Tidligere i år bugnet det av artikler om at Anders Behring Breivik har byttet navn. I mine øyne klarte han nok en gang å tiltrekke seg oppmerksomhet, og vi fikk enda en gang gitt utløp for hatet, frustrasjonen og tankene våre. Tankene om forakten, om hans menneskelige verdi og om tragedien han har utsatt oss for. Til tross for at han har byttet navn vil han alltid forbli det samme – For han er mye mer enn navnet sitt, og det er enkelt for oss å begynne å hate et annet navn. Vi er med på hans nasjonalistiske kamp ufrivillig gjennom media. Vi klarer ikke å gi slipp, jeg vet heller ikke om det er mulig.
22.juli 2011 skjedde det vi ikke trodde kunne skje i Norge, og jeg opplever at vi ikke er ferdige med å bearbeide det nasjonale traume – Noe som er en av grunnene til at jeg er positiv til at vi skal eksponeres for en skildring av dette på et såkalt “kunstnerisk” vis. Men mest av alt er jeg positiv fordi vi må prate om det, og det dummeste vi gjør er å legge lokk på en så stor del av historien vår. For selv om dette kapittelet er mørkt, trist og vondt, viste vi som nasjon at vi var sterkere enn hatet. Det er fullt mulig at filmen ikke blir vellykket, men jeg har tro på at det kan bli en ekstremt viktig historisk formidling. Jeg ser på dette som en måte å si noe positivt om landet vårt på.
Det kommer nye generasjoner som er nødt til å bli kjent med 22.juli og forhåpentligvis vil denne filmen være et nyttig verktøy. Forhåpentligvis legger de det frem på en måte som utstråler varme og kjærlighet, som gir de nye generasjonene en stolthetsfølelse – Fordi vi løftet roser i stedet for våpen.
Det finnes fortsatt mennesker som påstår at enkelte hendelser fra 2.verdenskrig aldri fant sted, og om det er et forsøk på fornektelse vet jeg ikke. Jeg har selv sett spor, tegn og historien fra 2.verdenskrig, og jeg er takknemlig for at jeg fikk møte det med egne øyne. For det er tøft med de mørke sidene av historien vår, men det å fornekte, tie og se bort løser ingenting. Det hjelper ingen, det støtter ingen og det sender ingen signaler om samhold. For historien skrives, og den kan ikke alltid være slik vi ønsker den. For en slik film vil ikke kunne forsvare noe som helst, men den vil portrettere 22.juli på en viktig måte.
Dette handler ikke om å legge enda større fokus på ABB, men å lage et viktig merke. For vi kan ikke ta oss råd til å late som om 22.juli aldri skjedde. Det er ABB som er grunnen til 22.juli, men jeg har tro på at vi kan ta det fra han, og at dette er en av de måtene.
Kjærligheten er større enn hatet, og historien må ikke glemmes.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Marty
Hei:) Har du endret syn på paradise hotel etter at grunde ble med? Føler du skriver mye mer positivt om serien nå i forhold til før, feks i dette innlegget http://martinehalvs.blogg.no/1458557707_paradise_hotel.html
Eller er det bare at du synes det er gøy når du kjenner en deltager, noe som er helt forståelig!!:)
Jeg er helt enig med deg. Jeg ser fram til og kunne se denne filmen. Og kunne vise den til eventuelle barn vi får en gang. For det er vanskelig og legge ord på hva man følte og tenkte de dagene etter 22.juli 2011. Men er lettere og vise filmen og så snakke om det etterpå. Og uansett om vi vil eller ikke så er dette noe som har skjed. Dette er noe vi ikke kan forandre. Dette er en del av Norges historie dessverre.