Når leken tar slutt og mørket faller

25.01.2016 - 10:00 2 kommentarer

Når leken tar slutt og mørket faller. 

Jeg leker, jeg er blid, jeg synger og jeg danser. 

Hun leker, hun er blid, hun synger og hun danser.

Vi leker, vi er blide, vi synger og vi danser.

Også tar plutselig leken slutt, den er over. Plutselig er leken, gleden, sangene og dansene stengt inne og jeg undrer på om det noen gang blir å se igjen. 

Jeg har en storesøster, en "påmåte" storesøster som ble fanget, fanget i seg selv og kastet inn i et helvete jeg ikke unner noen. Hendene hennes ble fanget, bundet og boltet fast. Ikke av tau, ikke av spiker, ikke noen andre enn henne selv og hennes tanker. Det sterkeste av alt, nemlig hennes egne tanker og følelser. Følelsen og tankene som skrek at hun skulle bli tynnere, tynnere, og tynnere. Den evige kampen mot spiseforstyrrelsene, som jeg har gått i så mange år og lurt på om har skulle ta livet av henne. Den evige kampen jeg har tryglet om å kunne gi henne tilbake leken, gleden, sangene og dansene. Hvorfor og hvordan er det mulig å erstatte dette dype mørke men gleden. En kamp 9 år gamle Martine ikke hunne forstå, en kamp 9 år gamle Martine ikke kunne begripe seg på. Hvorfor hun ikke kom i bursdagene mine, hvorfor hun ikke svarte på meldinger, hvorfor vi aldri spiste med henne tilstede lenger, hvorfor jeg ikke kunne kjenne hånden hennes når jeg leide henne lenger og hvorfor hun holdt på å dø. 

Hun var for opptatt av å tilbringe timer etter timer på treningssenter, uten noen som helst næring, men hun var så flink at hun fikk måndens medlem gang etter gang. 

Hun var for opptatt av å spise, masse. Kaste opp, og spise. 

Hun var for opptatt av å være tvangsinnlagt. Bindt fast, i et mørke.

Noe lille meg ikke kunne forstå. Noe ingen rundt kunne forstå. En indre kamp, smertefull og grusom. Det som var måten, ble målet, og hvis målet aldri nåes, når er slutten da? 

Den samme spagettien som ble spist om og om igjen, hundrevis av påskeegg på en gang og alle trappene som ble løpt, om og om igjen. 

Min storesøster har til nå overlevd kampen mot seg selv, men er nå rammet av kreft - og er syk, igjen så er hun alvorlig syk. Men nå forstår jeg, og jeg klandrer ikke. Jeg er bare evig takknemlig for at hun fortsatt er her. Og jeg har bedt hver dag om at hun kan holde ut en dag til, og det gjør jeg automatisk fortsatt. Og hun er sterk, vanvittig sterk. 

Kjære alle som leser dette. Jeg ber deg om å beholde gleden, leken, sangene og dansen - for mørket er så dypt, så dypt. 

Kjære du, du er viktigere enn tallet på vekta. 

 



 

- Marty  

 

2 kommentarer

Frida

25.01.2016 kl.10:47

<3

meg

29.01.2016 kl.06:40

<3

Skriv en ny kommentar

hits