Hva handler egentlig døden om?

07.10.2016 - 13:00 3 kommentarer

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hva jeg tror skjer når jeg dør, hvor jeg tror jeg kommer og hvordan jeg tror det føles. Jeg måtte le litt når jeg fikk spørsmålet, litt fordi det var rett etter at jeg hadde trodd at jeg skulle dø etter en løpetur. Spørsmålet kom selvfølgelig fra et barn, da jeg tror de færreste voksne hadde turt å stille spørsmålet. 

Til tross for at jeg tror de aller fleste av oss lurer. 

Vi lever i ett samfunn fylt av dietter, prestasjoner og botox. Vi lever i et samfunn der vi bleker tennene som en gang skal dø, der vi farger bort alle grå hår, som veileder oss mot det å bli gamle. Betyr dette at vi er redde for å bli gamle, redde for å dø? De fleste av oss fornekter rynkene som kommer, at vi mister håret og at spagaten ikke er aktuell lenger. Jeg tenker egentlig sjeldent på dette med døden, men det hender det treffer meg. Jeg syntes det er så rart at noe som er så naturlig, kan være så så skremmende, og ha en så stor innvirkning på oss. 

Jeg lurer på om jeg kommer til å angre på alle de fæle smoothiene jeg har drukket, om jeg kommer til å angre på alle motivasjonstalene jeg har hatt med meg på søndager om at morgendagen er en ny start og om jeg kommer til å angre på alle tankene jeg har tenkt om meg selv foran speilet. Jeg lurer på om jeg kommer til å se døden i øynene og angre. Jeg er livredd for å angre. Jeg er livredd for å ha vært mer redd, enn modig. Jeg er livredd for å ha vært mer skeptisk, enn tøff. Jeg er livredd for å angre på at jeg ikke har levd livet på mine premisser. Jeg er redd for å ikke ha grepet muligheter, spist hva jeg har ønsket selv og for å ikke ha kastet alle ukeblader som har foret meg med unødvendig informasjon, som at det holder å trene 30 minutter om dagen for å oppnå sixpack, og at hvis du bare har litt spiseforsyrrelser så blir du tynn, les; 450 kalorier om dagen. Jeg syntes vi snakker for lite om døden. Jeg syntes det er synd at vi er så opptatt av å poste bilder fra juleavslutningene til barna at vi glemmer å virkelig oppleve de, jeg syntes det er synd at vi kjøper dyre merkevesker for å imponere andre og jeg syntes det er synd at vi er mer opptatt av å krangle om hvem som skal kjøre på fotballtrening enn å dra på den fordømte fotballtreningen, se og oppleve. 

Jeg syntes det er rart at vi lever i et land der vi lever lengre enn noen gang, der det er prestisje å eie kunnskap og der det er tabu å prate om noe så naturlig som døden. Jeg sier ikke at døden skal romantiseres, for hvordan kan man egentlig romantisere noe som i utgangspunktet er så smertefullt og vondt for de rundt? Jeg sier bare at døden kanskje blir lettere hvis vi tør å prate om den, hvis vi tør å være åpne, og hvis vi tør å være ærlige. 

Vi velger helt selv hvordan vi ønsker å møte døden, prate om døden og forstå døden. Jeg ønsker ikke at døden skal komme snikende inn på meg, så jeg velger å prate om den. Jeg syntes ikke det er lett, og det siste jeg har lyst til er at jeg, eller noen jeg er glad i skal forlate livet. Men det er ingen unnskyldning, og jeg ønsker hvert fall ikke å surre døden inn i et falsk late-som-liv om at alt er så perfekt, fint, og vakkert, noe jeg allerede lenge før døden har panikk for. Jeg tror ikke nødvendigvis at man trenger å bli venn med døden, men jeg tror det er en stor fordel å kjenne den. 

Vi må snakke om døden, for den er faktisk livsviktig! 
 



 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

3 kommentarer

08.10.2016 kl.01:30

Hei Martine!

Jeg hadde lyst til å skrive en liten kommentar til deg. Jeg har vært innom bloggen din før, men har fort klikket meg ut igjen. Idag for første gang tok jeg meg faktisk tid til å lese det du skriver og det er jeg utrolig glad for at jeg gjorde. Du er så ung og du skriver så reflektert, klokt og ærlig om ting. Du er ikke redd for å si din mening, og måten du skriver på treffer. Jeg leste det du skrev til kroppen din, og jeg måtte faktisk kopiere det og lagre det selv, for at jeg kan lese det senere også. Aldri har jeg lest et så flott innlegg om kropp. Du satte ord på mange av de tankene jeg selv har hatt og har ønsket å si, men ikke klart å få fram. Når jeg leser innleggene dine så tørr jeg å stå mer opp for det jeg selv mener, og jeg tørr å være ærlig. Jeg er så enig i deg i så mye du skriver, og jeg er utrolig glad du skriver det på den måten du gjør og formidler det så godt. Jeg misunner deg for at du er så flink til å skrive og får frem det du vil si på en så god måte som du gjør, og at du bare er 18 år og engasjerer deg så mye som du gjør. Jeg skal helt klart fortsette å lese bloggen din. Stå på videre!

Hilsen 18 år gammel jente som ikke klarer å sette ord på meningene, tankene og følelsene sine
Anonym: Wow. Tusen takk for at du leser og for at du tok deg tid til å legge igjen en kommentar. Nå ble jeg stum, og du skal vite at jeg setter ENORMT stor pris på det du skriver! Tusentusen takk <3 Du skal vite at jeg ofte er redd når jeg poster ting, fordi jeg skriver rett fra hjertet - og å få slike tilbakemeldinger gjør meg litt mindre redd! Stor klem

Nicoline Celay

15.11.2016 kl.21:47

<3 <3 <3

Skriv en ny kommentar

hits