hits

Det elske noen som ikke spiser

Det elske noen som ikke spiser er vondt, det er rart og det er trist. Det er en flelse av tomhet, selvhat og forakt.  Det fle at noen du elsker ikke vokser, men bare blir mindre og mindre for hver eneste dag som gr er fjernt, og du blir livredd for at de p et tidspunkt skal bli usynlig. Jeg har elsket en person som ikke spiste, og det fltes snn, det fltes vondt. 

Man trenger ikke ha spiseproblemer for kjenne p drlig samvittighet rundt ett middagsbord, i en bursdag eller p julaften, et stikk som sier at det var nok for lenge siden og et stikk som gir en rar flelse av uro. Forskjellen er vel at de fleste av oss aksepterer det stikket, og lar vre fre statestikker, diagrammer og regnskap. De fleste av oss kaster det ikke opp, de fleste av oss lper ikke akkurat 152 runder rundt huset etterp og de fleste av oss spiser ikke det samme igjen, for kaste opp samme mengden, igjen. Men det er noen av oss, dessverre alt for mange, og det er vondt elske en som ikke spiser.
Stillheten rundt matbordet etter et slikt mltid minner meg om stillheten nr kirkeklokkene slr, og stillheten er tom, og samtidig fylt med smerte. For kan man egentlig elske en som ikke spiser?

I mitt tilfelle, s ble personen borte, hun forsvant. Jeg verken s eller hrte henne. Stillheten rundt matbordet kan ikke sammenliknes med stillheten uten henne. Stillheten nr hun var alene, med maten, ett eller annet sted. Nr hun ikke svarte p meldinger, husket bursdagen min eller husket sende gratulerer med dagen. Ikke det at jeg turte forvente det, men jeg hpte. Eller er det for mye forlange av en man elsker, som ikke er tilstede? For selvom hun var tilstede, s fantes hun ikke. Ingenting betydde noe, og hun innrmmet det aldri. Hun var helt stille, og hadde man ikke sett det, hadde man ikke trodd det. For hun var en pasient som legene kategoriserte ut fra hvordan framsto, og hun framsto jo bra, hun ly jo s bra. Helt til hun en dag mtte slutte  spise for leve, og mtte begynne spise for overleve. 

Som prrende er det tft, og jeg kvier meg hver eneste gang jeg ser et bilde av en porsjon som er mindre enn den siste biten jeg tar til middag. Det som gjr meg enda mer frustrert er at det knipses og postes, og vises frem med stolthet. Jeg vet ikke om det er en form for vise frem hvor dyktig man er, hvor dedikert man er eller hvor jvlig flink man vil at folk skal oppfatte en. Men jeg oppfatter det verken som dyktig, dedikert eller flink, for jeg har en der ute som tidligere ikke hadde tlt den form for selvskryt. Nr jeg tenker meg om, s tler egentlig ikke jeg det heller.

Jeg er en av de som har kjent det p kroppen, ikke i den forstand at jeg har slitt selv, selvom jeg egentlig tror alle vi gr noen runder med seg selv i lpet av livet. Jeg er en av de som har sett en jeg elsker nesten tape, og jeg vil s gjerne rope ut, holde igjen og jobbe for at aksepten til kropp snart kommer. Jeg holdt p miste en fordi det er dannet et bilde av perfeksjon, som vi alle er enige i at ikke eksisterer, men som det allikevel bogner av. Jeg holdt p miste en fordi vi kritiserer banan, yoghurt og poteter, og jeg holdt p miste en fordi vi ikke prater nok om det, og fordi vi heier p de store, og glemmer de sm. For vi tror at utseende definerer hvem vi er, og at hvordan vi ser ut og oppfrer oss betyr at vi har det bra. 

Men hva vi tror og mener redder ikke de som hater maten, kroppsbildene vi legger ut redder ikke de som hater maten og diskusjonene om hvetemel er bra eller ei redder ikke de som hater maten. 

Hun jeg elsket ble reddet fordi hun mtte, og fordi hun til syvende og sist mtte velge om hun ville leve eller d - For hun hatet jo ikke livet, hun hatet maten. 

Jeg velger ogs tro at det var fordi noen elsket henne, uansett. 

Flg meg gjerne p:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 



 

Marty. 

 

 

 

8 kommentarer

Huff, det er trist :(

Jeg har et sprsml angende valget du tok med slutte p videregende. Det har seg snn at jeg p mange mter er i en lik situasjon som deg, og har vurdert frem og tilbake om slutte og s fullfre p en annen mte. Jeg lurer derfor p hva du gjr n og hvordan skal du fullfre uten mtte g p videregende?

Liker bloggen din og deg utrolig godt. St p videre!

Anonym: Hei! Send meg gjerne en melding p Facebook, snakker veldig gjerne med deg om det :):) Martine Halvorsen!

Bra innlegg, og ikke minst synes jeg det er kjempebra at du kan skrive om denne saken uten slenge med ett bilde av deg selv i bikini! Tommel opp :)

Dette var helt nydelig

Som tidligere anorektiker og en som fortsatt sliter, er det lese dette helt vondt. Jeg har alltid ftt hre hvor ille folk hadde det i livet sitt p grunn av hvor syk jeg var, men som anorektiker gr ikke det inn p en. Ingen ting er viktigere enn ikke spise, heller ikke foreldrene. Det er forferdelig og ogs derfor m vi huske vre forsiktige med hva man legger ut foran hele verden. Spiseforstyrrelser delegger ikke bare ett men flere liv

Dette var sterkt og veldig godt skrevet!

Skriv en ny kommentar