hits

En prat om angsten

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. Jeg har vrt fast bestemt p at jeg skal skrive det, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg. Mest av alt er jeg faktisk litt redd for bli stemplet som svak. For jeg fler meg ikke svak. Jeg fler meg bde sterk, selvstendig og dyktig.
Det som skremmer meg mest med at jeg har et nske om dele, er hva andre vil tro. For jeg er ikke enda en profil som er pen og rlig. Jeg er nemlig s mye mer enn som s. Jeg er en jente p 19 r som bde prver og feiler, som ler og grter. Som har bde tunge og gode dager. Som fr til mye, og mislykkes i noe. 

Jeg vurderte om jeg skulle starte dette innlegget med: "Mitt frste angstanfall". Men det sitter s langt inne. For i bunn og grunn s handler dette innlegget om s vanvittig mye mer. Jeg nekter ogs at en hendelse, et yeblikk og en flelse skal gi meg et stempel eller bli en beskrivelse av hvem jeg er. Det er nok vre hun lange, hun med nesa, hun bloggeren, hun som tror hun er noe. 

Min psyke er nemlig fin den, for den er med meg gjennom tykt og tynt. Til tider krangler vi litt, men stort sett spiller vi p lag. Forrige lrdag krangla vi litt, noe som gjorde at jeg i et yeblikk trodde at jeg skulle d. For akkurat nr flelsen av panikk str p som verst, s kjennes det ut som at du skal d. Hvert fall for noen. Hvert fall for meg. Jeg tror det var en mte for kroppen min si ifra at jeg mtte sette meg ned, fle litt og ta tak i det som brusa i brystet og som jeg aller helst ville putte dypt ned i en boks. Egentlig er jeg ganske takknemlig for at kroppen sa ifra, og for at psyken min og jeg kan spille p lag p den mten vi gjr. 

 

"Jeg er ogs en av de som tror at jeg tler alt, og at jeg kommer meg gjennom alt bare jeg fortsetter uten blunke. Men s feil kan man faktisk ta."

 

Jeg vet at det finnes mennesker som pstr at de aldri har tunge dager og at psyken deres aldri spiller dem et puss. Jeg er en av de som ikke tror p disse. Jeg vet nemlig at alle mennesker har en psykisk helse, og denne psykiske helsen pvirkes av omgivelsene vres og flelsene vres. Jeg er ogs en av de som tror at jeg tler alt, og at jeg kommer meg gjennom alt bare jeg fortsetter uten blunke. Men s feil kan man faktisk ta. 

Jeg velger vre rlig, og jeg nsker ikke at noen skal syntes synd p meg. Jeg nsker ikke at noen skal skrive at de tenker p meg. Jeg nsker ikke at noen skal skrive at de sttter meg. Jeg nsker heller ikke at noen skal skryte av meg fordi jeg er rlig. For det er faktisk ikke en svakhet vise flelser eller vre rlig. Det er heller ikke en svakhet fle p disse flelsene, enten i form av at man kan oppleve psykisk sykdom, angst eller depresjoner. Eller i form av at man opplever noe tungt, gr gjennom noe tungt eller sliter litt med hvem man nsker vre. 

Skolen har akkurat startet igjen, vi er tilbake i jobb og vi har akkurat nsket hverdagen velkommen. Vi mister jobben, vi mister mennesker vi er glade i, vi skilles, vi blir syke og vi taper. Men vi mter ogs nye mennesker, vi nr nye ml, vi vinner, vi opplever, vi ler og vi lever. Til syvende og sist vil jeg pst at det er de siste punktene som er de viktigste, og at det er dette vi tar med oss. 

Noen vil nok lure p hvorfor jeg velger vre rlig om dette. Svaret er at jeg fler meg s alene. Det hjelper nemlig ikke snakke om dette om ti r, nr jeg sitter i min dyre designersofa og drikker sterk kaffe. For det skjer n, akkurat n. Og hvis det hjelper n annen, s er det hvert fall n annen som ikke fler seg alene. 

Vi skal og vi m fortsette snakke om psykisk helse. Jeg kunne nske at jeg ikke hadde flt skam over at kroppen min reagerte eller sa ifra. Min psykiske helse er en del av meg, men jeg nekter la den definere meg som menneske. For jeg er mye mer en angst, panikk og flelser. Men, det er en del av pakka. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


Foto: Heidi Kristine Jrgensen Goodreid ​

// Marty

 

 

 

29 kommentarer

Du sier du ikke vil at noen skal skrive at du tff eller rlig. Det skal jeg ikke gjre. Jeg skal heller takke deg for at du deler. Ikke bare fordi det er tft selv om jeg synes det, men fordi du kan hjelpe andre. Jeg har sterk angst og det er helt forferdelig og jeg unner ingen ha det snn. Likevel er det godt vite at jeg ikke er alene. Takk!

