hits

Dette har jeg aldri fortalt fr

For ca 1 r og 10 mneder siden satt jeg p gutterommet til Christian. Det var 1. januar 2016 og jeg lurte p hva i alle dager jeg skulle finne p. Noen mneder i forveien hadde jeg trkket over og delagt ankelen min p fotballtrening. Kort tid etter at det skjedde forsto jeg at mine drmmer om og lykkes med fotballen fort mtte legges p hylla. Rett etter at jeg trkket over fantes det lite hp om at jeg noen gang skulle klare komme tilbake, og hverdagen ble brutalt snudd p hodet. Plutselig skulle jeg ikke bruke ettermiddagene p trene, spille fotball og gjre det jeg likte aller best. Plutselig var jeg hjemme rett etter skolen og stirra i veggen, og all tiden ble plutselig min verste fiende.  

Hver ettermiddag i tre mneder kom jeg hjem til leiligheten til Christian og vaska den. Hver eneste dag. Det siste jeg skulle gjre var g p foten, men nr jeg vaska s var jeg alene og det var et passende tidspunkt ha vondt p. Nr leiligheten var vaska, kastet jeg opp. Hver eneste gang. Jeg tror at det i etter tid var en form for blanding av smerte, mye flelser og en konstant kvalme om at noe var alvorlig feil. 

Samtidig som alt dette skjedde var jeg aktuell med TV 2 programmet Sykt Perfekt. De siste klippene fra fotballbanen mtte mine lagvenninner og min lillesster gjre for meg, fordi jeg s vidt kunne st oppreist. Dagene, ukene og mnedene gikk og 1.januar kom. Denne dagen satt jeg p gutterommet til Christian og grt. Jeg var sint, fortvila og redd. Jeg var sint fordi noen av mine venninner hadde latt vre invitere meg p nyttrsaften, jeg var fortvila fordi alt var s mrkt og jeg var redd fordi jeg ikke visste hva jeg i alle dager skulle foreta meg.

Og det var her bloggen kom til. P en time 1.januar 2016 ble bloggen opprettet, og jeg husker s vidt at jeg gjorde det. Hensikten var skrive til alle som satt og flte det som meg akkurat der og da, og innlegget tok av. Jeg husker at jeg sendte en melding til mamma og pappa der jeg skrev: "Jeg laga meg en blogg jeg", og de sa tilbake "Jss, hva betyr det?". 

Jeg blogga litt nr det passa meg, og jeg hadde noen innlegg som tok av. Innlegg der jeg skrev rett fra hjertet. Sykt Perfekt kom s p TV, og mens jeg sakte men sikkert vendte meg til noe annet enn vre fotball-Martine eller vaske-Martine ble jeg innhenta, noe s innmarri. Plutselig skulle alle ha en del av fotball-Martine som ikke egentlig fantes lenger, eller. Hun var hvert fall gravd ned. Jeg hadde ikke klart vre p en eneste fotballtrening eller se en eneste fotballkamp etter skaden, verken profesjonelt eller nr lillesster spilte, fordi det ble for vondt. S plutselig skulle jeg representere det som da var noe av det aller vondeste og sreste. 

Det gikk i noen uker, s svimte jeg av og ble lagt inn p sykehuset. Kroppen fiksa ikke mer. 

P mange mter hadde jeg det fint, men jeg hadde antakeligvis lokket s mye inne at det var altfor fullt.

Dagene gikk og jeg ble sakte men sikkert bedre, s bestemte jeg meg for takke ja til Top Model og dro. Jeg dro fra eksamen, vennene mine og alt det trygge. P mange mter burde jeg sikkert aldri gjort det, for det ble p en mte en fiasko. Ankelen min ville ikke samarbeide og hodet var ikke tilstede, s etter kort tid dro jeg hjem. Tok eksamen og fikk min drligste karakter noen sinne. 

S kom sommeren og den var fin, og nr skolen skulle begynne igjen og jeg skulle ta fatt p 3.klasse var jeg p en helt annen planet. Det var da vi, jeg og mine nrmeste fant ut at jeg skulle slutte p skolen. Noe som var helt fjernt for pliktoppfyllende Martine.  

Vi ble enige om noen ting, og det var at jeg skulle fylle hverdagen min med noe, finne glede og ta vare p meg selv. Bloggen ble lsningen. Jeg blogga, blogga og blogga. Jeg fikk ogs jobb hos Day Birger et Mikkelsen og plutselig jobbet jeg 24/7. 

N, et r etter p sitter jeg her med bloggen min. Den har vokst seg til bli en av Norges strste, jeg er min egen sjef og jeg lever av bloggen min. Jeg m rlig innrmme at jeg sitter og griner n, for jeg har egentlig aldri fortalt dette til noen. Og innerst inne s er jeg s stolt av at jeg faktisk fant en lsning p problemet mitt og fordi jeg faktisk har turt. 

I gr ble nominasjonene til Vixen Influencer Awards 2017 pnet. I fjor ble jeg ikke invitert, og i r klinker jeg til og spr om noen vil stemme p meg til enten "rets sterke mening" eller til "rets stjerneskudd". Jeg forventer ingenting, men er det noe jeg har lrt de siste rene er det at jeg m satse, jeg m av og til hoppe med begge bena og ha litt tro p meg selv. Det er ikke alltid det fungerer, men det er forbanna kjedelig hvis man skal angre p at min ikke prvde. 

Du kan stemme p meg HER.  

Tusen takk for at du leser. 

 

// Marty

 

5 kommentarer

Har nominert deg, og synes virkelig du fortjener en nominasjon. Lykke til!

Dette fortjener du virkelig!!! St p :)

Du fortjener den prisen mest av alle!

Jeg har stemt p deg! Lykke til:)

Tusen takk for at du delte<3

har vrt mye skada selv, s kjenner meg godt igjen. Det er s vondt vite at man kanskje ikke fr drive med det man liker aller best...

Er det noen som fortjener en snn pris, er det deg!

Skriv en ny kommentar