Nå skal jeg fortelle noe jeg egentlig ikke trodde at jeg kom til å gjøre. Når jeg skriver dette så ligger jeg i sengen etter å ha felt noen tårer i dusjen og studert meg selv lenge i speilet. Jeg har akkurat tørket av meg sminken etter kveldens festligheter og jeg føler meg bare tom.
I kveld har jeg vært på Vixen Influencer Awards omgitt av venner, ukjente og bekjente. Mennesker som inspirerer meg, mennesker jeg anser som forbilder, mennesker jeg lærer av og mennesker jeg er fascinert av. Allikevel ble ikke kvelden sånn jeg ønsket at den skulle bli, sånn jeg trodde at den skulle bli og sånn den kanskje så ut til å bli på sosiale medier.
For ting blir sjeldent så kult og interessant som det ser ut til på sosiale medier. De aller fleste kommer nemlig hjem etter en lang kveld, noen til sovende barn, noen til en tom leilighet og noen kommer hjem og må finne seg i at de har pådratt seg en heidundranes fyllesyke, og da er man ofte ganske så menneskelig og vanlig. Til tross for at man har en mystory ute som noen kan misunne deg for (æsj, tenk at det er sånn det funker). Ting er sjeldent bare klirrende vinglass, glitrende kjoler og stilletheler. Selv om det ser sånn ut.
I kveld, som andre ganger er hvert fall jeg et eksempel på det.
For hvem faen sitter i salen omgitt av masse fantastiske mennesker for å feire seg sjæl og kollegaer, med panikk og en følelse av at den eneste løsningen er å løpe til hotellrommet og gjemme seg under dyna?
Hvem står omgitt av kameraer, journalister og venner, og tenker at hvis jeg står rett opp og ned her nå og bare smiler, så går det fint. Da svimer jeg ikke av.
Hvem setter seg et kvarter på do, kun for å puste og holde seg i sjakk?
Jo, jeg.
Og egentlig føler jeg meg så mislykka og feil som ikke klarer å leve opp til forventingene til slike kvelder og øyeblikk. Jeg føler meg mislykka fordi jeg ikke klarer å feste sånn jeg tror at alle andre klarer. Jeg føler meg mislykka fordi jeg føler at jeg ikke er god nok sosialt, sånn som det ser ut som alle andre er. Jeg føler meg mislykka fordi jeg ikke klarer å være like kul og på som det alle andre er.
Jeg får nemlig panikk av å mingle, skryte og bare henge og det eneste jeg vil er egentlig å gråte. Og jeg føler meg så sjukt alene i å føle det sånn. Det samme kan gjelde en kveld ute på byen, i en bursdag, eller i store selskaper. Av og til føler jeg meg rett og slett skikkelig malplassert og ukomfortabel. Jeg føler meg rett og slett ikke bra nok, og i kveld var en sånn kveld. En kveld der det kjennes ut som en blanding av angst og panikk i brystet.
Jeg føler meg rett og slett ikke bra, for jeg går inn i en rolle i slike settinger som ikke kler meg. Jeg går inn i en rolle som stor, selvsikker og tøff – Som overhode ikke gjenspeiler hvem jeg egentlig er.
Og det plager meg at jeg gjør det fordi jeg tror at det er den rette måten å passe inn på.
// Marty
Vil bare si at du er ikke alene!! Jeg har det på samme måten❤️ Jeg har etterhvert lært meg å trosse det innimellom og andre ganger rett og slett bare akseptere at i dag blir jeg hjemme i stedenfor. Da det noen ganger rett og slett ikke er verdt anstrengelsen. Det er lov å kaste inn håndkle å gå hjem når det blir for mye og. selv om det «bare» er angsten som gjør det og ikke at du har brukket ett bein. jeg pleide å stresse noe utrolig med at jeg ikke fikk til «alt» av sånne sosiale settinger, men da minnet meg legen min meg på at av og til er det faktisk lov å lytte til kroppen og❤️ Selv om det ikke er noe absolutt alle sliter med, eller det kanskje ikke alltid føles helt «stuereint» å si nei så er det greit ❤️
Mange som har sosial angst, selv sliter jeg og har slitt med det i over 30 år nå. Det jeg ønsker å gjøre aller mest er det jeg aldri må gjøre, hadde jeg kunne gjort det ville jeg holdt meg hjemme og aldri gått ut av døra eller i beste fall kun hatt en veranda å kunne få litt frisk luft på.
Det er hva jeg aller mest ønsker, men så har jeg 3 jobber (deltidsstillinger) hvor jeg må være sosial og omgåes med mennesker.
Samtidig så ville det nok ikke vært bra å gjemme seg slik man må bare pushe seg selv til å gjøre ting man egentlig ikke vil.
