hits

Ikke igjen


 

I dag morges vknet vi igjen til en beskjed om mulig terror. Jeg kan ikke fatte og begripe at det igjen er sluppet en bombe som har tatt livet av s mange mennesker. Jeg er sint. Jeg orker nesten ikke vre redd. Hvis jeg skal vre helt rlig s vet jeg ikke hva jeg skal og burde vre redd for. 
P en rar mte sitter jeg og er mest frustrert. Jeg syntes det er vanskelig ikke vite, og jeg syntes det er synd at jeg oppfatter at vi ikke gjr nok.

Gang p gang skjer dette, og vi nikker enige om at det er grusomt, samtidig som vi forsetter videre med halen mellom bena. I vr egen verden. Det er for s vidt greit, for dette skal ikke ta over hverdagen vr, roen vr. Men. Men hvor mye gjr vi egentlig? Hvor nrt m det egentlig bli fr man setter en stopper? Er det mulig sette en stopper?

Jeg vil ikke se artikler fra professorer om tilstanden og psyken til de som utfrer disse handlingene. Jeg bryr meg ikke, det forsvarer verken de eller handlingene deres. Jeg vil se tiltak, men stiller sprsmlstegn om det er mulig. Det er mulig at jeg oppfattes som naiv, som ikke skjnner at dette er mye strre enn som s. Det er mulig at jeg glorifiserer de som jeg forventer at kan gjre noe, p samme mte som jeg tror at pappa kan alt. Det er mulig at en null tolleranse for terror er umulig. Det er mulig at dette ikke er terror. Men i bunn og grunn er det ikke annet enn trist, og jeg nekter akseptere at det bare er snn det er.
Jeg vil vite, jeg vil ha kunnskap om dette. Jeg vil ikke sknes og forsvares. 

Alle mine tanker gr vekk fra dagens eksamen, til alle ofrene, prrende og ikke minst til Ariana Grande. Tenk at noen er villige til drepe i andres navn. 

Feil liv gr tapt. 

// Marty 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar