hits

Hva handler egentlig dden om?

Her om dagen fikk jeg sprsml om hva jeg tror skjer nr jeg dr, hvor jeg tror jeg kommer og hvordan jeg tror det fles. Jeg mtte le litt nr jeg fikk sprsmlet, litt fordi det var rett etter at jeg hadde trodd at jeg skulle d etter en lpetur. Sprsmlet kom selvflgelig fra et barn, da jeg tror de frreste voksne hadde turt stille sprsmlet. 

Til tross for at jeg tror de aller fleste av oss lurer. 

Vi lever i ett samfunn fylt av dietter, prestasjoner og botox. Vi lever i et samfunn der vi bleker tennene som en gang skal d, der vi farger bort alle gr hr, som veileder oss mot det bli gamle. Betyr dette at vi er redde for bli gamle, redde for d? De fleste av oss fornekter rynkene som kommer, at vi mister hret og at spagaten ikke er aktuell lenger. Jeg tenker egentlig sjeldent p dette med dden, men det hender det treffer meg. Jeg syntes det er s rart at noe som er s naturlig, kan vre s s skremmende, og ha en s stor innvirkning p oss. 

Jeg lurer p om jeg kommer til angre p alle de fle smoothiene jeg har drukket, om jeg kommer til angre p alle motivasjonstalene jeg har hatt med meg p sndager om at morgendagen er en ny start og om jeg kommer til angre p alle tankene jeg har tenkt om meg selv foran speilet. Jeg lurer p om jeg kommer til se dden i ynene og angre. Jeg er livredd for angre. Jeg er livredd for ha vrt mer redd, enn modig. Jeg er livredd for ha vrt mer skeptisk, enn tff. Jeg er livredd for angre p at jeg ikke har levd livet p mine premisser. Jeg er redd for ikke ha grepet muligheter, spist hva jeg har nsket selv og for ikke ha kastet alle ukeblader som har foret meg med undvendig informasjon, som at det holder trene 30 minutter om dagen for oppn sixpack, og at hvis du bare har litt spiseforsyrrelser s blir du tynn, les; 450 kalorier om dagen. Jeg syntes vi snakker for lite om dden. Jeg syntes det er synd at vi er s opptatt av poste bilder fra juleavslutningene til barna at vi glemmer virkelig oppleve de, jeg syntes det er synd at vi kjper dyre merkevesker for imponere andre og jeg syntes det er synd at vi er mer opptatt av krangle om hvem som skal kjre p fotballtrening enn dra p den fordmte fotballtreningen, se og oppleve. 

Jeg syntes det er rart at vi lever i et land der vi lever lengre enn noen gang, der det er prestisje eie kunnskap og der det er tabu prate om noe s naturlig som dden. Jeg sier ikke at dden skal romantiseres, for hvordan kan man egentlig romantisere noe som i utgangspunktet er s smertefullt og vondt for de rundt? Jeg sier bare at dden kanskje blir lettere hvis vi tr prate om den, hvis vi tr vre pne, og hvis vi tr vre rlige. 

Vi velger helt selv hvordan vi nsker mte dden, prate om dden og forst dden. Jeg nsker ikke at dden skal komme snikende inn p meg, s jeg velger prate om den. Jeg syntes ikke det er lett, og det siste jeg har lyst til er at jeg, eller noen jeg er glad i skal forlate livet. Men det er ingen unnskyldning, og jeg nsker hvert fall ikke surre dden inn i et falsk late-som-liv om at alt er s perfekt, fint, og vakkert, noe jeg allerede lenge fr dden har panikk for. Jeg tror ikke ndvendigvis at man trenger bli venn med dden, men jeg tror det er en stor fordel kjenne den. 

Vi m snakke om dden, for den er faktisk livsviktig! 
 



 

Flg meg gjerne p:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

3 kommentarer

Hei Martine!

Jeg hadde lyst til skrive en liten kommentar til deg. Jeg har vrt innom bloggen din fr, men har fort klikket meg ut igjen. Idag for frste gang tok jeg meg faktisk tid til lese det du skriver og det er jeg utrolig glad for at jeg gjorde. Du er s ung og du skriver s reflektert, klokt og rlig om ting. Du er ikke redd for si din mening, og mten du skriver p treffer. Jeg leste det du skrev til kroppen din, og jeg mtte faktisk kopiere det og lagre det selv, for at jeg kan lese det senere ogs. Aldri har jeg lest et s flott innlegg om kropp. Du satte ord p mange av de tankene jeg selv har hatt og har nsket si, men ikke klart f fram. Nr jeg leser innleggene dine s trr jeg st mer opp for det jeg selv mener, og jeg trr vre rlig. Jeg er s enig i deg i s mye du skriver, og jeg er utrolig glad du skriver det p den mten du gjr og formidler det s godt. Jeg misunner deg for at du er s flink til skrive og fr frem det du vil si p en s god mte som du gjr, og at du bare er 18 r og engasjerer deg s mye som du gjr. Jeg skal helt klart fortsette lese bloggen din. St p videre!

Hilsen 18 r gammel jente som ikke klarer sette ord p meningene, tankene og flelsene sine

Anonym: Wow. Tusen takk for at du leser og for at du tok deg tid til legge igjen en kommentar. N ble jeg stum, og du skal vite at jeg setter ENORMT stor pris p det du skriver! Tusentusen takk <3 Du skal vite at jeg ofte er redd nr jeg poster ting, fordi jeg skriver rett fra hjertet - og f slike tilbakemeldinger gjr meg litt mindre redd! Stor klem

Skriv en ny kommentar