Hvordan har jeg det egentlig?

For fem dager siden i dag ble jeg overfalt utenfor min egen leilighet i Sverige. Flere har lurt på hvordan jeg har det, og flere har lurt på hvorfor jeg ikke forteller hvordan jeg har det. Jeg tenkte derfor jeg skulle gjøre et forsøk på å forklare.

Sannheten er at jeg ikke vet hvordan det går. Det går opp og ned, og det er ekstremt mange blandede følelser som er ute og går. Kroppen er vond, sår og sliten og hodet er forvirra, bekymra og skremt. Jeg sitter på enormt mange spørsmål, og det plager meg at det finnes så få svar. Det finnes nemlig ingen svar på hvorfor, hvordan eller hvem, og det i seg selv er en faktor som gjør dette tøft. For det er tøft, det er rett og slett beintøft. 

Jeg har fått mange spørsmål om hvordan det går, og rent praktisk så går det fint. Heldigvis. For jeg fungerer, jeg lever og jeg slapp antakeligvis å få noen alvorlig ytre skader. Men uten om det, så går det ikke bra. For til tross for at sårene mine har begynt å gro, og til tross for at blåmerkene mine sakte men sikkert blir bedre, er det fortsatt store, åpne og vonde sår innvendig. Jeg tror også at det er disse sårene som kommer til å gjøre noen dager tyngre enn andre i en god stund fremover. 

I dag føler jeg på en skam, i går følte jeg på en skam og jeg håper at jeg vil føle litt mindre på denne skammen i morgen. Jeg vet at det ikke er jeg som skal skamme meg, men jeg gjør det allikevel. Jeg føler på en skam for hvordan jeg ser ut og jeg føler på en skam for at jeg klarte å bli utsatt for noe sånt. Det er muligens ironisk, og kanskje tåpelig, men sannheten er at det er sånn det føles. En følelse av nakenhet, brutalitet og angst. 

Jeg er veldig usikker på mye, og foreløpig tar jeg minutt for minutt og time for time. Jeg tror også at det kommer til å være sånn den neste tiden. Snart er det bare om å gjøre og forsøke å ha flere gode timer, enn dårlig timer. 

Noen lurer antakeligvis på hvorfor jeg velger å være så åpen om dette. For min del var det nemlig ikke et spørsmål, men en selvfølge at dette skulle snakkes om. Jeg er nemlig redd det fort kunne blitt min vonde, lille hemmelighet som ingen skulle få greie på – Og sånn burde det ikke være. For det er et faktum at dette har skjedd, og det er ikke noe jeg kan fornekte. Jeg har tro på åpenhet, og velger derfor å tro at min åpenhet kanskje gjør at noen andre i en liknende situasjon får det litt bedre. For ikke å snakke om at en som kanskje vurderer å slå, lar være, fordi den faktisk vet konsekvensene av det. 

 – For et blåmerke går over, og det er jeg ikke helt sikker på at de andre skadene gjør. 

For uansett hvor lang tid dette kommer til å ta, og hvor mange oppgjør jeg må ta med meg selv, så er det en ting jeg har bestemt meg for… Jeg har nemlig bestemt meg for at jeg SKAL gjennom dette. For jeg nekter å la en person som dette ta knekken på meg, mine drømmer og min selvtillit. Det kommer faktisk ikke på tale. Så på ett eller annet tidspunkt kommer jeg sterkere tilbake, det kommer bare til å ta litt tid. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

Samme jente, med en litt annen innpakning. 

// Marty