Hvordan utartet panikkanfallet ditt seg?

Helt enig! Det er ikke synd i deg, og du er ikke spesielt modig som forteller om helt vanlige ting for de aller fleste. Burde vrt slik i hvertfall. Sannheten er jo at det er et tabu for mange, svrt mange fler skam rundt dette, og kanskje spesielt de som er s hemmet av sin angst at de sliter med f.eks, arbeidsliv og etterhvert med pflgende helseplager og sosial "svakhet"av angsten. Derfor er det s viktig at slike innlegg blir skrevet.

Jeg smeller ogs i en krangel med angsten min innimellom, og jeg kjenner nrvret av den hver dag. Men jeg er, som kanskje deg, i tillegg til styrke i meg selv (som jeg tror de fleste har) ,velsignet med ytre ressurser (sterk familie, venner, kjreste, arbeidsliv, konomi osv) som styrker oss slik at vi kanskje "tr" mer enn mange andre fordi vi har et "sikkerhetsnett".

Meeeen alt i alt. Jeg tillater meg likevel si at du er bde modig og sterk som tar ansvar for snakke om noe som burde vrt en selvflge- siden de aller fleste av oss, kanskje alle, er borti dette i en eller annen grad.

Viktig dele dette, viktig forst at dette er en del av livet til mange. Det er flt, men ikke farlig - s det er bare jobba p👍Respekt!!!

Fikk mitt frste panikkanfall i vr. Hadde aldri tenkt eller forventet at noe slikt kunne ramme meg.

Jeg sto p, tok p meg det ene etter det andre. Jeg husker jeg tenkte at jeg var et supermenneske som taklet " alt dette". Kunne g p minimum av svn og bare Kjrte p. Var veldig mteholden p mat ogs, hadde jo knapt tid til spise. s heldig jg var som var s slank, sa dem.. Alt var bare stress, stress, stress. Jeg overs kroppens signaler som ba meg roe ned.

Fikk smellen inne p en butikk. Handla middag til mg og kjresten. Midt mellom reolene begynte gulvet vaie, jeg flte p en ekstrem ubalanse.. Hjertet begynte hamre og og jeg tenkte " n dr jeg" . Fikk kasta fra meg varene og snublet ut av butikken.. Falt ned p en benk og fikk tasta nr til min kjreste og sa: " jeg tror kanskje jeg fr et hjerteinfarkt, kom og hent meg". Det tok 20 min fr han kom, og det var tiden jeg brukte p puste ut panikk anfallet. De tyve lengste min i mitt liv.

Det kom i lp av ett sekund, i lp av en tilfeldig dag. N seks mneder etterp er jeg enda redd for g alene p offentlige steder, mn tvinger meg frem, mn bare nr jeg m. Plutselig kommer svimmelheten og jeg er redd for nye anfall.

Jeg har stresset helt ned. Gir kroppen hvile, den er enda ikke restituert etter den ekstreme stress perioden.

Det var flink pike syndrom. Skulle bare, skulle bare... Vi blir delagt i dette kravsamfunnet.. Smellen kommer fr eller siden..

Jeg utviklet ogs nakkeplager pga angsten for nye panikkanfall.

Ikke undervurder stress og negative tanker om deg selv.. At du skal prestere s j* vlig.. Det kan ta knekken p deg, og det skjer m et pang..

Takk til blogger som tar opp et uendelig viktig problem! Vi m snakke mer om dette, for mange UNGE mennesker lider i skjul. Det er de yngre som stadig fr mer psykiske problemer og det skyldes kravsamfunnet. Du er aldri god nok

Anonym: N fikk jeg trer i ynene. Sender deg en stor klem <3

Hei,

Uansett om du ikke vil ha takk, takker jeg.

Jeg har prvd alt. Alle terapiformer, alt. Er 35 og har ligget med Post traumatisk stress i 11 r. Ikke noe liv. Bare kveles av angst dag og natt. Har mann og barn, alle er involvert i en slik situasjon. Ingen babytid, ingen foreldremter. Ddsnske? Ja!

Er bra at noen tar dette opp og fram. For to uker siden knakk jeg helt sammen psykisk. Grt konstant i over ei uke, gjr det enkelte dager enda. Gikk med kostant angst smerter i brystet. Klarte ikke og g p buikken, gjr det forsovitt ikke enda alene.

Det og oppleve akkuat angst og veldig dyp deprisjon er ekstremt skumelt. For jeg tenker hvor svak er jeg. Men s tenker jeg ogs hvor sterk er ikke jeg som innrmer dette oven for meg selv.

Har vrt hos fast lege for og f mer hjelp. Men det tar jo evigheter for og f noe hjelp her nr det kommer til psyken. S lenge det ikke er noe folk kan se s fler jeg at det fort er noe som blir skyvet under tepet og ikke prata om.

