Jeg er ikke uinteressert, jeg har vondt

For noen uker siden var fjeset mitt fullt av blåmerker og sår etter at jeg ble overfalt. I dag er det bare noen arr igjen. I dag ser ingen at jeg har det vondt. 

For til tross for at sårene i fjeset har leget er det fortsatt store og åpne sår innvendig. 

Jeg hører ofte folk stille spørsmål om hvorfor andre er så slitne. Jeg har alltid hørt klassevenninner baksnakke andre klassevenninner som har vært mye borte fra skolen. Jeg har alltid hørt gutta i klassen snakke om hvorfor en av de andre gutta ikke deltar i gymtimene. Jeg har alltid hørt folk snakke stygt til en person som opptar et sete på bussen, fremfor å gi det fra seg.

For nei. Det ser ikke ut som jeg har det vondt. Det ser ikke ut som at jeg kriger time for time. Det virker ikke som om at jeg kjemper en kamp. 

På lik linje som man nødvendigvis ikke ser at jenta i klassen har spiseforstyrrelser. Som at man ikke ser at kollegaen går gjennom en skilsmisse. Som at man ikke ser at kompisen blir slått hjemme. 

Her om dagen måtte jeg avlyse en avtale jeg hadde med noen venner av meg, og når hun ene venninnen min skrev at det var så kjedelig at jeg ikke orket å være med om dagen, så stakk det så langt inn i brystet at jeg ikke visste hvordan jeg skulle reagere.

For nei, jeg er ikke lat. Jeg har bare vondt.

For nei, jeg er ikke uinteressert. Hodet vil bare ikke.

For nei, jeg er ikke sur. Kroppen fikser det bare ikke. 

Det er nemlig sant at det er en vanlig påstand å si:

«Å være på kafé og gå turer har hun krefter til, men ikke å jobbe» «Han må bare ta seg sammen, ikke være så lat»

Og det er også sant at vi må slutte å stille spørsmålstegn til hvorfor. Vi må forsøke å vise respekt, forståelse og gi en klem fremfor en kald skulder. Alle mennesker vi møter kjemper en kamp vi ikke vet om. Alle disse kampene er inviduelle og kamper vi som utenomforstående ikke klarer å sette oss inn. 

For når du ser meg så ser du hvordan jeg smiler, hvordan jeg ler og hvordan jeg oppfører meg. Du ser ikke meg når tårene renner i senga om kvelden og når kroppen verker.   

Jeg vet at ting kommer til å bli bedre, men av og til skulle jeg heller ønske at jeg hadde brekt benet fremfor psyken. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty