hits

Fra en trenerpappa

Gjesteinnlegg fra pappa

Jeg har s lenge jeg kan huske engasjert meg i idretten, det falt seg helt naturlig at barna mine skulle begynne med idrett s fort de var gamle nok. Det hender fortsatt ofte at jeg forteller de historier fra den gangen jeg var ung. "Du vet den gangen jeg scoret tre ml p hodet?... Med knekt arm?" Historiene blir bare bedre og bedre, og jeg ser tydelig forskjell fra den gangen, til n. 

Jeg meldte meg som fotballtrener allerede nr frste barnet mitt var gammel nok til begynne spille fotball. I dag er det 15 r siden, og jeg trener fortsatt. For min del har det blitt det jeg har valgt bruke fritiden min p. Det har vrt fantastisk, og jeg har vrt borte i mange talenter, mange foreldre, mange historier, mange skjebner og mange armbrudd (selv om ingen av de har scoret tre ml p hodet, med knekt arm...) 

Det diskuteres stadig rundt topping og satsing i idretten, og det stilles sprsmlstegn ved nr man burde starte. Jeg skal innrmme at jeg har skiftet mening de siste rene, og jeg tror kanskje det henger sammen med at jeg har blitt mer voksen. Selvflgelig skulle jo min talentfulle snn satses p! I dag er han 22 r gammel, og har sluttet for lengst. Han syntes fortsatt fotball er gy, men han ble ikke Norges nye fotballstjerne selvom jeg innerst inne hpet p det. 

Det skal vre gy drive med idrett. Den dagen idrett slutter vre gy, er det faktisk ikke vits fortsette. Men det er ikke vr oppgave som forelder, trener eller stttespiller og bestemme nr det ikke er morsomt drive med idrett lenger. Det er ikke vr oppgave bestemme hvem som skal bli best, og hvem som skal f trene mest. Det er vr oppgave motivere, glede og heie. 

Jeg vet at jeg har bommet p mange talenter i lpet av min karriere som pappatrener, og de jeg trodde skulle bli best, ble aldri det. Men de som syntes det var gyest, de holder hvert fall fortsatt p. Idretten er en arena for s mye mer enn prestasjoner. Det er en arena for utvikling, samhold og lring. N trener jeg et jentelag, og disse jentene lrer om sttte hverandre, om ha respekt og om moral. Det er en unik arena til vre sammen og f koble av fra en hverdag som ellers er fylt opp av krav og prestasjoner. Det er min oppgave fokusere p hva de fr til, og ikke hva de ikke fr til, for det er det nok av andre som gjr. 

Det er greit vre god og ville satse, men det er ikke greit nr det gr p bekostning av de andre som kanskje ikke er fullt s gode i en alder av 12 r, eller de som kun spiller fordi det er moro og sosialt. Jeg mener det er viktig trene sammen, og ikke skille - Uansett niv. Det er nemlig fullt mulig lse situasjonen best mulig, for alle. 

Det er ikke ndvendigvis de strste talentene som lykkes, de som har best utstyr eller de som har foreldre som pusher mest. De barna som fr bevare idrettsgleden, som tar p seg skoa, leker, lrer og opplever - Det er de som fortsetter og utvikler seg som spillere og enkelt individer. 

For hardt arbeid slr talent, om talentet ikke jobber hardt nok. 


 

// Pappa Trond
 

n kommentar

Enig i at det er viktig i inkludere alle i ung alder. Alvoret kommer fort nok uansett.

Skriv en ny kommentar