I disse dager avslutter de fleste av mine jevngamle sine siste eksamener og siste dager på videregående. Jeg valgte i år og slutte, følge magefølelsen og gå min egen vei. Jeg skjønte fort at det å slutte på videregående var det som var riktig for meg. Jeg gikk mange runder meg meg selv og menneskene rundt meg, og til syvende og sist så ble det et enkelt valg.
Det er selvfølgelig rart at de jeg har gått i klasse med fullfører og er ferdige nå, samtidig så vet jeg så godt meg meg selv at jeg reddet meg selv dette året med å ta det valget som jeg gjorde. Dette året har jeg vokst, jeg har forsøkt å finne en ro og jeg har blitt tryggere på meg selv. Allerede til nå har jeg tatt flere eksamener som privatist enn jeg kanskje trodde at jeg ville klare, og jeg er godt i gang med å fullføre videregående på egenhånd. Jeg skulle selvfølgelig ønsket at jeg var ferdig nå, samtidig så gjelder jo det alt mulig annet også. Jeg skulle ønske at jeg hadde oppnådd alle drømmene mine allerede, og for min del så beroliger det meg. Skole er, og har alltid vært ekstremt viktig for meg. Til tider har det kanskje vært litt for viktig, og jeg har kanskje lagt litt for mye av meg selv i det.
Det har vært rart å gi slipp på det å være ungdom, og være litt mer voksen enn de jeg har gått i klasse med og tidligere vokst sammen med. På en måte er jeg nå glad for å kunne gi ordentlig slipp på videregående, ikke med tanke på menneskene, men med tanke på det å bli voksen. Det å bestemme selv. På en måte er det veldig skummelt, men på en annen måte føler jeg at jeg nå må prestere og levere for min egen del – Og ikke for alle andre.
Jeg er fast bestemt på å bli ferdig med videregående, og jeg er stolt av at jeg faktisk klarte å ta det valget som var best for meg. Jeg vil ikke anbefale noe som helst, for jeg tror man må gjøre det som føles rett, vel vitende om at ingen av delene er lett.
// Marty
