hits

Orgie i selvdyrking

Jeg var s heldig f holde ett innlegg under Sunn Fornuft-prisen forrige uke og jeg har s lyst til dele det med dere. 

Hei,

Jeg heter Martine Halvorsen og er 18 r gammel. Jeg er nesten 1.80 hy, har bl yne og blondt hr. Jeg har brede skuldre, store ftter og kommer aldri til fortelle hvor mye jeg veier, men kan godt dere at jeg idag har en sikkelig drlig hrdag. 

Jeg liker omtale meg selv som normal, til tross for at jeg aldri helt har skjnt hva som er normalt. P en mte s higer jeg konstant etter vre normal, mens jeg p en annen mte gjr alt for ikke vre det. For normalen jeg flger, og som jeg tror er optimal stemmer ikke. Den stemmer ikke fordi jeg, og dere daglig blir utsatt for et normalstempel som vi ikke kan gjenspeile oss med. For uansett hvor hardt jeg prver, s klarer jeg faktisk ikke sammenlikne meg med noen andre, og det er skummelt - og ofte ganske vondt.

Grunnen til at det gjr vondt er fordi jeg ofte tror at det er snn det skal vre, at det er snn jeg skal se ut og oppfre meg, Jeg blir eksponert p samme mte som dere, og mye av eksponeringen foregr gjennom sosiale medier. Jeg vet at jeg som blogger velger eksponere meg selv, og at jeg hver eneste dag blir eksponert av andre.

Jeg er vokst opp under kardemommeloven, og jeg vet ikke om dere husker hvordan den lyder? I s fall, den lyder som flger: "Man skal ikke plage andre, man skal vre grei og snill, og for vrig kan man gjre hva man vil". De siste rene har denne loven irritert meg, rett og slett fordi man faktisk ikke kan gjre som man vil. Jo, alts. Nr jeg velger legge meg, om jeg velger sove meg vinduet oppe og hva jeg velger spise til frokost er helt opp til meg selv, men jeg som sster, fadder, venninne og ikke minst som blogger har et ansvar for hva jeg nsker gjre, og hvordan jeg nsker formidle det.

Jeg nsker snakke om det aller viktigste forholdet vi har i livet, nemlig det forholdet vi har med oss selv. Til tross for alderen min, er jeg langt i fra voksen. Jeg vokser og lrer hver eneste dag. Jeg vet vi har en lang vei g, men jeg er dritt lei av vokse opp, og tro at jeg skal se snn ut, vre snn eller ha p med ditt, og datt. Jeg er dritt lei av ikke fle meg bra nok, av fle at jeg ikke strekker til og at jeg ikke er nok. Vi kan godt le, og kalle det er form for klisje, men for meg er s er det blodig alvor. Det er blodig alvor fordi jeg ssteren min har holdt p d av spiseforstyrrelser, fordi en venninne nylig ikke fikset dette og tok livet av seg og fordi jeg er dritt lei av spise en skje cottage cheese til lunsj. Vi skal ikke under noen omstendigheter normalisere en spiseskje med cottage cheese, vi skal ikke normalisere kosmetiske inngrep og vi skal ikke normalisere det ikke vre fornyde med oss selv, det har vi faktisk ikke rd til. Jeg har ikke rd til miste verken noen jeg er glad i, eller meg selv fordi vi blir besatt av vrangforestillinger.

Jeg er ikke i en posisjon der jeg verken kan eller nsker formidle en hellig budskap om at vi alle er bra nok som vi er, for i dagens samfunn s stemmer det ikke. Men alle vi har et felles ansvar om vise at uansett hva samfunnet sier - S er vi bra nok. Vi trenger ikke ha en tittel som bloggere for ta ansvar, for alle m st opp for seg selv, og jeg tror faktisk at de eneste som kan overbevise oss selv er nettopp oss selv.

Jeg stiller meg selv ofte sprsmlet over hvor selvforakten kommer fra. For jeg kan st naken foran speilet, se p meg selv og hate, og jeg hater at jeg hater. For hatet er s sterk, s dypt og s srt. For nr begynte jeg hate? Nr begynte jeg tillate hate? Jeg vet ikke, og jeg har ikke noe godt svar. Hvis jeg, og hvis vi hadde visst det s hadde kanskje ting vrt annerledes. Jeg tror kanskje selvforakten tok meg den dagen jeg ble mer opptatt av lykkes, enn leve. For hvordan kan jeg leve, uten lykkes? Og lykkes man uten leve?

Jeg syntes den er viktig bruke sunn fornuft, og innerst inne skulle jeg nske at den var obligatorisk. I utgangspunktet skulle jeg nske at absolutt alle mennesker hadde en Sunn Fornuft-plakat flge. Rett og slett fordi jeg ofte syntes vi har havnet p ville veier. Fordi vi er mer opptatt av spinningtimen p Elixia enn pleie de vi er glade i, fordi vi er mer opptatt av fremme oss selv, enn akseptere oss selv og fordi vi er mer opptatt av lykkes, enn ha det bra.

Jeg er kanskje den siste personen til si at det er p tide at vi begynner gi litt faen, rett og slett fordi jeg og min drlige hrdag har en vanvittig lang vei igjen g selv.

Vi har alle et ansvar, om vi er mamma, pappa, bror, bloggleser, ansatt eller som en jvla blogger, s har vi et ansvar ovenfor de som omgs oss. Som bloggere s hrer det med et ansvar, og det er ikke lov til fraskrive seg det ansvaret. Det betyr ikke at man skal kunne mene akkurat det man vil, si hva man vil og tenke hva man vil - Men at man har et ansvar, og det er skremmende hvis vi skal begynne fraskrive oss det. Vi kan vre drlige forbilder uten at vi er klar over det, og hvem vil vel risikere det?

Jeg vil lykkes, jeg vil vre bra nok og ikke minst god nok. Men jeg lykkes ikke hvis ikke jeg lever, jeg blir ikke bra nok over hige etter noe jeg ikke er og jeg er ikke god nok hvis ikke jeg aksepterer meg selv.

Jeg vil begynne akseptere den nakne kroppen jeg hater foran speilet, men den skal aldri delta i en orgie i selvdyrking med botox, silikon og pornolignende posering.

For jeg er faktisk mer enn bra nok!



 

Flg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

 

// Marty. 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar