Dette trodde jeg aldri at jeg skulle si ja til!

2011

18.august 2015 ødela jeg ankelen min på fotballbanen. Eller, egentlig ødela jeg den to uker før det. Når det først skjedde bestemte jeg meg for at det var noe jeg ikke hadde tid til, så jeg spilte videre og det smalt. Skikkelig. Det straffet seg med at jeg fikk beskjed om at jeg ikke kom til å kunne spille fotball igjen, og i verste fall aldri løpe igjen. Jeg gikk på krykker i nesten fire måneder og jeg var sint på både meg selv og omverdenen. Etter 6 måneder løp jeg igjen, men det fungerte ikke med fotballen.

Jeg så ikke en eneste fotballkamp på nesten et år, fordi jeg var for sint. Jeg var for frustrert og jeg bestemte meg for at fotball var noe dritt. Det jeg hadde brukt timesvis på hver eneste dag, var på mange måter plutselig min verste fiende. Jeg var sint når jeg trente og jeg spurte ikke en gang lillesøster en gang om hvordan hennes kamper gikk.

På ferie på Kypros sommeren etter ble jeg med pappa på en kamp, og det gikk fint. Det var ikke så ille som jeg trodde, og den samme sommeren prøvde jeg meg på trening med laget til søsteren min. Noen måneder etter der var jeg på et par fotballtreninger, men fikk vondt – Og ble sint igjen.

Nå skal ankelen være på min side igjen og forrige uke bestemte jeg meg for at jeg skal prøve meg hos Stabæk igjen. Og, denne gangen kun fordi jeg syntes det er gøy!

Jeg har en blanding av panikk og lykke i kroppen. Panikk fordi jeg vet at ting ikke er som det en gang var og fordi jeg har kommet meg så langt unna “Fotball-Martine” som overhode mulig. Lykke-følelsen kjenner jeg på fordi jeg skal gjøre det igjen.

I morgen begynner moroa og jeg er spent på å se om ting fortsatt funker, og om jeg fortsatt har lyst. Planen er å være med en sesong, men jeg får se hva som skjer og hvordan det blir. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle si ja til å ta på meg fotballskoa igjen, på noen som helst måte – Men nå har jeg faktisk gjort det, og fysøren så spent jeg er.

// Marty

4 kommentarer