OKEI. Tidenes surr, velkommen inn:
Det gikk opp for meg hvilken dato det er idag. Hvor fort timene, dagene og ukene går. Mamma ringte meg tidligere idag og spurte når jeg tenkte vi skulle flytte ut av leiligheten. Herregud. Leiligheten som jeg føler at jeg akkurat har flyttet inn i, men som jeg aldri har rukket å føle meg hjemme i. Det har vært halvveis, halvhjertet og et forsøk på å trives i et kaos av fullbookede dager og svett treningstøy. Vi har knapt en uke igjen i leiligheten før vi begynner å pakke ned, og jeg har et behov for å utsette det, uten å vite hvorfor. For jeg er ikke redd for å flytte, oppleve og få enda flere erfaringer. Jeg er redd for å feile, for at jeg ikke vil ha det bra og jeg er kanskje bittelitt redd for å leve.
Jeg er en sikkelig kontrollfreak, og tanken på å bo i pappesker og kaos gir meg et snev av panikk. Æsj, er jeg den eneste? Jeg gleder meg sånn til å kanskje falle litt til ro, få en struktur og kanskje en plan. På en måte vet jeg at det ikke vil skje, for jeg har valgt alt annet en trygge, stabile og rolige rammer. Jeg liker livet på farta, og det å flytte burde vel være skummelt? Fjernt? Vanskelig?
Jeg vet ikke om jeg syntes det.
Jeg har så tro på at det blir bra. På en måte så har jeg jo ikke noe annet valg, for det skjer selvom jeg ikke er klar. Jeg står jo hundre prosent inne for valget mitt, men det er skummelt å dra fra det jeg ser på som trygghet.
Kanskje det er på tide å skape min egen trygghet?
Eller noe.
// Marty
Klart det blir bra! Livet starter ved enden av komfortsonen sies det. Kjør på med lister dersom du trenger plan. Struktur er viktig, det merker jeg med meg selv. Har jeg ikke struktur og planer, detter jeg helt ut.
<3
Klem
masse lykke til!!