hits

Nr leken tar slutt og mrket faller

Nr leken tar slutt og mrket faller.

Jeg leker, jeg er blid, jeg synger og jeg danser.

Hun leker, hun er blid, hun synger og hun danser.

Vi leker, vi er blide, vi synger og vi danser.

Ogs tar plutselig leken slutt, den er over. Plutselig er leken, gleden, sangene og dansene stengt inne og jeg undrer p om det noen gang blir se igjen.

Jeg har en storesster, en "pmte" storesster som ble fanget, fanget i seg selv og kastet inn i et helvete jeg ikke unner noen. Hendene hennes ble fanget, bundet og boltet fast. Ikke av tau, ikke av spiker, ikke noen andre enn henne selv og hennes tanker. Det sterkeste av alt, nemlig hennes egne tanker og flelser. Flelsen og tankene som skrek at hun skulle bli tynnere, tynnere, og tynnere. Den evige kampen mot spiseforstyrrelsene, som jeg har gtt i s mange r og lurt p om har skulle ta livet av henne. Den evige kampen jeg har tryglet om kunne gi henne tilbake leken, gleden, sangene og dansene. Hvorfor og hvordan er det mulig erstatte dette dype mrke men gleden. En kamp 9 r gamle Martine ikke hunne forst, en kamp 9 r gamle Martine ikke kunne begripe seg p. Hvorfor hun ikke kom i bursdagene mine, hvorfor hun ikke svarte p meldinger, hvorfor vi aldri spiste med henne tilstede lenger, hvorfor jeg ikke kunne kjenne hnden hennes nr jeg leide henne lenger og hvorfor hun holdt p d.

Hun var for opptatt av tilbringe timer etter timer p treningssenter, uten noen som helst nring, men hun var s flink at hun fikk mndens medlem gang etter gang.

Hun var for opptatt av spise, masse. Kaste opp, og spise.

Hun var for opptatt av vre tvangsinnlagt. Bindt fast, i et mrke.

Noe lille meg ikke kunne forst. Noe ingen rundt kunne forst. En indre kamp, smertefull og grusom. Det som var mten, ble mlet, og hvis mlet aldri nes, nr er slutten da?

Den samme spagettien som ble spist om og om igjen, hundrevis av pskeegg p en gang og alle trappene som ble lpt, om og om igjen.

Min storesster har til n overlevd kampen mot seg selv, men er n rammet av kreft - og er syk, igjen s er hun alvorlig syk. Men n forstr jeg, og jeg klandrer ikke. Jeg er bare evig takknemlig for at hun fortsatt er her. Og jeg har bedt hver dag om at hun kan holde ut en dag til, og det gjr jeg automatisk fortsatt. Og hun er sterk, vanvittig sterk.

Kjre alle som leser dette. Jeg ber deg om beholde gleden, leken, sangene og dansen - for mrket er s dypt, s dypt.

Kjre du, du er viktigere enn tallet p vekta.



- Marty

2 kommentarer

Skriv en ny kommentar