Kjære forelder, det gjelder datteren din

Kjære forelder.

I går plukket jeg opp datteren din. Hun var sint. Hun var vanittig sint, og hun gråt. Jeg gjorde det samme forrige helg. Da var hun ikke like sint, men hun gråt da også. Hun var full. Hun var drita full.
Jeg møter ofte datteren din så full, det er som regel da jeg møter henne. Jeg møter henne fordi hun ringer meg, og spør om jeg kan kjøre henne. Når jeg spør hvor du er, er det en selvfølge i hennes hodet at du har drukket alkohol og ikke kan hente henne. Ofte sier hun også at hvis ikke jeg gidder, så kan du vipse henne penger til taxi. Men jeg gidder, ikke det at det er min oppgave eller min jobb – men det er min samvittighet. 

Datteren din gråter ofte når vi er sammen for å ha det gøy, og når jeg spør hvorfor, så svarer hun at katten deres er død, hver gang. Men hvor mange katter har dere egentlig? Datteren din er egentlig ganske blid og glad, men når alkoholen treffer henne, så endres hun og hun gråter bare.
Det hender hun sier ting jeg stusser over, men så sier hun ikke mer. En gang sa hun for eksempel at hun trengte å drikke alkohol, for å få litt fri. Hva er det hun trenger fri fra? Hvorfor trenger datteren din fri? 

Jeg kjører sjeldent datteren din hjem når hun ringer meg. Som regel vil hun videre, eller til en eller annen hun føler hun trenger å treffe. Hvorfor vil hun aldri hjem? Vil ikke du ha henne hjem?
Datteren din er flink til å feste, faktisk en av de beste jeg kjenner. Det er jo mulig at hun har gått en god skole, eller hva sier du? Problemet er bare at hun blir litt annerledes – litt rar liksom. Hun mister liksom det tøffe blikket, selvtilliten og ikke minst humøret. For meg virker det av og til som om hun tillater å slippe frem det hun aldri ellers gjør. Men det gjør henne sårbar – svært sårbar. Hun blir ofte tatt hånd om, men ikke av de hun burde. 

Stusser du aldri over at forrige helgs rødvinskartonger forsvinner, og at lappene i lommeboka fordufter? Stusser du aldri over at hun ikke er tilstede og at hun flykter? Jeg vet ikke hva hun flykter fra, men en virkelighetsflukt er det. Er virkeligheten hennes så fæl?
Jeg kan ikke alltid hente datteren din, og hva hun gjør når jeg ikke kan vet jeg ikke. Men jeg vet at du ikke er der, og vi kan vel begge tenke oss hva løsningen hennes da er, men jeg vet hvert fall at det ikke er å komme hjem. 

Kjære forelder. Din påvirkning er stor, faktisk mye større enn du tror og er du der for henne, hvis hun kommer hjem?

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty.