I forrige uke ringte jeg mitt lokale legekontor. Jeg ringte siden jeg var tett i bihulene, litt pjusk. Jeg vet egentlig hvordan medisin jeg trenger, etter fem nesebrudd på fotballbanen, så er jo dette grunnen til at bihulene ikke spiller helt på lag. Jeg fortalte også legesekretæren om noen andre greier hun mente var ganske akutt. Men hun forteller meg at min fastlege har sluttet, og at jeg har fått ny. Min nye fastlege er kun til stede to ganger i uka, og det er derfor ikke plass før neste uke; men siden hun mente dette var ganske akutt, så måtte hun notere at det var det, sånn i tillfelle noe skulle skje.
Javel. Så 1,5 uke senere får jeg og mine bihuler legetime. 14.20. Seneste timen på dagen – upassende for en skoleelev. Jeg setter meg pent ned 14.15. Klokken tikker, og legekontoret blir etterhvert mer og mer tømt, og jeg ser ingen ny lege hente noen av pasientene som sitter der. 15.05 går jeg i luka og spør pent om jeg har kommet til feil tidspunkt, jeg beklager meg nesten. Damen i luka ser pent på meg og sier at nei, nei, “du er neste”. Det går vel snaue ti sekunder før det er min tur. Hmm, tenker jeg… Kanskje legen trengte en powernap. Jaja, jeg hilser pent på min nye lege. Høflig og hyggelig. Vi går inn og setter oss. Så spør han hva som er galt. Først spør han om dette så kalte “akutte” tilfellet, som nå ikke er så akutt lenger, noe jeg også sier til han. Så forteller jeg om mine bihuler. Og ja, kjære lege. Det er slitsomt for meg og komme til deg, og fortelle hele min sykdomshistorie, og skadehistorie, når dette faktisk henger sammen. Spesielt når jeg føler at vår kjemi ikke er helt på nett.
Uff…. Trenger en pustepause….
Legen klarer å finne ut mens jeg sitter der at jeg har trykk i ørene mine, og skriver en resept på dette. Javel.
Legen som ser ut til at skal snart av med pensjon finner ikke journalene mine, men klarer i stedet å slå av pcen sin. I mens han fikler og banner, prøver jeg å spørre om han kan finne resultatene på et MR jeg var på for en stund tilbake. Ikke det at jeg tror det var noe galt på de bildene, men er jo greit å vite. Legen finner ikke de heller. Jeg skal også henvises videre til en annen lege, men det kan han ikke hjelpe meg med, forteller han. Og jeg har da vært på legekontoret i 1 time og 25 minutter, alene. I all frustrasjon klarer han å slette resepten på duhartrykkiørenemedisinen og jeg blir så sendt ut til sektretæren i luka for å finne MRbildene, også blir jeg sendt hjem.
– Takk for idag. Du betaler der!
– Ehm… Men, bihulene mine da? Ehm…? Henvisningen min? Hæ?
Jeg leser at 1 av 3 nordmenn har negative møter med helsevesenet. Jeg syntes det er vanvittig synd. Jeg syntes det er vanskelig å stå på legekontroret som 18 åring, og trenge hjelp. Ikke mye hjelp, men litt hjelp. Hva gjør man? Hva gjør man når man er litt pjusk? Eller veldig pjusk, og legen kun er tilstede to ganger i uka? Jeg spurte om hvordan man bytter fastlege, men fikk i svar at alle var opptatt. Jeg kan få en melding hver gang noen blir ledig, denne meldingen koster 49 kroner. Jeg har de siste 2 årene byttet fastlege ufrivillig 4 ganger. Det er vanskelig å komme til en ny person og legge frem sin situasjon hver gang – eller kanskje bihulene mine bare må fortsette å være litt tette?
Dette er jo bare meg, og mine bihuler. Men tenk på de som faktisk behøver å dra til legen for å snakke med noen, for de trenger denne akutte hjelpen, eller bare hjelp. Da er det fryktelig synd, hvis møtet skal oppfattes på denne måten. Det er veldig greit å ha knekt et bein, og for legen å sende deg til røntgen. Men hva med alt det andre?
Kom igjen a Helse Norge!
Følg meg gjerne på Facebook HER
og Instagram HER
– Marty
