Det å møte ensomheten er tøft

SAKEN FINNER DU – HER – 

Tidligere i år skrev jeg at jeg ønsket meg en venn, og fikk enorm respons. Jeg delte mine innerste tanker om at jeg savnet en som alltid var der, en jeg kunne ringe og at jeg var lei av å ikke føle meg bra nok. Meldingene tikket inn, fra både kjente og ukjente. Brått følte jeg meg ikke så alene, og følelsen av å være den eneste i verden som var ensom, forsvant.

Sammen med VG dro jeg for å møte noen av de som kontaktet meg. Alle menneskene vi har møtt har en historie, helt ulik min egen. Sindre var den første vi møtte. En gutt, utdannet og en del år eldre enn meg. Sindre inviterte meg på kaffe, og åpnet seg mer og mer for meg. Jeg forsto at vi kanskje ikke var så ulike likevel. Vi ønsket oss begge en venn, vi ønsket begge å prate om ensomheten vår og følelsene vi satt med var faktisk ganske like. Å ikke være bra nok, og ikke strekke til. Å stirre i veggen mens alle andre er ute og har det gøy.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Mitt møte med Synne fra Levanger, satte i gang tanker hos meg som ingen andre har gjort. Etter møtet med henne syntes jeg ikke synd på henne, men jeg følte med henne. For jeg klarte ikke å forstå at Synne kunne være ensom. I mine øyne var hun helt normal, oppegående, høflig, høy og slank, flott, rimelig komplett, egentlig. Jeg klarer fremdeles ikke å skjønne hva som gjør at Synne sitter inne alene.

Andrine og Tone har snakket for generasjonen jeg selv er en del av, og det er godt å vite at jeg ikke er den eneste som føler meg rar, utilpass og håpløs. At jeg ikke er den eneste som står foran speilet og spør hva som er galt med meg. For disse to jentene er unike, ekte og fantastiske slik jeg ser dem.
Da jeg møtte Tone ble jeg overrasket, for hun var en helt vanlig mamma, oppegående, snill og trygg. Det eneste som var annerledes med Tone var at hun var like gammel som meg, og samtidig mamma. Det var også derfor hun var mye ensom, i likhet med mange av de andre som har kontaktet meg. Tone har ingen andre mammaer rundt seg, ingen å henge med. Og selv om Tone er mamma, er hun fortsatt bare 18 år ? med akkurat de samme følelsene og behovene som meg.

Å møte mennesker som tør å snakke om ensomheten har vært tøft. Men det har vært godt, og det har gitt meg en rar form for trygghet. Selv om jeg er veldig ulik alle jeg har møtt, har vi likevel dette til felles, og det gjør at jeg tenker at jeg kan ha noe felles med alle mennesker. Det betyr ikke at vi skal snakke om ensomheten hele tiden, slik disse menneskene har gjort til meg, men det betyr at vi har noe å snakke om, noe felles.
Det er også vanskelig å definere hva ensomhet er. Det finnes jo ingen fasit. Vi kan snakke om hvilken påvirkning sosiale medier har og hvor mye samfunnet vårt har endret seg, men jeg er lei av å prate om alle om alle årsakene. Vi må snakke om hva vi kan gjøre, like mye med hverandre som med oss selv.

For det at vi snakker så lite om noe som er så vanlig, er rart. Vi snakker mye heller om hvem vi ligger med, hvor ofte vi går på toalettet og hva alle andre gjør, enn vi snakker om følelsene vi har inne i oss selv.

Det er tabu å vise for mye følelser, samtidig som vi heier frem de som tør å fortelle. Jeg ønsker minst mulig tabu, men enda mer ønsker jeg meg en venn. Jeg slår ofte av mobilen, fordi jeg ikke orker påminnelser om hvor ensom jeg føler meg, fordi jeg ikke orker å ta del og fordi jeg faktisk ikke har noe å dele.

Jeg tror mange velger å ikke prate om ensomheten av samme grunn. Fordi det oppleves, feil, svakt og sårt. Kanskje er det så enkelt som at vi ikke vil tre ut av fasaden vår? Uansett, så bør vi det.

For jeg vet at jeg ikke er alene om å være ensom. 

Les gjerne artikkelen med alle de fantastiske menneskene jeg har fått gleden av å møte HER. 

// Marty.