Fra en trenerpappa

Gjesteinnlegg fra pappa

Jeg har så lenge jeg kan huske engasjert meg i idretten, det falt seg helt naturlig at barna mine skulle begynne med idrett så fort de var gamle nok. Det hender fortsatt ofte at jeg forteller de historier fra den gangen jeg var ung. “Du vet den gangen jeg scoret tre mål på hodet?… Med knekt arm?” Historiene blir bare bedre og bedre, og jeg ser tydelig forskjell fra den gangen, til nå. 

Jeg meldte meg som fotballtrener allerede når første barnet mitt var gammel nok til å begynne å spille fotball. I dag er det 15 år siden, og jeg trener fortsatt. For min del har det blitt det jeg har valgt å bruke fritiden min på. Det har vært fantastisk, og jeg har vært borte i mange talenter, mange foreldre, mange historier, mange skjebner og mange armbrudd (selv om ingen av de har scoret tre mål på hodet, med knekt arm…) 

Det diskuteres stadig rundt topping og satsing i idretten, og det stilles spørsmålstegn ved når man burde starte. Jeg skal innrømme at jeg har skiftet mening de siste årene, og jeg tror kanskje det henger sammen med at jeg har blitt mer voksen. Selvfølgelig skulle jo min talentfulle sønn satses på! I dag er han 22 år gammel, og har sluttet for lengst. Han syntes fortsatt fotball er gøy, men han ble ikke Norges nye fotballstjerne selvom jeg innerst inne håpet på det. 

Det skal være gøy å drive med idrett. Den dagen idrett slutter å være gøy, er det faktisk ikke vits å fortsette. Men det er ikke vår oppgave som forelder, trener eller støttespiller og bestemme når det ikke er morsomt å drive med idrett lenger. Det er ikke vår oppgave å bestemme hvem som skal bli best, og hvem som skal få trene mest. Det er vår oppgave å motivere, glede og heie. 

Jeg vet at jeg har bommet på mange talenter i løpet av min karriere som pappatrener, og de jeg trodde skulle bli best, ble aldri det. Men de som syntes det var gøyest, de holder hvert fall fortsatt på. Idretten er en arena for så mye mer enn prestasjoner. Det er en arena for utvikling, samhold og læring. Nå trener jeg et jentelag, og disse jentene lærer om å støtte hverandre, om å ha respekt og om moral. Det er en unik arena til å være sammen og få koble av fra en hverdag som ellers er fylt opp av krav og prestasjoner. Det er min oppgave å fokusere på hva de får til, og ikke hva de ikke får til, for det er det nok av andre som gjør. 

Det er greit å være god og ville satse, men det er ikke greit når det går på bekostning av de andre som kanskje ikke er fullt så gode i en alder av 12 år, eller de som kun spiller fordi det er moro og sosialt. Jeg mener det er viktig å trene sammen, og ikke skille – Uansett nivå. Det er nemlig fullt mulig å løse situasjonen best mulig, for alle. 

Det er ikke nødvendigvis de største talentene som lykkes, de som har best utstyr eller de som har foreldre som pusher mest. De barna som får bevare idrettsgleden, som tar på seg skoa, leker, lærer og opplever – Det er de som fortsetter og utvikler seg som spillere og enkelt individer. 

For hardt arbeid slår talent, om talentet ikke jobber hardt nok. 

 

// Pappa Trond