Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. Jeg har vært fast bestemt på at jeg skal skrive det, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg. Mest av alt er jeg faktisk litt redd for å bli stemplet som svak. For jeg føler meg ikke svak. Jeg føler meg både sterk, selvstendig og dyktig.
Det som skremmer meg mest med at jeg har et ønske om å dele, er hva andre vil tro. For jeg er ikke enda en profil som er åpen og ærlig. Jeg er nemlig så mye mer enn som så. Jeg er en jente på 19 år som både prøver og feiler, som ler og gråter. Som har både tunge og gode dager. Som får til mye, og mislykkes i noe.
Jeg vurderte om jeg skulle starte dette innlegget med: “Mitt første angstanfall”. Men det sitter så langt inne. For i bunn og grunn så handler dette innlegget om så vanvittig mye mer. Jeg nekter også at en hendelse, et øyeblikk og en følelse skal gi meg et stempel eller bli en beskrivelse av hvem jeg er. Det er nok å være hun lange, hun med nesa, hun bloggeren, hun som tror hun er noe.
Min psyke er nemlig fin den, for den er med meg gjennom tykt og tynt. Til tider krangler vi litt, men stort sett spiller vi på lag. Forrige lørdag krangla vi litt, noe som gjorde at jeg i et øyeblikk trodde at jeg skulle dø. For akkurat når følelsen av panikk står på som verst, så kjennes det ut som at du skal dø. Hvert fall for noen. Hvert fall for meg. Jeg tror det var en måte for kroppen min å si ifra at jeg måtte sette meg ned, føle litt og ta tak i det som brusa i brystet og som jeg aller helst ville putte dypt ned i en boks. Egentlig er jeg ganske takknemlig for at kroppen sa ifra, og for at psyken min og jeg kan spille på lag på den måten vi gjør.
“Jeg er også en av de som tror at jeg tåler alt, og at jeg kommer meg gjennom alt bare jeg fortsetter uten å blunke. Men så feil kan man faktisk ta.”
Jeg vet at det finnes mennesker som påstår at de aldri har tunge dager og at psyken deres aldri spiller dem et puss. Jeg er en av de som ikke tror på disse. Jeg vet nemlig at alle mennesker har en psykisk helse, og denne psykiske helsen påvirkes av omgivelsene våres og følelsene våres. Jeg er også en av de som tror at jeg tåler alt, og at jeg kommer meg gjennom alt bare jeg fortsetter uten å blunke. Men så feil kan man faktisk ta.
Jeg velger å være ærlig, og jeg ønsker ikke at noen skal syntes synd på meg. Jeg ønsker ikke at noen skal skrive at de tenker på meg. Jeg ønsker ikke at noen skal skrive at de støtter meg. Jeg ønsker heller ikke at noen skal skryte av meg fordi jeg er ærlig. For det er faktisk ikke en svakhet å vise følelser eller å være ærlig. Det er heller ikke en svakhet å føle på disse følelsene, enten i form av at man kan oppleve psykisk sykdom, angst eller depresjoner. Eller i form av at man opplever noe tungt, går gjennom noe tungt eller sliter litt med hvem man ønsker å være.
Skolen har akkurat startet igjen, vi er tilbake i jobb og vi har akkurat ønsket hverdagen velkommen. Vi mister jobben, vi mister mennesker vi er glade i, vi skilles, vi blir syke og vi taper. Men vi møter også nye mennesker, vi når nye mål, vi vinner, vi opplever, vi ler og vi lever. Til syvende og sist vil jeg påstå at det er de siste punktene som er de viktigste, og at det er dette vi tar med oss.
Noen vil nok lure på hvorfor jeg velger å være ærlig om dette. Svaret er at jeg føler meg så alene. Det hjelper nemlig ikke å snakke om dette om ti år, når jeg sitter i min dyre designersofa og drikker sterk kaffe. For det skjer nå, akkurat nå. Og hvis det hjelper én annen, så er det hvert fall én annen som ikke føler seg alene.
Vi skal og vi må fortsette å snakke om psykisk helse. Jeg kunne ønske at jeg ikke hadde følt skam over at kroppen min reagerte eller sa ifra. Min psykiske helse er en del av meg, men jeg nekter å la den definere meg som menneske. For jeg er mye mer en angst, panikk og følelser. Men, det er en del av pakka.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid
// Marty
<3
Kristine Larsen: <3
<3
Du sier du ikke vil at noen skal skrive at du tøff eller ærlig. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal heller takke deg for at du deler. Ikke bare fordi det er tøft selv om jeg synes det, men fordi du kan hjelpe andre. Jeg har sterk angst og det er helt forferdelig og jeg unner ingen å ha det sånn. Likevel er det godt å vite at jeg ikke er alene. Takk!
Hvordan utartet panikkanfallet ditt seg?
