Faen ta sjalusien

25.02.2016 - 09:30 3 kommentarer
Faen ta sjalusien 


Jeg løper gjennom storsenteret i det en mann huker tak i armen min. En godt voksen mann, velkledd og høflig. Han smiler, og det slår meg at mannen er mer nervøs enn meg. Jeg ser spørrende på han og mannen smiler igjen. Han takker meg. Han takker meg for at jeg har vært åpen og ærlig, for at jeg har vært med på å sette fokus på en sak og på en verden datteren hans er på vei inn i. Han takker meg for å ha åpnet meg, fortalt min historie og gjort det lettere for han å forstå. Mannen gjør meg glad, han verdsetter meg og gjør at jeg smiler når vi skiller lag. 

Så setter jeg meg i bilen og får en melding fra en venninne. På meldingen står det: "Føler at folk driver å snakker så nedlatende om deg pga. du var med på TV... Men de høres bare helt sjukt sjalue ut, hahaha." 

Jeg blir sittende lenge og se på meldingen fra venninnen min. Svarer med å spørre hva folk sier, og får tilbake at folk sier at jeg overdriver og at jeg umulig kan ha så mye å gjøre og at jeg bare er dramaqueen. Oppmerksomhetssyk. Jeg ler. Og jeg sier ikke at jeg ler for å vise styrke, for å bruke det som er forklarende metafor på at jeg ikke bryr meg. Men jeg ler. For dette er så feil. Jeg får så lyst til å gråte, for følelsene fra den hyggelige mannen og fra venninnen min gjør at jeg går fra å være konge til knekt på under to minutter. Det fine skjørtet jeg hadde handla på salg, har jeg lyst til å hive ut av bilvinduet og jeg føler meg fæl. Jeg føler meg stygg, forsvarsløs og knekt. Men etterhvert som jeg lar hjulene på bilen rulle, ruller tankene også. Hvordan kan jeg ta meg nær av en kommentar fra en venninne, på denne måten? Hvorfor snakker folk om meg? Hvordan kan folk tillate seg å kalle meg oppmerksomhetssyk? Jeg vet jo, at de som kjenner meg vet hvordan mitt liv fungerer og at jeg aldri har fortalt noen om hvordan jeg har det. Og nå har jeg åpnet meg, og nei, ikke for oppmerksomheten - men for mannen på senteret, og for datteren hans. Og kanskje også litt for at de som snakker nedlatende skal ha noe å snakke om i lunsjen, noe å diskutere? For mitt mål er nådd, hvis mannen på senteret og hans datter har funnet en måte, en hjelp og en støtte i mine ord, Sykt Perfekts budskap og lært noe om samfunnets falske idealer. Og hvis de som velger å snakke nedlatende har satt seg ned å sett, lyttet og hørt - men ikke forstått, kjent seg igjen eller ønsker å forstå - er det helt i orden. 

Men jeg tror egentlig alle, jente, gutt, dame, mann, stor, liten, mørk eller lys kan kjenne seg igjen og være enige om at samfunnet er forvridd. Jeg liker egentlig også å tro at alle er enige om at presset som eksisterer er uoppnåelig - og at det er med på å skapes av de, de som sitter i lunsjen og snakker nedlatende om andre. Fordi vi er så jævelig opphengt i janteloven og enten så lar vi oss skremme, eller så lar vi sjalusien ta knekken på oss. Men faen ta sjalusien og janteloven, og praten i lunsjen. 



 

- Marty

3 kommentarer

Hege Kristin

25.02.2016 kl.11:28

<3

Camilla

26.02.2016 kl.23:05

Du skriver veldig bra❤️ Du sier det mange av oss tenker, men som ingen tør å si høyt. Det at du har valgt å være åpen og fortalt din historie tror jeg kan hjelpe mange i dagens samfunn. Det kan hjelpe folk i samme situasjon, og de voksne til å forstå hvordan mange i dagens samfunn har det. I hvertfall har det hjulpet meg å se at andre også har det likt meg😉 Stå på Martine, du er et godt forbilde❤️

lone

02.03.2016 kl.09:22

For en dårlig venninne.

Skriv en ny kommentar

hits