Jeg er homo

Gjesteinnlegg skrevet av Stine

Jeg er samfunnsengasjert, jobber med barn og unge, trener og spiser mat og sover om natten. Jeg har sterke meninger, engasjerer meg for barn og unges rettigheter, for at alle skal bli sett for det de er. Jeg er tilsynelatende helt vanlig, jeg handler ofte på Rema og elsker å gå i joggebukse når jeg er hjemme. Når du ser meg på bussen, butikken eller ute på tur ser jeg helt vanlig ut. Det er noe ved meg du ikke vet, noe du ikke kan se på meg.

Jeg er lesbisk.

Det brenner i sosiale medier om dagen, hvor alle har en mening om denne nye presidenten i  USA. LGBTQ (Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Queer) ? miljøene er bekymret for sin fremtid, kan det nye styresettet gjøre så vi spoles tilbake i tid og mister det steget vi har tatt i retningen av likeverd for alle mennesker. Vi kan ikke si annet enn at vi har kommet langt på denne fronten, på lik linje med psykisk helse, men definitivt ikke langt nok. Vi sier at vi er åpne og uten fordommer, men stemmer dette?

Et lite tankekors er terroren i Paris, hvorfor er noen så sinte på «oss», så sinte at de må drepe. Det er uforståelig for meg.

Hvordan er det egentlig å være «en av dem» i en helt vanlig hverdag, i et vanlig hetrogent hverdags-miljø. Hva er det som gjør at det er vanskelig «å komme ut av skapet» for mange, hva er vi så redde for?

På TV vises det et program om hvordan man blir møtt av de rundt seg når man har klart å åpne skapdøren, ensidig positive reaksjoner. Så hvis man da ikke møtes med disse reaksjonene av de rundt seg er det en enveisbillett til « det er noe galt med meg.»
Det er ikke alle som opplever kun positive reaksjoner når de, etter sin egen indre kamp om å godta seg selv, kommer ut av skapet. Det betyr ikke at det er noe galt med deg for det. Det er mange av oss som har opplevd og daglig opplever varierende reaksjoner fra medborgere.

På TV, i butikker og i majoriteten av samfunnet er det mann og kvinne som er «rett», det er nok ikke bevisst for å undertrykke, men det er det som er vanlig. Reklame for matvarer, så er det mor og far som spiser med sine barn, reklame for smykker kjøper mannen smykke og gir til sin dame.

Reklame for dating-sider, finn rette mann. Ta testen og se hvem som er rett mann for deg.

Jeg googlet ordet «familie», trykket på bilder og ble møtt av mor, far og barn.

Jeg synes faktisk det er litt trist og det gjør mitt ønske om å si noe enda større.

Myte:

«Ja, du vet hun? hun lesbiske?»

Nei, det er ikke slik at alle som er skeive kjenner hverandre, det er som å tro at alle blondiner kjenner hverandre. Myte avlivet!

«Jøss, jammen du ser jo ikke sånn ut?»

I starten følte jeg meg støtt av slike utsagn, men etter hvert ble responsen av det mer humoristiske slaget.

«Nei det er sant, jeg glemte regnbuen min hjemme»

Så legning har ikke nødvendigvis et spesifikt utseende.

«Kjæresten din, hva heter han?»

«Du har samboer, ja hva heter han?»

«Har du ikke kjæreste, nei vi får finne en skikkelig mann til deg?»

Det er ikke grenser for hvor mange spørsmål som blir stilt i den vanlige hverdagen som er utelukkende hetero.

Jeg har levd mange år ute av dette berømte skapet nå, men innser at også jeg har vært med på å undergrave dette, ved å ikke snakke noe særlig om det. Har ikke bevisst skjult det, men har heller ikke vært så åpen om det som jeg burde ha vært.

Jeg skammer meg ikke over den jeg er, men jeg har møtt mange forskjellige reaksjoner når folk er blitt bevisst min legning. Jeg ønsker å vise hvem jeg er, uten å føle at menneskene jeg møter har lagt på meg et filter, som føles dømmende. Jeg vet at mange ganger bunner det ut i uvitenhet, frykt og andre triggere i de andre menneskene.

Da har jeg et råd: spør hvis det er noe du lurer på.

 Jeg er ei feminin jente, noe som gjør det utfordrende fordi det ikke «synes» og noen tror det er en spøk. Det er ingen spøk, det er min identitet, like mye som du er heterofil.

Det er så enkelt av «vi» er like forskjellige som «dere», forelskelse og kjærlighet er nøyaktig det samme. Det er nydelig og ingenting å skamme seg over.

Hvis du møter noen som har en annen legning enn den du selv har, responder aldri til det med «ja, ja men det er jo helt normalt?» da har du allerede egentlig sagt at du synes det er litt unormalt.

Husk også på at dette ikke er et valg, det er slik vi er født.

Mitt ønske er at det ikke skal være noen som skal være redd for å være seg selv, snakke med noen om hvordan de føler det eller har det inni seg. Uansett hva det måtte være.

Kanskje med dette kan alle bli litt mer bevisst, hvordan vi snakker til hverandre og andre mennesker, hva vi viser som «normalen.»

Be proud, be you!

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram: Martinehalv
Snapchat: Martinehalvs

// Marty