Innleggene er mange, og frustrasjonen er stor. Hvert fall hos enkelte. Personlig er jeg egentlig bare fortvila. Jeg har lyst til å gi opp, gi etter. Samtidig så er det noe som holder meg igjen, noe som forteller meg at jeg overhode ikke kan gi opp. Og hvert fall ikke gi etter. Det slo meg ikke før etter at jeg hadde spist et kakestykke i går ettermiddag, og tok meg selv i å takke nei til ett til, med unnskyldningen om at jeg ikke hadde godt av et til. Rundt bordet satt det tre yngre barn, og jeg kunne like godt sagt at jeg er redd for å legge på meg, og at det er derfor jeg lar være. Eller enda tydeligere “Nei, jeg er redd for å bli tjukk så derfor kan jeg ikke spise mer kake”. Det første kakestykket var nemlig grunnen til de svært nødvendige mageøvelsene som ble foretatt rett før leggetid i går kveld.
For i en verden full av krig, elendighet og sult, har vi klart å skape oss en boble bestående av perfekte vaner, rutiner og utseende. For i dette samfunnet finnes det altfor mange som forteller at tallet på vekta ikke betyr noe, samtidig som vi er strålende fornøyde når vi har gått ned noen kilo. Problemet her er ikke at vi ikke skal ta vare på helsen og at vi trener for å opprettholde en sunnhetsbalanse, for hvor mange av oss trener faktisk for å leve 5 år ekstra?
Det vokser en større og større dobbeltmoral blant oss oss. Vi snakker om hvor grusomt det er å vokse opp, vi klager på kroppspresset og vi glemmer fullstendig vår egen oppgave. Vi glemmer vår oppgave om å ta ansvar. Vi forteller at husmannskost er bra, samtidig som vi kun drikker juice for å gå ned i vekt. Vi ser heller at noen kaster klærne som overvektige, enn topptrente, og kan grunnen være så enkel som at sjalusien i vår seirer?
Samfunnet vårt er avhengig av at vi tar ansvar. At foreldrene tar ansvar. Vi kan ikke ha foreldre som forteller at det viktigste er at man gjør det bra nok, samtidig som man konstant snakker nedlatende til seg selv. Samtidig som man snakker om hvor misfornøyde man er med sitt eget ytre, at man ikke får til ting på jobben og at man veier for mye.
Jeg vil tørre å påstå at mødre er verst. For jeg ser altfor mange mødre er mer opptatt av å være supermammaer, enn å være tilstede, oppleve og rose. Samfunnet vårt har ikke råd til mødre som er mer opptatt av hva de får i seg, enn prøvene til barna sine. Samfunnet har ikke råd til mødre som er mer opptatt av sine egne treningstimer, enn å følge opp barna i sine fritidsaktiviteter. Samfunnet har ikke råd til mødre som konkurrerer om å være tynnest med døtrene sine. Jeg blir faktisk livredd for den dagen jeg selv skal bli mamma.
Vi må slutte å kritiserer andre, for en holdning og et ansvar vi selv er med på. Vi må slutte å romantisere stress, dårlig psykisk helse og kroppspresset. Vi må slutte å finne oss i at det er sånn det er. For hvem har egentlig ansvar for at det er “sånn det er”?
Vi er nødt til å ta tak, for at endringen vi ønsker skal skje.
Følg meg gjerne:
Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs
// Marty
