Hva om det gjaldt din datter?

Er jeg en h*ore fordi jeg skumper borti deg på bussen?

Jeg spretter inn på bussen til Oslo og er uheldig å skumper borti en mann på vei inn, og denne mannen sitter ved siden av datteren sin. Kommentaren han smeller etter meg etter jeg har skumpet borti hans setter seg virkelig, og det at han flirer lett etterpå og sier at det var en spøk gjør meg enda mer tankefull. Jeg får lyst til å spørre mannen om hva han hadde gjort hvis jeg kalte datteren hans dette, om han hadde likt om noen hadde smelt hore etter hun, kun fordi hun kjappet seg litt, og uheldigvis skumpet borti en på vei inn på bussen. Mannen beklaget seg jo så klart, for det var jo bare en fleip det han sa. Men hvor går egentlig denne grensa? Jeg syntes hvertfall det var sikkelig ugreit. Og var det ikke litt flaut å måtte forklare 8 åringen din hva det betydde? 

Er dette kulturen vi lever i? Er virkelig samfunnet vårt kommet dit at denne mannen på bussen kan tillate seg og kalle meg dette, også flire av det etterpå? Han hadde vel neppe likt om jeg hadde kalt datteren hans det, kona hans, eller søsteren hans det. Og du kjære mann på bussen… Jeg liker det ikke, men jeg aksepterer det. For gutta i klassen har alltid sagt dette til jentene rundt meg, på fotballbanen har de kalt meg en rekke ting og jeg kan ikke ta bussen en gang – uten å høre det. Jeg syntes ikke det er kult å bli klaska på rumpa, selvom du ikke mener noe vondt med det. Jeg vil ikke akseptere å bli kalt dette, når jeg kjapper meg til skolen. For du hadde vel ikke akseptert det om noen hadde kalt datteren din det? Så slutt, kjære mannen på bussen, så slutt gutta i klassen, så slutt gutta på fotballbanen. Jeg liker det ikke. Jeg ville ikke kalt datteren din det,  for verken du eller hun hadde likt det. Og du kjære mannen på bussen, jeg tror ikke pappaen min liker det heller. 

Jeg vil ikke akseptere at du kaller meg dette, mine venninner, søsteren min eller noen andres datter nå eller i fremtiden. Vi skal slippe å oppleve dette, komme gråtende hjem, kun fordi du skulle være morsom, tøffte deg litt for gutta eller vinne oppmerksomheten vår. 

Jeg vil ikke akseptere at gutta gjør dette fordi de er gutter og har lov. Jeg ble ikke sjarmert når du kasta snøballen i ansiktet mitt når vi gikk på barneskolen, selvom du kun gjorde det fordi du ville vinne oppmerksomheten min der jeg sto å blødde neseblod. Jeg fikk vondt, og de voksne skjøv det under teppet – fordi det var sånn gutter gjorde, og “han er jo bare forelska”. Jeg blir ikke noe mer sjarmert nå. 

Jeg vil ikke akseptere at vi skal gå rundt tenke over hvorfor noen kalte oss det, slo oss på rumpa eller narra oss fordi det var gøy. Og du kjære mannen på bussen, det syntes jeg datteren din også burde.

 

 

– Marty