Å høre sannheten

Vi blir foret med artikler, bevis og informasjon om såkalte generasjon prestasjon. Vi leser om den pliktoppfyllende ungdommen, du vet: ungdommen som er bedre enn aldri før, men som samtidig sliter mer enn noen gang. Jeg må bare si noe, og jeg håper du tar deg tid til å lese – for jeg er frustert og jeg undrer, og det er fullt mulig at du kjenner deg igjen.

Det hender jeg kommer over en artikkel skrevet av en voksen person som selvfølgelig presenterer klart og tydelig i artikkelen at den vet hva den snakker om ettersom personen selv har tre barn, og to av dem på videregående, og at den selv også har vært ute en vinternatt før. Det hender også at jeg kommer over en artikkel skrevet av en person som analyserer og konkluderer om hvorfor samfunnet vårt er som det er – hvorfor den pliktoppfyllende ungdommen er som den er.
Jeg har lest noen av disse. Ja, jeg skal ærlig innrømme at det ikke er alle jeg orker å lese, for jeg som ungdom selv, kan ikke forstå hvordan enkelte av disse i det hele tatt kan tørre å skrive om dette, langt nede i rødvinsglass nummer fire, på hytta, mens jeg er på hjemme-alene-fest med 150 andre ungdom, som overgår de med langt flere enn fire glass, hjemme hos dem. For jeg vet ikke hvor logikken er, og hvor kunnskapen kommer fra. Jeg klarer heller ikke å forstå hvordan vi kan kategoriseres som perfekte, når de aller fleste av oss kjører en real virkelighetsflukt både fredag og lørdag kveld. Jeg vet ikke om virkeligheten vår er så tøff, at festrøyken til mamma ikke holder mål lenger og at dette er grunnen til at det er lov å skeie ut med bare ett par drag av noen andre saker – pappa har jo trossalt fortalt at han prøvde en gang han også. Jeg vet ikke om det er sånn at presset vi opplever er så tøft at vi behøver å dukke unna, og på ett eller annet vis forsøke å glemme. Jeg hører at vi presterer bedre, oppfører oss bedre og alt i alt er bedre enn noen gang. Men i så fall så føler jeg at det er mye som mangler på veien. For hvis alt er så bra og flott som det sies, hvorfor føler mange av oss på den måten vi gjør? Hvorfor har vi det ikke bra? Hvorfor er vi ikke lykkelige når vi er så perfekte? 

For den perfekte ungdommen formes, og den formes ikke kun av sosiale medier, press fra skolen og nyopererte bloggere. Den formes og påvirkes også når pappa konkurrerer med eldste sønnen om å ha flest mulig synlig magemuskler, når mamma er nødt til å ha rødvinskveld med venninnene og når de er så opptatt at de ikke har husket å spørre hvordan gårsdagens fotballkamp gikk – ja, du vet den de skulle vært på men som mamma ikke rakk på grunn av invitasjonen fra naboen til sommerfesten og pappa som akutt måtte sykle den årlige sykkelturen med gutta. Jeg påstår ikke at pappa ikke skal få være i god form, at mamma ikke fortjener å drikke rødvin med venninnene eller at de er pliktet til å huske alt og få med seg alt. Men jeg påstår at mamma og pappa til syvende og sist er en av de største rollemodellene. Så det er kanskje ikke så rart at eldste sønnen trener atten ganger i uka, når datteren forveksler rødvinskveld med hardfylla og når ungene er så opptatt at de glemmer å være ungdom.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det hender jeg undrer på hvor mamma og pappa er, når 16 åringen deres ligger sørpe full i vei kanten natt til torsdag. Det hender jeg undrer på hvorfor ingen andre merker noe, når datteren deres kaster opp etter hvert måltid. Det hender jeg undrer når sønnen deres er høy tre dager i uka. Det er ikke bare disse tingene mamma og pappa overser. For enten så glemmer mamma og pappa å prate med barna sine, eller så er det kanskje ikke så viktig? For det hender barna deres sier noen ting, som kanskje mamma og pappa burde hørt og fått med seg. Eller kanskje mamma og pappa burde vært der og hentet etter fest da hvert fall? Eller vært der når de kom hjem fra skolen. Eller kommunisert på en annen måte en gjennom Facebook. Eller er mamma og pappa for opptatt av andre ting, bryr de seg ikke eller vet de det ikke? For; Jeg ønsker ingen forsvarstale som forteller at ikke alle har et sånn forhold, eller at det ikke er så lett å ha kontroll og at det var verre før. For jeg forstår at ikke alle har et godt forhold til sine foreldre, men at det ikke er lett og kontroll kan jeg ikke forstå, og at det var verre før – tja, fullt mulig. Men jeg prater om nå, og jeg ser ingen grunn til at det skal aksepteres, til tross for at det var verre før. Generasjon prestasjon skal snart inn i ett nytt skoleår, men ny russetid, med nye fester, nye prøver og nye muligheter. Så kanskje det er på tide at noen tar tak i sin del av generasjon prestasjon?

For jeg tilbringer tid med deres ungdom, jeg lever i samme miljø og vokser opp som en del av generasjon prestasjon. Jeg ser. Jeg hører. Jeg opplever. Jeg prater med de. Jeg er ikke bedre selv, og jeg har antageligvis ikke vært ute like mange såkalte vinternetter som dere voksne og erfarne – men, jeg har opplevd de samme deres barn.

Følg meg gjerne på Facebook HER
Følg meg gjerne på Instagram HER

– Marty