Nå som høstferien er godt i gang flere steder i landet ser jeg også at feriebildene begynner å tikke inn. Jeg ser bilder fra Gran Canaria, bilder fra hytta i Hemsedal, bilder med unger og nystekte vafler. Bilder med nytt superundertøy fra Kari Traa og en haug av rødvinsglass. Samtidig ser jeg at det igjen også diskuteres at man skal skåne barna, for hvor er egentlig bildene av barna som må være hjemme på rommet sitt fordi mamma og pappa ikke har råd? Hvor er bildene av barna som må være i barnehagen fordi mamma og pappa må jobbe? Hvorfor ser vi ikke disse bildene? Hvor er bildene av disse vi syntes så synd på? For vi syntes vel synd på de? Vi syntes vel synd på de fordi mamma og pappa må jobbe, fordi de ikke er på hyttetur eller fordi de ikke har råd til å reise til Gran Canaria? Gjør vi ikke?
Jo. Stakkars barn.
Altså folkens.
Danner vi et klasseskillet fordi vi ser bilder på Facebook, fordi vi klager ovenfor barna og fordi vi er livredde for at vi ikke skal klare å curle de? Er vi redde for at våre småsøsken og barn skal dra på skolen og fortelle om den sykt kjipe ferien de har hatt? Eller er det kanskje greit å lære barna om at det faktisk er forskjell på folk, at mamma og pappa valgte å ha fri i vinterferien i stedet, eller at det faktisk er ganske ålreit å drikke kakao med krem hjemme også?
Nei, det er ikke synd på oss som sitter hjemme og drikker kakao. Jeg vet at barna og vi unge snakker mer om hvor vi har vært, enn hva vi har gjort, men kanskje vi skal begynne å sette pris på at vi er ulike og forskjellige – når vi ellers er så opptatte av at vi skal akseptere alle som de er? Jeg syntes vi skal lære oss selv, og ikke minst barna å sette pris på ulikhetene og at vi må akspetere at det er forskjeller blant oss. Det er ikke nødvendigvis noe kulere å sitte på Gran Canaria å se mamma og pappa drikke rødvin, enn det er å sitte hjemme hos tante og spille kort. Eller å faktisk sitte på rommet sitt og leke.
Vi er jo forskjellige, og vi skånes jo for alt. Vi klager så fælt på hverdagen, på presset og slitet som er, så kanskje vi kan se det positive i feriene? Livet er urettferdig og vi er forskjellige. Det er jo opp til oss selv hva vi gjør ut av mulighetene vi har. Og nei, jeg tror egentlig barna driter i hvor de har vært, for jeg tror og vet egentlig at det betyr mye mer å være sammen, om man er på hytta eller ei.
For hva skal man egentlig gjøre? Skal man be barna slutte å snakke om ferien? Foreldrene har jo allerede reklamert for hvem som har gjort hva, så jeg tror de fleste allerede har fått det med seg.
Det er nemlig ikke synd på barna som sitter igjen hjemme. Jeg tror nemlig kakaoen er like god der, at filmen på TV ses like godt derfra og at #familiekosen ikke defineres av hvor man befinner seg.
Jeg vet og forstår at det kan være kjedelig å gå hjemme når mamma og pappa er på jobb, men resten av verden er ikke bortreist og det er ingen straff å måtte klare seg selv i noen timer! Man kan jo også slå seg sammen med de andre som er hjemme, møtes på fotballbanen, gå tur i skogen og lage kakao hjemme, sammen. Det lønner seg hvert fall å legge iPaden i en skuff.
Først og fremst kan man skape sin egen lykke, med de midlende som er. For det er ikke synd på oss, fordi vi ikke er som “alle andre”. Eller fordi vi ikke gjør som “alle andre”.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Marty
