orke å leve videre. Men hvordan kan velferdsstaten Norge og Oslo legevakt tørre å ta sjansen? Og hvor mange ganger må man bli avist før man faktisk lar være å ringe neste gang? Hvor langt må det gå før man faktisk får hjelp?
Jeg trenger venninna mi levende og jeg trenger at hun får hjelp når hun behøver det. Ikke 17 timer senere. Vi har ikke råd til å miste noen. Jeg har ikke råd til å miste venninna mi. Jeg trenger at hun blir sett og jeg trenger at hun blir hørt. Og jeg tør egentlig ikke å tenke tanken på hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde kommet.
Dere voksne må slutte å si at vi skal prate med noen når vi har det vondt, for når det virkelig gjelder er dere ikke der.
// Marty
Huff og huff. Får vondt når jeg leser dette :/
Sånn skal det ikke være!! Sliter psykisk selv, og har mange ganger blitt innlagt fordi jeg har hatt det så tungt at jeg ikle orket mer. Heldigvis bor jeg i en bemannet bolig, aå her er det helsepersonell som tar kontakt med legevakt, litt lettere det. Men, når venninna de faktisk er sterk nok til å be om hjelp, så er dette noe av det verste jeg har hørt, når det kommer til å ta tak i problemet.
At legevakta ikke har kyndige nok folk er bare tull. De skulle henvist til en akuttavdeling fra DPS hvor hun kunne fått hjelp med engang. Det hadde bare vært å ta en telefon, så hadde det ordnet seg, om så midt på natta.
Nei, send en klage til Oslo legevakt for den “oppfølgingen” dere fikk der. Så kan man håpe de tar det til seg og ikke behandler andre på samme måte.
Kjære Martine.
tårene triller ned på kinnet….jeg tror nok at jeg vet hvor vondt det var for deg og hvor vondt og fortvillende det var for din venninde.
Jeg kan heller ikke fatte hvorforfor i all verden skal det være så vanskelig å få hjelp.
Hvorfor må man skade seg selv før man kan få hjelp?
Det er vel sånn i dagens samfunn vil jeg tro…jeg kjenner litt til det .
Nei,jeg har ikke vært så langt nede at jeg har skadet meg og heller ikke fått hjelp til å få det bedre…..
Venninden din er ihvertfall heldig som har deg og jeg håper at hun får den hjelpen og støtten hun har rett på å ha.
mvh
vpettersen
Det skal da ikke være sånn!!!!!
men jeg vet at det må skje noe før det blir gjort noe….og man må igjennom flere distanser før man får hjelp.
lege(egen )spesialister,psykologer og gjerne noen pårørende/venner som kan bekrefte at personen trenger hjelp…
når man har alt dette så kan man begynne behandlingen som kan ta tid,men om personen er villig til å ta i mot hjelp og er villig til å hjelpe til selv så kan det gå bra.
Jeg håper at venninden din forstår at det skal være et håp for henne…hun er verdifull og ikke verdiløs.
Så jævlig! Det er sikkert masse kjempeflinke folk i helsevesenet, men fy faen så mange som ikke burde ha en sånn jobb også. Det du skriver her om likegyldighet har jeg følt har vært en gjenganger så lenge jeg har levd. Ansvarsfraskrivelse, trekking på skuldrene, og likegyldighet. De på legevakta og i resten av helsevesenet gjør verdens viktigste jobb, og takk Gud for at noen ønsker å gjøre det, men det er nettopp dèt: De må ØNSKE å gjøre det. De må brenne for å redde liv. Ikke dra seg gjennom arbeidsdagen bare fordi de må. Det er dessverre sjeldent man møter sånne leger og sykepleiere synes jeg. Og når det i tillegg er snakk om unge mennesker som ber om hjelp til å gjøre livet levbart for dem, er det så forbanna skammelig å bare snu ryggen til.
Håper venninna di er i bedre form nå. Hun setter garra stor pris på det du gjør for henne her ved å tale hennes sak, venninner som kjemper hverandres saker er gull verdt. Mer av det i verden! <3
Åherregud så jævla tragisk at de holder på sånt 😳 Helt sykt at mennesker som henne får en sånn stilling, mens det finnes folk der ute som hadde dødd for å kunne hjelpe andre på den måten. Kan faen ikke fatte å begripe det. Håper alt går bra med venninna di og at hun kommer seg gjennom det. Kan du oppdatere oss dersom du får et svar på dette?
Kom gjerne med konkrete eksempler på hva og hvordan. Det er ingen enkle løsninger. Bra at du var der, kanskje var der det beste tross alt, at hun var sammen med boken hun vet kjenner henne og som bryr seg.
Jeg har slitt i 17 år og er selv Psykolog. Jeg er så syk, har ikke vært ute av døren på 6 år. Vi har prøvd alt! Angsten er døden. Jeg har vært innlagt. Får en god hjelp der? Dessverre. Jeg er immun mot beroligende medikamenter, så jeg lever i et helvete. Selvsagt med traumer fra barndommen, som ikke tåler dagens lys. Hils din venninne, si jeg tenker på henne, og sender en klem.
Du er hvertfall en god venn <3
Det er så viktig at du tar opp dette og tar det videre, jeg håper dere sender skriftlig klage til legevakten.
Jeg har selv opplevd det samme ved Bergen legevakt. Jeg ble ikke hørt/tatt på alvor før jeg hadde skadet meg selv. De gangene jeg «bare» brukte stemmen, ble jeg sendt hjem uten noe hjelp/oppfølging.
Jeg opplevde dessverre å miste en slektning til selvmord tidligere i høst, h*n kom først i kontakt med politiet som videre henviste til ambulanse, når h*n kom i kontakt med AMK avgjorde de at h*n ikke var dårlig nok til å bli hentet og avviste derfor slektningen min på bakgrunn av at h*n ikke var syk NOK. Bare noen timer senere ble h*n funnet død av ektefellen sin. . HELT tragisk!
Min mann opplevde at når han ringte en av de frivillige hjelpenummrene så kom han ikke frem til tross for å ringe flere ganger, legene tok han ikke på alvor, ikke akuttmottakene på Ahus og Ullevål heller. Jeg er utdannet sykepleier og vet hva jeg skal si, vi fikk dog hjelp men det var dagen etter på DPS. Min mann hadde i utgangspunktet ekstreme smerter i ett ben, det var det som gjorde at han ikke ville leve. Det måtte gå enda en uke så brakk lårbenet tvers av da han skulle trå på benet. Og hjelpen den varte å den rakk, 8 timer senere. Fikk vi vite at det var brudd, bruddet skyltes kreft i skjelettet. Nå har jeg en sønn som har begynt å skade seg pga at han savner pappa som døde i sommer. Og hjelp kan vi ikke få før til våren…. dps er søkt, sorgstøtte sentre både i Akershus og Oslo. Jeg får ikke tatt hånd om min sorg for jeg er nødt til å følge opp sønnen først. Det skal ikke være sånn i Verdens rikeste land.
Psykiatrien har vært skåret til benet ihvertfall i 20 år. Ingen løft her, ikke engang da Bondevik sto frem med sin depresjon. Norge er sååå dårlig på psykisk helse, ikke rart selvorstatestikken er høy og INGEN løfter en finger for å gjøre det bedre.
Jeg har selv slitt psykisk, fikk høre at jeg ikke er syk nok til hjelp. Går bedre med meg i dag.
Min samboer sliter mye med depresjon og oppturer, han har noe som ligner på bipolar, men ikke helt. Han trenger å kunne komme inn å skjermes innimellom. Legevakten har endelig skjønt det, men har vært mange kamper. Politiet har hentet han en gang, fordi legevakten ikke tok han seriøst. Jeg som pårørende når jeg ringer legevakten og sier at de må sende en ambulanse så må jeg krangle med de flere ganger, eller at han må dikutere for å bli innlagt. Nå har de endelig satt varsel på han, så når han ringer så kommer det opp varsel, på at han trenger inn, hvis det er psyken som er problemet.
Martine, du er en god venninne for venninnen din, dette er ikke din oppgave, men de som jobber i helse systemet.
Jeg syntes oppriktig synd på din venninne og deg, forstår at dette absolutt er frustrerende. Jeg er såklart for at alle skal få hjelp og kunne ha tilgang til det når det trengs.
Meeeeen, det er mange MANGE som ringer både sykehus og politi og truer med å ta livet sitt hver eneste dag. Mange tror jeg er i stand til det, men mange gjør det også som et desperat forsøk på oppmerksomhet. Dessverre.. Sistnevnte ødelegger jo for at de som faktisk trenger hjelp ikke blir tatt så alvorlig som de burde. Hvis både sykehuspersonell og politi skal rykke ut for hver telefon de får om at noen truer med å ta sitt eget liv, så hadde de streng tatt ikke hatt tid til å gjøre noe annet.
Jeg tror de gjør så godt de kan og i noen situasjoner så feildømmer de så veldig, men løsningen er vel hellers å komme med et opplegg på dette som gjør det lettere å forstå hvem som mener alvor.