Gjesteinnlegg fra mamma
Jeg er trebarnsmamma og føler selv at jeg har opplevd alt. Jeg føler jeg har opplevd alt, både på godt og vondt. Jeg føler jeg har vært gjennom de fleste faktorene man kan som mamma, selv om jeg lærer hver eneste dag. I tillegg til å være mamma jobber jeg i barnehage. Dette er noe jeg har gjort i mange år, og noe jeg trives med. Jeg tar i mot barna til stressa foreldre, glade foreldre, fortvila foreldre og inspirerende foreldre. Jeg ser mye, jeg opplever mye og jeg erfarer mye. Jeg ser på barna når foreldrene har mye å gjøre på jobben. Jeg ser på barna når foreldrene går gjennom en skilsmisse. Jeg ser på barna når de har det bra, og når de ikke har det bra. Vi foreldre har en enorm påvirkning, noe som sier seg selv.
Det er ingen hemmelighet at det å prestere er viktig for mange av oss. De fleste av oss syntes det er viktig å være flinke, dyktige og prestere. De fleste av oss syntes det er viktig at barna sine presterer, at de gjør det bra og at de er flinke – Uansett alder. Jeg vil gjerne omtale oss som vi, for jeg vil selvfølgelig også at mine barn skal få det til, over alt i verden. Jeg vil at mine barn skal være trygge, glade, varme og lykkelige. Jeg vil ingenting annet. Samtidig så forsøker jeg å stille meg spørsmål og lære av mine egne barn om hva som gjør de lykkelige. For hva gjør barna mine lykkelige? Gjør gode karakterer det? Gjør nye klær det? Gjør et mål på fotballbanen det?
Vi sikter ofte høyt, og jeg ser at vi ofte glemmer det som faktisk betyr noe. Jeg ser at vi ofte er mer opptatt av å lære barna våre å regne, fremfor å lære dem å være snille. Jeg ser ofte at vi er mer opptatt av å lære barna våre å være tøffe, fremfor å være høflige. Jeg ser ofte at vi er mer opptatt av å lære barna våre å være store, og flinke, fremfor å la de være barn. For hvorfor er vi så opptatt av alle faktorene som dyrker våre egne barn, fremfor faktorene som utvikler dem? Faktorer som å være høflige, snille, omsorgsfulle og faktorer som omhandler selvtillit. Mange barn får beskjed på hjemmebane om å være tøffe, om og ikke gi seg. Men hva innebærer det egentlig for barna våre å være tøffe, og ikke gi seg? Handler det om å være tøffest i klassen, eller tøff nok til å rekke opp hånden og si at man ikke forstår? Handler det om å være tøffest på fotballbanen, eller tøff nok til å fortelle om når man ikke har det bra? Og hva legger vi i “Ikke gi opp”-taktikken?
Jeg tilbringer ofte mer tid med barna enn det foreldrene selv gjør i hverdagen, og vi blir ganske godt kjent. Barna trenger omsorg, de trenger tillit og de trenger å være barn, lengst mulig. De vokser opp i en tid som er tøff, uten tvil. Så vi må lære de hvordan det er å leve livet, hvordan man skal håndtere livet og at de alltid skal tørre å snakke. Dessverre fungerer “Ikke gi opp”-taktikken ofte dårlig.
Som både mamma og barnehageansatt vil jeg minne oss på at barna våre ikke er trofeer. De skal verken curles eller være til utstilling for å fremme oss selv.
De skal elskes, pleies og tas vare på og ikke settes med en Ipad i fanget.
// Elin, mamma til Martine, Pernille og Trond Marius
_______________________
Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs
Du sier det selv; du tilbringer gjerne mer tid sammen med barna enn foreldrene…pga jobben din. Dagens unger begynner i barnehage når de er ett år, og skole når de er 6 år. Da må faktisk dere som tilbringer mest tid med barna drive med oppdragelsen også..inkludert å lære dem å være snille…
Klart foreldre skal gjøre sitt, men de som jobber med ungene i barnehage og skole har minsanten et kjempeansvar pga tiden de er med ungene. Man kan ikke skylde på foreldre for alt mulig i våre dager. Siden politikerne ønsker folk skal jobbe, og siden det pga økonomi som regel kreves to inntekter i en familie,(med mindre en tjener kjempebra,), må ungene tilbringe viktige år sammen med andre voksne ( og barn), og der må oppdragelsen skje.
Ja – det er viktigere å lære å regne enn å være snill. Jeg har aldri hørt om noen som fikk en god jobb fordi de var snille. Derimot vet jeg om mange mennesker som har fått en god jobb fordi de er flinke i faget sitt, står på og ikke gir seg før jobben er gjort.
Det er mulig at det er bedre for barna å være snille, men når de blir voksne og skal stå på egen ben vil de fort oppdage at det er helt andre egenskaper som er viktige.
Dersom jeg kunne ha gjort alt omigjen med hensyn til barneoppdragelsen – ville jeg ha lagt mye større vekt på en meget viktig ting – barn må lære seg å sette grenser og si NEI. Barn må ikke bli ja-mennesker. Ja-barn er selvfølgelig bedre og lettere for foreldrene å hanskes med, men kan og er en stor ulempe for mange barn. Da kunne kanskje mange triste skjebner vært unngått og reddet.
Dette blir mer og mer aktuelt etter som samfunnet snart ikke lenger har bruk for “flittige maur og tannhjul”. Bla. automatiseringen gjør at barn og andre folk må lære å ha det fint uten å forbruke eller lage problemer, da de kommer til å få mindre å rutte med en det vi hadde.