Er det lov å le idag?

Jeg er redd, jeg er redd for å stille spørsmål og jeg er redd for å si noe feil. Jeg er redd for å tråkke noen på tærne, gjøre noen lei seg eller for å ikke vise nok respekt. Jeg vet jeg ikke er alene, jeg vet vi er fler, jeg vet vi er mange. Men hvor lenge skal jeg egentlig gå rundt å føle på disse følelsene? For når er det greit å spørre, snakke og når er det lov å le? Er det egentlig lov å le i dag?

I dag er det 6 år siden de tragiske hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya. 6 år har gått, dagene har gått og veien fortsetter på samme måte som livet går videre.

Jeg undrer på om det er lov å feire i dag, om det er lov til å le og være glad. Jeg er nemlig redd for å gjøre noe feil, oppføre meg feil eller si noe feil. Men samtidig som jeg stiller spørsmål om det er lov til å leve, ha det bra og smile i dag, så vet jeg at barn fødes, at mennesker fyller år og at livet går videre, og jeg håper at barna som fødes og at de som fyller år kan feire og at de som ønsker å gifte seg på datoen i dag kan gjøre det, uten å trenge å være triste. Ikke misforstå meg, for det er lov å gråte, det er klart man skal gråte – jeg vil bare ikke være redd for å le, eller være redd for å være glad. For terror er ikke komisk, det er ikke gøy og det skal ikke les av, men hvordan skal man overvinne og bekjempe frykt, hat og redsel uten latter, nyfødte og bursdagsfeiringer? For meg symboliserer alt dette kjærlighet, og det er vel til syvende og sist kjærligheten som skal og burde vinne. Det er ikke redselen om å gjøre noe feil, si noe feil eller terroren som skal vinne. Redselen burde aldri vinne og jeg syntes ikke den skal det heller. Verden skal ikke styres av ugjerninger og hat, for det finnes så mye som er sterkere enn dette.

Jeg vil så gjerne be om tillatelse til å be folk føle i dag, jeg vil så gjerne be om tillatelse til at folk skal kunne le, gråte, smile og elske – for det er ikke rom for frykt, terror og hat. Denne dagen handler ikke om gjerningsmannen, den handler om ofrene, om landet vårt og om solidariteten vi aldri må slutte å vise. 

Latter ufarliggjør. Det normaliserer og det motiverer.

Vi skal aldri glemme, vi skal aldri slutte å leve, spre kjærlighet og heller ikke slutte å minnes.

For vi har vist at størst av alt er kjærligheten.

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

 

// Marty