hits

Selvforakt

Jeg ber deg la vre lese hvis du ikke nsker lytte, hvis du ikke nsker bli pvirket eller fle noe nr du er ferdig. Jeg tillater meg nemlig dele og ikke minst skrive ettersom jeg her har all tillatelsen til skrive akkurat hva jeg vil. Du er ogs s heldig at du har ett valg om du nsker lese, men jeg anbefaler deg la vre hvis du forventer en fortelling om solskinn p en mandag, for det nsker jeg ikke tilby akkurat n. Jeg anbefaler deg derimot lese hvis du er litt snn som meg, litt snn at du prver vre flink, nsker vre flink. Om det er p jobb, skole eller med familien. For jeg fler meg av og til skikkelig rvva p akkurat det, rett og slett sikkelig rvva til vre flink. 

Jeg skrev dette for noen uker siden, og jeg har ikke turt publisere det. Jeg har vrt redd, jeg har vrt flau og jeg har tenkt at det gr over. Men jeg vil ikke tro at alt gr over, og at alt bare automatisk blir bedre. Jeg kan godt engste meg for at en arbeidsgiver en gang vil tro at jeg er unormal, at jeg sliter mer enn noen andre og at jeg ikke vil fikse det. Men jeg velger la vre engste meg, for jeg tror nemlig ikke at det er s unormalt fle, tenke og sitte med de samme flelsene. Jeg tror nemlig vi gjr det, alle sammen. Jeg nsker ikke fremstille ting p en mte det overhode ikke er, jeg nsker vre rlig, og hvis det ikke aksepteres er det helt i orden. Jeg har jo faktisk da akseptert meg selv nr jeg tr dele, fler for dele og fler meg sterk nok til dele.

Jeg ser meg selv i speilet og hrer min egen stemme fra TV skjermen ute i stuen. Jeg skjemmes. Jeg skimter kroppen min i det store speilet og er p en underlig mte takknemlig for at jeg har p meg den altfor store hettegenseren, s jeg slipper skjemmes for alt det tykke stoffet dekker. Det fles som om alle ser, og det fles som om alle ser den forakten jeg skimter i speilet selv. For meg fles det som om alle ser og vurderer snille Martine, tffe Martine og den Martine som smiler, tuller og ler. Ansiktet mitt er nesten ugjennkjennlig, det er som om det er bltt, grtt og gjennomsiktig, og ynene s blanke. Jeg fler jeg ser meg selv p en helt annen mte enn noen andre klarer. Jeg fler meg liten, jeg fler meg sliten og samtidig uddelig - hvis ikke det heter ikke vre redd for d. Jeg er sint, jeg er fortvilet og jeg vet ikke om jeg skal le eller grte, og jeg lar trene trille samtidig som jeg hikster i en hysterisk latter. Jeg lurer p om det er vanlig, for i yeblikket fler jeg meg som den minst verdige personen i verden, jeg fler meg unormal og jeg fler meg liten. Jeg fler at min eksistens ikke har noen verdi. Jeg vet jo at det er feil, men jeg vet ogs at det ikke betyr noe s lenge flelsen jeg sitter med er som den er. 
Jeg tenker p alt jeg burde gjort, alt jeg ikke fikser og alt jeg utsetter. Jeg hrer at mobilen min vibrerer p baderomsgulvet jeg har ligget p i timesvis for kun stirre i taket og vre i fred. Jeg orker ikke bry meg, og kjenner at jeg egentlig bare vil kaste hele mobilen. Jeg kjenner at jeg helst vil lpe min vei, forsvinne, meg og den store hettegenseren. Jeg kunne s gjerne nske at jeg kunne kvele flelsene som trykker hardere enn noen gang i brystet mitt. Jeg vet ikke hva den flelsen egentlig kalles, jeg har personlig mange navn p den, men det jeg liker best er selvforakt. Jeg hater den, for den trykker s hardt og dunker, og den minner meg p alt som heter selvtillit, selvflelse og kontroll. Jeg aner ikke hvorfor disse tre ordene er s viktige for meg, for jeg hater de jo. Er det unormalt? Jeg har s lyst til bytte ut disse ordene med noe helt annet, noe mer komfortabelt, noe som er snillere og noe som gir meg noe. 

Noen ganger lurer jeg p hvorfor vi later som, hvorfor vi kun forteller om alt det bra vi gjr, og dyrker oss selv ut av en annen verden. Jeg lurer p hvorfor mdre forteller opp og ned om hvor mye de nyfdte barna deres bsjer, hvor mye de veier og hvor flotte de er. Jeg lurer ogs p hvorfor mdrene slutter og fortelle om hva barna deres gjr og hvordan de oppfrer seg. Jeg fler av og til at det er et tabu fle; Et tabu og se seg selv i speilet. Jeg fler det er et tabu ikke leve etter at det er i motbakke det gr oppover og leve etter rd fra mennesker som kaller seg coacher og forteller deg at du hver morgen m fortelle deg selv hvor fantastisk du er, nr du faktisk fler deg sikkelig dritt. 

Uansett, s ly jeg for dere. Jeg skrev ikke dette for noen uker siden, det var bare snn at jeg hadde det snn da ogs og at jeg turte skrive det ned n. 

Men det er ikke det at jeg ikke har det bra, det er bare det at jeg opplever, fler og ser, og at det av og til henter meg litt igjen. Gjr det aldri det med deg? 


Dette satt langt inne, fryktelig langt inne. 
 

Flg meg gjerne p:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

 

12 kommentarer

Jeg tror alle har det litt snn noen ganger :)

Ha en super dag

Fy faen du er sterk, det at du skriver dette viser hvor sterk du er. Du er en god rollemodell. Du er esktremt flink til sette ordnp ting. St p.

Meg: tusen takk <3 betyr mye.

Fineste Martine <3 Du er flott. Du er snill. Du ER flink. Du er modig. Du er voksen, og du er et godt forbilde. Jeg er glad i deg <3

Benedicte Isabell: <3 Loveyou

Kjre Martine.

Dette er en av mange grunnene til at jeg beundrer deg. Tusen takk for at du deler. Du er s flink til sette ord p ting, og jeg er glad for at du gjr det. Takk for at du setter ord p tanker og flelser jeg ikke klarer sette ord p selv. Jeg fler meg ikke s alene lenger etter ha lest bloggen din. Takk for penheten din. Du er den sterkeste jenta jeg vet om. Og vet du, Martine? Jeg tror p deg. Jeg tror at du er noe stort. Jeg tror at du kan gjre en stor forskjell - for mange. Du har allerede gjort en forskjell for meg. Takk igjen. Du er forbildet mitt.

Mange klemmer fra meg <3

Andrine: N fikk jeg trer i ynene Andrine. Tusen millioner takk <3

Du er flott, fin og mer en bra nok marty <3

Mitt store forbilde

Cel: s hyggelig! Wow. Tusen takk <3

Jeg beundrer deg for den rligheten og penheten du viser!

Skriv en ny kommentar