Jeg vet ikke om du kjenner til den følelsen av å lande? Når dagen har gått i ett, og du plutselig sitter igjen, helt alene. Jeg vet ikke om du kjenner følelsen av å stirre i veggen, savne lydene rundt deg og føle deg hjelpesløs. Jeg kjenner til det godt. Veldig godt. Det var sånn jeg hadde det i går.
Dagen var fantastisk. Dagen var varm, god og jeg var takknemlig. Jeg var glad, jeg lo og jeg la alt til side – Før det plutselig hentet meg inn igjen. Sinnsykt irriterende. Jeg tror kanskje det er en av verdens verste følelser, det føltes hvert fall sånn der og da. En følelse av svakhet, maktesløshet og det å være totalt idiot. Overlatt til seg selv. Fra konge til knekt. På ti minutter. Æsj, jeg liker det ikke. Samtidig så forsøker jeg å akseptere at det er sånn det er, og at det er helt vanlig.
Det er skummelt å rope det høyt, rett og slett fordi du der og da føler deg så naken. Du føler deg svak, helt til noen faktisk sender deg melding og du finner ut at du ikke er alene. Selvfølgelig er jeg ikke alene! Det er jeg jo fullstendig klar over. Idiot. Igjen.
Det var et øyeblikk av å være menneskelig. Litt hjelpesløs. Noe milkshake, nuggets og litt sosialt samvær som regel fikser! Det handler ikke om å ikke ha det bra, for det å gråte en skvett kan vel av og til ikke være annet enn godt. Sunt. Bra. For jeg har det bra! Av og til er jo det å være alene fantastisk, mens det andre ganger er det skumleste i hele verden. En ting jeg vet er at det hjelper å snakke om det, prate om det og si det høyt.
Og spise på macern.
// Marty.
skulle ønske eg hadde en venn som deg, en som følte det samme som meg