Selvskading er en svakhet

Bildet er brukt med tillatelse. 

“Kanskje du kan zome inn litt mer på sminken neste gang?”
“Det blir litt mye av deg kanskje”
“Du er oppmerksomhetssyk.”
“Tenker du ikke på at andre vil skade seg på grunn av dette?”
“Du burde kanskje dekke deg til litt?”
“Fine vipper, men du kunne kanskje zomet inn litt så vi hadde sluppet å se resten?”
 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skroller nedover Facebook og blar meg gjennom alle de vanlige oppdateringene. Midt på Facebook-feeden dukker det opp et bilde av en jente i en av de mange sminke-gruppene jeg forsøker å tilegne meg kunnskap fra. Jenta har postet et bilde av sminken sin, men det jeg ser er kuttene som brer seg utover armene hennes. Det er det kommentarfeltet også ser. Vi ser ikke sminken hennes. Kun kuttene hennes. Kun fortiden.

Hvorfor? 

Jeg tar meg selv i at jeg automatisk syntes synd på jenta. Jeg begynner å tenke på hva som er grunnen til at jenta har skadet seg og om hun fortsatt gjør det. Den siste tanken som slår meg er at jeg også har lyst til å skade meg.

Neste dag poster jenta et nytt bilde, og igjen er det kuttene hennes, nei, arrene hennes som kommer til syne. Igjen legger jeg mer merke til arrene hennes enn sminken. Og det gjør også kommentarfeltet som ber henne kle på seg, som ber henne advare andre om at hun nå poster et bilde av seg selv slik at ingen blir trigget. Kan hun ikke bare forstå at vi ikke vil se arrene hennes? Kroppen hennes? Fortiden hennes?

Jeg har aldri vært avhengig av noe sånt i noen som helst form. Jeg har forsøkt å skjønne, men jeg klarer ikke. Samtidig stiller jeg spørsmål om fokuset rundt psykisk helse, og hvorfor vi gang på gang krever åpenhet, og hvorfor vi gang på gang vil slippe og bli eksponert for det. Jeg lurer på hvorfor jenta får beskjed om å kle på seg og hvorfor hun stadig må bli påmint om at hun ikke er bra nok. For hvorfor skal hun dekke seg til, og ikke jeg? Jeg forsøker å ha full forståelse for at de som sliter med selvskading selv muligens kan føle seg trigget.

Til tross for at jeg ikke kan forstå hvordan selv, kan jeg forstå effekten av sammenlikning, for den er jeg selv god på. Jeg vet nemlig alt om det å sammenlikne seg med noen som er tynnere, penere, høyere, rikere og bedre. Men jeg vil tørre å påstå at denne trigger-effekten ikke skal begrense jenta som bruker sminke for å komme seg ut fra et av de mørkeste stedene vi mennesker kan være på.

Disse arrene er en del av denne jenta, jeg mener at vi ikke har noen grunn til å dømme henne, for ikke snakke om å kritisere henne. Hun blir antakeligvis påmint om hennes egen fortid hver eneste dag, og er det da vår oppgave å kritisere henne for den? Jeg hører stadig folk i alle aldre snakke om selvskading som idioti. I min øyne vitner det om at vi ikke har nok kunnskap, og nok fokus på sider av den psykiske helsen som dette.

Vi trenger flere tilbud.

I mine øyne er det tøft av jenta og møte fortiden sin, for ikke snakke om å dele av seg selv på den måten hun gjør. Jeg vil tørre å påstå at vi bærer på noen enorme fordommer når det kommer til selvskading, og er det egentlig riktig av oss?
Jeg sier ikke at vi skal normalisere selvskading, men skal jenta dekke seg til for vår skyld? For at vi skal slippe å se? Jeg syntes ikke det. For jeg mener hun skal ha like stor rett til å vise seg frem som meg.

Personlig skal jeg slutte å se på folk som kutter seg som svake, for det er en av mine store fordommer.

For burde ikke hun ha like store muligheter som meg?

Vi velger hva vi ønsker å se. Vi velger å se arrene, psyken og fortiden. Vi velger ikke å se øynene, sminkene og jenta bak masken som forsøker å få anerkjennelse. Selvskading er en del av den psykiske helsen som vi ikke prater om, og jeg vet ikke om det er fordi vi syntes det er flaut, eller fordi det er ubehagelig for oss. I et samfunn der vi er så opptatt av at kropp er topp må vi ikke glemme å akseptere ALLE.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty