Medmenneskelighet eller selvdyrkelse?

Categories Tanker 💭

Jeg sitter på sidelinjen, og jeg er i utgangspunktet veldig lite delaktig i hva som skjer. Både hva som skjer i verden og i mitt eget land. Jeg skal innrømme at jeg er mer opptatt av hva jeg selv skal lage til middag enn at statsbudsjettet diskuteres. Jeg er mer opptatt av å sove nok, fremfor å bry meg om sjakk VM. Jeg er mer opptatt av å fremme meg selv, tenke på meg selv og glemme andre i en hektisk hverdag. Kall meg gjerne for et dårlig menneske, men det handler ikke om at jeg i utgangspunktet ikke bryr meg, men at jeg, som mange andre er mer opptatt av hudkremtips enn at barn blir bombet i hjel. Litt spøk, og litt alvor. 

Jeg er overbevist om at det skjer mer i Norge enn jeg aner. Jeg er overbevist om at informasjonen på innsiden er langt større enn det som når meg på utsiden. For jeg bestemmer når jeg vil legge meg, hva jeg vil spise til middag og om jeg skal sove med vinduet åpent eller lukket – Men jeg bestemmer vel svært lite av det rundt. Dessverre, eller heldigvis, så føler jeg det hvert fall sånn. Jeg glemmer ofte at jeg har en stemme jeg kan bruke, på lik linje som alle andre. Jeg var flink til å si ifra når det ble begått urettferdigheter og urett når jeg var yngre, men jeg blir bare dårligere og dårligere på det nå. Jeg lurer på hvorfor det var lettere å si ifra at han slo henne, at hun lugga henne og at det var de som tegnet på veggen. Jeg tror og håper at vi fremdeles kan skille rett fra galt, og at vi fremdeles vet hva som er urettferdig og hva som er urett. Jeg ønsker ikke å sette meg inn i et argument om at “livet er urettferdig”, for det vet jeg, og det forsøker jeg å akseptere. Men dette er ikke en unnskyldning for å ikke si ifra. 
For vi skal, og vi må si i fra når vi ser andre bli slått av urettferdighet, når vi ser andre blir lugga av urett og når vi ser våre egne tegne en vegg av hatefulle ytringer.

Samtidig så syntes jeg det splittede Norge kanskje møter seg selv litt i døren. Jeg syntes vi av og til blir umoralske, barnslige og muligens litt dumme. For vi blir vel splittet? Enkelte av oss mener jo at Farmen-Ali burde bli kastet ut av landet mens andre mener det er fantastisk at det var med en som heter Ali. Og i denne splittelsen så faller det oss inn at det er greit å legge alt som handler om folkeskikk, respekt og moral til side. Jeg er uenig, men det gir meg ikke større rett til å hate, snakke dritt eller skrive dritt. Samtidig er det flott at noen tar tak, på en seriøs måte. For vi skal jo fortsatt si ifra om urett og det er urettferdig når barn ikke får en sjanse i Norge og blir sendt til områdene vi helst ikke vil vite at eksisterer. 

For politikken er tøff, tiltakene er tøffe og tilstandene er tøffe. De er brutale, og jeg lar meg skremme. 

Hat og vold har ikke dukket opp fra ingenting – Og jeg tror det er viktig å huske på. Samtidig vil jeg stille et spørsmål som jeg selv ikke har svaret på. For dreier dette seg alltid om medmenneskelighet, noe det burde – Eller dreier det seg om en grusom form for selvskryt og selvdyrkelse? 

Hvor mange av oss hadde egentlig ønsket å gi fra oss det vi har, åpnet det vi har og dele det vi har – Med noen andre enn oss selv? 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

4 kommentarer

4 thoughts on “Medmenneskelighet eller selvdyrkelse?

  1. Kommenterer aldri, da mener jeg aldri blogger. Men her gikk jeg lyst til å gi deg en skikkelig high five! Du virker som en fantastisk reflektert, naturlig og sunn jente! U go girl!! Denne bloggen skal jeg definitivt lese fremover. Heia deg! 🙂
    Klem fra Ingrid

  2. Man skal gi og dele med andre, men man bør også tenke litt på seg selv. Alt handler om balanse.
    En historie jeg hørte for noen år siden gikk slik: Det var fest, bordene var fulle av mat. Så mye mat at sikkert halvparten ikke ville bli spist. Utenpå satt en uteligger, han så inn på all maten. Han hadde ikke spist på flere dager.
    Utpå kvelden ble en av gjestene oppmerksomme på han. Han ble invitert inn, fordi det var nok av mat og plass. Lengre nedi gata var en annen uteligger. Han så hva som skjedde og varslet de andre uteliggerne. Han fortalte dem att det var åpent og masse mat.
    De på festen slapp dem alle inn. Men det viste seg att det verken var nokk mat eller drikke til dem alle. Når maten var spist opp var ingen mette. Alle måtte gå sultne hjem.
    Meningen med denne historien er å fortelle at vi bør ha balanse. Vi skal hjelpe, men ikke for mye. Mange har glemt balansegang. Men bare balanse kan få oss på riktig vei.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *