Talent, treningsprodukt eller bare skryt?

 

Jeg kjenner mange mennesker som prøver, mange mennesker som satser, mange mennesker som ønsker og mange mennesker som drømmer. Jeg kjenner mange dyktige mennesker og mange som hver dag jobber for å bli det. Jeg vet at det er mange som er talentfulle, at det er haugevis av foreldre som står langs Ekebergsletta om sommeren og undrer på om barnet deres vil bli den neste, og jeg vet at det er mange som jobber knallhardt for å bli det. Noen er så heldige at de får hevde seg i talentkonkurranser, noen i skolekonkurranser og andre i idrettskonkurranser, mens andre forblir en høyre benksliter eller en på bakerste rad. 

Jeg har alltid misunnelig på de som har vært kunsteriske, intellektuelle og naturtalenter. Jeg har alltid vært misunnelig på de som har hatt et talent for å spille fiolin, forså matematikk og kjemi. Spesielt når læreren spurte meg i 9.klasse hva jeg ville bli. Spesielt når Martine, som satt med fotballdrakt klar for å løpe ut i gymmen svarte at hun ville bli fotballspiller. Spesielt når læreren svarte at hun aldri trodde at Martine ville klare det. Spesielt når Martine reiste seg opp og fortalte læreren at hun bare var sjalu, fordi hun aldri hadde klart det selv. Spesielt når Martine fikk karakter i lærerens fag. 

Helt til Martine kanskje innså, at det koster å bli god, ikke bare å bli god i fotball, men til å bli god til å spille fiolin, i matematikk, i grafiske analyser, i kjemi og kanskje til og med å bli lærer. At det krever både svette, tårer, og haugevis av ofring – samme hva du vil bli god i. Det er klart at kanskje ikke bakkeintevaller er det viktigste arbeide du legger ned hvis du skal bli en god fotograf, men det er jo klart det er en viktig del hvis du ønsker å bli en god håndballspiller. 

Jeg tror vi mennesker undervurderer hverandre. Jeg tror ikke vi unner hverandre suksess. Hvorfor skulle ikke min lærer søtte meg når jeg sa at jeg ønsket å bli fotballspiller? Læreren hadde ikke trengt å være enig, men læreren min hadde vel heller ikke trengt å dra meg ned – og fortelle meg at det overhode ikke var muligheter for Martine som satt der med Ibrahimovic drakt og med kriblinger i bena. 

For det er vel sånn at vi egentlig ikke liker å høre om venninnen vår som har vært på spinning, om naboens sønn som ble kåret til banens beste og om kollegaen vår som fikk bonus? For vi er vel alle drømmere, som forsøker å jobbe knallhardt, i håp om og danne et sluttprodukt ut ifra spinning, skryt og enda mer skryt? 

Og Martine i Ibrahimovic drakt ble kanskje ikke fotballspiller – men tro meg, at hun lærte mye av den kommentaren, karakteren og tro meg – jeg unner deg og være en god lærer, så kanskje du burde unne meg å være en god elev, fotballspiller eller hva nå jeg vil, ønsker og drømmer om? Spinning, skryt eller ei. 

 

– Marty