Helt enig! Det er ikke synd i deg, og du er ikke spesielt modig som forteller om helt vanlige ting for de aller fleste. Burde vært slik i hvertfall. Sannheten er jo at det er et tabu for mange, svært mange føler skam rundt dette, og kanskje spesielt de som er så hemmet av sin angst at de sliter med f.eks, arbeidsliv og etterhvert med påfølgende helseplager og sosial “svakhet”av angsten. Derfor er det så viktig at slike innlegg blir skrevet.
Jeg smeller også i en krangel med angsten min innimellom, og jeg kjenner nærværet av den hver dag. Men jeg er, som kanskje deg, i tillegg til styrke i meg selv (som jeg tror de fleste har) ,velsignet med ytre ressurser (sterk familie, venner, kjæreste, arbeidsliv, økonomi osv) som styrker oss slik at vi kanskje “tør” mer enn mange andre fordi vi har et “sikkerhetsnett”.
Meeeen alt i alt. Jeg tillater meg likevel å si at du er både modig og sterk som tar ansvar for å snakke om noe som burde vært en selvfølge- siden de aller fleste av oss, kanskje alle, er borti dette i en eller annen grad.
Viktig å dele dette, viktig å forstå at dette er en del av livet til mange. Det er fælt, men ikke farlig – så det er bare å jobba på👍Respekt!!!
Fikk mitt første panikkanfall i vår. Hadde aldri tenkt eller forventet at noe slikt kunne ramme meg.
Jeg sto på, tok på meg det ene etter det andre. Jeg husker jeg tenkte at jeg var et supermenneske som taklet ” alt dette”. Kunne gå på minimum av søvn og bare Kjørte på. Var veldig måteholden på mat også, hadde jo knapt tid til å spise. Å så heldig jg var som var så slank, sa dem.. Alt var bare stress, stress, stress. Jeg overså kroppens signaler som ba meg roe ned.
Fikk smellen inne på en butikk. Handla middag til mg og kjæresten. Midt mellom reolene begynte gulvet å vaie, jeg følte på en ekstrem ubalanse.. Hjertet begynte å hamre og og jeg tenkte ” nå dør jeg” . Fikk kasta fra meg varene og snublet ut av butikken.. Falt ned på en benk og fikk tasta nr til min kjæreste og sa: ” jeg tror kanskje jeg får et hjerteinfarkt, kom og hent meg”. Det tok 20 min før han kom, og det var tiden jeg brukte på å puste ut panikk anfallet. De tyve lengste min i mitt liv.
Det kom i løp av ett sekund, i løp av en tilfeldig dag. Nå seks måneder etterpå er jeg enda redd for å gå alene på offentlige steder, mn tvinger meg frem, mn bare når jeg må. Plutselig kommer svimmelheten og jeg er redd for nye anfall.
Jeg har stresset helt ned. Gir kroppen hvile, den er enda ikke restituert etter den ekstreme stress perioden.
Det var flink pike syndrom. Skulle bare, skulle bare… Vi blir ødelagt i dette kravsamfunnet.. Smellen kommer før eller siden..
Jeg utviklet også nakkeplager pga angsten for nye panikkanfall.
Ikke undervurder stress og negative tanker om deg selv.. At du skal prestere så j* vlig.. Det kan ta knekken på deg, og det skjer m et pang..
Takk til blogger som tar opp et uendelig viktig problem! Vi må snakke mer om dette, for mange UNGE mennesker lider i skjul. Det er de yngre som stadig får mer psykiske problemer og det skyldes kravsamfunnet. Du er aldri god nok
Hei,
Uansett om du ikke vil ha takk, takker jeg.
Jeg har prøvd alt. Alle terapiformer, alt. Er 35 og har ligget med Post traumatisk stress i 11 år. Ikke noe liv. Bare kveles av angst dag og natt. Har mann og barn, alle er involvert i en slik situasjon. Ingen babytid, ingen foreldremøter. Dødsønske? Ja!
Er bra at noen tar dette opp og fram. For to uker siden knakk jeg helt sammen psykisk. Gråt konstant i over ei uke, gjør det enkelte dager enda. Gikk med kostant angst smerter i brystet. Klarte ikke og gå på buikken, gjør det forsovitt ikke enda alene.
Det og oppleve akkuat angst og veldig dyp deprisjon er ekstremt skumelt. For jeg tenker hvor svak er jeg. Men så tenker jeg også hvor sterk er ikke jeg som innrømer dette oven for meg selv.