Josefine Fevang: Stor klem til deg.

Wenche Anita Vuolab

Wenche Anita Vuolab

virkelig flott skrevet :) kunne ikke vrt skrevet bedre ... Jeg vet ogs alt om angst ,ja ogs f panikkanfall.... Viktig vi som kjenner til det her . str sammen ...

Jeg vet ikke helt hva som feiler meg. Jeg er en selvsikker person som oser selvtillit og er superdupersosial og elsker mte og treffe nye mennesker. Men i det siste s har jeg brtt begynt svette, bli varm og bare fle at jeg m komme meg ut av det rommet jeg er i. Jeg aner ikke hva som skjer, det bare brtt oppstr. Jeg fr smlig panikk, ikke fordi jeg ikke vil vre der eller noe er ubehagelig, det bare treffer meg brtt, og jeg begynner svette og skjelve uten at jeg egentlig vet helt hvorfor. Har opplevd dette fr men det inntraff virkelig for fult nr jeg begynte p ny hgskole n for 2 uker siden. Vi var bare p vanlig omvisning og brtt nr vi stod i bibliotek-omrde ble jeg helt varm og begynte svette, ikke det at jeg var varm eller noe, men jeg bare stod rett opp og ned og kjente at svetten begynte og piple. Og jeg har hatt et par episoder siden det ogs, det kan f.eks vre at jeg og venninna mi simpelt skal ha noe i butikken og jeg str ved kassen og det brtt er k. Da kan det begynne igjen og jeg m bare raskt komme meg ut og inn p do bare for samle meg, og kjle meg ned.

Den siste uken har jeg ikke turt mte p de forelesningene som er i den store salen fordi jeg er livredd for at det brtt skal skje i timen og at jeg m reise meg opp blant 300

Mennesker for g ut. Jeg aner ikke hva som skjer med meg, eller om dette er et slags panikk-anfall. I s fall blir "anfallene" verre og verre og jeg vet virkelig hva jeg skal gjre med det.

Jeg har lest litt og sett at dette kan vre et svakt panikk-anfall.

Men jeg kan jo ikke ha angst? Jeg som er s trygg p meg selv, hy selvtillit og ubersosial.

Eller er det noe jeg tror om meg selv? Er jeg egt en svak, utrygg person der innerst inne?

Jeg skjnner ingenting.

Frida: Det hrtes veldig kjent ut. Jeg har dessverre ikke nok kunnskap til svare deg p sprsmlene dine. MEN! Det hres hvert fall ikke unormalt ut, og jeg tror kanskje det hjelper prate med bde venner/familie og kanskje noen som kan nok om det <3

Bra skrevet. Vi er nok mange vi som har kjent p disse "n dr jeg" anfallene. Men som du sier, litt tabu snakke om. Opp frem i lyset. Tommel opp.

Frste gangen jeg hadde angst og depresjon var jeg 16 r gammel. Da flte jeg skam, og jeg var veldig flau over det. N har jeg blitt 29 r og inne i min verste periode med angst og depresjon, men jeg er ikke redd for snakke om det.

Heidu: S flott at du ikke er redd. Jeg hper virkelig du kommer deg ut av det. Jeg heier!!

Er du klar over at ventetiden p psykolog i Norge er 6-12 mnder? Det finnes ikke hastetimer heller, men tror de kan f ventetiden ned til 1-3 mnder hvis det er "krise". Hvis man er suicidale er det eneste tilbudet f deg innlagt til behandlingstilbud blir ledig og at det frste fastlegene gjr er tilby deg medisiner, for det finnes ikke bedre behandlingsmuligheter. Hvis man har rd kan man betale privat, men da koster det alt fra 500-1000kr timen. Skulle nske flere bloggere satt fokus p hvor drlig tilbud vi har i Norge nr det kommer til psykisk helse, for jeg er sikker p at dere faktisk kunne klart gjre en forskjell og jeg tror at det manglende tilbudet kan f store konsekvenser for landet vrt i fremtiden:(

Yvonne: Det er fryktelig trist...

Wow, tusen takk for innlegget. Godt at det er noen som tr snakke ut om det. Selv opplevde jeg det samme i sommer. Fikk plutselig et anfall hvor jeg trudde jeg skulle d. Heldigvis var kjresten min med meg, s han fikk roet meg ned. Det er verste jeg har opplevd, men samtidig godt ha opplevd. Det fr meg til innse at det er viktig ta vare p seg selv. Ikke stresse for mye og ikke alltid sette andre foran seg selv. N er jeg flinkere til ta det med ro nr kroppen sir ifra og gjre ting som gjr meg! glad. Jeg er enig i at vi m bli flinkere snakke ut om psykisk helse. Det er et kjempe viktig tema som gjelder oss alle.

Skriv en ny kommentar