I din jobb så er det nok lettere å skrive og utføre jobben da selv om du utlegger ting om deg selv for verden og dine lesere, så ser du dem ikke i øynene sånn i virkeligheten (for det meste), derfor kan det bli en stor påkjenning å treffe folk som leser bloggen din eller “kjenner” deg igjennom det du skriver.
Det er uansett lov som den over meg skriver… å lytte til kroppen, føler du ikke for å være sosial, ok så ikke vær det.
Du er ikke alene i det hele tatt. Sosial angst har jeg kanskje ikke, men føler meg veldig lett ukomfortabel og utilpass i sosiale settinger. Jeg er elendig på smalltalk, og det ender ofte med at jeg sitter helt stille og føler meg dum. Av den grunn kan jeg bli skikkelig nervøs eller grue meg til f.eks. en fest eller stor eventer.
Sophie Elise ble hjemme fordi hun kjente på angst. Andrea sveinsdottir dro hjem i 22-tiden forde hun, som deg, følte på det å vere utilpass. Jeg tror ikke det har noe med angst å gjøre, forutenom sophie Elise, men heller at man er ny i gamet og ikke føler man hører helt til. Men for all del, det kan jo vere angst også. Uansett håper jeg du har det fint!<3
Fine Martine, her er du ikke alene!
Alle de 6 andre årene jeg har vært med på vixen, har jeg følt AKKURAT på samme måte, ikke bare på vixen, men i alle mulige settinger.
For meg var det rett og slett panikkangst og fobi mot store forsamlinger og det var noen av de samme grunnene som du snakker om her og så noen andre grunner oppå det.
Jeg fikk helt frysninger av å lese de første setningene, jeg taklet ikke sitte inneklemt på en seterad og gjorde alt for å sitte lengst ute mot enden for å ha rask rømningsrute når panikken nådde toppen. Jeg følte jeg ikke fikk puste og jeg var redd jeg skulle kaste opp og svime av og dumme meg ut foran alle disse menneskene…
En gang var jeg på date og vi dro på konsert og mitt sete var innerst på raden, og jeg måtte forbi 10 mennesker for å kunne gå ut av salen.. han jo må ha trodd jeg hadde seriøst vondt i magen, for jeg gikk så mange ganger og ble så lenge på do, bare for å få igjen pusten…
Og en annen gang, så var jeg på standup med noen venner, satt langt fremme, ingen mulighet for å “rømme” da hadde jeg med meg en pose i vesken i tilfelle jeg måtte kaste opp..
Det er ikke noe kult å ha det sånn som det der- men det eneste som faktisk hjelper, eller som hjalp for meg- var å si det høyt. Om ikke til alle og enhver, så hvertfall en eller kanskje to, noen du kan si at “hei, jeg har puls på 190, er litt uvel og har det tøft med å være her” fordi når du setter ord på følelsene og får noen til å støtte deg så kjens det etterhvert litt lettere å bli i situasjonen..
(Jeg gikk også til psykolog for å få skikkelig hjelp, for til slutt hadde jeg så stor angst at jeg ikke engang klarte å gå på butikken.)
Sender deg en klem, syns du er tøff og sterk og flott!
<3
skjønner dæ æ har sjøl litt sosial angst .men du er en fantastis personn å et for ilde for mange å mang som kan lær mye av dæ 🙂
Vær stolt av at du tørr å fortelle hvordan du har det.
❤️ varme klemmer
Tusen takk!! Tusen takk for at du sier det, har selv hatt vanskeligheter med å sette ord på det samme. Når jeg leste dette var det akkurat som en brikkke falt på plass, en brikke som har gjort puzzlespillet tomt lenge, nemlig fordi jeg ikke klarer å sette ord på ting!
Du er ikke alene om å føle det slik og jeg tror det er det du kommer langt med! At du er ærlig og åpen om det, slik at vi som leser det du skriver kan se opp til deg og vite at man ikke er alene om tinge her i verden❤️
Stor klem fra meg!
Pia: for en fin og god kommentar <3 tusen takk Pia Stor klem tilbake
Ingunn: <3 <3 tusen takk og klem tilbake
øivind rørvik: <3
Charlie: Takktakktakk gode du <3 trengte den!!!
Anonym: <3 <3 <3
Iselin: <3 takk for at det ikke bare er meg.
Trond: <3 <3
Anonym: tusen takk <3 stor klem til deg!!!
<3
Espenhilton: <3
Du er ikke alene. Stor klem!
Maren: <3
satt og følte meg så tom og ensom.. så leste jeg det du skrev og fikk vite at jeg er ikke alene. takk for du skrev om det
jessica: <3<3