Hvem er du Martine?
Hvem ønsker du å være?
Hvem ønsker du å bli?
Hva skal du gjøre med livet ditt?
Hva skal du studere?
Hva vil du jobbe med?
Hvor vil du bo?
Æsj.
For ett år siden satt jeg i senga, så meg i speilet og spurte meg selv om hvem jeg var, og hva jeg ville. Akkurat som om jeg ikke ble stilt de spørsmålene nok. Jeg spurte meg selv, høyt og klart hva jeg ville. Uten at det kom noe svar.
Fire måneder før hadde jeg ødelagt ankelen. Livet, fremtiden og alt håp. Hvert fall i følge meg selv. Fire rævva måneder. Bokstavelig talt. Fire måneder med å stirre i veggen og konstant lure på hva jeg skulle finne på. Stirre i veggen. Litt til. Jeg stirra ikke i veggen, det bare føltes sånn. For jeg gjorde alt jeg ikke burde. Jeg gjorde alt jeg hadde tid til. Nektet å se en eneste episode av en såpeaktig serie. Fortjente det ikke.
For hva gjør man egentlig når det man har dedikert livet sitt til forsvinner? Når man får beskjeden om at man må legge opp? Slutte? På flekken. Mitt svar var å stirre i veggen. Nei, ikke akkurat. Men det føltes sånn. For alt som ble gjort var så sinnsykt unødvendig, bortkastet og fjernt.
Migrene. Migrene. Migrene.
Oppkast.
Migrene. Migrene. Migrene.
Oppkast.
Blogg. Skrive. Skrive. Blogg. Sykt Perfekt. Så jævelig sarkastisk. Panikk.
Prosjekt blottlegging starter.
Jeg får det til. Plutselig får jeg til å gjøre noe, noe annet enn å spille fotball, noe annet enn å stirre i veggen, noe annet enn å syntes synd på meg selv. Hate. Jeg kan logge inn, skrive, kjefte, gråte og produsere. Gjøre noe. Takk. Jeg skriver innlegg på innlegg, og det blir tatt i mot. Jeg får bringe frem et budskap, og jeg når frem. Kanskje jeg kan noe jeg også?
Sykt Perfekt ferdig. Kanskje like greit. Jeg er takknemlig. Det hjalp.
Jeg vurderer om jeg skal begynne å blottlegge kroppen min i stedet, om jeg rett og slett skal kaste klærne. Det må da være bedre å blottlegge seg sånn, enn å legge hele sjelen sin, tankene sine og følelsene sine på kjøttdisken – klare for å bli kuttet opp av alle kritikerne. (Mann 50). Kanskje hadde kritikerne likt meg bedre hvis jeg kastet klærne i stedet for følelsene? Kanskje det ikke hadde blitt så personlig for de da? Jeg vet ikke. For jeg klarer ikke å slutte og skrive.
Dette året har vært alt annet en forventet. Det har formet meg, det har utfordret meg og det har gitt meg muligheter som jeg kanskje aldri ellers hadde fått. Bloggen er 1 år, og Martine er snart 19. Martine har vokst, noe helt sinnsykt.
Tusen takk!
Gratulerer med dagen bloggen, og godt nytt år.
// Marty.
Åå kjære Martine! Så glad for at du startet denne bloggen. Vit at du gjør en stor forskjell for mange. Stå på! Og godt nyttår til deg <3
Gratulerer bloggen, og gratulere Martine med alt du har oppnådd så langt!
Gleder meg til å følge deg videre, du er fantastisk!
Godt nytt år, klem! ❤️
jeg var i din posisjon for 5 år siden. fotball var livet mitt, hele livet mitt. jeg spilte fotball 6 dager i uka, ofte først trening så kamp eller motsatt, som 14 åring var jeg kaptein på laget mitt, spilte for 16 års laget og dame laget. fotball gikk fremfor alt, og betydde alt for meg.
jeg tok korsbåndet på banen, opererte og trente frem til fysio ga meg klarsignal til å dra tilbake noe hun absolutt ikke anbefalte meg, men jeg ville og jeg fikk lov, noe jeg gjorde dumt i. jeg fikk kronisk beinhinnebetennelse i begge bena og en senskadebetennelse i mitt opererte kne. 16 år gammel, ødelagt begge bena mine og måtte gi opp fotball drømmen min.
det gjør kanskje vondt nå, veldig vondt. jeg skulle gjerne sagt det blir bedre. at ønske om at å spille fotball forsvinner, og at smerten over å ikke spille blir mindre. det har snart gått 6 år, og jeg savner det vær eneste dag, jeg ble en annen person uten fotball og jeg kan fortsatt gråte over savnet. men det trenger ikke bli noe negativt, jeg forstår deg. det føles kanskje håpløst, men mitt beste råd til deg er å lytte til de som vet bedre, og til å finne noe annet du kanskje liker eller kan tenke deg. livet føles tomt uten fotball, lenge. og det gjør vondt, men hold motet oppe, finn noe du kan gjøre så det ikke virker like håpløst.
Elsker dette innlegget – har selv vært i samme situasjon som deg, men har valgt en dramatisk annen tilnærming (dog absolutt blottlegging)
Stine: <3