Kjære voksene. Kjære foreldre. Kjære tanter. Kjære onkler. Kjære lærere. Kjære naboer.
Jeg er så lei. Jeg er så sint. Jeg er fortvila. Akkurat nå vet jeg ikke hvem jeg skal skylde på, for jeg føler at noen må få skylda. Jeg vet ikke hvem jeg skal være sint på, gråte til eller kjefte på. Hvem tar ansvaret for at mobbingen aldri tar slutt? Hvem tar ansvaret for at barn daglig blir sjikanert, slått og mobbet? Hvem tar ansvaret for at jeg blir tråkket på, ledd av og mobbet? Hvem tar ansvar for at mennesker blir trakassert, dyttet og mobbet hver eneste dag? Av mennesker, som deg og meg.
Jeg lurer på om hvorfor vi kan skrive sånt som dette?
Jeg lurer på hvorfor en 13 års gammel gutt kan bli banket bevisstløs gjentatte ganger, uten at det blir tatt tak.
Jeg lurer på hvorfor det sitter barn innelåst på toalettene på dagens barneskoler, uten at noen vet det.
Jeg lurer på hvorfor det ikke finnes én eneste forelder som tør å innrømme at barnet sitt mobber.
Jeg lurer på hvorfor barn ikke får kunnskap nok til å lære at mobbing er feil.
Jeg er lei av at vi forsvarer oss selv hele tiden, at altfor mange av oss skjuler meningene våre bak å like kommentarer og at altfor mange av oss ikke evner å skille mellom hat og uenighet. Vi som skal fremstå som voksne er de aller verste, og det skremmer meg. Det er nemlig ikke rart at våre barn blir holdt utenfor, at de dyttes, blir ledd av og at de blir mobbet. Vi voksne er nemlig eksperter, og mange av oss utøver samme form for mobbing hver eneste dag. Hver gang vi forteller hvor håpløse, stygge og ubrukelige andre er, hver gang vi viser fingeren til noen i trafikken som gjør feil og hver gang vi ler av noen som ikke ser ut som oss selv.
Vi statuerer eksemplene vi selv kritiserer. Det er nemlig vår oppgave å gå frem som gode forbilder, rollemodeller og ikke minst eksempler. Vi kan faktisk ikke fraskrive oss det ansvaret. Vi har ikke råd til at barn skal bli slått ned i skolegården, at jeg skal bli kalt en fitte og at homo blir brukt misvisende hver eneste dag. Vi er nødt til å slutte. Jeg vet ikke hvilken annen måte jeg kan si fra på, enn å rope høyt. Vi hjelper ingenting med å nikke med, like kommentarer og se bort. Hver gang vi gjør det, er vi med på at klumpen i brystet til noen andre vokser og blir enda vondere.
Jeg skjønner at det er en grunn til at folk mobber, men det er ingen unnskyldning. Det må tas grep for begge parter, og vi må slutte å akseptere at det er greit. I situasjoner som dette kan man ikke bruke holdninger som går på at man lærer til neste gang. Neste gang noen blir slått ned, skrevet stygt til eller ledd av.
Vi er nødt til å sette ned foten, slå i bordet og si at nok er nok. Vi trenger at vi roper ut, sier ifra og tar tak. Vi MÅ gå i oss selv, i våre nærmeste og vi må slutte å se bort.
Det er feigt å se bort, og det er enda feigere å mobbe. Dette MÅ ta slutt. Barna som mobber er nemlig fremtiden vår.
Jeg vil ikke være med på dette mer.
DEL GJERNE – jeg har troen på at det hjelper å si ifra, så ikke se bort. Ikke idag.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Marty
Du har mange gode poeng.
En grunn til at mobbing får pågå er at hovedfokus er på å stoppe mobbingen. Mens det nesten aldri snakkes om å stoppe mobberne. Dermed blir mobbing litt som et naturfenomen, som storm, flom og ras – som man ikke alltid får gjort noe med. Trist, men uunngåelig.
Derfor fikk en friskole i Oslo refs av fylkesmannen for å nekte en elev som hadde mobbet en medelev over lengre tid å gå ut i friminuttene. Derfor møtes mobberne med snakk, snakk og atter snakk uten å måtte ta konsekvenser av sine handlinger. Og mobbeofrene må bytte skole.
I vårt land er det dessverre slik at retten til å gå på skole selv om du driver medelever til og over randen av selvmord, er sterkere enn retten til et skolehverdag hvor man ikke blir sparket, slått, sabotert, utfrosset og utsatt for andre former for fysisk og psykisk vold.
