For noen uker siden hadde jeg en diskusjon. Diskusjon handlet om dette med økonomi, julen og januar. Vi snakket om hvor sinnsyke summer vi spyttet ut i julen, og hvor hard smellen ofte ble i januar. Hvor unødvendig mye av det var, og hvor hard januar er, og blir for mange. Personen jeg diskuterte meg forsøkte seg på argumentet om at det handler om prioriteringer, prioriteringer av pengene, sparing og planlegging. Men gjør det egentlig det?
Er det nok å planlegge, spare og prioritere? Eller holder det ikke? Er lista lagt for høyt?
Rett før jul la jeg ut at jeg gjerne ville gi ut noen julegaver til de som trengte det mer enn meg. Jeg hadde ryddet i klesskapet mitt, og fant ingen glede i å selge det. Responsen var enorm. Jeg møtte mennesker som gråt, mennesker som klemte og mennesker som på alvor mente at gavene reddet julen deres. Norske, utlandske, naboer og venner. Mennesker som ikke visste hvordan de skulle få julen til å gå rundt og hvordan de skulle innfylle alle forventingene og kravene.
Menneskene jeg møtte er mennesker jeg minst hadde trodd, mennesker jeg ikke forventet. Det var mennesker, akkurat som deg og meg. Det var mennesker som jobbet knallhardt, som tappert forsøkte og som gruet seg – år etter år.
For finnes det egentlig fattigdom i Norge? Hvordan forklarer man egentlig fattigdom? Forteller man om barna i Afrika, eller barna på Grünerløkka?
Jeg stilte mannen jeg diskuterte med disse spørsmålene. Jeg spurte om han trodde at alle hadde en 50-lapp til overs i januar, og ellers i året. Han smilte og svarte – Ja, vi har jo alle det.
I mine øyne, dannes det et klasseskille, mye på grunnlag av dette. Et skremmende og stort skille, som jeg syntes er skummelt. For jeg tror ikke alle har en 50-lapp til overs, selv om det bare er femti kroner. Jeg tror også at lista vår er lagt skyhøyt. For 12 åringen din behøver ikke den dyre vesken hun ønsker seg, hun blir ikke lykkligere, og forteller jeg at alle andre har kjøpt den til sine døtre – Så er du solgt. Men det er feil.
Oppvasken står der. Den skal tas for hånd. Oppvask av alt. Av bilen, av lånet, av barna, av oppvaskmaskinen, av gjelden, av diselen, av treningsmedlemskapet. Valgfritt? Nei. Det er faen ikke valgfritt.
Velkommen kjære januarsmell, du gjør vondt.
Følg meg gjerne:
Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs
// Marty.
Jeg hadde en liknende diskusjon med noen venner for noen år siden. Det var snakk om en venninne tur til England Jeg sa at det hadde jeg ikke råd til, og fikke til svar at det var snakk om å prioritere.
Vel for meg var prioriteringen mellom huslån,mat på bordet barnehage eller venninnetur.
Jeg har bedre råd nå. Men har stor forståelse for at det ikke er prioritering det er manko på når Januarsmellen kommer