Selvdiagnotisering

Jeg googler dårlige dager. Jeg er nysgjerrig på hva som dukker opp. Lite overraskende dukker det opp noen artikler fra noen kvinnemagasiner som forteller om de vanligste tegnene på depresjon. Det dukker også opp artikler fra treningsbloggere om at det ikke finnes dårlige dager. Bullshit, tenker jeg. Det er klart det finnes dårlige dager. Hvem har vel ikke hatt en dårlig dag? Mens jeg sitter og tenker det slår det meg hvor lett vi faktisk blander dårlige dager med psykisk helse.

Psykisk helse har den siste tiden blitt satt mer og mer på dagsordenen, noe som er viktig, på tide og nødvendig. Det er med på å skape en samfunnsaksept og åpenhet vi tidligere ikke har hatt. 

Det er med stor fare at jeg tråkker noen på tærne, og at et håpløst innlegg fra en smådeprimert nittenåring passer dårlig mellom debatter om Donald Trump og antrekkene til Melanie Trump. Men det er akkurat her det ligger. For den smådeprimerte nittenåringen er ikke deprimert. Hun bare sier det. Jeg bare sier det. Betyr det at jeg misbruker det? Jeg vet ikke. Jeg syntes hvert fall at seriøsiteten forsvinner. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg googler selvdiagnostisering. Noe av det første som slår meg er “har jeg asperger, eller er jeg bare sinnsykt tilbakestående”? “Er jeg deprimert”? Jeg rynker på nesen. I enkelte anonyme forumer har enkelte blitt diagnotisert av andre, med både bipolar lidelse og angst. Noen skriver at det er helt vanlig å ha angst. Jeg rynker enda mer på nesen. Har psykiske lidelser blitt så akseptert at det er vanlig å ha angst? Har jeg angst?

Tilbake til dårlige dager.

Jeg googler “jeg vil ikke stå opp om morgenen, er jeg deprimert”, og på få sekunder har en rekke sider for depresjon informert meg om at det er et av symptomene på å være deprimert. Jeg leser enda litt nærmere, og blir informert med at dårlig selvtillit kan være et tegn. Og at dårlig søvn kan være det. Faen. Et lite øyeblikk føler jeg at jeg er overbevist. 

Jeg vet hva psykisk helse er. Fra jeg var liten til nå har jeg blitt presentert for psykisk helse. Ofte ubevisst. Jeg har nemlig sett den psykiske helsen på nært hold flere ganger, hørt mennesker tulle med den og av og til hilst på den. Den psykiske helsen har fulgt meg, og det er antakeligvis ikke så rart med tanke på at vi alle har en psykisk helse. 

Men har det blitt vanlig å ha en psykisk lidelse? Jeg forstår at antall tilfeller øker sammen med bevisstgjøringen og fokuset, og anklagelsen gjelder ikke de som oppriktig har en psykisk lidelse eller de som sliter psykisk. Men skille mellom psykiske lidelser og dårlige dager har kanskje blitt for smalt. 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs

// Marty