Mobbing starter i hjemmet, man kan skylde på dagens ungdom så mye man vil. Men så lenge voksne folk utaler seg slik de gjør i diverse kommentarfelt, og rundt matbordet hjelper det fint
lite med en holdingsendring i skolens regi.
just my 5 cent.
Vi leverer dessverre i et samfunn der mobbere blir hyllet og applaudert. Til deg som blir mobbet; det er ikke noe hjelpå få noe sted, ta saken i egne hender og sørg for at mobberne aldri kan mobbe noen igjen. Det er blitt politisk korrekt å tråkke på og mobbe alle som er svakere enn en selv, bare se på de som sitter på Stortinget, de er alle sammen landets verste mobbere.
Det er viktig at man finner løsninger i fellesskap. Det er slik man blir sterkere også. Den som mobbes kan kontakte Alarmtelefonen for barn og unge eller sjekke ut Barneombudet.no og hva de skriver:
https://barneombudet.no/dine-rettigheter/mobbing/mobbing-pa-skolen-2/
Det er mulig og å koble inn Fylkesmannen dersom mobbingen ikke gir seg, og man har prøvd alt
Du er inne på mye bra, og tanken er absolutt god.
Her kommer det litt tough love. Jeg er klar over at dette kan høres støtende ut, men jeg må bare kutte gjennom og være litt realistisk her;
Du og mange som mobbes slår meg som en gjeng med ynkelige små pyser som er alt for raske til å innta en offerrolle. “noen må få skylda” “noen må ta ansvar”, hva f skjedde med å ta ansvar for seg selv? Ingen kan skade deg uten ditt samtykke. Noen sprer usanne rykter? So what? Noen kaller deg homo eller fitte, cry me a river. At folk slenger rundt seg med ord de ikke forstår sier jo mest om dem. Igjen, hva skjedde med å ta litt ansvar for seg selv og sitt eget liv og lykke? Hev deg over overflødige ord og usanne rykter, og slå tilbake dobbelt så hardt om du må! Det er ditt ansvar å sørge for at du er rustet til å tåle dette. Du har f.eks nesten 70.000 instagramfølgere og kan overdose på bekreftelse når som helst, og enda skal du la deg plage av at en eller annen anonym stakkar kaller deg en stygg fitte? Spar meg.
Og hva en løsning på alt dette angår spiller den på mye av det samme. Problemet sitter i oss. Alt vondt vi gjør med hverandre kommer fra det samme stedet. Det eneste som skiller mobbing og krig er skalaen.
Mennesker går rundt å tror vi er små, veike og stakkarslige. Dette skaper frykt, og frykt skaper splid. Splid som i “meg, mitt liv, mine ting og deg der borte”, en følelse av at man er skilt fra hverandre. Går vi i oss selv, tar litt ANSVAR og finner styrken til å elske fremfor å være redde vil vi gå fra “oss og dem” til “oss” og problemet er løst. Høres enkelt ut i teorien, men i praksis er det et hopp av dimensjoner. Ting blir hvertfall ikke noe bedre av at feks du skal peke fingeren din utover og forlange at noen påtar seg skylda og tar ansvar, for da misser du poenget totalt – du ser utover isteden for innover. Du tror ironisk nok at du bidrar, men du kompliserer faktisk bare problemet. Du kan ikke hyle og forlange en løsning på problemet, for det finnes ingen ekstern løsning. Vi må alle ta ansvar og begynne med oss selv. Du og.
Jeg ser argumentene dine her, og jeg vet at dette ikke var poenget med denne teksten, men kan du spare deg for de klisje innleggene dine jeg føler jeg har sett Ove er 100 ganger på denne bloggen her. Du er flink, mye du skriver er utrolig bra og viktig, men det er så mye overflødige gjentagelser på helt åpenbare saker som du skriver om. De viktige tingene du prøver å ta opp bare drukner bort i klisje typ si D lignende utspill. Bare litt konstruktiv kritikk, ellers fortsett å stå på! 🙂
Godt skrevet. Jeg var selv en mobber og et mobbeoffer. Det er så ufattelig viktig og å ta tak i. Men ikke minnst er det veldig mye også. Mobberne har ansvaret, foreldrene, tilskuerne. Et forslag ville ha vært mobbe knapp i skolen, fordi da tror jeg terskelen hadde vært mindre.