Naiv og norsk

Jeg ser på klokken, 13 sekunder til start. Jeg ser rundt meg, og ser både mannen med caps, han ser ut til å være godt oppvarmet og klar til å bykse ut. Damen i høye heler kan umulig være en stor konkurrent, hun ser uansett altfor opptatt der hun står og snakker i telefonen. Ungdomsgjengen ser rolige ut, men de dresskledde mennene tror jeg vil gjøre det bra, det ser ut som de har øvd en god stund. 5 sekunder, det nærmer seg med stormskritt. 

Bussen stopper, og før passasjerene som er på bussen har rukket å blunke, kaster menneskene som står seg på busseholdeplassen seg inn på bussen for å kapre de få setene som er. 

Jeg blir stående og undre på om det er de samme menneskene som kriger seg inn på bussen for å få et sete som alltid kjefter på dommeren i fotballkamper, har vaser med striper på og som egentlig kjører Tesla. Jeg kjenner hvert fall et snev av å være flau ovenfor de kinesiske turistene som betrakter nordmennene. Vel, jeg ler litt og tenker at vi burde lage en egen konkurranse som heter egoisme, for der hadde vi hvert fall vært best, siden selv ikke våre egne håndballjenter klarte å prestere i OL. For ironisk nok så er vel ingen av oss bedre enn noen andre, vi er vel til syvende og sist skremmende like, skremmende opphengt i detaljer og kriterier. For jeg undrer på hvorfor vi tillater oss å ha denne “bedre enn alle andre” holdningen, for vi har det, har vi ikke? Vi er jo hvert fall svært opptatt av å fremme oss selv og våre egne. Vi er skremmende opptatt av hvor dyktig barna i familien gjør det, hvor bra karakterer de har og hvor dyktige de er på langrenn. Vi er på en rar måte stolte av å være fullest i helgen, for på måten vi bare må fortelle til alle, samtidig som vi forteller hvor flaue vi er er kunstig. Litt som å poste et bilde på Facebook, og fortelle hvor fantastisk det er med sol, samtidig som vi passer på å vise frem vår nysprøytede panne i bildet, der det eneste som mangler og som burde erstattet hashtaggen #sol, er #botox. 

Vel, på en måte er det ikke kritikk, jeg føler hvert fall ikke det. Det er bare ett bilde fra en 18 åring som er svært fortvilet over at vi er så stolte over å være norske, samtidig som den eneste oppfinnelsen vi omtrent har å skryte av er ostehøvelen som på en måte lager ett bilde av å være gjerrige. Vi har jo også langrennsløperne våre, som plutselig viser seg å ikke være så reine og fine vi trodde de var, og kanskje ikke så veldig mye bedre enn “de andre”, de vi snakker litt nedlatende om når vi er på sydenferie fordi de ikke eier høflighet, ja, du vet hvem jeg snakker om? Jeg kan jo hinte om at deler av folkeslaget er de som vi trodde var dårlige, men som plutselig slo fotballgutta våre, som vi er så stolte av. 

Men vi er vel bare oss selv nærmest, og ja, jeg omtaler oss med vi, for jeg tror egentlig ikke at noen av oss slipper unna, heller ikke jeg. Vi er jo alle så enige om at det er feil å ikke invitere alle i klassen i bursdagsselskap, så da er det viktig å inkludere oss alle her også. Hvis ikke kan noen føle seg mobbet, og jeg mobber jo hvert fall IKKE, og det vil garantert ikke barna mine i fremtiden heller. 

(Jeg håper forresten at du tar ironien, jeg syntes nemlig at håndballjentene leverte fantastisk og jeg er faktisk stolt av å være naiv og norsk)

 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

Marty.