Har vært hos fast lege for og få mer hjelp. Men det tar jo evigheter for og få noe hjelp her når det kommer til psyken. Så lenge det ikke er noe folk kan se så føler jeg at det fort er noe som blir skyvet under tepet og ikke prata om.
virkelig flott skrevet 🙂 kunne ikke vært skrevet bedre … Jeg vet også alt om angst ,ja også få panikkanfall…. Viktig vi som kjenner til det her . står sammen …
Jeg vet ikke helt hva som feiler meg. Jeg er en selvsikker person som oser selvtillit og er superdupersosial og elsker å møte og treffe nye mennesker. Men i det siste så har jeg brått begynt å svette, bli varm og bare føle at jeg må komme meg ut av det rommet jeg er i. Jeg aner ikke hva som skjer, det bare brått oppstår. Jeg får smålig panikk, ikke fordi jeg ikke vil være der eller noe er ubehagelig, det bare treffer meg brått, og jeg begynner å svette og skjelve uten at jeg egentlig vet helt hvorfor. Har opplevd dette før men det inntraff virkelig for fult når jeg begynte på ny høgskole nå for 2 uker siden. Vi var bare på vanlig omvisning og brått når vi stod i bibliotek-område ble jeg helt varm og begynte å svette, ikke det at jeg var varm eller noe, men jeg bare stod rett opp og ned og kjente at svetten begynte og piple. Og jeg har hatt et par episoder siden det også, det kan f.eks være at jeg og venninna mi simpelt skal ha noe i butikken og jeg står ved kassen og det brått er kø. Da kan det begynne igjen og jeg må bare raskt komme meg ut og inn på do bare for å samle meg, og kjøle meg ned.
Den siste uken har jeg ikke turt å møte på de forelesningene som er i den store salen fordi jeg er livredd for at det brått skal skje i timen og at jeg må reise meg opp blant 300
Mennesker for å gå ut. Jeg aner ikke hva som skjer med meg, eller om dette er et slags panikk-anfall. I så fall blir “anfallene” verre og verre og jeg vet virkelig hva jeg skal gjøre med det.
Jeg har lest litt og sett at dette kan være et svakt panikk-anfall.
Men jeg kan jo ikke ha angst? Jeg som er så trygg på meg selv, høy selvtillit og ubersosial.
Eller er det noe jeg tror om meg selv? Er jeg egt en svak, utrygg person der innerst inne?
Jeg skjønner ingenting.
Bra skrevet. Vi er nok mange vi som har kjent på disse “nå dør jeg” anfallene. Men som du sier, litt tabu å snakke om. Opp å frem i lyset. Tommel opp.
Første gangen jeg hadde angst og depresjon var jeg 16 år gammel. Da følte jeg skam, og jeg var veldig flau over det. Nå har jeg blitt 29 år og inne i min verste periode med angst og depresjon, men jeg er ikke redd for å snakke om det.
Er du klar over at ventetiden på psykolog i Norge er 6-12 månder? Det finnes ikke hastetimer heller, men tror de kan få ventetiden ned til 1-3 månder hvis det er “krise”. Hvis man er suicidale er det eneste tilbudet å få deg innlagt til behandlingstilbud blir ledig og at det første fastlegene gjør er å tilby deg medisiner, for det finnes ikke bedre behandlingsmuligheter. Hvis man har råd kan man betale privat, men da koster det alt fra 500-1000kr timen. Skulle ønske flere bloggere satt fokus på hvor dårlig tilbud vi har i Norge når det kommer til psykisk helse, for jeg er sikker på at dere faktisk kunne klart å gjøre en forskjell og jeg tror at det manglende tilbudet kan få store konsekvenser for landet vårt i fremtiden:(
Wow, tusen takk for innlegget. Godt at det er noen som tør å snakke ut om det. Selv opplevde jeg det samme i sommer. Fikk plutselig et anfall hvor jeg trudde jeg skulle dø. Heldigvis var kjæresten min med meg, så han fikk roet meg ned. Det er verste jeg har opplevd, men samtidig godt å ha opplevd. Det får meg til å innse at det er viktig å ta vare på seg selv. Ikke stresse for mye og ikke alltid sette andre foran seg selv. Nå er jeg flinkere til å ta det med ro når kroppen sir ifra og gjøre ting som gjør meg! glad. Jeg er enig i at vi må bli flinkere å snakke ut om psykisk helse. Det er et kjempe viktig tema som gjelder oss alle.
Anonym: <3<3<3
Yvonne: Det er fryktelig trist…
Heidu: Så flott at du ikke er redd. Jeg håper virkelig du kommer deg ut av det. Jeg heier!!
Gnierfru: <3
Frida: Det hørtes veldig kjent ut. Jeg har dessverre ikke nok kunnskap til å svare deg på spørsmålene dine. MEN! Det høres hvert fall ikke unormalt ut, og jeg tror kanskje det hjelper å prate med både venner/familie og kanskje noen som kan nok om det <3
Wenche Anita Vuolab: <3
Josefine Fevang: Stor klem til deg.
Anonym: <3<3 klem
Anonym: Nå fikk jeg tårer i øynene. Sender deg en stor klem <3
Hege: <3 takk!
Anonym: <3
Marie: <3<3 takk
Alexandra Flaa: <3