Jeg har akkurat kommet over podkasten til Tusvik og Tønne. Den har faktisk fulgt meg i hele dag, både på bussen i dag morges, i lunsjen og gjennom rushen på vei hjem. De to hysteriske damene har underholdt meg, til tross for at jeg ikke helt klarer å sette ord på hvorfor jeg har funnet det underholdende. Antakeligvis den fengende settingen, ærligheten og åpenheten. Disse damene satte virkelig ord på ALT.
Jeg har hørt mye om episoden i podkasten der Tønne bretter ut om historien om da eksmannen Kyrre Holm Johannessen var utro, og jeg skal ærlig innrømme at det var derfor jeg startet å lytte (Var det meningen, kanskje?). Muligens fordi jeg var interessert i noe sladder, eller fordi jeg rett og slett var sinnsykt nysgjerrig på hva dette kunne være. Men mest sannsynlig fordi sladrekjerringa i meg var nysgjerrig, og fordi jeg var redd for å gå glipp av noe.
Min første reaksjon var å bli sint, ikke på Tusvik, og hvert fall ikke på Lisa Tønne, som jeg forøvrig har stor respekt for. Jeg reagerte med å sette meg inn i situasjonen hennes, og jeg kjente at raseriet i meg boblet. Et lite øyeblikk var jeg villig til å bli med på heksejakten av den kommende eksmannen hennes.
Vi snakker ikke nok om utroskap, men i denne podkasten oppfatter jeg ikke at det var temaet utroskap som ble synliggjort. Jeg oppfattet det mer som en ubevisst hevnaksjon fra Tønne sin side, en hevnaksjon jeg i utgangspunktet syntes var helt grei. Jeg vet ikke hvorfor jeg har et behov for å forsvare henne, men det er mulig at kvinnen i meg føler for å forsvare noe av det sureste du antakeligvis kan oppleve. Samtidig kan det jo stilles spørsmål om det var verdt det.
“Dessverre har ikke utroskap noen straff”
Jeg ser at det finnes folk som påstår at begge disse komikerne har gått ut på dato, men akkurat i denne podkasten var det ikke komikerne vi fikk lytte til. Vi fikk lytte til en dame, med en bestevenninne som var sinnsykt forbanna og såret. I bunn og grunn syntes jeg at de var snille, uten og vite hvordan jeg selv ville reagert. Jeg oppfattet nemlig ikke et snev av festligheter. Det jeg derimot oppfattet var svik. Det eksisterte ikke hat, men jeg oppfattet at det var sviket som snakket.
Det diskuteres om det juridiske i denne situasjonen. Noe jeg absolutt forstår. Men hvis vi skal se bort fra det juridiske er jo dette intet annet enn en forferdelig trist familietragedie.
Dessverre har ikke utroskap noen straff. Det er ikke noe annet en trist. Jeg kan forstå sviket Tønne føler, og er spent på hva eksmannen faktisk mener. Samtidig vil han alltid være den “utro-pappaen”, “den utro-naboen” og “den utro-eksmannen til Lisa Tønne”, og jeg vil ikke tro at det var hoved intensjonen til Lisa Tønne.
Samtidig forsvarer ikke det handlingen og det som ble gjort.
Jeg lot meg nesten kjøpe av argumentene og reglene som skriver under på at dette ikke var innafor. Samtidig er det noe inne i meg som støtter fullt opp under det Lisa Tønne har gjort. Jeg forstår at barna skal forsvares i denne saken, men hvilke av partene har virkelig såret og tråkket i feil rede?
Etter det lille jeg har kjent disse radar-damene ville de sagt: “Altså, vel fortjent når man bare tenker med kukhodet” hvis dette gjaldt noen andre.
Jeg tror absolutt jeg vil fortsette å lytte til de fremover.
Syntes du det er innafor? Og er Lisa Tønne egentlig unnskyldt?
Forresten: Jeg kjøper ikke argumentet med at alle av og til driter seg ut. Du faller nemlig ikke inn i en annens sitt liv, og spesielt ikke med tissen først.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Marty
