hits

Holdningsproblem

Til de voksne mobberne. 

For de finnes, og det er s mange av de. I grunn tror jeg kanskje det er der alt starter. Nemlig hos de voksne. For de voksne er vel sjeldent noe bedre, kanskje heller tvert om. For mobbingen oppstr jo ett sted, og terskelen er vel ganske s mye lavere nr mamma og pappa er en av de som kaller barna p det andre fotballaget feite fordi barna deres selv taper kampen, fordi mamma og pappa skriver stygge kommentarer i kommentarfelt og fordi mamma og pappa baksnakker. Jeg er kanskje dum, jeg vet ikke, blond, det vet jeg at jeg er, men at jeg ikke har noen rett til leve eller fortelle hva jeg mener er jeg ikke enig, selvom mannen med tre barn og en ganske s lreit jobb pstr det. Men dette handler ikke om meg, men om hvorfor vi gjr det og hvorfor vi tillater oss det. Hvorfor ingen innrmmer vre en mobber, nr prosentene viser at det er s mange mobbeofre som blir utsatt for mobbing daglig.  

Skolen har akkurat startet, og for enkelte betyr dette at mobbingen ogs har startet. For vi spr barna om de gleder seg til se vennene sine igjen, og jeg vet om mange barn som har gruet seg og som helst ikke vil ha noe med de skalte vennene sine gjre. Jeg tror kanskje at vennesymbolet og vennestatusen er mektigere enn vi aner, for det er ingen selvflge ha en klasse full av venner, til tross for at mamma og pappa kanskje har haugevis av venner de inviterer p middag, drar p hytteturer med og mailer med. Mobbingen er ett faktum, den undvendige drittsleningen er et faktum, og kulturen er til spy av. Den bedritne dritt kulturen som handler om vre bedre enn andre. 

For er samfunnet, familiene og foreldrene egentlig klare for mtte ta ett oppgjr mot mobbekulturen? Er de klare for ta praten med englebarna sine? Er de klare til ta seg selv i nakken? For vi bagatelliserer det vi kaller for mobbing og fler av oss sier at mobbingen har kommet for bli - men jeg forstr ikke hvorfor vi ikke kan ha en null toleranse for mobbing, akkurat som vi har p alt annet? 

Vi latteliggjr hverandre p en mte som gjr at jeg enkelte ganger lurer p hvor vr positivitet og genersitet som vi viser i sosiale medier blir av, samtidig som jeg lurer p hva vi fr igjen. For vi fremstiller oss helt annerledes enn hva vi makter oppfylle, og jeg vet ikke om veien til oppfylle den uoppnelige fremstillingen er s umulig at vi nsker fremstille oss selv bedre med trekke andre ned. For nr barna kritiserer, diskriminerer og mobber, s tror jeg at holdningene kommer fra ett sted - og du fr ikke lov til fraskrive deg det ansvaret, for det er fullt og helt ditt ansvar, p akkurat samme mte som jeg som attenring m ta ansvar for mine avgjrelser, holdninger og meninger. Det er nemlig samtalene som blir tatt rundt middagsbordet, i bilen, i sofakroken og p telefonen som teller, og holdningene og drittslengingen blir tatt opp der. 

Mobbekulturen er enorm, og vi kan godt snakke om hvordan vi skal forebygge det, at skoler som ikke tar tak burde f bter og at det er de som mobber som burde flyttes p - og jeg tror de fleste av oss er enige i dette. Men som jeg skrev, s er det ingen av oss som innrmmer vre en mobber, og kanskje litt av problemet ogs ligger her, eller at vi rett og slett ikke har selvinnsikt til se det? 

Jeg tror hvert fall vi m slutte glorifisere oss selv, oss, englebarna og tabuet. For mobbingen begynner ett sted, s la den ogs slutte. 
 



 

Flg meg gjerne p:

Facebook HER

Instagram HER 

- Marty

 

 

2 kommentarer

Elsket dette innlegget!

Hper dette innlegget nr ut til mange.

Dette innlegget er absolutt en tankevekker for mange.

Skriv en ny kommentar