Det å elske noen som ikke spiser

Det å elske noen som ikke spiser er vondt, det er rart og det er trist. Det er en følelse av tomhet, selvhat og forakt.  Det å føle at noen du elsker ikke vokser, men bare blir mindre og mindre for hver eneste dag som går er fjernt, og du blir livredd for at de på et tidspunkt skal bli usynlig. Jeg har elsket en person som ikke spiste, og det føltes sånn, det føltes vondt. 

Man trenger ikke ha spiseproblemer for å kjenne på dårlig samvittighet rundt ett middagsbord, i en bursdag eller på julaften, et stikk som sier at det var nok for lenge siden og et stikk som gir en rar følelse av uro. Forskjellen er vel at de fleste av oss aksepterer det stikket, og lar være å føre statestikker, diagrammer og regnskap. De fleste av oss kaster det ikke opp, de fleste av oss løper ikke akkurat 152 runder rundt huset etterpå og de fleste av oss spiser ikke det samme igjen, for å kaste opp samme mengden, igjen. Men det er noen av oss, dessverre alt for mange, og det er vondt å elske en som ikke spiser.
Stillheten rundt matbordet etter et slikt måltid minner meg om stillheten når kirkeklokkene slår, og stillheten er tom, og samtidig fylt med smerte. For kan man egentlig elske en som ikke spiser?

I mitt tilfelle, så ble personen borte, hun forsvant. Jeg verken så eller hørte henne. Stillheten rundt matbordet kan ikke sammenliknes med stillheten uten henne. Stillheten når hun var alene, med maten, ett eller annet sted. Når hun ikke svarte på meldinger, husket bursdagen min eller husket å sende gratulerer med dagen. Ikke det at jeg turte å forvente det, men jeg håpte. Eller er det for mye å forlange av en man elsker, som ikke er tilstede? For selvom hun var tilstede, så fantes hun ikke. Ingenting betydde noe, og hun innrømmet det aldri. Hun var helt stille, og hadde man ikke sett det, hadde man ikke trodd det. For hun var en pasient som legene kategoriserte ut fra hvordan framsto, og hun framsto jo bra, hun løy jo så bra. Helt til hun en dag måtte slutte å spise for å leve, og måtte begynne å spise for å overleve. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Som pårørende er det tøft, og jeg kvier meg hver eneste gang jeg ser et bilde av en porsjon som er mindre enn den siste biten jeg tar til middag. Det som gjør meg enda mer frustrert er at det knipses og postes, og vises frem med stolthet. Jeg vet ikke om det er en form for å vise frem hvor dyktig man er, hvor dedikert man er eller hvor jævlig flink man vil at folk skal oppfatte en. Men jeg oppfatter det verken som dyktig, dedikert eller flink, for jeg har en der ute som tidligere ikke hadde tålt den form for selvskryt. Når jeg tenker meg om, så tåler egentlig ikke jeg det heller.

Jeg er en av de som har kjent det på kroppen, ikke i den forstand at jeg har slitt selv, selvom jeg egentlig tror alle vi går noen runder med seg selv i løpet av livet. Jeg er en av de som har sett en jeg elsker nesten tape, og jeg vil så gjerne rope ut, holde igjen og jobbe for at aksepten til kropp snart kommer. Jeg holdt på å miste en fordi det er dannet et bilde av perfeksjon, som vi alle er enige i at ikke eksisterer, men som det allikevel bogner av. Jeg holdt på å miste en fordi vi kritiserer banan, yoghurt og poteter, og jeg holdt på å miste en fordi vi ikke prater nok om det, og fordi vi heier på de store, og glemmer de små. For vi tror at utseende definerer hvem vi er, og at hvordan vi ser ut og oppfører oss betyr at vi har det bra. 

Men hva vi tror og mener redder ikke de som hater maten, kroppsbildene vi legger ut redder ikke de som hater maten og diskusjonene om hvetemel er bra eller ei redder ikke de som hater maten. 

Hun jeg elsket ble reddet fordi hun måtte, og fordi hun til syvende og sist måtte velge om hun ville leve eller dø – For hun hatet jo ikke livet, hun hatet maten. 

Jeg velger også å tro at det var fordi noen elsket henne, uansett. 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

Marty.